fredag 1. juli 2011

Kristins edle menn

Jeg er imponert over hvor kort tid det tok før jeg var helt inne i Sigrid Undset sin framstilling av Kristin Lavrans-datters univers. Etter bare noen sider tenkte jeg ikke lenger over det litt tunge, langsomme, gammelmodige språket, for innafor sin kontekst virker det helt naturlig, og det flyter så godt. At jeg leser dobbelt så langsomt betyr ingenting. Ei heller tenkte jeg over navneskikkene, de mange skildringene av inntun og uttun, dyr, farger, klær, redskaper og tradisjoner, og at det hele er lagt til ei tid langt fra meg og mitt. Alt er bare akkurat sånn det skal være, i Sel i Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1300-tallet.

Og naturligvis hjelper det at jeg har vært der, mange ganger. På området som skal være Jørundgård, på Selsvollen, der de spilte inn filmen Kristin Lavransdatter i 1995 og hvor alt er som det beskrives i boka. Vevstua, brureloftet, eldhus og fjøs, stallen, smia, årestua, stabburet og langeloftet. Mørke, lave bygninger med historisk korrekt utstyr hengende både ute og inne. Bratte tretrapper og kraftige bærebjelker en skaller i dersom en ikke følger med når en går over svalgangen. Korte, breie senger i mørkt tre, dekt med sauefeller og halm. Lave dører som alle må bøye seg for å komme igjennom, hvor en kan stå klar med øks på innsida dersom det er fienden som ubedt dukker opp. Kistene med klær. Arbeidsfolkas langbord. Fattigkrakken ved døra. De enkle religiøse utsmykningene; et kors og et ikon. Kristins verden i Sel, sier de. Ja, men min verden også. For jeg veit hvor Romundgård lå, og jeg har besøkt kirka som kneiser såvidt på en høyde i nærheten. Jeg har sett Lågen være helt grønn på forsommeren, eller skummende hvit en uværsdag i oktober. Og jeg har vært oppe i fjellet, på Høvringen og de høye toppene i Rondane, og nesten sett det glimte i huldras lange hår, jeg også.

Bok nummer én om Kristin Lavransdatter, Kransen (1920), er delt inn i tre deler av omtrent like stort omfang, som igjen er inndelt i kapitler. I første del, "Jørundgård", følger vi Kristin som barn og ungdom hjemme på Jørundgård sammen med pappa Lavrans, mamma Ragnfrid og småsøstrene Ulvhild og Ramborg. Undset skildrer noen opplevelser, tanker og mennesker som skal komme til å følge Kristin lenge, og bli en del av den hun er. I "Kransen" er Kristin ett år i et nonnekloster i Oslo, og i "Lavrans Bjørgulfssøn" er hun igjen hjemme på Jørundgård. I løpet av boka går hun fra å være ungjente, eller mø som Sigrid Undset skriver, til å bli ei gift kvinne. Men voksen? Kanskje ikke helt.

Sjøl om boka i stor grad handler om Kristin, det hun tenker og opplever, sier og gjør, synes jeg at boka like mye handler om mennene rundt Kristin. Særlig pappa Lavrans får stor plass i både første og tredje del, han og Kristin har et godt forhold og han lærer henne svært mye om det å være menneske, om godt og ondt, rett og galt, og om tro. Han framstår som sterk, modig og rettsindig, og er den mannen i bygda som alle ser opp til. Barndomsepisodene som skildres viser en mann som ikke er redd for å være far, og som setter sin stolthet i å være et godt eksempel. Jeg tenker at denne følsomme farsrolla kanskje var litt uvanlig med tanke på samtida de levde i, men jeg har ikke belegg for å hevde så. Lavrans er for meg et eksempel på en høvisk og god mann, og det er kanskje derfor jeg opplever konflikten mellom han og Kristin som ekstra sår.

