søndag 30. april 2017

Bokhyllelesing 4: Skandinavisk bok

Tema for Bokhyllelesing 2017 for april, var å lese skandinaviske bøker utgitt mellom 1945 og 1990. Vi kunne med andre ord velge mellom et utall forfattere fra flere nasjoner og en svært stor mengde utgivelser fra alle sjangre over en tidsperiode på førtifem år. Med så mange interessante, spennende og helt ukjente alternativer skal det godt gjøres å ikke finne noe lesverdig! Og uansett om du gikk i norsk, svensk eller dansk retning, om du leste noveller eller essays eller den tjukkeste romanen du kunne finne som du kanskje ikke er ferdig med enda, så er det nå på tide med ei oppsummering.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de skandinaviske bøkene:
BokBloggBerit leste Trollsteinen og Pilegrimsferd av Vera Henriksen
Ida leste Sommerboken av Tove Jansson
Åslaug leste Novemberlys av Mette Winge
Hedda leste Den onde hyrde av Jens Bjørneboe
Gro leste Alberte og Jakob av Cora Sandel

Per publiseringstidspunkt er det altså fem stykker som har lest og skrevet om sine bøker, og som vi ser av lista over, dominerer både sjangeren roman og de kvinnelige forfatterne. Men nasjonalitetene er ulike, og i utvalget har vi både norske Vera Henriksen, finlandssvenske Tove Jansson, danske Mette Winge og norske Cora Sandel, som på sett og vis gjorde svenske av seg slik Amalie Skram gjorde seg dansk. Det vil jeg kalle god spredning. Av undersjangre har vi historiske romaner fra Henriksen, en episodisk og poetisk kortroman fra Jansson, krim fra Winge, samtidsroman fra Bjørneboe og vår nære historie fra Sandel. Det er også en ganske fin variasjon. Vel gjennomført, alle sammen!

I mairunden av Bokhyllelesing 2017 skal vi være mer sjangerbestemte enn tidligere, og vi skal velge oss enten et skuespill eller ei diktsamling som vi deretter skal lese. Forfatter og publiseringstidspunkt er ikke viktig, og ei heller tematikken. Med andre ord står en ganske fritt også her, og en kan velge og vrake i det beste fra antikken, ta for seg et stykke fra britenes store sønn William Shakespeare, fokusere på vår hjemlige helt Henrik Ibsen eller den mer moderne Jon Fosse, eller hvorfor ikke svenskenes stolthet, August Strindberg? Og orker en ikke henge med mannfolka, kan en alltids kose seg med Sarah Kane, dog det ikke blir mye kos. Da vil jeg heller lese Cecilie Løveid eller Marguerite Duras dramatikk, eller få en god latter med Tom Stoppard. 

Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

lørdag 29. april 2017

Bokhyllelesing 4: Jens Bjørneboe

Bildekilde: Bokelskere
I fjerde runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi fokusere på skandinaviske bøker, hovedsaklig de som blei utgitt mellom 1945 og 1990. Vi er med andre ord inne i en etterkrigstidsperiode som karakteriseres som både moderne og postmoderne, i tillegg til at en noe vid forståelse av begrepet samtidslitteratur ofte benyttes. Her finner vi våre "nære" klassikere, bøker som hyppig leses i skole- og studiesammenheng fordi de for eksempel representerer et bindeledd mellom det tradisjonelle og det moderne, før og nå, særlig tematisk sett, eller fordi de skapte blest da de kom ut. Fra tidsperioden foreligger det altså (antageligvis) mange solide og gode bøker som har stått seg gjennom flere tiår, og det er disse vi nå skal hente fram. Og jeg spør: Har bøkene fortsatt noe å si oss?

Jeg har valgt meg en forfatter som ligger mitt hjerte nær, for å bruke en floskel, nemlig Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976). Som med så mange andre, så suste han bardust og bråkjekt inn i mitt litterære liv da jeg var i slutten av tenåra, og han slår fortsatt lesere overende med trilogien Bestialitetens historie, som består av titlene Frihetens øyeblikk (1966), Kruttårnet (1969) og Stillheten (1973). Jeg fant raskt ut at vold, uansett hvor litterær den måtte være, ikke var noe som appellerte særskilt til meg, men jeg kom meg igjennom trilogien og er full av respekt og beundring for håndverket, vel vitende om hva det kosta Bjørneboe å fullføre bøkene.

Men Jens Bjørneboe er mye mer enn vold og krig og destruksjon. Det kanskje aller mest fremtredende trekket ved hans person og ikke minst ved forfattervirksomheten, er den sterke idealismen. Bjørneboe er de svakes talerør, og han sympatiserer djupt og inderlig med sosialt marginaliserte eller diskriminerte grupper, de som ofte er uten beskyttelse, de som ikke kan tale sin egen sak, de som er ofre for ulike offentlige overgrep eller som faller mellom to byråkratiske stoler i samfunnet. Han skildrer grusomheter med det formål å opplyse, tematisere og debattere, og krever slik at mennesker og deres skjebner blir sett og hørt av andre mennesker. Bjørneboe tok plikten som medmenneske svært alvorlig, og ropte på andre medmennesker i samfunnet i hele sin levetid. Gjennom litterære verker som Jonas (1955), Under en hårdere himmel (1957), Før hanen galer 1952), Semmelweiss (1968), Tilfellet Torgersen (1973), Til lykke med dagen (1965) og Den onde hyrde (1960) flombelyser han skolesystemet, rettssystemet, medisinske eksperimenter, legers etikk og praksis samt fengselsvesenet.

Romanen Den onde hyrde åpner optimistisk med soloppgangen. Bjørneboe skildrer hvordan sola gradvis kaster lys over stadig større deler av byen og gatene, husa og bygningene, og at solstrålene etter hvert strømmer inn gjennom et vindu høyt oppe på en murvegg, der de treffer en ung mann. Slik møter vi Tonnie, bokas hovedperson. Han skildres i tredjeperson, men vi kommer ofte svært tett på. Tonnie er rundt tjue år gammel og sitter i fengsel. Hva han har gjort, er litt uklart, men vi forstår fort at han ikke liker seg på cella, og at han har vansker for å takle den fysiske innesperringa psykologisk. Bak seg har han også et lengre opphold på ei mørklagt enecelle i kjelleren, et sted han virkelig frykter. Og han har et langt, langt arr tvers over halsen. Det kommer fram at Tonnie ikke lenger er som han var. Det er som om noe er ødelagt inni han, og han er ikke lenger seg sjøl. Han biter negler til han blør fra fingertuppene og går rastløs over det smale golvet, i ei fast rute mellom vinduet, senga, bordet og døra. Eller så ligger han i senga og rister av angst. Skrike kan han ikke. Da blir han flytta ned i kjelleren igjen.

