torsdag 14. september 2017

Ishavspirater

Bildekilde: Bokelskere
Det var helt tilfeldig at jeg fikk barneromanen Ishavspirater i fanget. Det begynte med at jeg hørte om boka fra noen venner - men de huska ikke tittelen, bare innholdet, som de raskt og upresist gjenfortalte. Noe tid seinere blei jeg spurt om jeg hadde hørt om ei ny barnebok med tittelen Ishavspirater av noen andre, men de kunne ikke si noe om innholdet, de hadde jo ikke lest den. Jeg blei gående å gruble, for det var noe med den tittelen som virka kjent eller logisk. Det tok litt tid før jeg kobla det sammen. Men da jeg fikk se forsida på boka på nett, var jeg ikke i tvil. Dette var boka. Og den skulle jeg lese.

Langt ute på Ishavet ligger det mange små og store øyer og skjær. Ei av disse små øyene er Blålauge, og der, i Blåvik, bor Siri og Miki sammen med pappa. Mamma er død, hun døde bare ei uke etter at Miki blei født. Miki er derfor oppfostra på fløte og masse kjærlighet, redd og liten som hun er. Og pappa er så glad, så glad i de to fyrlyktene sine, som lyser opp i det mørke, triste, kalde og grå. Han er gammel nå. Derfor er det tiåringen Siri som har ansvaret for det meste. Hun passer den sjuårige søsteren sin, hun fyrer opp, hun skaffer mat og hun lager mat. Kostholdet er ensidig der ute i øyriket, det går i fisk, rogn, krabbe, erter, grøt, bær, kanskje ei hvalhøne og en og annen sjøpapegøye.

En dag tar Siri med seg Miki ut på skjærene for å plukke snøbær. Miki er engstelig, og vil bare plukke i nærheten av Siri. Men Siri ber henne om å gå på andre sida av skjæret. Miki gjør det, og snart hører Siri et skarpt skrik. Hun gjenkjenner stemmen til Miki og begynner å løpe. Men hun er for seint ute. Miki er allerede ute i jolla, på vei mot det store, fryktelige skipet Snøravnen. Hun er blitt tatt til fange av piraten Hvithode som bruker små barn som slaver i diamantgruva si. Fort forvinner skipet i tåka, og Siri står igjen på skjæret aleine.

Pappa blir forferdelig lei seg når han hører om hva som har skjedd med Miki. Siri ser at han er redd. Redd og trist og sint, alt på en gang. Akkurat som henne. Siri vil dra etter Miki, få henne tilbake! De andre i Blåvik mener det er umulig. Hun må forstå at de barna Hvithode får tak i, de blir bare borte. De dør i gruva hans, de kommer aldri mer tilbake. Og å dra etter en farlig pirat er bare dumt. Likevel er det både Siri og pappa vil. Han pakker sekken samme kveld, og vil prøve å komme seg til Seilene, den store byen på den største øya i Ishavet. Der er det helt sikkert noen pirater!

Siri ser på den gamle faren sin. Skal han liksom dra? Han? Da vil jo hun bli helt aleine igjen her i Blåvik! Og han vil ikke klare seg, han som nesten ikke klarer å arbeide lenger. Han er jo snart søttito år! Hva vil skje med henne da, uten pappa og uten Miki? Nei, det er jammen bedre om hun drar sjøl, og lar pappa være hjemme i ro og fred. Og slik blir det. Mens pappa fortsatt sover, sniker Siri seg av sted og forlater Blåvik ved hjelp av hyre på frakteskuta Polarstjernen.

Reisa til Siri blir et eventyr. Hun møter mange på sin ferd over Ishavet, og opplever at folk både er snille og slemme, sterke og svake. Hun ser at noen kan kjøpes, at andre tar seg til rette og at mange er ondskapsfulle med uskyldige dyr. Det er kanskje det som opprører Siri aller mest, at folk tror de kan bestemme over dyra, herse med dem, eie dem. At de kan skyte ulvene for å få pelsen, når de har nok kjøtt fra før. At de kan fange havfruer og selge kroppen deres. At de tror de kan bruke hvalhøner som sin egen fiskemaskin. Siri blir sintere og sintere.

Men sjøl om hun blir sveket og akterutseilt, tvunget til å skyte med børse og nesten drukner i Ishavet, gir ikke Siri opp. Hun leiter og leiter etter søstera si, etter Snøravnen og selveste Hvithode. Besluttsomheten hennes er en klassisk barneroman verdig, og dramatikken likeså. Svenske Frida Nilsson (f. 1979) har med Ishavspirater skrevet seg opp mot storheter som Astrid Lindgren, C.S. Lewis, Roald Dahl og Maria Parr. Den nesten firehundre sider lange boka er et imponerende stykke fortellerkunst.

For Nilsson er uhyggelig klar i sin tale, om det så gjelder pirater eller andre folk som utnytter sine medmennesker, dyr, naturen eller naturressursene. Slik blir budskapet både sterkt og rungende, og en kraftfull og dessverre svært nødvendig motvekt til alle overfladiske underholdningsbarnebøker, der boksidene tynnes ut av et billig kladdebokpreg og pinlige strekmennesker som til stadighet driter ut seg sjøl og andre. Nilssons bok er gjennomtenkt og klok, med en lettfattelig ytre handling, et stort persongalleri, mange utfordringer av ulik art der de lesende barna vokser og reflekterer sammen med Siri, gode skildringer og ikke minst et usedvanlig gjennomført billedspråk som gir teksten og universet en unik stemning og særprega klang. Det er som om lyden bærer spesielt godt på det frosne Ishavet.

Ferden over Ishavet er både spennende, skummel, fæl og av og til morsom - i alle fall for en voksen leser. I Nilssons univers lever nemlig havedderkopper så store som fiskekaker side om side med havfruer, sjøpapegøyer, havkatter og hvalhøner. En slik elegant fremmedgjøring av vår vanlige verden, gir en følelsen av at det magiske aldri er langt unna. Og slik beholder en troa på at alt går an, på at Siri faktisk kan klare det umulige oppdraget. Sjøl om alt peker i retning av at det ikke går bra, at verken Miki eller Siri noensinne vil vende tilbake til gamle, snille pappa - Lille pinne, som de kaller han, fordi han er så lang og tynn og gammel, og fordi han sier han vil knekke sammen som en pinne om fyrlyktene hans noensinne blir borte.

