lørdag 30. september 2017

Bokhyllelesing 8: Ukjent forfatter

Til runde nummer åtte av Bokhyllelesing 2017, skulle vi lese ei bok av en forfatter vi ikke har lest noe av tidligere. Noe kjennskap til forfatteren er naturligvis greit - det må jo også av nødvendighet til om en skal finne fram til bøkene. Og det er greit om noen har lest en og annen smakebit også - det er tross alt ikke det samme som ei hel bok. Men spørsmålet er om disse ukjente fins i ulesthyllene våre? I mitt tilfelle er det mange av dem, så det å finne én var ikke akkurat utfordringa. Det var heller det å velge.  

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de ukjente forfatterne:
Ida leste The Girls av Emma Cline
Åslaug leste Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? av Rachid Benzine
Hedda leste Da duene forsvant av Sofi Oksanen

Vi er blitt en ganske hard kjerne, vi som er igjen her nå. Og jeg er imponert over hvor trofaste Ida og Åslaug er, som leser runde etter runde og finner fram til gode bøker! Jeg skulle bare ønske vi var flere, slik at vi kunne få til litt diskusjon om emner, forfattere eller bøker, for det er alltid spennende. Kanskje flere blir med - og holder ut - til neste år? Eller må opplegget med lesesirkelen endres? Da er det i så fall på tide å si ifra nå, slik at jeg rekker å tenke ut noe som forhåpentligvis er velfungerende, også en måned etter at nyttårsforsettene inngås og leseplanene legges. For en vil jo alltid så mye. Men så er det dette livet, da.

Jeg henger etter denne måneden også, men håper å ta inn forspranget til de andre om ikke så lenge. Jeg fant fram til Sofi Oksanen denne runden, ei dame jeg har lest masse om, men aldri lest noe av. Og så langt er jeg voldsomt imponert over intensiteten i teksten hennes, over presisjonsnivået og troverdigheten. Jeg gleder meg til å lese videre og til å skrive om boka! Er det noen andre titler fra hennes hånd som kan anbefales, så gi gjerne beskjed. 

Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skal vi enkelt og greit ta for oss ei bok med svært kort tittel! Gjerne så kort som mulig, så kanskje mange av dere vender snuta mot Knut Nærums Å? Eller hva med en annen Knuts Sult? Eller det mesterlige verket Edda? Eller Lolita? Eller en av alle bøkene med tittelen Dikt? Syngja? Iliaden? Uskyld? Serena? Rebecca? Hoggerne? Kjøttsøvn? Silke? Emma? Kim? Orlando? Ja, dere tar uten tvil hintet. Ettordstitler er her å foretrekke, og det blir fort vekk et navn. Men det trenger ikke å bli det. Og ellers står du altså helt fritt. Du kan gjenlese eller lese nytt, og bevege deg på kryss og tvers av sjangre og teksttyper og formater. 

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

mandag 25. september 2017

Bokhyllelesing 7: Mary Shelley

Bildekilde: Bokelskere
Frankenstein eller Den moderne Promethevs fra 1818 er en velkjent populærkulturell referanse her i vesten, kanskje først og fremst på grunn av det mektige filmmediet. For hvem er det som ikke har sett et stillbilde av Boris Karloff (1887-1969) i sin gruvekkende rolle fra filmen Frankenstein (1931)? Feilaktig tror en derfor ofte at det er nettopp Karloff som er Frankenstein, skriver Tor Åge Bringsværd i sitt lærde forord til boka. Men som en ivrig leser, får jeg raskt greie på at det ikke er slik det henger sammen. Frankenstein er naturvitenskapsmannen, forskeren, skaperen. Karloff spiller den sammensydde kroppen som gis liv, monsteret, skapningen. Skillet mellom skaperen og skapningen er her svært viktig, for ikke å si essensielt.