Også andre menn tar stor plass i Kristins liv, og da tenker jeg ikke bare på den sagnomsuste Erlend, men også den flotte nabogutten Arne og Kristins første festemann, Simon Darre. De er staute karer, alle tre, men jeg er veldig ambivalent til Erlend. Han får jeg ikke helt plassert på grunn av den brokete fortida hans som stadig innhenter både han og Kristin. Erlend skildres både som en angrende, en mann som stadig må bøte for sine tidligere synder, og som en ubetenksom middelalderdonjuan som tar den dama han vil ha. Det er litt problematisk. På mange måter synes jeg at han, med sine 12 år mer enn Kristin, er omtrent like umoden som henne. Men at han er mann av sitt ord, viser han i løpet av boka (men han viser også det motsatte når det kommer til andre enn Kristin). De to andre mennene er bare lojale og kjærlige, og setter helt konsekvent Kristins ve og vel framfor sitt eget. Særlig Simon viser at han er et godt menneske som både ser og respekterer Kristin. Erlend har fortsatt til gjengjeld å bevise at han er rett mann.

Også er det hovedpersonen Kristin, som jeg aldri helt får tak på. Skildringene av henne har jeg ikke noe problem med. Hun er gjenkjennelig i sin ungdomstrass, og intenst tilstede i både glede og sorg, akkurat som hun skal være. Hun er en tydelig og sterk personlighet, og hun både tror og tviler. Det jeg derfor brukte mest tid til å tenke på underveis var om jeg liker henne eller ikke. Hun er nemlig fryktelig sta, og hun trosser farens vilje sjøl om hun veit at det vil være svært vondt både for henne sjøl, faren og mora dersom hun ikke gir seg. Hun setter familiens navn og rykte på spill og bryr seg tilsynelatende ikke om konsekvensene. På en måte er hun veldig egoistisk, på en annen måte er hun ei moderne kvinne som vil velge sin egen festemann. Men velger hun egentlig? Ikke i mine øyne.

Brått er bare Erlend der. Og som i så mange andre tilfeller, virkelige som litterære, hadde det nok ikke blitt noe av det hele dersom han ikke hadde pressa seg på. Likevel klarer Undset å få det til å framstå som om Kristin mener at hun velger sjøl. Helt sikker i sin sak er hun også, der hun trassig kaster på det lange, gule håret. Erlends felle fungerer som en midlertidig tåkelegging av jeg-et Kristin. Året i kloster, som hun egentlig skulle bruke på seg sjøl, blir dermed på mange måter sløst vekk. Ja, hun er ung, og blodet bruser i årene, hun rødmer og løper tynnkledd i kulda uten å kjenne at den biter, men hvem er hun egentlig?

Det er ikke før mot slutten av tredje del at jeg opplever at Kristin blir mer virkelig og med det også mer kompleks. Det er som om hun endelig innser hva hun har gjort, alvoret i det, de mulige konsekvensene. Har hun valgt rett? Vil hun klare å holde på hemmeligheten sin? Hva vil Lavrans si, hvis han får vite? Kristin pines, men holder tett. Hun kan ikke la faren få vite dette også, som han vil skammes over henne! Den mer modne, voksne Kristin, trer fram. Men på mange måter har hun fortsatt en lang vei å gå. Jeg gleder meg uansett til å ta fatt på neste bok i trilogien, Husfrue, og lese mer om henne og det fremmede livet som venter.

Vil hun mestre?

2 kommentarer:

  1. Nydelig. Jeg elsker denne boka, og ble påminnet om det nå. Det du sier om ikke å få helt taket på Kristin synes jeg er spesielt interessant. Etter at jeg hadde lest alle de tre bøkene var min konklusjon at Undset har klart det (nesten) umulige: Å skildre mennesker så komplekst at man aldri klarer å bestemme seg for hva man synes om dem. Som du nevner om Kristin. Akkurat idet man tror man vet, skjer det noe som rokker om på inntrykket. De neste bøkene vil kanskje gjøre deg like usikker på Erlend, og på hva du skal mene om forholdene mellom Kristin og Erlend, Kristin og Simon, som det du er på Kristin nå. Siste bok er det nærmeste en imitasjon av virkelige mennesker og virkelig liv jeg noensinne har kommet over i litteraturens verden. Gled deg!

    SvarSlett
  2. Takk for fin kommentar! Jeg gleder meg veldig til å lese videre, enda mer etter det du skriver. Det blir spennende å lese de to siste bøkene, tenke om dem, skrive om dem, og diskutere dem med deg etterpå:)

    SvarSlett