lørdag 18. november 2017

Håpet og festen

Bilete: Kolonforlag.no
Denne seinsommaren og hausten har så langt introdusert meg for mange nye forfattarskap. Det er spennande! Eg har mellom anna lese og skrive om Sofi Oksanen, Frida Nilsson og Mary Shelley, for å nemne nokon. Og eg har lese, men ikkje skrive om Ida Lórien Ringdal, Kristin Buvik Sivertsen og Kjersti Rorgemoen. Før no. 

Kjersti Rorgemoen (f. 1982) debuterte i 2009 med eit notat kalla for Purkene snudde seg, og kom i 2015 med den vesle boka Håpet og festen. Ho er berre nittiein sider lang, kortromanen, og tek kring to timar å lese. 

I boka møter me ei ung kvinne, som kan hende ikkje er så ung lenger. Ho har bikka tretti, men bur framleis i eit kollektiv i Bergen. Ho er tilsett i makuleringstenesta på Fretex, ein jobb ho alltid trudde var midlertidig. Men no sitt ho heilt fast i eit liv som ikkje eigentleg er noko liv - i alle fall ikkje det livet ho trudde ho skulle ha. Ho tenkjer, drikk og jobbar, søv, tenkjer og drikk igjen, og slik går dagane medan me følgjer ho i mest eit år. Ho ser folk kome og gå i kollektivet, dei studerer, får seg jobbar, får kjærastar og familie. Dei flyttar ut langt fortare enn ho får med seg. Og brått innser ho at det har gått mange år, og at ho framleis heng att.

Stort meir er det ikkje å seie om handlinga. Men den er heller ikkje så viktig - det som er viktig er stemninga som vert formidla i boka, stemninga og kjenslene og tankane. Rorgemoen skildrar ein generasjon av unge menneske, hennar generasjon, der ein stadig aukande del sit fast ein stad mellom eigne evner og hundrevis av forventningar frå seg sjølve, foreldra, vener og samfunnet. Når dei ikkje heilt får til det dei er meint å gjere, vert dei etterlatne, sett ned på og skyvt utanfor samfunnet. Dei vert låste fast i eit venteliv, og dei skal korkje verte høyrde eller lagt merkje til. Dei har lågstatusjobbar og snik seg rundt i bybiletet og i butikkane, og hovudpersonen opplever at folk ikkje vil sjå på ho. Som om dei er skjemde. Som om ho burde verte skjemd, av di ho ikkje har det same livet som "alle andre". Vegen er kort til einsemd og tragedie. I Rorgemoen sin versjon vert det ofte tragikomedie. 

For ho er vorten gamal, hovudpersonen. Ho er for gamal til å drikke seg medvettslaus og kopiere andletet sitt på kopimaskina. Ho er for gamal til å ha tilfeldig sex med andre i kollektivet. Ho er for gamal til å ha ein liten drittjobb der ho ikkje nyttar utdanning eller hovud. Ho er for gamal til å halde fram med å feile på livet. Det er i alle fall det ho - og me som les - er lærte opp til. 

Rorgemoen slår eit slag for ventelivet med denne boka. Ho skildrar ei ung kvinne som ikkje er i noko krise, som ikkje lir, som korkje er sjuk eller døyande, men som andar i eit vakuum. Og medan ho andar, reflekterar ho konstant kring eiga eksistens. Ho er utdanna og oppvakt, tenksam og filosofisk, og har samstundes eit underhaldande skråblikk på verda og samfunnet ho kikar inn i. Med nøyaktige observasjonar og ei krass stemme er det mykje moro å hente. Men eg klarar aldri å riste av meg at humoren er eit skal som løyner einsemd og tungsinn. Slik vert teksta heile tida dobbel.

Språket i boka er godt og levande, annleis og friskt. Hovudpersonen er fri og sterk og får snakke slik ho vil, bardust og utan filter. Det gjer at me kjem tett på ei som eigentleg held alle på fråstand, og eg kan sjå ho der ho luskar over torget, freistar å mose bananfluer på kontoret eller sit i mørkret på kjøkenet og drikk. Det er ikkje eit spennande liv, men ein får von om at ho er på veg ut av ventinga og inn i det ho vil og kan og er. Snart. 

Her frå side 5:

Huset er gamalt, men ikkje spesielt ærverdig. Av og til kan eg kjenne på eit slags sus av historie gjennom gangane, men ikkje som nokon nobel vind gjennom veldige eikekroner, det er meir som eit rall frå ein lungesjuk gamling. Ein plakett bortpå ein nærliggande mur påstår at gata huset ligg i, er landets eldste, og at ho utgjorde det gamle horestrøket. Eg ser for meg at huset var fylt opp med handlekraftige horer i hansatida. No er me berre nokre unge vaksne der som prøver å unngå kvarandre, dei fleste utan synleg livsretning.

Håpet og festen er ein kortroman som tek livet og menneska på alvor, sjøl om dei er annleis, grottemørke, stusselege, i eit helvetes humør, fulle av flass, perplekse, liknar ein saltørken og er heilt utan respekt for autoritetar. Humor og alvor følgjer kvarandre og gir lesaren eitkvart å tenkje på. Anbefalast!

onsdag 8. november 2017

Bokhyllelesing: Sofi Oksanen

Bildekilde: Bokelskere
Finsk-estiske Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) er en forfatter jeg har hørt om i flere år, helt sia hun debuterte med Stalins kyr (Stalinin lehmät, 2003, på norsk ved Morten Abildsnes (f. 1963) i 2009). Men jeg har aldri lest noe av henne, før nå. Hun er derfor mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet er å lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Beklageligvis er jeg ganske forsinka, men jeg trøster meg med at det er bedre seint enn aldri, også i lese- og skrivesammenheng.

Boka er bok nummer tre i serien om Estland før, under og etter andre verdenskrig. Første bok er Stalins kyr, andre bok bærer tittelen Utrenskning - en tittel som alltid har gitt meg frysninger. Jeg syns det er et skikkelig ekkelt ord, og det blei ikke mindre ekkelt da jeg fikk vite den konkrete betydninga i bokas sammenheng. Jeg har fortsatt ikke fått meg til å lese den. Boka kom ut i 2008, og blei utgitt på svensk og norsk i 2010. Samme år mottok Oksanen Nordisk råds Litteraturpris for nettopp Utrenskning, som derfor kan sies å være hennes definitive gjennombruddsroman.

Og bok nummer tre er altså Da duene forsvant (Kun kyyhkyset katosivat, 2012, på norsk ved Turid Farbregd (f. 1941) i 2013). Den er rett og slett ei perle av ei bok - elegant komponert, med markante og minneverdige hovedpersoner og et sterkt språk. Tittelen henspiller på tyskernes sans for å skyte duer og deretter tilberede dem på ulikt vis til middag. Etter flere år med slike vaner, blir fuglelivet fattigere og fattigere. Naturligvis kan tittelen også tolkes som en metafor, da duer ofte er et symbol for fred.

Bakteppet i boka er svært interessant, og ganske ukjent for meg som naturligvis kun har fått det norske og delvis internasjonale perspektivet gjennom norsk skolegang og videre norske studier. Estland er i en lang periode kontrollert av Sovjet, for å deretter bli frigjort av tyskerne i 1941. Det åpner for et nazistisk velde, der esterne deles i fire hovedgrupper: De som gjør motstand eller rømmer til Finland, de som hopper av og allierer seg med Tyskland, de som lar krig være krig og forsøker å gjøre det beste ut av det, og de som tvangsinterneres i arbeidsleirene sammen med jødene. Etter noen år er det igjen Sovjet som får makta i 1944, uten at forholdene bedres. Avhopperne skal tas, kommunistene seiler opp og fram. Det er spioner, kontrollører, overvåkning og spionasje over en lav sko. Mot slutten blir det ei intens klappjakt der en knapt veit hvem som er den egentlige skurken. I dette politiske maktkaoset må de tre hovedpersonene manøvrere. 

Da duene forsvant er delt inn i seks hoveddeler eller bolker, samt prolog og epilog. I tillegg er det ei slags ordliste bakerst, der Oksanen redegjør for termer som brukes i boka. Den var svært nyttig å kikke på underveis, for det er ikke til å stikke under en stol at det er mange mennesker og fraksjoner å holde styr på her. Oksanen opererer i tillegg med flere tidsplan og flere fortellere og fokaliseringsinstanser. Ved hvert kapittel er det et bilde av et frimerke med årstall på, samt at Oksanen har skrevet inn stedet for hendelsene i det kommende. Dette enkle grepet hjelper oss med å holde tider, steder og personer fra hverandre, slik at det aldri blir rotete. 

Og nå kan vi møte dem, disse tre unge estlenderne som hver på sin måte kjemper for seg sjøl og sitt eget liv. Bokas jeg-person, den idealistiske motstandsmannen Roland, blir vi kjent med allerede i prologen. Han er en god mann, observant og våken, og han noterer alt han ser, er vitne til og opplever i ei lita bok. Her benytter han koder, slik at informasjonen ikke ligger opp i dagen. Roland er mot det meste og for et fritt Estland. Han mener det ikke spiller noen rolle om det er russere eller tyskere, han vil bare ha dem ut. I en periode er han på opptrening i Finland, og deretter er han lenge ved fronten. Når tyskerne kommer til makta må Roland gå i dekning. 

I prologen treffer vi også Juudit. Juudit er en interessant kvinneskikkelse, for hun er en kombinasjon av engstelig og tøff. Først er hun så prega av krigen at hun knapt tør å forlate leiligheten. Hun er ensom og sjokkskada, og vil helst bare dø. Det kommer så fram at hun er gift, og at det ikke er et lykkelig ekteskap. Hun trodde nemlig at han var flyger, men det var han absolutt ikke. Hun så for seg at de skulle reise verden rundt, men de drar knapt ut av Reval/Tallinn for å besøke familien. Nå er han borte i krigskaoset og hun er likeglad. Etter hvert forstår hun at hun er fri, og hun benytter muligheten til å gjøre nye bekjentskaper. Delvis fungerer hun også som en slags spion eller informant for motstandsbevegelsen og Roland, noe som går knirkefritt helt til hun forelsker seg i feil mann. 