Det hele begynner med et brev. Det er datert til 11. desember 17-. Stedet er St. Petersburg, og brevet er adressert til Mrs. Saville, England. Etter noen sider kommer det fram at Mrs. Saville heter Margaret, og at det er hennes bror, R. Walton, som skriver. Han er på ei lang reise, stadig lenger nord, ut i ishavet, og han skriver sporadisk hjem til søsteren sin, mest for å gi fra seg et livstegn. Det er stadig usikkert hvor og hva han skal, og om han noensinne kommer tilbake. I løpet av de fire brevene, blir det klart at Walton, på sin jakt etter noe eller noen, har møtt på et merkelig menneske med en spennende livshistorie. Walton har tatt notater mens den fremmede har fortalt, og notatene sender han til søstera si. Det er disse som utgjør hoveddelen av boka, og det er også nå historia virkelig tar til.

Forskeren Victor Frankenstein har hatt et helt vanlig liv i sitt hjemland Sveits, men på ett eller annet tidspunkt blei han nærmest besatt av tanken på at mennesket ikke bare skulle kunne ta liv, men også skape liv. Han forsøkte derfor å komme til bunns i skapelsens hemmelighet, men det viste seg å være nærmest umulig. Han begynte deretter å samle inn kroppsdeler, som han nitidig sydde sammen til det som skulle bli en overdimensjonert menneskekropp. I tillegg eksperimenterte han med en ukjent materie, der en ved hjelp av en særegen framgangsmåte skulle kunne skape liv. Dette gjør han - med suksess. Og han er så blinda etter sine flerårige arbeider at han ikke merker de etiske linjene han krysser. Ei heller er han i stand til å se konsekvensene.

Den sammensydde kroppen og den livgivende materien blir nemlig et levende vesen. Et vesen så skremmende og stygt og grufullt at Frankenstein umiddelbart stikker av fra sine værelser, får et nervesammenbrudd, blir alvorlig sjuk og nesten stryker med. Ja, naturligvis er det utmattelse med inni bildet også - flere års hardt arbeid, i lange, mørke og kalde netter, lite søvn og dårlig kosthold. Frankenstein er utslitt etter å ha jaga etter dette livgivende, og er ute av stand til å ta innover seg hva han har gjort. Helt til noen i hans nærmeste familie mister livet. Frankenstein forstår at hans eget monster er den ansvarlige, men at det ikke kan bevises uten at han sjøl ansvarliggjøres som monsterets skaper og derfor den reelle drapsmannen. Og akkurat det blir alt for mye å bære. Sorg er noe - offentlig utskjemming, dom og dødsstraff noe annet.

For å roe ned skapningen, demonen, går Frankenstein med på forslaget hans: Å lage enda en skapning som han sjøl - ei kvinne. Slik at monsteret ikke skal være så ensom, slik at han ikke skal jage menneskene. Avtalen er den at Frankenstein skal kreere, og deretter skal monsteret og hans partner stikke av til et annet kontinent der de for evig og alltid skal leve langt unna menneskene. Men kan Frankenstein stole på dette? Og kan han bære ansvaret? Kan han gjøre dette på nytt når han har kjent på konsekvensene? Kan han stå inne for det etiske? Kan han vekke noe som skal være dødt? Kan han sette seg sjøl over Gud på den måten? Kan han noensinne fortelle noen om det han har gjort?

Frankenstein er bygd opp litt som en kinesisk eske, med ei fortelling inni fortellinga inni fortellinga. For etter at rammene er gjort tydelige (brevene), tar forfatter Mary Wollstonecraft Shelley (1797-1851) til med Frankensteins historie. Og inni Frankensteins historie blir vi avbrutt for å få høre monsterets historie. Monsteret forteller blant annet noen menneskers historie, før det vender tilbake til seg sjøl, hvor Frankenstein i sin tur vender tilbake til seg sjøl og boka avsluttes med brev. Det er et fiffig grep som fungerer godt. 