Og nettopp angsten er i ferd med å få has på Tonnie nå som han snart skal slippe ut. Etter halvannet år som en innesperra mann skal han slippes ut som en bleik, tynn og mjuk liten gutt. Ut i ingenting. Ut i en verden uten vegger, uten rutiner, uten sikkerhet. Han skal bare slippes rett ut -. Tonnie kjenner hvordan alt bygger seg opp inni han, frykta for alt der ute, skrekken for alt som kan skje, for å være aleine, for å starte på nytt. Men ut skal han. Og det er klart han har lyst, også. Han får se Kari igjen! Men tør han? Tonnie har vært flere runder i fengsel og dessuten vært på skolehjem fra han var elleve år gammel. Han har med andre ord sluppet ut før. Men denne gangen blir alt annerledes.

Kort tid før han skal slippes ut, får han selskap av en annen på cella. Den andre, som er omtrent like gammel som Tonnie, kommer rett fra kjelleren. Han venter på at papirene hans skal behandles. Han har papirer på at han ikke tåler fengsel, sier han. Han blir så redd. Så vanvittig, ravende, skrikende, kavende redd. Tonnie får både se og høre det, og han trøster og styrker og roer. Det er som om han vokser på det, blir tryggere. Slik deler de skrekken for kjelleren og angsten for å være innesperra. Så kommer avslaget. Alfred gråter og gråter. Og dagen etter henger han bare der, under vinduet, med føttene pekende ned bare litt over golvet.

Tonnie hviler ryggen mot den kalde veggen og vil helst være der han er, i det han kjenner, sjøl om kroppen til Alfred ofte henger foran øya på han. Men slik går det ikke. Han får tingene sine, og ei gul, kort jakke, og femten kroner. Så står han på fortauet og er fri. Sjøl om han kjenner seg akkurat som da han var innafor - redd og aleine. Sjøl om han ikke vil. Få deg jobb, sier fengselet, men det er få folk som vil jobbe med kriminelle. Start et nytt liv, sier fengselet, men Tonnie har verken et sted å bo eller mat å spise. Oppfør deg ordentlig, bli skikkelig folk, sier fengselet, men hva er ordentlig og skikkelig? Hvordan skal en vite hva det er, når en aldri har lært? Nøden tvinger Tonnie til å gjenoppta kontakten med de han tidligere har sverga å holde seg unna. Rødtopp fra den gamle gjengen, den ustabile mora som nok en gang slår hånda av han, og Kari. Han satser alt på at hun har venta på han, akkurat som han har venta på henne.

Temaet for boka er fengselsvesenets umenneskelige behandling av fangene og hva som skjer med de skada og ustabile menneskene som slippes ut i samfunnet igjen etter ei kortere eller lengre soning. Boka er et direkte resultat av forfatterens eget opphold i fengselet for fyllekjøring høsten 1959. Han kom i god kontakt med de andre innsatte, som villig fortalte om torturmetoder og voldsomme avstraffelser som ingen utafor murene var kjent med. Dette utløste et raseri hos Bjørneboe, som umiddelbart tok opp saken da han kom ut. Han skreiv en serie artikler for Dagbladet, angrep det juridiske systemet, etterspurte etikk, appellerte til medmenneskelighet og tematiserte problemet skjønnlitterært i både romanform og dramatisk form. 

I Den onde hyrde belyser Bjørneboe på hvilken måte samfunnet faktisk ikke legger til rette for at eksfangene skal kunne komme inn i samfunnet igjen. Snarere fins det en hel haug mekanismer som besørger at slike slamper holdes utafor det gode selskap, og disse skildrer han også. Forfatteren setter videre ord på redselen, forventningene, presset, kaoset, ensomheten og desperasjonen som eksfangene føler på, i tillegg til at han skildrer både fysiske og psykiske ettervirkninger av innesperring og avstraffelser. Tonnie er blitt totalt nedbrutt etter alle åra der han er blitt emosjonelt avvist og behandla som en farlig og voldsom kriminell, mens han egentlig har vært en følsom gutt fra en vanskeligstilt familie. Han søker bare etter tilhørighet, ro og kjærlighet. Han vil virkelig starte på nytt, han vil få det til, men med et samfunn som motarbeider han, er han før eller seinere dømt til å vende tilbake til fengselet igjen. Slik er romanen en undergangsfortelling, men dessverre er den både realistisk og sann. 

Og nettopp det at romanen er så virkelighetsnær, gjør den nærmest ekkel å lese. En ser mennesker som Tonnie i bybildet, der de streifer rundt, venter. Kanskje du går en omvei for å slippe å se dem i øya, du kjenner kanskje noen som har havna utpå skråplanet, eller du har et "sort får" i familien. Ofte er de noen du syns synd på, eller frykter, det er noen du snakker om, bruker som eksempel til skrekk og advarsel. For alle gjør seg jo tanker om kriminelle og om fengselsstraffer, enten en vil det eller ei. Men med Tonnie får du det plutselig rett i ansiktet. Han er et helt konkret tilfelle, et menneske som deg, se! Bjørneboe tvinger deg til å ta parti med den kriminelle, mot samfunnet, mot anstaltene, delvis mot deg sjøl. Og det er her ubehaget ligger. Det er lett å være enig i strenge straffer og lange dommer i teorien, men når fangene har et navn, et ansikt og ei historie, blir det brått noe annet. De blir som oss. Slik mener jeg Bjørneboe har nådd svært langt med den litterære behandlinga av nettopp denne tematikken. Han bevisstgjorde og krevde menneskelighet lenge før noen frivillig organisasjon tok på seg oppdraget.

Den onde hyrde er skrevet på et sikkert, stødig og variert riksmål med presise skildringer og observasjoner, mens replikkene er blitt gitt ei svært muntlig Osloøst-dialekt med mange sammentrekninger, a-endinger og utropstegn. Slik gir Bjørneboe menneskene både karakter og historie, og han skiller distinkt reint språklig mellom underklassen, som Tonnie kommer fra, arbeiderklassen og middelklassen. Dette skillet er også tydelig på andre måter, for eksempel gjennom det at Tonnie nesten ikke kan lese og skrive. Han er i en svært underlegen posisjon i samfunnet, og opplever at mange, om ikke alle, ser ned på han. Alle unntatt Kari. Underlegenheten fyller han med raseri og angst, mens samhørigheten med Kari fyller han med glede. Så lenge han har Kari, skal han greie seg! Tonnie framstår som enkel og uskolert, men likevel kompleks. Han har for eksempel massevis av følelser som han sliter med å sortere og forstå, og innimellom blir han som glass i øya, og han trekker seg inn i seg sjøl. Det er mer i Tonnie enn vi ser, og vi føler de usagte grusomhetene han er blitt utsatt for på kroppen.

