Bokhyllelesing: Alexander L. Kielland

Bildekilde: Bokelskere

Det er gått mange år nå som vi vender tilbake til en delvis fiktiv 1800-tallsversjon av oljebyen Stavanger. Abraham Løvdahl er blitt voksen, han er gift, og sammen med sin kone Clara ankommer han sitt barndomshjem for å losjere i øverste etasje, over sin far, professor Carsten Løvdahl. Carsten er glad for å få de unge i hus, for noe liv har her ikke vært siden fru Wenche døde. Det er nesten, men bare nesten, slik at hun er glemt. Abraham husker av og til øya hennes, det stramme blikket, og hennes sterke krav om å alltid være seg sjøl, aldri bedragersk eller dobbeltmoralsk. Carsten husker også, men ikke det -.

Glemt er nesten også vesle Marius Gottwald, Abrahams kamerat fra skoleårene. Han tenker ikke på den døde vennen sin før han kommer til å treffe mora på slump, for hun bor fortsatt i byen. Skoletida er så uendelig langt borte, så fjernt fra den han er nå, fra det livet han lever. Han, som skulle bli lege og professor, just som sin far! Men så sitter han nå her, med denne juridiske graden sin, ei tverr ung kone og et arbeid han ikke helt kan tro at han er satt til, som leder av fabrikken under sin far etter Michal Mordtmanns plutselige fratreden. De to aner ikke mest ikke hva de gjør - de må bare holde alt gående, med en jevn strøm av penger og lån, veksler og varer.

Abraham er ikke aleine om å komme hjem. Også i familien Kruse er det en hjemvendt sønn, nemlig den yngste, den trinne Morten, enda en tidligere skolekamerat av Abraham. Morten, som alltid har hatt kremmerånd som sin far og som elsker å se pengene hope seg opp, er overraskende nok blitt prest. Og da kan han strengt tatt ikke kritiseres for noe som helst, kommer mora fram til. Det tenker andre folk i byen også. Også Morten har med seg ei kone, den magre fru Fredrikke, som virkelig går hardt inn for å kritisere sine svigerforeldres livsstil. Det nøysomme ekteparet Kruse har nemlig på sine eldre dager begynt å unne seg litt ekstra både av mat, klær og møblement, men det gjør Fredrikke stor skam på. En må få både skilling og daler til å vare så lenge som mulig, det er da det som er poenget!

Dette er altså hovedtrekkene i begynnelsen av romanen Fortuna (1884), en frittstående oppfølger av Gift (1883). Handlingsmessig dreier boka seg rundt familiene Løvdahl og Kruse, den første en akademisk familie høyt på strå og den andre en borgerlig familie, der både hun og han har jobba seg opp fra nærmest ingenting. Familiene er på mange måter hverandres motsetninger, men etter hvert som handlinga skrider fram, ser vi at de får mer og mer til felles. Og deres skjebne blir også noe av det samme. Tematisk handler romanen mye om økonomi og om hvordan en hel by nærmest ved tilfeldigheter kan komme ved å synke under. Og det er i disse skildringene, når pengene rår og pengestrømmen går, at forfatter Alexander Lange Kielland (1849-1906) virkelig briljerer. Med realistens konkrete blikk og med hjerte for de svake skildrer han smålighet og grådighet, det usunt gjerrige, det overnaive, det hissige og tverre, opportunistene, de som skruppelløst utnytter andres svakheter, feigingene, nølerne, de kua og undertrykte - ja, kort sagt alle menneskesinnets mange fallgruver. Og han skildrer nådeløst.

Og så er det denne fabrikken, da, selveste Fortuna, oppkalt etter henne de kaller fru Fortuna, den romerske gudinna for lykke, hell, handel og sjøfart. Vi må ikke glemme den. Med en fabrikk og et aksjeselskap med det navnet kan det vel aldri gå galt! Fortuna er både kulisse, omdreiingspunkt og en slags hovedperson i romanen som også bærer dens navn. I forrige bok blei vi vitne til hvordan Mordtmann, utskremt av sin far, på snedig vis klarte å overbevise byens beste borgere, det vil si de pengesterke, om å investere i en høyst usikker bedrift og danne et aksjeselskap. Denne fikk navnet Fortuna, for den skulle redde byen! Den reelle risikoen er fortsatt ukjent for de fleste, dog en viss banksjef smått om senn begynner å fornemme ugler i mosen. Gjennom Kiellands skildringer får vi ikke bare inngående kjennskap til fabrikkens drift - ovenfra og ned, på gefühlen og i hurten og sturten - og vekslenes gang - det vil si i alle mulige retninger - men også arbeidernes livsbetingelser. Særlig er det Abraham Løvdahl som etter hvert tar seg av disse, og han er, sammen med eldstebror Kruse, en pioner med tanke på arbeideromsorg. Den ene pengekassa etter den andre opprettes for å bedre arbeidernes levekår ved for eksempel ulykker eller sjukdom, svært i tråd med politiske og ideologiske strømninger i Kiellands egen samtid.

Men som så ofte er tilfellet med realisten og naturalisten Kielland, så går det sjeldent godt. Det gjør at lesinga, sjøl om romanen er elegant skrevet, solid oppbygd, innehar kvikke kommentarer, presise menneskeskildringer, fine spenningskurver og fornøyelige skikkelser, også er sår og vond. Det er trist at det skal gå så ille med de som bare vil vel! Og det er fælt at alle gode intensjoner bare skal falle sammen og bli et eneste surr, en rein katastrofe og en skandale. Og ikke minst: At de fattigste skal bære konsekvensen av de rikes feil. Det er så ufortjent for flertallet, samtidig som noen grådige kropper faktisk fortjener en smekk. Men at så mange familier skal ødelegges! Som leser klarer en ikke la være å lese videre, sjøl om alt peker helt feil vei. Til og med for det nærmeste vi kommer helt, den sympatiske Abraham, går det galt. Det er hjerteskjærende, rett og slett.

Men det jeg stadig vender tilbake til, også lenge etter at boka er utlest, er Kiellands evne til å skildre mennesker og deres psyke. Han avslører så lett, så lett, og det er så en kjenner skammen og rødmen komme snikende opp i sofakroken. Han må ha vært en fremragende menneskekjenner! For eksempel når han håndterer bankfruen. Guri malla, så smålige noen kan være! Bankfruen ser det som sin naturlige rett at hun og mannen er nummer én i byens fineste kretser, og hun blir personlig fornærma langt utover dørstokken når de på et visst punkt blir forbigått. Gaven som kjøpes inn til Løvdahl var jo hennes! Det var jo plass til den her, akkurat her, i hennes skap! Og for å ikke glemme Fredrikke og Morten, igjen. Deres iver på å spare glir over i en sjukelig besettelse, og de lever langt på vei tarverlig og kummerlig. Det vil si, det er bare når de er hjemme hos seg sjøl. Hver eneste søndagsmiddag spiser de hos ekteparet Kruse!

Fortuna er en god, rik, tett og noe gammelmodig roman fortalt i tredjeperson som skildrer et samfunn som går fra voldsom optimisme til brå undergang. Kiellands penn er krass og konkret og boka er svært lesverdig, sjøl om språket kan virke noe tungt i starten. Hvordan skal det gå videre nå, med familiene Løvdahl og Kruse, bruket og arbeiderne? Jeg ser fram til å lese siste bind i trilogien, St. Hans fest (1887), og finne ut av det.