Særlig partiene om skapningen er svært interessant lesning, for her lever forfatteren seg inn i hvordan det må være å bli født til denne verden som voksen, altså med et fullt utvikla intellekt og et velfungerende sanseapparat, med en fysisk sterk kropp som tåler både sult og kulde bedre enn noe menneske, med gode instinkter og et indre språk - der kun den ytre språkliggjøringa mangler - men helt uten å få hjelp, støtte eller svar på noen spørsmål en måtte ha, med andre ord totalt overlatt til en sjøl. Videre skildrer hun hvordan monsteret, menneskelig som han er, forsøker å komme i kontakt med mennesker. Han er ydmyk og redd, for han veit hvordan han ser ut og får raskt erfaring i hvordan folk vil reagere. Alt han ønsker er nærhet, omsorg og kjærlighet, å ta del i et fellesskap. Men han blir møtt med redsel, skrik og slag, og forvises til utenforskapet.

Og det er i disse passasjene, der Shelley med ramsalt kulturkritikk belyser vår manglende evne til å ta i mot annerledesmennesker, at en ser hvorfor boka har stått seg så godt gjennom 199 år. Og når en legger til de etiske problemstillingene Frankenstein lefler med, nemlig det å skape liv, problemstillinger som blir mer og mer aktuelle for hvert år som går med alt fra kunstig befruktning og DNA-manipulasjoner til roboter og kunstig intelligens, skjønner en også at budskapet slettes ikke er forelda. Slik blir romanen sterkere for hver leste side, og utfallet uunngåelig.

Jeg har lest Frankenstein i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 og augustrunden i biografisirkelen til Ingalill. Og i boka er det ikke bare Frankenstein er offer for en detaljert biografi, der han saumfarer og radbrekker sitt eget liv på jakt etter egne feil, men monsteret også. Skapningen forteller om seg sjøl og gir oss slik et subjektivt perspektiv, samtidig som han også skildres utenfra, men ikke nødvendigvis objektivt. Her lager Shelley en interessant leik med vår persepsjon, og spiller heftig på inngrodde og høyst unødvendige fordommer. Og kanskje mer enn noe annet er det samfunnet som får gjennomgå, et samfunn som dømmer uskyldige til døden av et reint avstraffelsesbehov, et samfunn som støter fra seg mennesker uten å kjenne dem. Er det et slikt samfunn vi ønsker å bo i? Som skaper monstere og rein ondskap? Og hvem er det egentlig som er ond, er det skaperen eller skapningen? 

Mary Shelley, som må ha vært et vidunderbarn av ypperste klasse, klartenkt og snar, strukturert og danna, begava og effektiv - er klar i sin tale. Og orda står like støtt nå som i 1816, da hun som attenåring for første gang fikk ideen til boka som skulle bli Frankenstein. Romanen er solid oversatt av Kjetil Korslund (f. 1964) og innehar i tillegg et spennende og lærd forord skrevet av Tor Åge Bringsværd (f. 1939).

torsdag 14. september 2017

Ishavspirater

Bildekilde: Bokelskere
Det var helt tilfeldig at jeg fikk barneromanen Ishavspirater i fanget. Det begynte med at jeg hørte om boka fra noen venner - men de huska ikke tittelen, bare innholdet, som de raskt og upresist gjenfortalte. Noe tid seinere blei jeg spurt om jeg hadde hørt om ei ny barnebok med tittelen Ishavspirater av noen andre, men de kunne ikke si noe om innholdet, de hadde jo ikke lest den. Jeg blei gående å gruble, for det var noe med den tittelen som virka kjent eller logisk. Det tok litt tid før jeg kobla det sammen. Men da jeg fikk se forsida på boka på nett, var jeg ikke i tvil. Dette var boka. Og den skulle jeg lese.

