lørdag 30. november 2013

Favorittforfattere: S

Vanligvis er det ganske vanskelig å kåre favorittforfattere. Det er jo relativt grei tilgang på potensielle vinnere, både i egne bokhyller og blant millioner av søkbare internettartikler. Særlig på så mye brukte bokstaver som S. Men denne gangen var det hele overraskende fort gjort - riktignok måtte jeg benytte meg av forfatternes etternavn, men likevel. På forrige bokstav, R, fant jeg bare én favorittforfatter. Nå har jeg kommet meg tilbake til de opprinnelige to. Og fordelinga er nokså grei: en mann - ei kvinne, en død - en levende, en amerikansk - en norsk.

Bildekilde: Wikipedia
John Steinbeck (1902-1968)
Den første forfatteren jeg ønsker å trekke fram her på S, er amerikanske John Ernst Steinbeck Jr. Jeg leste han for første gang på videregående, da Of mice and men (1937) var lagt opp som pensum i engelsk. Boka var korngul og blå, og landskapet som vistes var idyllisk og rolig. Men fortellinga om George og Lennie, om kampen for arbeid, mat og overlevelse under den store depresjonen i USA, var verken idyllisk eller rolig. Det var tragisk og hjerteskjærende, enda jeg da ikke helt kunne sette fortellinga inn i sin rette kontekst med tanke på den omfattende politiske og økonomiske situasjonen rundt.

Lite visste jeg at Steinbeck fortsatte på samme vis i neste verk jeg leste av han, Vredens druer fra 1939. Jeg leste romanen i mai 2010, og får fortsatt frysninger når jeg tenker på hvordan boka slutter. Men mer om akkurat det skal jeg ikke avsløre her og nå. Det som er så sterkt med Steinbeck, er at han, i motsetning til mange av dagens forfattere, har en tydelig politisk agenda. Han er ikke redd for å ta parti, tale de svakes sak, leve seg inn i deres situasjon og gjøre den om til et litterært verk. Faktisk gikk han enda lenger: Da han på trettitallet jobba som journalist, levde han sammen med mennesker helt nederst på den sosiale rangstigen i flere måneder. Og han levde ikke bare sammen med dem, han levde som dem. Som et menneske uten arbeid, penger, framtid, et menneske myndighetene verken hadde hus eller trygd til, et menneske som måtte drive fra by til by og stat til stat i håp om en dagjobb til luselønn. Reportasjene han skreiv fra dette harde livet, danner bakgrunnen for boka Vredens druer.

Steinbeck debuterte i 1929 med Cup of Gold, en historisk roman fra 1600-tallet. Det nasjonale gjennombruddet kom i 1935 med den korte romanen Tortilla Flat, som jeg har i hylla under navnet Dagdrivergjengen. Den skal visstnok være utrolig morsom, og jeg gleder meg til å lese den. Det internasjonale gjennombruddet kom med Vredens druer, som mange mener er hans beste verk. Boka solgte en halv million eksemplarer på et års tid, og Steinbeck fikk både the National Book Award og den høythengende Pulitzerprisen året etter. Men ikke alle var glade for forfatterens frie kritikk av kapitalisme og dårlig økonomisk politikk. I California var det noen som tydeligvis følte seg såpass støtt (eller tatt på kornet), at de forbøy romanen. Det tok to år før forbudet blei oppheva. I 1962 mottok Steinbeck Nobelprisen i litteratur. Også da blei Vredens druer trukket fram i begrunnelsen.  

Bildekilde: Aschehoug
Kim Småge (f. 1945)
Det er mer enn langt fra Salinas, Monterey i California til Lilleby i Trondheim. Men norske Anne Karin Thorhus, som forfatteren Kim Småge egentlig heter, er altså min andre favoritt på S. Og det hun har til felles med Steinbeck, er den politiske faktoren. Riktignok på en litt annen måte, da både sjanger, språk og stil er helt annerledes.

Småge debuterte i 1983 med kriminalromanen Nattdykk som ga henne Rivertonprisen året etter. Det var rett og slett en brakdebut, og Småge var den første her til lands som blei kalt krimdronning. Hun har også fått æra for å ha introdusert den feministiske krimbølgen i Norge, som seinere inkluderte bl.a. Kjersti Scheen (f. 1943) og Unni Lindell (f. 1957). Småge fulgte opp debuten med Origo allerede året etter, og i 1986 kom Kainan, som skapte en stor mediedebatt. Videre kommer spenningsromanene på løpende bånd, og i novellesamlinga Kvinnens lange arm fra 1992 introduseres ei ny heltinne: politibetjent Anne-kin Halvorsen ved Trondheim politikammer. Hun figurerer i fem bøker, før det brått tar slutt i 2004 med Dobbeltmann. Etter dette har ikke Småge utgitt egne bøker, kun bidratt i antologier.

Jeg leste Småge ved en tilfeldighet kort tid etter at jeg leste Steinbeck. Jeg gikk på videregående og hadde såvidt snust på voksenbøker, uten hell, og visste ikke helt hvor veien skulle gå videre. Så kom jeg over ei novellesamling som var både interessant og spennende. På under et år leste jeg alt Småge hadde utgitt. Og jeg begynte sjølsagt på begynnelsen, med Nattdykk, som både var skrekkelig og herlig. Videre tilbrakte jeg en hel juleferie totalt oppslukt av den nervepirrende spenningsromanen Kainan og leste alt jeg kunne om de skumle frimurerne, blei fortvila og imponert av romanen Lex Love (1991) uti januar, skreiv særemne om dama i løpet av vårmånedene, parallellt som jeg leste meg opp på Anne-kin, og hadde muntlig eksamen om Småges forfatterskap en dag i mai. Og det gikk så det suste!

Småge er ei tøff dame som har solid peiling på det hun skriver om. I 1980 blei hun første kvinnelige instruktør i Norges Dykkerforbund, en erfaring en ser mye av i bøkene hennes. Sterke kvinneskikkelser går også igjen, og mange kritikere påpeker at Småge har et særlig feministisk driv i sine tekster. Hun har blikk for damer som kjemper, både mot seg sjøl og mot mannlig overmakt, enten helt direkte så vemmelsen velter opp hos leseren, som i Nattdykk, eller mer indirekte, som i Containerkvinnen fra 1997, som blant anna handler om prostitusjon. Dynamikken mellom kvinne og mann kan i mange situasjoner bli matt, men Småge bringer med seg noe friskt og ekte i dialogene som ellers, og gjør mange vendinger uforutsigbare og annerledes. Forfatteren skriver radikalt bokmål, har et røft språk og er totalt usentimental i sine skildringer av både Anne-kin, Hilke, Lena og flere. Småge har også et blikk for de mer utsatte i samfunnet, noe som særlig vises gjennom valgt tematikk i kriminalromanene og gjennom oppvekstromanen Koksbiter og trollsplint fra 1999.

Hvem er dine favoritter på S?
Er det noen som er enige med meg denne gangen, eller er det helt andre forfattere som når opp hos deg? Sjøl tenkte jeg på både Sara Stridsberg, August Strindberg, Sofi Oksanen, William Shakespeare og Sigrid Undset underveis, men for å få med alle de beste i løpet av gjennomgangen, skjønte jeg at jeg var nødt til å velge litt taktisk. Derfor blei det slik denne gangen, og jeg er strålende fornøyd med mine to hardtslående, drivende dyktige vinnere, som begge makter å si mye med lite, å skildre vanskelige livsbetingelser uten å vippe over i tåreperser, og å skape engasjement hos leserne. Kan dine favoritter også det?

Fortsatt god lesehelg!

fredag 29. november 2013

Nobelprisen, 1904

Det er blitt 1904, og Nobelprisen i litteratur deles ut for fjerde gang. Foreløpig har en fransk poet, en tysk historiker og en norsk forfatter mottatt den gjeve utmerkelsen, hvilket bør bety at tida er kommet for en brite. Lista under har i alle fall mange britiske kandidater (seks i alt, mot fire franske). Men vil det gå i britenes favør? Antall kandidater er gått ned fra sist gang (24), til 21, som er rekordlavt. Igjen må jeg påpeke at mange blir nominert av flere, her gjelder det for eksempel Meredith og Swinburne, som har sine trofaste tilhengerskarer å takke. Er det noen som har begynt å nominere "taktisk"? Hvis det i det hele tatt går an? Men spiller kvantitet, på noe vis, i det hele tatt en rolle her? I så fall burde jo norske Henrik Ibsen ligge godt an, som i år er nominert for tredje gang, også denne gangen av flere. Men vi som kjenner historia, veit at det ikke går slik. Hvordan går det da egentlig? Betyr antall nominasjoner noe som helst?

