tirsdag 30. mai 2017

Bokhyllelesing 5: Dramatikk og lyrikk

I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi bryte opp fra alle romanene vi vanligvis koser oss med, ved å lese et skuespill eller ei diktsamling. Disse fins som regel i alle bokelskeres bokhyller, dog i svært varierende grad. Noen klarer seg ikke uten dikt, andre klarer dem ikke i det hele tatt. Noen elsker dramatikk, mens andre syns det er slitsomt med bare replikker. Tanken bak dette temaet er at det ikke skader å utfordre seg sjøl - hvem veit, kanskje det fenger denne gangen? Alle andre bestemmelser rundt verket du valgte, som utgivelsestidspunkt, sjanger, tematikk, forfatter, nasjonalitet og så videre, var rett og slett opp til ulesthylla di. 

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med dramatikken og lyrikken:
Åslaug leste Isbergskalden av Kristofer Uppdal 
Hedda leste Kong Lear av William Shakespeare
Elisabeth leste Stockholm sier av Victoria Durnak
Ida leste Samlede dikt av Jens Bjørneboe 

Per nå er det fire stykker som har lest og skrevet om sine bøker. Det er henholdsvis tre diktsamlinger og ett skuespill, nærmere bestemt en tragedie. Denne gangen er det de mannlige forfatterne som dominerer - rett og slett fordi det er flere av dem, tror jeg. I alle fall historisk sett, og særlig innafor dramatikk og lyrikk. I tillegg er det tre stykker som har valgt å lese ei bok skrevet av en forfatter som ikke er i live, noe som bringer dette med kanonisering på bane. Det er i alle fall uunngåelig i tilfellet William Shakespeare. Kristofer Uppdal tilhører ikke de helt store, men han er ofte en av mange som nevnes som viktige. Jens Bjørneboe er det igjen vanskelig å komme utenom, men da i prosasammenheng. Slikt kan en foreløpig ikke spå angående Victoria Durnak. Det er også interessant at vi har en minimal spredning når det kommer til nasjonaliteter - tre norske og en brite. Tilfeldigvis er det slik at disse tre norske samtidig er de tre som skriver lyrikk. Betyr det at det er vanskelig å hente fram norsk dramatikk som ikke er Ibsen og Fosse?

Til neste runde av Bokhyllelesing 2017 åpner vi kategorien helt opp, slik at en som leser står fullstendig fritt. I alle fall nesten. Temaet er rett og slett "tjukk bok", helst samtidig med at den lenge har vært en hyllevarmer. Altså: Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese! Og for at du skal bli skikkelig motivert for å fullføre den tjukke boka denne gangen, er det satt opp hele to måneder der du kan meske deg med ditt valgte verk. Det vil si at du faktisk kan begynne på torsdag og skrive om leseropplevelsen din om åtte og ei halv uke. Det burde da være tilstrekkelig med tid for mang ei gedigen bok, særlig i kombinasjon med ferie og masse lesetid. Men planlegg godt! Mursteiner er ikke så greie å ha med på strandferie som en kanskje skulle tro. Når det kommer til sjanger og alt dette andre står du også denne gangen fritt, så lenge boka er tjukk. Men hva er tjukk bok? Hvor mange sider skal den ha før den kvalifiserer som tjukk? Spør om du er usikker!

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

søndag 28. mai 2017

Å lese - leser - las - har lusi

Jeg har en onkel som til stadighet har stor glede av de mange finurlighetene i det norske språket. Særlig er han fascinert av alle former for verbbøying. Han syns omlydene og de ulike omlydsmønstrene er morsomme, men forvirrende, kanskje fordi de er mange, og kunne derfor likt at det blei ei omlydsstandardisering, gjeldende for alle verb. Da ville vi for eksempel slippe å skille mellom sterke og svake verb, og vi ville slippe å lure på hvordan det og det verbet egentlig skal bøyes skriftlig til forskjell fra muntlig, for der er det jo til dels store sprik. Slik ville vi fått ei verbklasse med ett hovedmønster, og ikke alle mulige unntak og ekstraregler sånn det er i dag.

Hovedformen han har kommet fram til, er denne
å lese - leser - las - har lusi

Her ser vi at infinitivsformen og presensformen er nokså like, slik at det er forholdsvis lett å forstå hvilke verb det er snakk om. Deretter kommer omlydene (og som det går fram av hovedmønsteret, er det verb uten a eller u i rota som blir mest spennende). Slik ville vi fått tilsvarende varianter av for eksempel

å hoppe - hopper - happ - har huppi
å sitte - sitter - satt - har sutti
å ligge - ligger - lagg - har luggi
å løpe - løper - lap - har lupi
å tenke - tenker - tank - har tunki
å snakke - snakker - snakk - har snukki
å prate - prater - prat - har pruti
å spørre - spør - spar - har spuri
å gråte - gråter - grat - har gruti
å smile - smiler - smal - har smuli
å titte - titter - tatt - har tutti
å kikke - kikker - kakk - har kukki
å krangle - krangler - krangl - har krungli
å elske - elsker - alsk - har ulski
å kose - koser - kas - har kusi
å håpe - håper - hap - har hupi
å sove - sover - sav - har suvi
å snorke - snorker - snark - har snurki
å drikke - drikker - drakk - har drukki
å spise - spiser - spas - har spusi
å koke - koker - kak - har kuki
å fyre - fyrer - far - har furi
å jobbe - jobber - jabb - har jubbi
å spille - spiller - spall - har spulli
å skrive - skriver - skrav - har skruvi
å kjøre - kjører - kjar - har kjuri
å sykle - sykler - sakl - har sukli
å snike - sniker - snak - har snuki
å fikse - fikser - faks - har fuksi
å fikle - fikler - fakl - har fukli
å jukse - jukser - jaks - har juksi
å forske - forsker - farsk - har furski
å rydde - rydder - radd - har ruddi
å rote - roter - rat - har ruti
å skrote - skroter - skrat - har skruti
å føde - føder - fad - har fudi
å tisse - tisser - tass - har tussi 
å prompe - promper - pramp - har prumpi
å fise - fiser - fas - har fusi
å børste - børster - barst - har bursti
å megle - megler - magl - har mugli
å mekke - mekker - makk - har mukki
å skyte - skyter - skat - har skuti
å kvele - kveler - kval - har kvuli
å drepe - dreper - drap - har drupi
å myrde - myrder - mard - har murdi