Langt ute på Ishavet ligger det mange små og store øyer og skjær. Ei av disse små øyene er Blålauge, og der, i Blåvik, bor Siri og Miki sammen med pappa. Mamma er død, hun døde bare ei uke etter at Miki blei født. Miki er derfor oppfostra på fløte og masse kjærlighet, redd og liten som hun er. Og pappa er så glad, så glad i de to fyrlyktene sine, som lyser opp i det mørke, triste, kalde og grå. Han er gammel nå. Derfor er det tiåringen Siri som har ansvaret for det meste. Hun passer den sjuårige søsteren sin, hun fyrer opp, hun skaffer mat og hun lager mat. Kostholdet er ensidig der ute i øyriket, det går i fisk, rogn, krabbe, erter, grøt, bær, kanskje ei hvalhøne og en og annen sjøpapegøye.

En dag tar Siri med seg Miki ut på skjærene for å plukke snøbær. Miki er engstelig, og vil bare plukke i nærheten av Siri. Men Siri ber henne om å gå på andre sida av skjæret. Miki gjør det, og snart hører Siri et skarpt skrik. Hun gjenkjenner stemmen til Miki og begynner å løpe. Men hun er for seint ute. Miki er allerede ute i jolla, på vei mot det store, fryktelige skipet Snøravnen. Hun er blitt tatt til fange av piraten Hvithode som bruker små barn som slaver i diamantgruva si. Fort forvinner skipet i tåka, og Siri står igjen på skjæret aleine.

Pappa blir forferdelig lei seg når han hører om hva som har skjedd med Miki. Siri ser at han er redd. Redd og trist og sint, alt på en gang. Akkurat som henne. Siri vil dra etter Miki, få henne tilbake! De andre i Blåvik mener det er umulig. Hun må forstå at de barna Hvithode får tak i, de blir bare borte. De dør i gruva hans, de kommer aldri mer tilbake. Og å dra etter en farlig pirat er bare dumt. Likevel er det både Siri og pappa vil. Han pakker sekken samme kveld, og vil prøve å komme seg til Seilene, den store byen på den største øya i Ishavet. Der er det helt sikkert noen pirater!

Siri ser på den gamle faren sin. Skal han liksom dra? Han? Da vil jo hun bli helt aleine igjen her i Blåvik! Og han vil ikke klare seg, han som nesten ikke klarer å arbeide lenger. Han er jo snart søttito år! Hva vil skje med henne da, uten pappa og uten Miki? Nei, det er jammen bedre om hun drar sjøl, og lar pappa være hjemme i ro og fred. Og slik blir det. Mens pappa fortsatt sover, sniker Siri seg av sted og forlater Blåvik ved hjelp av hyre på frakteskuta Polarstjernen.

Reisa til Siri blir et eventyr. Hun møter mange på sin ferd over Ishavet, og opplever at folk både er snille og slemme, sterke og svake. Hun ser at noen kan kjøpes, at andre tar seg til rette og at mange er ondskapsfulle med uskyldige dyr. Det er kanskje det som opprører Siri aller mest, at folk tror de kan bestemme over dyra, herse med dem, eie dem. At de kan skyte ulvene for å få pelsen, når de har nok kjøtt fra før. At de kan fange havfruer og selge kroppen deres. At de tror de kan bruke hvalhøner som sin egen fiskemaskin. Siri blir sintere og sintere.

Men sjøl om hun blir sveket og akterutseilt, tvunget til å skyte med børse og nesten drukner i Ishavet, gir ikke Siri opp. Hun leiter og leiter etter søstera si, etter Snøravnen og selveste Hvithode. Besluttsomheten hennes er en klassisk barneroman verdig, og dramatikken likeså. Svenske Frida Nilsson (f. 1979) har med Ishavspirater skrevet seg opp mot storheter som Astrid Lindgren, C.S. Lewis, Roald Dahl og Maria Parr. Den nesten firehundre sider lange boka er et imponerende stykke fortellerkunst.