De nominerte i 1904 var:

3. George Meredith (1828-1909), britisk forfatter
2. Algernon C. Swinburne (1837-1909), britisk forfatter
2. Rudyard Kipling (1865-1936), britisk forfatter
1. Dimitrios N. Bernardakis (1844-1912), gresk forfatter
1. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
1. Émile Lerou (1855-1935), fransk forfatter
3. José Echegaray y Eizaguirre (1832-1916), spansk forfatter
2. Theodor Zahn (1838-1933), tysk teolog
3. Sir Lewis Morris (1833-1907), britisk poet
4. Frédéric Mistral (1830-1914), fransk poet
3. Leo Tolstoj (1828-1910), russisk forfatter
2. Albert Sorel (1842-1906), fransk historiker
1. Selma Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter
4. Henryk Sienkiewicz (1846-1916), polsk forfatter
1. Jaroslav Vrchlicky/Emil Frida (1853-1912), tsjekkisk forfatter
2. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
1. William Chapman (1850-1917), canadisk forfatter
3. Henrik Ibsen (1828-1906), norsk forfatter
2. Robert L. Douglas (1864-1951), britisk forfatter
2. Maurice Maeterlinck (1862-1949), belgisk forfatter
2. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor

Det som er morsomt i 1904, er at vi skandinaver er godt representert. Ellers kan en også se at det er blitt allment kjent at dette er en litteraturpris, tilfeldige skribenter er i mye mindre grad å finne på lista. Likevel kan en finne litt ulike yrker her, noe som sjølsagt må være greit, men av teolog, historiker, greve og litteraturprofessor, er det nok den nest siste jeg er mest skeptisk til. Ellers er dette forsatt en pris for gamle, hvite mannfolk, og hvis pensjonsalder settes til 60 år, faller her hele tretten nominerte, mer enn halvparten, inn under den kategorien. I andre enden troner Rudyard Kipling som yngste kandidat også i år, tett fulgt av Douglas og Maeterlinck. Hvem som faktisk mottar prisen, kommer som vanlig an på De Adertons vekting. Er det imponerende å være yngst?  Eller er det den livslange innsatsen for litteraturen som teller? Eller er det rett og slett ett enkelt verk som ligger til grunn for utdelinga? Det som gjør slike spørsmål frustrerende, er at kriteriene varierer fra år til år. De Aderton er i begynnelsen relativt stabile, mens de i dag er totalt uforutsigbare. Hvordan blei det slik?

Så over til kveldens lille Nobelquiz, som det fortsatt ikke skal jukses på:
1. Hvilke skandinaver fins på lista?
2. Gjenkjenner du noen seinere mottakere av prisen?
3. Hvem mottar Nobels litteraturpris i 1904?

Og for å være grei gir jeg her et hint til det siste spørsmålet: Det er mer enn ett menneske!

tirsdag 26. november 2013

Ti teite ting å ta til med i eksamenstida

Det er gjerne sånn at når eksamenstida nærmer seg, får studentene det plutselig veldig travelt. Men ikke nødvendigvis med å lese til eksamen. Fordi mengden av lesestoff, ytre press og sjølpåført stress for mange drastisk blir så stor, øker også behovet for å avreagere litt. En vanlig løsning er å vaske. I følge mange forskere, er studenthyblene gjerne reinest i eksamensperiodene desember og mai, når studentene egentlig ikke har tid til slikt. Men det er, når en tenker over det, ikke så dumt. Mens studenten vasker, får hjernen en glimrende mulighet til å hente seg inn og fordøye det som er lest, og en "klargjøres" litt før neste økt.

Men det fins også mindre glimrende ting å finne på midt i eksamenstida. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at det er nokså teit å begynne med visse aktiviteter når studielivet er mest hektisk. Likevel gjør jeg, og mange andre, det samme gang på gang. Kanskje det er en kombinasjon av pisk (pensum) og gulrot (en form for belønning) som gjør at vi kommer igjennom og fullfører enda et semester? Eller er overlappende intenst arbeid og intens avslapping en suksessoppskrift? Her er i alle fall ei liste over hvilke distraksjoner og avsporinger jeg benytter meg av, mer eller mindre frivillig, til inspirasjon eller avskrekkelse for alle andre i lignende situasjon.

1. Begynne med ei ny bok
Det slår aldri feil. Eksamen er synonymt med hektiske hverdager, men også fri grafsing i bokhylla. Jeg tar gjerne tjukke bøker eller digre verk og setter i gang, helst når jeg skulle ha lest noe helt annet, nemlig pensum. Denne høsten er intet unntak. Jeg ligger etter i studiene og sliter med å ta igjen alskens kapitler i tunge, engelske fagbøker, løse umulige øvingsoppgaver og studere power pointer før det er tid for å skrive til krampa tar meg, men like fullt leser jeg lystig i vei i Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter. Og det er jo ikke akkurat et sjakktrekk: Husfrue er langt mer spennende enn pensum, med det resultat at hjernen er delt og ufokusert, og ikke hel og fokusert. Dessuten får øya aldri hvile når jeg hele tida har noe å lese, så rekreasjonsmessig er det også et skudd for baugen.

2. Planlegge årets julegaveinnkjøp
Denne distraksjonen er av naturlige årsaker ikke så aktuell i vårsemesteret, men hver høst kommer den for fullt og mer enn det. Når vi går inn i måneden som heter oktober, starter julegavetankene for alvor å boble i huet. Og når vi passerer månedens aller siste dager og snuser på november, har jeg for lengst festa et flertall av dem til papiret. November består dermed av å sjekke tilgjengelighet på bøker, filmer, leiker, klær, andre produkter, priser, postgang, utsalgssteder og så videre på nettet og i butikkene. Får jeg sjansen til å komme meg av sted og myse i noen butikkvinduer, gjør jeg det, fortere enn jeg klarer å si "ikke-sannsynlighetsutvalg". Pensum er rett og slett blitt redusert til noe nitrist og kjipt, og i butikkene er det muntre juleservietter, julelys, julebøker, juleduker, julegodter, julepapir, julekort og julemerkelapper å få kjøpt. Jeg kjøper alltid, sjøl om vi allerede har en kasse full, og insisterer på å begynne med innpakning, båndkrølling, lappeskriving og så videre sjøl om julaften er godt og vel seks-sju-åtte uker unna. Jo nærmere vi kommer eksamen, desto mer skal jeg pakke inn.

3. Skrive julekort
Mens jeg tar notater fra de veldig tørre lærebøkene, begynner huet helt av seg sjøl å sysle med årets julekortformuleringer. Dem er det nemlig mange av, ja, det er nesten slik at jeg gir hver mottaker et eget julekortdesign med utvalgte språkblomster, referering av eksklusive hendelser i året som har gått og enestående ønsker for året som kommer. Julekortskriving blir heva til det profesjonelle nivået rundt midten av november, og jeg kan sitte i timevis flere kvelder på rad og bare holde på med penn og papir. Først kladder jeg med kulepenn. Deretter prøver jeg alle aktuelle kalligrafipenner, sølvtusjer og gulltusjer, med litt ulik sats og skifttype, til jeg finner noe jeg synes funker. Her har jeg i alle fall tre hoveddesign: Ett til gamle familiemedlemmer, som ikke ser så godt og som trenger stor sats, ett til dem jeg ikke har sett på ei stund og ikke har så mye å si til (også relativt stor sats), og så en mer vanlig sats en til dem jeg har mye å si. Så følger nøye utvelgelse av julekort til hver enkelt mottaker, med dobbeltsjekking for motiv o.l. for i fjor, og boksen med klistremerker åpnes. Klistremerker og kort må ikke kollidere i design og fargevalg, må vite. Hele prosessen går over flere uker, og gjør at jeg fortsatt ikke har lest ut boka til Dag Ingvar Jacobsen.

4. Begynne å se på en ny serie
Ja, eller enda bedre: Ny sesong av en serie jeg veit jeg liker! Sånn som Castle, hvor sesong seks begynte for tre uker sida. Søndag kveld er nesten hellig, og jeg rikker meg ikke før episoden er over, og alt som eimer av "handbok for gjennomføring av intervjuer" og lignende, kan bare bli liggende.

5. Håndarbeid
Tro det eller ei. Jeg som kan telle alle gangene jeg har rørt ei heklenål på ei hand, blir plutselig gira på å fikle med nål og tråd. Ja, for når jeg først har inntatt plassen i sofaen, kan jeg like gjerne gjøre noe mer, før jeg lunter tilbake til det kalde, overfylte og rotete arbeidsrommet mitt, der dataskjermen skriker om kapp med boksidene etter sårt tiltrengt oppmerksomhet. Gjennom hele året legger jeg til side klær som må sys, enten det er noen knapper som må festes, små rifter langs sømmene eller store hull midt på leggen. Disse har fort for å bli liggende både her og der, det er jeg den første til å innrømme. Men nå! Nå skal det sys, alt i hop, jeg tråler sybutikken etter riktige farger på knapper og tråd, og sitter med syskrin og tråsneller, nåler og plagg rundt meg i mangfoldige timer. Fint blir det òg. Men Randall Collins ligger like ensom.