Men så blir de jo borte, begge to -. Vil han knekke? Vil de holde ut, hver for seg? Vil Siri noensinne finne Miki eller Hvithode? Eller blir hun liggende i grotta på Snørosen for alltid, der det ikke er annet å spise enn slimete blåskjell, desperat viftende med det gamle seilet? Det er ei nådeløs bok, som ofte overlater barnet Siri til stor dramatikk, vonde erfaringer, total utmattelse og brutal kulde - alt helt aleine. Jammen bra Einar og Jern-Anna kan hjelpe. Og Fredrik. Og flaks at noen av piratene ikke klarer å treffe en blink med børsa om det så stod om livet. Og kanskje det også er bra at Due ikke er helt den vi tror hun er.

Ishavspirater er ei mystisk, fantasirik, slagkraftig og viktig barnebok. Den er svært velskrevet, uttrykksfullt illustrert av Alexander Jansson og spennende bygd opp både visuelt og i teksten. Boka er nydelig og nesten plettfritt oversatt av Nina Aspen (f. 1965). Perfekt for lange høstkvelder foran peisen, enten som koselesing for voksne eller som høytlesing for barn mellom åtte og fjorten år. Da flere partier kan være ganske skumle, er det ikke ei bok barna bør lese aleine, men sammen med en voksen. Her er det masse å tenke på og mye å snakke om, både underveis og etterpå. Uten tvil årets barnebok!

mandag 4. september 2017

Høstlesing

Her hos meg er det allerede tydelige tegn på at sommeren er forbi. Mørket kommer sigende tidligere og tidligere om kvelden, og det regner. Bada i lampelys har jeg funnet fram høstens puslespill, og koser meg med å legge brikke på brikke på spisebord nummer to, som for anledninga står midt i stua. Dessuten er det kaldere om morran, barna har på halsluer når vi drar til skole og barnehage og jeg har begynt med skjerf igjen. Og kakao! Den første koppen med kakao på nesten et halvt år var ubeskrivelig god. Den harmonerte fint med at bokhøsten er i gang for fullt. Sist i hende rett fra biblioteket er Ishavspirater, men det er også andre bøker på leselista denne måneden:

Alexander L. Kielland
Kielland venter fortsatt, og er snart klar for ny dyst! Bøkene hans verken forsvinner eller går av moten - de er kanskje aldri på moten nå lenger - derav mangelen på hastverk. Men det betyr ikke at jeg ikke gleder meg til å lese, for det gjør jeg.

Jens Bjørneboe
Etter mye att og fram er jeg endelig i gang med Jonas. Boka åpner nokså annerledes enn forventa, men uten at det er noe negativt. Jeg finner det hele interessant og ser fram til å lese videre.

Per Olov Enquist
Boka til Per Olov om Per Olov utgikk dessverre i forrige lesemåned, sammen med deltakelsen i Ingalills biografisirkel. Det er noe med denne tida, som det alltid er for lite av! Og jeg må tilstå at jeg har vært ekstremt opptatt med disse puslespilla, det er så godt å koble av på den måten etter en lang dag med jobb og unger og husarbeid.

Sigrid Undset
I august kom jeg i mål med hele verket om Olav Audunssøn, et mektig tobindsverk som jeg har kost meg masse med sammen med samleser Birthe! Her kan du finne innleggene fra august: Del III og del IV. Kjempelesekryss! Og bøkene anbefales inderlig. Dette var helt fantastiske leseropplevelser! Siste bind i verket var også mitt bidrag til sjette runde av Bokhyllelesing 2017.

Marita Fossum
Fossum er blitt ei ventedame inntil videre, for leselista er tett og lang og det er stadig noen som sniker i køen...

Guillaume de Lorris
Et episk dikt til lunsj var kanskje ikke det beste valget - det er ei tid for alt, har jeg hørt. Og her blei det nok ikke full klaff. Men boka er god, og jeg koste meg masse underveis, med skarpe skildringer, underfundige betraktninger og mye intertekstualitet. Et flott verk for alle som er glade i middelalderlitteratur og allegorier. Lesekryss!

Tre riddersagaer
Den nye lunsjboka på jobb, etter at jeg kom i mål med Roseromanen, er Tre riddersagaer. Jeg holder altså fast på middelalderen som litterær epoke, men har bevega meg bort fra allegorien som sjanger. Mon tro om det funker bedre.

Mary Shelley
Til sjuende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet rett og slett er å lese bok nummer 15 fra ulesthylla eller ulestbunken, har jeg plukka fram Frankenstein av Mary Shelley. Jeg har hatt boka på lur i mer enn åtte år uten å lese den! Det var derfor på høy tid nå. Innlegg er i farta, men farta er som kjent ikke veldig høy nå om dagen. Boka er også augustmånedens deltakelse i biografisirkelen - i alle fall er det planen... 

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Dette radarparet har lenge hatt artikler om eldre norsk historie på trykk i Klassekampen, som deretter har resultert i to bøker. Sagaspor fra 2010 leste jeg for noen år tilbake, mens jeg nå holder på med samling nummer to, Kringla heimsins. Ei helt perfekt bok å lese i mens du pusser tenner eller rører i suppa!

Marta Breen og Jenny Jordahl
Ei anna bok som funker godt innimellom alle gjøremål, er 60 damer du skulle ha møtt fra 2016. Den er full av kortfatta biografier over viktige kvinner i Norges historie, formidla i tegneserieformat. Helt ypperlig som utgangspunkt for samtale, diskusjon, informasjon eller for videre lesing. Lesekryss! 

Marian Keyes
Etter å ha lest ut Undset, trengte jeg å røskes ut av lesestillstanden etterpå med ei helt anna type bok. Løsninga blei Vannmelonen, debutromanen til irske Marian Keyes. Det var rask og lett moro, akkurat som ønska, og jeg fikk et lystig og lettglemt lesekryss på kjøpet. 

Frida Nilsson
Svenske Frida Nilsson er et nytt bekjentskap for meg, men da jeg hørte om Ishavspirater var jeg nødt til å gi etter. Ungene er kanskje litt for små enda, men ikke jeg!

Faglitteratur
Det begynner å røyne på nå, stadig mer, med artikler fra tidsskrifter og anerkjente nettsteder, med informasjon, rapporter, målinger og håndbøker. Det er bare å henge med i svingene.

God bokhøst!

torsdag 31. august 2017

Bokhyllelesing 7: Bok nummer 15

I august måned skulle vi finne fram til ulestbok nummer 15, plukke den fram og lese den i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017. Om den kom fra ulestreolen eller ulesthylla, ulestbunken, ulestkassa, ulestposen eller uleststabelen var helt uvesentlig, også om en bestemte seg for å telle rett fram, baklengs eller på skrå. Ei ganske åpen runde, med andre ord, der det viktigste var, igjen, å lese.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med bok nummer 15:
Ida leste Talking as fast as I can av Lauren Graham 
Hedda leste Frankenstein av Mary Shelley

Og noen flere har jeg altså ikke hørt fra. Blir det i det hele tatt lest noe der ute? Eller er alle opptatte med skolestart og studiestart og jobboppstart og Den Kaotiske Hverdagen? I så fall: Full forståelse for det. Etter en lang dag på jobb med påfølgende gåing, kjøring, barnehenting, middagslaging, rydding, kveldsstell, klesvask, legging og skrubbing av dusjkabinettet, er det ikke alltid en er så motivert for å lese. Og kvelden blir liksom kortere og kortere, natta kommer fort og vips må en pusse tenna for å kunne fungere dagen etterpå. Men, altså, er det noen som har lest noe innimellom alle disse gjøremåla og andre lignende hverdagsgeskjefter, så gi gjerne beskjed. 

