onsdag 19. juli 2017

Sommerferie!

Vi hiver oss rundt og reiser! Bøkene er med, sammen med badedyr og bæremeis, regntøy og solkrem og alt annet en kan trenge på bilferie i Norge (med andre ord ganske mye - bilen er full). Dekning regner jeg ikke med å ha i særlig stor grad, og alle maskiner blir hjemme. Vi snakkes med andre ord ikke før en gang uti neste uke, tidligst. Derfor vil jeg benytte anledninga til å ønske dere alle en riktig god sommer - med haugevis av gode bøker, is, jordbær, bading, fine turer og masse, masse kos med familie og venner! 

fredag 14. juli 2017

Kjærleik og død

Bilete: Bokelskere
Aino Julia Maria Kallas (1878-1956), fødd Krohn, er en forfattar eg mest ikkje hadde høyrt om i det heile før eg tok til med boka hennar, Gjennom eld og vatn (norsk utgåve frå 2009). Ho vart fødd på øya Kiiskilä i Finland og var mykje i Finland og særleg Helsingfors heile livet, men budde som vaksen i storbyane St. Petersburg, Tartu, London og Stockholm før ho vende heim for godt i 1953.

Aino Kallas kom frå ein stor intellektuell kunstnarfamilie, der faren var forfattar og litteraturvitar, mora var rektor og forfattar og broren var folklorist. Ho levde eit særs spennande liv og var ei språkmektig kvinne. Aino Krohn, som då allereie hadde debutert som forfattar, gifte seg med estlendaren Oskar Kallas (1868-1946) i 1900, ein mann som var både nasjonalist og diplomat. Dei fekk fem born saman, og attmed å vere travel mor og diplomatfrue, hadde ho ein omfattande og populær forfattarkarrière der ho mellom anna turnerte mykje som føredragshaldar.

Gjennom eld og vatn, utgjeve av Bokvennen Forlag i 2009 og med omsetjingar, etterord og innleiingar ved Liv Hatle (1937-2015), er ei bok som inneheld tre forteljingar av Aino Kallas. Dei tre frittståande verka er Barbara von Tisenhusen frå 1923, Presten i Reigi frå 1926 og Vargbrura frå 1928. Forteljingane er grunna på faktiske historiske personar og hendingar dokumenterte i dei baltiske krønikene. Kallas har henta fakta frå krønikene og dramatisert liva til hovudpersonane med soger og bibelforteljingar som føredøme med tanke på stil og språk. Teksta er udramatisk, men innhaldet er stort. Forteljingane er skrive medan Aino Kallas var på sommarferie med familien på øya Hiiumaa i Estland. Alle tre verk er lagt attende i tid, til 1500- og 1600-talet. Staden er dei baltiske områda og hovudtema er elskhug.

I Barbara von Tisenhusen møter me ei ung adelskvinne, Barbara, som forelskar seg i feil mann. For tyskaren Franz Bonnius er berre ein ussel skrivar, og ho kan ikkje, som adelskvinne, gifte seg nedover i samfunnet. Då vil ho verte ståande heilt utan juridisk og sosialt vern og utan rett til økonomisk stønad eller arv frå familien, som eig mykje land i Rannu midt i Estland. Barbara er ei tenksam og klok kvinne, så ho fær til presten for å få greie på korleis lova er, og kva Gud har å seie om saka. Dinest stikk ho av med elskaren sin. Ho er viljug til å våge alt for kjærleiken! Men familien er mektig. Broren leiar søket etter søstera, han finn ho, og dommen åt dei tolv mannlege frendane og presten er nådelaus. Ho har skjenda familienamnet, ho har krenka æra til alle med namnet Tisenhusen og ho er difor utan verdi. Omgrep som ære, synd og skam er heilt sentrale i teksta.

Presten i Reigi handlar om ein mann som får ein ganske annan lagnad. Etter mange år som lukkeleg gift med den unge og vakre Catharina Eriksdotter Wycken frå Åbo, kjem ulukka. Presten Paavali Lempelius, òg kalla Lempelensis, misser embetet sitt etter ei stygg hending han urett vert skulda for, og dei to borna åt han og Catharina døyr. Etter to år utan jobb får han embete som prest i Reigi på øya Hiiumaa, heilt ut mot havet. Det er aude der, og menneska er annleis. Presten lærar seg å leve på eit anna vis. Ein dag kjem det eit tredje menneske inn i hushaldninga, den unge diakonus Jonas Kempe. Og mellom han og Catharina vert det raskt sterke kjensler - så sterke at dei flyktar saman. Men også her vert dei elskande innhenta. Dygd, synd og skuldkjensle er vesentlege omgrep.

I Vargbrura handlar det om livet til ei kvinne som skuldast for å vere varulv om natta og kone om dagen. Me møter Aalo når ho er særs ung. Skogvaktaren Priidik får auge på ho medan ho vaskar sauer med andre kvinner, og han vert bergtatt av venleiken hennar. Eit halvt år seinare er dei gift, og innan eitt år har dei ei lita dotter i lag, Piret. Men Aalo høyrer ei stemme kviskre åt ho, og ho trekkjast mot skogen. Ein natt klarar ho ikkje å stå i mot meir, og ho vandrar ut mot myra. Ho finn ein ulvefell der ute, ho tek den på seg og slik vert ho ein ulv. I lang tid held ho på slik, kvinne om dagen og varg om natta, heilt til mannen hennar finn ut av det og sender ho til skogs for godt. Like fullt kjem ho attende, og dinest ventar dommen åt samfunnet. Her er det tydeleg at teksta er skrive for å skremme folk frå synd, og helvetes pinsler er ofte henta fram.

Som ein kan sjå av dei korte handlingsreferata over, er det nokre fellestrekk ved forteljingane. I fokus er kvinna, kvinna som elskar. Og ho vert granska av presten sin eller av mannen sin, altså av eit mannleg blikk. Forteljingane er dinest skrive ned av fleire ulike menn, og pusla saman att og skildra på ny av ei kvinne (Kallas). Kvinna som elskar er ikkje ei lukkeleg kvinne. Det går ikkje godt med desse tre, men dei freister alt for å få lukke. Ei lukke korkje Gud eller samfunnet kan godta, men like fullt ei lukke.

Unge Barbara ofrar seg for kjærleiken, og me får historia frå presten, som ikkje heilt kan forstå kvifor ho er viljug til å gjere det ho gjer. Han granskar ho, som om han då vil få eit svar: Kva gjer at dette, dette samhaldet mellom mann og kvinne, er meir verd enn sjølve livet? Kvifor er det noko ho vil døy for? Kan ho ikkje berre leve utan kjærleiken? Men det kan ho ikkje. Livet utan ein slik kjærleik er ikkje verd å leve. Då kan ho like greitt døy.

Catharina bryt ut av ekteskapet for å leve med ein annan mann. Gjennom auga til presten kan me sjå kvifor ho likar Jonas, og me kan godta at dei er glade i kvarandre. Men presten fattar like fullt ikkje alt. Kvifor stikk dei av? Om natta, i kulda, midt i joledagane? At dei lever så ille som dei gjer, at dei ikkje nektar for noko når dei kan, at dei friviljug vil dømmast? Kvifor vil dei ikkje redde seg sjølve, redde kvarandre? Kvifor kan dei ikkje sjå meir enn berre den andre? Utan at Paavali tenkjer eller skriv det, er det vanskeleg å ikkje tenkje på munnhellet "kjærleik gjer blind". Og som me får seinare får lese, blindar hat med.

Aalo er den tredje kvinna. Og ho elskar mannen sin, barnet sitt og livet deira. Men ho er merkt av Satan, skriv forteljaren, som er ein namnlaus geistleg. Ho har eit svart merke under venstre bryst, som om Satan har gripe etter ho, eller kan hende ein varg har klora i ho. Ho har vargblod i seg, og ho trekkjast mot skogen og det fælslege når det kallar på ho. Om ho elskar Satan, skriv han ikkje eksplisitt, men at ho likar å vere varg, meiner han klårt at ho gjer. Ho er kvinna som ikkje kan velje, men som vert jaga åt skogen av di mannen og samfunnet og Gud ikkje godtek varulvar.  Då vert ho varg, den ho eigentleg er, for ho er i makta åt ein demon. No i dag er slike forteljingar om varulvar ikkje dei same som før (overtru), men ein kan tolke problema som ein kamp i kvinna, mellom natur og kultur, eigne instinkt, eigen vilje og eigen identitet på den eine sida, og at ho skal leggje seg under mannen på den andre, ein prosess som kan vere både smertefull og sjølvutslettande.

Og det er ei av mange moglege tolkingar som ein kan nytte på alle tre verk. Samfunnet og mannen freistar å kontrollere og styre kvinna og kjærleiken hennar, og dei sikrar seg med lov, gudstru og ekteskap som pressmiddel. Så lengje ho held seg til reglane, går det ho godt. Men kvinna vil vere fri. Å leve bunde og kua er ikkje å leve. Då er det betre at ho friviljug lèt livet.

Aino Kallas har ein stor og imponerande forfattarskap, og eg ser fram til å lese meir av ho. Ho skriv så godt! Diverre er det ikkje mykje som er omsett til norsk, men eg trøyster meg med at det kan vere meir å finne på svensk. Dei tre forteljingane i Gjennom eld og vatn er framifrå omsatt av Liv Hatle, med eit kraftfullt, klingande, susande, skildrande, arkaisk, kvikt, ordrikt, spanande og saftig nynorsk språk. Eg rår alle til å lese boka!

fredag 7. juli 2017

Billedhuggerens datter

Bildekilde: Bokelskere
Etter å ha lest Eve Chases slitsomme forsøk på en roman, kjente jeg at jeg måtte ha en positiv leseropplevelse. Og den fant jeg på denne måten: Jeg valgte en forfatter som jeg kjente til fra før, for å garantere at jeg skulle føle meg hjemme i språk og stil. Neste premiss var at boka ikke måtte være for lang, for å unngå å miste motet før jeg var kommet halvveis. Deretter fant jeg fram noen alternativer og leste den første sida i bøkene for å se om dette var noe som kunne appellere til meg akkurat nå. Og på tredje forsøk - det var det! Dermed var valget tatt, og jeg gikk for alvor i gang med Billedhuggerens datter (1968, på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström) av Tove Marika Jansson (1914-2001).

Kort fortalt er ramma rundt boka inspirert av Tove Janssons egen oppvekst på 1920-tallet. Den er ingen sjølbiografi eller faktabok, heller ei erindringsbok uten et tilbakeskuende og bedrevitende voksent blikk. Det er barnet Tove som fører ordet, og i boka er hun en navnløs jeg-person. Slik kommer ikke forfatterens egen biografi for tett på leseren, men de som kan og vil kan finne fram likheter og forskjeller og pusle sammen en helhet. For meg var ikke det viktig i det hele tatt, det var mer det å være med i hele det kunstneriske, skapende og veldig sansende universet hun skildrer.

Det litterære, fortellende barnet er et nærværende, varmt og begeistra barn. Jeg-personen har mye energi, mye positivitet, hun har et konkret og underholdende skråblikk på tilværelsen samtidig som hun er god og mild, men bestemt. Det skaper mange morsomme situasjoner. Hun vokser opp i en litt unormal familie, der faren er billedhugger og mora er tegner. Begge er mye opptatt med sine respektive karrièrer og har kanskje ikke alltid tid til å være så mye med barnet sitt. Hun blir derfor gående en del aleine, og hun undrer, fantaserer og erfarer i sitt eget, uforstyrra tempo.