Den siste hovedpersonen er Edgar. Han er fetteren til Roland og den forsmådde ektemannen til Juudit. Etter å ha overlevd frontslagene, takket være Rolands hjelp, betaler han han tilbake på verst tenkelige måte. Edgar har mer eller mindre med vilje forsvunnet i krigskaoset, og ønsker ikke at Juudit skal vite hvor han er eller i det hele tatt at han er. Edgar syns krigen er en god anledning til å endre karrierevei og identitet, og det gjør han til stadighet, helt uten moralske skrupler. Han drives av aggresjon og maktbegjær og er en farlig mann. Men dette veit naturligvis verken Roland eller Juudit.  

Oksanen skildrer krigens og menneskenes ubarmhjertighet, brutalitet og råskap med et effektivt og usentimentalt språk. Hun velter seg ikke i krigsforbrytelser og grusomheter, men velger seg ut enkelte scener som hun skildrer nøye, før hun deretter glir videre. Det gjør at disse hendelsene stikker seg fram og sitter igjen hos leseren, som fliser i et ellers glatt treverk en stryker fingeren over. Flisene glir inn i huden og insisterer på sin viktighet og smerte, slik Oksanens hovedpersoner også instisterer på sin rett og sin virkelighet. Det er svært interessante psykologiske portretter som stiger opp fra boksidene, og jeg er imponert over forfatterens evne til å forholde seg nøytral til historia, hendelsene og personene. Hun skildrer den usympatiske Edgar med like stort omhu som kjernekaren Roland. Slik blir det nærmest umerkelig at nettet strammes til.

Når boka så når sin spenningstopp, velger Oksanen klokelig å ikke skildre mer. Hun etterlater leseren i et tilfredsstillende uvisse, der en får svar på mange spørsmål, men ikke alle. I stedet trekker hun oss med inn i en oppdikta sannhet, en sannhet hun vender tilbake til i hele romanen. Ved å tematisere propaganda på en slik måte hun gjør, befinner leseren seg plutselig midt oppi en diskusjon som er svært relevant i den norske litteraturen om dagen, nemlig bruken av faktiske hendelser i fiksjon, eventuelt graden av overlapping og det som ofte får merkelappen virkelighetslitteratur. Det er ei interessant kobling, og parallellen er urovekkende nær. Uansett om vi vil det eller ikke, er det alltid en grad av fri diktning til stede i et verk. På den andre sida, er det ikke det all litteratur handler om? Å skrive sitt liv, å skrive sin sannhet? Og i min sannhet er det ikke plass til din. 

Da duene forsvant er ei intens og kraftfull bok som skildrer hvordan krig og okkupasjon og umenneskelige forhold tvinger fram gråsonene og det svarte i mennesket. Desperasjonen er vill og sterk, både for Roland, som aldri oppnår sin drøm om et fritt Estland, for Juudit, som ikke kan være sammen med mannen hun elsker, og for Edgar, som stadig jakter etter makt og anerkjennelse. Som tittelen kanskje også henspiller på, er det ikke mange lyspunkter her. De gjentatte og stadige okkupasjonene fører til at familier splittes og ekteskap ryker, og at en føler seg tvunget ut i et liv en egentlig ikke vil ha. Ettersom åra går, sitter en der, forbitra, forvirra eller full, kan hende usikker på hva som egentlig er virkelighet og hva som bare er drømmer eller vonde mareritt. 

søndag 5. november 2017

Høstlesing, del III

Uten at jeg egentlig har merka så mye til det, har oktober blitt november. Det har gått så vanvittig fort! Så fort at jeg ikke har rukket å skrive om ei eneste bok. Ikke noe annet heller, for den saks skyld. Alt jeg har gjort, er å skrive mitt månedlige oppsummeringsinnlegg. Så løp tida vekk fra meg. Og nå er vi der igjen.

Første delen av oktober var prega av veldig mye jobb og lite lesetid. Jeg er privilegert som får arbeide såpass mye med bøker og litteratur som det jeg gjør nå, men en lei effekt er at jeg da, tydeligvis, i perioder mister litt av lesepiffen på hjemmebane. Men nå har jeg blitt med i et leseprosjekt via jobben og fått et litt annet blikk på lesinga. Kanskje det hjelper at jeg ikke bare velger mellom de samme gamle bøkene jeg har hjemme også? Og kanskje det hjelper at lesinga har et nytt mål? Andre delen av måneden var i alle fall prega av mye mer lesing, og det kjennes som en oppadgående kurve. Gøy!

Det jeg faktisk har lest i oktober og det jeg planlegger å lese i måneden som kommer, følger under.

Alexander L. Kielland
Jeg må bare innrømme at Alexander Kielland dessverre og trass i gode hensikter har falt litt bakpå. Ikke fordi det er noe galt med han eller bøkene hans - virkelig ikke! - men fordi boka havna under en bunke med blader, aviser, kvitteringer og regninger og blei liggende der såpass lenge at jeg ikke lenger huska på det. Men jeg fant den i går etter å ha leita i mer enn ei uke! Jeg gleder meg til å ta opp tråden igjen.

Jens Bjørneboe
Jonas er påbegynt for fjerde gang og blei så lagt til side på nattbordet med intensjoner om å lese videre i morra kveld. Så kom alt anna i veien, bedre kjent som høstforkjølelser, og min kveldslesing blei spist opp av snørrete og febervarme unger. Nå som de ikke har grønt snørr lenger, kan jeg kanskje få lest ferdig?

Per Olov Enquist
Et annet liv ligger fortsatt klar, til den dagen det blir tid. Noe biografilesing i oktober blei det dessverre ikke tid til, men mørketida er lang.

Marita Fossum
Også ulest, men hun henger med videre lell.

Tre riddersagaer
Nei, lesing i lunsjen er et sjeldent fenomen, ironisk nok. Dagene er fulle av smått og stort, og riddersagaene må pent vente, de også.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Artiklene til disse karfolka leses fortsatt innimellom slaga, og jeg er godt over halvveis i boka. Perfekt for ei litt sliten småbarnsmor som ikke helt har foten for lengre og tyngre tekster midt i hverdagsmaset.

Sofi Oksanen
Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese en ukjent forfatter, og jeg valgte meg ei sterk finsk-estisk dame. Boka til Sofi Oksanen er ferdiglest og godt likt for lenge sida, men innlegget har dessverre uteblitt. Notatene ligger foran meg, så det kommer nok! Da duene forsvant er ei krigsbok med et annet perspektiv, et perspektiv som gjorde fortellinga interessant og spennende. Og jeg må si at denne nordiske litteraturen treffer meg på en helt særegen måte, slik at leseropplevelsene fort blir mektige. Jeg vil bare lese mer!

Ian McEwan
Denne gromgutten mottok dessverre ikke Nobels litteraturpris i år heller, men jeg skal fortsette å heie og å lese. Neste ut nå er Barneloven, Dagdrømmeren og Kjærlighetens handlinger og andre noveller, men muligens ikke i den rekkefølgen. Jeg gleder meg uansett til å lese.

Bokhyllelesing
Jeg må med skam meddele at jeg ligger laaangt etter det som er forventa i bokhyllelesinga. Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, og må bare beklage. Men det kommer!

Kjersti Rorgemoen
Inn har derimot denne boka sniki seg, kortromanen Håpet og festen fra 2015. Det er ei snål lita bok, men jeg likte den godt, og ser fram til å skrive om den også.

Maria Parr
Det er alltid en sensasjon når Norges barnebokdronning Maria Parr kommer med ei ny bok! Jeg slukte bok nummer to om Trille og Lena og farfar og alle de andre, Keeperen og havet, på ei helg. Ikke den beste tittelen jeg har vært borti, men et svært solid innhold!

Ida Lórien Ringdal
Da denne vesle diktsamlinga, Dette skjer ikke, falt ned i fanget mitt, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Men jeg kunne ikke la være å lese, og boka blei utlest på en drøy time. Her var det mange flotte dikt, med snert og brodd og humor, sinne og desperasjon, lengsel, glede og sanseløs forelskelse. En imponerende debut!

Kristin Buvik Sivertsen
Omsorg er tittelen på boka jeg leser nå, og det er ei såpass interessant bok at jeg tror den blir ferdiglest allerede i kveld. Sivertsen er også debutant, og det er moro å lese nye tekster fra nye stemmer.

Bokhyllelesing
Jeg ligger altså ei hel runde bak dere andre, men de av dere som er i mål med oktoberlesinga, kan hive seg over målsettinga for november og desember: Å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Det kan bli en potensielt krevende leseinnspurt nå mot slutten av året, derfor har jeg satt av to måneder til saken. Sjøl drømmer jeg om å lese en gammel klassiker, men samtidig har jeg jo Ishiguro på lur...

Anne Brontë
Endelig er tida kommet til den tredje søsteren Brontë! Jeg og Birthe skal lese sammen, hun på engelsk og jeg på norsk. Verket er naturligvis The Tenant of Wildfell Hall fra 1848, på norsk Kvinnen på Wildfell Hall. Det er ei ganske omfattende bok, så jeg forventer at det tar sin tid. Du kan gjerne være med, du også!

Faglitteratur
Ingen hele verk så langt, kun utdrag, artikler, essays og lignende. Det duger, det også, men nå har jeg begynt å se fram til neste sakprosabok. Det er noe eget ved å gå i dybden slik!

Fortsatt god høstlesing til alle!

mandag 2. oktober 2017

Høstlesing, del II

Når det blåser så det uler ute, og regnet pisker hardt mot vinduene, er det ekstra godt å krølle seg sammen i sofaen med ei god bok. Jeg skal gladelig innrømme at det har blitt alt for lite av det den siste måneden - ikke av regnværet, altså, for det har regna nok og mer til, men av den sammenkrøllinga og særlig lesinga. Det har vært en ekstremt travel måned med mange tolvtimersdager, og fritida har vært skadelidende. Og det er jo primært da jeg leser. Det har rett og slett vært så lite lesing at det har kjentes uvant og rart og tomt, som om noen (ikke noe!) har mangla. Og det har det jo! Men i oktober har jeg tenkt til å snu på den dystre statistikken - vi trenger gode bøker når det blir så mørkt her nord. Så se opp, sofa! Her kommer jeg!