Jeg har lest Frankenstein denne måneden, ei bok som både er et bidrag til Bokyllelesinga og biografisirkelen til Ingalill. Det siste er kanskje litt overraskende, men i mine øyne kan boka leses slik også. Naturligvis er det en fiksjonsbiografi, men det gjør ikke boka noe dårligere. Faktisk er den ganske så glimrende, og den er imponerende, med tanke på at Mary bare var 17 år da hun begynte å skrive den! Mer om Frankenstein kommer i et eget innlegg snart.

Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 skal du lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Du stiller altså helt fritt med tanke på litterær epoke, tidsrom for utgivelse og/eller forfatterens levetid, sjanger, tematikk, forfatterens kjønn, språk og fødested og så videre. Og jeg håper virkelig flere av dere blir med denne gangen.  

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

onsdag 30. august 2017

Roseromanen

Bildekilde: Bokelskere
Rundt år 1230 til 1235 skreiv den unge franske forfatteren Guillaume de Lorris (ca. 1205-1240) sitt livs største diktverk, nemlig det allegoriske eposet Roseromanen. Og sida den gang er verket blitt lest, studert, analysert, pelt fra hverandre og satt sammen igjen, dikta videre på, blitt benytta som inspirasjon, skrevet av, oversatt, gjendikta og gjengitt. Eposet er særlig interessant i litteraturhistorisk sammenheng. Roseromanen er nemlig det eneste store allegoriske middelalderverket som er skrevet på fransk og ikke latin.

I diktet møter vi en jeg-person, Dikteren. Han åpner med å fortelle om at han en gang da han var nitten år falt i en djup drøm. Og drømmen er hele den videre handlinga i Roseromanen. Dikteren er ute på vandring og kommer raskt til en stor og høy mur. Utapå muren ser han underlig nok portretter. Det er kvinner han ser, men deres navn er ulike følelser, ideer eller abstrakte egenskaper, og kvinnene lever i høyeste grad opp til navnene sine. Han går rundt muren mens han betrakter Hat, Svik, Ondskap, Begjær, Gjerrighet, Misunnelse, Sorg, Alderdom, Hykleri og Fattigdom. De er skildra uhyre presist.

Deretter begynner han å spekulere i hvordan han kan komme seg inn på baksida av muren, for Dikteren er en nysgjerrig mann. Når han så blir sluppet inn gjennom en port av kvinna som kalles Lediggang, er det ikke måte på hvor nydelig det er i hagen der inne. Særlig er rosebuskene velduftende og nydelige, men også alle menneskene er vakre og behagelige der de til stadighet samles til fest. Her treffer Dikteren på murportrettenes bedre sider, slik som Glede, Lystighet, Skjønnhet, Rikdom, Gavmildhet, Åpenhet, Høviskhet og Ungdom. Guden Amor dukker også opp, med sine gode og onde piler.

Og slik kommer kjærligheten på banen som hovedfokus både handlingsmessig og tematisk sett. Naturligvis blir Dikteren ramma av pilene til Amor, den ene verre enn den andre, slik at han til slutt ikke evner annet enn å finne den fineste, peneste, nydeligste rose blant alle de deilige rosene på alle de skjønne rosebuskene. Og han finner henne, og han tilber henne. Hun er akkurat på vei til å blomstre, og hun er aldeles betagelig. Alt han vil er å se henne, trekke inn duften av henne og røre ved henne. Aller helst vil han helst plukke henne også, men det forstår han at han ikke kan. For det er noen i hagen som vokter rosene med sitt liv.

Det er jo ikke faktiske roser det er snakk om her. Alt er allegorisk, kanskje særlig akkurat denne blomsten, og Dikteren sikter naturligvis til kvinner. Slik blir Dikterens drøm en fortelling om hvordan det er å forelske seg. En møter så mange mennesker, og en ser bare deres negative sider. Kanskje fordi en sjøl er umoden og lite klar for alt som venter? En kommer inn i den mest fortryllende hage, og møter igjen mange mennesker, men ser nå nesten udelt deres positive fortrinn. Og den gode, glade stemning letter og modner, det er ungdommens tid. Rosene er kvinner, den ene lekrere enn den andre, og aller yndigst er den purunge. Dikteren vil kun en ting, eie henne, men hennes familie setter en stopper for ungdommens overivrige kåtskap. Slik svinger han flere ganger mellom stor lykke og glødende forelskelse på den ene sida og djup fortvilelse og et deprimerende mørke på den andre. 

Ved å kombinere den ytre, konkrete handlinga (Dikteren i hagen) og den indre spenninga (dekodinga av allegoriene, Dikterens dilemma) fyller Guillaume de Lorris ettertrykkelig samtidas krav til litteraturen: Den skulle være didaktisk og oppbyggelig, og da naturligvis med de rette kristne seder og skikker som mal, og deretter skulle den være underholdende. Her kommer forfatterens mange spisse formuleringer inn. Han må ha vært en svært god menneskekjenner, som med sine velvalgte ord skildrer både kvinner og menn slik at det fortsatt er treffende og gjenkjennelig. I tillegg må allegoriene både ha vært kunstferdige og underholdende, ikke for tildekte slik at forfatterens mening blir så tilsløret at den ikke syns, men ikke så opp i dagen at det blir kjedelig. 

Å lese Roseromanen går nokså radig, for sidene er små og få. Men teksten er tett og delvis tung, prega av symbolikken, verseføttene, tematikken og en noe oppstykka syntaks (som igjen skyldes nettopp verseføttene). Som med så mange andre litterære verker, står utbyttet i stadig relasjon til tida en investerer i teksten. Med middelaldertekster, der mye kan være fjernt for oss i dag, blir dette veldig tydelig. En må jobbe seg inn i teksten. I dette tilfellet gikk det veldig bra, og jeg hadde en fin leseropplevelse med denne vesle boka med den nydelige tittelen, på fransk La Roman de la Rose.