Barnet elsker når faren er på fylla og lytter til de spennende historiene som fortelles på kjøkkenet, hun trekker inn lukta av sprit og sigarer og smugkikker når det braker løs med en slåsskamp. Hun elsker den voldsomme stormen som herjer på eiendommen ut mot havet og når alle må løpe rundt for å redde tingene ute, båtene og til og med sjølve kaia. Hun liker sommerhuset og alle de snåle naboene og gjestene og de merkelige prosjektene som foregår og integrerer seg sjøl som en naturlig del i smått og stort. Hun holder pusten når far skal støpe og hun veit godt at hun ikke må forstyrre når mor jobber. Så hun sniker seg rundt og lager teater for de som vil se på, om det så er i regnvær for bare ei småsenil dame og en katt. Eller hun ror ut i båt med en venn og tvinger seg til å ro rett inn i tåka og frykten.

De nitten kapitlene er korte og episodiske, klart avgrensa i tid og sted og i forhold til hvilke personer som er med. Kapitlene er tett på novella som sjanger, men er likevel så tett sammenbundne at jeg velger å se boka som en roman. Den sceniske komposisjonen og barneperspektivet minner om Sommarboken (svensk tittel). Når kapitlene i tillegg er lagt til disse lange sommerdagene, der havet er endeløst og skyene ruller over himmelen i den finske skjærgården, blir også stemninga noe lik. Men det trekker verken den ene eller andre boka ned, det er heller det motsatte. Bøkene støtter hverandre som tekster fra samme univers, der menneskene er overlatt til hverandre og sine begrensa omgivelser, og frivillig underlagt - og avhengig av - naturens mange luner. Kanskje er det der fantasien får spillerom, mennesket får skaperkraft og kunst oppstår.

Barneperspektivet i romanen er gjennomført, men ikke uten utvikling. I begynnelsen er det tydelig at vi har med et lite barn å gjøre. Hun er svært konkret, hun har et begrensa ordforråd, misforståelsene og antagelsene er mange og morsomme, og hun lager sin første skulptur. Hun lever i en blanding av fortid og nåtid, myter og virkelighet, det abstrakte og det konkrete. Og over alt sammen rager kunsten og Gud. Seinere virker det som om hun løsriver seg fra det siste, men kunsten fortsetter å modne sammen med henne, verket igjennom.

Etter hvert blir det et eldre barn vi møter, et sterkere, staere, mer krevende barn med mange ideer og planer og stor gjennomføringskraft. Hun er driftig og dyktig, nysgjerrig og ydmyk. Sommergjestene til mor og far, derimot, sitter kan hende igjen med et litt annet inntrykk etter å ha møtt på henne og brødrene. Ettersom boka går mot slutten, modnes barnet mer og mer, og når vi forlater henne, er jeg ganske sikker på at hun ikke er så langt unna sin egen debut - i tidsskrift i 1928 og med bildebok i 1933. Slik er Billedhuggerens datter ikke bare ei erindringsbok, den er også ei dannelsesreise, der barnet utvikles og blir kunstner. Og språket, tankene, ferdighetene og kunnskapen hennes er så overbevisende, at hun er klar allerede før hun er tjue år.

Boka er befriende på mange måter. For det første er hele vår teknologiske og multimediale verden totalt tilsidesatt og ikkeeksisterende til fordel for samspillet mellom natur og kunst, foreldre og barn samt dynamikken i skapelsens mange faser. De er ute i båt, men de ror. De ferdes på øyene, men de går. De er på tur og har med matpakke. De finner små skatter i fjæra og kaster stein i havet. I de få byscenene er det verken snakk om biler, motorsykler, lyskryss, heiser, reklameskilt eller kino. Ulike former for teknologi virker totalt uinteressant.

For det andre er en ytre verden heller ikke til stede som noe. Det er aleine barnets tanker, erindringer, leik og fantasi som setter grenser for innholdet i kapitlene, ikke hva som går an, hva som fins, nyheter, økonomi, krig, uro eller noe annet hun har sett på tv eller hørt på radio. Hun virker helt upåvirka, helt blank for kulturelle fellesreferanser utover de religiøse og kunstneriske, i sin egen boble, der det som er viktig er sansing, erfaring og det å kunne skape noe eget. Den ytre verden er ikke der. All den energien vi i dag bruker på å følge med på alt og alle over hele verden, kan hun bruke på seg sjøl. Og resultatet blir helt enestående.

Likevel er det ei nådeløs bok. Sjøl om skildringene innimellom kan nærme seg idylliske, er det lett å se det ubarmhjertige, ensomme barnelivet hun lever. Barneperspektivet gjør dette enda tydeligere, for barnet går uten denne voksenkontakten som er så viktig i dagens barneoppdragelse, med fysisk nærhet og psykisk trygghet. Alt hun gjør, gjør hun sjøl, i lys av de voksnes ideer om kunsten og livet og hva som betyr noe. De voksne spenningene ligger rundt henne, lista for evner og prestasjon ligger skyhøyt. Allerede da, på 1920-tallet, var dette en livsførsel som var på vei ut. Men det var et liv som fantes, og Tove Jansson viser det fram i all sin bredde, det livet som forma henne, som kvinne og forfatter og tenkende menneske. Dette mystiske, magiske kunstnerlivet.

Igjen: Kunsten. Hun kommer aldri utenom, men lever med og i og til slutt tror jeg ikke hun kan leve uten. Kanskje det var derfor hun også fant seg til rette der, i et skapende element, stadig lesende, skrivende, tegnende, tenkende. Billedhuggerens datter er skarpe erindringer i et følsomt og presist språk. Jansson skriver med masse varme og omsorg og er nært på alle menneskene hun skildrer, slik at de blir virkelige med sine rynker og barter og oppheng på gips og glansbilder. Men boka er helt fri for sentimentalitet. Den er stram, vakker, velforma og sann - og helt nydelig å lese en lang sommerdag.

mandag 3. juli 2017

Sommerlesing, del II

Sommer, sommer, sommer! Med sommerstengt barnehage, sommervær og sommerklær, har jeg egentlig ikke noe valg: Nå er det sommerferie! Og godt er det, for her er det varmt døgnet rundt, så sannsynligheten er stor for at jeg ikke ville fått gjort så mye på jobb uansett. Da er det mye bedre å kose seg skikkelig med lange, varme utedager, glade barn, leiking, turer, sykling, bading, melon, jordbær og massevis av is! Og innimellom skal jeg naturligvis forsøke å få til litt lesing.  

Alexander L. Kielland
I juni leste jeg Gift på nytt, ei bok som var særprega og intens da jeg leste den i tenåra, og som ikke var noe mindre særprega og intens nå. Alexander L. Kielland er en svært dyktig forteller, han har et godt grep om hovedfortellinga og de ulike historiene han beretter. Og, noe som forundra meg, var at to av bokas aller sterkeste scener faktisk var akkurat slik jeg huska dem. Jeg gleder meg til å lese videre!

Jens Bjørneboe
Og nå som Gift er lest, er det fritt fram med Jonas! Jeg håper jeg får lesetid i løpet av juli.

Per Olov Enquist
Planen var å lese sjølbiografien til Enquist i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill i juni. Men det skjedde bare ikke. Jeg hadde nok litt for mye å gjøre og litt for få lesetimer til å kunne gape over ei slik omfattende bok. Jeg tar likevel med meg boka videre og håper den leses i løpet av sommeren, eller kanskje mer realistisk, i løpet av året.

Sigrid Undset
Etter å ha lest første bind om Olav Audunssøn i løpet av våren og hatt ei god lesepause, er jeg nå klar for andre bind. Jeg leser fortsatt sammen med Birthe og koser meg veldig, sjøl om lesinga også er vondt og vanskelig. Men altså, den skrivestilen til Undset, i kombinasjon med historias innhold og krafta hun forteller med, er helt enestående. Anbefales!

Marita Fossum
Fossum må fortsatt vente, kanskje til august, eller kanskje til jeg er i humør til det som ser ut til å være nok ei trist bok. Jeg trenger at bøkene er noe mer, ikke bare en isolert følelse eller ei nedgraving i ett bestemt tema.

Tove Jansson
Og med Tove Jansson er alltid noe mer, garantert! Det var ei skikkelig drømmebok, denne Billedhuggerens datter fra 1968 (på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström). Jeg koste meg masse med språk, stemninger og erindringer fra et liv som er langt unna mitt eget, men som likevel kjennes så nær. Omtale kommer.

Eve Chase
Black Rabbit Hall er lest og omtalt og fordøyd og vel så det, og faktisk, når jeg tenker meg om, allerede ganske glemt. Ingen vinner der, altså. Jeg er i tvil om jeg skal gi meg sjøl et lesekryss, men de 389 sidene må vel være til godt for noe.

Aino Kallas
Plutselig en kveld satt jeg med nesa i boka Gjennom eld og vatn skrevet av finske Aino Kallas (1878-1956), og fy søren, for noen fortellinger! Og for et språk! Og for en saftig oversettelse! Det blei med andre ord ganske seint på natt før jeg slutta å lese, og nå er det ikke så mye igjen av boka. I tillegg er forfatteren ei skikkelig fascinerende dame. Omtale kommer.

Jon Fosse
I løpet av juni leste jeg Jon Fosses Dikt. 1986-2000, og jammen blei det ikke et innlegg av den også. Kvaliteten på dikta kom bedre fram jo mer jeg leste, og enda bedre blei de da jeg skreiv om dem. Det i seg sjøl er en interessant observasjon som beskriver meg godt som lyrikkleser. Jeg trenger tid til å komme inn i symbolikk og poetisk sfære, og jeg må jobbe meg ned i materialet for å få et varig utbytte. Det er en spennende prosess. På den andre sida er jeg veldig glad for at det ikke er slik med alt jeg leser.  

Tre riddersagaer
Når jeg syns at jeg har levd ei stund (les: for lenge) uten noe som tematiserer middelalder (ingen artikler, bøker, reportasjer, nyheter, diskusjoner, tanker), vender jeg tilbake til middelaldertekster. Denne gangen er det tre riddersagaer som står for tur. Jeg er i gang med lesinga og koser meg masse!

Bokhyllelesing
Som jeg har skrevet om her, lider jeg av valgets kvaler, og tar ikke lett på bokvalget. Det er litterære mursteiner som står for tur, de skal helst være på mer enn fem hundre sider og de skal leses innen juli er omme. Så raska på! 

Sommerlesing
Fordi det er ferie, ser jeg for meg at jeg får mye mer lesetid enn normalt, sjøl om jeg veit av erfaring at jeg får langt mindre enn jeg tror. Likevel stopper det ikke meg i å velge meg noen potensielle sommerbøker: De fortapte spillemenn av William Heinesen, Larmen og vreden av William Faulkner, Da duene forsvant av Sofi Oksanen, Arkitekt av Merethe Lindstrøm og den berykta Sannheten om Harry Quebert-saken. Så får vi se hva som utfolder seg i løpet av sommerdagene...

Faglitteratur
Med jobbstart i august kommer slikt tidsnok og tynger lesedagen med den tørreste lektyre (den en leser ufrivillig, også kjent som tvangslesing - det blir aldri bra), innimellom glimter den til med overrraskende informasjon og kul formidling. Inntil videre har jeg satt hjernen i det skjønnlitterære giret og ser fram til å kose meg med smått og stort.