For Nilsson er uhyggelig klar i sin tale, om det så gjelder pirater eller andre folk som utnytter sine medmennesker, dyr, naturen eller naturressursene. Slik blir budskapet både sterkt og rungende, og en kraftfull og dessverre svært nødvendig motvekt til alle overfladiske underholdningsbarnebøker, der boksidene tynnes ut av et billig kladdebokpreg og pinlige strekmennesker som til stadighet driter ut seg sjøl og andre. Nilssons bok er gjennomtenkt og klok, med en lettfattelig ytre handling, et stort persongalleri, mange utfordringer av ulik art der de lesende barna vokser og reflekterer sammen med Siri, gode skildringer og ikke minst et usedvanlig gjennomført billedspråk som gir teksten og universet en unik stemning og særprega klang. Det er som om lyden bærer spesielt godt på det frosne Ishavet.

Ferden over Ishavet er både spennende, skummel, fæl og av og til morsom - i alle fall for en voksen leser. I Nilssons univers lever nemlig havedderkopper så store som fiskekaker side om side med havfruer, sjøpapegøyer, havkatter og hvalhøner. En slik elegant fremmedgjøring av vår vanlige verden, gir en følelsen av at det magiske aldri er langt unna. Og slik beholder en troa på at alt går an, på at Siri faktisk kan klare det umulige oppdraget. Sjøl om alt peker i retning av at det ikke går bra, at verken Miki eller Siri noensinne vil vende tilbake til gamle, snille pappa - Lille pinne, som de kaller han, fordi han er så lang og tynn og gammel, og fordi han sier han vil knekke sammen som en pinne om fyrlyktene hans noensinne blir borte.

Men så blir de jo borte, begge to -. Vil han knekke? Vil de holde ut, hver for seg? Vil Siri noensinne finne Miki eller Hvithode? Eller blir hun liggende i grotta på Snørosen for alltid, der det ikke er annet å spise enn slimete blåskjell, desperat viftende med det gamle seilet? Det er ei nådeløs bok, som ofte overlater barnet Siri til stor dramatikk, vonde erfaringer, total utmattelse og brutal kulde - alt helt aleine. Jammen bra Einar og Jern-Anna kan hjelpe. Og Fredrik. Og flaks at noen av piratene ikke klarer å treffe en blink med børsa om det så stod om livet. Og kanskje det også er bra at Due ikke er helt den vi tror hun er.

Ishavspirater er ei mystisk, fantasirik, slagkraftig og viktig barnebok. Den er svært velskrevet, uttrykksfullt illustrert av Alexander Jansson og spennende bygd opp både visuelt og i teksten. Boka er nydelig og nesten plettfritt oversatt av Nina Aspen (f. 1965). Perfekt for lange høstkvelder foran peisen, enten som koselesing for voksne eller som høytlesing for barn mellom åtte og fjorten år. Da flere partier kan være ganske skumle, er det ikke ei bok barna bør lese aleine, men sammen med en voksen. Her er det masse å tenke på og mye å snakke om, både underveis og etterpå. Uten tvil årets barnebok!

mandag 4. september 2017

Høstlesing

Her hos meg er det allerede tydelige tegn på at sommeren er forbi. Mørket kommer sigende tidligere og tidligere om kvelden, og det regner. Bada i lampelys har jeg funnet fram høstens puslespill, og koser meg med å legge brikke på brikke på spisebord nummer to, som for anledninga står midt i stua. Dessuten er det kaldere om morran, barna har på halsluer når vi drar til skole og barnehage og jeg har begynt med skjerf igjen. Og kakao! Den første koppen med kakao på nesten et halvt år var ubeskrivelig god. Den harmonerte fint med at bokhøsten er i gang for fullt. Sist i hende rett fra biblioteket er Ishavspirater, men det er også andre bøker på leselista denne måneden:

Alexander L. Kielland
Kielland venter fortsatt, og er snart klar for ny dyst! Bøkene hans verken forsvinner eller går av moten - de er kanskje aldri på moten nå lenger - derav mangelen på hastverk. Men det betyr ikke at jeg ikke gleder meg til å lese, for det gjør jeg.