6. Lage nye system
Når jeg først har kommet meg inn på arbeidsrommet igjen, er det alt for lett å overse boka til Ingar Kaldal. Det er mye mer spennende å se om jeg kan gjøre noe nytt og livlig med bokhyllene mine, sjøl om de er bolta fast både i veggen og hverandre. Jeg kan jo for eksempel lage helt nye systemer! Og jeg setter i gang, henter bøker ned, og når jeg først har gjort det, kan jeg like gjerne vaske litt, så følger alfabetisering, eller jeg systematiserer etter farge, etter innkjøpsår, etter lesedato eller noe helt anna, og setter dem opp igjen og merker hyllene med dymotape. I morra kan jeg nemlig ha glemt alt sammen, jeg tror jo at jeg egentlig leste Ingar Kaldal, for det var jo det jeg skulle.

7. Bli oppdatert
En konsekvens av å sitte mye for seg sjøl på et arbeidsrom med bøker og datamaskin, er at en alltid har alle verdens nettaviser så himla tilgjengelig. Det er så alt for lett å klikke innom både her og der, og det var den timen. Om jeg skal dømme ut ifra effektiv tidsbruk her på hjemmefronten, burde jeg ikke hatt eksamen i metode, men i nyhetsbildet for november. Jeg er pinlig godt oppdatert.

8. Bli interessert i nye ting
Hvorfor ikke slenge seg på ei ny dille når en først har så mye tid til overs? Denne høsten her har jeg fått et godt innblikk i noe som vanligvis interesserer meg en viss plass, nemlig idrett. Ta sjakk, for eksempel. Det er umulig å lese når en må følge med på Carlsen og Anand. Det kan jo plutselig skje noe! Ellers har jeg også blitt solid informert om årets skisesong, og fått med meg at breikjeften med egen kleskolleksjon har snørra i løypa, og at Johaug tok rotta på Bjørgen. Hva blir det neste? (For meg, altså, ikke for Johaug og Bjørgen.)

9. Spille
Når det går så langt at jeg tråler nettet etter golfnyheter, er det på tide å slå av maskina. Men heller ikke det fungerer i det lengste, for jeg har jo en annen skjerm liggende - mobilen. Og der er det litt av hvert. Noen som har hørt om Plants vs. Zombies 2? Det har jeg...

10. Blogge
Og så kom maskina på igjen, ja. Og her er jeg. Trenger vel egentlig ikke skrive noe mer.

Hvilke distraksjoner og avsporinger er du offer for?

søndag 24. november 2013

Timene, og Virginia Woolf

Bildet er henta fra
CappelenDamm
Det er siste søndag i november, og i lesesirkelen 1001 bøker skal det i dag leses og skrives om romanen Timene (1998) av den amerikanske forfatteren Michael Cunningham (f. 1952). Det er vanskelig å skrive om bøker en leste for lenge sida, særlig når litteratur og film blir blanda sammen, men jeg vil likevel gi det et forsøk.

Jeg leste romanen for snart ti år sida, og likte den godt den gangen. Jeg husker at jeg i flere måneder etterpå var opptatt av damene som skildres i boka, særlig Virginia Woolf (1882-1941). Jeg sneik rundt i mammas bokhyller og studerte bildene av dama med den rette nesa og de mørke, triste øya. Så gikk jeg til innkjøp av en egen utgave av Mrs. Dalloway (1925) med et nydelig, rosa omslag, og leste så sakte jeg bare kunne. Men jeg var kanskje litt for ung, jeg syntes den var vanskelig, og la den vekk for en periode. Likevel var fascinasjonen for Virginia Woolf vedvarende, eller sagt på en annen måte: det var da den begynte. Dette førte til at jeg i sin tur så filmen.

Den amerikanske filmen The Hours fra 2002 hadde Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene som de tre kvinnene Mrs. Woolf, Mrs. Dalloway (Clarissa Vaughan) og Mrs. Brown. Jeg husker at jeg likte måten fortellingene var klipt sammen på, og at mye foregikk nesten i stillhet. Nærbildene av disse damene mens de tok sine livs valg, sitter fortsatt i huet. Julianne Moores glatte, hvite ansikt, Nicole Kidmans matte blikk mens hun tar ett trekk av sigaretten, Meryl Streep gjemt bak farga briller, men med en munn som sier alt. Filmen står et sted i huset her, jeg har lenge tenkt å se den igjen, men det har ikke blitt noe av ennå.

Men som alltid, når film og bok blandes, kan det bli vanskelig å skille ut og å holde på sine egne mentale bilder. Jeg klarte det i begynnelsen, men nå har det gått så lang tid sida jeg leste boka, at mine egne bilder er borte. De er erstatta av lange, filmatiske klipp, og noen av dem sitter forferdelig godt. Scenen hvor Nicole Kidman vasser uti den strie elva gir meg fortsatt frysninger når jeg spiller den av for mitt indre.

Forfatter Michael Cunningham må ha hatt et meget bevisst forhold til egen komposisjon under skrivinga av denne romanen. Kapitlene er vevd lett sammen slik at de overlapper hverandre. Alle de tre kvinne kommer jevnlig til orde og spenninga holdes oppe gjennom elegante kapittelskift, sjøl om vi veit hva som skjer. Det åpner jo med det, med den scenen. Det er utvetydig hva Virginia Woolf driver med, likevel vil jeg helst lese så fort som mulig for å komme til neste kapittel som omhandler henne, hvor Cunningham har gått tilbake til arbeidet med romanen Mrs. Dalloway i 1923. Innimellom skriver han om Laura Brown (1949) og Clarissa Vaughan (ca. 1996-97). Her er det veldig spennende å se hvordan forfatteren bruker tid som virkemiddel, og hvordan leseren kan få følelsen av at tida går svært fort eller veldig langsomt, sjøl om handlingene for alle tre kvinner er begrensa til én dag. Unntaket er at vi også får være med Woolf en marsdag i 1941.

For meg var det Virginia Woolf som var hovedpersonen i romanen, det var hun som bar boka. Dette kommer sjølsagt av at hun åpner romanen gjennom prologen, men også av Cunninghams intertekstuelle bruk av Woolfs egne verker, tittelen The Hours var hennes arbeidstittel på Mrs. Dalloway, hans etteraping av hennes egenutvikla litterære teknikk bevissthetsstrøm (stream-of-consciousness), og hans forsøksvise biografiske skildring av legenden Virginia Woolf. Det blir med andre ord mye Woolf. Hvordan passer så de to andre kvinnene inn i boka? Jo, ved at Cunningham "går inn i" verket Mrs. Dalloway og skaper sin egen Dalloway, nemlig Clarissa Vaughan, som også åpner med at hun skal kjøpe blomster til et selskap. Laura Brown er på sin side en tenkt leser, hun forsøker å lese romanen Mrs. Dalloway, og vil mye heller det enn å være mor og kone. Gjennom flere elementer hektes kvinnene sammen på ulike nivåer, som ofte kretser rundt kvinneliv, identitet og egentid.

Forfatteren vant Pulitzerprisen i 1999 for romanen. Den er i stor grad et sympatisk og vellykka prosjekt, hvor han både reaktualiserer Woolf som forfatter og modernismen som litterær epoke, samt at han forsøker å gripe de eksistensielle problemene som vi mennesker til alle tider har grubla på. Han bestreber også å fange evigheten i et øyeblikk, slik som Woolf, men når ikke helt opp. Likevel er det verdt å lese boka, men fortrinnsvis etter Mrs. Dalloway, som jeg ikke fullførte før i etterkant.

tirsdag 19. november 2013

Hundre år

Bildekilde: Gyldendal
Etter flere år ventende i bokhylla, blei det endelig tid for romanen Hundre år (2009) av Herbjørg Wassmo (f. 1942). Og jeg kan like greit skrive det først som sist; jeg er litt skuffa. Sammenligningsgrunnlaget mitt er Tora-trilogien, bestående av Huset med den blinde glassveranda fra 1981, Det stumme rommet fra 1983 og til sist Hudløs himmel fra 1986, som ga Wassmo Nordisk råds litteraturpris året etter. Bøkene er sterke og viktige, både for forfatter og lesere, og traff meg veldig sterkt da jeg leste dem. Grunnen til at jeg nevner disse titlene før jeg omtaler Hundre år, er fordi Wassmo skriver seg sjøl og sin egen historie inn i romanen.