Jeg ønsker dere alle en knall boksommer! 

fredag 30. juni 2017

Murstein til besvær

I ulestreolen min er det mange tjukke bøker. Det er faktisk så mange av dem, at de totalt fortrenger de tynne bøkene og de med normalt sideantall. De har så til de grader tatt over hele reolen, og ikke bare de enkelte hylleplatene, men også golvet foran reolen og stabelen ved siden av og ekstrahyllene i de andre reolene og den store pappesken fra Mammutsalget og avlastningsbordet med bøker fra fjorårets Mammutsalg og gavebunken under bordet. Overalt hvor jeg ser, finner jeg tjukke, omfangsrike, digre, tunge, massive, omfattende, rikholdige bøker. Med andre ord: Mursteiner.

Hos meg har det altså hopa seg opp. Jeg plukker fram romaner, novellesamlinger, skuespill, diktsamlinger, essay- og artikkelsamlinger, barnebøker, biografier, ungdomsromaner, korttekstsamlinger og så videre for å lese etter hvert som året og lesehumøret går sin gang. Men de virkelig omfattende bøkene, de ulitmate, uoverkommelige klassikerne, det vil si eposene, de svært store romanene og de helt uforståelig omfattende utgivelsene, står igjen. De står og står i hylla til bokryggen begynner å falme og støvlaget på toppen er mjukt og grått. I alle fall nesten.

Fakta er at de står så lenge at jeg må lage leselister og legge leseplaner med omhu for å få lest dem. Jeg må planlegge og motivere, sette meg delmål og tvangslese, av og til må jeg krysse av hver eneste leste side for å i det hele tatt se at det går framover, at jeg stadig nærmer meg neste avsnitt, neste side, kapittel, del, slutten. Om jeg ikke gjør sånt, er jeg redd mursteinene kommer til å bli stående for alltid, i alle fall til barna har flytta ut og jeg igjen har makta over min egen fritid. Men jeg har jo lyst til å lese noe i år også. Og gjerne ei tjukk og god bok som begeistrer og fascinerer, interesserer og overrasker. Men hvilken bok er da det?

Og det er her jeg er nå. I leseutfordringa Bokhyllelesing 2017 er temaet for juni og juli å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Tjukk bok for meg er ei bok på mer enn fem hundre sider, eller med så tungt innhold at den tar svært lang tid å lese. Jeg har så mange! Og valgets kval er så omfattende at jeg nå, per i dag, fortsatt ikke har valgt bok og kommet i gang med lesinga. Jeg er med andre ord nesten en måned forsinka, og mursteinene ler fra topphyllene, der de skuer ned på meg.

Hva er det jeg så har å velge i? Hvilke bøker er det som humrer og ler innimellom omslag og stive permer? Jo, det er ingen ringere enn Det annet kjønn, Idioten, Middlemarch, Den gylne notatbok, De besatte, Sin egen herre, Usynlig mann, Den guddommelege komedieDon QuijoteChristianus Sextus, biografien om Fjodor Dostojevskij, FaustBuddenbrooks, Den store SertãoHistorienJuvikfolke, Blikktrommen, Rødt og svart, Frederica-kvartetten, Mannen uten egenskaper, Moby Dick, Bjørndaltrilogien, Barnas bok, Mårbacka-trilogien, Rosens navn, Herodots Historie, Sannheten om Harry Quebert-saken, Dekameronen, På sporet av den tapte tid, Michel de Montaignes Essays, Olav Audunssøn og hans barn, Kvinnen på Wildfell Hall, Romerrikets historie, Kleopatra, Sagakongene, Herr Tristram Shandys liv og meninger og så videre og så videre og så videre.

Valget er verken lett eller enkelt. Jeg har jo lyst til å lese disse bøkene, ellers ville jeg ikke ha ønska meg dem og kjøpt dem, men jeg har ikke lyst til å ikke ha lyst til å lese dem. Ikke vil jeg ha dem på utstilling heller, og stadig bli minna på at jeg nettopp ikke har lest det jeg burde lese. Ulestreolen min er ordna etter anskaffelsesdato, slik at det virkelig begynner å haste med enkelte titler. Jeg kan da vel ikke ha ti år gamle uleste bøker på lur? Da er det på tide å gjøre opp status!

Men klassikere kommer en ikke utenom. De bør og skal leses, og for min del må de leses også. Jeg syns det hører med til allmenndannelsen, og jeg lærer i tillegg så vanvittig mye av dyktige forfattere! Sånn sett burde det være en glede å lese tjukke bøker. Det som er problemet, er tid og muligheten til å kunne fokusere. Med små barn kan en sjeldent lese lenge i fred og ro. Og enkelte av de nevnte bøkene, krever fred og ro og konsentrasjon over lengre tid, noe som er utfordrende når hverdagen er delt opp i svært mange gjøremål. 

De tjukke bøkene er altså noe til besvær akkurat nå. Og jeg kjenner at jeg heller litt mot å lese Sigrid Undsets andre bind om Olav Audunssøn, ei bok jeg likevel har på leselista i år, framfor å gå i gang med ei ny ei, som kanskje ikke begeistrer nå i sommervarmen. Men hvem veit, sommeren er lang og den endelige sommerleselista er fortsatt ikke helt på plass.

Lykke til med sommerens bokvalg, og god les! 

onsdag 28. juni 2017

Sommerens lesevaner

Ei rask spørrerunde om sommerens lesevaner følger under, ei liste som jeg plukka opp hos Astrid Terese på bloggen Betraktninger. Spørsmåla, her i en lett omskrevet versjon, og ikke minst det å lese andres og å tenke på egne svar, ga meg skikkelig sommerstemning! Og det er jo ikke så dumt akkurat nå.

1. Pleier du å lese mer, mindre eller som vanlig om sommeren?
Før jeg fikk barn: Mer! Etter jeg fikk barn, med sommerstengt barnehage: Mindre! Det er ikke så greit å lese når en stadig må plastre knær, tørke opp saft, hente is, skjære melon, fylle på vannpistoler, hoppe tau, tegne med kritt, vanne blomster, henge opp tøy, fjerne sand fra tær og ører og truser, og for å ikke snakke om umuligheten av å lese mens vi er på biltur, sykkeltur eller badetur.

2. Leser du samme type bøker på sommeren som resten av året, eller leser du noe spesielt når det er sommer?
Jeg er vel som mange andre, som ønsker noe litt lettere om sommeren innimellom grilling og bading og myggestikk. Men så irriterer jeg meg grønn over alle upresishetene og slurvet i disse lettere bøkene at det bare blir styr, så det er vel greit å lese det samme om sommeren som ellers om året lell. Når det er sagt, forsøker jeg alltid å plukke ut sommerlektyren med omhu.

3. Beskriv den ultimate sommerleseplassen.
Aller helst har jeg en behagelig (men ikke for behagelig, da er det fort gjort å sovne) liggestol i skyggen, for eksempel under et tre. Sola skinner, men ikke så skarpt at jeg må myse hele tida. Tett inntil liggestolen står det lite bord, der jeg har forfriskninger, penn og notatbok og andre ting jeg måtte trenge. Og det viktigste av alt: Barna leiker et lite stykke unna og passes av noen andre!

4. Hvilken bok er perfekt for en sløv dag på stranda?
Da ville jeg nok velge ei bok som tilsynelatende ikke krever at jeg investerer så mye i fortellinga helt umiddelbart, ei bok jeg veit jeg vil kose meg masse med, eller ei bok jeg har lest tidligere og har et inderlig forhold til og derfor vil lese igjen. Bøkene bør dessuten ikke akkurat være praktutgaver. Eksempler blir derfor noe lettere skrevet av forfattere som Anna Gavalda, Alexandre Dumas, Marisha Pessl, Raymond Chandler, P. G. Wodehouse eller Agnes Ravatn, en klassiker av Jane Austen eller Charles Dickens, eller Narnia-bøkene. Men så drar ikke jeg på stranda for å lese, heller. Det går mest i bøtte og spade, og sand, sand, sand.

5. Fortell om ei god bok som utspiller seg på sommeren.
De fleste gode bøkene jeg har lest, foregår ikke på en bestemt årstid. Unntaket er naturligvis Sommerboken av Tove Jansson, som mange andre også trekker fram her. Andre bøker med mye positiv sommer i seg er Den afrikanske farm av Karen Blixen, Besettelse av A.S. Byatt, Bestemødrene av Doris Lessing, og de mer ufordrende Mrs. Dalloway og Til fyret av Virginia Woolf. 

Det var meg, hva med deg?

søndag 25. juni 2017

Lys og mørker: Dikta til Jon Fosse

Bilete: Bokelskere
Lesinga i mai og juni, ja, faktisk i heile år, har vore sporadisk og fragmentarisk på same tid. Eg har hatt mykje å gjere med familie og to krevjande jobbar, og meir enn nokon gong har eg kjent på ein aukande angst for mursteinar - dei verkeleg tjukke bøkene. Og no har eg snart berre slike att i ulesthylla! Eg kom difor fram til at eg kunne iallfall lese nokre dikt innimellom alle gjeringane. Og slik vart det.

Dikta vart henta fram i korte stunder med fritid, til dømes etter middag og før jobb, etter jobb og før soving, før og etter møte, og medan borna leika utan sterk trong for inngrep frå vaksne. Boka eg har lese er satt saman av fire diktsamlingar, alle signert Jon Fosse (f. 1959), og heiter ganske enkelt Dikt. 1986-2000. Etter om lag to veker hadde eg lese alle dei fire samlingane, Engel med vatn i augene (1986), Hundens bevegelsar (1990), Hund og engel (1992) og Nye dikt (1997).

Jon Fosse er ein forfattar eg likar godt, og eg så fram til å lese dikta. Men dei var ikkje heilt slik som eg tenkte meg. Eg er godt van med skodespela og romanane, det oppattakande språket, dei korte setningane, dei enkle strukturane og eit oversiktleg handlingsplan. Alt er skrive med dei same kontrastane og bileta, den djupe uroa, dei sterke kjenslene -  eit perspektiv som gjer verda stor og menneska små og liva korte, men ikkje utan meining og verdi. Det me gjer og den ein er er heilt vesentleg. Og lyrikken er på mange måtar ein heilt naturleg del i dette. Tematisk heng dei iallfall saman med resten av forfattarskapen: Det er sentrallyrikk om dei store tema, livet, døden, kjærleiken, havet, Gud, kunsten, sannheita, tida, augneblinken. Men forma, og formspråket, var heilt nytt.

Attmed uvan form -  ei fri og glidande form, eit tradisjonelt lyrisk oppsett, men med ein moderne og prosaisk handsaming av innhaldet, og eit anna språk - eit mykje meir poetisk og assosiativt språk, springande, frå bilete til bilete og plutseleg stille, frå det konkrete til det abstrakte, frå det nære til det fjerne, frå eit du til noko felles og så vidare, fekk eg også ei utfordring med innhaldet. Temaa var som skrive over velkjende, men presentasjonen av dei var så uvan at eg hadde problem med å følgje dikta. Resultatet vart at eg anten syntes dikta freista å gape over for mykje, vere for mykje, inkludere for mykje i eitt og det same, slik at dei nærast sprakk og vart utilgjengelege for lesaren, eller at dei var for enkle, så bunde i det konkrete og nære at eg febrilsk leita etter ein assosiasjon og ein dobbeltheit.