Jens Bjørneboe
Etter mye att og fram er jeg endelig i gang med Jonas. Boka åpner nokså annerledes enn forventa, men uten at det er noe negativt. Jeg finner det hele interessant og ser fram til å lese videre.

Per Olov Enquist
Boka til Per Olov om Per Olov utgikk dessverre i forrige lesemåned, sammen med deltakelsen i Ingalills biografisirkel. Det er noe med denne tida, som det alltid er for lite av! Og jeg må tilstå at jeg har vært ekstremt opptatt med disse puslespilla, det er så godt å koble av på den måten etter en lang dag med jobb og unger og husarbeid.

Sigrid Undset
I august kom jeg i mål med hele verket om Olav Audunssøn, et mektig tobindsverk som jeg har kost meg masse med sammen med samleser Birthe! Her kan du finne innleggene fra august: Del III og del IV. Kjempelesekryss! Og bøkene anbefales inderlig. Dette var helt fantastiske leseropplevelser! Siste bind i verket var også mitt bidrag til sjette runde av Bokhyllelesing 2017.

Marita Fossum
Fossum er blitt ei ventedame inntil videre, for leselista er tett og lang og det er stadig noen som sniker i køen...

Guillaume de Lorris
Et episk dikt til lunsj var kanskje ikke det beste valget - det er ei tid for alt, har jeg hørt. Og her blei det nok ikke full klaff. Men boka er god, og jeg koste meg masse underveis, med skarpe skildringer, underfundige betraktninger og mye intertekstualitet. Et flott verk for alle som er glade i middelalderlitteratur og allegorier. Lesekryss!

Tre riddersagaer
Den nye lunsjboka på jobb, etter at jeg kom i mål med Roseromanen, er Tre riddersagaer. Jeg holder altså fast på middelalderen som litterær epoke, men har bevega meg bort fra allegorien som sjanger. Mon tro om det funker bedre.

Mary Shelley
Til sjuende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet rett og slett er å lese bok nummer 15 fra ulesthylla eller ulestbunken, har jeg plukka fram Frankenstein av Mary Shelley. Jeg har hatt boka på lur i mer enn åtte år uten å lese den! Det var derfor på høy tid nå. Innlegg er i farta, men farta er som kjent ikke veldig høy nå om dagen. Boka er også augustmånedens deltakelse i biografisirkelen - i alle fall er det planen... 

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Dette radarparet har lenge hatt artikler om eldre norsk historie på trykk i Klassekampen, som deretter har resultert i to bøker. Sagaspor fra 2010 leste jeg for noen år tilbake, mens jeg nå holder på med samling nummer to, Kringla heimsins. Ei helt perfekt bok å lese i mens du pusser tenner eller rører i suppa!

Marta Breen og Jenny Jordahl
Ei anna bok som funker godt innimellom alle gjøremål, er 60 damer du skulle ha møtt fra 2016. Den er full av kortfatta biografier over viktige kvinner i Norges historie, formidla i tegneserieformat. Helt ypperlig som utgangspunkt for samtale, diskusjon, informasjon eller for videre lesing. Lesekryss! 

Marian Keyes
Etter å ha lest ut Undset, trengte jeg å røskes ut av lesestillstanden etterpå med ei helt anna type bok. Løsninga blei Vannmelonen, debutromanen til irske Marian Keyes. Det var rask og lett moro, akkurat som ønska, og jeg fikk et lystig og lettglemt lesekryss på kjøpet. 

Frida Nilsson
Svenske Frida Nilsson er et nytt bekjentskap for meg, men da jeg hørte om Ishavspirater var jeg nødt til å gi etter. Ungene er kanskje litt for små enda, men ikke jeg!

Faglitteratur
Det begynner å røyne på nå, stadig mer, med artikler fra tidsskrifter og anerkjente nettsteder, med informasjon, rapporter, målinger og håndbøker. Det er bare å henge med i svingene.

God bokhøst!