Så langt er alt vel, får en vel si, med unntak av noen svært uvanlige former. Men hva i all verden skal en gjøre med veldig korte verb, som å gå, å se, å sy, å si, å re og å be? Får vi former som å re - rer - rar - har ruddi? Eller ruidd? Og hva med de vanlige verbene å lage og å ordne? Hvilke former er greiest å ha med å gjøre, blir det virkelig ardn - har urdni? Hva med et verb som å skøyte? Eller de lange verbene spionere, fotografere, demontere, regjere og saksbehandle? Og hva med verbet å lyse, som får sammenfallende former med å lese; å lyse - lyser - las - har lusi? Det samme gjelder forsåvidt å prute, som sammenfaller med å prate. Hvilken løsning skal en legge fram da? Blir det unntak fra reglene likevel?

torsdag 25. mai 2017

Bokhyllelesing 5: William Shakespeare

Bildekilde: Bokklubben
I runde nummer fem av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese et skuespill eller ei diktsamling. Jeg har like greit gjort begge deler litt om hverandre, men skal holde meg til dramatikken her. Det blei ett av William Shakespeare (1564-1616) denne gangen også - han er rett og slett umulig å komme utenom, og det med rette.

Kong Lear er stykket jeg har lest, og det antas at det blei skrevet etter Othello (1604), men før Macbeth (1606). Dateringa av stykket blir dermed som oftest satt til 1605. Grunnen til at Kong Lear sammenlignes med Othello og Macbeth, er at de alle tilhører det som blir kalt "Shakespeares store tragiske periode", stykker som blei skrevet i de kaotiske åra etter dronning Elisabeths død (1533-1603). Kong Lear går i tillegg for å være Shakespeares aller dystreste og mest brutale tragedie, der vold, smerte og galskap får blomstre på scenen. Dette visste jeg forøvrig ikke før jeg begynte å lese, så jeg må ærlig innrømme at jeg blei overraska da jeg tok meg sjøl i å assosiere mot Sarah Kane (1971-1999).

For at vi skal akseptere slik brutalitet, har Shakespeare hensatt oss i førkristen tid, et univers jeg opplever på mange måter er likt med Macbeths. Her finner vi ættstore og ærekjære småkonger som uten å nøle hugger ned sine motstandere. Begreper som synd, dygd og tilgivelse er ikkeeksisterende, det er den sterkestes rett, den rå makta som regjerer. I en slik verden er alt lov, og ingen knep er for skitne til å prøves ut. Den med færrest skrupler kan klatre høyt og fort i hierarkiet, men til gjengjeld står høgsetet alltid ustøtt.

Figuren Lear, i middelalderen Leir, er en mytisk sagnskikkelse, velkjent på de britiske øyer. Shakespeare benytter ofte historie, myter og fortellinger som bakgrunn i sine skuespill. Av og til bearbeider han personene, av og til omstendighetene. Noen ganger bruker han sagnet som et utgangspunkt og dikter videre, andre ganger kombinerer han elementer fra flere sagn til en ny helhet. Dette er tilfelle med Kong Lear. Skikkelsen kong Leir dukker opp for første gang i tekst på 1100-tallet, og er deretter i bruk mange ganger, fram til Shakespeares samtid. Han gir liv til hovedpersonen i stykket etter sagnets mal. Men Shakespeare har deretter lagt til figuren Gloucester, som er henta fra en annen kilde. Kombinasjonen av disse to fortellingene, og behandlinga og utviklinga av dem, er langt mer interessant enn delene hver for seg. 

Kong Lear er en aldrende konge med tre døtre, Gonerill, Regan og Cordelia. Når vi kommer inn i stykket, skal kong Lear abdisere. Før han gjør så, ønsker han at døtrene offentlig skal proklamere sin kjærlighet til han, før han etterlater dem hver sin del av kongeriket. De to eldste spiller med og legger ut om sin djupe farskjærlighet. Den yngste, farens yndling, nekter å delta. Hun gjennomskuer søstrenes smisking og vil ikke gjøre det samme. Hun svarer derfor

Ulykkelig er jeg, som ikke makter
å løfte opp mitt hjerte til min munn. 
Jeg er så glad i Dem som plikten byr, 
nei, ikke mer, men heller ikke mindre.

Resultatet blir da at Cordelia gjøres arveløs og forvises, mens Regan og Gonerill får arve hver sin halvdel av riket. Lear, nå ikke lenger konge, skal bytte på å bo hos de to døtrene med sitt følge. Men han har ikke før levert fra seg krona før døtrene viser han ryggen. Ei vill uværsnatt nektes han husrom med følget sitt hos først den ene, og deretter den andre. De psyker han ut, hakker på han, stiller spørsmålstegn ved hans store følge og mener at han, den gamle mannen, burde da klare seg aleine. Lear blir fortvila. Han er vitne til at hans arv rives fra han, at familien splittes og i tillegg ser han at det går mot krig med Gallia.  