Å lese slik er utmattande. Særleg var byrjinga utfordrande - Fosse sprang ikkje berre frå dikt til dikt, men også i same dikt, og det var vanskeleg å få auge på ein raud tråd, eit tematisk samhald, eit omdreiingspunkt. Eit slik oversyn kom faktisk ikkje før eg hadde lese nesten heile boka. Då såg eg korleis alt hang saman, og då vart det også tydelegare kvifor forfattaren var ufokusert i byrjinga. Det er som om han skjerpar seg for kvar samling, det er ei rørsle som stig oppover, han innsnevrar frå det springjande kaotiske tilværet med mørke tankar, meiningslause, vonlause, uro og død, og meir og meir søkjer mot lys og innsikt, spørsmål som kven eller kva er Gud, kva er tru, kva er meininga med eksistensen, kva er tid, no, kunst, skaping, eit liv? Og i nokre av dikta er det som om Fosse freistar å fange ein augneblink, setje ord på det useielege, skildre det ordlause og gje bilete til det me ikkje kan sjå. På mange måtar er det eit håplaust prosjekt, men det er ein vakker og overtydande freistnad.

Samlingane stod altså ikkje så støtt kvar for seg, det var mørker og kaos, einsemd, hundar og englar, ein einsam gut, fargar, natur, nokre lydar, skuggar og lys. Dei to fyrste samlingane er prega av mange for meg fremmedarta bilete som eg hadde hardt for å visualisere. Eg tok ofte poenget i formuleringa, men såg det ikkje. Delvis trur eg det kom av dei hyppige og brå vekslingane, slik at eit bilete mest ikkje fekk stå i ro før det neste kom. Men med dei fire samlingane sett som ein heilskap under eitt, var det meir å hente. Og for kvart dikt var det som om eg kom nærare ei opphaveleg sanning, ei drivkraft, ein bodskap. Dimed vart det eit utbyte likevel, eit utbyte som krevjer arbeid hjå lesaren, men som kan gje mykje. Eg vil difor la dikta snakke sjølv.

Døme frå Engel med vatn i augene (1986)

svarte kvelvar i hjarta. Klunger, vind. Enno ei natt
med spraglete vimplar. Cowboyhattar
og nettingstrømper. Titlane. Morgon. Gammal
bøkeskog. Eg går
gjennom skogen med son min i den eine handa. I den
andre er varmen hennar

Døme frå Hundens bevegelsar (1990)

når hjarta er ein måne
i kvelden
er regnet også der
og forteljinga
i kroppen
er fjellas
linjerørsle
langs himmelen
der inne

*

ein song av stein
eit hjarte i ein kveld

og alt som er

(ta tak, gå fram)

*

høyr korleis regnet bevegar seg
høyr korleis hjarta slår
høyr korleis tanken forsvinn

høyrer du regnet komme
(ein farge ser farge i regnet)

høyrer du lyset i steinen
(og kvar har steinen all si mold)

Døme frå Hund og engel (1992)

Det går og går
og alle dei døde er med oss
også dei døde går og går
i oss
går og går
alt går og går
dei døde som er forsvunne
dei døde som berre nesten er forsvunne
og alt går og går
og alt som finst
det går og går
fuglane flyg på himmelen
fisken søm under vatnet
vi går og går
alt går og går

*

ein slik kveld, i vinden, dreg du
båtane ut
og gardinene flagrar
og vindauge svarte
eit vindauge slår
ei røyst over fjorden
ein hund gøyr
eit vindauge slår og slår
og også du og vinden
så vind

*

slik kan du finne vår skrift
i dette som alltid forgår
og er regnet i vår einsemd
For vi står i regnet
med tydelege hjarte
utan sorg og skam
utan den skingrande sola utan høy
Vi står i regn og mørker
og molda skriv
oss med si klåre skrift
så utan kulde. Vår skam er altfor stor
og våre stemmer er små
våre rørsler er alltid og aldri åleine
For regnet har eit lys
og mørkret har eit lys
som når det lyser
frå ein båt på fjorden
eller frå eit einsleg hus
attmed land ein stad. Og eg ror i mørkret
den store sorga bort

Døme frå Nye dikt (1997)

eg ser ditt lys ta
sitt tilhald
i ei hand som spreier mold
over det som ein gong var, du trør din fot

og eg ser deg opne din varme
til ei forsvinnande hand
som ikkje lenger bevegar seg, så
trø din fot, du trør din fot

*

Du står midt i rommet
og di hand er eit langsamt ansikt
som kvitnar, som blir
langsamt kvitt
og forsvinn   med bølgjene
som slår mot fjøra   Og båten opnar seg
mot våre hender   blir så langsamt kvit   i bølgjene
som slår sitt mørker   Slår sitt mørker
inn mot fjøra   Og regnet fell i båten   Kleda dei blir våte
Regnet som gjer håret vått og tungt   Og eit ansikt, ditt, i regnet
Og det våte håret ditt, i himlens gråe lys
Og sorga skjult i trea
der inne   Og så di hand, så 
tung av skuggen frå alt som har vore
og no er deg, mi hand
så tung ein skugge   mot svart   Og ei redsle
forvandlar det sette: held
den Gud eg ber til
sin draum ved lag, er Guds draum, så
langsamt, i dette? Eller kanskje er det
heller oss, som Gud, som forlatne av Gud, i dette?

onsdag 21. juni 2017

Gjenlesing: Gift

Bildekilde: tanum.no
I den korte romanen Gift fra 1883 møter vi et stort persongalleri i et tett kammerspill der ingen kan komme uforandra ut i den andre enden. Realismen ligger tett rundt menneskene, og truer med å ta livet av dem. Forfatter Alexander Lange Kielland (1849-1906) briljerer der han elegant vandrer fra person til person. Med presise skildringer plasserer han menneskene i et stramt samfunn, der mulighetene er få og fallgruvene er mange.

Også denne gangen er stedet forfatterens barndomsby Stavanger. For dagens lesere må vi likevel legge inn et forbehold: For å få et tidsriktig bilde må vi i alle fall hundre og tretti år tilbake i tid. Det er ei tid da skipsrederne styrer det økonomiske i byen, for olja er naturligvis ikke funnet og en må i høy grad fortsatt leve av primærnæringene. Det er vanlig med både hester og kjerrer i bybildet, på hvert gatehjørne fins ei krambu eller ei torgkone, i smugene er det skitt og stank fra dobøtter, gategutter løper ærend for penger og byens privilegerte barn har tilholdssted på latinskolen. Og det er skolen som er ett av bokas to tematiske hovedfokus.

Hovedpersonene i romanen er familien Løvdahl og to av deres nærmeste venner. Vi begynner med den unge Abraham Løvdahl, omtrent femten-seksten år, en forholdsvis god elev ved latinskolen. Han forstår mye, slipper å pugge, men har ikke helt den sterke interessa for gresk og latin. Hans mor er fru Wenche Løvdahl, en frittalende bergenser med nymotens oppfatninger om både kirke, konfirmasjon, stat, skole og barneoppdragelse. Det forarger naturligvis Abrahams far, den eldre professor Carsten Løvdahl, som er en del av det ubevegelige og arkaiske i samfunnet som fru Wenche opponerer mot. Videre blir vi kjent med lille Marius Gottwald, en stakkarslig klassekamerat av Abraham. Han kommer fra et nedre sjikt av samfunnet, med enslig mor og ukjent far. Han strever fælt på skolen og har det ikke godt i det forelda og elitistiske systemet. Også viktig er Michal Mordtmann, en gammel bekjent av fru Wenche, som nå vender tilbake til byen for å samle inn penger til en ny fabrikk. Prega av sin britiske utdannelse som han er, sympatiserer han med fru Wenche i vel så meget - og klart det hjelper at hun er vakker, også. Og det er slik bokas handling virkelig settes i gang.

Ganske fort oppstår det nære vennskap. Det mellom Abraham og Marius er etablert før vi kommer inn i historia, mens det mellom fru Wenche og Michal utvikler seg underveis i fortellinga. Det blir av en slik karakter at Carsten for alvor begynner å tenke ondt om sin hustru, men han gir aldri noe uttrykk for det i sine passiarer med henne. Det er denne dobbeltmoralen som gjennomsyrer samfunnet, kirka, skolen, arbeidsplassene, familien og ekteskapet jeg opplever er det andre av bokas to tematiske hovedfokus. Hele veien er det et spill om fortid og framtid, det gamle og det nye, det tradisjonelle og det moderne, liv og død, kontinuerlig og konstant mellom de unge og de gamle, de privilegerte og de mindre heldige, de etablerte og de frie, med argumenter som dreier seg om lærdom, kristendom, manndom og samfunnsplikt og motsetningene erfaring, humanisme, kvinnelighet og etikk, med skolen og konfirmasjonen som nedslagspunkter og ekteskapet som kamparena. Kontrastene skaper dynamikk og spenninger i teksten på flere nivåer, noe som også gjenspeiles i den tvetydige tittelen.

Sjølve hovedhandlinga i boka er svært liten, men det hele er så elegant utført at det ikke oppleves slik. Akkurat som tematikken løper også handlinga i to hovedspor: Skolesporet, som dreier seg om skjebnene til henholdsvis Abraham og Marius (dannelsesromanen og undergangsfortellinga), og ekteskapssporet, som konsentrerer seg om fru Wenche og Carsten (tendensromanen). I hver historie er det sterke innslag av realisme, med naturalismen som en overhengende fare og en evig påminnelse om at det ikke alltid verken kan eller vil gå bra. Og dette har satt så sterke spor blant norske lesere opp igjennom tidene at lille Marius ikke bare er en fiktiv person, men også et begrep som en har trukket med seg inn i debatten om hva en skole er og hva en skole skal kunne tilby - klassisk dannelse eller brukbar lærdom? Kielland følger med andre ord fortsatt sitt sosialpolitiske program: Han er de stumme og svakes talerør og han våger å bruke ytringsfriheten sin til kritikk gjennom å sette problemer under debatt. Hva er samfunnets gift?

Det er intertekstuelle bånd mellom Gift og romanene Garman & Worse (1880) og Skipper Worse (1882), noe som alltid er moro og interessant i seg sjøl, men som her viser en svært bevisst forfatter som planlegger sine verker og som har et mål med skrivinga utover det å skrive. Ved siden av å være en politisk agitator, tegner Kielland et bilde av byen Stavanger. Skildringene er såpass mange og såpass presise at byen og bylivet i seg sjøl sies å være som en hovedperson i verkene. Og det er også skildringene av Stavanger jeg huska best fra ungdomsskolen, særlig denne mørke natta hvor fru Wenche er ute og vandrer, nedstemt av alt spillfekteriet - hun ferdes ned mot havet, bølgene, skvulpene, der det ikke lenger er gatelykter, bare stein og vann og mørke.   

Gift er første bok i det som ofte ses på som en trilogi, der de frittstående fortsettelsene er henholdsvis Fortuna (1884) og Sankt Hans Fest (1887). Det er førstenevnte jeg nå skal gå i gang med.

torsdag 15. juni 2017

Black Rabbit Hall

Bildekilde: Gyldendal
Boka tar til med en kort prolog. Vi er sammen med Amber i Cornwall og det er den siste dagen i sommerferien i året 1969. Amber er i midten av tenåra, og hun sitter på et slags platå forma naturlig høyt oppe i det steile klippelandskapet. Fra der hun sitter, kan hun kjenne vinden suse, smaken av saltvann, høre bølgene som slår. Men plutselig ser hun noe som beveger seg nedi vannet i bukta under henne. Og hun aner at det er en katastrofe hun bevitner.