Alexander L. Kielland
Påbegynt og satt på vent - når jeg jobber så mye, klarer jeg ikke å lese flere bøker samtidig. Da blir det mer enn nok å lese ei og ei bok ferdig, ellers mister jeg helt oversikta. Men han vender tilbake, denne Kielland.

Jens Bjørneboe
Også påbegynt og satt tilbake i hylla, det blei for mye å sjonglere jobb og styremøter og Frankenstein og barnebøker og artikler og oppdrag som skribent og det ene med det andre. Døgnet har ikke nok timer til slikt -.

Per Olov Enquist
Jeg har ikke fått begynt på Et annet liv, men jeg har snakka om Styrtet engel for seksten ivrige tilhørere. Og i den forbindelse måtte jeg jo lese meg litt opp på Enquist igjen, og det var herlig! Jeg bladde rundt i sjølbiografien og kjente på hvor mye jeg gleder meg til å lese den. Jeg savner universet til Enquist, og språket, rytmen, skrivestilen, skildringene, sårheten. Ja. Kanskje han blir mitt bidrag til oktoberrunden av biografisirkelen til Ingalill?

Marita Fossum
Ventedame, og til forskjell fra de andre, fortsatt ikke påbegynt. Men det tynnes ut i køen foran henne, sjøl om det går sakte.

Tre riddersagaer
Den siste måneden har bestått av lunsjpauser på omtrent sju og et halvt minutt, før jeg må løpe tilbake på kontoret (når jeg ikke sitter der og spiser, da). Det har vært så mye å ta tak i! Men nå roer det seg nok. Snart. Og da kan jeg lese litt i lunsjen nok en gang, og gjenoppta Tre riddersagaer.

Mary Shelley
Frankenstein er lest og likt! Men jeg er litt seint ute med både lesing og innlegg, egentlig. Nå foreligger derimot alt, og jeg kan innkassere et lesekryss. Det går til den ulykkelige, ensomme skapningen - den utstøtte og uønska. Boka blei lest i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 og augustrunden i årets biografisirkel. 

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Denne måneden har disse korte artiklene holdt følge mens jeg har rørt i grøten og stekt pannekakene, av og til mens ungene har sett på tv, tegna eller lagt puslespill, og innimellom som siste tekst før natta. Da har det hendt at jeg har hatt en snål, middelalderinspirert drøm, så kanskje det ikke er så lurt...

Frida Nilsson
Denne svenske dama har rett og slett skrevet årets beste barnebok, intet mindre! Det var en helt fenomenal leseropplevelse, og du kan lese mer om Ishavspirater her. Jeg er kjempeglad for at jeg tok meg tid til å lese boka, og har nå fått et fornya blikk på dagens barnelitteratur. Jeg ser fram til å lese videre! 

Sofi Oksanen
Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi lese en ukjent forfatter. Jeg valgte meg Sofi Oksanen og koser meg veldig, men er på etterskudd. Men innlegg kommer jo, en eller annen gang. 

Ian McEwan
Denne briten må også med på lista for 2017, han hører med hvert år. Jeg har nylig fått tak i noen av hans eldre arbeider, men er nok mest frista til å lese Barneloven, som jeg har hørt så mye bra om. Vi får se.

Bokhyllelesing
Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 gjelder det å finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har ikke helt kommet i gang med valget, men ser fram til å kikke på ulestbøkene på en helt uvant måte. 

Faglitteratur
Mindre enn forrige måned, fordi jobben har tatt så mye tid. Og med så mye som skjer, kjenner jeg at jeg ikke helt savner det, heller. Slike bøker fortjener, som alle andre bøker også gjør, både tid og fokus, og det kan jeg ikke gi nå.

Ønsker dere alle en super lesemåned!

lørdag 30. september 2017

Bokhyllelesing 8: Ukjent forfatter

Til runde nummer åtte av Bokhyllelesing 2017, skulle vi lese ei bok av en forfatter vi ikke har lest noe av tidligere. Noe kjennskap til forfatteren er naturligvis greit - det må jo også av nødvendighet til om en skal finne fram til bøkene. Og det er greit om noen har lest en og annen smakebit også - det er tross alt ikke det samme som ei hel bok. Men spørsmålet er om disse ukjente fins i ulesthyllene våre? I mitt tilfelle er det mange av dem, så det å finne én var ikke akkurat utfordringa. Det var heller det å velge.  

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de ukjente forfatterne:
Ida leste The Girls av Emma Cline
Åslaug leste Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? av Rachid Benzine
Hedda leste Da duene forsvant av Sofi Oksanen

Vi er blitt en ganske hard kjerne, vi som er igjen her nå. Og jeg er imponert over hvor trofaste Ida og Åslaug er, som leser runde etter runde og finner fram til gode bøker! Jeg skulle bare ønske vi var flere, slik at vi kunne få til litt diskusjon om emner, forfattere eller bøker, for det er alltid spennende. Kanskje flere blir med - og holder ut - til neste år? Eller må opplegget med lesesirkelen endres? Da er det i så fall på tide å si ifra nå, slik at jeg rekker å tenke ut noe som forhåpentligvis er velfungerende, også en måned etter at nyttårsforsettene inngås og leseplanene legges. For en vil jo alltid så mye. Men så er det dette livet, da.

Jeg henger etter denne måneden også, men håper å ta inn forspranget til de andre om ikke så lenge. Jeg fant fram til Sofi Oksanen denne runden, ei dame jeg har lest masse om, men aldri lest noe av. Og så langt er jeg voldsomt imponert over intensiteten i teksten hennes, over presisjonsnivået og troverdigheten. Jeg gleder meg til å lese videre og til å skrive om boka! Er det noen andre titler fra hennes hånd som kan anbefales, så gi gjerne beskjed. 

Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skal vi enkelt og greit ta for oss ei bok med svært kort tittel! Gjerne så kort som mulig, så kanskje mange av dere vender snuta mot Knut Nærums Å? Eller hva med en annen Knuts Sult? Eller det mesterlige verket Edda? Eller Lolita? Eller en av alle bøkene med tittelen Dikt? Syngja? Iliaden? Uskyld? Serena? Rebecca? Hoggerne? Kjøttsøvn? Silke? Emma? Kim? Orlando? Ja, dere tar uten tvil hintet. Ettordstitler er her å foretrekke, og det blir fort vekk et navn. Men det trenger ikke å bli det. Og ellers står du altså helt fritt. Du kan gjenlese eller lese nytt, og bevege deg på kryss og tvers av sjangre og teksttyper og formater. 

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

mandag 25. september 2017

Bokhyllelesing: Mary Shelley

Bildekilde: Bokelskere
Frankenstein eller Den moderne Promethevs fra 1818 er en velkjent populærkulturell referanse her i vesten, kanskje først og fremst på grunn av det mektige filmmediet. For hvem er det som ikke har sett et stillbilde av Boris Karloff (1887-1969) i sin gruvekkende rolle fra filmen Frankenstein (1931)? Feilaktig tror en derfor ofte at det er nettopp Karloff som er Frankenstein, skriver Tor Åge Bringsværd i sitt lærde forord til boka. Men som en ivrig leser, får jeg raskt greie på at det ikke er slik det henger sammen. Frankenstein er naturvitenskapsmannen, forskeren, skaperen. Karloff spiller den sammensydde kroppen som gis liv, monsteret, skapningen. Skillet mellom skaperen og skapningen er her svært viktig, for ikke å si essensielt.

Det hele begynner med et brev. Det er datert til 11. desember 17-. Stedet er St. Petersburg, og brevet er adressert til Mrs. Saville, England. Etter noen sider kommer det fram at Mrs. Saville heter Margaret, og at det er hennes bror, R. Walton, som skriver. Han er på ei lang reise, stadig lenger nord, ut i ishavet, og han skriver sporadisk hjem til søsteren sin, mest for å gi fra seg et livstegn. Det er stadig usikkert hvor og hva han skal, og om han noensinne kommer tilbake. I løpet av de fire brevene, blir det klart at Walton, på sin jakt etter noe eller noen, har møtt på et merkelig menneske med en spennende livshistorie. Walton har tatt notater mens den fremmede har fortalt, og notatene sender han til søstera si. Det er disse som utgjør hoveddelen av boka, og det er også nå historia virkelig tar til.

Forskeren Victor Frankenstein har hatt et helt vanlig liv i sitt hjemland Sveits, men på ett eller annet tidspunkt blei han nærmest besatt av tanken på at mennesket ikke bare skulle kunne ta liv, men også skape liv. Han forsøkte derfor å komme til bunns i skapelsens hemmelighet, men det viste seg å være nærmest umulig. Han begynte deretter å samle inn kroppsdeler, som han nitidig sydde sammen til det som skulle bli en overdimensjonert menneskekropp. I tillegg eksperimenterte han med en ukjent materie, der en ved hjelp av en særegen framgangsmåte skulle kunne skape liv. Dette gjør han - med suksess. Og han er så blinda etter sine flerårige arbeider at han ikke merker de etiske linjene han krysser. Ei heller er han i stand til å se konsekvensene.

Den sammensydde kroppen og den livgivende materien blir nemlig et levende vesen. Et vesen så skremmende og stygt og grufullt at Frankenstein umiddelbart stikker av fra sine værelser, får et nervesammenbrudd, blir alvorlig sjuk og nesten stryker med. Ja, naturligvis er det utmattelse med inni bildet også - flere års hardt arbeid, i lange, mørke og kalde netter, lite søvn og dårlig kosthold. Frankenstein er utslitt etter å ha jaga etter dette livgivende, og er ute av stand til å ta innover seg hva han har gjort. Helt til noen i hans nærmeste familie mister livet. Frankenstein forstår at hans eget monster er den ansvarlige, men at det ikke kan bevises uten at han sjøl ansvarliggjøres som monsterets skaper og derfor den reelle drapsmannen. Og akkurat det blir alt for mye å bære. Sorg er noe - offentlig utskjemming, dom og dødsstraff noe annet.

