Ja, det heter jo ikke det! Men som tilhengere av omlydsvekslinger, Arne Torp og språklige påhitt, sier vi det lell, her i heimen. Og det er egentlig det vi driver mest med akkurat nå. Vi flytter. For min del vil det si at alle bøkene mine, store som små, fagbøker og diktsamlinger, mjuke lefser og de med verdens stiveste permer, praktbøker, leksikon, ungdomsromaner, atlas, barnebøker, bildebøker, alle de vanlige romanene, alle de uleste bøkene, gavebøkene jeg har fått, gavebøkene jeg skal gi, bomkjøpene, historiebøkene, litteraturkritikken, den snåle pensumlitteraturen jeg aldri kommer til å bruke igjen, men alltid vil huske, en meter med kompendier, permer stappfulle med forelesningsnotater, masteroppgavekladd en, to og tre, tidsskriftsamlere fulle av artikler, mapper med essays, bokser med ymse utklipp, konvolutter med dikt fra Dag og Tid, notatbøker, brev, kort, frimerker, kontorutstyr: Alt skal pakkes ned. Og nå er jeg kommet til bokstaven L og fra A-K er det store, gapende hull i bokhyllene mine. Det er tomt og rart og veldig annerledes.
Det skjedde så plutselig. Jeg har hatt min lille hule her i seks år, et eget bibliotek som også brukes som et arbeidsrom, eller omvendt, avhengig av hvilket modus jeg er i. Med vindu ut mot plattinga så jeg kan følge med på barna og ei dør som behørig kan lukkes og stenge alt ute. Med heldekkende persienner og rask internettlinje, godt med lys, et romslig skrivebord og verdens beste kontorstol. Med pulsvanter i nærmeste hylle, ulljakke hengende over stolen og en liten panelovn på veggen under skrivebordet til de kalde dagene. Høye, fulle hyller og fulle topphyller oppå det igjen og bilder av barna på den smale, ledige plassen på veggene, en tegning her og et perla hjerte der, høyttalere, sysaker, makuleringsmaskin, kopipapir, to kopper med penner og blyanter og en lang linjal med den britiske kongerekka. Jeg så aldri for meg å pakke ned alt dette.
Men så dukka Huset opp. Og da har en ikke så mye en skulle sagt. Det var rett og slett perfekt. Så vi måtte kikke. Så måtte vi regne på det. Så fant vi ut at vi måtte prøve, ellers ville vi angre herfra og til månen. Og det gikk! Vi fikk det. Vi fikk lov til å kjøpe Huset. Og nå sitter jeg her, og skal pakke resten av innholdet i bokhyllene ned i brune pappesker, teipe igjen med gjennomsiktig pakketeip og skrive på kassene. Huset er perfekt. Men hele livet skal pakkes ned, og når en har hatt noen bøker som trofaste følgesvenner i femten år, tar det litt tid. For det er mange minner knytta til akkurat disse bokryggene, forsidene, forfatternavnene, titlene, papirkvalitetene, satsene, historiene. Det henger sammen, det visuelle, det taktile, minnene.
Men det er jo litt godt også. Å gå over alt, se hva en har, minnes de gode bøkene, bla litt i de en virkelig setter pris på, lese litt fra et ekstra godt avsnitt, huske stemninger og følelser og egen leseropplevelse. Dessuten blir en også mint på hva en ikke har, hva som kan supplere den stadig voksende boksamlinga og få en slags oversikt, eller oppdatering. Du får tid til å luke ut gamle bokmerker og forlengst glemte lapper, kaste ei avis som har ramla ned bak bøkene, eller noen kongler ungene har gjemt på det de mente var dertil egna sted. Og alt støvet, få det bort! Tørke, vaske, tørke av igjen, god lukt av tomme hyller.
Pakke ned. Seinere, pakke opp, få livet tilbake igjen, sette bøkene inn i de samme hyllene, et annet sted og oppleve at alt er som det skal være, alt er på plass, du er hjemme.
Så får vi bare håpe de klarer seg godt i eskene, alle de kjære bøkene, og at de som bærer, bærer fint, at de som kjører, kjører fint, at doble lag med pakketeip holder, at fartsdumpene er mjukere enn vanlig og at eskene ikke kastes ned på golvet på det nye stedet. Men skjer det, så blir den bulken i boka, den bretten tvers over sidene, den rifta i omslaget, også et minne. Til neste gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar