lørdag 29. april 2017

Bokhyllelesing: Jens Bjørneboe

Bildekilde: Bokelskere
I fjerde runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi fokusere på skandinaviske bøker, hovedsaklig de som blei utgitt mellom 1945 og 1990. Vi er med andre ord inne i en etterkrigstidsperiode som karakteriseres som både moderne og postmoderne, i tillegg til at en noe vid forståelse av begrepet samtidslitteratur ofte benyttes. Her finner vi våre "nære" klassikere, bøker som hyppig leses i skole- og studiesammenheng fordi de for eksempel representerer et bindeledd mellom det tradisjonelle og det moderne, før og nå, særlig tematisk sett, eller fordi de skapte blest da de kom ut. Fra tidsperioden foreligger det altså (antageligvis) mange solide og gode bøker som har stått seg gjennom flere tiår, og det er disse vi nå skal hente fram. Og jeg spør: Har bøkene fortsatt noe å si oss?

Jeg har valgt meg en forfatter som ligger mitt hjerte nær, for å bruke en floskel, nemlig Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976). Som med så mange andre, så suste han bardust og bråkjekt inn i mitt litterære liv da jeg var i slutten av tenåra, og han slår fortsatt lesere overende med trilogien Bestialitetens historie, som består av titlene Frihetens øyeblikk (1966), Kruttårnet (1969) og Stillheten (1973). Jeg fant raskt ut at vold, uansett hvor litterær den måtte være, ikke var noe som appellerte særskilt til meg, men jeg kom meg igjennom trilogien og er full av respekt og beundring for håndverket, vel vitende om hva det kosta Bjørneboe å fullføre bøkene.

Men Jens Bjørneboe er mye mer enn vold og krig og destruksjon. Det kanskje aller mest fremtredende trekket ved hans person og ikke minst ved forfattervirksomheten, er den sterke idealismen. Bjørneboe er de svakes talerør, og han sympatiserer djupt og inderlig med sosialt marginaliserte eller diskriminerte grupper, de som ofte er uten beskyttelse, de som ikke kan tale sin egen sak, de som er ofre for ulike offentlige overgrep eller som faller mellom to byråkratiske stoler i samfunnet. Han skildrer grusomheter med det formål å opplyse, tematisere og debattere, og krever slik at mennesker og deres skjebner blir sett og hørt av andre mennesker. Bjørneboe tok plikten som medmenneske svært alvorlig, og ropte på andre medmennesker i samfunnet i hele sin levetid. Gjennom litterære verker som Jonas (1955), Under en hårdere himmel (1957), Før hanen galer 1952), Semmelweiss (1968), Tilfellet Torgersen (1973), Til lykke med dagen (1965) og Den onde hyrde (1960) flombelyser han skolesystemet, rettssystemet, medisinske eksperimenter, legers etikk og praksis samt fengselsvesenet.

Romanen Den onde hyrde åpner optimistisk med soloppgangen. Bjørneboe skildrer hvordan sola gradvis kaster lys over stadig større deler av byen og gatene, husa og bygningene, og at solstrålene etter hvert strømmer inn gjennom et vindu høyt oppe på en murvegg, der de treffer en ung mann. Slik møter vi Tonnie, bokas hovedperson. Han skildres i tredjeperson, men vi kommer ofte svært tett på. Tonnie er rundt tjue år gammel og sitter i fengsel. Hva han har gjort, er litt uklart, men vi forstår fort at han ikke liker seg på cella, og at han har vansker for å takle den fysiske innesperringa psykologisk. Bak seg har han også et lengre opphold på ei mørklagt enecelle i kjelleren, et sted han virkelig frykter. Og han har et langt, langt arr tvers over halsen. Det kommer fram at Tonnie ikke lenger er som han var. Det er som om noe er ødelagt inni han, og han er ikke lenger seg sjøl. Han biter negler til han blør fra fingertuppene og går rastløs over det smale golvet, i ei fast rute mellom vinduet, senga, bordet og døra. Eller så ligger han i senga og rister av angst. Skrike kan han ikke. Da blir han flytta ned i kjelleren igjen.

Og nettopp angsten er i ferd med å få has på Tonnie nå som han snart skal slippe ut. Etter halvannet år som en innesperra mann skal han slippes ut som en bleik, tynn og mjuk liten gutt. Ut i ingenting. Ut i en verden uten vegger, uten rutiner, uten sikkerhet. Han skal bare slippes rett ut -. Tonnie kjenner hvordan alt bygger seg opp inni han, frykta for alt der ute, skrekken for alt som kan skje, for å være aleine, for å starte på nytt. Men ut skal han. Og det er klart han har lyst, også. Han får se Kari igjen! Men tør han? Tonnie har vært flere runder i fengsel og dessuten vært på skolehjem fra han var elleve år gammel. Han har med andre ord sluppet ut før. Men denne gangen blir alt annerledes.