Og det er det strengt tatt ingen grunn til. Første kapittel i boka, som burde vært et forord, forklarer bakgrunnen for forfatterens inspirasjon (når trengte de å redegjøre for det?). På altertavla i Lofotkatedralen er det blant anna malt en engel, og engelen ligner usannsynlig mye på Wassmos oldemor, Sara Susanne. Det viser seg at det er henne. Hvordan kunne hun ende opp der? Var hun ikke ei alminnelig fiskerkone? Sara Susanne blei født i 1842, Wassmo i 1942. Derav de hundre åra. En skulle tro at en så profesjonell forfatter som Wassmo holdt seg innafor sin egen avgrensa ramme, men hun beveger seg stadig utafor, og ved en anledning så langt som til 1985, i første kapittel helt fram til skrivende stund. Denne iscenesettelsen av seg sjøl og gjenbruket av egen fortelling er unødvendig, og forstyrrer for det som er viktigst i boka: De tre kvinnene Sara Susanne, Elida og Hjørdis, alle etablert i et ugjestmildt og hardt nordnorsk klima.

Sara Susanne Bing Lind er den mest interessante personen i romanen. Hun gifter seg tjue år gammel i 1862 med Johannes Krog, som er noen år eldre. Han frir til henne i brevs form, og har lagt ved et vakkert sjal som gave. Han ber om hennes diskresjon dersom svaret er nei. Hun svarer, også i brevs form: "Man svarer ja." Det er på mange måter et fornuftsekteskap. Mor til Susanne, madam Lind, sier at hun ikke vil ha det på seg at hun "tvinger noen av sine". Hun gjør det likevel, på sitt vis. Til og med hennes kjære bror, Arnoldus, lar henne forstå at det er for mange munner å mette under moras tak. Hun må ut, på den ene eller andre måten. For Sara Susanne er det skammelig å gå ugift lenge, bli en byrde. Hennes eneste alternativ er å gå på havet. Men hun vil jo leve! Likevel kjennes det som om livet er over, nå som hun skal vies til denne rare, tynne, stammende mannen, som helt overraskende bærer henne fra kaia og opp til husene på Offersøy. Men så er det ikke over likevel. Det har akkurat begynt.

Bokas fokaliseringsinstanser varierer, fra Sara Susanne, Elida og Hjørdis, oldemor, mormor og mor til Wassmo, som alle skildres i tredjeperson, til Herbjørg sjøl, bokas jeg. Denne bruken av ulike synsvinkler er både nødvendig og fungerer godt, særlig når det kommer til de tre første personene. Deres egenartahet, hverdagsliv, tanker, følelser og drømmer kommer fint fram. Og noe av styrken ved boka ligger nettopp her. Når en forfatter først bringer seg sjøl inn i en historisk roman som denne, blir det kanskje særlig poserende å bruke tredjeperson om seg sjøl. Derfor er det greit med et "jeg". Men jeg står fast ved at dette jeg-et, Herbjørg, ikke burde vært med i det hele tatt. Hennes kapitler trekker boka ned. Mangler forfatteren en profesjonell distanse til eget stoff? Eller var hun så letta over å endelig stå fullstendig fram med sin egen overgrepshistorie (som hun til og med fortalte om på Dagsrevyen), at det måtte med? Mitt problem er at jeg ikke helt ser hvordan eller hvorfor det er relevant i denne konkrete sammenhengen. Det er fortellinger om kvinneliv, ja, og hun er neste ledd i rekka. Men med overgrepene, som ikke skildres i boka, men som er der likevel, trer Wassmo inn i et emosjonelt område som fortsatt er sårt, på tross av at hun skriver i boka at hun er ferdig med det. At Wassmo i år - igjen - har behov for å skrive om det, i den sjølbiografiske romanen Disse øyeblikk, som kan leses som en forlengelse av Hundre år, underbygger påstanden.

Sara Susanne og Johannes klarer å få samlivet til å fungere. De lærer hverandre ganske godt å kjenne etter hvert, og denne utforskinga er det spennende å lese om. De løser kommunikasjonsproblemene på en søt måte, og er grunnleggende åpne med hverandre. Hun har aldri et problem med at han stammer og lar han prate seg ferdig. Johannes er flink til å lytte og grubler før han kommer med svar. I tillegg utfyller de hverandre på andre områder også: Sara Susanne er ei drivende god husmor, mens Johannes har både kløkt og teft i fiske og handel. Men ei stor utfordring har de: Fruktbarheten. Sara Susanne føder tolv barn. Men Wassmo velger å bare fortelle oss om noen av dem - et dårlig valg. I Hundre år "slutter" derfor Sara Susannes fortelling når hun er midt i trettiåra. I andre kapitler er hun, hvis hun i det hele tatt dukker opp, bare en biperson.

Og det er leit. For i kapitlene om Sara Susanne er det så mye bra! Det er detaljer om håndverk og fiske, skildringer av natur og mennesker, og ei kraft i den indre monologen. Hun har noe eget, denne sterke, sta kvinna, som tør å tenke, tør å drømme, tør å prate. Hun får tilsendt bøker og er særlig glad i Bjørnson. Hun leser høyt for alle på Havnnes en gang i uka. Og hun blir malt av presten på Steigen. Dattera hennes, Elida, som vi møter på 1920-tallet, er også sterk og sta, men mangler varmen og nærheten som Sara Susanne har. I tillegg virker det som om den hun egentlig er, blir helt borte, mellom den langtidssjuke mannen Fredrik og de ti ungene. De spiser henne opp, skaper bare stress og mas. Og så flytter de til Oslo for at Fredrik skal få behandling. Elida fra Rosenhaug visner. Dattera Hjørdis er mye mjukere enn både Sara Susanne og Elida. Hun er ung og usikker, det er krig i landet, og de som bor så langt nord opplever å bli "glemt" av eksilregjeringa og nedbomba av okkupasjonsmakta. Og her er det sprik i nivåene: Wassmo skildrer krigens tilstedeværenhet, mens Hjørdis egentlig ikke uttrykker noen særlig interesse. Hele personen framstår som matt, litt uinteressant, så jeg skjønner ikke hvorfor hun, av alle, befinner seg mellom to menn.

Mennene i boka er det mange av. De viktigste er Johannes, Fredrik og Hans, men også skikkelser som Arnoldus, Fritz Jensen, Benjamin Grønelv og Torstein setter farge på fortellinga. Til og med Marcello Haugen dukker opp. Og disse mannfolka trengs, det er det ingen tvil om. Wassmo tilstreber å gjengi et sant bilde av virkeligheten til kvinnene på gitte tidspunkter, og disse kara hører med, med barter og vittigheter og alt som er. Men jeg reagerer veldig når forfatteren velger å gå inn i disse mannfolka på samme måte som hos kvinnene, og ikke bare det, men hun går rett til kjerna av deres identitet. Da sitter leseren igjen med to elementer: At Wassmo overkjører sine egne kvinner, og at den mannlige personen som kommer til orde ikke er spennende. Når vi ikke ser verden og menneskene gjennom Sara Susannes nysgjerrige øyne, men får det hele servert, tappes alt. Det er ingenting å lure på. Presten i Steigen er et eksempel. Jeg skjønner at han har de tankene han har, tvilen, angsten, men det er totalt unødvendig for boka. Kunne ikke Sara Susanne fått plassen? Og hvorfor gir ikke Wassmo Johannes sjansen til å reflektere, hvis hun først skal gi mannfolka muligheten? Han er jo den søteste personen i hele boka.

At Wassmo har skrevet inn seg sjøl og sin egen tragiske skjebne, som de fleste kjenner gjennom Tora-bøkene, er min hovedinnvending til romanen. Kapitlene om Herbjørg tilfører ikke noe nytt. Men også med tanke på kronologien skulle jeg ønske det var annerledes. Wassmo hopper i tid, noe som i seg sjøl er helt greit. Men her er tidshoppene umotiverte, og mest etter eget forgodtbefinnende. De skaper verken kontraster eller spenning, det blir bare en "ny verden" å forholde seg til for leseren, ramser av navn og steder og år. Det blir fort uoversiktlig, sjøl når en legger godvilja til og bruker kartet på innsida av boka som støtte (og har du først funnet et sted, sett ring rundt!). Jeg skulle ønske Wassmo hadde holdt seg til ordniær kronologi, tatt for seg Sara Susanne først, hvis liv kan romme flere romaner aleine, deretter hennes yngste datter Elida, og igjen hennes yngste datter Hjørdis. Så kunne Hundre år helt fint slutta som den gjør, uten forstyrrelser fra Herbjørgs eget levde liv.