I første kapittel hopper vi deretter mer enn tretti år fram i tid. Hovedpersonen heter nå Lorna, og vi befinner oss fortsatt i Cornwall. Lorna, som er i begynnelsen av trettiåra, er på jakt etter et passende bryllupslokale sammen med forloveden Jon, men det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jon vil dra hjem, men Lorna dras mot det siste punktet på lista, Pencraw Hall. Et gammelt gods som på en eller annen måte har lagra seg i hjernen, slik at hun tror hun har vært der før. Men har hun det? Når? Og med hvem?

Slik åpner altså romanen Black Rabbit Hall (2015, på norsk i 2016) som er skrevet av den britiske forfatteren Eve Chase (ikke noe fødselsår her da navnet er et pseudonym), og denne kryssklippinga av to kvinneskjebner fortsetter boka igjennom. Med Amber blir historia fortalt i førsteperson, mens alt som har med Lorna å gjøre fortelles i tredjeperson. Begge to får sine liv servert i presens. Gåta vi lesere naturligvis skal være med på å avdekke, er hvordan disse kvinnelivene på mystisk og intrikat vis henger sammen. Bare synd det verken er mystisk og intrikat, bare dramatisk og overtydelig.

Vi blir kjent med Amber i den mest kaotiske tida av livet hennes, nemlig de forvirrende tenåra. I begynnelsen er hun ei livskraftig og glad jente, en fornøyd fjortenåring som mer enn noe annet er knytta til tvillingbroren Toby og den pene mora. Særlig når de er på ferie på Black Rabbit Hall. Da gjelder ikke Londonlivet og Londonreglene lenger, alle får dyrke fritid og frihet. Amber leser, tenker, svømmer og er i skogen. Alt er harmoni. Det endrer seg drastisk når mora omkommer i en fæl ulykke. Omstendighetene rundt får hvert av de fire barna til å klandre seg sjøl, fra småtassene Kitty og Barney til det langt eldre tvillingparet. Og dødsfallet knuser faren nesten helt til det ugjenkjennelige. Mens kapitlene går må Amber lære seg å leve med sorgen, med det faktum at Toby sendes bort, med at hun tar moras plass for småsøsknene og med den spirende forelskelsen hun bærer på.

Lorna derimot, er bare opptatt av Pencraw Hall. For da hun og Jon endelig fant fram og fikk møte Dill, som åpna døra på det digre godset, var det mye som falt på plass. Her har hun vært før! Men sammen med svarene kom det også mange nye spørsmål, og dessverre var ikke Jon like sjarmert som Lorna. Med sitt trente snekkerblikk så han raskt alt som måtte gjøres på stedet, og han påpekte at en vielse der ville være komplett umulig. Hjemme i London er Lorna fortsatt ikke overbevist, på tross av at det vokste blomster opp av golvet i ballsalen. Hun trekkes mot Pencraw, og når hun får bekrefta av faren at hennes nylig avdøde mor ofte tok henne med dit, klarer hun ikke å la være å grave i fortida.

Mer enn det kan jeg vel egentlig ikke skrive uten å røpe resten av boka - i den grad det er noe mer å avsløre. Som sagt er det ei ganske overtydelig fortelling, og som om ikke det var nok, spyr forlaget ut det som kunne vært litt spennende ved hjelp av baksideteksten. Det er ikke særlig imponerende. Omslaget minner en del om Barnas bok av A. S. Byatt, med ulike blåtoner, gulldetaljer, øyenstikkere og blader. Det er absolutt ikke heldig for Byatts del, og litt pretensiøst fra forlagets side - om det i det hele tatt er noe de har vært bevisste på. For mellom Byatt og Chase er det mange hundre trinn på kvalitetsstigen.

Eve Chase roses for sitt gode språk av flere anmeldere i både inn- og utland, og da må jeg sette spørsmålstegn ved anmeldernes evne til å konsentrere seg. Har vi lest samme bok? Her et sitat fra side ti, som for sikkerhetsskyld gjentas på side 352, begge ganger i like begredelig forfatning: Instinktivt huker jeg meg ned i dragsuget fra vingene, og nesen treffer den kjølige huden på knærne mine med nesen. Dette er en svært dårlig setning, være seg på engelsk eller norsk, og om Eve Chase og hennes artilleri av forlagsfolk ikke er gode nok til å luke den ut, burde helt klart oversetter Hege Mehren (f. 1961) og Gyldendal være det. Det er skuffende dårlig forlagsarbeid, og enda verre er det at samme feil står ordrett to ganger. Som om ikke det er nok, er boka pepra med en god del andre feil også - slurvefeil, ser det ut til. Dessverre.

Det er tydelig at forfatteren har bakgrunn fra journalistikk, for språket er lett, visuelt og dramatisk der det ikke er upresist og forvirrende, samtidig som forfatterens evne til å holde fokus, skildre, bygge opp spenning og holde på stemninger over flere avsnitt er lik null. Så kan også de ulike kapitlene sammenlignes med fyldige artikler over ulike, nært beslekta temaer, artikler som kverner videre på noe minimalt og etter hvert ganske uinteressant.

Det er ikke det at historia i seg sjøl er dårlig, eller at den er uhorvelig dårlig fortalt. Det meste henger jo på greip, og en får lett tak i essensen. Men historia er i beste fall helt ordinær, og formidlinga er omstendelig og matt. Helheten mangler overskudd og kraft, personene er pregløse og det er ikke noe unikt noe sted, ikke en åpenbar årsak til hvorfor akkurat denne historia måtte fortelles akkurat slik. Jeg tror en annen innfallsvinkel kunne gjort susen - å dele opp synsvinkelen er et mye brukt og svært enkelt grep som gjør at forfatteren slipper å sy sammen en større enhet. Når en velger en slik billig utvei, bør det være fordi en turnerer alle andre virkemidler med glans. 

Det vanskelige med å skrive om ei slik bok som den nylig utleste Black Rabbit Hall, som ikke en gang har fått en ordentlig norsk tittel, er at den nesten er glemt idet den er ferdig, sjøl om ingenting var som forvespeila. Det som jeg trodde skulle være en lettbeint og passelig interessant underholdningsroman, blei en seig og bedrøvelig affære som dessverre tok både tid og krefter. Og som om ikke det var nok, kjører forfatteren på med lassevis av snørr og tårer, slik at dette er den dominerende følelsen i boka - noe ganske langt unna det som loves på omslaget. Og jeg føler meg atter en gang snytt for en rask og positiv leseropplevelse. 

torsdag 8. juni 2017

Boklige bomkjøp

Fra tid til annen opplever jeg at jeg kjøper bøker mot bedre vitende. Misforstå meg rett: Jeg kjøper til stadighet en del bøker, både som gaver og til meg sjøl, og de fleste av dem er svært interessante, lesverdige, aktuelle, uunngåelige, inspirerende, fascinerende, spennende, gode eller i alle fall bortimot helt nødvendige å ha i hylla. Men av og til lar jeg dømmekraft, fornuft, økonomiske hensyn, manglende bokhylleplass og leselister fare ut av huet til fordel for en impuls. Jeg tenker som så at når jeg stort sett overstyrer kjøpeimpulsene og lar de glansa omslagene ligge, må de av og til overstyre meg, de også. For det kan jo hende impulsen har rett, og at akkurat den boka der, i den fine blåfargen, er ei bok som vil gi meg en sterk leseropplevelse. 

Men så er det alle de gangene det er skivebom, da. De gangene gjør jo at det går lenger og lenger mellom hver gang impulsen får styre. Eksemplene står der til skrekk og advarsel og skriker til meg fra ulesthylla: Se, slik gikk det med forrige impulskjøp - jeg står her fortsatt! Og jeg tenker: Hvor var den kritiske røsten som ellers er i huet da jeg la denne boka på disken og betalte for den? Og fra et annet sted i huet kommer det svar: Ei bok fra eller til spiller ingen rolle, og som regel lar det seg ordne både enkelt og greit. Og det er jo sant. Problemet er når det blir ei bok eller to ved hvert kjøp. Heldigvis er jeg ikke helt der ennå. 

Ei bok som så fin og interessant ut i butikken, men som hjemme virker både platt og kanskje litt uinteressant, kan bli en god gave til en leser som liker lette bøker. Ei bok som jeg vurderte som vesentlig, men som ligner forskrekkelig mye på ei bok jeg allerede har, kan gis bort til noen jeg veit ikke har den. Oppslagsverk innkjøpt til huset er ei like fin gave til en student. Barnebøker får alltid bein å gå på. En roman jeg har hørt mye godt om, men som jeg mister lysta til å lese, kan gis til noen som vil lese nettopp den boka. Og dessuten kan jeg alltids bytte boka i butikken dersom jeg ikke finner en grei gavemottaker. Men noen ganger er jeg så treig, så treig, slik at boka både blir gammel og støvete - sett med bokhandeløyne - og når en aktuell mottaker fortsatt ikke er på plass etter et års tid, blir det til at jeg må lese boka sjøl. Den havner med andre ord i reolen for uleste bøker, som per nå er omtrent ti hyllemeter.

Og der står den, sammen med alle de andre uleste bøkene, og venter tålmodig i lesekø. Jeg velger som regel nøye ut de bøkene jeg skal lese, og lager som kjent både leselister og leseplaner på årlig og månedlig basis. Av og til brytes de jo - heldigvis - ellers hadde jeg vel vært helt rigid. Slike avvik ser jeg på som veldig sunne og helt nødvendige! Men det morsomme er at det alltid er like spennende å sette i gang med ei bok som jeg ikke kjenner noe særlig til, en tekst som er helt åpen for meg, et forfatternavn som jeg må lese høyt, for å sjekke at det fortsatt ikke kommer noen assosiasjoner. Jeg tenker at det er fint å utfordre seg sjøl slik innafor alle sjangre, å tørre å ta en sjanse eller to, å forsøke det ukjente. Ellers er det fort gjort å størkne i gamle lesespor. 

Dessverre er også fallhøyden stor i slike tilfeller. Fordelen er at en stiller helt blank - det er lagt minimale føringer på lesinga. Men en kan også stole litt vel mye på egne forventninger, eller føringer som legges i omslag og på baksidetekst. Det er ikke alltid denne informasjonen stemmer på grunn av hastverksarbeid i pressegruppene hos forlagene. Ofte skummer de et sammendrag framfor å lese hele boka, derfra trekker de forhasta konklusjoner og leverer deretter en tekst basert på egen synsing og ikke den faktiske teksten. Slikt forekommer oftest med oversatte bøker, særlig der det er kraftig tidspress, for eksempel når den norske utgaven skal utgis så fort som mulig for å oppnå høyest mulige salgstall. Andre ganger kan en som leser oppleve å være helt uenig i en baksidetekst etter å ha lest boka, av og til av samme årsak, men også fordi ulike lesere får ulikt utbytte av samme bok.