Roseromanen er oversatt til norsk av Helge Nordahl (f. 1927). Han har også skrevet forordet, ei god innledning og har lagt ved et informativt noteapparat. Det eneste som trekker noe ned er at disse står til slutt, uten referanse i teksten, slik at det blir litt plunder med å hoppe fram og tilbake. Samtidig forstår jeg en slik avgjørelse - et ønske om å holde leseren fokusert og leseropplevelsen rein. Per Nykrog (1925-2014) har skrevet et klokt og ettertenksomt etterord. Utgivelsen forelo for første gang i Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 1987.

fredag 25. august 2017

Vannmelonen

Bildekilde: Bokklubben
Etter å ha lest Sigrid Undsets storverk om Olav Audunssøn, var jeg ute av stand til å lese i flere dager etterpå. Det er kort sagt et svært mektig og intenst verk som krevde en del etterarbeid i form av refleksjon. På dag nummer fem bestemte jeg derfor at jeg måtte komme tilbake til bøkene, men det med noe lettere. Og da mener jeg veldig mye lettere. Som sagt, så gjort.

I ulesthyllene mine er det ikke veldig mange lettvektere, men noen har da sniki seg inn opp igjennom åra. Et av de nyeste tilskuddene er faktisk en nyere utgave Vannmelonen (2014), skrevet av irske Marian Keyes (f. 1963) og oversatt til norsk for første gang i 2001 av Astrid Eggesvik (f. 1970). Boka kom ut på engelsk i 1995, og blei raskt en bestselger innafor sjangeren som ofte benevnes som chick-lit eller feelgood. Av mangel på gode norske begreper, får lett underholdningslitteratur være dekkende nok. Keyes var for øvrig sammen med kollega Helen Fielding (f. 1958) med på å starte den første bølgen av lett og morsom litteratur av, med og for unge kvinner.

Lista er med andre ord lagt helt ned, og resultat og utbytte er naturligvis deretter. Men fy søren, så moro det var å lese ei bok der sidene fløy! Fire hundre og førtitre sider tok bare tre dager med kveldslesing, og krevde null innsats fra pannebrasken. Det gjorde utrolig godt, og jammen gjorde ikke boka meg glad også! Kanskje sjangerbenevnelsen "feelgood" er sann, eller kanskje det bare var tilfeldig? Hovedpersonen hadde det tross alt rimelig trasig fram til side fire hundre og trettini, men hun var svært raus med sjølironien og overdrivelsene.

Og opplegget er altså som følger: Den lykkelige, godt gifte Londonbosatte iren Claire Walsh på tjueni år har akkurat fått sitt første barn, ei nydelig lita jente. I timene etter fødselen er hun helt i ekstase over egen prestasjon og det vakre barnet. Når ektemannen James kommer inn på rommet hennes på barselavdelinga, er hun overbevist over at han er skal fullrose henne og den lille. Men han er kommet for å si at han forlater henne. For ei anna, eldre, tjukkere og gift kvinne med tre små gutter. Og så går han.

Claire er sønderknust, og forstår ingenting. Først nekter hun å tro på det han har sagt, og forsøker å rasjonalisere det hele. Han ringer nok snart, han kommer nok snart, han venter sikkert hjemme, han dukker opp. Men når det ikke skjer: Hvorfor drar han? Hvorfor ville han ikke en gang holde datteren sin? Hva er det som har skjedd? Hva galt har hun gjort? Og så videre. Og fordi hun er i en totalt hjelpeløs sinnstilstand og attpåtil har det nyfødte barnet, finner hun ut at det beste er å dra hjem til mamma og pappa i Dublin. Der kan hun både få trøst og hjelp.

Hjemme råder det sedvanlige kaoset med søstrene Anna og Helen, henholdsvis ei eksentrisk virrepære og en utspekulert sinnatagg, ei mor som aldri vasker eller lager middag og en far som til stadighet steller huset. De to resterende søstrene (Claire er eldst) har flytta ut. Claire er utrøstelig og tilbringer de første dagene med å gråte. Så drikke. Så sykle som en gal på den gamle treningssykkelen. Men etter noen uker er det som om hun lander litt, og nesten klarer å akseptere det som har hendt. Dette er hennes virkelighet nå. Og sjøl om det alltid er noen som krangler hjemme i det store huset, har hun i alle fall støtte og hjelp, og hun kjenner seg ikke så forferdelig ensom. Og James? Hun har ikke hørt et knyst fra han, den drittsekken. Men hun skal klare seg.

Og brått klarer hun seg litt for bra. Helen har med seg noen hjem fra college, og det gjør godt å skravle. Claire lager middag, hun handler klær og begynner å få kontakt med sitt gamle jeg igjen. Hun har rett og slett latt James gå. Og da blir hun naturligvis veldig sjokkert når han plutselig kommer til Dublin og banker på døra hos familien Walsh.

Mer kan jeg ikke røpe uten å avsløre hele boka, men alle som kjenner sjangeren veit nok hvordan dette ender. Naturligvis er det mange geberder og ukvemsord på veien, og de fleste får så hatten passer og mer til. Men som leser heier en på Claire, og sjøl om det lenge ser ut til å gå galt, klarer hun til slutt å hente seg inn igjen. Så får det bare være at det er litt utroverdig og teit underveis, og at i alle fall denne leseren får helt fnatt av de kleine og svært sporadiske leserhenvendelsene. De er mildt sagt unødvendige. 

Boka er skrevet i et behagelig, friskt språk som står til hovedpersonens blikk på seg sjøl. Alt foregår i førsteperson, slik at vi kommer tett på, men heldigvis uten nevneverdig ubehag. Teksten er skravlete, lett og morsom, og slik sett innfrir forfatteren det sjangeren lover. Keyes blander også velkjente formuleringer og klisjeer med nye sammenligninger og overraskende vridninger - for eksempel allerede i tittelen. Det fører til at boka oppleves som original, sjøl om den egentlig er høyst ordinær. 

Videre er det noen transportetapper som er klumpete formulert og enkelte setninger som ikke henger på greip. Men stort sett klarer en å finne fram til essensen fordi situasjonen er tydelig og repetisjonene er mange. Perspektivet kan oppleves som noe dansende fordi Keyes i detalj går igjennom alle sinnsstemningene og humørsvingningene til Claire. Legg på litt slurv fra oversetter og/eller forlag, og du har en nokså solid underholdningsutgivelse.