For å roe ned skapningen, demonen, går Frankenstein med på forslaget hans: Å lage enda en skapning som han sjøl - ei kvinne. Slik at monsteret ikke skal være så ensom, slik at han ikke skal jage menneskene. Avtalen er den at Frankenstein skal kreere, og deretter skal monsteret og hans partner stikke av til et annet kontinent der de for evig og alltid skal leve langt unna menneskene. Men kan Frankenstein stole på dette? Og kan han bære ansvaret? Kan han gjøre dette på nytt når han har kjent på konsekvensene? Kan han stå inne for det etiske? Kan han vekke noe som skal være dødt? Kan han sette seg sjøl over Gud på den måten? Kan han noensinne fortelle noen om det han har gjort?

Frankenstein er bygd opp litt som en kinesisk eske, med ei fortelling inni fortellinga inni fortellinga. For etter at rammene er gjort tydelige (brevene), tar forfatter Mary Wollstonecraft Shelley (1797-1851) til med Frankensteins historie. Og inni Frankensteins historie blir vi avbrutt for å få høre monsterets historie. Monsteret forteller blant annet noen menneskers historie, før det vender tilbake til seg sjøl, hvor Frankenstein i sin tur vender tilbake til seg sjøl og boka avsluttes med brev. Det er et fiffig grep som fungerer godt. 

Særlig partiene om skapningen er svært interessant lesning, for her lever forfatteren seg inn i hvordan det må være å bli født til denne verden som voksen, altså med et fullt utvikla intellekt og et velfungerende sanseapparat, med en fysisk sterk kropp som tåler både sult og kulde bedre enn noe menneske, med gode instinkter og et indre språk - der kun den ytre språkliggjøringa mangler - men helt uten å få hjelp, støtte eller svar på noen spørsmål en måtte ha, med andre ord totalt overlatt til en sjøl. Videre skildrer hun hvordan monsteret, menneskelig som han er, forsøker å komme i kontakt med mennesker. Han er ydmyk og redd, for han veit hvordan han ser ut og får raskt erfaring i hvordan folk vil reagere. Alt han ønsker er nærhet, omsorg og kjærlighet, å ta del i et fellesskap. Men han blir møtt med redsel, skrik og slag, og forvises til utenforskapet.

Og det er i disse passasjene, der Shelley med ramsalt kulturkritikk belyser vår manglende evne til å ta i mot annerledesmennesker, at en ser hvorfor boka har stått seg så godt gjennom 199 år. Og når en legger til de etiske problemstillingene Frankenstein lefler med, nemlig det å skape liv, problemstillinger som blir mer og mer aktuelle for hvert år som går med alt fra kunstig befruktning og DNA-manipulasjoner til roboter og kunstig intelligens, skjønner en også at budskapet slettes ikke er forelda. Slik blir romanen sterkere for hver leste side, og utfallet uunngåelig.

Jeg har lest Frankenstein i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 og augustrunden i biografisirkelen til Ingalill. Og i boka er det ikke bare Frankenstein er offer for en detaljert biografi, der han saumfarer og radbrekker sitt eget liv på jakt etter egne feil, men monsteret også. Skapningen forteller om seg sjøl og gir oss slik et subjektivt perspektiv, samtidig som han også skildres utenfra, men ikke nødvendigvis objektivt. Her lager Shelley en interessant leik med vår persepsjon, og spiller heftig på inngrodde og høyst unødvendige fordommer. Og kanskje mer enn noe annet er det samfunnet som får gjennomgå, et samfunn som dømmer uskyldige til døden av et reint avstraffelsesbehov, et samfunn som støter fra seg mennesker uten å kjenne dem. Er det et slikt samfunn vi ønsker å bo i? Som skaper monstere og rein ondskap? Og hvem er det egentlig som er ond, er det skaperen eller skapningen? 

Mary Shelley, som må ha vært et vidunderbarn av ypperste klasse, klartenkt og snar, strukturert og danna, begava og effektiv - er klar i sin tale. Og orda står like støtt nå som i 1816, da hun som attenåring for første gang fikk ideen til boka som skulle bli Frankenstein. Romanen er solid oversatt av Kjetil Korslund (f. 1964) og innehar i tillegg et spennende og lærd forord skrevet av Tor Åge Bringsværd (f. 1939).

torsdag 14. september 2017

Ishavspirater

Bildekilde: Bokelskere
Det var helt tilfeldig at jeg fikk barneromanen Ishavspirater i fanget. Det begynte med at jeg hørte om boka fra noen venner - men de huska ikke tittelen, bare innholdet, som de raskt og upresist gjenfortalte. Noe tid seinere blei jeg spurt om jeg hadde hørt om ei ny barnebok med tittelen Ishavspirater av noen andre, men de kunne ikke si noe om innholdet, de hadde jo ikke lest den. Jeg blei gående å gruble, for det var noe med den tittelen som virka kjent eller logisk. Det tok litt tid før jeg kobla det sammen. Men da jeg fikk se forsida på boka på nett, var jeg ikke i tvil. Dette var boka. Og den skulle jeg lese.

Langt ute på Ishavet ligger det mange små og store øyer og skjær. Ei av disse små øyene er Blålauge, og der, i Blåvik, bor Siri og Miki sammen med pappa. Mamma er død, hun døde bare ei uke etter at Miki blei født. Miki er derfor oppfostra på fløte og masse kjærlighet, redd og liten som hun er. Og pappa er så glad, så glad i de to fyrlyktene sine, som lyser opp i det mørke, triste, kalde og grå. Han er gammel nå. Derfor er det tiåringen Siri som har ansvaret for det meste. Hun passer den sjuårige søsteren sin, hun fyrer opp, hun skaffer mat og hun lager mat. Kostholdet er ensidig der ute i øyriket, det går i fisk, rogn, krabbe, erter, grøt, bær, kanskje ei hvalhøne og en og annen sjøpapegøye.

En dag tar Siri med seg Miki ut på skjærene for å plukke snøbær. Miki er engstelig, og vil bare plukke i nærheten av Siri. Men Siri ber henne om å gå på andre sida av skjæret. Miki gjør det, og snart hører Siri et skarpt skrik. Hun gjenkjenner stemmen til Miki og begynner å løpe. Men hun er for seint ute. Miki er allerede ute i jolla, på vei mot det store, fryktelige skipet Snøravnen. Hun er blitt tatt til fange av piraten Hvithode som bruker små barn som slaver i diamantgruva si. Fort forvinner skipet i tåka, og Siri står igjen på skjæret aleine.

Pappa blir forferdelig lei seg når han hører om hva som har skjedd med Miki. Siri ser at han er redd. Redd og trist og sint, alt på en gang. Akkurat som henne. Siri vil dra etter Miki, få henne tilbake! De andre i Blåvik mener det er umulig. Hun må forstå at de barna Hvithode får tak i, de blir bare borte. De dør i gruva hans, de kommer aldri mer tilbake. Og å dra etter en farlig pirat er bare dumt. Likevel er det både Siri og pappa vil. Han pakker sekken samme kveld, og vil prøve å komme seg til Seilene, den store byen på den største øya i Ishavet. Der er det helt sikkert noen pirater!

Siri ser på den gamle faren sin. Skal han liksom dra? Han? Da vil jo hun bli helt aleine igjen her i Blåvik! Og han vil ikke klare seg, han som nesten ikke klarer å arbeide lenger. Han er jo snart søttito år! Hva vil skje med henne da, uten pappa og uten Miki? Nei, det er jammen bedre om hun drar sjøl, og lar pappa være hjemme i ro og fred. Og slik blir det. Mens pappa fortsatt sover, sniker Siri seg av sted og forlater Blåvik ved hjelp av hyre på frakteskuta Polarstjernen.

Reisa til Siri blir et eventyr. Hun møter mange på sin ferd over Ishavet, og opplever at folk både er snille og slemme, sterke og svake. Hun ser at noen kan kjøpes, at andre tar seg til rette og at mange er ondskapsfulle med uskyldige dyr. Det er kanskje det som opprører Siri aller mest, at folk tror de kan bestemme over dyra, herse med dem, eie dem. At de kan skyte ulvene for å få pelsen, når de har nok kjøtt fra før. At de kan fange havfruer og selge kroppen deres. At de tror de kan bruke hvalhøner som sin egen fiskemaskin. Siri blir sintere og sintere.

Men sjøl om hun blir sveket og akterutseilt, tvunget til å skyte med børse og nesten drukner i Ishavet, gir ikke Siri opp. Hun leiter og leiter etter søstera si, etter Snøravnen og selveste Hvithode. Besluttsomheten hennes er en klassisk barneroman verdig, og dramatikken likeså. Svenske Frida Nilsson (f. 1979) har med Ishavspirater skrevet seg opp mot storheter som Astrid Lindgren, C.S. Lewis, Roald Dahl og Maria Parr. Den nesten firehundre sider lange boka er et imponerende stykke fortellerkunst.

For Nilsson er uhyggelig klar i sin tale, om det så gjelder pirater eller andre folk som utnytter sine medmennesker, dyr, naturen eller naturressursene. Slik blir budskapet både sterkt og rungende, og en kraftfull og dessverre svært nødvendig motvekt til alle overfladiske underholdningsbarnebøker, der boksidene tynnes ut av et billig kladdebokpreg og pinlige strekmennesker som til stadighet driter ut seg sjøl og andre. Nilssons bok er gjennomtenkt og klok, med en lettfattelig ytre handling, et stort persongalleri, mange utfordringer av ulik art der de lesende barna vokser og reflekterer sammen med Siri, gode skildringer og ikke minst et usedvanlig gjennomført billedspråk som gir teksten og universet en unik stemning og særprega klang. Det er som om lyden bærer spesielt godt på det frosne Ishavet.

Ferden over Ishavet er både spennende, skummel, fæl og av og til morsom - i alle fall for en voksen leser. I Nilssons univers lever nemlig havedderkopper så store som fiskekaker side om side med havfruer, sjøpapegøyer, havkatter og hvalhøner. En slik elegant fremmedgjøring av vår vanlige verden, gir en følelsen av at det magiske aldri er langt unna. Og slik beholder en troa på at alt går an, på at Siri faktisk kan klare det umulige oppdraget. Sjøl om alt peker i retning av at det ikke går bra, at verken Miki eller Siri noensinne vil vende tilbake til gamle, snille pappa - Lille pinne, som de kaller han, fordi han er så lang og tynn og gammel, og fordi han sier han vil knekke sammen som en pinne om fyrlyktene hans noensinne blir borte.