Kort tid før han skal slippes ut, får han selskap av en annen på cella. Den andre, som er omtrent like gammel som Tonnie, kommer rett fra kjelleren. Han venter på at papirene hans skal behandles. Han har papirer på at han ikke tåler fengsel, sier han. Han blir så redd. Så vanvittig, ravende, skrikende, kavende redd. Tonnie får både se og høre det, og han trøster og styrker og roer. Det er som om han vokser på det, blir tryggere. Slik deler de skrekken for kjelleren og angsten for å være innesperra. Så kommer avslaget. Alfred gråter og gråter. Og dagen etter henger han bare der, under vinduet, med føttene pekende ned bare litt over golvet.

Tonnie hviler ryggen mot den kalde veggen og vil helst være der han er, i det han kjenner, sjøl om kroppen til Alfred ofte henger foran øya på han. Men slik går det ikke. Han får tingene sine, og ei gul, kort jakke, og femten kroner. Så står han på fortauet og er fri. Sjøl om han kjenner seg akkurat som da han var innafor - redd og aleine. Sjøl om han ikke vil. Få deg jobb, sier fengselet, men det er få folk som vil jobbe med kriminelle. Start et nytt liv, sier fengselet, men Tonnie har verken et sted å bo eller mat å spise. Oppfør deg ordentlig, bli skikkelig folk, sier fengselet, men hva er ordentlig og skikkelig? Hvordan skal en vite hva det er, når en aldri har lært? Nøden tvinger Tonnie til å gjenoppta kontakten med de han tidligere har sverga å holde seg unna. Rødtopp fra den gamle gjengen, den ustabile mora som nok en gang slår hånda av han, og Kari. Han satser alt på at hun har venta på han, akkurat som han har venta på henne.

Temaet for boka er fengselsvesenets umenneskelige behandling av fangene og hva som skjer med de skada og ustabile menneskene som slippes ut i samfunnet igjen etter ei kortere eller lengre soning. Boka er et direkte resultat av forfatterens eget opphold i fengselet for fyllekjøring høsten 1959. Han kom i god kontakt med de andre innsatte, som villig fortalte om torturmetoder og voldsomme avstraffelser som ingen utafor murene var kjent med. Dette utløste et raseri hos Bjørneboe, som umiddelbart tok opp saken da han kom ut. Han skreiv en serie artikler for Dagbladet, angrep det juridiske systemet, etterspurte etikk, appellerte til medmenneskelighet og tematiserte problemet skjønnlitterært i både romanform og dramatisk form. 

I Den onde hyrde belyser Bjørneboe på hvilken måte samfunnet faktisk ikke legger til rette for at eksfangene skal kunne komme inn i samfunnet igjen. Snarere fins det en hel haug mekanismer som besørger at slike slamper holdes utafor det gode selskap, og disse skildrer han også. Forfatteren setter videre ord på redselen, forventningene, presset, kaoset, ensomheten og desperasjonen som eksfangene føler på, i tillegg til at han skildrer både fysiske og psykiske ettervirkninger av innesperring og avstraffelser. Tonnie er blitt totalt nedbrutt etter alle åra der han er blitt emosjonelt avvist og behandla som en farlig og voldsom kriminell, mens han egentlig har vært en følsom gutt fra en vanskeligstilt familie. Han søker bare etter tilhørighet, ro og kjærlighet. Han vil virkelig starte på nytt, han vil få det til, men med et samfunn som motarbeider han, er han før eller seinere dømt til å vende tilbake til fengselet igjen. Slik er romanen en undergangsfortelling, men dessverre er den både realistisk og sann. 

Og nettopp det at romanen er så virkelighetsnær, gjør den nærmest ekkel å lese. En ser mennesker som Tonnie i bybildet, der de streifer rundt, venter. Kanskje du går en omvei for å slippe å se dem i øya, du kjenner kanskje noen som har havna utpå skråplanet, eller du har et "sort får" i familien. Ofte er de noen du syns synd på, eller frykter, det er noen du snakker om, bruker som eksempel til skrekk og advarsel. For alle gjør seg jo tanker om kriminelle og om fengselsstraffer, enten en vil det eller ei. Men med Tonnie får du det plutselig rett i ansiktet. Han er et helt konkret tilfelle, et menneske som deg, se! Bjørneboe tvinger deg til å ta parti med den kriminelle, mot samfunnet, mot anstaltene, delvis mot deg sjøl. Og det er her ubehaget ligger. Det er lett å være enig i strenge straffer og lange dommer i teorien, men når fangene har et navn, et ansikt og ei historie, blir det brått noe annet. De blir som oss. Slik mener jeg Bjørneboe har nådd svært langt med den litterære behandlinga av nettopp denne tematikken. Han bevisstgjorde og krevde menneskelighet lenge før noen frivillig organisasjon tok på seg oppdraget.