Fortelleren er allvitende og sjøl om hovedfokuset er Tonnie, får også Kari, Rødtopp og mora til Tonnie plass i teksten som fokaliseringsinstanser. Det gjør at vi ofte får se Tonnie utafra. Han skildres alltid som en gutt, en tynn, ung gutt, med hår så lyst at det nesten er hvitt. Bjørneboe understreker konsekvent det lille og stusselige, det barnlige og umodne ved Tonnie, som en kontrast til fengselsvesenet og samfunnets hardhendte, voksne behandling. Det forventes at han får jobb og husvære og at han oppfører seg skikkelig. Men når han står der med hodet ydmykt hengende nedpå brystet og spør, så får han nei. Det er hjerteløst og kaldt, og det blir bare verre.

Likevel, sjøl om det ikke går godt, er det historier som Den onde hyrde som gir et slags håp. For med å sette fokus på samfunnsproblemer, bevisstgjøre og kreve en endring, kan en nettopp gjøre en forskjell, slik Bjørneboe gjorde gjentatte ganger. Det minner oss på at forfattere har et samfunnsansvar som det er fort gjort å glemme i dagens voldsomme underholdningsindustri, der alt skal være kjapt, morsomt og spennende. Men jeg vil mye heller lese slike bøker som Den onde hyrde, bøker som er vonde, men som får meg til å tenke og føle, framfor å sitte med hjernedød tidtrøyte. Konklusjonen er derfor ja, slike bøker har fortsatt noe å si oss. De er fortsatt gode. Og de bør fortsatt leses av mange.

fredag 21. april 2017

Hyllepåfyll

Bilde: Boktanker
Ja, og denne gangen var det først og fremst til barna! Det hele foregikk omtrent sånn:

- Vi har begynt å rydde litt, sier svigers.
- Hvor da? spør mannen min.
- På loftet og i kjelleren og i bodene og sånn, svarer de. - Litt her og der.
- Åja, så bra, sier vi i kor og fortsetter med brettspillet.
Jeg tenker: Det er på tide.
- Vi tenkte kanskje dere hadde lyst på noe av det, sier svigers.
- Eh... ja? sier mannen min, uten å tenke seg om. Han kikker bort på meg, og jeg rister fort på huet. Vi trenger ikke andres skrot. Virkelig ikke.
- Kanskje. Kommer an på hva det er? forter han seg å si.
- Det er det vi snakka om for ei stund sia. Dere sa dere godt kunne få det, sier svigers og er plutselig litt snurt i stemmen.
Jeg tenker: Hva i all verden er det de snakker om? Jeg har da ikke sagt ja til andres skrot? Jeg skuler bort på mannen min og lurer på hva han har satt i stand, for det må jo være han som har takka ja.
- Hva da? spør vi utålmodig.
- Det er bare de bøkene, fra da ungene var små...
- Jatakk! sier jeg.
- ...vi har ikke gått igjennom alt, men dere kan få...
- Jatakk! roper jeg.
- ...med dere to kasser nå.
- Supert! sier jeg. Mannen min rister på hodet mens han smiler. Jeg reiser meg for å gå og kikke på bøkene, og barna blir med.

Men det viser seg at det er ikke bare to kasser. Det er sju. Og de er stappfulle, alle sammen. Massevis av bøker! Alt fra tegneserier til Teskjekjerringa, det er bøker av Elsa Beskow og Disneyversjoner av kjente eventyr, Thomas Toget og Albert Åberg, rim og regler, sangbøker, eventyr, faktabøker om jordkloden og dinosaurer og land og dyr, det er bildebøker og mer teksttunge verk, hele serier og titler jeg aldri før har hørt om. Barna setter seg bums ned på rompa og er ikke til å rikke. Ikke jeg heller.

Så nå må vi rydde, vi også.

lørdag 15. april 2017

Biografi: Madame de Pompadour

Bildekilde: Bokelskere
Årets andre runde av Ingalills biografisirkel har kun ett eneste ord som tema: Død. Dette har jeg forstått på den aller enkleste måte, nemlig at vi skal lese om en person som er død. Jeg har valgt meg ei bok fra 2009 fra ulesthyllene, som handler om ei veldig død og veldig kul dame, som gikk under navnet Madame de Pompadour. Her kommer både en omtale om både den biograferte og om biografien.

Madame de Pompadour blei født som Jeanne Antoinette Poisson seint i desember i året 1721. Mora, Louise-Madeleine Poisson født De La Motte (1699-1745), var en slags fornem prostituert. Hun var svært vakker, Paris' vakreste, sa de, og kunne slik velge og vrake i elskere. Hun tok naturligvis for seg av mannfolka høyt på strå, det vil si de som hadde noe å tilby, være seg makt, status eller penger. Denne formen for strategisk tankegang tok Jeanne til seg. Det er mange måter å jobbe seg oppover på, og i 1700-tallets Frankrike var dette en legitim og svært nettverksbyggende karrierevei for både kvinner og menn. Kjærlighet blei sett på som leik.

Forfatteren av biografien Madame de Pompadour. Intelligens, skjønnhet, makt, Herman Lindqvist (f. 1943), skriver at det fortsatt er ukjent hvem som egentlig var Jeanne Poissons biologiske far. Det fins mange teorier, men de mest utbredte er at han var en av de rike brødrene Paris eller den lojale elskeren Charles-Francois-Paul Le Normant de Tournehem (1684-1751). Tournehem tok i stor grad på seg ansvaret for Jeanne og lillebroren Abel (1725-1781) og bodde etter hvert sammen med dem, mora og hennes ektemann, Francois Poisson (1684-1754). Tournehem hadde mange av de riktige sosiale og politiske kontaktene, og var i tillegg såpass bemidla at barna kunne skyves opp og fram.

Da Jeanne var ni år var det visstnok ei spåkone som forutså framtida hennes: Hun kom til å bli kongens elskerinne. Og da var det bare å legge seg i sælan! Fra den dagen blei hun kalt Reinette av familien, som betyr den lille dronningen. Mange tenker sikkert at ei slik historie bare er tull - oppdikta for å latterliggjøre henne eller noe i den gården. Men blant Jeannes etterlatte papirer var det en donasjon på 600 livres til Madame Lebon, spåkone.