Men så blir de jo borte, begge to -. Vil han knekke? Vil de holde ut, hver for seg? Vil Siri noensinne finne Miki eller Hvithode? Eller blir hun liggende i grotta på Snørosen for alltid, der det ikke er annet å spise enn slimete blåskjell, desperat viftende med det gamle seilet? Det er ei nådeløs bok, som ofte overlater barnet Siri til stor dramatikk, vonde erfaringer, total utmattelse og brutal kulde - alt helt aleine. Jammen bra Einar og Jern-Anna kan hjelpe. Og Fredrik. Og flaks at noen av piratene ikke klarer å treffe en blink med børsa om det så stod om livet. Og kanskje det også er bra at Due ikke er helt den vi tror hun er.

Ishavspirater er ei mystisk, fantasirik, slagkraftig og viktig barnebok. Den er svært velskrevet, uttrykksfullt illustrert av Alexander Jansson og spennende bygd opp både visuelt og i teksten. Boka er nydelig og nesten plettfritt oversatt av Nina Aspen (f. 1965). Perfekt for lange høstkvelder foran peisen, enten som koselesing for voksne eller som høytlesing for barn mellom åtte og fjorten år. Da flere partier kan være ganske skumle, er det ikke ei bok barna bør lese aleine, men sammen med en voksen. Her er det masse å tenke på og mye å snakke om, både underveis og etterpå. Uten tvil årets barnebok!

mandag 4. september 2017

Høstlesing

Her hos meg er det allerede tydelige tegn på at sommeren er forbi. Mørket kommer sigende tidligere og tidligere om kvelden, og det regner. Bada i lampelys har jeg funnet fram høstens puslespill, og koser meg med å legge brikke på brikke på spisebord nummer to, som for anledninga står midt i stua. Dessuten er det kaldere om morran, barna har på halsluer når vi drar til skole og barnehage og jeg har begynt med skjerf igjen. Og kakao! Den første koppen med kakao på nesten et halvt år var ubeskrivelig god. Den harmonerte fint med at bokhøsten er i gang for fullt. Sist i hende rett fra biblioteket er Ishavspirater, men det er også andre bøker på leselista denne måneden:

Alexander L. Kielland
Kielland venter fortsatt, og er snart klar for ny dyst! Bøkene hans verken forsvinner eller går av moten - de er kanskje aldri på moten nå lenger - derav mangelen på hastverk. Men det betyr ikke at jeg ikke gleder meg til å lese, for det gjør jeg.

Jens Bjørneboe
Etter mye att og fram er jeg endelig i gang med Jonas. Boka åpner nokså annerledes enn forventa, men uten at det er noe negativt. Jeg finner det hele interessant og ser fram til å lese videre.

Per Olov Enquist
Boka til Per Olov om Per Olov utgikk dessverre i forrige lesemåned, sammen med deltakelsen i Ingalills biografisirkel. Det er noe med denne tida, som det alltid er for lite av! Og jeg må tilstå at jeg har vært ekstremt opptatt med disse puslespilla, det er så godt å koble av på den måten etter en lang dag med jobb og unger og husarbeid.

Sigrid Undset
I august kom jeg i mål med hele verket om Olav Audunssøn, et mektig tobindsverk som jeg har kost meg masse med sammen med samleser Birthe! Her kan du finne innleggene fra august: Del III og del IV. Kjempelesekryss! Og bøkene anbefales inderlig. Dette var helt fantastiske leseropplevelser! Siste bind i verket var også mitt bidrag til sjette runde av Bokhyllelesing 2017.

Marita Fossum
Fossum er blitt ei ventedame inntil videre, for leselista er tett og lang og det er stadig noen som sniker i køen...

Guillaume de Lorris
Et episk dikt til lunsj var kanskje ikke det beste valget - det er ei tid for alt, har jeg hørt. Og her blei det nok ikke full klaff. Men boka er god, og jeg koste meg masse underveis, med skarpe skildringer, underfundige betraktninger og mye intertekstualitet. Et flott verk for alle som er glade i middelalderlitteratur og allegorier. Lesekryss!

Tre riddersagaer
Den nye lunsjboka på jobb, etter at jeg kom i mål med Roseromanen, er Tre riddersagaer. Jeg holder altså fast på middelalderen som litterær epoke, men har bevega meg bort fra allegorien som sjanger. Mon tro om det funker bedre.

Mary Shelley
Til sjuende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet rett og slett er å lese bok nummer 15 fra ulesthylla eller ulestbunken, har jeg plukka fram Frankenstein av Mary Shelley. Jeg har hatt boka på lur i mer enn åtte år uten å lese den! Det var derfor på høy tid nå. Innlegg er i farta, men farta er som kjent ikke veldig høy nå om dagen. Boka er også augustmånedens deltakelse i biografisirkelen - i alle fall er det planen... 

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Dette radarparet har lenge hatt artikler om eldre norsk historie på trykk i Klassekampen, som deretter har resultert i to bøker. Sagaspor fra 2010 leste jeg for noen år tilbake, mens jeg nå holder på med samling nummer to, Kringla heimsins. Ei helt perfekt bok å lese i mens du pusser tenner eller rører i suppa!

Marta Breen og Jenny Jordahl
Ei anna bok som funker godt innimellom alle gjøremål, er 60 damer du skulle ha møtt fra 2016. Den er full av kortfatta biografier over viktige kvinner i Norges historie, formidla i tegneserieformat. Helt ypperlig som utgangspunkt for samtale, diskusjon, informasjon eller for videre lesing. Lesekryss! 

Marian Keyes
Etter å ha lest ut Undset, trengte jeg å røskes ut av lesestillstanden etterpå med ei helt anna type bok. Løsninga blei Vannmelonen, debutromanen til irske Marian Keyes. Det var rask og lett moro, akkurat som ønska, og jeg fikk et lystig og lettglemt lesekryss på kjøpet. 

Frida Nilsson
Svenske Frida Nilsson er et nytt bekjentskap for meg, men da jeg hørte om Ishavspirater var jeg nødt til å gi etter. Ungene er kanskje litt for små enda, men ikke jeg!

Faglitteratur
Det begynner å røyne på nå, stadig mer, med artikler fra tidsskrifter og anerkjente nettsteder, med informasjon, rapporter, målinger og håndbøker. Det er bare å henge med i svingene.

God bokhøst!

torsdag 31. august 2017

Bokhyllelesing 7: Bok nummer 15

I august måned skulle vi finne fram til ulestbok nummer 15, plukke den fram og lese den i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017. Om den kom fra ulestreolen eller ulesthylla, ulestbunken, ulestkassa, ulestposen eller uleststabelen var helt uvesentlig, også om en bestemte seg for å telle rett fram, baklengs eller på skrå. Ei ganske åpen runde, med andre ord, der det viktigste var, igjen, å lese.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med bok nummer 15:
Ida leste Talking as fast as I can av Lauren Graham 
Hedda leste Frankenstein av Mary Shelley

Og noen flere har jeg altså ikke hørt fra. Blir det i det hele tatt lest noe der ute? Eller er alle opptatte med skolestart og studiestart og jobboppstart og Den Kaotiske Hverdagen? I så fall: Full forståelse for det. Etter en lang dag på jobb med påfølgende gåing, kjøring, barnehenting, middagslaging, rydding, kveldsstell, klesvask, legging og skrubbing av dusjkabinettet, er det ikke alltid en er så motivert for å lese. Og kvelden blir liksom kortere og kortere, natta kommer fort og vips må en pusse tenna for å kunne fungere dagen etterpå. Men, altså, er det noen som har lest noe innimellom alle disse gjøremåla og andre lignende hverdagsgeskjefter, så gi gjerne beskjed. 

Jeg har lest Frankenstein denne måneden, ei bok som både er et bidrag til Bokyllelesinga og biografisirkelen til Ingalill. Det siste er kanskje litt overraskende, men i mine øyne kan boka leses slik også. Naturligvis er det en fiksjonsbiografi, men det gjør ikke boka noe dårligere. Faktisk er den ganske så glimrende, og den er imponerende, med tanke på at Mary bare var 17 år da hun begynte å skrive den! Mer om Frankenstein kommer i et eget innlegg snart.

Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 skal du lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Du stiller altså helt fritt med tanke på litterær epoke, tidsrom for utgivelse og/eller forfatterens levetid, sjanger, tematikk, forfatterens kjønn, språk og fødested og så videre. Og jeg håper virkelig flere av dere blir med denne gangen.  

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

onsdag 30. august 2017

Roseromanen

Bildekilde: Bokelskere
Rundt år 1230 til 1235 skreiv den unge franske forfatteren Guillaume de Lorris (ca. 1205-1240) sitt livs største diktverk, nemlig det allegoriske eposet Roseromanen. Og sida den gang er verket blitt lest, studert, analysert, pelt fra hverandre og satt sammen igjen, dikta videre på, blitt benytta som inspirasjon, skrevet av, oversatt, gjendikta og gjengitt. Eposet er særlig interessant i litteraturhistorisk sammenheng. Roseromanen er nemlig det eneste store allegoriske middelalderverket som er skrevet på fransk og ikke latin.

I diktet møter vi en jeg-person, Dikteren. Han åpner med å fortelle om at han en gang da han var nitten år falt i en djup drøm. Og drømmen er hele den videre handlinga i Roseromanen. Dikteren er ute på vandring og kommer raskt til en stor og høy mur. Utapå muren ser han underlig nok portretter. Det er kvinner han ser, men deres navn er ulike følelser, ideer eller abstrakte egenskaper, og kvinnene lever i høyeste grad opp til navnene sine. Han går rundt muren mens han betrakter Hat, Svik, Ondskap, Begjær, Gjerrighet, Misunnelse, Sorg, Alderdom, Hykleri og Fattigdom. De er skildra uhyre presist.

