onsdag 26. juli 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del I

Bildekilde: Bokelskere
Jeg er i gang med bind to av det mektige verket om Olav Audunssøn, ført i pennen av selveste Sigrid Undset (1882-1949). Første bind heter Olav Audunssøn i Hestviken (1925) og består av bøkene Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Også bind to, Olav Audunssøn og hans barn (1927), er delt opp i flere bøker, men denne gangen er det fire av dem. Nå har jeg lest ut første bok, som er blitt gitt tittelen Veiskillet. Vi er hovedsaklig i den norske middelalderen i området omkring Oslofjorden på begynnelsen av 1300-tallet.

Det ufattelige er hendt. Det som Olav har venta på, somme tider nesten sett fram til, men mest grua for, er hendt. Ingunn -. Hun er ikke mer. At hun blei brått revet vekk, kan en ikke si, etter flere år som sengeliggende. Men det føles brått likevel. For hvor enn mye Olav venta og var klar over hva som skulle skje, så var han ikke forberedt likevel. At det skulle skje akkurat slik, akkurat da. At hun i det ene øyeblikket skulle leve og puste og være varm, og i det neste -.

Hva med Olav, da? Med henne revet vekk er han mest ikke Olav mer. Han er aleine, forlatt og ensom, i all sin språkløse fortvilelse og lammende sorg. Han står ute i de små nattetimer og forsøker å gråte, men får det ikke til. Det er en sorg som legger både kropp og sinn som øde. Men han har fortsatt ansvar for barn og gård og dyr og båter og fiske og alle som arbeider i Hestviken. Og seg sjøl. Men det blir plutselig ikke så viktig. Det som betyr noe, er minnene etter henne. Senga der hun lå, det gylne håret hennes, det hun sa, det de gjorde sammen. Det som lukter av henne, det som vekker de gode minnene, fra barndommen og ungdomstida, da de var i sin uskyld, sin inderlige forelskelse, da de tok hverandre til sine ektefeller under Guds åsyn. Alt det som hendte før -.

Så kommer Eirik, da. Sønnen på gården er rundt tolv år nå, og han er stor nok til å forstå hva som er hendt. Han bærer også sin egen sorg, må vite, og søker nær faren. Han vil ha farens oppmerksomhet og anerkjennelse, kjærlighet og omsorg, men det ender som oftest med at han blir avvist. Olav opplever at Eirik forstyrrer tankene og følelsene og minnene, hans desperate jakt etter å sanse Ingunn, hennes vesen og nærhet. Stemmen til Eirik trenger seg på med alt den er, og Olav irriterer seg grenseløst over synginga og fortellingene og all juginga. Eirik veit ikke når han skal stoppe og provoserer faren så han blir sintere enn godt er. Av og til slår Olav sønnen.

Så når anledninga byr seg, bryter Olav opp og ut. Han klarer ikke mer av gården og Eirik og alle minnene, som nå er vonde og smertefulle og gjør at han lengter etter døden, til en endelig frihet uansett hvordan den måtte være. Alt annet er så vanskelig, livet er ikke livet mer. Sjøl om Olav ikke har noe særlig med varer til en kjøpferd i England, tar han med seg det han har. I felag med noen andre reiser han ut for sommeren og er lenge i London by. Og det er de opplevelsene han får her, som har gitt tittel til boka.

Olav føler hvordan fortida slipper taket når han reiser, i takt med bølgeslag og åretak og avstand fra land. Eirik får ikke være med sjøl om han så gjerne vil, dette må Olav gjøre aleine. Og han drar uten å se seg tilbake. Nå drar han dit hvor ingen kjenner han og hans historie. Kanskje han like greit kan bli der? Gå i kloster? Bli ridder? Kjempe for Gud, ofre seg, gi sitt liv? Han tror at han aldri vil orke å reise hjem igjen, se gården og møte minnene av henne. Barna klarer seg vel -. Olav vil bli, og langsomt våkner han opp og kommer ut av den lange dvalen han har levd i, ut av den lammende sorgen, slik at den nå blir mer som en nummen, øm følelse. Troa på et annet liv, der han på sett og vis er fristilt, gir Olav tilbake et fnugg av en livsgnist.

Han kjenner også at han er i live når han havner i nærkamp med andre menn. Han nyter adrenalinet som farer gjennom kroppen, og smaken av blod er mest som sødme. Den fysiske smerten er mer god enn vond. Han føler attrå igjen når han ser ei vakker kvinne, som til hans forskrekkelse ligner svært på Ingunn. Han trekkes mot henne helt til hun kommer for nær, og det er som om Ingunn i et syn kommer mot han fra grava. Han ledes mot Gud gjennom besøk i kirkene, og stadig kretser tankene rundt fortida. Ikke bare Ingunn, men Olavs store synd, og Olav undrer på om det noensinne er mulig å gjøre opp for seg? Han er villig til å ofre alt for å oppnå sjelefred, men er det rett? Stadig legitimerer han synden for seg sjøl.

Midt i mørkeste natta rammes Olav av sine tyngste tanker. Det er lang og tung lesning, der alt legges oppå hverandre som steinene i en pyramide. Nederst står Olav og bærer vekta av det hele. Det er den ene ugjerninga etter den andre, og Olav klandrer seg sjøl for alt som er hendt. Slik bærer han seg sjøl og henne, ætta og gården, den lange utlegdstida og synden, det uglade ekteskapet, de mange tapene, sidesprangene; han bærer fortida, framtida og barna -. Cecilia og Eirik, Eirik og Cecilia. Kan han ofre dem?