Kongen i Frankrike var på dette tidspunktet den eneveldige Ludvig XV (1710-1774). Han blei konge som femåring og gifta seg i 1715 med den polske prinsessa Maria Leszczynska (1703-1768). Allerede i 1737 blei hun permittert som sengepartner, og kongen fant seg svært godt til rette med sine unge og yppige elskerinner. Han var nå på sin tredje offisielle, og en hel haug uoffisielle. Dronning Maria var sju år eldre enn han, svært religiøs, og, gjetter jeg, grusomt kjedelig for den yngre og fremdeles ganske kåte kongen (etter ti barn på ti år kan vel en hver kvinne miste piffen). Med andre ord: Han hekka rundt, og hun holdt seg inne på slottet i sine private gemakker, der hun sjeldent fikk oppmerksomhet fra kongen, men alltid spiste ett måltid om dagen foran øya på tjenerne. 

Når kongen ikke hekka eller kriga eller spiste eller var i hemmelige møter i sine private rom, var jakt det store. Han streifa rundt i slottsskogene rundt Paris på jakt etter vilt som var ala opp til nettopp dette formålet. Jaktfølget kunne bestå av mange hundre personer og laga både bråk og besvær, men kongen, som hadde 2580 hester på stallen, elska å være ute, ri, og å kjøre et digert jaktsverd inn i en kronhjort. Særlig etter at hans seineste elskerinne døde, var det kjekt å kunne ta en tur ut, helst hver dag. I disse skogene begynte Jeanne også å henge, i sine digre kjoler, høyhælte sko og med stivt oppsatt parykkhår. Det høres jammen innmari praktisk ut når en er på skogtur.

Jeanne malt av Nattier, 1746.
Bildekilde: Wikipedia
Som vi alle veit, møtes kongen og Jeanne. Året er akkurat blitt 1745, Jeanne er fylt tjuetre og kongen er trettifem. Etter bare noen få treff er affæren et faktum - de møtes på ball og under andre selskapeligheter i februar og mars, og allerede 31. mars viser Jeanne seg offentlig ved Versailles. Hun har fått selveste kongen på kroken, sjøl om hun nylig har fått barn nummer to med ektemannen sin. Hennes inntreden ved hoffet skal komme til å endre Frankrikes historie, og hun skaper massivt rabalder fra begynnelse til slutt. Ektemannen hennes derimot, er det få som bryr seg om. Han er mye i utlandet, og når han endelig kommer hjem etter ei lang reise, er hun borte og vel installert i en liten leilighet på Versailles. Han blir helt knust, men hun enser han ikke. Hun har nå begynt på sitt virkelige liv.

Men det er ikke lett. Det er en skandale for hoff og folk at Jeanne ikke er adelig. En ting er at den veldig kristne kongen, som han blir kalt, bytter ut sengepartnerne oftere enn han bytter hester, en annen er hvilken stand de kommer fra. Er det plutselig greit at kongen henter inn elskerinner fra borgerstanden? Hva blir det neste?! Kongen bestrør Jeanne med titler for å bøte på saken, uten at det hjelper nevneverdig. De som har bestemt seg for å være hennes fiender, er det livet ut. De øvrige klarer hun etter hvert å komme overens med. Noen av dem forblir hennes trofaste venner så lenge hun lever.

Jeanne fikk det innmari tøft ved hoffet, særlig i begynnelsen. Hun hadde masse å lære om etiketteregler og det utrolig detaljerte og findelte hierarkiet, og enda mer å bevise. For hoffet var hun et null. Hun blei offer for mangfoldige motarbeidelser, hun blei gjort narr av og driti ut og omtrent alle så ned på henne fordi hun kun var den neste i ei lang, endeløs rekke av klamme hoffdamer. Heldigvis for Jeanne var hun ingen hoffdame. Og det var vel også det kongen likte, skriver Lindqvist. Jeanne var forfriskende, lett og uredd. Hun snakka annerledes enn den forfina Versaillesdialekta, hun tenkte annerledes, leste andre bøker og var ikke redd for å ta en diskusjon eller å ytre seg. Hun var morsom, leiken, ubekymra og ikke så fastklemt av stand og normer. Hun holdt på prinsipper og meninger også i møte med den eneveldige solkongen.

Lindqvist skriver at Jeanne trolig blei gravid minst tre ganger med Ludvig, kanskje flere, men at hun aborterte alle gangene (det engelske Wikipedia opererer med to aborter). Det tok på både psykisk og fysisk, og både hun og kongen trengte avbrekk fra det intense hoffet etter noe slikt. De dro derfor til noen rurale hus i Versaillesparken som Jeanne hadde satt i stand, og leika at de bodde på landet, borte fra alt som het regjering og ministre, hoff og dronning. Der var det bare dem, de hvilte og prata og kom raskt til hektene. Men ett slag var verre enn disse abortene. Jeanne fikk som sagt to barn med ektemannen sin. Sønnen hennes døde før han var fylt året, og datteren, Alexandrine, døde som niåring i 1754, trolig av en sprukken blindtarm. Jeanne kom aldri over datterens død.

Legene var som regel de som tok livet av pasientene, bemerker Lindqvist tørt. Sjukdommer som kopper og meslinger var dødelige på grunn av manglende forståelse for smitte og totalt feil metode for helbredelse. Oppskrifta ved sjukdom var heftig årelating, setting av klyster og inntagelse av brekningsmiddel, gjerne alt på en gang - med andre ord å tømme pasienten totalt for kroppsvæske og næring. Det bidro underlig nok ofte til å forverre tilstanden. Få alvorlig syke overlevde den kuren, skriver forfatteren. Og et viktig ekstrapoeng er at datidas hygiene virkelig ikke var noe å rope hurra for. Dobøtter og nattpotter blei tømt rett ut av vinduene sjøl på Versailles, så det gjaldt å holde på hatten.

Jeanne får et utrolig innholdsrikt og spennende liv. Hun jobber seg stadig oppover i det sosiale hierarkiet ved statsadministrasjonen og innover i de mange statssakene. I løpet av kort tid beviser hun at hun er klok, kvikk og strategisk, og hun blir fort uunnværlig for kongen. I mange, mange år er hun kongens nærmeste samarbeidsparter på alle fronter, og de er sammen dag og natt. Sjøl etter at deres seksuelle forhold er over, beholder hun sin posisjon ved hoffet, og fortsetter å øke sin personlige makt. 

Jeanne malt av Boucher, 1756.
Bildekilde: Wikipedia
Jeanne var kompleks og hadde usedvanlig mange ferdigheter som kongen verdsatte. Ikke bare var hun lynende intelligent og vidunderlig vakker, en dyktig sanger og en av Frankrikes beste amatørskuespillere. På en og samme tid fylte hun rollene som elskerinne og venn, som politiker og psykolog, statsminister og regent. I realiteten styrte hun den digre skuta som var 1700-tallets Frankrike i nesten to tiår, enten indirekte eller direkte. På et visst punkt måtte alle saker innom henne før hun la dem fram for kongen, som hørte på og ofte tok hennes råd. Hun hadde visitter hele dagen, og var å se i offisielle sammenhenger hver kveld. Hun fikk enormt mye å si for fransk kunst og kultur. Alt med benevnelsen pompadour er naturligvis oppkalt etter henne, i tillegg til alt hun ikke fikk æra for.