Men tilbake til fallhøyden. Når ei slik blank bok ikke innfrir, blir det et skikkelig klask når leseren realitetsorienteres. For min del er det som regel slik at jeg en sjelden gang har kjøpt ei bok som er lettere enn de jeg vanligvis leser, ei bok som befinner seg hakket mer mot underholdningslitteratur enn den vanlige romanen. Og jeg tenker at dette blir koselige, lette timer der jeg slipper å gruble på hvordan alt så elegant henger sammen, bekymre meg for hva som kommer til å skje med hovedpersonene, ta lesepauser fordi det er så sterk tematikk, eller lese sakte fordi hver setning er en fryd. Med andre ord: Jeg forventer at jeg slipper å føle så mye, jeg forventer å bruke kort tid. Lettlest er fort og greit, lest og glemt (nesten). For det er forskjell på lektyre og litteratur. 

Feilen jeg gjør, er den at jeg tror jeg skal kose meg, altså både få pose og sekk. Fakta er at jeg gremmes så til de grader av dårlig språk og irriterer meg grenseløst når det mangler bøyingsendelser, bokstaver eller tegnsetting i teksten. Jeg skjemmes av grove feil på handlingsplanet, blir flau av slurvefeil der forfatteren roter med tid, og direkte sint når ei lett og tilgjengelig bok ikke klarer å være tydelig på hvilken person som snakker og tenker til hvilken tid! Bare for å nevne noe. Resultatet blir at jeg bruker mye mer tid og krefter på den dårlige boka enn på den gode. Jeg investerer tid og krefter i å lese, jeg merker meg alle feil og lærer av dem, jeg skriver om i huet, forbedrer, bytter ut, og i tillegg kan det hende boka får gjennomgå i skriftlig format også. En sjelden radbrekking har vel forekommet verbalt i tillegg. Disse bomkjøpene er altså langtifra lettbeinte nytelser. 

Likevel fastholder jeg at det er viktig å stikke fingeren i jorda fra tid til annen, altså å lese disse ukjente bøkene av de ukjente forfatterne, de blanke bøkene der en som leser stiller uten føringer. Uansett om en svinger innom underholdningslitteratur eller fordøyer tung essayistikk, om en bryner seg på lyrikk eller gleder seg over en velforma historisk roman, om en opplyser seg med biografi eller lar seg rive med av et drama: Alt hjelper oss med å reflektere rundt lesing og litteratur og til å forstå hvorfor vi tar de bokvalgene vi gjør når vi kjøper bøker. Og det er vel verdt noen timer med frustrasjon fra tid til annen.

lørdag 3. juni 2017

Sommerlesing

Endelig kom sommerfølelsen for alvor! Jeg er blitt solbrent etter mange, lange dager ute på leikeplassen og syns alltid at jeg kjenner lukta av grillmat. Når sola gløtter fram, kommer kotelettene også, virker det som. Og barna leiker med en ny glød, alt er så lett og lyst og blidt, så de vil bare være ute. Syrinen dufter tungt om kveldene, vi må vanne både seint og tidlig fordi det er tørt. Og det blir så pent, så pent ute, med alt det grønne og blomstrende, og været og solskinnet er så mektig at det er godt å komme inn etter middag. Inn for å lese. 

Alexander L. Kielland
Etter lang ventetid er jeg endelig i gang med bind tre av Alexander Kiellands samla verker, som innledes med romanen Gift. Den handler som kjent om lille Marius og hans vanskelige skoledager - men også om så mye, mye mer.

Jens Bjørneboe
Jeg venter med å lese Jonas av Jens Bjørneboe til jeg har lest Gift av Alexander Kielland; slik får jeg samme tematikk behandla to ganger av to ulike forfattere. Jeg er spent på eventuelle paralleller!

Per Olov Enquist
Nå er det juni og biografisirkeltid, men boka til Enquist er nokså tjukk, så det kommer til å ta sin tid å lese den ut. Jeg er allerede nå helt sikker på at jeg ikke når tidsfrista, men jeg er helt sikker på at boka skal leses. Og jeg gleder meg!

Sigrid Undset
Jeg og samleser Birthe har lest ferdig det første av to bind som handler om Olav Audunssøn. Jeg har også skrevet om alle tre bøkene: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Etter en svært intens leserinnspurt mot slutten, kjenner jeg at jeg trenger ei lita pause før jeg er i stand til å lese videre i dette mektige middelalderverket. Minst ett lesekryss!

Marita Fossum
Fossum er fortsatt ulest. Først blei hun forbigått av Ian McEwan, deretter kom det ei helt fremmed dame inn i bildet...

Ian McEwan
Romanen Serena er lest, omtalt og likt! Jeg tar sikte på å lese ei McEwanbok i året, men når de er så gode, er det jo fristende å lese flere. Omtale finner du her!

Eve Chase
Jeg hadde aldri vurdert å lese Eve Chase før jeg plutselig satt med romanen Black Rabbit Hall i hendene. Det var vel noe med det britiske, et gods og noen gamle hemmeligheter og greier. Det går trått, det må jeg innrømme, men nå er jeg snart ferdig med lesinga og ser fram til å skrive om boka.

William Shakespeare
Til mairunden av Bokhyllelesing 2017 leste jeg Kong Lear av William Shakespeare, og er veldig godt fornøyd med det. For et mesterlig verk! Så komplekst og fullendt, fascinerende og rikt! Særlig er jeg imponert over språket, det er noen helt utrolige vendinger underveis, og skjebnen til hovedpersonene er heller ikke til å komme utenom. Anbefales!

Aino Kallas
Med så mye forskjellig på leselista, har det ikke blitt noe av Aino Kallas denne måneden. Men jeg trekker henne med meg videre og satser på en alle tiders lesesommer.

Jon Fosse
Tema for mairunden av Bokhyllelesing 2017 var å lese dramatikk eller lyrikk. Jeg tok like greit begge deler, og er snart ferdig med ei samleutgave av Jon Fosses dikt. En enorm kontrast til den ordrike og dramatiske Shakespeare.

Bokhyllelesing
Runde nummer seks av Bokhyllelesing 2017, strekker seg over både juni og juli. Og det er ikke så dumt, da temaet er å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Jeg har mange på lur, og er fortsatt ikke sikker på hva jeg kommer til å velge. Det eneste jeg veit, er at boka må være på mer enn fem hundre sider for å klassifisere som tjukk. Helst burde den kanskje være mer enn tusen, men jeg må være realistisk også. Vel kan det bli mye lesing i sommer, men det er ikke så greit å ta med kolosser på ferie. Noen alternativer jeg har i ulestreolen er Det annet kjønn, Den guddommelege komedie, Idioten, Middlemarch, Nostromo, Historien, Sin egen herreMoby Dick, Barnas bok, Rosens navn, Sannheten om Harry Quebert-saken... Ja, også videre også videre. Valgets kval. Tips?

Faglitteratur
Et rimelig greit nei her denne måneden også, og jeg nyter den friheten. Endringa kommer tidsnok.

Riktig god forsommerlesing!

tirsdag 30. mai 2017

Bokhyllelesing 5: Dramatikk og lyrikk

I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi bryte opp fra alle romanene vi vanligvis koser oss med, ved å lese et skuespill eller ei diktsamling. Disse fins som regel i alle bokelskeres bokhyller, dog i svært varierende grad. Noen klarer seg ikke uten dikt, andre klarer dem ikke i det hele tatt. Noen elsker dramatikk, mens andre syns det er slitsomt med bare replikker. Tanken bak dette temaet er at det ikke skader å utfordre seg sjøl - hvem veit, kanskje det fenger denne gangen? Alle andre bestemmelser rundt verket du valgte, som utgivelsestidspunkt, sjanger, tematikk, forfatter, nasjonalitet og så videre, var rett og slett opp til ulesthylla di. 

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med dramatikken og lyrikken:
Åslaug leste Isbergskalden av Kristofer Uppdal 
Hedda leste Kong Lear av William Shakespeare
Elisabeth leste Stockholm sier av Victoria Durnak
Ida leste Samlede dikt av Jens Bjørneboe 

Per nå er det fire stykker som har lest og skrevet om sine bøker. Det er henholdsvis tre diktsamlinger og ett skuespill, nærmere bestemt en tragedie. Denne gangen er det de mannlige forfatterne som dominerer - rett og slett fordi det er flere av dem, tror jeg. I alle fall historisk sett, og særlig innafor dramatikk og lyrikk. I tillegg er det tre stykker som har valgt å lese ei bok skrevet av en forfatter som ikke er i live, noe som bringer dette med kanonisering på bane. Det er i alle fall uunngåelig i tilfellet William Shakespeare. Kristofer Uppdal tilhører ikke de helt store, men han er ofte en av mange som nevnes som viktige. Jens Bjørneboe er det igjen vanskelig å komme utenom, men da i prosasammenheng. Slikt kan en foreløpig ikke spå angående Victoria Durnak. Det er også interessant at vi har en minimal spredning når det kommer til nasjonaliteter - tre norske og en brite. Tilfeldigvis er det slik at disse tre norske samtidig er de tre som skriver lyrikk. Betyr det at det er vanskelig å hente fram norsk dramatikk som ikke er Ibsen og Fosse?

Til neste runde av Bokhyllelesing 2017 åpner vi kategorien helt opp, slik at en som leser står fullstendig fritt. I alle fall nesten. Temaet er rett og slett "tjukk bok", helst samtidig med at den lenge har vært en hyllevarmer. Altså: Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese! Og for at du skal bli skikkelig motivert for å fullføre den tjukke boka denne gangen, er det satt opp hele to måneder der du kan meske deg med ditt valgte verk. Det vil si at du faktisk kan begynne på torsdag og skrive om leseropplevelsen din om åtte og ei halv uke. Det burde da være tilstrekkelig med tid for mang ei gedigen bok, særlig i kombinasjon med ferie og masse lesetid. Men planlegg godt! Mursteiner er ikke så greie å ha med på strandferie som en kanskje skulle tro. Når det kommer til sjanger og alt dette andre står du også denne gangen fritt, så lenge boka er tjukk. Men hva er tjukk bok? Hvor mange sider skal den ha før den kvalifiserer som tjukk? Spør om du er usikker!

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

søndag 28. mai 2017

Å lese - leser - las - har lusi

Jeg har en onkel som til stadighet har stor glede av de mange finurlighetene i det norske språket. Særlig er han fascinert av alle former for verbbøying. Han syns omlydene og de ulike omlydsmønstrene er morsomme, men forvirrende, kanskje fordi de er mange, og kunne derfor likt at det blei ei omlydsstandardisering, gjeldende for alle verb. Da ville vi for eksempel slippe å skille mellom sterke og svake verb, og vi ville slippe å lure på hvordan det og det verbet egentlig skal bøyes skriftlig til forskjell fra muntlig, for der er det jo til dels store sprik. Slik ville vi fått ei verbklasse med ett hovedmønster, og ikke alle mulige unntak og ekstraregler sånn det er i dag.