Et anna element jeg reagerer på, er når forfattere, bevisst eller ubevisst, driver med gjenbruk av egne formuleringer (som da fort blir floskler). Wassmo bruker som nevnt mye av sin egen historie her, og det er problematisk, men det rykka i hele meg da jeg leste at også Sara Susanne, og ikke bare Tora, sanser barnet i magen som en vinge. Virkelig, Wassmo? Skal disse to, vidt forskjellige kvinnene, sanse og tenke så likt? Forfatteren ødelegger hele bildet når hun bruker det på nytt, og det skuffer. Kanskje det rett og slett gikk litt raskt i denne skriveprosessen? I alle fall mot slutten, for romanen er dessverre ikke fri for trykkfeil. På samme side står det for eksempel både såpass og så pass, andre steder mangler en bokstav eller et punktum.

Sjøl om leseropplevelsen på mange måter var veldig fin, og jeg koste meg med mange partier, lurer jeg fortsatt på hvorfor Herbjørg Wassmo skreiv denne boka. Jeg skjønner at hun hadde lyst, jeg veit at hun fikk inspirasjon, og det legitimerer langt på vei prosjektet. Men hva er det som er viktigst her, hvilken historie er det som skal fortelles? Det virker ikke som forfatteren er blitt helt enig med seg sjøl om fokuset skal ligge på Sara Susanne eller jeg-et. Det anlagte breie perspektivet går derfor på bekostning av dybden. Og det blir litt for mye overflate. Spenningsnivået varierer veldig, alt beprates og undertekst er en sjeldenhet, men mange partier er likevel lada og fine. Derfor kan lesinga få preg av at det både går fort og seigt på én gang.

søndag 17. november 2013

Fra A til Å

Lister er og blir supert! Særlig fordi en slipper å klekke ut så mye sjøl - noe som kommer godt med i disse eksamenstider, hvor hjernen mest av alt trenger pause. Derfor hopper jeg nå elegant bort fra Chris Barker, ikke helt for alltid enda, men den tid kommer snart (to kapitler igjen), og hit, hvor en alfabetisk gjennomgang av ymse favoritter, lesevaner, bøker og forfattere venter. Fordi originalen er på engelsk (samt tre spørsmål på svensk), vil jeg også forholde meg til det i spørsmåla. Ellers er det ikke mye logikk igjen i det alfabetiske. Denne er henta fra Labben og Vibeke (svenske spørsmål).

Author you've read the most from:
Allerede da jeg var omtrent åtte år, var jeg jevnlig på folkebiblioteket og lånte alt jeg fant av en og samme forfatter. Hvorfor jeg begynte med det er jeg usikker på, men at jeg ville lese alt, i kronologisk rekkefølge, var sikkert. Derfor var det blant anna en vinterferie hvor jeg drassa med meg sikkert åtte Angela Sommer-Bodenburg-bøker opp på hytta (her kan jeg legge til at vi ikke akkurat kunne kjøre til døra; vi måtte parkere noen kilometer unna og gå på ski opp, alt vi hadde med måtte bæres eller trekkes i pulk), og en påskeferie som totalt var dominert av Roald Dahl. Og så videre. Andre diller var Anne Cath.Vestly, L.M. Montgomery, Lise Knudsen, Tone Kjærnli, Maria Gripe, Arne Berggren, Kjersti Scheen, Astrid Lindgren, Ole Lund Kirkegaard, Thorbjørn Egner, Klaus Hagerup, Harald Rosenløw Eeg med mange flere. Jeg fortsatte i samme stil i mange år, og fram til i dag vil jeg egentlig helst begynne først i forfatterskapet. Om noen anbefaler en forfatter, er jeg raskt ute med å sjekke debutboka. Men hvem som egentlig leder dette løpet, aner jeg ikke. Av romanforfattere vil jeg tro Atwood, Skram, McEwan, Enquist o.l. ligger langt framme med tanke på antall leste bøker.

Best sequel ever:
Jeg er ikke så gira på oppfølgere, og må innrømme at jeg ofte er strengere mot bok nr. to enn ellers. Det skal som regel enda mer til for at boka skal stå støtt, og balansegangene er hårfine. Men Brakk av Sigmund Løvåsen er utrolig solid. Og jeg må også trekke fram de innsiktsfulle og følsomme verkene til Torborg Nedreaas. Over mange år skriver hun om ungjenta Herdis i både noveller og romaner. Her er det kort til Herbjørg Wassmos Tora, som også står godt i alle tre bøker. Hellemyrsfolket er et annet verk jeg ikke kommer utenom.

Currently reading:
Chris Barker. Katrine Fangen. Giddens. Foucault. Hellesnes. Randall Collins. Kvale og Brinkmann. Og noen flere pensumbøker. Samt Torborg Nedreaas, som ikke er pensum, og som jeg av nettopp den grunn koser meg utrolig mye med.

Drink of choice while reading:
Det blir stort sett alltid vann, og av og til kakao, avhengig av årstid, bok og humør.

E-reader or physical books:
Ingenting med e her i gården, her er det kun papirboka som gjelder. I løpet av en vanlig dag jobber jeg mye med forskjellige ting på skjerm, jeg både leser og skriver. Alt foregår jo og ligger ute på nettet. Så da blir jeg gåen i øya og løen i huet, og synes papirboka er helt himmelsk å komme til. Ingen planer om å endre vanene heller.

Fictional character you probably would have actually dated in high school:
Umulig tullespørsmål. Er det en ting jeg ikke tenker på når jeg leser, så er det vel det... Og hva med de historiske romanene? Kan jeg svare Cromwell? På hans tid fantes jo verken high school eller dating! Jeg, som så mange andre, kunne vel tenke meg en type som Mr. Darcy eller Mr. Rochester eller noe sånt, men realiteten ligger vel nærmere Geir hos Løvåsen, Robbie hos McEwan eller Arvid hos Petterson.

Glad you gave this book a chance:
Oj, det er nok blitt en del titler etter hvert. Jeg tenker som regel at det er en mengde bøker som ikke er noe for meg, men så leser jeg om boka flere ganger, den fester seg i huet og blir gradvis "bedre". Plutselig ender jeg opp med å kjøpe den. Det var det som skjedde med Ut og stjæle hester, som jeg leste mange år etter alle andre. Andre ganger får jeg bøker i gave og er så skeptisk at de står uleste i hylla i mange år. Slike bøker er f.eks. Bondestudentar av Arne Garborg og Orlando av Virginia Woolf. Jeg tenkte at jeg var for ung. Men det gikk greit! Veldig glad for at jeg har lest dem, alle tre.

Hidden gem book:
En skjult skatt denne høsten var Uten dekning av Lise Knudsen.

Important moment in your reading life:
Det var ganske stort å kunne lese aleine på senga hver kveld helt sjøl, og velge bøker helt aleine, mens mamma leste Narnia om igjen for lillebror. Og jeg kommer heller aldri til å glemme den første boka jeg kjøpte sjøl: Charlie og den store glassheisen. Den fant jeg i en bokhandel på Otta til 171 kroner og måtte bare ha den. I en lang periode hadde jeg dilla på Kysse, sa Heidi, og jeg levde meg så innmari inn i bøkene til Torbjørn Moen og Harald Rosenløw Eeg etter å ha møtt de respektive forfatterne. Ellers står det også sterkt for meg da jeg som trassen tenåring ikke ville lese bøkene skolen hadde lagt opp, og mamma begynte å lese Soga om Gunnlaug Ormstunge høyt. Fyttirakkern for ei soge! Og seinere har det bare balla på seg.

Just finished:
Hundre år av Herbjørg Wassmo. Det kjentes jaggu litt som hundre år for meg også. Omtale kommer.

Kinds of books you won't read:
Jeg kan være fordømmende, så i denne sekken er det plass til mye rart. Avhenger av dagsform, rett og slett. Men jeg har aldri lest en slapp serieroman fra Bladkompaniet eller lignende. Jeg skyr unna det meste som bare fins på dagligvarebutikken eller kan kjøpes på postordre. Er ingen tilhenger av amerikansk massemorderkrim, ei heller technotrillere, spenningsbøker fra finansmiljøet, vidunderlige beretninger fra Kreta, herlig romantiske eventyr fra New York eller tåredryppende fortellinger fra noen med en dødelig sjukdom. Er heller ikke så interessert i kalde fakta fra krigens dager. Titler med shop-noe hopper jeg over, i likhet med alt som lukter av koke-suppe-på-spiker (røft dømt utifra omslag og baksidetekst) og faktiske kokebøker. Trender med cakepops og poptarts og tartcups eller hva nå det heter, interesserer meg ikke, og i likhet med de fleste "gjøre-bøker", får de stå urørt i bokhandelhyllene. Jeg har da viktigere ting å gjøre enn å bruke hobbylakk på gamle møbler og å hekle julekuler!

