Roseromanen

Bildekilde: Bokelskere

Rundt år 1230 til 1235 skreiv den unge franske forfatteren Guillaume de Lorris (ca. 1205-1240) sitt livs største diktverk, nemlig det allegoriske eposet Roseromanen. Og sida den gang er verket blitt lest, studert, analysert, pelt fra hverandre og satt sammen igjen, dikta videre på, blitt benytta som inspirasjon, skrevet av, oversatt, gjendikta og gjengitt. Eposet er særlig interessant i litteraturhistorisk sammenheng. Roseromanen er nemlig det eneste store allegoriske middelalderverket som er skrevet på fransk og ikke latin.

I diktet møter vi en jeg-person, Dikteren. Han åpner med å fortelle om at han en gang da han var nitten år falt i en djup drøm. Og drømmen er hele den videre handlinga i Roseromanen. Dikteren er ute på vandring og kommer raskt til en stor og høy mur. Utapå muren ser han underlig nok portretter. Det er kvinner han ser, men deres navn er ulike følelser, ideer eller abstrakte egenskaper, og kvinnene lever i høyeste grad opp til navnene sine. Han går rundt muren mens han betrakter Hat, Svik, Ondskap, Begjær, Gjerrighet, Misunnelse, Sorg, Alderdom, Hykleri og Fattigdom. De er skildra uhyre presist.

Deretter begynner han å spekulere i hvordan han kan komme seg inn på baksida av muren, for Dikteren er en nysgjerrig mann. Når han så blir sluppet inn gjennom en port av kvinna som kalles Lediggang, er det ikke måte på hvor nydelig det er i hagen der inne. Særlig er rosebuskene velduftende og nydelige, men også alle menneskene er vakre og behagelige der de til stadighet samles til fest. Her treffer Dikteren på murportrettenes bedre sider, slik som Glede, Lystighet, Skjønnhet, Rikdom, Gavmildhet, Åpenhet, Høviskhet og Ungdom. Guden Amor dukker også opp, med sine gode og onde piler.

Og slik kommer kjærligheten på banen som hovedfokus både handlingsmessig og tematisk sett. Naturligvis blir Dikteren ramma av pilene til Amor, den ene verre enn den andre, slik at han til slutt ikke evner annet enn å finne den fineste, peneste, nydeligste rose blant alle de deilige rosene på alle de skjønne rosebuskene. Og han finner henne, og han tilber henne. Hun er akkurat på vei til å blomstre, og hun er aldeles betagelig. Alt han vil er å se henne, trekke inn duften av henne og røre ved henne. Aller helst vil han helst plukke henne også, men det forstår han at han ikke kan. For det er noen i hagen som vokter rosene med sitt liv.

Det er jo ikke faktiske roser det er snakk om her. Alt er allegorisk, kanskje særlig akkurat denne blomsten, og Dikteren sikter naturligvis til kvinner. Slik blir Dikterens drøm en fortelling om hvordan det er å forelske seg. En møter så mange mennesker, og en ser bare deres negative sider. Kanskje fordi en sjøl er umoden og lite klar for alt som venter? En kommer inn i den mest fortryllende hage, og møter igjen mange mennesker, men ser nå nesten udelt deres positive fortrinn. Og den gode, glade stemning letter og modner, det er ungdommens tid. Rosene er kvinner, den ene lekrere enn den andre, og aller yndigst er den purunge. Dikteren vil kun en ting, eie henne, men hennes familie setter en stopper for ungdommens overivrige kåtskap. Slik svinger han flere ganger mellom stor lykke og glødende forelskelse på den ene sida og djup fortvilelse og et deprimerende mørke på den andre. 

Ved å kombinere den ytre, konkrete handlinga (Dikteren i hagen) og den indre spenninga (dekodinga av allegoriene, Dikterens dilemma) fyller Guillaume de Lorris ettertrykkelig samtidas krav til litteraturen: Den skulle være didaktisk og oppbyggelig, og da naturligvis med de rette kristne seder og skikker som mal, og deretter skulle den være underholdende. Her kommer forfatterens mange spisse formuleringer inn. Han må ha vært en svært god menneskekjenner, som med sine velvalgte ord skildrer både kvinner og menn slik at det fortsatt er treffende og gjenkjennelig. I tillegg må allegoriene både ha vært kunstferdige og underholdende, ikke for tildekte slik at forfatterens mening blir så tilsløret at den ikke syns, men ikke så opp i dagen at det blir kjedelig. 

Å lese Roseromanen går nokså radig, for sidene er små og få. Men teksten er tett og delvis tung, prega av symbolikken, verseføttene, tematikken og en noe oppstykka syntaks (som igjen skyldes nettopp verseføttene). Som med så mange andre litterære verker, står utbyttet i stadig relasjon til tida en investerer i teksten. Med middelaldertekster, der mye kan være fjernt for oss i dag, blir dette veldig tydelig. En må jobbe seg inn i teksten. I dette tilfellet gikk det veldig bra, og jeg hadde en fin leseropplevelse med denne vesle boka med den nydelige tittelen, på fransk La Roman de la Rose.

Roseromanen er oversatt til norsk av Helge Nordahl (f. 1927). Han har også skrevet forordet, ei god innledning og har lagt ved et informativt noteapparat. Det eneste som trekker noe ned er at disse står til slutt, uten referanse i teksten, slik at det blir litt plunder med å hoppe fram og tilbake. Samtidig forstår jeg en slik avgjørelse - et ønske om å holde leseren fokusert og leseropplevelsen rein. Per Nykrog (1925-2014) har skrevet et klokt og ettertenksomt etterord. Utgivelsen forelo for første gang i Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 1987.