torsdag 25. mai 2017

Bokhyllelesing: William Shakespeare

Bildekilde: Bokklubben
I runde nummer fem av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese et skuespill eller ei diktsamling. Jeg har like greit gjort begge deler litt om hverandre, men skal holde meg til dramatikken her. Det blei ett av William Shakespeare (1564-1616) denne gangen også - han er rett og slett umulig å komme utenom, og det med rette.

Kong Lear er stykket jeg har lest, og det antas at det blei skrevet etter Othello (1604), men før Macbeth (1606). Dateringa av stykket blir dermed som oftest satt til 1605. Grunnen til at Kong Lear sammenlignes med Othello og Macbeth, er at de alle tilhører det som blir kalt "Shakespeares store tragiske periode", stykker som blei skrevet i de kaotiske åra etter dronning Elisabeths død (1533-1603). Kong Lear går i tillegg for å være Shakespeares aller dystreste og mest brutale tragedie, der vold, smerte og galskap får blomstre på scenen. Dette visste jeg forøvrig ikke før jeg begynte å lese, så jeg må ærlig innrømme at jeg blei overraska da jeg tok meg sjøl i å assosiere mot Sarah Kane (1971-1999).

For at vi skal akseptere slik brutalitet, har Shakespeare hensatt oss i førkristen tid, et univers jeg opplever på mange måter er likt med Macbeths. Her finner vi ættstore og ærekjære småkonger som uten å nøle hugger ned sine motstandere. Begreper som synd, dygd og tilgivelse er ikkeeksisterende, det er den sterkestes rett, den rå makta som regjerer. I en slik verden er alt lov, og ingen knep er for skitne til å prøves ut. Den med færrest skrupler kan klatre høyt og fort i hierarkiet, men til gjengjeld står høgsetet alltid ustøtt.

Figuren Lear, i middelalderen Leir, er en mytisk sagnskikkelse, velkjent på de britiske øyer. Shakespeare benytter ofte historie, myter og fortellinger som bakgrunn i sine skuespill. Av og til bearbeider han personene, av og til omstendighetene. Noen ganger bruker han sagnet som et utgangspunkt og dikter videre, andre ganger kombinerer han elementer fra flere sagn til en ny helhet. Dette er tilfelle med Kong Lear. Skikkelsen kong Leir dukker opp for første gang i tekst på 1100-tallet, og er deretter i bruk mange ganger, fram til Shakespeares samtid. Han gir liv til hovedpersonen i stykket etter sagnets mal. Men Shakespeare har deretter lagt til figuren Gloucester, som er henta fra en annen kilde. Kombinasjonen av disse to fortellingene, og behandlinga og utviklinga av dem, er langt mer interessant enn delene hver for seg. 

Kong Lear er en aldrende konge med tre døtre, Gonerill, Regan og Cordelia. Når vi kommer inn i stykket, skal kong Lear abdisere. Før han gjør så, ønsker han at døtrene offentlig skal proklamere sin kjærlighet til han, før han etterlater dem hver sin del av kongeriket. De to eldste spiller med og legger ut om sin djupe farskjærlighet. Den yngste, farens yndling, nekter å delta. Hun gjennomskuer søstrenes smisking og vil ikke gjøre det samme. Hun svarer derfor

Ulykkelig er jeg, som ikke makter
å løfte opp mitt hjerte til min munn. 
Jeg er så glad i Dem som plikten byr, 
nei, ikke mer, men heller ikke mindre.

Resultatet blir da at Cordelia gjøres arveløs og forvises, mens Regan og Gonerill får arve hver sin halvdel av riket. Lear, nå ikke lenger konge, skal bytte på å bo hos de to døtrene med sitt følge. Men han har ikke før levert fra seg krona før døtrene viser han ryggen. Ei vill uværsnatt nektes han husrom med følget sitt hos først den ene, og deretter den andre. De psyker han ut, hakker på han, stiller spørsmålstegn ved hans store følge og mener at han, den gamle mannen, burde da klare seg aleine. Lear blir fortvila. Han er vitne til at hans arv rives fra han, at familien splittes og i tillegg ser han at det går mot krig med Gallia.  