Hovedformen han har kommet fram til, er denne
å lese - leser - las - har lusi

Her ser vi at infinitivsformen og presensformen er nokså like, slik at det er forholdsvis lett å forstå hvilke verb det er snakk om. Deretter kommer omlydene (og som det går fram av hovedmønsteret, er det verb uten a eller u i rota som blir mest spennende). Slik ville vi fått tilsvarende varianter av for eksempel

å hoppe - hopper - happ - har huppi
å sitte - sitter - satt - har sutti
å ligge - ligger - lagg - har luggi
å løpe - løper - lap - har lupi
å tenke - tenker - tank - har tunki
å snakke - snakker - snakk - har snukki
å prate - prater - prat - har pruti
å spørre - spør - spar - har spuri
å gråte - gråter - grat - har gruti
å smile - smiler - smal - har smuli
å titte - titter - tatt - har tutti
å kikke - kikker - kakk - har kukki
å krangle - krangler - krangl - har krungli
å elske - elsker - alsk - har ulski
å kose - koser - kas - har kusi
å håpe - håper - hap - har hupi
å sove - sover - sav - har suvi
å snorke - snorker - snark - har snurki
å drikke - drikker - drakk - har drukki
å spise - spiser - spas - har spusi
å koke - koker - kak - har kuki
å fyre - fyrer - far - har furi
å jobbe - jobber - jabb - har jubbi
å spille - spiller - spall - har spulli
å skrive - skriver - skrav - har skruvi
å kjøre - kjører - kjar - har kjuri
å sykle - sykler - sakl - har sukli
å snike - sniker - snak - har snuki
å fikse - fikser - faks - har fuksi
å fikle - fikler - fakl - har fukli
å jukse - jukser - jaks - har juksi
å forske - forsker - farsk - har furski
å rydde - rydder - radd - har ruddi
å rote - roter - rat - har ruti
å skrote - skroter - skrat - har skruti
å føde - føder - fad - har fudi
å tisse - tisser - tass - har tussi 
å prompe - promper - pramp - har prumpi
å fise - fiser - fas - har fusi
å børste - børster - barst - har bursti
å megle - megler - magl - har mugli
å mekke - mekker - makk - har mukki
å skyte - skyter - skat - har skuti
å kvele - kveler - kval - har kvuli
å drepe - dreper - drap - har drupi
å myrde - myrder - mard - har murdi

Så langt er alt vel, får en vel si, med unntak av noen svært uvanlige former. Men hva i all verden skal en gjøre med veldig korte verb, som å gå, å se, å sy, å si, å re og å be? Får vi former som å re - rer - rar - har ruddi? Eller ruidd? Og hva med de vanlige verbene å lage og å ordne? Hvilke former er greiest å ha med å gjøre, blir det virkelig ardn - har urdni? Hva med et verb som å skøyte? Eller de lange verbene spionere, fotografere, demontere, regjere og saksbehandle? Og hva med verbet å lyse, som får sammenfallende former med å lese; å lyse - lyser - las - har lusi? Det samme gjelder forsåvidt å prute, som sammenfaller med å prate. Hvilken løsning skal en legge fram da? Blir det unntak fra reglene likevel?

torsdag 25. mai 2017

Bokhyllelesing: William Shakespeare

Bildekilde: Bokklubben
I runde nummer fem av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese et skuespill eller ei diktsamling. Jeg har like greit gjort begge deler litt om hverandre, men skal holde meg til dramatikken her. Det blei ett av William Shakespeare (1564-1616) denne gangen også - han er rett og slett umulig å komme utenom, og det med rette.

Kong Lear er stykket jeg har lest, og det antas at det blei skrevet etter Othello (1604), men før Macbeth (1606). Dateringa av stykket blir dermed som oftest satt til 1605. Grunnen til at Kong Lear sammenlignes med Othello og Macbeth, er at de alle tilhører det som blir kalt "Shakespeares store tragiske periode", stykker som blei skrevet i de kaotiske åra etter dronning Elisabeths død (1533-1603). Kong Lear går i tillegg for å være Shakespeares aller dystreste og mest brutale tragedie, der vold, smerte og galskap får blomstre på scenen. Dette visste jeg forøvrig ikke før jeg begynte å lese, så jeg må ærlig innrømme at jeg blei overraska da jeg tok meg sjøl i å assosiere mot Sarah Kane (1971-1999).

For at vi skal akseptere slik brutalitet, har Shakespeare hensatt oss i førkristen tid, et univers jeg opplever på mange måter er likt med Macbeths. Her finner vi ættstore og ærekjære småkonger som uten å nøle hugger ned sine motstandere. Begreper som synd, dygd og tilgivelse er ikkeeksisterende, det er den sterkestes rett, den rå makta som regjerer. I en slik verden er alt lov, og ingen knep er for skitne til å prøves ut. Den med færrest skrupler kan klatre høyt og fort i hierarkiet, men til gjengjeld står høgsetet alltid ustøtt.

Figuren Lear, i middelalderen Leir, er en mytisk sagnskikkelse, velkjent på de britiske øyer. Shakespeare benytter ofte historie, myter og fortellinger som bakgrunn i sine skuespill. Av og til bearbeider han personene, av og til omstendighetene. Noen ganger bruker han sagnet som et utgangspunkt og dikter videre, andre ganger kombinerer han elementer fra flere sagn til en ny helhet. Dette er tilfelle med Kong Lear. Skikkelsen kong Leir dukker opp for første gang i tekst på 1100-tallet, og er deretter i bruk mange ganger, fram til Shakespeares samtid. Han gir liv til hovedpersonen i stykket etter sagnets mal. Men Shakespeare har deretter lagt til figuren Gloucester, som er henta fra en annen kilde. Kombinasjonen av disse to fortellingene, og behandlinga og utviklinga av dem, er langt mer interessant enn delene hver for seg. 

Kong Lear er en aldrende konge med tre døtre, Gonerill, Regan og Cordelia. Når vi kommer inn i stykket, skal kong Lear abdisere. Før han gjør så, ønsker han at døtrene offentlig skal proklamere sin kjærlighet til han, før han etterlater dem hver sin del av kongeriket. De to eldste spiller med og legger ut om sin djupe farskjærlighet. Den yngste, farens yndling, nekter å delta. Hun gjennomskuer søstrenes smisking og vil ikke gjøre det samme. Hun svarer derfor

Ulykkelig er jeg, som ikke makter
å løfte opp mitt hjerte til min munn. 
Jeg er så glad i Dem som plikten byr, 
nei, ikke mer, men heller ikke mindre.

Resultatet blir da at Cordelia gjøres arveløs og forvises, mens Regan og Gonerill får arve hver sin halvdel av riket. Lear, nå ikke lenger konge, skal bytte på å bo hos de to døtrene med sitt følge. Men han har ikke før levert fra seg krona før døtrene viser han ryggen. Ei vill uværsnatt nektes han husrom med følget sitt hos først den ene, og deretter den andre. De psyker han ut, hakker på han, stiller spørsmålstegn ved hans store følge og mener at han, den gamle mannen, burde da klare seg aleine. Lear blir fortvila. Han er vitne til at hans arv rives fra han, at familien splittes og i tillegg ser han at det går mot krig med Gallia.  

Det verken kan, skal eller vil gå bra. Lear drives til vannvidd av sine døtre og foretar ei klassereise utenom det vanlige: Fra monark til tiggerfant. En annen som faller med Lear, er adelsmannen Gloucester, den eneste som forsvarte Cordelia. Han forvises av Lear og får deretter straff for å være forræder. Tysteren er ingen ringere enn hans egen sønn. Men Gloucester har også en annen sønn, og disse to er hverandres motpoler, på samme måte som Cordelia står mot Gonerill og Regan. Kun ett av disse fem barna er i live når stykket er slutt.

Skuespillet konsentrerer seg slik ikke bare om makt og maktspill, derunder intriger, rå kamp og brutal vold, taktikker, strategier, lurerier, løgner og falskheter, men også om forholdet mellom foreldre og barn. Det er ofte et sterkt, men sårbart forhold, som både kan nytes, brukes og misbrukes. Shakespeare er ingen moralist, men han er ganske tydelig på hvor sympatien vår skal ligge: Kongen og adelsmannen Gloucester, som begge gir et dårlig førsteinntrykk, skal vise seg å være de vi vil ha ved vår side når det røyner på som verst. De er bærere av verdier som må sies å være både humanistiske og kristne, men fremfor alt er de lojale og respektfulle. Det samme må sies om Cordelia og Edgar. Disse menneskene ofrer alt for en forelder, et barn eller for sannheten.

Foruten fokuset på enkeltmenneskene og karakterutvikling, som er særlig sentralt i dette stykket, får også samfunnet gjennomgå. Et samfunn som avler et slikt maktbegjær og en intens brutalitet, kan ikke være et godt samfunn. Så bobler da også galskapen over - vi har narren, som snakker som en gal, Lear som mister sin forstand, Edgar som gir seg ut for å være vannvittig. Og når en stor rolle er hensatt i en slik tilstand, må tilskuere og lesere passe ekstra godt på: Det er her det sies noen sannhetens ord. Stykkets nøkkel kan med andre ord bli fortalt av en som har mista bakkekontakten. 

Også dette med syn og blindhet er viktig i stykket, noe som fikk meg til å tenke på både den norrøne guden Odin og det antikke dramaet Kong Oidipus. I dramatikken er det ofte slik at en ser bedre etter å ha blitt blinda, fordi blindhet gir innsikt, dybde og perspektiv. En ser det en før ikke har sett, en ser på en annen måte, en ser sannhet. Blinding blir brukt som straff, men får som regel uante konsekvenser. Tap av syn er ikke tap av liv. En mye brukt, mjukere variant av forblinding kan være forkledning - altså midlertidig tilsløring av synet. Som forkledd kan en bevege seg nærmest som en usynlig, og en kan slik sette i gang underliggende handling. Shakespeares genialitet gir rom for alt dette.

Formelt sett er stykket inndelt i fem akter, som igjen består av henholdsvis fem, fire, sju, seks og tre scener. Spenningspunktene er flere, og ikke bare plassert mot slutten, selv om tragedien fullbyrdes der. Også er det jo slik med dramatikk som med litteratur for øvrig, at det ikke trenger å være sammenfall mellom handlingsplanens (plottets), spenningas og den konkrete handlingas høydepunkter. I Kong Lear er det en konkret handlingsmessig topp når Gloucester lemlestes på scenen (tredje akt, scene sju). Scenen er grufull og visuell, og gir lesere og tilskuere en følelse av vemmelse. En spenningsmessig topp finner vi derimot i hele femte akt, når familiekonfliktene kulminerer med krigen. Spenninga ligger i om de riktige brev og mennesker vil nå fram i tide. Men katalysatoren for handlingsplanen, det vil si det som faktisk utløser plottet, ligger helt på midten av stykket, i midten av tredje scene i tredje akt. Den informasjonen vi får her, styrer stykkets, og personenes, undergang.

Kong Lear er glimrende gjendikta av Arthur Olav Sandved (f. 1931), som har makta å gi tung tematikk en forståelig språkbunad, og som liver opp en dyster handling med fargerike, varierte og rytmiske ord. Det interessante etterordet til Olav Lausund (f. 1936) var prikken over i-en. 

fredag 19. mai 2017

Olav Audunssøns lykke

Bildekilde: Bokelskere
Da vi forlot Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøn mot slutten av andre bok i første bind av tobindsverket om Olav Audunssøn, var de midt i et sterkt, emosjonelt vendepunkt. I løpet av to omfattende bøker har de begge blitt krenka, sveket og håna, de har kjempa for hverandre og for seg sjøl, de har uforvarende laga til et kaos uten like flere ganger, og sendt hverandre rakt ut i sterke identitets-, forholds-, kultur- og trosmessig kriser. Men likevel, altså, helt mot slutten tennes ei gnist, ei spire av håp. Kanskje det står til å redde, hun og han - de to?