Det verken kan, skal eller vil gå bra. Lear drives til vannvidd av sine døtre og foretar ei klassereise utenom det vanlige: Fra monark til tiggerfant. En annen som faller med Lear, er adelsmannen Gloucester, den eneste som forsvarte Cordelia. Han forvises av Lear og får deretter straff for å være forræder. Tysteren er ingen ringere enn hans egen sønn. Men Gloucester har også en annen sønn, og disse to er hverandres motpoler, på samme måte som Cordelia står mot Gonerill og Regan. Kun ett av disse fem barna er i live når stykket er slutt.

Skuespillet konsentrerer seg slik ikke bare om makt og maktspill, derunder intriger, rå kamp og brutal vold, taktikker, strategier, lurerier, løgner og falskheter, men også om forholdet mellom foreldre og barn. Det er ofte et sterkt, men sårbart forhold, som både kan nytes, brukes og misbrukes. Shakespeare er ingen moralist, men han er ganske tydelig på hvor sympatien vår skal ligge: Kongen og adelsmannen Gloucester, som begge gir et dårlig førsteinntrykk, skal vise seg å være de vi vil ha ved vår side når det røyner på som verst. De er bærere av verdier som må sies å være både humanistiske og kristne, men fremfor alt er de lojale og respektfulle. Det samme må sies om Cordelia og Edgar. Disse menneskene ofrer alt for en forelder, et barn eller for sannheten.

Foruten fokuset på enkeltmenneskene og karakterutvikling, som er særlig sentralt i dette stykket, får også samfunnet gjennomgå. Et samfunn som avler et slikt maktbegjær og en intens brutalitet, kan ikke være et godt samfunn. Så bobler da også galskapen over - vi har narren, som snakker som en gal, Lear som mister sin forstand, Edgar som gir seg ut for å være vannvittig. Og når en stor rolle er hensatt i en slik tilstand, må tilskuere og lesere passe ekstra godt på: Det er her det sies noen sannhetens ord. Stykkets nøkkel kan med andre ord bli fortalt av en som har mista bakkekontakten. 

Også dette med syn og blindhet er viktig i stykket, noe som fikk meg til å tenke på både den norrøne guden Odin og det antikke dramaet Kong Oidipus. I dramatikken er det ofte slik at en ser bedre etter å ha blitt blinda, fordi blindhet gir innsikt, dybde og perspektiv. En ser det en før ikke har sett, en ser på en annen måte, en ser sannhet. Blinding blir brukt som straff, men får som regel uante konsekvenser. Tap av syn er ikke tap av liv. En mye brukt, mjukere variant av forblinding kan være forkledning - altså midlertidig tilsløring av synet. Som forkledd kan en bevege seg nærmest som en usynlig, og en kan slik sette i gang underliggende handling. Shakespeares genialitet gir rom for alt dette.

Formelt sett er stykket inndelt i fem akter, som igjen består av henholdsvis fem, fire, sju, seks og tre scener. Spenningspunktene er flere, og ikke bare plassert mot slutten, selv om tragedien fullbyrdes der. Også er det jo slik med dramatikk som med litteratur for øvrig, at det ikke trenger å være sammenfall mellom handlingsplanens (plottets), spenningas og den konkrete handlingas høydepunkter. I Kong Lear er det en konkret handlingsmessig topp når Gloucester lemlestes på scenen (tredje akt, scene sju). Scenen er grufull og visuell, og gir lesere og tilskuere en følelse av vemmelse. En spenningsmessig topp finner vi derimot i hele femte akt, når familiekonfliktene kulminerer med krigen. Spenninga ligger i om de riktige brev og mennesker vil nå fram i tide. Men katalysatoren for handlingsplanen, det vil si det som faktisk utløser plottet, ligger helt på midten av stykket, i midten av tredje scene i tredje akt. Den informasjonen vi får her, styrer stykkets, og personenes, undergang.

Kong Lear er glimrende gjendikta av Arthur Olav Sandved (f. 1931), som har makta å gi tung tematikk en forståelig språkbunad, og som liver opp en dyster handling med fargerike, varierte og rytmiske ord. Det interessante etterordet til Olav Lausund (f. 1936) var prikken over i-en. 

fredag 19. mai 2017

Olav Audunssøn i Hestviken, del III

Bildekilde: Bokelskere
Da vi forlot Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøn mot slutten av andre bok i første bind av tobindsverket om Olav Audunssøn, var de midt i et sterkt, emosjonelt vendepunkt. I løpet av to omfattende bøker har de begge blitt krenka, sveket og håna, de har kjempa for hverandre og for seg sjøl, de har uforvarende laga til et kaos uten like flere ganger, og sendt hverandre rakt ut i sterke identitets-, forholds-, kultur- og trosmessig kriser. Men likevel, altså, helt mot slutten tennes ei gnist, ei spire av håp. Kanskje det står til å redde, hun og han - de to?

I tredje bok i første bind, der bindets tittel er Olav Audunssøn i Hestviken (1925), får vi lesere endelig svaret av forfatter Sigrid Undset (1882-1949). For hun holder korta tett til brystet og tillater ikke noe smugkikking. Sjøl om jeg ivrig venta på fortsettelsen, var det så intenst å lese særlig det siste kapittelet at jeg måtte ha ei lesepause før jeg kunne gyve løs på det som skulle og måtte komme. Og nå, etter mange dager med mye lesing, for det går unna når en kommer i gang, er det endelig over for denne gang. Endelig fordi det er nervepirrende lesing, og fordi bøkene er lange. Endelig fordi vi får visshet i hva som skjer og til slutt kan puste letta ut. Eller?