Deretter begynner han å spekulere i hvordan han kan komme seg inn på baksida av muren, for Dikteren er en nysgjerrig mann. Når han så blir sluppet inn gjennom en port av kvinna som kalles Lediggang, er det ikke måte på hvor nydelig det er i hagen der inne. Særlig er rosebuskene velduftende og nydelige, men også alle menneskene er vakre og behagelige der de til stadighet samles til fest. Her treffer Dikteren på murportrettenes bedre sider, slik som Glede, Lystighet, Skjønnhet, Rikdom, Gavmildhet, Åpenhet, Høviskhet og Ungdom. Guden Amor dukker også opp, med sine gode og onde piler.

Og slik kommer kjærligheten på banen som hovedfokus både handlingsmessig og tematisk sett. Naturligvis blir Dikteren ramma av pilene til Amor, den ene verre enn den andre, slik at han til slutt ikke evner annet enn å finne den fineste, peneste, nydeligste rose blant alle de deilige rosene på alle de skjønne rosebuskene. Og han finner henne, og han tilber henne. Hun er akkurat på vei til å blomstre, og hun er aldeles betagelig. Alt han vil er å se henne, trekke inn duften av henne og røre ved henne. Aller helst vil han helst plukke henne også, men det forstår han at han ikke kan. For det er noen i hagen som vokter rosene med sitt liv.

Det er jo ikke faktiske roser det er snakk om her. Alt er allegorisk, kanskje særlig akkurat denne blomsten, og Dikteren sikter naturligvis til kvinner. Slik blir Dikterens drøm en fortelling om hvordan det er å forelske seg. En møter så mange mennesker, og en ser bare deres negative sider. Kanskje fordi en sjøl er umoden og lite klar for alt som venter? En kommer inn i den mest fortryllende hage, og møter igjen mange mennesker, men ser nå nesten udelt deres positive fortrinn. Og den gode, glade stemning letter og modner, det er ungdommens tid. Rosene er kvinner, den ene lekrere enn den andre, og aller yndigst er den purunge. Dikteren vil kun en ting, eie henne, men hennes familie setter en stopper for ungdommens overivrige kåtskap. Slik svinger han flere ganger mellom stor lykke og glødende forelskelse på den ene sida og djup fortvilelse og et deprimerende mørke på den andre. 

Ved å kombinere den ytre, konkrete handlinga (Dikteren i hagen) og den indre spenninga (dekodinga av allegoriene, Dikterens dilemma) fyller Guillaume de Lorris ettertrykkelig samtidas krav til litteraturen: Den skulle være didaktisk og oppbyggelig, og da naturligvis med de rette kristne seder og skikker som mal, og deretter skulle den være underholdende. Her kommer forfatterens mange spisse formuleringer inn. Han må ha vært en svært god menneskekjenner, som med sine velvalgte ord skildrer både kvinner og menn slik at det fortsatt er treffende og gjenkjennelig. I tillegg må allegoriene både ha vært kunstferdige og underholdende, ikke for tildekte slik at forfatterens mening blir så tilsløret at den ikke syns, men ikke så opp i dagen at det blir kjedelig. 

Å lese Roseromanen går nokså radig, for sidene er små og få. Men teksten er tett og delvis tung, prega av symbolikken, verseføttene, tematikken og en noe oppstykka syntaks (som igjen skyldes nettopp verseføttene). Som med så mange andre litterære verker, står utbyttet i stadig relasjon til tida en investerer i teksten. Med middelaldertekster, der mye kan være fjernt for oss i dag, blir dette veldig tydelig. En må jobbe seg inn i teksten. I dette tilfellet gikk det veldig bra, og jeg hadde en fin leseropplevelse med denne vesle boka med den nydelige tittelen, på fransk La Roman de la Rose.

Roseromanen er oversatt til norsk av Helge Nordahl (f. 1927). Han har også skrevet forordet, ei god innledning og har lagt ved et informativt noteapparat. Det eneste som trekker noe ned er at disse står til slutt, uten referanse i teksten, slik at det blir litt plunder med å hoppe fram og tilbake. Samtidig forstår jeg en slik avgjørelse - et ønske om å holde leseren fokusert og leseropplevelsen rein. Per Nykrog (1925-2014) har skrevet et klokt og ettertenksomt etterord. Utgivelsen forelo for første gang i Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 1987.

fredag 25. august 2017

Vannmelonen

Bildekilde: Bokklubben
Etter å ha lest Sigrid Undsets storverk om Olav Audunssøn, var jeg ute av stand til å lese i flere dager etterpå. Det er kort sagt et svært mektig og intenst verk som krevde en del etterarbeid i form av refleksjon. På dag nummer fem bestemte jeg derfor at jeg måtte komme tilbake til bøkene, men det med noe lettere. Og da mener jeg veldig mye lettere. Som sagt, så gjort.

I ulesthyllene mine er det ikke veldig mange lettvektere, men noen har da sniki seg inn opp igjennom åra. Et av de nyeste tilskuddene er faktisk en nyere utgave Vannmelonen (2014), skrevet av irske Marian Keyes (f. 1963) og oversatt til norsk for første gang i 2001 av Astrid Eggesvik (f. 1970). Boka kom ut på engelsk i 1995, og blei raskt en bestselger innafor sjangeren som ofte benevnes som chick-lit eller feelgood. Av mangel på gode norske begreper, får lett underholdningslitteratur være dekkende nok. Keyes var for øvrig sammen med kollega Helen Fielding (f. 1958) med på å starte den første bølgen av lett og morsom litteratur av, med og for unge kvinner.

Lista er med andre ord lagt helt ned, og resultat og utbytte er naturligvis deretter. Men fy søren, så moro det var å lese ei bok der sidene fløy! Fire hundre og førtitre sider tok bare tre dager med kveldslesing, og krevde null innsats fra pannebrasken. Det gjorde utrolig godt, og jammen gjorde ikke boka meg glad også! Kanskje sjangerbenevnelsen "feelgood" er sann, eller kanskje det bare var tilfeldig? Hovedpersonen hadde det tross alt rimelig trasig fram til side fire hundre og trettini, men hun var svært raus med sjølironien og overdrivelsene.

Og opplegget er altså som følger: Den lykkelige, godt gifte Londonbosatte iren Claire Walsh på tjueni år har akkurat fått sitt første barn, ei nydelig lita jente. I timene etter fødselen er hun helt i ekstase over egen prestasjon og det vakre barnet. Når ektemannen James kommer inn på rommet hennes på barselavdelinga, er hun overbevist over at han er skal fullrose henne og den lille. Men han er kommet for å si at han forlater henne. For ei anna, eldre, tjukkere og gift kvinne med tre små gutter. Og så går han.

Claire er sønderknust, og forstår ingenting. Først nekter hun å tro på det han har sagt, og forsøker å rasjonalisere det hele. Han ringer nok snart, han kommer nok snart, han venter sikkert hjemme, han dukker opp. Men når det ikke skjer: Hvorfor drar han? Hvorfor ville han ikke en gang holde datteren sin? Hva er det som har skjedd? Hva galt har hun gjort? Og så videre. Og fordi hun er i en totalt hjelpeløs sinnstilstand og attpåtil har det nyfødte barnet, finner hun ut at det beste er å dra hjem til mamma og pappa i Dublin. Der kan hun både få trøst og hjelp.

Hjemme råder det sedvanlige kaoset med søstrene Anna og Helen, henholdsvis ei eksentrisk virrepære og en utspekulert sinnatagg, ei mor som aldri vasker eller lager middag og en far som til stadighet steller huset. De to resterende søstrene (Claire er eldst) har flytta ut. Claire er utrøstelig og tilbringer de første dagene med å gråte. Så drikke. Så sykle som en gal på den gamle treningssykkelen. Men etter noen uker er det som om hun lander litt, og nesten klarer å akseptere det som har hendt. Dette er hennes virkelighet nå. Og sjøl om det alltid er noen som krangler hjemme i det store huset, har hun i alle fall støtte og hjelp, og hun kjenner seg ikke så forferdelig ensom. Og James? Hun har ikke hørt et knyst fra han, den drittsekken. Men hun skal klare seg.

Og brått klarer hun seg litt for bra. Helen har med seg noen hjem fra college, og det gjør godt å skravle. Claire lager middag, hun handler klær og begynner å få kontakt med sitt gamle jeg igjen. Hun har rett og slett latt James gå. Og da blir hun naturligvis veldig sjokkert når han plutselig kommer til Dublin og banker på døra hos familien Walsh.

Mer kan jeg ikke røpe uten å avsløre hele boka, men alle som kjenner sjangeren veit nok hvordan dette ender. Naturligvis er det mange geberder og ukvemsord på veien, og de fleste får så hatten passer og mer til. Men som leser heier en på Claire, og sjøl om det lenge ser ut til å gå galt, klarer hun til slutt å hente seg inn igjen. Så får det bare være at det er litt utroverdig og teit underveis, og at i alle fall denne leseren får helt fnatt av de kleine og svært sporadiske leserhenvendelsene. De er mildt sagt unødvendige. 

Boka er skrevet i et behagelig, friskt språk som står til hovedpersonens blikk på seg sjøl. Alt foregår i førsteperson, slik at vi kommer tett på, men heldigvis uten nevneverdig ubehag. Teksten er skravlete, lett og morsom, og slik sett innfrir forfatteren det sjangeren lover. Keyes blander også velkjente formuleringer og klisjeer med nye sammenligninger og overraskende vridninger - for eksempel allerede i tittelen. Det fører til at boka oppleves som original, sjøl om den egentlig er høyst ordinær. 

Videre er det noen transportetapper som er klumpete formulert og enkelte setninger som ikke henger på greip. Men stort sett klarer en å finne fram til essensen fordi situasjonen er tydelig og repetisjonene er mange. Perspektivet kan oppleves som noe dansende fordi Keyes i detalj går igjennom alle sinnsstemningene og humørsvingningene til Claire. Legg på litt slurv fra oversetter og/eller forlag, og du har en nokså solid underholdningsutgivelse.