Longest book you've read:
Som verk kommer vel Ringenes herre rimelig høyt opp. Ellers blir det titler som Den blinde morderen, Saman er ein mindre aleine, Ulvetid, Anna KareninaUtvalgte emner i katastrofefysikk og En svunnen tid. Og mange flere har jeg på lager! Jeg kvier meg litt for de virkelig lange bøkene, men Hilary Mantel beviste at jeg ikke har noe å frykte. Så jeg får vel kaste meg uti det litt oftere.

Major book hangover because of:
Etter at jeg hadde lest Stormfulle høyder første gang, var jeg i et nokså underlig humør. Jeg var full av beundring over verk og forfatter, men grinete for at ikke jeg kunne være med i fortellinga på ordentlig. Så leste jeg den en gang til. Etter å ha lest ferdig Ulvetid nærma jeg meg noe som kunne minne om abstinenser. Har jeg hørt.

Number of bookcases you own:
Jeg har to hos mamma med egne bøker og låner ut to til litt ymse, på loftet har jeg åtte bokesker fulle, på stua lagres leksikon og andre verk i sjenken mens barnebokhylla står framme, i gangen nede har vi ei hylle, men i den er det også litt spill o.l., og på kontoret har jeg sju hyller. Pluss noen hauger på golvet.

One book you have read multiple times:  
Den første jeg tenker på her er faktisk Norsk litteraturhistorie av Per Thomas Andersen, som jeg har lest mange ganger. Haugtussa av Arne Garborg har jeg i alle fall lest fire ganger. Da jeg var lita leste jeg som sagt Kysse, sa Heidi om att og om att i en periode, men også Den mystiske sommeren fikk gjennomgå. I voksen alder vil jeg hittil heller lese noe nytt enn på nytt, men likevel har jeg lest Styrtet engel, Stormfulle høyder, Litterær salong og en rekke av sagaene flerfoldige ganger.

Preferred place to read:
Hjemme, på arbeidsrommet eller i sofaen.

Quote that inspires you/gives you all the feels from a book you've read:
Jeg er så dårlig på dette med sitater og finner sjelden noe bra når jeg leiter. Det første jeg kommer på er at jeg lo godt av Per Olov Enquists uttalelse tidligere i år (mars 2013): Det finns ju ett tabu i dag och det är att när man är över 70 så ska man inte beskriva sexuella upplevelser. Det anser alla. Men det skiter jag i. Og med det så sier han mye om hvilken funksjon litteratur og forfattere bør ha i et samfunn.

Reading regret:
Jeg angrer egentlig ikke på å ha lest ei bok, for jeg lærer alltid noe. Men Kyr av Lars Amund Vaage var så til de grader feil for meg da jeg leste den, og jeg strevde lenge! Nå i ettertid er det den boka jeg har kasta bort nest mest tid på, den eneste som troner over er Fugler uten vinger, som bare var lidelse for meg. Men også Kate Morton skal få en plass her. Hennes bøker tar det kort tid å lese, sjøl om de er aldri så tjukke, men nivået på innholdet er likedan.

Series you started and need to finish (all books are out in the series):
Tror egentlig jeg bare har påbegynt serier som ikke er fullførte, som Innsirkling av Carl Frode Tiller og Cromwellbøkene til Hilary Mantel. Å, nå glemte jeg Undset igjen: Kristin Lavransdatter ligger også på lur, jeg har kun lest Kransen. Må få ut fingern.

Three of your all-time favorite books:
I tilfeldig rekkefølge fins både Den blinde morderen, Styrtet engel og Om forlatelse et sted på topp tjue. Men når jeg begynner å tenke meg om, får de raskt selskap av Ulvetid, Den amerikanske jenta, Dager i stillhetens historie og mange mange flere.

Unapologetic fangirl for:
Ja, i tilfelle det ikke har glidd inn enda, så kan jeg her repetere: Margaret Atwood, Per Olov Enquist og Ian McEwan. Pluss Brontëene og Austen. Og Woolf. Og Undset. Må ikke glemme Nedreaas. Og heller ikke Jølsen. Eller Garborg. Samt Skram! Pluss Dickens.

Very excited for this release more than all the others:
Akkurat nå blir det omtrent sånn: Naturligvis de over, pluss Monika Fagerholm, Jon Fosse, Carl Frode Tiller, Sigmund Løvåsen, Merethe Lindstrøm, Marta Norheim, Brit Bildøen, Hilary Mantel, Eleanor Catton, Doris Lessing og sikkert en del flere.

Worst bookish habit:
Jeg drasser med meg koseboka jeg leser på rundt i heimen sjøl om jeg innerst inne veit at jeg ikke får lest noe akkurat nå. Derfor ligger det stundom bøker både her og der, til andres fortvilelse og egen forvillelse. Ellers er jeg utrolig nøye, låner kun ut til folk jeg veit behandler dem pent, og har grundige systemer for hver hylle. Bøkene skal også stå helt foran på hylla, og ikke dyttes inn. Det ser så dumt ut.

X marks the spot: start at the top left of your shelf and pick the 27th book:
Syv fantastiske fortellinger av Karen Blixen.

Your lates book purchase:
Hvis lydbøker teller: Egners samla i julegave. Med eksamen 19. desember må jeg ordne det jeg kan når jeg kan.

Zzz-snatcher book (last book that kept you up WAY late):
De fleste, for jeg drasser dem med meg ned på soverommet og insisterer på å lese. For noen dager sida var det novellene til Torborg Nedreaas, før det Wassmo. Men den boka som jeg virkelig hadde problemer med å legge vekk, var Ulvetid.

Äldsta boken du har läst (i originalutgivningsår):
Har lest i, men ikke helt fullført både Gilgamesh, Iliaden og Odyseen, samt Aeneiden, fragmenter fra Sapfo og utdrag fra Ovid. Har også lest ei lang rekke greske tragedier og komedier, verker av Platon, Aristoteles o.l. Etter dem kommer Augustin, så blir det et langt hopp fram til islendingesagaer og kongesager, og annen middelalderlitteratur. Første mer "moderne" roman jeg har lest er Prinsessen av Clèves.

Överst i din olästa bokhög (vilken bok som du inte har läst innan kommer du att läsa härnäst):
Resten av Kristin Lavransdatter...  

Ålder då du lärde dig att läsa:
Da var jeg fire år.

Og hva er dine svar?

onsdag 13. november 2013

Bokserier for barn: Emma og Thomas

Bildekilde: Aschehoug
Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Etter en svipptur til Nederland med bøkene til Pauline Oud, er vi nå tilbake i Sverige. Forfatteren er Gunilla Wolde (f. 1939), og bøkene det gjelder er de tjue titlene i serien om småtassene Emma og Thomas, som har en normal forankring i vår verden (ingen kaniner eller mus i hovedrolla her, altså). De har også en litt ubestemmelig alder, men er det egentlig et problem? Bøkene kan leses hver for seg eller samla, den gjenkjennelige streken og mestringstematikken binder dem sammen i et felles univers sjøl om ungene, såvidt jeg kan se, ikke opptrer i samme bok.

Det er tydelig at disse bøkene er skrevet på 1970- og 1980-tallet av flere årsaker, kanskje særlig pedagogisk (nå viser vi hva vi gjør eller hva som skjer) og moralsk (slik gjør vi, slik gjør vi ikke, men uten den dominerende pekefingeren - det er det gode eksempelet som gjelder). Bøkene henvender seg direkte til ungene, og har alltid et formål om å lære dem å overkomme en utfordring, mestre et problem eller å bli engasjert i en aktivitet. Bøkene er tematisk inndelt, og tar for seg ett og ett fenomen. Det kan være store utfordringer, som å bake kake (Thomas baker, siste norske utgave av alle bøker er fra 2003) eller bygge et lite hus (Thomas bygger). Med tanke på at dette er for unger fra to år, kan en i alle fall si at Wolde ikke er redd for å sette en smule stormannsgale griller i huet på ungene - de fleste toåringer får vel ikke lov til, eller er rett og slett ikke i stand til, å holde på med baking og bygging aleine. Men det er faktisk realiteten i boka. På en måte er det også litt befriende, for - tenk, dette gjorde ungene på 1970-tallet, og de overlevde! Nå skriker vi jo til bare ungen åpner kjøkkenskapet for å kikke. Misforstå meg rett: Foreldrene til Emma og Thomas er der et sted i bakgrunnen, av og til mye, av og til lite, men det er ungene som er i fokus og agerer. Og det er et riktig fokus. Dessuten har vel de fleste foreldre godt av å ikke skrike så fælt.