Det blir jo slik at det bærer til Hestviken. Det er Olavs hjemplass, stedet og gården han husker fra barnsbein av. Boka åpner med et langt, skildrende parti der Undset sveiper inn fra hav og kyst, videre innover fjorden, forbi knausene der hun kaster et blikk opp på fjellene, inn til kaia, opp bakkene og hele veien opp til gården og det vide utsyn. Videre skildres husene, rommene, lukta som sitter i veggene, historia og minnene som fyker forbi inni Olav. Han er hjemme. Han kommer aleine denne gangen, for å bese husene og sette dem i stand. Forfallet har rådd i Hestviken, og mye må gjøres. Men snart skal han dra, for å hente henne -.

Spørsmålet er bare om Ingunn vil dra. Brått er hun blitt så knytta til søstera si igjen, Tora på Berg, til hjemtraktene og gården og skogene og det vesle huset der hun veit han er. Men hun må dra. Ingunn presses sterkt nå, og hun virker å tro at det stadig skal briste, men det bærer, det bærer, hun bærer sjøl den største byrde og hun kommer seg, hun tvinger tårene tilbake. Nå har det blitt slik det må være. Ingen må vite, ingen må tenke -. Det er nå livet hennes begynner, på ordentlig.

Og etter mange, mange år med kamp, for hverandre og ei felles framtid, kan Ingunn og Olav endelig gi seg hen til hverandre, lovformelig og med rette, uten å skjemmes. Nå er de rette ektefolk på egen gård. Hestviken ligger der, staselig til, og den vakre husfrua vekker oppsikt i bygda. Men husbonden er mer av den tverre sorten, taus alltid og vanskelig å komme inn på. Så blir hun svanger, da, og Ingunns skjebne står ikke til å redde. Hun fanges i et nett der stadige graviditeter kun avbrytes av vonde fødsler der hun alltid etterlates som barnløs. Og hun brister, bit for bit, for hver gang, til hun ikke lenger tror hun skal makte det.

I takt med at husfrua brytes ned fysisk, mørkner det for Olav psykisk. Han har lange, gode perioder, men så kommer det vonde. Det er alle disse nettene der han knapt får sove. Og når hun blir sjuk, følger våkenettene. Mange år med våkenetter blir det, og Olav eldes i takt med at hun avmagres og spises opp av liggesår. Han jages av det som hendte vinterstid der oppe ved Mjøsa. Men han måtte jo, han hadde ikke noe valg -. Det sang i øksa Ættarfylgja, og hun varsler død, sies det. Og Olav gjorde det han måtte. Etterpå sa han det ikke til noen, og slik har det gått, at han bærer sin synd med seg, daglig, til han går helt i surr. Ikke kan han skrifte, sørge, bøte, gjøre opp på annet vis, ikke kan han tale muntert og liketil, han frykter alle løgnene. De eter han opp innenfra.

Løsninga på deres begges misere blir å dra opp til Tora på Berg, til skogtraktene og ut i skogen for å hente han som holder til der. Slik må det da vel bli en slags balanse både for han og for henne -. Det er i alle fall rett. 

Sjølsagt er dette en grov overforenkling av handlingsforløp og tematikk i siste bok av første bind, Olav Audunssøns lykke. Tidligere har jeg lest og skrevet om Olav Audunssøn gifter seg og Ingunn Steinfinnsdatter. Også her er Undset svært detaljert i sine skildringer, hun er nyanserik og får med alle gråsonene, hun lirker fram tvil og usikkerhet som kontrast til de faste beslutningene, hun gir plass til ombestemmelser og anger, store og små svingninger, forskjeller i talemåter og i tonefall. Dette gjør personene komplekse og virkelighetsnære. For hvem har vel ikke hatt det slik som Olav? Jeg kunne i alle fall se både meg sjøl og han, der vi grublende holdes våkne av egne tanker gjennom nattetimene, før vi endelig fatter en beslutning. Morgenen etter kommer vi på andre tanker, og det ender opp med at vi tar en helomvending. Nok en gang. Slik forblir ting ved det vante og trygge, en slipper å angre på hastige avgjørelser. Men så tar en heller ingen sjanser -.

Det er Olav Audunssøn som gis mest plass i boka, og han trer slik fram som hovedperson. Derfor er det også han de fleste skildringene dreier seg om, både ytre og indre, det er han som grubler og fører indre monolog, han drar til kaupangen og i viking, han snakker med folk på gården og ved kirka, han ser ut av glugger og dører etter vær og vind, han beskuer henne. Kanskje er det det siste som er viktigst, at blikket som hviler på Ingunn hele tida er en manns. En sterk, frisk mann, som ser henne som en rein kontrast til seg sjøl og ikke et medmenneske, ei ektekone. Olav ser bare den sjuke Ingunn, og det er ikke måte på hvor ille det står til med henne, hvor mange hensyn han må ta, hvor mye han må hjelpe, skåne, legge til rette. For sjøl før hun blir sjuk, ser han Ingunn som ei slags veik plante som stadig vekk er i ferd med å visne hen. 