I løpet av de første hundre sidene lurte jeg flere ganger på om jeg hadde lest boka tidligere, samtidig som jeg visste at det ikke var tilfellet. Det sier noe om hvor lett teksten kommer til å bli glemt også. Men om ikke annet: Jeg blei glad og fikk rydda greit opp i huet. Og nå er jeg klar for nye utfordringer.

lørdag 19. august 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del IV

Bildekilde: Bokelskere
Det er tid for siste bok om Olav Audunssøn, storverket fra middelalderen som er skrevet av nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949). Hittil har jeg tatt dere med gjennom seks av sju bøker, her i rekkefølge: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke utgjør bøkene i første bind, som bærer tittelen Olav Audunssøn i Hestviken (1925). Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen utgjør bøkene i andre bind, Olav Audunssøn og hans barn (1927). Og bare for å ha nevnt det: De av dere som planlegger å lese dette verket, men som ikke vil vite så mye om handling, tematikk eller problematikk på forhånd, anbefales å kun lese det første innlegget.

Den fjerde og siste boka av andre bind i verket om Olav Audunssøn er den desidert korteste med sine trettisju sider, men samtidig den mest intense og på mange måter den viktigste. Hvordan kan det gå til? Jo, for det er her alt bindes sammen, nøstes opp, avsluttes, videreføres. Det er her vi får satt sagaen om Olav Audunssøn i perspektiv, fra guttedagene sammen med Ingunn på Frettastein, til hans smertefulle oldingeliv i Hestviken.

Ytre sett er hendelsesforløpet kort og konsentrert. Sjøl om handlinga strekker seg over flere år, er det kun to hovednedslag: Olavs død og Eiriks tilbakevending til munkelivet. Men indre sett er det ikke fullt så enkelt.

Vi forlot Olav i Vinteren idet han hadde et illebefinnende. Hvilket utfall det skulle få, var uklart helt til siste bok i verket blei påbegynt. Og der kan vi lese at det går slik: Heldigvis er Olav i klosteret og får raskt kyndig hjelp av skolerte brødre. Men slaget, som kunne vært livstruende, har likevel store konsekvenser. Olav blir delvis invalid i etterkant, med kraftige lammelser langs hele den ene sida av kroppen. Han trener seg opp igjen, innbitt og sta og ærefull som han er, men han får aldri full rørlighet tilbake, og finmotorikken er det så som så med. Kommunikasjon er også vanskelig nå, Olav sliter med både tale og mimikk. Han kunne båret det, tålt det, hadde det ikke vært for smertene -.

Etter noe tid i Oslo, der han pleies av brødrene, vender han hjem. I Hestviken er alt som før, og samtidig ikke. For aldri skal Olav spa i jorda igjen, aldri ro ut aleine, aldri kjøre inn høy og korn og tømmer, aldri mer lafte, aldri reise nye bygg. Han er blitt gammel nå, med hvitt hår, skjegg og alltid med sin trofaste følgesvenn, spydet, som han bruker som stokk. Han kan ikke komme seg rundt uten. Et tilnavn har han også fått, og kjennes nå som Olav hin ille. Olav er en trist, gammel og ensom mann, en mann som lengter etter døden mer enn han er tilstede i livet. Og han lengter etter henne også, Ingunn. I alle drømmene hans er hun ung igjen, og han også, som den dagen da de sneik seg avgårde til Hamar, helt aleine. Han lurer på om han vil møte henne igjen.

Slik skal det nå også gå, slik det går oss alle en eller annen gang. Men å forberede seg, det kan en ikke. Å bestemme når det skal skje, kan en heller ikke. Slik har døden alltid overtaket - et aldri så lite overraskelsesmoment der en alltid er maktesløs og aldri går seirende ut. Skildringa av Olavs endelikt er varm, bitter og rørende. Undset holder ikke igjen detaljer, og vi får skildra en døende kropp med både lyder, lukter, smerter, behov og en siste desperat krampetrekning.

Og etterpå -. Hva gjør en egentlig når en forelder dør? Gravøl, naturligvis, og alt som hører med en hederlig og ærefull gravferd. Men etterpå? Det fins ingen fasit. Etter Olav arva Cecilia og Eirik både Hestviken og Saltviken, og alt godset med. Bothild er gått bort, og Bjørn vil ikke ha noe med Hestvikfolket å gjøre. Men Eirik vender tilbake til i klosteret. Eldrid slår følge samme vei, men ut på Gimsøy. I ro og vennlighet deler de sitt gods og sier farvel. Dermed blir det, slik Olav alltid ønska, Cecilia og hennes husbond som driver Hestviken videre, og det i svært gode kår. Kan hende de fortsatt sitter der, etterkommerne, og holder jorda i hevd og skuer utover den samme utsikt som Olav Audunssøn.

Gjennom hele verket opplever jeg at Sigrid Undset til en viss grad har benytta seg av retorisk ironi i sine tittelvalg. For eksempel heter første bok Olav Audunssøn gifter seg, men det er jo nettopp det han ikke gjør. Tredje bok heter Olav Audunssøns lykke, og her er han så langt ifra lykkelig som vi kan komme. Siste bok heter Hevnersønnen, og jeg hadde derfor en gnagende følelse underveis i lesinga. Hvem er denne hevnersønnen, tenkte jeg. Er det Eirik? Eller er det Bjørn? Eller en av sønnene til Cecilia? Hvem skal hevne hvem for hva? Men igjen: Det er det motsatte som skjer.

Store deler av sitt voksne liv, og gjennom hele sitt ekteskap med Ingunn og i hele sitt liv som far, har Olav gått rundt med en trist og grusom hemmelighet. Hans store synd, hans uskrifta nødvendighetsdrap: Å ta livet av den mannen som krenka han og hans hustru, før hun blei hans hustru. Med det samme tar han livet av sin kones sønns far, hvis sted han tar. Og det er en relasjon som mest aldri blir god, som Olav alltid må jobbe med og aldri kan forstå. Olav tør ikke elske denne gutten, den svarthåra, mørke gutten med kroknese og lett sinn. Olav tør ikke tilstå dette drapet, denne synden, tør ikke bøte og gjøre godt. Olav våger ikke snakke om synden sin, han tvinger den ned, vekk, bort, men den ligger der og ulmer og er en cyste i kropp og sinn, stadig verkende.

Fadermorder, det er det han er. Sin egen sønns fadermorder. Og om Eirik nå en gang skulle få vite, om Eirik nå skulle hevne! Da er det sin far han dreper, for å hevne en annen far, en far han aldri har kjent, men hans rette far. Og Olav knyter seg sammen, gjør seg hard, hater den lille gutten, er taus mot kona si. Det er lettere slik, tror han -.

Mot slutten av forrige bok, Vinteren, bygger Undset opp en sterk ytre spenning i kombinasjon med ekstreme sinnsopprør hos hovedpersonen Olav og hans nærmeste familie. Jørund er død, stukket med en liten dolk. Og i den tro at det er Cecilia, snakker Olav endelig ut om sin synd. Først vedkjenner han seg brøkdeler av den foran Eirik og Cecila, uten at de forstår stort. Deretter ror han straka vegen inn til Oslo i tåke og sprutregn for å skrifte, bøte og be om absolusjon. Etter dette får han slag, og de neste fire åra er prega av smerter, en kropp som ikke vil samarbeide og blodspy.

Men ryktene går -. Cecilia får høre noe, og når Olav ligger på sitt dødsleie, bringer hun noe av det videre til Eirik. Søsknene har nesten ikke sett hverandre de siste åra og de har mye å snakke om mens de venter. Det de ikke veit, og leseren heller ikke veit før etterpå, er at Olav lytter til samtalen dem i mellom. Slik skriver Undset en av de mest rørende scenene i hele verket.

For Eirik vil ikke diskutere ryktene. Han vektlegger Olavs skriftemål og vil ikke spekulere videre. De har aldri forstått hva slags mann far er, sier han, og fullroser sin far i alt og ett. Vel var han taus og hard! Men, sier han til sin søster, se på hans gjerninger. Eirik viser til hvor sømmelig Olav alltid har vært, en mann som gjør sine kristenplikter og som gir til de fattige. Han snakker om hærferdene hans, hans vågemot og høviskhet, hans dyktighet som bonde, hans styrker som ærlig og rettvis og hans evner som far. Den sønn Olav aldri torde eller ville elske betingelsesløst, har hele livet elska han så inderlig høyt.

Og denne scenen er nok et eksempel på Undsets genialitet som forfatter. Scenen vokser plutselig ut av sine konkrete rammer og blir også et symbol på hele Olavs forhold til Gud. Gud er sønnen som elsker betingelsesløst og uansett, mens Olav er den voksne som ikke tar i mot kjærligheten. I hele sitt liv har Olav vært redd for å elske, elske Ingunn som en likeverdig, elske barna og elske Gud, fordi hans kjærlighet ikke skal begrense hans vilje, hans handlinger og hans ære. Det gjør bøkene enda sårere og vakrere, for frykt er djupt menneskelig, og æresbehovet likeså, og en synes synd på Olav som aldri tok en sjanse.

Tro er et sjansespill. Å sette sin lit til noen, krever mot og tillit og håp. En har aldri noen garantier, annet enn den andres ord. Å stole på en annen er å tro på han eller henne. Olavs nærmeste svikter han fra tidlig alder av, og han vokser opp som fosterbarn på Frettastein. De har en avtale, fedrene, men denne trekkes i tvil og dømmes ugyldig av frendene etter at Steinfinn er død. Slik lærer Olav at han ikke kan stole på andre enn Ingunn og Arnvid. Men når han forsøker å blidgjøre Steinfinnssønnene, må han ha både stormenn og geistlige på sin side. To ganger trår han feil, saken står stille og Olav opplever at deres støtte ikke er noe verdt. Det er derfor heller ikke noe poeng å stole på andre - han blir bare såra sjøl. Olav blir vant til å syte for seg sjøl.

Slik ser vi Olavs beskyttelsesmekanisme i full blomst, en evig sirkel uten pusterom og ly, fylt av stadige gjøremål og mye mistenksomhet. Han tar aldri spranget, han verken våger eller vil, han lar aldri Gud råde, og han er slik fattig i sitt indre. Tro og tillit er en berikelse han burde ha hatt. I stedet blir han tung og hard, og innser ikke før på sitt dødsleie hva han har gjort galt. Han burde ha elska, våga og trodd. Å stole på Gud er å tro. Å elske Gud er å ta i mot hans kjærlighet. I siste øyeblikk lar Olav seg overbevise.