Det verken kan, skal eller vil gå bra. Lear drives til vannvidd av sine døtre og foretar ei klassereise utenom det vanlige: Fra monark til tiggerfant. En annen som faller med Lear, er adelsmannen Gloucester, den eneste som forsvarte Cordelia. Han forvises av Lear og får deretter straff for å være forræder. Tysteren er ingen ringere enn hans egen sønn. Men Gloucester har også en annen sønn, og disse to er hverandres motpoler, på samme måte som Cordelia står mot Gonerill og Regan. Kun ett av disse fem barna er i live når stykket er slutt.

Skuespillet konsentrerer seg slik ikke bare om makt og maktspill, derunder intriger, rå kamp og brutal vold, taktikker, strategier, lurerier, løgner og falskheter, men også om forholdet mellom foreldre og barn. Det er ofte et sterkt, men sårbart forhold, som både kan nytes, brukes og misbrukes. Shakespeare er ingen moralist, men han er ganske tydelig på hvor sympatien vår skal ligge: Kongen og adelsmannen Gloucester, som begge gir et dårlig førsteinntrykk, skal vise seg å være de vi vil ha ved vår side når det røyner på som verst. De er bærere av verdier som må sies å være både humanistiske og kristne, men fremfor alt er de lojale og respektfulle. Det samme må sies om Cordelia og Edgar. Disse menneskene ofrer alt for en forelder, et barn eller for sannheten.

Foruten fokuset på enkeltmenneskene og karakterutvikling, som er særlig sentralt i dette stykket, får også samfunnet gjennomgå. Et samfunn som avler et slikt maktbegjær og en intens brutalitet, kan ikke være et godt samfunn. Så bobler da også galskapen over - vi har narren, som snakker som en gal, Lear som mister sin forstand, Edgar som gir seg ut for å være vannvittig. Og når en stor rolle er hensatt i en slik tilstand, må tilskuere og lesere passe ekstra godt på: Det er her det sies noen sannhetens ord. Stykkets nøkkel kan med andre ord bli fortalt av en som har mista bakkekontakten. 

Også dette med syn og blindhet er viktig i stykket, noe som fikk meg til å tenke på både den norrøne guden Odin og det antikke dramaet Kong Oidipus. I dramatikken er det ofte slik at en ser bedre etter å ha blitt blinda, fordi blindhet gir innsikt, dybde og perspektiv. En ser det en før ikke har sett, en ser på en annen måte, en ser sannhet. Blinding blir brukt som straff, men får som regel uante konsekvenser. Tap av syn er ikke tap av liv. En mye brukt, mjukere variant av forblinding kan være forkledning - altså midlertidig tilsløring av synet. Som forkledd kan en bevege seg nærmest som en usynlig, og en kan slik sette i gang underliggende handling. Shakespeares genialitet gir rom for alt dette.

Formelt sett er stykket inndelt i fem akter, som igjen består av henholdsvis fem, fire, sju, seks og tre scener. Spenningspunktene er flere, og ikke bare plassert mot slutten, selv om tragedien fullbyrdes der. Også er det jo slik med dramatikk som med litteratur for øvrig, at det ikke trenger å være sammenfall mellom handlingsplanens (plottets), spenningas og den konkrete handlingas høydepunkter. I Kong Lear er det en konkret handlingsmessig topp når Gloucester lemlestes på scenen (tredje akt, scene sju). Scenen er grufull og visuell, og gir lesere og tilskuere en følelse av vemmelse. En spenningsmessig topp finner vi derimot i hele femte akt, når familiekonfliktene kulminerer med krigen. Spenninga ligger i om de riktige brev og mennesker vil nå fram i tide. Men katalysatoren for handlingsplanen, det vil si det som faktisk utløser plottet, ligger helt på midten av stykket, i midten av tredje scene i tredje akt. Den informasjonen vi får her, styrer stykkets, og personenes, undergang.

Kong Lear er glimrende gjendikta av Arthur Olav Sandved (f. 1931), som har makta å gi tung tematikk en forståelig språkbunad, og som liver opp en dyster handling med fargerike, varierte og rytmiske ord. Det interessante etterordet til Olav Lausund (f. 1936) var prikken over i-en. 

2 kommentarer:

  1. Det er lenge siden jeg las noe av Shakespeare, eller så noe på scena. Bør nok ta fram noe igjen, ser jeg etter å ha lest dette.

    SvarSlett
    Svar
    1. Shakespeare kan anbefales, ja! Alltid solid, alltid mye å ta tak i for en leser/tilskuer, alltid stort utbytte for den som er interessert i å gjøre et djupere dykk ned i teksten. Imponerende! God les:)

      Slett