Mye kan sies og skrives om Madame de Pompadour som ikke allerede er skrevet her. Hun er kort og godt en fascinerende person. Hun var utrolig skarp og svært effektiv i sitt arbeide. Hun var talefør og skrivekyndig, retorisk og taktisk, hun fikk den beste utdannelsen som kunne kjøpes for penger og hadde råflaks med genene, sine talenter og sin talentforvaltning. Hun var kløktig og rask, strategisk og følsom, hun var kongens private muntrasjonsråd og samtidig var hun hoffets, nei, hele rikets syndebukk. Om noe gikk galt, og det gikk galt, fikk hun skylda. Hennes fiender stod bare og venta.

Men hun dro ikke. Hun blei, helt til hun måtte bæres ut på båre, uten pust og puls. Og da var hun ikke Madame de Pompadour mer. Og kongen var atter aleine.

Biografien om Madame de Pompadour er ført i pennen av en svenske, som ofte benytter anledninga til å løfte fram svenske bedrifter i samme tidsperiode, som krigføringer, konger og ambassadørenes bedrifter og tanker. Det er sikkert for å aktualisere boka en smule for folket. Det funker dessverre litt dårlig når leseren er norsk, sjøl om jeg setter pris på anekdotene for anekdotenes skyld. Ofte har de likevel ikke så mye å si i konteksten.

Boka er lettlest og repetitiv. En trenger ikke huske på det en leste tre, ti eller hundre og tjue sider tidligere. Lindqvist forklarer det gjerne en gang til, av og til på eksakt samme måte. Språket preges av disse gjentakelsene og er ineffektivt, litt oppstylta og skravlete. Det er lett å se påvirkninga fra journalistikken i disposisjon og gjennom bruk av temasetninger. Det gjør lesinga lite spennende, sjøl om det forsåvidt er interessant nok. Forlaget kunne gjerne kutta en god del uten at det ville gått ut over lesverdighet og innhold.

Som biografier flest er ikke boka særlig overraskende: Hovedpersonen fødes, lever og dør - helt standard. Lindqvist følger i stor grad kronologien og hopper bare i tid hvis det er nødvendig. Slik sett er boka ryddig og oversiktlig. Lindqvist er ingen stor skildrer, men er god på oppsummeringene. Han forsøker seg stundom på noen kleine psykologiseringer som bærer preg av hans eget ståsted, et mannlig og noe forelda blikk som domineres av utdaterte oppfatninger. Jeg skulle naturligvis ønske at han holdt seg for god for slikt, samt forfatterkommentarer, fordi det får verket til å framstå som svakt. Og historia til Jeanne er jammen mer enn sterk nok til å stå på egne bein!

Det Lindqvist derimot gjør bra, er å trekke historiske linjer både bakover og framover. Slik får han Europas historie til å henge sammen med alle dens kriger og monarker, ministere og tronpretendenter, hoff og skandaler. Mye fra Jeanne og Ludvig XVs tid er med på å bygge opp til det som seinere blir revolusjonen. For, rett skal være rett, vel var hun ei fantastisk stilig, kul og imponerende dame med bein i nesa og vett i skallen, men hun var også svært raus med rikets finanser. Å se at monarkens elskerinne pusser opp slott etter slott, kjøper statuer og får laga digre malerier av seg sjøl i full størrelse, må ha vært provoserende for det fattige og sultne folket som naturligvis ikke visste når hun brukte egne midler og når hun disponerte Frankrikes penger, som hovedsaklig var inntekter av skattlegging av alle som ikke tilhørte hoff, adel- eller presteskap (unntatt tjuendedelen fra 1749).

Men det er klart, et hoff koster penger. Konger koster, dronninger koster og elskerinner koster. Jo større forlystelser og fornøyelser, jo bedre. Jo høyere opp i det sosiale hierarkiet, jo dyrere. Og Frankrikes 1600- og 1700-tallshoff stod i en særklasse. Versailles var et slags ledende motehus for alt fra stil til etikette, kjoler og hæler, frisyrer og fester, og mange andre hoff kopierte det franske (blant annet det svenske, noe Lindqvist forteller villig om). Alt skulle stemme. Og landsbyen Versailles var så fokuserte på seg sjøl at de glemte verden utafor, det møkkete Paris og alle menneskene der. Helt til de plutselig stod i slottsparken.

Jeanne malt av Drouais, 1764.
Bildekilde: Wikipedia
Det kan ikke ha vært lett å ha byrden Frankrike hvilende på skuldrene. Madame de Pompadour jobba dag og natt, med statsadministrasjon og kongen, hun hadde visitter og møter og råd. Hun frykta attentater og forgiftninger, men lot ingenting stanse henne. Hun sa i mot sine fiender og holdt stand med kongen, i last og brast, på teater og i de private gemakkene, på offisielle middager og rideturer. Hun sleit seg ut. Da hun døde av tuberkulose i 1764, var hun førtito år. Men håret var grått, hun hadde hatt smerter i mange år og hadde lenge hatt problemer med å gå i de hemmelige trappene som knytta hennes og Ludvigs leilighet sammen. 

Kongen pleide henne gjennom sjukdommen og gråt da hun døde. Han ga henne en begravelse verdig en hertug og uttalte til sin livlege, Sénac: Bare jeg fatter rekkevidden av hva jeg har mistet. Det var nok ekte det de hadde, Jeanne og Ludvig. Ekte kjærlighet, ekte vennskap og en genuin respekt for hverandre. De var virketrang og gjennomføringskraft i skjønn forening. Hun fikk rett, spåkona. Men hadde hun også sett hva Jeanne kom til å gjennomføre, hadde nok niåringen blitt stansa. Og historia hadde vært en annen.  

onsdag 12. april 2017

Øve, prøve, gjennomføre

Bildekilde: Bokelskere
Nyheten om at den unge jenta Victoria over lengre tid har hatt et seksuelt forhold til musikklæreren sin, Mr. Saladin, sender sjokkbølger gjennom lokalsamfunnet. Folk skriker opp om overgrep, grove overgrep, og barnemishandling og manglende grensesetting. Affæren, først antatt ufrivillig fra hennes side, blir til gjenstand for sladring og ryktespredning, den trekkes fram i dagspressa og diskuteres hyppig over alt hvor folk ferdes. Svært mange drives av lysten etter å vite mer, som når og hvor og hvordan, hvor lenge og på hvilken måte, hvordan han var og hvordan hun var. Men stort sett møter de taushet, noe som får fantasien til å løpe løpsk.