I løpet av de første hundre sidene lurte jeg flere ganger på om jeg hadde lest boka tidligere, samtidig som jeg visste at det ikke var tilfellet. Det sier noe om hvor lett teksten kommer til å bli glemt også. Men om ikke annet: Jeg blei glad og fikk rydda greit opp i huet. Og nå er jeg klar for nye utfordringer.

lørdag 19. august 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del IV

Bildekilde: Bokelskere
Det er tid for siste bok om Olav Audunssøn, storverket fra middelalderen som er skrevet av nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949). Hittil har jeg tatt dere med gjennom seks av sju bøker, her i rekkefølge: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke utgjør bøkene i første bind, som bærer tittelen Olav Audunssøn i Hestviken (1925). Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen utgjør bøkene i andre bind, Olav Audunssøn og hans barn (1927). Og bare for å ha nevnt det: De av dere som planlegger å lese dette verket, men som ikke vil vite så mye om handling, tematikk eller problematikk på forhånd, anbefales å kun lese det første innlegget.

Den fjerde og siste boka av andre bind i verket om Olav Audunssøn er den desidert korteste med sine trettisju sider, men samtidig den mest intense og på mange måter den viktigste. Hvordan kan det gå til? Jo, for det er her alt bindes sammen, nøstes opp, avsluttes, videreføres. Det er her vi får satt sagaen om Olav Audunssøn i perspektiv, fra guttedagene sammen med Ingunn på Frettastein, til hans smertefulle oldingeliv i Hestviken.

Ytre sett er hendelsesforløpet kort og konsentrert. Sjøl om handlinga strekker seg over flere år, er det kun to hovednedslag: Olavs død og Eiriks tilbakevending til munkelivet. Men indre sett er det ikke fullt så enkelt.

Vi forlot Olav i Vinteren idet han hadde et illebefinnende. Hvilket utfall det skulle få, var uklart helt til siste bok i verket blei påbegynt. Og der kan vi lese at det går slik: Heldigvis er Olav i klosteret og får raskt kyndig hjelp av skolerte brødre. Men slaget, som kunne vært livstruende, har likevel store konsekvenser. Olav blir delvis invalid i etterkant, med kraftige lammelser langs hele den ene sida av kroppen. Han trener seg opp igjen, innbitt og sta og ærefull som han er, men han får aldri full rørlighet tilbake, og finmotorikken er det så som så med. Kommunikasjon er også vanskelig nå, Olav sliter med både tale og mimikk. Han kunne båret det, tålt det, hadde det ikke vært for smertene -.

Etter noe tid i Oslo, der han pleies av brødrene, vender han hjem. I Hestviken er alt som før, og samtidig ikke. For aldri skal Olav spa i jorda igjen, aldri ro ut aleine, aldri kjøre inn høy og korn og tømmer, aldri mer lafte, aldri reise nye bygg. Han er blitt gammel nå, med hvitt hår, skjegg og alltid med sin trofaste følgesvenn, spydet, som han bruker som stokk. Han kan ikke komme seg rundt uten. Et tilnavn har han også fått, og kjennes nå som Olav hin ille. Olav er en trist, gammel og ensom mann, en mann som lengter etter døden mer enn han er tilstede i livet. Og han lengter etter henne også, Ingunn. I alle drømmene hans er hun ung igjen, og han også, som den dagen da de sneik seg avgårde til Hamar, helt aleine. Han lurer på om han vil møte henne igjen.

Slik skal det nå også gå, slik det går oss alle en eller annen gang. Men å forberede seg, det kan en ikke. Å bestemme når det skal skje, kan en heller ikke. Slik har døden alltid overtaket - et aldri så lite overraskelsesmoment der en alltid er maktesløs og aldri går seirende ut. Skildringa av Olavs endelikt er varm, bitter og rørende. Undset holder ikke igjen detaljer, og vi får skildra en døende kropp med både lyder, lukter, smerter, behov og en siste desperat krampetrekning.

Og etterpå -. Hva gjør en egentlig når en forelder dør? Gravøl, naturligvis, og alt som hører med en hederlig og ærefull gravferd. Men etterpå? Det fins ingen fasit. Etter Olav arva Cecilia og Eirik både Hestviken og Saltviken, og alt godset med. Bothild er gått bort, og Bjørn vil ikke ha noe med Hestvikfolket å gjøre. Men Eirik vender tilbake til i klosteret. Eldrid slår følge samme vei, men ut på Gimsøy. I ro og vennlighet deler de sitt gods og sier farvel. Dermed blir det, slik Olav alltid ønska, Cecilia og hennes husbond som driver Hestviken videre, og det i svært gode kår. Kan hende de fortsatt sitter der, etterkommerne, og holder jorda i hevd og skuer utover den samme utsikt som Olav Audunssøn.

Gjennom hele verket opplever jeg at Sigrid Undset til en viss grad har benytta seg av retorisk ironi i sine tittelvalg. For eksempel heter første bok Olav Audunssøn gifter seg, men det er jo nettopp det han ikke gjør. Tredje bok heter Olav Audunssøns lykke, og her er han så langt ifra lykkelig som vi kan komme. Siste bok heter Hevnersønnen, og jeg hadde derfor en gnagende følelse underveis i lesinga. Hvem er denne hevnersønnen, tenkte jeg. Er det Eirik? Eller er det Bjørn? Eller en av sønnene til Cecilia? Hvem skal hevne hvem for hva? Men igjen: Det er det motsatte som skjer.

Store deler av sitt voksne liv, og gjennom hele sitt ekteskap med Ingunn og i hele sitt liv som far, har Olav gått rundt med en trist og grusom hemmelighet. Hans store synd, hans uskrifta nødvendighetsdrap: Å ta livet av den mannen som krenka han og hans hustru, før hun blei hans hustru. Med det samme tar han livet av sin kones sønns far, hvis sted han tar. Og det er en relasjon som mest aldri blir god, som Olav alltid må jobbe med og aldri kan forstå. Olav tør ikke elske denne gutten, den svarthåra, mørke gutten med kroknese og lett sinn. Olav tør ikke tilstå dette drapet, denne synden, tør ikke bøte og gjøre godt. Olav våger ikke snakke om synden sin, han tvinger den ned, vekk, bort, men den ligger der og ulmer og er en cyste i kropp og sinn, stadig verkende.

Fadermorder, det er det han er. Sin egen sønns fadermorder. Og om Eirik nå en gang skulle få vite, om Eirik nå skulle hevne! Da er det sin far han dreper, for å hevne en annen far, en far han aldri har kjent, men hans rette far. Og Olav knyter seg sammen, gjør seg hard, hater den lille gutten, er taus mot kona si. Det er lettere slik, tror han -.

Mot slutten av forrige bok, Vinteren, bygger Undset opp en sterk ytre spenning i kombinasjon med ekstreme sinnsopprør hos hovedpersonen Olav og hans nærmeste familie. Jørund er død, stukket med en liten dolk. Og i den tro at det er Cecilia, snakker Olav endelig ut om sin synd. Først vedkjenner han seg brøkdeler av den foran Eirik og Cecila, uten at de forstår stort. Deretter ror han straka vegen inn til Oslo i tåke og sprutregn for å skrifte, bøte og be om absolusjon. Etter dette får han slag, og de neste fire åra er prega av smerter, en kropp som ikke vil samarbeide og blodspy.