Det er også mer reelle og aldersadekvate utfordringer som må overkommes i bøkene, som å begynne i barnehage (Emmas første dag i barnehagen og Emma i barnehagen), takle søskensjalusi (Emma og Lillebror og Emmas lillebror er syk) og å slå seg (Emma må til doktoren). Disse bøkene er fint tilpassa de skandinaviske barnas oppvekstvilkår, hvor barnehage er en normalitet, det ofte er et par år mellom ungene i en søskenflokk, og hvor normale barn som regel må et par turer til lege eller sjukehus før skolestart. At dette fortsatt står seg, nesten førti sia første gangs utgivelse, sier mye om samfunnene vi lever i. Det forklarer i samme slengen også bøkenes suksess - Aschehoug forlag, som utgir Wolde i Norge, skriver på sine hjemmesider at bøkene om Emma og Thomas har solgt i nesten én million eksemplarer her til lands.

Men Wolde evner også å komme enda ett hakk nærmere ungene i de små utfordringene som hverdagene gjerne består av. Emma støvsuger, for eksempel, er en godt uttenkt og nødvendig bok. Emma er stor og hjelper pappa med støvsuginga. Men lillebror er redd. Og når Emma støvsuger opp sokken til lillebror, blir det rabalder. Hvor blei det egentlig av sokken? Tanken bak er svært tydelig: Gjennom å avdekke det skumle, blir det ikke lenger skummelt. Når vi veit hvordan støvsugeren fungerer, er alt i følge Wolde altså brillefint. I praksis er det kanskje ikke alltid helt slik, men her i heimen har det i alle fall hjulpet å lese boka. Thomas går ut er også ei praktisk bok å lese, for det er ikke alltid like greit å kle på seg! Og frustrasjonen underveis kan bli stor, noe som får morsomme resultater. Her er det igjen mestring som ligger bak og driver boka: Klarer Thomas å ta på alt sammen, i riktig rekkefølge? Her fins det nemlig ingen foreldre å støtte seg på.    

For de yngste (før fylte to år), vil jeg anbefale å begynne med de roligste bøkene i denne serien, som ikke krever at leseren skal se og tenke på parallellene mellom eget liv og bokas illustrasjoner hele tida (de er der jo, underforstått, men ungene "fristilles" litt mer og slipper kravet om egen mestring). Dette gjelder for eksempel titlene Thomas bader, Thomas rydder, Emma Tvertimot og Thomas er liten. Her er det gjenkjennelige ting eller hverdagssituasjoner som illustreres, med positiv tekst og store smil. Mer krav til ungenes evne til abstraksjon er det i titler som Thomas kler seg ut, som er en herlig invitasjon til fantasiens rike for de små, og Annerledes Emma og Per, som krever at barna skal tenke på motsetninger (følger litt opp prosjektet i Thomas er liten) og på sedvanlig, positivt Wolde-vis, lære å sette pris på dem.  

Ei anna bok jeg vil trekke fram er Thomas og Kristine. Her er det kanskje lurt om leserne er litt eldre, heller tre enn to, fordi tematikken i boka går på ulikhetene mellom jenter og gutter. Det er flere grunner til at jeg mener denne bør vente. Boka går inn i en kompleks diskurs som omhandler kjønnsrollene i de skandinaviske, sosialdemokratiske landa. Sjøl om Wolde ikke egentlig setter barna i bås med tanke på framtidige roller, er det fort gjort at det blir sånn likevel. Et vanlig barn er ikke opptatt av hvilket kjønn de andre barna her, de beveger seg rundt i fellessekken "barn" alle i hop, og "han" og "hun" går om hverandre. Og det er like greit. Men når barna begynner å spørre på eget initiativ, kan det være lurt å støtte seg på boka. Den forklarer på en fin og liketil måte, med utgangspunkt i hvordan vi tisser, at det er forskjell, og hvorfor. Og er det noe ungene kan alt om, så er det vel hvordan de tisser! Dermed blir kjønn konkretisert helt uproblematisk, og i boka leiker Thomas og Kristine sammen på like vilkår også etter tissinga. Gode rollemodeller der, altså.

Bokserien om Emma og Thomas (som kanskje egentlig er to serier), vokser dermed litt med barna. En kan fint begynne med de rolige bøkene rundt atten måneders alder, og avansere gradvis opp til barna er rundt fire år. Da er det i alle fall mye mer vanlig at ungene deltar i voksenaktiviteter med hammer og sag, smelter smør og reparerer leiker med lim, nål og tråd (Emmas verksted). Men det er klart, illustrasjonene, som er svært enkle, uten bakgrunnsstøy med skjærende farger og detaljer som hos Oud, men også uten sjarme og varme som i bøkene om Pål og i Kanin-serien, er kanskje noe i alle fall den voksne går lei av i lengden. De er ikke så spennende, kommunikasjonen er litt stiv og i beste fall blir det gjort todimensjonalt hjemme via oppfølgingsspørsmål fra den voksne. Wolde bruker sjelden mer enn fem-seks hovedfarger i samme bok, og mange detaljer er duse eller i svart-hvitt. I tillegg er teksten temmelig tørr. Den er presis, konkret, noen ganger omstendelig, som regel uten humor, ikke tilpassa småbarna og er i tillegg egentlig fortellingas bærende element. Det vil si at ungene er avhengig av å bli lest for, gjentatte gangen, helt til de "kan" boka og blar fram og tilbake i fortellinga på egen hånd.  

Min siste innvending til denne ellers flotte serien er at den i svært liten grad berører emosjonelt. Men det er egentlig greit, for en kan ikke skvisje alt inn i ei bok lita bok på omtrent tjue oppslag. Og Woldes hovedfokus, i tanke, tekst og bilde, er mestring.

Omtalen er basert på tjue av tjue titler i serien, alle norske utgaver fra 2003: Annerledes Emma og Per, Emma hos tannlegen, Emma i barnehagen, Emma må til doktoren, Emma og Lillebror, Emma støvsuger, Emmas første dag i barnehagen, Emmas lillebror er syk, Emmas verksted, Emma Tvertimot, Thomas bader, Thomas baker, Thomas bygger, Thomas er liten, Thomas går til doktoren, Thomas går ut, Thomas leker med Pus, Thomas kler seg ut, Thomas og Kristine og Thomas rydder.

fredag 8. november 2013

Nobelprisen, 1903

Det får være til glede eller fortvilelse: Jeg gir meg ikke med tørre innlegg om gamle, for lengst døde gubber som kanskje eller kanskje ikke blei beæra da de endelig hadde fått hvitt hår, helskjegg og inngrodde tånegler. Nå skal jeg ta for meg de nominerte til Nobelprisen i litteratur for året 1903, et år som bør sitte som støpt hos de fleste litt oppegående norske bokelskere. De nominerte teller 24 kandidater mot 34 fra året før, hvilket betyr at vi er tilbake på 1901-nivå (25 kandidater). Men også slike tall kan bedra: Det er naturligvis ikke en nedgang i interesse for det som allerede er blitt Europas viktigste litteraturpris (det ser vi f.eks. av britenes tilstedeværelse på lista), og det er heller ikke slik at det ikke fantes flere "gode alternativer" å ta av. Tendensene som vistes i 1902 blir snarere bekrefta og styrka i 1903, og slik er det fortsatt. De samme kandidatene blir nominert flerfoldige ganger, naturligvis av ulike personer, råd, skoler, institutter og institusjoner. Begrunnelsene kan være nesten identiske eller ekstremt ulike, men som regel er det samme enkeltverk eller samla forfatterskap som legges til grunn for prisen. Andre tydelige trekk i 1903 er at eurosentrismen står sterkt, franskmenn og briter kniver bittert om pallplasser og at russisk er synonymt med Tolstoj.