Mr. Saladin permitteres og forlater skolen; Victoria holder seg hjemme og forsvinner slik fra skolen over en lengre periode. Tilbake sitter både medelever, foreldre og lærere med drøssevis av spørsmål. Hvordan kunne noe slikt skje? Hvor lenge skjedde det før vi fant ut av det? Mødrene er engstelige og ser med gru på de mannlige ansatte, fedrene er sinte, venninnene til Victoria føler seg forbigåtte og utelatte, ungjentene går med pulearmbånd i plast for markere seg og alle mener at de så eller hørte noe, et blikk, et tonefall, en gest, en skikkelse, en skygge, endringer i lyset, lyder. Ja, det var jo slik Victoria og Mr. Saladin blei oppdaga i utgangspunktet, at noen hørte lydene av dem. Lydene av et par på sitt mest private.

Den som derimot ikke forsvinner fra skolen, er Isolde, lillesøsteren til Victoria. Hun veit kanskje mer om saken enn noen andre, bortsett fra Victoria og Mr. Saladin, da. For eksempel veit hun at affæren ikke er over, sjøl om alle tror den er det. Og hun veit at den er veldig frivillig fra Victorias side. Hun veit også at hun blir behandla annerledes nå, og at det gir henne muligheter. Isolde spiller saksofon, og tar privattimer hver uke. Saksofonlæreren er et svært nysgjerrig og visuelt menneske som lever seg inn i alt Isolde forteller, og som bare ønsker at hun skal fortelle mer. Det gir Isolde en følelse av makt.

Og flere ungjenter befinner seg plutselig der: De kjenner at de har vunnet noe ved denne affæren, de har fått ei kraft. De felles rådgivningstimene på skolen fungerer kanskje mest mot sin antatte virkning, og jentene blir brått bevisste hvordan de blir sett på, og hvilken makt dette fokuset på dem kan gi. En annens lyster og fantasier gir dem muligheter til manipulasjon for å oppnå det de ønsker seg. De lærer fort hvordan de kan tilpasse seg blikkene, innfri forventninger eller bryte helt. Og det blir et spill, en farlig leik, der jentene gis definisjonsrett og oversikt, der de voksne mister kontroll.

Parallelt med Isoldes musikalske hverdag på jenteskolen, følger vi også Stanley, som tas opp på teaterskolen samme høst som affæren blir kjent. Skolene ligger tett ved hverandre, slik at elever fra musikkskolen av og til omgås de noe eldre elevene ved teaterskolen. Også på teaterskolen går ryktene om eleven og læreren fra musikkskolen, og særlig det seksuelle aspektet fascinerer. Nybegynnerkullet får i oppgave å sette opp et egenprodusert stykke i løpet av det første året, og finner etter hvert fram til sin egen versjon av historia om Victoria og Mr. Saladin.

Innafor disse konkrete og tidsmessige rammene utspilles romanen Prøve. Den er på en og samme tid både masteroppgava og debutromanen til den newzealandske forfatteren Eleanor Catton (f. 1985 - ja, Bookerprisvinner Catton). Boka kom først ut i 2008, og kom på norsk i 2010. Boka hun mottok Bookerprisen for, er som kjent The Luminaries (2013), på norsk De strålende (2015). Begge bøkene er oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke (f. 1946). Kort fortalt består Prøve av et noenlunde normalt handlingsforløp med noenlunde normale personer, fortalt på en helt uvanlig måte. Den er rett og slett fascinerende, og svært imponerende teknisk sett.

Boka har fjorten kapitler, som igjen er inndelt i kortere tekster. Tekstene som omhandler musikkskolen består av oddetallskapitlene, undertitlene er ukedager og tekstene er skrevet i presens. Her er det Isolde, Julia, Bridget og saksofonlæreren som står i sentrum. For teaterskolen er det dertil partallskapitler, undertitlene er måneder og tekstene er skrevet i preteritum. Stanley trer fram som hovedperson. Bortsett fra noen utvalgte, som Isolde, Oliver, Julia, Stanley, Felix og Bridget, omtales alle andre elever som jenta eller gutten, eller førstealten, kontrabassen, perkusjonisten og førstetrombonen. De ansatte ved de to skolene lyder stort sett sine yrkestitler, som saksofonlæreren, rådgiveren, Improlæreren, Bevegelseslæreren og Rollelæreren.

Del for del trekkes romanen framover med en ganske særprega stemning. Alt skildres i tredjeperson og ses utenfra. Vi er med på saksofonøvinger og får vite detaljer om affæren. Dagene er varme og lange og preges av rådgiverens småprat, jentenes ulike iscenesettelser av ymse situasjoner, saksofonlærerens forkjærlighet for skuespill og dramatikk samt skildringer av spesielle detaljer. Saksofonlæreren forsøker å spleise Isolde og Julia og går svært langt i sitt spill. På teaterskolen, også kalt Akademiet, er tonen er ganske annen. Lærerne blander seg ikke inn i elevenes privatliv på samme måte, de er kjøligere, profesjonelle, de holder sin avstand nesten konsekvent. Her trekkes vi med inn på øvelser og følelsesmessige utleveringer, teorier om dramatikk og ulike iscenesettelser. Også her skildrer Catton et rikt utvalg detaljer, alt knytta til skuespillets verden.

Og det er skuespillet det dreier seg om, det er fellestrekket og omdreiingspunktet. Affæren er bare en katalysator for å bråvende på fastlåste og forutsigbare maktstrukturer. Skuespillet, det å spille, er det ikke noe vi gjør hele tida, enten vi vil eller ikke? Vi påtar oss ei rolle, som elev eller som lærer, som den bråkete eleven eller den strenge læreren. I venneflokken har vi kanskje ei anna rolle, med familien atter en annen. Noen av disse rollene er vi oss svært bevisste. Stanley, for eksempel, skal bruke sin egen kropp og sine egne erfaringer for å spille andre. Isolde bruker sin nyvunne status for å spille på andre. Victorias hemmelighold av affæren fører til brudd med hennes tidligere rolle - når hun kommer tilbake på skolen, er hun nesten som en annen elev sosialt sett. Andre roller er oss ubevisste.