Og med det får Eirik sin endelige hevn. Han, som har rett til å drepe den eneste far han kjenner til, gir han i stedet en siste mulighet til å akseptere Guds kjærlighet. Det er en svært vakker, verdig og symbolsk avslutning på et mektig verk om et langt liv, der kjærligheten er omdreiingspunkt og katalysator for handling. For hadde det ikke vært for Ingunn, hadde Olav aldri levd akkurat dette livet.

lørdag 12. august 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del III

Bildekilde: Bokelskere
Jeg vender nok en gang tilbake til bøkene om Olav Audunssøn, skrevet av nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949). Verket, som tilsammen er på mer enn tolv hundre sider, gjør et sterkt inntrykk, både del for del og som en helhet. Første bind er Olav Audunssøn i Hestviken fra 1925. Det er igjen delt inn i tre bøker, nemlig Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Videre følger bind to, Olav Audunssøn og hans barn (1927). Denne gangen er bindet delt inn i fire bøker, Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen. Jeg har nå kommet til bok tre i bind to.

Olav vender etter noe tid hjem fra krigen, til et Hestviken som har lidd omfattende materielle tap. Han er sterkt vansira i ansiktet etter den stygge skaden, men ellers oppegående, noe som er mer enn en kan si om sira Hallbjørn og flere av de andre mennene. Faktisk står det så bra til med Olav at han reiser ut flere ganger og deltar i enda flere hærfølger og konflikter før han roer seg for godt. Da er han blitt rundt femti år, men han er fortsatt sterk og rørlig, og han driver gården i Hestviken på en tilfredsstillende måte, med god hjelp fra de snart voksne småmøene, Cecilia og Bothild, og huskarene.

Men det er ikke lenge de får være i ro. Mærta frue går bort, Eirik bestemmer seg for å gå i kloster, Olav begynner å se seg om etter gode gifter til jentene samtidig som han skjuler en drapsmann på gården. Torhild lever sitt eget liv, og i Rundmyr er det bare sorgen, som vanlig. Ikke mange husker på Ingunn lenger, det er bare han -. Av og til ser han henne for seg, levende og nær, andre ganger er det steder, lukter, ord eller stemninger som gjør at han minnes. Enkelte dager går forbi uten at han tenker på henne i det hele tatt, verken henne eller synden eller Gud.

Når Eirik i fullt alvor mener han er eslet til klosterlivet, støtter faren han fullt ut med ord og gilde gaver. Og det er en glede å se Eirik ta til med nye gjøremål, finne sin vei som en kirkens mann, lese, lære, tøyle temperament og løgner. Det er som om han blomstrer, så ung og fager han er, og Olavs kjærlighet til sønnen blomstrer også. Faktisk er det godt å tenke på at Eirik ikke er den som overtar det hele, Hestviken går til Cecilia og hennes framtidige husbond. Og for første gang tør Olav å oppriktig elske barna sine. Eirik for hans mot til å gå egne veier, Cecilia for hennes sinnlikhet og lojalitet, Bothild for hennes engstelige og ømme vesen.

Men det går aldri som en forventer. Eirik returnerer plutselig og legger en heftig elsk på fostersøsteren sin, den redde og sky Bothild. Drapsmannen Jon, som egentlig heter Aslak, forteller hemmelighetene sine til Cecilia. Og Jørund, den ustabile og kvinnegale svirebroren til Eirik, trenger en utvei til mer gods, som yngstemann i en sønnrik familie. Han ser en mulighet, og tar den. Det er i det hele tatt mye som skjer, men nesten alt er med på å trekke menneskene lenger og lenger ned i det som er mørkt og trist og vanskelig.

Tittelen Vinteren henspiller på ei vanskelig og kald tid, fysisk, psykisk og emosjonelt. Og for Hestvikfolket, og særlig Olav, er det reine fimbulvinteren. I takt med Eiriks hjemkomst og den bitterheten denne fadesen vekker, Bothilds bortgang og Cecilias gifte, hardner den rause storbonden. Olav går fra å være en respektert, ættrik og mektig mann, til å bli en taus, tom og tørr gamling som mange skyr unna. Han fjerner seg totalt fra Gud og hans bud, utad lever han i tråd med kristenheten, innad i sjelen er det mørkt og stille. Etter mange sjanser har Olav en gang for alle valgt sin egen vilje, sitt eget liv og sin egen ære over Guds.

For leseren er det lett å forstå at Olav har et rikt indre liv, og at han nå er i djup sorg. For hvert tap han lider, kommer han nærmere smerten og sorgen han følte på da han måtte begrave Ingunn. Tankene og lidelsene har han forsøkt å stenge inne i seg sjøl, under lag på lag av utallige gjøremål og like hverdager. Han er ensom nå, en gammel, ensom mann, som har mista alle sine barn. Bothild er borte, Cecilia bor med sin husbond langt unna og Eirik driver mer nedi Saltviken enn han er i Hestviken. At Eirik feila som munk, gjør Olav sint og bitter. Nå blir det slik likevel, at Hestviken går til han.

Men Olav får mest ikke mulighet til å forsones med en slik tanke heller. For Cecilia kommer flyttende med mann og barn, og nok en gang utfordres maktbalansen i Hestviken. Etter enda en nedkomst overtar hun styret av gården, mens mannen hennes går der, tiltaksløs, sur og ulykkelig, og sparker i fjæresteinene og sutrer i skogen. Olav forakter han, fordi han er veik og umandig og æreløs, han forakter Eirik, som tilrådde giftet, og han forakter seg sjøl, som har latt sin datter gifte med en slik evneløs, svak og uærlig mann. Om han bare hadde fulgt sin egen vilje, og hennes -.

Plutselig er det Eiriks tur til å tenke på ei konkret framtid med giftermål og barn. Når han taler med faren om saken, viser det seg at faren allerede har sett seg ut ei passende kvinne. Flere treff blir arrangert og de to er vennlig innstilt overfor hverandre. Hun er rundt tjue år, høy og svært vakker. Eirik, som nå er tjuesju, ser eldre ut enn sine år, og er ikke lenger så pen, men han har et rolig og sindig vesen. Det lærte han da i det minste i klosteret, å beherske seg en smule. Giftermålet blir avtalt, og endelig kan en se lykken i Hestviken også. En skandale forårsaka av Cecilias mann snur saken opp-ned, fornærmelsene er mange og grove og det ender med at Eirik mer eller mindre stikker av fra alt og alle, sjøl om det ikke var intensjonen hans da han dro.

I mange år er det taust og vondt i Hestviken. Dagene er prega av hardt kroppsarbeid og strenge livsvilkår. Olav er uforsonlig, hatsk og spottende, særlig mot Gud og sin svigersønn. Og Cecilia lider under fæle omstendigheter og er låst i et krevende ekteskap med en psykisk ustabil mann. Den eneste som har funnet en slags ro, som har akseptert sin skjebne, er Eirik. Helt til en ny hendelse krever at han vender tilbake. Eiriks hjemkomst presser fram følelser, ord og handlinger som lenge har ulma i Hestviken. Og i løpet av noen seine nattetimer og en tidlig, grå morgen, utarter diskusjonen mellom familiemedlemmene. En griper den gamle øksa Ættarfylgja, en skyldes for drap, en ligger livløs og en ror illsint avsted til Oslo.

Tredje bok av andre bind om Olav Audunssøn, Vinteren, er bindets lengste med sine nesten tre hundre sider. Handlinga strekker seg over mange år, der det stadig går dårligere med Hestvikfolket. Undset gjør mange nedslag i perioden, der hun rikt og detaljert skildrer det som skjer, i et imponerende stramt og klart språk. Hun vektlegger naturomgivelsene og værets vekslinger, ofte gjennom Olavs øyne, der han stille betrakter sitt rike. Hun skildrer årstidenes lukter, farger og lyder, havlukta som slår opp fra kaia om våren, høstbladenes farger mot en grå himmel, skoenes dempa skritt mot nysnøen. Videre nevner hun arbeidet som gjøres på gården til ulike tider, hun beskriver finklær og arbeidstøy og maten de spiser, fra den tynne vellinga til det rike festmåltidet. Og gjennom sine mange dialoger og indre monologer, gir hun intense psykologiske portretter av hovedpersonene. Sjøl om handlinga går over mange år, oppleves boka som handlingsmetta og tett, der forfatteren stadig opererer med nye katalysatorer for handling. Kompleksiteten og mesterligheten i hennes arbeid blir virkelig tydelig i de mange avsnittene der alt flyter, tilsynelatende lett og fritt, mens både leser og hovedpersoner baler med eksistensielle spørsmål. I tillegg er komposisjonen av boka og oppbygginga av handlinga helt suverent utført.

Ei endring i denne boka, som er en tydelig forskjell fra de foregående, er at Eirik gradvis tar over mer av fokuset som en hovedperson. I første bind oppfatta jeg at både Ingunn og Olav var verkets hovedpersoner. Undset gikk fram og tilbake mellom de to og fulgte begge tett, med en ørliten overvekt av fokus på Olav i bok en og tre, mens bok to nesten bare var konsentrert rundt Ingunn. Med Ingunns død blei Olav naturlig nok aleine igjen. Men nå, som Olav blir gammel og mindre pratsom og mindre virksom, er det Eirik som skildres, der han tar opp igjen driften nedi Saltviken, og der han rydder jord djupt inne i skogen. Glidninga er nesten umerkelig, og dessuten helt naturlig: Sønnen skal ta over etter faren.

Mot slutten av boka har Undset bygd opp en helt unik, sitrende spenning, der hun knytter sammen fortid, nåtid og framtid for Hestvikfolket. Hun favner alt, hele Olavs liv og hele bokas innhold, som komprimeres og settes på spissen. Og spenninga ligger i alle lag, den er ytre og handlingsdrevet, den er indre og eksistensiell, den er psykologisk og dirrende, den er truende og skummel, den ligger mellom menneskene, mellom linjene, og ikke minst: Den gjør det vanskelig å lese. Sidene berører Olav, Eirik og Cecilia, leseren og naturligvis bokas avslutning. For hvordan skal det gå med dem alle sammen etter noe slikt?