Den onde hyrde er skrevet på et sikkert, stødig og variert riksmål med presise skildringer og observasjoner, mens replikkene er blitt gitt ei svært muntlig Osloøst-dialekt med mange sammentrekninger, a-endinger og utropstegn. Slik gir Bjørneboe menneskene både karakter og historie, og han skiller distinkt reint språklig mellom underklassen, som Tonnie kommer fra, arbeiderklassen og middelklassen. Dette skillet er også tydelig på andre måter, for eksempel gjennom det at Tonnie nesten ikke kan lese og skrive. Han er i en svært underlegen posisjon i samfunnet, og opplever at mange, om ikke alle, ser ned på han. Alle unntatt Kari. Underlegenheten fyller han med raseri og angst, mens samhørigheten med Kari fyller han med glede. Så lenge han har Kari, skal han greie seg! Tonnie framstår som enkel og uskolert, men likevel kompleks. Han har for eksempel massevis av følelser som han sliter med å sortere og forstå, og innimellom blir han som glass i øya, og han trekker seg inn i seg sjøl. Det er mer i Tonnie enn vi ser, og vi føler de usagte grusomhetene han er blitt utsatt for på kroppen.

Fortelleren er allvitende og sjøl om hovedfokuset er Tonnie, får også Kari, Rødtopp og mora til Tonnie plass i teksten som fokaliseringsinstanser. Det gjør at vi ofte får se Tonnie utafra. Han skildres alltid som en gutt, en tynn, ung gutt, med hår så lyst at det nesten er hvitt. Bjørneboe understreker konsekvent det lille og stusselige, det barnlige og umodne ved Tonnie, som en kontrast til fengselsvesenet og samfunnets hardhendte, voksne behandling. Det forventes at han får jobb og husvære og at han oppfører seg skikkelig. Men når han står der med hodet ydmykt hengende nedpå brystet og spør, så får han nei. Det er hjerteløst og kaldt, og det blir bare verre.

Likevel, sjøl om det ikke går godt, er det historier som Den onde hyrde som gir et slags håp. For med å sette fokus på samfunnsproblemer, bevisstgjøre og kreve en endring, kan en nettopp gjøre en forskjell, slik Bjørneboe gjorde gjentatte ganger. Det minner oss på at forfattere har et samfunnsansvar som det er fort gjort å glemme i dagens voldsomme underholdningsindustri, der alt skal være kjapt, morsomt og spennende. Men jeg vil mye heller lese slike bøker som Den onde hyrde, bøker som er vonde, men som får meg til å tenke og føle, framfor å sitte med hjernedød tidtrøyte. Konklusjonen er derfor ja, slike bøker har fortsatt noe å si oss. De er fortsatt gode. Og de bør fortsatt leses av mange.

2 kommentarer:

  1. Velskrevet innlegg med engasjerende og ikke minst aktuell tematikk. Mye har nok forandret seg, men det betyr jo ikke at forandringen ikke kan eller ikke burde fortsette. Heia forandring! Jeg har ikke lest noe fra start til slutt av Bjørneboe, bare små biter her og der, men jeg lurer litt på om dette kan være en god start.

    Takk for god lesing!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelig kommentar, Frida! Du har helt rett i at tematikken fortsatt er aktuell, og at det på mange måter er langt igjen å gå. Og forandring kan absolutt være et stikkord! Bjørneboe la heldigvis ned noen grunnsteiner i dette arbeidet, og tok en kamp fangene ikke våga å ta. De bør være han evig takknemlig!

      "Den onde hyrde" er ikke et dumt sted å begynne. "Bestialitetens historie" kan tidvis være noe tung, mens "Drømmen og hjulet", som handler om Ragnhild Jølsen, trolig leses med størst utbytte når en kjenner hennes biografi og bibliografi. Mange velger også å begynne med "Jonas", men den har jeg ikke lest enda, så jeg kan ikke si så mye om det. Uansett er han verdt et bekjentskap, han er en viktig stemme og en fascinerende skikkelse.

      God les, og god vår!

      Slett