Men ryktene går -. Cecilia får høre noe, og når Olav ligger på sitt dødsleie, bringer hun noe av det videre til Eirik. Søsknene har nesten ikke sett hverandre de siste åra og de har mye å snakke om mens de venter. Det de ikke veit, og leseren heller ikke veit før etterpå, er at Olav lytter til samtalen dem i mellom. Slik skriver Undset en av de mest rørende scenene i hele verket.

For Eirik vil ikke diskutere ryktene. Han vektlegger Olavs skriftemål og vil ikke spekulere videre. De har aldri forstått hva slags mann far er, sier han, og fullroser sin far i alt og ett. Vel var han taus og hard! Men, sier han til sin søster, se på hans gjerninger. Eirik viser til hvor sømmelig Olav alltid har vært, en mann som gjør sine kristenplikter og som gir til de fattige. Han snakker om hærferdene hans, hans vågemot og høviskhet, hans dyktighet som bonde, hans styrker som ærlig og rettvis og hans evner som far. Den sønn Olav aldri torde eller ville elske betingelsesløst, har hele livet elska han så inderlig høyt.

Og denne scenen er nok et eksempel på Undsets genialitet som forfatter. Scenen vokser plutselig ut av sine konkrete rammer og blir også et symbol på hele Olavs forhold til Gud. Gud er sønnen som elsker betingelsesløst og uansett, mens Olav er den voksne som ikke tar i mot kjærligheten. I hele sitt liv har Olav vært redd for å elske, elske Ingunn som en likeverdig, elske barna og elske Gud, fordi hans kjærlighet ikke skal begrense hans vilje, hans handlinger og hans ære. Det gjør bøkene enda sårere og vakrere, for frykt er djupt menneskelig, og æresbehovet likeså, og en synes synd på Olav som aldri tok en sjanse.

Tro er et sjansespill. Å sette sin lit til noen, krever mot og tillit og håp. En har aldri noen garantier, annet enn den andres ord. Å stole på en annen er å tro på han eller henne. Olavs nærmeste svikter han fra tidlig alder av, og han vokser opp som fosterbarn på Frettastein. De har en avtale, fedrene, men denne trekkes i tvil og dømmes ugyldig av frendene etter at Steinfinn er død. Slik lærer Olav at han ikke kan stole på andre enn Ingunn og Arnvid. Men når han forsøker å blidgjøre Steinfinnssønnene, må han ha både stormenn og geistlige på sin side. To ganger trår han feil, saken står stille og Olav opplever at deres støtte ikke er noe verdt. Det er derfor heller ikke noe poeng å stole på andre - han blir bare såra sjøl. Olav blir vant til å syte for seg sjøl.

Slik ser vi Olavs beskyttelsesmekanisme i full blomst, en evig sirkel uten pusterom og ly, fylt av stadige gjøremål og mye mistenksomhet. Han tar aldri spranget, han verken våger eller vil, han lar aldri Gud råde, og han er slik fattig i sitt indre. Tro og tillit er en berikelse han burde ha hatt. I stedet blir han tung og hard, og innser ikke før på sitt dødsleie hva han har gjort galt. Han burde ha elska, våga og trodd. Å stole på Gud er å tro. Å elske Gud er å ta i mot hans kjærlighet. I siste øyeblikk lar Olav seg overbevise.

Og med det får Eirik sin endelige hevn. Han, som har rett til å drepe den eneste far han kjenner til, gir han i stedet en siste mulighet til å akseptere Guds kjærlighet. Det er en svært vakker, verdig og symbolsk avslutning på et mektig verk om et langt liv, der kjærligheten er omdreiingspunkt og katalysator for handling. For hadde det ikke vært for Ingunn, hadde Olav aldri levd akkurat dette livet.

lørdag 12. august 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del III

Bildekilde: Bokelskere
Jeg vender nok en gang tilbake til bøkene om Olav Audunssøn, skrevet av nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949). Verket, som tilsammen er på mer enn tolv hundre sider, gjør et sterkt inntrykk, både del for del og som en helhet. Første bind er Olav Audunssøn i Hestviken fra 1925. Det er igjen delt inn i tre bøker, nemlig Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Videre følger bind to, Olav Audunssøn og hans barn (1927). Denne gangen er bindet delt inn i fire bøker, Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen. Jeg har nå kommet til bok tre i bind to.

Olav vender etter noe tid hjem fra krigen, til et Hestviken som har lidd omfattende materielle tap. Han er sterkt vansira i ansiktet etter den stygge skaden, men ellers oppegående, noe som er mer enn en kan si om sira Hallbjørn og flere av de andre mennene. Faktisk står det så bra til med Olav at han reiser ut flere ganger og deltar i enda flere hærfølger og konflikter før han roer seg for godt. Da er han blitt rundt femti år, men han er fortsatt sterk og rørlig, og han driver gården i Hestviken på en tilfredsstillende måte, med god hjelp fra de snart voksne småmøene, Cecilia og Bothild, og huskarene.

Men det er ikke lenge de får være i ro. Mærta frue går bort, Eirik bestemmer seg for å gå i kloster, Olav begynner å se seg om etter gode gifter til jentene samtidig som han skjuler en drapsmann på gården. Torhild lever sitt eget liv, og i Rundmyr er det bare sorgen, som vanlig. Ikke mange husker på Ingunn lenger, det er bare han -. Av og til ser han henne for seg, levende og nær, andre ganger er det steder, lukter, ord eller stemninger som gjør at han minnes. Enkelte dager går forbi uten at han tenker på henne i det hele tatt, verken henne eller synden eller Gud.

Når Eirik i fullt alvor mener han er eslet til klosterlivet, støtter faren han fullt ut med ord og gilde gaver. Og det er en glede å se Eirik ta til med nye gjøremål, finne sin vei som en kirkens mann, lese, lære, tøyle temperament og løgner. Det er som om han blomstrer, så ung og fager han er, og Olavs kjærlighet til sønnen blomstrer også. Faktisk er det godt å tenke på at Eirik ikke er den som overtar det hele, Hestviken går til Cecilia og hennes framtidige husbond. Og for første gang tør Olav å oppriktig elske barna sine. Eirik for hans mot til å gå egne veier, Cecilia for hennes sinnlikhet og lojalitet, Bothild for hennes engstelige og ømme vesen.