Og det er klart hun må vernes, vannes og stelles og fares pent med. Slik skapes et dårlig levemønster dem i mellom, et usunt avhengighetsforhold, der han ofrer seg og hun tar i mot som det offeret hun er. Hun, hun har jo bare å være han takknemlig, etter det hun har gjort! Og han, om hun bare visste! Han kuer sin egen synd og sorg fordi hun er for svak, og hun biter i seg sin egen synd og angst av frykt for å såre han. De tusler rundt hverandre i alt sitt armod og snakker aldri ut. Det er kun sorg og antagelser mellom dem, og det forferdelige livet de lever. De har alle materielle goder, men de har ikke det de så aller mest vil ha.

Men leseren tviler aldri: De er oppriktig glade i hverandre også. Olav tenker jo det, at om han så hadde visst at dette blei livet, så hadde han fortsatt grepet etter Ingunn med begge hender. Hun er den eneste vennen hans, den han har vokst opp med på fremmed sted, han har støtta seg på henne, mestra med henne, levd med henne. Å legge til elske henne og elske med henne gjør ikke store forskjellen for Olav. Det er Ingunn. Han ville gjort - og gjør - alt for henne.

Den Olav som trer fram, er fysisk sterk og vakker. Han er velskapt og Ingunn misunner han for hans sunne skikkelse. Hun visner jo bare, og er ikke ung og vakker og sterk, slik som før. Sterk var du aldri, sier han da, og bidrar til å trekke henne ned. Alle som har lest Ingunn Steinfinnsdatter veit at Ingunn er sterk, hun er suveren. Men i denne boka er hun ikke slik. Hun er tilbake til den passive Ingunn fra begynnelsen, og sjøl om hun ikke klager, som Olav berømmer henne så for, så gjør hun det indirekte, gjennom skildringene og blikket, med tårer og sukk. Men en kan ikke holde det mot henne, hun har det jo så fælt -. Og hans omsorg er djupt rørende. Men likt i bygda er de ikke, Hestvikfolket. 

En kan skrive veldig mye om denne boka, om alt den er og sier noe om, som både er relevant for mennesker før og nå, og hvordan den står i dialog med forgjengerne i samme bind. Men det viktigste er nok det jeg opplever som hovedkjerna i tematikken: Olavs eksistensielle tanker og problemer. Hans viten om egne gjerninger og hvem de faktisk rammer. Hans konstante, nagende, gnagende dårlige samvittighet som aldri, aldri gir slipp. For uansett hvordan han forklarer og bortforklarer, legitimerer og rasjonaliserer, gjenopplever og gjennomlever, så er kjensgjerningene der. Olav brøt et av Guds bud. Han synda, stygt. Og uten skrifte, bot og syndsforlatelse, vil han aldri mer komme nær Gud. Uansett hvor fromt han lever og hvor mye han gir kirka av gull og jordegods. Det som venter på han nå, er Skjærsilden og Helvete. Olavs angst holder han våken om natta. Han blir som en trykkoker, utilregnelig og sprekkeferdig. Han er fanga i et nett og kan ikke røre seg. Om han ikke sier noe, vil hans sjel, hans indre og hans vett forgå. Om han sier noe, vil han komme til å ta livet av Ingunn.

Sigrid Undset skildrer denne emosjonelle stillstanden gruvekkende presist. Hun holder ikke tilbake når Olav forestiller seg konsekvensene av å snakke eller ikke snakke, hun lar han gå der og stadig føle på det vanføret han har satt seg fast i. Nøden, angsten og redselen blir dagligdagse faktorer som virker kjente for henne som skriver. Undset lar Olav forsøke å forestille seg et liv uten Gud og frelse, noe som er utenkelig i middelalderen. Det er et liv som umenneske. Men det som kanskje er enda verre, er hvordan Undset skildrer Ingunn. Olav kjemper til stadighet mot sin egen synd og mot sin skjebne, mens Ingunn bare resignerer og godtar alt. I sin ekstreme tosomhet er de altså to motsetninger som trekker hver sin vei. Han vil leve, hun vil forgå.

Det første bindet om Olav Audunssøn kan leses og tolkes på mange måter, noe som virkelig understreker hvor mangfoldig og mektig verket er. En innfallsport er hvordan æresbegrepet og forståelsene av hva som er ærefullt og ikke påvirker det vi gjør. En annen innfallsvinkel er den religiøse, og hvilke krav som stilles til menneskene som lever med streng religiøsitet. Her blir moral og etikk viktige omdreiingspunkter - det Olav strever så med. Med et mer samfunnsmessig perspektiv blir det relevant å trekke fram forskjellen på kjønnene, forventninger til kvinne og mann og ikke minst hva som er et kvinneliv og hva som er et mannsliv. Her er Olav Audunssøn i Hestviken et godt og representativt eksempel på et norsk hverdagsliv i middelalderen. Videre kan en lese mer psykologisk og symbolsk, og se på de omstendighetene Ingunn og Olav til en hver tid lever under og føyer seg etter. Ingunn mer eller mindre slites ut fordi hun må bevise at hun er kvinne, ei kvinne som skal klare sin arbeidsoppgave. Olav sliter med å bevise at han er en skikkelig mann. Begge blir frustrerte og får mindreverdighetskomplekser for sine manglende prestasjoner. Eller er det bare Guds straff?

Med første bind unnagjort, gjenstår ett. Jeg kjenner at jeg har behov for ei pause før jeg går i gang med Undsets mektige univers på ny. Hun skriver så det river innvendig, det er vondt og sårt det som skjer, og hun behandler det så fremragende, så totalt usentimentalt. Likevel er alt der, mellom linjene og i de små pausene -. De vedvarende grusomhetene og de bittesmå gledene som gjør at en kan nikke og godta. Men når jeg er klar, gleder jeg meg veldig til å lese videre om Olav Audunssøn og hans barn. Jeg håper samleser Birthe også er med!

onsdag 17. mai 2017

Gratulerer med dagen!