Iscenesettelsen av virkeligheten, av reelle situasjoner og ekte historier og levd liv, inneholder ikke så reint få spark til dagens kjendisdyrking, behovet for horrorhistorier fra virkeligheten og manges ønske om å snoke i andres liv gjennom sosiale medier og så videre. I det hele tatt er det mange som får passet sitt påskrevet her. Catton er en uredd skildrer, hun er direkte og nådeløs, og lar jentene framstå som dumme eller slu der det er nødvendig, guttene er kåte eller sjølgode og lærerne er sjølopptatte og pompøse. Men hun har også rom for klokskap og vidd og eksperimenter av mange slag. Stanley står for ett av disse, når han brått påtar seg psykologfarens ståsted i en diskusjon, som opprinnelig var en humoristisk ment samtaleåpner. På Akademiet har de også mange eksperimenter, for å se hvordan studentene reagerer under ulike forhold og hvordan de forholder seg til det å spille ei rolle.

Men det er igjen dette skuespillet. Det å gi forestillinger av at en er en annen, det å øve på noe annet enn det som er kjent og trygt, det å prøve å leve seg inn i noen andres tanker og følelser, å gjennomføre å leve som en annen. Kort sagt: Å bruke andres liv, fiksjonelle eller ikke. Affæren åpner for endringer og refleksjon, for maktnytelse og økt begjær - være seg for personer, roller eller makta. Jentene skal komme til å dyrke dette skuespillet, og de benytter en hver anledning til å spille roller. At de kanskje sårer noen med spillet sitt, bryr de seg ikke om. Jakten på en stadig ny og større scene gjør dem hensynsløse. Til slutt veit de ikke en gang sjøl hva som er virkelighet og hva som er et spill, noe som gjør dem til svært upålitelige fortellere. Leseren må med andre ord følge godt med.

Dette framstår kanskje som kaotisk eller utilgjengelig, men er ingen av delene. Catton har solid kontroll på historia si, og bruker virkemidlene godt. Boka er bevisst pusla sammen av mange, mange avsnitt som er plassert i en bestemt rekkefølge. Av og til er det kronologiske hopp, men det har ikke så mye å si for helheten. Budskapet er likevel tydelig, og når boka er utlest, vil en bare begynne forfra igjen for å lese teksten med nye øyne, med avslutningas visshet. Språket er svært godt, originalt og konsekvent, akkurat som historia Eleanor Catton forteller. En strålende debut!

søndag 9. april 2017

Olav Audunssøn i Hestviken, del II

Bildekilde: Bokelskere
Så forsvinner han, da, Olav, festermannen hennes. Det er natt, det er kaldt, månen skinner bleikt og snøen glitrer mellom trærne. Han spenner på seg skiene og byr henne farvel. Kommer han snart igjen? Hun veit ikke. Hun veit bare at han må flykte, nå, fort, og at han må komme seg så langt unna som overhodet mulig. Steinfinnssønnene vil være etter han om kort tid, klare til å innkassere det de mener de har krav på. Da vil det ikke være mye igjen av Olav etterpå -.

Olav! Det skulle jo ikke gå slik! Men like fullt drar han nå, han glir inn i nattemørket på skiene. Fort. Vekk fra henne og gården, vekk fra biskopen og klosterbrødrene og Hamar, fra Frettastein og barndomslivet deres, fra venner og kjente og alle som har hjulpet og støtta og tenkt og snakka med han og henne. Vekk fra fiender som aldri vil la han få henne, sjøl om de er hverandres, nå mer enn noen sinne tidligere, overfor hverandre, overfor Gud. Slik er det når han forsvinner, ut i mørke vinternatta. Og Ingunn står igjen aleine.

Heldigvis for henne har han frender som verner om henne. Hun er jo Olav Audunssønss festermøy, denne unge jenta. Hun er sped og svak og bleik og redd og tiltaksløs. Hun gjør ikke annet enn å vente, det er klart de må verne henne. Ingunn er apatisk og stille og framstår som enkel, usikker og tungnem. De trøster henne med at han nok snart kommer tilbake. Han må bøte, skaffe penger, finne slektninger og stormenn som vil støtte hans sak. Han kommer nok snart. Så vil han ta henne med seg til gården i Hestviken. Han skal det, det var det han sa, det er det han alltid har sagt, det er det hun har drømt om. Barna skal løpe rundt med gyllent hår, hun blir husfrue med nøkler og linskaut, han blir husbond med belte og friskt farga klær, så er det gården, skipene, havet -. Månedene går, uten at de får vite nytt. Åra går. Ingunn veit ikke en gang om han lever.

Etter hvert glir hverdagen lettere for Ingunn. Hun tar seg av gamlemor på gården, er hos henne, steller henne. De har det fint sammen, de to, og Ingunn slipper å sitte aleine med tankene sine og lengselen og savnet og alle spørsmålene hun aldri får svar på. De behandler henne som ei uvettig ungmø, et ingenting som må føs på. Hun er en byrde, men de synes synd på henne, den glemte festermøya, kvinna som for alltid skal leve i skam og ensomhet. De har jo skjønt det for lengst, alle andre, at han ikke kommer tilbake -. Mens de andre er opptatte med å sladre, blir Ingunn kvinne for alvor. Ei voksen kvinne som trenger å bli sett, hørt og rørt ved.

Undset skildrer Ingunn Steinfinnsdatter utenfra i begynnelsen, slik at leseren lures til å tro på den tafatte og tause ungjenta som finner seg i at kjæresten hennes stikker av. Vi blir irriterte over den manglende interessa hun viser - hvorfor spør hun aldri etter Olav? Hvorfor prøver hun ikke å ta kontakt, kan hun ikke skrike, trampe, rømme? Vi leiter etter det utagerende og opprørske, de voldsomme uttrykkene for et indre kaos. Etter hvert forstår vi at Ingunn ikke er slik. Hun lukker seg inne. Alle tanker, all smerte, det enorme nederlaget, skammen, savnet - hun lukker det inne i seg sjøl, presser det ned, kveler det. Hun lar drømmen om de lyslugga barna fare. Hun ser ikke lenger for seg gården og kjenner ikke lenger vekta av nøklene. Dette er hennes skjebne. Det står enorm respekt av hennes vilje til å akseptere sine omgivelser og livsvilkår. Helt til de blir så ille at hun må fornekte, forkle og forakte.

Dette er virkelig Ingunns bok. Nesten hele teksten er fokusert på henne, på hver flik av utviklinga, på hver eneste endring, hver strømning som påvirker henne, rykkene i følelsene og desperasjonen i tankene. Undset borer djupere og djupere i hennes psyke etter hvert som utfordringene strømmer på. Når hun har oppnådd balanse i livet, når hun har funnet seg til rette og funnet mening i sine gjøremål, vippes hun totalt av pinnen. Hun er uforberedt når han kommer. Hun trekkes mot han samtidig som hun ikke vil, hun frister, men tør ikke. Hun er bundet, for evig bundet, hun skal være bundet! Men bare å kjenne lenkene slippe -. Møtet med Teit blir brutalt, og konsekvensene fatale. Skjebnen innhenter Ingunn Steinfinnsdatter.