De nominerte i 1903 var:

1. Rudyard Kipling (1865-1936), britisk forfatter
2. Leo Tolstoj (1828-1910), russisk forfatter
3. Paul Sabatier (1858-1928), fransk teolog
3. Gaspar Núñez de Arce (1834-1903), spansk politiker og forfatter
1. Marcelino Menéndez y Pelayo (1856-1912), spansk litteraturhistoriker og forfatter
1. Karl F. Glasenapp (1847-1915), dansk musikkviter
2. José Echegaray y Eizaguirre (1832-1916), spansk dramatiker
2. Henrik Ibsen (1828-1906), norsk forfatter
1. Iwan Gilkin (1858-1924), belgisk forfatter
2. Lewis Morris (1833-1907), britisk poet
1. Georg Brandes (1842-1927), dansk professor i litteraturhistorie
1. Maurice Maeterlinck (1862-1949), belgisk forfatter
3. Frédéric Mistral (1830-1914), fransk poet
3. Henryk Sienkiewicz (1846-1916), polsk forfatter
1. Robert L. Douglas (1864-1951), britisk kunstkritiker
3. Alexander Baumgartner (1841-1910), sveitsisk litteraturhistoriker
1. Algernon C. Swinburne (1837-1909), britisk forfatter
2. George Meredith (1828-1909), britisk forfatter
1. Francois Coppée (1842-1908), fransk forfatter
2. Giosuè Carducci (1835-1907), italiensk forfatter
2. Charles Wagner (1852-1918), fransk forfatter
2. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), norsk forfatter
1. Albert Sorel (1842-1906), fransk historiker
3. Gaston Paris (1839-1903), fransk filolog

Kjønnsbalanse er i alle fall noe karfolka i De Aderton ikke har hørt om. Her er det ei rein mannfolkliste, sånn som i 1902, og det er som regel vesteuropeere som får boltre seg, med noen få nordlige utfordrere. Yngstemann er Rudyard Kipling, som med sine 38 år ligger likt med Yeats fra 1902. Ellers er det et flertall som er i pensjonsalder og vel så det (i alle fall hvis vi sier at pensjonsalder oppnås ved ca. 60 år, da er det femten av dem). I seg sjøl er det imponerende, så all ære til dem som fortsatt holder det gående! Jeg må også spørre om Svenska Akademien har funnet seg en yngre og sunnere gjeng denne gangen, eller om noen har falt fra? I 1902 ville nemlig 13 nominerte dø innen 1910, nå er tallet redusert til 12...

Dagens spørsmål er som følger:
1. Hvor gammel er eldstemann, og hva heter han?
2. Er det noen her som har vært nominert flere ganger? Hvem?
3. Hvem mottar Nobels litteraturpris i 1903?

Juks er ikke lov, men et hint skal dere få: Tallet før navnet indikerer hvor mange ganger vedkommende har vært nominert.

onsdag 6. november 2013

Eksamensstille...

Helt plutselig blei det litt stille her hos meg. Jeg hadde en stor midteksamen mot slutten av oktober, hvor jeg fikk fordype meg i kulturbegrepets mange fasetter. Kun fire dager etter innlevering kom midteksamen nummer to, og nå arbeider jeg med metodens mange fallgruver i ei oppgave som går ut på å skissere undersøkelsesdesign og bedrive teoretisk empiri. Det er tørre, store fagfelt som krever djup konsentrasjon, mange leste sider (blant anna i den tidligere omtalte Barker-boka, som jeg ikke er på godfot med), en godt over gjennomsnittet solid begrepskontroll og at en klarer å holde nivåene både adskilt og sammenvevd. Etter en hel lese- og skrivedag er jeg nokså gåen.

Men det er ikke alt: Samtidig som vi har disse store midteksamenene, kjøres det mer enn fullt løp på høgskolen. Jeg ønsker å delta på så mye som mulig, men enkelte dager blir det vanskelig å komme seg av gårde. Andre dager lever jeg mer eller mindre ut av ryggsekken, som rundt klokka sju om morran fylles med pensum, penner og mat, og er en slunken greie når jeg kommer hjem igjen seint på kveld. Det er forresten jeg også.

Og i morra er en sånn dag, og jeg veit ikke helt hva jeg skal velge. Har jeg fokus på eksamen, vil jeg gjerne prioritere å få den ferdig. Den henger over meg og vokser seg større og styggere og svartere for hver dag som går, enda det egentlig går nokså greit. Stress, heter det visst. Men er fokus et litt annet sted, er det kanskje like greit å slenge med på forelesninger om kulturteori og hegemoni og det som verre er? Aller mest lyst har jeg til å lese Hundre år av Herbjørg Wassmo, som jeg akkurat, i et stjålent øyeblikk mellom middag og kveldsstell, sneik meg til å starte på.

Jeg håper å kunne komme sterkere tilbake i kommentarfeltene om noen dager. Derfor vil jeg, litt på forskudd, men lell (uka her har allerede vært så lang at jeg trodde det var fredag i dag, sjøl om det er onsdag, og onsdag er jo lille-lørdag og det er vel nesten som lørdag, som jo nesten er fredag, som jeg trodde det var...), ønske dere alle en riktig god helg!

fredag 1. november 2013

Høstlesing, del III

Oktober har sust av sted mye fortere enn forventa, og nå er det blitt den første dagen i november. Vi er godt i gang med ritualene som hører den kalde tida til: fyrer i peisen, tenner stearinlys, drikker kakao og ser mot stjernene som skinner vakkert på den mørke himmelen. Høsten er ypperlig til flere typer aktiviteter - sjøl har jeg stor glede av å gå turer. Høsten lukter så godt! Uti skogen kommer alle nyansene ved høsten fram, både i lukt og farge. På vei hjem skimter jeg i lyset fra gatelykta at ospa er helt robba for blader. De grå kvistene stikker stivt opp i himmelen. Jeg låser meg inn, fornøyd med å bringe et friskt pust av kveld bort i sofakroken, og ser til min store glede at leseplanen for oktober kan krysses ut i sin helhet; både Fagerholm, Aasen og Jølsen blei lest, og jeg rakk også å skrive et innlegg om Atwood, med midteksamen hengende over meg. Ny måned betyr at det er tid for nye planer.

Torborg Nedreaas
Og første kvinne ut er Torborg Nedreaas. Hun er en av de aller, aller dyktigste norske novellistene noensinne, og jeg har lest på hennes Noveller i samling nesten hele året. Og nå er det på høy tid å komme i mål. Hvorfor har det tatt så gruelig lang tid? Jo, av to grunner: Tekstene hennes er lette å lese, men tunge å fordøye. Nedreaas skildrer menneskers ulike livssituasjoner med stor innsikt, og utfordringene hun gir dem, er i mange tilfeller relatert til de norske okkupasjonsopplevelsene under andre verdenskrig. Her har alle fått sin tekst, og stemninger og språk strekker seg fra sårbart, vakkert og rørende, til skummelt, spennende og morsomt. Det er varierte og sterke tekster. Den andre årsaken er at vi her i heimen rydder om hverandre, og også hverandres ting, og plutselig lå ikke boka der den skulle ligge. Det tok litt tid å finne den igjen, for å si det sånn.

Sigrid Undset
Det er gått ei lang stund sia jeg begynte på trilogien om den stolte og sta ungjenta Kristin Lavransdatter. Boka har fulgt med rundt i huset de siste månedene, som en påminnelse om hva jeg bør, men jeg har ikke en gang fått åpna den! Nå må jeg bare få ut fingeren og fortsette fortellinga. Da jeg slapp, var Kristin og Erlend akkurat blitt gift. Og pappa Lavrans så på Kristin at hun ikke hadde holdt sin del av avtalen - faktisk er hun allerede gravid med Erlends barn (men det veit heldigvis ikke Lavrans, for da hadde han nok tatt helt av). I kjølvannet av denne oppdagelsen, har Lavrans og mor Ragnfrid en alvorsprat. Og brått er det ikke bare ett forhold og to mennesker som må forholde seg til mye nytt, men det dobbelte. Hvordan vil det gå? Jeg ser fram til å fortsette med Husfrue.

Herbjørg Wassmo
Jeg legger jammen opp til en real kvinnedominans denne måneden også, men når damene er så gode som disse tre, ser jeg virkelig ikke noe i veien med det. (Og uansett gjelder det den valgfrie skjønnlitteraturen - faglitteraturen domineres av menn.) Wassmos bok denne gangen er Hundre år, som har stått i hylla omtrent like lenge, og som jeg har hatt lyst til å lese i alle fall de siste femti. Den er lang, men om jeg kjenner Wassmo rett er den litt som Nedreaas: Lett å lese, tyngre å fordøye. Det blir spennende å se om det stemmer eller ikke. Det skal mye til for å holde samme nivå som i bøkene om Tora.

Ved sida av disse tre eminente damene, skal jeg også komme i mål med en midteksamen og begynne forberedelsene til to avsluttende. Forelesningene kommer som perler på ei snor, gjerne seks-sju på samme dag, bortsett fra når det er total kræsj og overlapping, noe som gjør Hermines tidsdings til et ettertrakta objekt. Ellers skal jeg fortsette høstens store prosjekt: Træle Igjennom Chris Barker, som egentlig ikke er så vanskelig, bare veldig kjedelig. Jeg har også noen andre pensumbøker, kompendier og artikler å holde meg opptatt med, så det er virkelig ikke for lite lesestoff nå heller. Månedens 1001-bok i Lines lesesirkel er forresten Timene av Michael Cunningham, hvor Virginia Woolf er sentral. Jeg leste boka for flere år sida. Om tida strekker til, vil jeg komme med et innlegg som passer, eller lese på nytt, boka er jo ikke så tjukk.

Da gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god lesemåned - og håpe at vi av og til snakkes i kommentarfeltene rundt forbi, og kanskje til og med leser samme bok. Det er i alle fall bare hyggelig om du slenger deg på en av disse.