Kongesangen

Gud sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mot
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott!

Høyt sverger Norges mann
hver i sitt kall, sin stand,
troskap sin drott.
Trofast i liv og død,
tapper i krig og nød,
alltid vårt Norge lød
Gud og sin drott.


Tekst: Oversatt fra engelsk ("God Save the Queen/King") til dansk av Thomas Overskou som "Gud skærm vor Konges Hus". Henrik Wergeland (1808-1845) omarbeida teksten til norsk i 1841 med tittelen "Gud signe Kongen vor". Denne blei igjen kraftig påvirka av den danske versjonen til Nikolai Fogtmann (1788-1851) under tittelen "Gud, sign vor konge god", seinere forenkla av Gustav Jensen (1845-1922). I nynorsk språkdrakt ved Elias Blix (1836-1902) som "Gud signe kongen vår". Salme nummer 734 i Norsk salmebok.
Melodi: Jean-Baptiste Lully (1632-1687).

fredag 12. mai 2017

Hundens bevegelsar


8.


så syng den vesle guten:

desse
inste dagar, desse
lange år, desse fjerne
lydar
medan hunden går og går

hunden eig min tanke
medan Gud eig mi sjel

hjarta er hos hunden
der ein engel byd meg knel

(...)

17.


igjen syng den vesle guten:

høyrer du hjarta mitt komme
så la det gå igjen:
la berre regnet regne
la berre sola sjå
la berre vinden blåse
la berre hjarta mitt slå

(...)

Dikta er henta frå Hundens bevegelsar (1990) av Jon Fosse (f. 1959).

mandag 8. mai 2017

Søte Serena

Bildekilde: Bokelskere
Det var blitt ganske seint på kvelden, og jeg hadde akkurat fullført å lese om Madame de Pompadour. Foran meg lå Sigrid Undsets verk om Olav Audunssøn. Jeg bladde fram og tilbake, leste åpninga på tredje bok, la verket fra meg. Det føltes ikke helt riktig å gå i gang, jeg ville ha noe annet, noe godt og solid, men mindre storslagent og dramatisk. På leselista mi for april hadde jeg satt opp Marita Fossum, men idet jeg strakk meg for å trekke fram Lykksalighet fra ulesthylla, blei vinkelen på armen brått en ganske annen, og plutselig satt jeg med Serena mellom hendene.

Jeg har kikka på boka mange ganger tidligere, nysgjerrig som alltid på hva Ian McEwan (f. 1948) kan klare å pønske ut. Tanken var at jeg bare skulle skumlese litt i begynnelsen av romanen før jeg vendte tilbake til leseplanen, men sidene fløy, minuttene likeså, og plutselig hadde jeg lest femti sider og klokka hadde passert halv ett med god margin. Da var det bare å innse at det var Serenas tur, og kose seg med full klaff mellom bok og leser!

De neste dagene forløp likedan, og brått var boka nesten utlest. I protest, fordi jeg koste meg sånn, lot jeg være å lese en hel dag, bare for å lese ut romanen på badet neste natt. Den natta hadde jeg underlige spiondrømmer som tok plass i London, stadig med meg sjøl i rolla som den unge hovedpersonen Serena Frome. Og det ga jo mening, etter å ha lest om hele hennes liv, i alle fall fram til et visst punkt, drømte jeg videre om det samme.

Serena (originaltittel Sweet Tooth) blei utgitt i 2012, og kom på norsk året etter ved Halvor Kristiansen (f. 1969). Boka er formelt satt opp som en slags sjølbiografi eller en bekjennelse, ved første øyekast skrevet utifra et behov for å forklare, reinvaske og rette opp, lang tid etter at begivenhetene fant sted. Historia er således ført i førsteperson, hele tida med Serena som fokaliseringsinstans og forteller. Og det fungerer bra - McEwan er som vanlig flink til å holde avstand og unngå forfatterkommentarer (dog Serena har noen). Serena begynner med å fortelle om bakgrunnen sin, barndom og familieforhold, ungdomstid og skolegang, universitetsstudier og rekka med kjærester, helt til vi kommer fram til bokas hovedfokus, nemlig den kaotiske tida på starten av søttitallet. Serena er da i begynnelsen av tjueåra, og etter ei underlig rekke hendelser som skal vise seg å henge sammen, blir hun rekruttert til MI5.

Hvorfor blei akkurat jeg rekruttert, undrer Serena, da hun er veldig klar over at hennes universitetseksamen i matematikk fra Cambridge ikke holder mål. Det som driver henne, er interessa for litteratur. Hun leser mye, og hun leser fort - og da menes fort på samme måte som Oscar Wilde (1854-1900). Det som for andre ser ut som formålsløs blaing, er faktisk lesing. Men i motsetning til Oscar Wilde sliter Serena noe med å få tak i innholdet utover at hun skal kose seg med leseropplevelsen. Dette får hun systematisk opptrening i av professoren sin, som hun også har en affære med. Det viser seg seinere at det er slik hun kommer inn i MI5.

Men livet som statsansatt er ikke særlig spennende, og dårlig betalt er det også. Serena spinker og sparer, men har ikke råd til mer enn ett rom i et kollektiv, ei seng, en stol, ei lampe og etter hvert en del bøker. På jobben oppretter hun mapper og går på møter, vurderer risiko og sikkerhet, skriver referater og brev, sender ut informasjoner, følger forelesningsrekker om blant annet kommunisme og vestlige verdier. Serena ser opp til de andre oppover i etasjene, de som faktisk er agenter, som har dekkoperasjoner og som driver med det som er virkelig spennende. Så blir det også etter hvert hennes tur. Operasjonen får navnet "Søtmons", "Sweet Tooth" på engelsk, og Serena skal finne fram til unge forfattere med rett ideologi, som skal få statsfinansierte stipender via ulike veldedige skalkeskjul.