I det svarte og dystre viser Ingunn at hun er mye mer enn sped og svak og bleik og redd og tiltaksløs. Hun arbeider intenst, og for oss lesere, som skjønner hvordan det henger sammen, er hun den sterkeste kvinna som fins. Hun viser både mental og fysisk styrke, hun kjemper innbitt mot framtida, hun viser oppfinnsomhet og kløkt, vilje og utholdenhet, drevet til randen av galskap og desperasjon. Det er så en kan høre henne skrike ut mellom orda, mellom setningene, opp fra sidene; et vilt, kraftig brøl, fryktinngytende og sårt. Ingunns rop, etter noen. Etter Olav?

Undet makter å fange denne utviklinga og kompleksiteten i Ingunn på en tilsynelatende enkel måte. Hun skildrer så lett og inngående på samme tid, og åpner den lukkede Ingunn. Skildringene rommer landskap, miljøer, personer og psyke, alt elegant og profesjonelt utført. Ingen setning er overflødig, ingen kommentar er tilfeldig. Hele universet er gjennomtenkt, nesten gjennomlevd. Det er som om Undset er Ingunn, slik vi som leser også blir Ingunn. Vi hører henne hive etter pusten og kjenner hvordan det dunker i brystet, vi føler trestammens ru bark mot handflatene, det kalde vannet som trekker inn gjennom de mjuke hosene, hører hestehovene som dunker mot stien, ser skodda som kommer snikende og gjør det tjukkere å puste. Det plutselige, sviende slaget mot kinnet.  

Det er ei utviklingshistorie og ei undergangshistorie. Ingunn som stiger før hun atter må synke, men denne gangen så djupt at hun ikke veit om hun noen sinne vil komme opp. Den trivielle og sutrete femtenåringen vi møter i første bok fins ikke mer, hun er blitt forvandla gjennom utfordring etter utfordring, mange år med synd og bot, innbitt utholdenhet, undertrykkelse av selvet og et voksenliv hun ikke var rede for å takle. Likevel blir det for mye lidelse og sorg, sjøl for ei moden kvinne. Til slutt må hun gi opp. Det fins ingen annen utvei, slik hun ser det. Hvordan skal hun klare å se Olav i øya igjen? Hvordan skal hun klare å leve normalt, leve overhodet? Hun har gjort det verste, hun gir seg sjøl sin endelige dom og gjør seg rede. Deretter skjer det ingen forventer, og på et par sider forandres absolutt alt.

Sigrid Undset (1882-1949) innfrir så til de grader i andre bok av tobindsverket Olav Audunssøn i Hestviken. Første bind består av tre bøker, Olav Audunssøn gifter seg, som du finner omtalt her, Ingunn Steinfinnsdatter som du har lest om over, og Olav Audunssøns lykke, som jeg nå skal begynne på.

onsdag 5. april 2017

Vårlesing, del II

Endelig blei det skikkelig vår! Om det så bare har vært for noen dager så langt, så var det herlig å komme seg ut uten tjukke bobledresser og tunge vinterstøvler. Og etter at sola hadde smelta bort is og snø, var det kos å stelle litt i hagen igjen. Vi har akkurat brukt flere lange dager ute i den varme vårsola, ungene har spist is på trappa mens vi voksne har kjørt vekk flerfoldige trillebårlass med blader og kvister. Det gjør godt å stelle ute, sette tankene i fri og stresse helt ned.

Alexander L. Kielland
...er fortsatt med meg, og forlater meg nok ikke med det første. Jeg pløyer vei i lesebunkene, men han er så stille der han venter, og dessuten vil jeg bare være ute akkurat nå, med ansiktet opp mot sola og øya igjen. Da funker det dårlig å skulle lese.

Flatøybok
Men denne har jeg derimot lest! Helt ferdig! Jeg tok et røsk i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2017, og bestemte meg bare for å bli helt ferdig. Det er alltid godt å fullføre noe som har hengt over en, og særlig moro er det når lesinga er så frydefull som her. Tåttene er spennende og interessante, og en får ulike innblikk i historia. Et viktig verk! Endelig et fullstendig lesekryss!

Jens Bjørneboe
Denne karen skal trolig til pers i aprilrunden av Bokhyllelesing 2017, der vi skal lese skandinaviske bøker utgitt mellom 1945 og 1990, om jeg har klart å bestemme meg for hva jeg skal lese, og om jeg får lest Kielland først. Om ikke jeg får lest Gift, får jeg ikke lest Jonas heller (jeg vil lese dem slik på grunn av tematikken), men da kan jeg jo kanskje lese Den onde hyrde av samme forfatter? Det er forresten en grusom tittel, og jeg må innrømme at jeg ikke helt veit hva jeg skal forvente...

Per Olov Enquist
Enquists sjølbiografi venter fortsatt på å bli lest, jeg venter på rett lesehumør og riktig leseanledning. Den kommer nok.

Sigrid Undset
Jeg er nå ferdig med to av tre bøker i første bind om Olav Audunssøn i Hestviken. Bøkene er komplekse og omfattende, men helt unike, veldig interessante og utrolig lesverdige. For en komposisjon, for et språk! Jeg koser meg masse med lesinga, og har ikke lyst til å bli ferdig! Jeg leser sammen med Birthe, og om du har lyst, kan du også bli med. Omtale av første bok finner du her

Herman Lindqvist
I årets andre runde av biografisirkelen er temaet død, noe jeg har forstått slik at vi skal lese om en som er død. Jeg har derfor plukka fram Herman Lindqvists biografi om Madame de Pompadour, som er meget død. Det er klart, jeg kunne valgt Kleopatra, som er enda mer død, men det er da vel ingen konkurranse heller. Pompadour holder lenge. Lesesirkelen er det Ingalill som administrerer.

Eleanor Catton
Mellom kaos på jobben og kaos hjemme, litt for mye snørr og litt for mye tv, henta jeg ned debutromanen til Eleanor Catton fra bokhylla. Den heter Prøve og er et svært imponerende verk. Omtale kommer - og for et lesekryss!

Marita Fossum
Denne dama er fortsatt ulest, men hun tas med videre inn i april, der hun trolig forblir benkesliter i ei stund til, kjenner jeg meg sjøl rett. Det frister for mye å være ute, men om kveldene er det godt å lese. Hun kan jo slumpe til å bli lest, etter Undset og Bjørneboe og Kielland og alle de andre...

Faglitteratur
Null og niks i løpet av mars.

Ha en strålende aprilmåned!