I tredje bok i første bind, der bindets tittel er Olav Audunssøn i Hestviken (1925), får vi lesere endelig svaret av forfatter Sigrid Undset (1882-1949). For hun holder korta tett til brystet og tillater ikke noe smugkikking. Sjøl om jeg ivrig venta på fortsettelsen, var det så intenst å lese særlig det siste kapittelet at jeg måtte ha ei lesepause før jeg kunne gyve løs på det som skulle og måtte komme. Og nå, etter mange dager med mye lesing, for det går unna når en kommer i gang, er det endelig over for denne gang. Endelig fordi det er nervepirrende lesing, og fordi bøkene er lange. Endelig fordi vi får visshet i hva som skjer og til slutt kan puste letta ut. Eller?

Det blir jo slik at det bærer til Hestviken. Det er Olavs hjemplass, stedet og gården han husker fra barnsbein av. Boka åpner med et langt, skildrende parti der Undset sveiper inn fra hav og kyst, videre innover fjorden, forbi knausene der hun kaster et blikk opp på fjellene, inn til kaia, opp bakkene og hele veien opp til gården og det vide utsyn. Videre skildres husene, rommene, lukta som sitter i veggene, historia og minnene som fyker forbi inni Olav. Han er hjemme. Han kommer aleine denne gangen, for å bese husene og sette dem i stand. Forfallet har rådd i Hestviken, og mye må gjøres. Men snart skal han dra, for å hente henne -.

Spørsmålet er bare om Ingunn vil dra. Brått er hun blitt så knytta til søstera si igjen, Tora på Berg, til hjemtraktene og gården og skogene og det vesle huset der hun veit han er. Men hun må dra. Ingunn presses sterkt nå, og hun virker å tro at det stadig skal briste, men det bærer, det bærer, hun bærer sjøl den største byrde og hun kommer seg, hun tvinger tårene tilbake. Nå har det blitt slik det må være. Ingen må vite, ingen må tenke -. Det er nå livet hennes begynner, på ordentlig.

Og etter mange, mange år med kamp, for hverandre og ei felles framtid, kan Ingunn og Olav endelig gi seg hen til hverandre, lovformelig og med rette, uten å skjemmes. Nå er de rette ektefolk på egen gård. Hestviken ligger der, staselig til, og den vakre husfrua vekker oppsikt i bygda. Men husbonden er mer av den tverre sorten, taus alltid og vanskelig å komme inn på. Så blir hun svanger, da, og Ingunns skjebne står ikke til å redde. Hun fanges i et nett der stadige graviditeter kun avbrytes av vonde fødsler der hun alltid etterlates som barnløs. Og hun brister, bit for bit, for hver gang, til hun ikke lenger tror hun skal makte det.

I takt med at husfrua brytes ned fysisk, mørkner det for Olav psykisk. Han har lange, gode perioder, men så kommer det vonde. Det er alle disse nettene der han knapt får sove. Og når hun blir sjuk, følger våkenettene. Mange år med våkenetter blir det, og Olav eldes i takt med at hun avmagres og spises opp av liggesår. Han jages av det som hendte vinterstid der oppe ved Mjøsa. Men han måtte jo, han hadde ikke noe valg -. Det sang i øksa Ættarfylgja, og hun varsler død, sies det. Og Olav gjorde det han måtte. Etterpå sa han det ikke til noen, og slik har det gått, at han bærer sin synd med seg, daglig, til han går helt i surr. Ikke kan han skrifte, sørge, bøte, gjøre opp på annet vis, ikke kan han tale muntert og liketil, han frykter alle løgnene. De eter han opp innenfra.

Løsninga på deres begges misere blir å dra opp til Tora på Berg, til skogtraktene og ut i skogen for å hente han som holder til der. Slik må det da vel bli en slags balanse både for han og for henne -. Det er i alle fall rett. 

Sjølsagt er dette en grov overforenkling av handlingsforløp og tematikk i siste bok av første bind, Olav Audunssøns lykke. Tidligere har jeg lest og skrevet om Olav Audunssøn gifter seg og Ingunn Steinfinnsdatter. Også her er Undset svært detaljert i sine skildringer, hun er nyanserik og får med alle gråsonene, hun lirker fram tvil og usikkerhet som kontrast til de faste beslutningene, hun gir plass til ombestemmelser og anger, store og små svingninger, forskjeller i talemåter og i tonefall. Dette gjør personene komplekse og virkelighetsnære. For hvem har vel ikke hatt det slik som Olav? Jeg kunne i alle fall se både meg sjøl og han, der vi grublende holdes våkne av egne tanker gjennom nattetimene, før vi endelig fatter en beslutning. Morgenen etter kommer vi på andre tanker, og det ender opp med at vi tar en helomvending. Nok en gang. Slik forblir ting ved det vante og trygge, en slipper å angre på hastige avgjørelser. Men så tar en heller ingen sjanser -.

Det er Olav Audunssøn som gis mest plass i boka, og han trer slik fram som hovedperson. Derfor er det også han de fleste skildringene dreier seg om, både ytre og indre, det er han som grubler og fører indre monolog, han drar til kaupangen og i viking, han snakker med folk på gården og ved kirka, han ser ut av glugger og dører etter vær og vind, han beskuer henne. Kanskje er det det siste som er viktigst, at blikket som hviler på Ingunn hele tida er en manns. En sterk, frisk mann, som ser henne som en rein kontrast til seg sjøl og ikke et medmenneske, ei ektekone. Olav ser bare den sjuke Ingunn, og det er ikke måte på hvor ille det står til med henne, hvor mange hensyn han må ta, hvor mye han må hjelpe, skåne, legge til rette. For sjøl før hun blir sjuk, ser han Ingunn som ei slags veik plante som stadig vekk er i ferd med å visne hen. 

Og det er klart hun må vernes, vannes og stelles og fares pent med. Slik skapes et dårlig levemønster dem i mellom, et usunt avhengighetsforhold, der han ofrer seg og hun tar i mot som det offeret hun er. Hun, hun har jo bare å være han takknemlig, etter det hun har gjort! Og han, om hun bare visste! Han kuer sin egen synd og sorg fordi hun er for svak, og hun biter i seg sin egen synd og angst av frykt for å såre han. De tusler rundt hverandre i alt sitt armod og snakker aldri ut. Det er kun sorg og antagelser mellom dem, og det forferdelige livet de lever. De har alle materielle goder, men de har ikke det de så aller mest vil ha.

Men leseren tviler aldri: De er oppriktig glade i hverandre også. Olav tenker jo det, at om han så hadde visst at dette blei livet, så hadde han fortsatt grepet etter Ingunn med begge hender. Hun er den eneste vennen hans, den han har vokst opp med på fremmed sted, han har støtta seg på henne, mestra med henne, levd med henne. Å legge til elske henne og elske med henne gjør ikke store forskjellen for Olav. Det er Ingunn. Han ville gjort - og gjør - alt for henne.

Den Olav som trer fram, er fysisk sterk og vakker. Han er velskapt og Ingunn misunner han for hans sunne skikkelse. Hun visner jo bare, og er ikke ung og vakker og sterk, slik som før. Sterk var du aldri, sier han da, og bidrar til å trekke henne ned. Alle som har lest Ingunn Steinfinnsdatter veit at Ingunn er sterk, hun er suveren. Men i denne boka er hun ikke slik. Hun er tilbake til den passive Ingunn fra begynnelsen, og sjøl om hun ikke klager, som Olav berømmer henne så for, så gjør hun det indirekte, gjennom skildringene og blikket, med tårer og sukk. Men en kan ikke holde det mot henne, hun har det jo så fælt -. Og hans omsorg er djupt rørende. Men likt i bygda er de ikke, Hestvikfolket. 

En kan skrive veldig mye om denne boka, om alt den er og sier noe om, som både er relevant for mennesker før og nå, og hvordan den står i dialog med forgjengerne i samme bind. Men det viktigste er nok det jeg opplever som hovedkjerna i tematikken: Olavs eksistensielle tanker og problemer. Hans viten om egne gjerninger og hvem de faktisk rammer. Hans konstante, nagende, gnagende dårlige samvittighet som aldri, aldri gir slipp. For uansett hvordan han forklarer og bortforklarer, legitimerer og rasjonaliserer, gjenopplever og gjennomlever, så er kjensgjerningene der. Olav brøt et av Guds bud. Han synda, stygt. Og uten skrifte, bot og syndsforlatelse, vil han aldri mer komme nær Gud. Uansett hvor fromt han lever og hvor mye han gir kirka av gull og jordegods. Det som venter på han nå, er Skjærsilden og Helvete. Olavs angst holder han våken om natta. Han blir som en trykkoker, utilregnelig og sprekkeferdig. Han er fanga i et nett og kan ikke røre seg. Om han ikke sier noe, vil hans sjel, hans indre og hans vett forgå. Om han sier noe, vil han komme til å ta livet av Ingunn.

Sigrid Undset skildrer denne emosjonelle stillstanden gruvekkende presist. Hun holder ikke tilbake når Olav forestiller seg konsekvensene av å snakke eller ikke snakke, hun lar han gå der og stadig føle på det vanføret han har satt seg fast i. Nøden, angsten og redselen blir dagligdagse faktorer som virker kjente for henne som skriver. Undset lar Olav forsøke å forestille seg et liv uten Gud og frelse, noe som er utenkelig i middelalderen. Det er et liv som umenneske. Men det som kanskje er enda verre, er hvordan Undset skildrer Ingunn. Olav kjemper til stadighet mot sin egen synd og mot sin skjebne, mens Ingunn bare resignerer og godtar alt. I sin ekstreme tosomhet er de altså to motsetninger som trekker hver sin vei. Han vil leve, hun vil forgå.

Det første bindet om Olav Audunssøn kan leses og tolkes på mange måter, noe som virkelig understreker hvor mangfoldig og mektig verket er. En innfallsport er hvordan æresbegrepet og forståelsene av hva som er ærefullt og ikke påvirker det vi gjør. En annen innfallsvinkel er den religiøse, og hvilke krav som stilles til menneskene som lever med streng religiøsitet. Her blir moral og etikk viktige omdreiingspunkter - det Olav strever så med. Med et mer samfunnsmessig perspektiv blir det relevant å trekke fram forskjellen på kjønnene, forventninger til kvinne og mann og ikke minst hva som er et kvinneliv og hva som er et mannsliv. Her er Olav Audunssøn i Hestviken et godt og representativt eksempel på et norsk hverdagsliv i middelalderen. Videre kan en lese mer psykologisk og symbolsk, og se på de omstendighetene Ingunn og Olav til en hver tid lever under og føyer seg etter. Ingunn mer eller mindre slites ut fordi hun må bevise at hun er kvinne, ei kvinne som skal klare sin arbeidsoppgave. Olav sliter med å bevise at han er en skikkelig mann. Begge blir frustrerte og får mindreverdighetskomplekser for sine manglende prestasjoner. Eller er det bare Guds straff?

Med første bind unnagjort, gjenstår ett. Jeg kjenner at jeg har behov for ei pause før jeg går i gang med Undsets mektige univers på ny. Hun skriver så det river innvendig, det er vondt og sårt det som skjer, og hun behandler det så fremragende, så totalt usentimentalt. Likevel er alt der, mellom linjene og i de små pausene -. De vedvarende grusomhetene og de bittesmå gledene som gjør at en kan nikke og godta. Men når jeg er klar, gleder jeg meg veldig til å lese videre om Olav Audunssøn og hans barn. Jeg håper samleser Birthe også er med!