Slik møter Serena den unge, tynne, erkebritiske forfatteren Tom Haley. Og naturligvis forelsker de seg veldig i hverandre på svært kort tid, sånn at alt blir mye mer komplisert. Hendelsene, små som store, i verden, i politikken, i lokalsamfunnet, i familiene, på jobben hennes, i forfatterskapet hans - alt er med på å bygge opp spenning, helt til et punkt der det er vanskelig å se veien videre. Alt er blitt et sjansespill, og Serena må satse.

Romanen om Serena er skrevet i et rolig, tilbakeskuende tempo, der fokaliseringsinstansen ikke stresser med noe, men heller fokuserer på å få med alle detaljer. Slik som ofte er tilfelle, kommer viktigheten av detaljene tilbake på et seinere tidspunkt. Språket er rikt, skildringene er presise, de ulike miljøene er tatt på kornet på en god måte, uten å gjøre narr. Serena framstår som en troverdig og pålitelig forteller, men leseren kan ikke helt slippe tanken om at det kanskje ikke er tilfelle likevel. Kan hende er det en bakenforliggende faktor vi ikke kjenner, til hvorfor historia hennes presenteres akkurat slik den gjør?

Serena forteller nøkternt, varmt, morsomt og gjenkjennelig om sin geskjeftige mor og litt for frie søster, samt om prestepappaen som bare kalles Biskopen. Hun skildrer guttene hun er sammen med, og mannen hun tror hun elsker, helt fram til hun møter han hun virkelig forelsker seg i. Hun lar seg rive med av kjærligheten og lengter i kulde og regn og triste arbeidsdager til helga og togturen sørover, til han som skriver og elsker med henne, til seine morgener og lange middager der de bestiller det dyreste, rett og slett fordi de kan.

Ian McEwan er en av Storbritannias fremste forfattere, en posisjon han har hatt i snart tjue år. Også i Serena viser han at han er teknisk briljant og at han virkelig har sansen for å lage fiffige plot. Særlig kunstferdig er den siste vendinga før slutten. Strukturen i romanen er ypperlig, sjøl om sjølve hendelsesforløpet kan være en smule forutsigbart. Det er nemlig slik at Serenas historie aleine ikke er så suveren, men fordi den blir fortalt slik den gjør, blir den imponerende. Blanda med den sjølbiografiske romanen, får vi nemlig handlingsreferater fra flere noveller skrevet av Tom Haley, som deretter trekkes inn i handlinga på ulikt vis. McEwan mestrer alle virkemidler til fingerspissene, og det hele er så fikst forma at det nesten er litt for mye.

McEwan er svært god på dette med tidskoloritt - han har med både smale, intellektuelle referanser, og de breispektra og populærkulturelle. Han bruker geografi, bygninger, gater, kunst, kultur, historie og litteratur for å understreke tidsånd og holdninger, for markere avstand mellom personene i boka eller for å karakterisere og psykologisere. Også i Serena sitter dette svært godt. Leseren ler både med og av hovedpersonene, der de famler rundt i verste 1970-tallsånd.

Tematikken i romanen - kjærlighet og litteratur, og ikke minst kjærlighet til litteratur - er kjent for de fleste av McEwans trofaste lesere. Mange av personene han skriver fram, holder på med litteratur på ett eller annet nivå, og som regel er det utfordringer i kjærlighetslivet til vedkommende også. Serena blir slik aktuell på flere nivåer, da den går i intertekstualitet med flere av McEwans tidligere verker. For eksempel deler den delvis tematikk med Den uskyldige (på norsk i 1990), som er lagt til 1950-tallet, også ei periode med kald krig og agentvirksomhet, men da i Berlin. Ei novelle henter deler av handlinga si fra Kjærlighet ved første blikk (1997). Detaljene i de byråkratiske skildringene minte meg om Tidebarn (1987), mens livets store vendepunkt, som for Serena for eksempel er på bussholdeplassen der hun blir forlatt, tematiseres i fullt monn blant annet i romanen Svarte hunder (norsk utgave i 1993). Kommunikasjonsproblemer dyrkes til det fulle i Ved Chesil Beach (2007), mens Om forlatelse (norsk oversettelse fra 2002) handler om å forsones med egne handlinger, og å tilgi seg sjøl. Og så videre.

McEwan er en svært grundig forfatter, og en veldig privat mann. Derfor blei jeg ganske overraska da jeg leste at Serena er den mest sjølbiografiske boka han har skrevet. Og McEwan, det er naturligvis den erkebritiske, tynne forfatteren Tom Haley, som elsker med Serena og skriver, skriver og elsker, og som mottar midler fra MI5 for å skrive ideologisk "korrekt" litteratur, men som bryter fullstendig med dette ved å skrive apokalyptisk. Også de ulike novellene som refereres, bærer preg av det makabre som McEwan hadde så sansen for i begynnelsen av karrièren, i så stor grad at han fikk tilnavnet Ian Macabre. (Disse tekstene har jeg dessverre ikke lest, men jeg antar at vi her får enda flere intertekstuelle sammenhenger.)