Men det går aldri som en forventer. Eirik returnerer plutselig og legger en heftig elsk på fostersøsteren sin, den redde og sky Bothild. Drapsmannen Jon, som egentlig heter Aslak, forteller hemmelighetene sine til Cecilia. Og Jørund, den ustabile og kvinnegale svirebroren til Eirik, trenger en utvei til mer gods, som yngstemann i en sønnrik familie. Han ser en mulighet, og tar den. Det er i det hele tatt mye som skjer, men nesten alt er med på å trekke menneskene lenger og lenger ned i det som er mørkt og trist og vanskelig.

Tittelen Vinteren henspiller på ei vanskelig og kald tid, fysisk, psykisk og emosjonelt. Og for Hestvikfolket, og særlig Olav, er det reine fimbulvinteren. I takt med Eiriks hjemkomst og den bitterheten denne fadesen vekker, Bothilds bortgang og Cecilias gifte, hardner den rause storbonden. Olav går fra å være en respektert, ættrik og mektig mann, til å bli en taus, tom og tørr gamling som mange skyr unna. Han fjerner seg totalt fra Gud og hans bud, utad lever han i tråd med kristenheten, innad i sjelen er det mørkt og stille. Etter mange sjanser har Olav en gang for alle valgt sin egen vilje, sitt eget liv og sin egen ære over Guds.

For leseren er det lett å forstå at Olav har et rikt indre liv, og at han nå er i djup sorg. For hvert tap han lider, kommer han nærmere smerten og sorgen han følte på da han måtte begrave Ingunn. Tankene og lidelsene har han forsøkt å stenge inne i seg sjøl, under lag på lag av utallige gjøremål og like hverdager. Han er ensom nå, en gammel, ensom mann, som har mista alle sine barn. Bothild er borte, Cecilia bor med sin husbond langt unna og Eirik driver mer nedi Saltviken enn han er i Hestviken. At Eirik feila som munk, gjør Olav sint og bitter. Nå blir det slik likevel, at Hestviken går til han.

Men Olav får mest ikke mulighet til å forsones med en slik tanke heller. For Cecilia kommer flyttende med mann og barn, og nok en gang utfordres maktbalansen i Hestviken. Etter enda en nedkomst overtar hun styret av gården, mens mannen hennes går der, tiltaksløs, sur og ulykkelig, og sparker i fjæresteinene og sutrer i skogen. Olav forakter han, fordi han er veik og umandig og æreløs, han forakter Eirik, som tilrådde giftet, og han forakter seg sjøl, som har latt sin datter gifte med en slik evneløs, svak og uærlig mann. Om han bare hadde fulgt sin egen vilje, og hennes -.

Plutselig er det Eiriks tur til å tenke på ei konkret framtid med giftermål og barn. Når han taler med faren om saken, viser det seg at faren allerede har sett seg ut ei passende kvinne. Flere treff blir arrangert og de to er vennlig innstilt overfor hverandre. Hun er rundt tjue år, høy og svært vakker. Eirik, som nå er tjuesju, ser eldre ut enn sine år, og er ikke lenger så pen, men han har et rolig og sindig vesen. Det lærte han da i det minste i klosteret, å beherske seg en smule. Giftermålet blir avtalt, og endelig kan en se lykken i Hestviken også. En skandale forårsaka av Cecilias mann snur saken opp-ned, fornærmelsene er mange og grove og det ender med at Eirik mer eller mindre stikker av fra alt og alle, sjøl om det ikke var intensjonen hans da han dro.

I mange år er det taust og vondt i Hestviken. Dagene er prega av hardt kroppsarbeid og strenge livsvilkår. Olav er uforsonlig, hatsk og spottende, særlig mot Gud og sin svigersønn. Og Cecilia lider under fæle omstendigheter og er låst i et krevende ekteskap med en psykisk ustabil mann. Den eneste som har funnet en slags ro, som har akseptert sin skjebne, er Eirik. Helt til en ny hendelse krever at han vender tilbake. Eiriks hjemkomst presser fram følelser, ord og handlinger som lenge har ulma i Hestviken. Og i løpet av noen seine nattetimer og en tidlig, grå morgen, utarter diskusjonen mellom familiemedlemmene. En griper den gamle øksa Ættarfylgja, en skyldes for drap, en ligger livløs og en ror illsint avsted til Oslo.

Tredje bok av andre bind om Olav Audunssøn, Vinteren, er bindets lengste med sine nesten tre hundre sider. Handlinga strekker seg over mange år, der det stadig går dårligere med Hestvikfolket. Undset gjør mange nedslag i perioden, der hun rikt og detaljert skildrer det som skjer, i et imponerende stramt og klart språk. Hun vektlegger naturomgivelsene og værets vekslinger, ofte gjennom Olavs øyne, der han stille betrakter sitt rike. Hun skildrer årstidenes lukter, farger og lyder, havlukta som slår opp fra kaia om våren, høstbladenes farger mot en grå himmel, skoenes dempa skritt mot nysnøen. Videre nevner hun arbeidet som gjøres på gården til ulike tider, hun beskriver finklær og arbeidstøy og maten de spiser, fra den tynne vellinga til det rike festmåltidet. Og gjennom sine mange dialoger og indre monologer, gir hun intense psykologiske portretter av hovedpersonene. Sjøl om handlinga går over mange år, oppleves boka som handlingsmetta og tett, der forfatteren stadig opererer med nye katalysatorer for handling. Kompleksiteten og mesterligheten i hennes arbeid blir virkelig tydelig i de mange avsnittene der alt flyter, tilsynelatende lett og fritt, mens både leser og hovedpersoner baler med eksistensielle spørsmål. I tillegg er komposisjonen av boka og oppbygginga av handlinga helt suverent utført.

Ei endring i denne boka, som er en tydelig forskjell fra de foregående, er at Eirik gradvis tar over mer av fokuset som en hovedperson. I første bind oppfatta jeg at både Ingunn og Olav var verkets hovedpersoner. Undset gikk fram og tilbake mellom de to og fulgte begge tett, med en ørliten overvekt av fokus på Olav i bok en og tre, mens bok to nesten bare var konsentrert rundt Ingunn. Med Ingunns død blei Olav naturlig nok aleine igjen. Men nå, som Olav blir gammel og mindre pratsom og mindre virksom, er det Eirik som skildres, der han tar opp igjen driften nedi Saltviken, og der han rydder jord djupt inne i skogen. Glidninga er nesten umerkelig, og dessuten helt naturlig: Sønnen skal ta over etter faren.