I et mesterlig språk og med en suveren oppbygging av indre spenning, skildrer Sigrid Undset enkemannen Olav Audunssøn som blir tvunget til å leve gjennom og leve med sorgen. Ytre sett er det den konkrete utenlandsreisa som trekker handlinga framover, et tradisjonelt handlingsforløp etter formelen hjemme-borte-hjemme. Indre sett er det Olavs voldsomme sorg som bærer handlinga. Han skildres med hårfine nyanser, mange vekslinger og utallige gråsoner, der han svinger mellom sorg og sinne, skyldfølelse, desperasjon, ensomhet, apati og forvirring, bare for å nevne noe. Han har et rikt indre liv og er full av refleksjoner omkring eget levnet, men han kjører seg fast i umulige tankespor og klarer ikke å se noe annet enn død og undergang og evig fortapelse. Smerten er allikevel bedre enn ingenting -.

Teksten foregår fortsatt i tredjeperson og Undset er en allvitende forteller som sveiper over landskapet og veksler mellom fokaliseringsinstanser, dog hovedfokuset alltid ligger på Olav Audunssøn. Hun legger seg tett opp til sagastilen med bruk av mange arkaiske ord og begreper, skildringer av datidas samfunn og skikker for eksempel i forbindelse med ekteskapsinngåelse og gravferd, vektlegging av religion og datidas religiøse praksis, bruk av faktiske historiske hendelser og ikke minst genealogi. Uten ætta er en ingenting, og dette gjenspeiler Undset både i verket generelt og i Olav spesielt. Hele veien fins en kamp mellom gammelt og nytt, ætt og kirke, den kollektive tankegangen og framveksten av et moderne jeg. 

Veiskillet er ei kort bok hvis hovedfokus er Olavs vei ut av sorgen. Tematikken er svært klar og tydelig, og teksten byr på lite annet uten at den på noen måte er endimensjonal eller kjedelig - snarere krevende og kraftfull. Boka bygger oppunder Olavs tankefulle fåmælthet, hans behov for å holde på formelle seder og skikker, hans ønske om å gi mer til neste generasjon enn han sjøl fikk, hans måte å være kristen på. Olav klager aldri, sjøl om han har hatt mange vonde stunder og har stadige bekymringer, først for kona, så for barna. Olav tar alt Gud gir han så godt han evner, og med Undsets penn får vi virkelig innsikt i hva det koster å opprettholde en fasade mens ryktene flyr i bygda om sønnen og kona og ekteskapet og frilla og alt det andre. Olav står støtt utad, og ingen veit at det gjør vondt bare å puste.

I en tett, velskrevet og velkomponert tekst, lar Undset Olav søke etter et blaff av noe annet enn den han sjøl er og livet han lever. Han bryter ut fra det monotone og sørgelige livet i Hestviken og ønsker noe annet enn stillstand og harme og sorg. På sin reise til London blir Olav klar for å gjenvinne kontrollen over eget liv og finne lykke der han er. Men først skal han så langt ned som overhodet mulig, ned til det punktet der han erkjenner at det ikke fins noe håp for han. Han er fortapt, dømt, nesten glemt. Likevel kan han kjenne kjærligheten fra Gud. Det rører Olav djupt, og han bestemmer seg for å gjøre nok et offer. Sin egen sæle må komme etter barnas ve og vel. Men å erkjenne at livet er helt uten Ingunn Steinfinnsdatter ved sin side, er tungt. Om ikke Olav kan gråte for det, så kan jeg -.  

5 kommentarer:

  1. Supert! Du skriver så godt om hvordan teksten fungerer og hvordan vi som lesere får dette innblikket i Olavs grublerier som til tider er til å føle på. Det gjør nesten vondt...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det gjør absolutt vondt. Han setter seg jo helt fast i tankevasene av og til, og blir redd og desperat. Undset skildrer aldeles nydelig, men likevel har jeg problemer med å forestille meg hvordan det må ha vært å tro på og leve under en refsende Gud, en som krever og dømmer og gir pinsler ved behov. Det må ha vært grusomt å leve med en langvarig bekymring for ens etterliv. Og Olav er sterk!

      Slett
    2. Ja, det må være ekstremt vanskelig å leve slik! Og enda verre i en slik brytningstid med ny og gammel religion... Han er virkelig sterk, ja!

      Slett
    3. Ja, han er jo det! For han våger å tenke og føle annerledes enn det som er kravet og det forventa, han kjenner etter hva som er rett - for seg sjøl. Hva hvis etikk ikke er en bestemt størrelse, en nedfelt lov? Eller, tenk på Ingunn. Er hun et svakere menneske enn Olav siden hun aksepterer sin skjebne? Eller har hun ikke noe valg? Eller er hun sterkere, fordi hun forsones? Eller kan det ikke måles slik? Og hva med Eirik? Han gjør også opprør, på sin måte, men han velger å gå til kirka. Det er ikke tvil om at han har et sterkt sinn, sjøl om det er lettpåvirkelig og noe ustadig. Er han svakere enn faren?

      Slett
    4. Flere gode spørsmål! Og det får meg til å tenke på at Ingunn hadde en rolle å fylle som hun ikke klarte. Det var forventet at hun skulle være husfrue og styre gården etter en norm. Men - folk var like forskjellige da som i dag, og hun hadde tydeligvis ikke anlegg for akkurat den rollen. Hvis hun hadde kunnet utvikle seg utifra det hun interesserte seg for og mestret, kunne livet tatt en annen vending. Hun holdt ut hun også, men vi kom ikke så til bunns i henne som karakter, slik vi gjorde med Olav.

      Slett