Det eneste som trekker noe ned, er at McEwan som vanlig har et litt uoriginalt blikk på menn og kvinner og relasjonene dem i mellom. I denne boka, som er lagt til tida rundt 1972-74, er det fortsatt mye i det britiske samfunnet som er tradisjonelt. Serena bryter med forventningene når hun ansettes av MI5, og atter en gang når hun blir en utegående agent. Men som person er hun ikke like gjennomført. McEwan legger inn at Serena går ut sammen med venninna si, noe som bare er greit på visse puber, og at hun gir de mannlige sjefene sine motstand - i alle fall innimellom. Og på mange måter er hun sterk. Men så blir Serena avslørt, og en forstår at det er en mannlig forfatter som står bak det hele. Serena har for eksempel flere kjærlighetsforhold og har sex mange ganger i løpet av boka, men hun reflekterer aldri over prevensjonsbruk eller de mulige konsekvensene ved ubeskytta sex. Akkurat det finner jeg utroverdig, særlig når Serena ellers er så konkret, detaljrik og nøktern.     
  
Alt i alt er Serena en god roman, ei underholdende, spennende og interessant bok som diskuterer forholdet mellom fiksjon og virkelighet og fremmer et sterkt forhold til litteratur. Den vil nok anses som noe lett av enkelte, som forventer tyngre stoff i tråd med Lørdag (2005) mens den for flertallet er midt i blinken. Jeg skal ærlig innrømme at jeg koste meg masse underveis, men at boka ikke har den samme tyngden som Om forlatelse.

onsdag 3. mai 2017

Vårlesing, del III

Vi har akkurat jaga bort snøen for tredje eller fjerde gang, og nå bør det være siste gang! Absolutt ingen er interessert i mer snø nå, eller is, eller sludd, eller hagl, eller sur, stram vind som sniker seg oppunder den tunge boblejakka. Nå er vi lei, og i protest er alt vinterutstyr lagt på loftet, fra snømåke og akebrett til votter og støvler. Nå er det ingen vei tilbake, og heldigvis kommer ikke tidenes mest ustabile aprilmåned tilbake heller! Men lesing har det blitt, og det skal det bli framover også:

Alexander L. Kielland
Målet er å lese Gift i løpet av mai, for da kan jeg lese Jonas etterpå og sammenligne framstilling og bearbeiding av det som for meg virker å være omtrent samme tematikk. Eller kanskje bøkene ikke har så mye til felles likevel? Det blir det spennende å finne ut av!

Jens Bjørneboe
I løpet av april leste jeg Den onde hyrde i forbindelse med fjerde runde av Bokhyllelesing 2017. Det var ei vond bok, tematikken er fæl og skjebnene er enda verre, men den er viktig. Og dessuten behandler Bjørneboe materialet og menneskene forbilledlig - med respekt og hjertevarme. Et godt lesekryss! Nå gjenstår bare Jonas fra samme forfatter, så har jeg lest ut Gigantboka fra Aschehoug, som også består av Drømmen og hjulet.

Per Olov Enquist
Enquist blei ikke prioritert denne måneden heller, hovedsaklig fordi jeg venter på neste runde i biografisirkelen til Ingalill, som etter planen er i midten av juni. Håpet er å skvisje inn sjølbiografien Et annet liv der!

Sigrid Undset
Etter ei lita lesepause er jeg nå i gang igjen med siste bok i første bind av Olav Audunssøn i Hestviken. Verket som bærer et mannsnavn står på ingen måte tilbake for verket med et kvinnenavn, og begge regnes som Undsets storverk, virkelig mektige middelalderverker, som innkasserte henne en velfortjent Nobelpris i litteratur i 1928. Jeg gleder meg til fortsettelsen og koser meg med å lese sammen med Birthe! Her kan du lese mer om bok en og bok to.

Herman Lindqvist
Biografien om Madame de Pompadour er lest og omtalt - og til og med anbefalt, dersom en ikke har noe i mot repetisjoner og en litt skravlete forteller. Ellers er boka svært fin, med mange flotte malerier fra Jeannes samtid. Innlegg finner du her. Lesekryss!

Eleanor Catton
Et innlegg om denne knallsterke debutromanen er også kommet på plass, og jeg er fortsatt innmari fascinert av soliditeten i håndverket til Eleanor Catton. Anbefales! Og så skjønner jeg jo at jeg må lese De strålende også, så det er jammen bra jeg kjøpte den på årets Mammutsalg.

Marita Fossum
Av og til har jeg snikebøker i hylla, og i april gikk dette utover Marita Fossum. Ja, for det var jo Lykksalighet jeg skulle lese, men plutselig satt jeg der med Serena i stedet...

Ian McEwan
... og da måtte jeg nesten bare lese den ut! Og for ei som er en svoren tilhenger av hele produksjonen til Ian McEwan så langt, er jo ikke det så mye å be om. For ei kul og kompleks bok! Lesekryss på plass, innlegg kommer!

William Shakespeare
Kong Lear er verket, og femte runde i Bokhyllelesing 2017 er anledninga. Jeg gleder meg masse til å dykke ned i et mørkt, komplekst mesterverk. Om du også vil være med, er det skuespill eller diktsamlinger som står på planen. Velg ei bok og les i vei!

Aino Kallas
Skulle det minke kraftig på bokfronten midt oppi bursdager og nasjonaldager, har jeg veldig lyst til å gi Aino Kallas en sjanse. Hun er ukjent og ulest av meg, men jeg har jo hørt litt, og det virker spennende.

Faglitteratur
Alt tyngre stoff er begrensa til artikler, essays og studier, og ingen lengre tekster. Det er fortsatt fint med fagbokfri, men jeg begynner å se fram til neste djupdykk!

Alle gode ønsker for mai!