Mot slutten av boka har Undset bygd opp en helt unik, sitrende spenning, der hun knytter sammen fortid, nåtid og framtid for Hestvikfolket. Hun favner alt, hele Olavs liv og hele bokas innhold, som komprimeres og settes på spissen. Og spenninga ligger i alle lag, den er ytre og handlingsdrevet, den er indre og eksistensiell, den er psykologisk og dirrende, den er truende og skummel, den ligger mellom menneskene, mellom linjene, og ikke minst: Den gjør det vanskelig å lese. Sidene berører Olav, Eirik og Cecilia, leseren og naturligvis bokas avslutning. For hvordan skal det gå med dem alle sammen etter noe slikt?

lørdag 5. august 2017

60 damer du skulle ha møtt

Bildekilde: manifest.no
I fjor utkom ei stilig bok på Forlaget Manifest, laga av duoen Marta Breen (f. 1976) og Jenny Jordahl (f. 1989). Den bar tittelen 60 damer du skulle ha møtt og var et friskt pust med sin kombinasjon av tekst og tegning, biografi og humor. Jeg ønska meg boka til bursdagen min, fikk den og har nå lest hver side.

Den fulle tittelen på boka er 60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Og med det har duoen laga sine egne, tydelige rammer for verket. Det er en formel som fungerer og en tittel de innfrir. Her finner vi kortfatta informasjon om seksti ulike kvinner, fortalt mer eller mindre ryddig og kronogisk fra Camilla Collett (1813-1895) til Shilan Shorsh (1974-2013), i tillegg til at noen foreninger, band og spesielle hendelser trekkes fram. Hver kvinne får ett dobbeltoppslag, av og til mer, der tegningene dominerer og teksten er liten og knapp. Mot slutten av boka finner vi også ei tidslinje.

I 60 damer du skulle ha møtt finner vi suksessrike, modige, høyrøsta, tenkende, nyskapende, skrivende, evnerike, kreative, arbeidsomme og imponerende kvinner fra svært mange ulike grupperinger av samfunnet. Breen har ikke bare holdt seg til den tradisjonelle linja, som framhever forfattere og politikere, hun har tenkt videre og også inkludert idrettsutøvere, musikere, kunstnere, journalister, fotografer, kvinnesakskvinner, lærere, forskere, gründere og rektorer, samt en og annen prest, psykiater, serietegner, sykepleier, komponist og ordfører. Mange av kvinnene er den første innafor sitt felt, og sånn sett er det fint med et breiere perspektiv.

Men kvinnene i boka er løsrevet fra sin opprinnelige samtidskontekst. Historia mangler, og om en ikke har relevante bakgrunnskunnskaper om poltikk, kultur og sosiale forhold, blir informasjonen mangelfull. Kvinnene blir presentert knapt og konsist, ofte med litt humor. Vi får vite helt kort om situasjonen deres, og om hva de gjør. Så er det siste rute, og et kvinneliv er over. Breen og Jordahl rekker naturligvis ikke å få med alt, men må sette essensen på spissen. Hva kvinnene gjør og hvorfor de er viktige, er tydelig. Men det blir likevel en smule forvridd innimellom. For det er jo slik at kvinner, som menn, har flere sider, og et helt liv kan vanskelig få plass på to sider.

Med flest mulig pionerer og foregangskvinner innafor hver sine felt, er det klart det er et imponerende knippe kvinner som er blitt henta fram. Og jeg er så enig - disse skulle jeg ha møtt! Jeg er også veldig positivt innstilt til prosjektet til Breen og Jordahl, og mener at slik tankegang og slike verk er nødvendige, da de, inntil denne boka kom ut, ikke fantes. Likevel stusser jeg på utvalget av kvinner og finner det noe underlig. Det er mange jeg ikke har hørt om tidligere, og det er forsåvidt greit, men når deres største bedrift er å starte en forening, syns jeg plasseringa i boka går på bekostning av mange andre kvinner som kanskje er bedre kvalifisert. 

Og det er det som er problematisk med kanoniseringer. Dette er en kvinnekanonisering i tegneserieform, der Breen har funnet fram til driftige og sterke kvinner som har bana veien for andre. Det har hun lykkes med. Men en kanoniseringsprosess er alltid skummel, for noen prioriteres over andre, og mange må alltid utelates. Jeg skulle likt å vite hvorfor enkelte er med og hvorfor andre ikke er å finne. Et premiss for innlemmelse i en kanon, er at ens bidrag anses som viktig - såpass viktig at det ikke kan overses. En kan naturligvis diskutere ordet viktig og hvordan det skal forstås, men jeg tenker først og fremst på noe varig. Mange av disse kvinnene representerer helt klart noe varig, men det er også andre her som trygt kan plasseres i motsatsen.

I tillegg til innvendinga til kanoniseringa, var det dessverre slik for meg at jeg ikke blei helt komfortabel med streken. Jeg syns Jordahl har gjort mange gode retrofargevalg og hun tegner de ulike kvinnene med tydelige karakteristika. Vekslinga i mimikk kommer godt fram, sjøl om det er mange av de samme ansiktsutrykkene som går igjen. Men det blir fort kantete og stivt, med store ansikter og klumpete kropper. Jeg reagerer også litt på valget om å tegne så mange og såpass dominerende ansikter. Det er da ikke hvordan kvinnene ser ut som er viktig, men hva de gjorde, tenkte, skreiv og sa. Ved å bruke helsider til kun ett ansikt og ett sitat, legger bokskaperne et solid grunnlag for kritikk mot seg sjøl. Plassen i boka kunne slik sett vært mye bedre utnytta, og kanskje blitt brukt til å presentere flere kvinner.

Humoren i strek og tekst er også et punkt. Det er en skjør balanse for hva som er passende og ikke. I ei bok der formålet er å fokusere på kvinner som til stadighet blir forbigått av menn, mener jeg at en bør være seriøs, saklig og korrekt framfor noe annet. Alt skal stemme, fra biografiske detaljer og utseendelikhet i illustrasjonene, til gjengivelse av sitater og beskrivelse av handlinger. For disse nybrottsdamene hadde ikke enkle liv, noe en til en viss grad kan sitte igjen med et feilaktig inntrykk av. På den andre sida gir humoren mer liv til tegningene og mjuker dem litt opp, samt at samspillet mellom tekst og bilde av og til da glimter til. Ofte forteller de nemlig det samme.

Konklusjonen blir derfor som følger: Dette er et sympatisk verk med en tydelig ideologisk agenda som er mangelvare både i bokform og som tankegods. Derfor bør boka få lesere og medieoppmerksomhet. Men korte biografier i tegneserieform funker nok best for elever i ungdomsskolen og på videregående, eventuelt for dem som aldri har lest historie eller biografier før. Det blir i det knappeste laget for oss andre.

onsdag 2. august 2017

Sommerlesing, del III

Fra sommerferie til hverdag! Dagene gjør brå kast, og nå er rutinene allerede et viktig aspekt igjen - fraværet av rutiner er vel noe av det viktigste ved ferien. De første dagene etter en lang ferie føles det alltid som om en ligger litt bakpå, som om huet henger igjen på stranda eller som om kroppen fortsatt er i Danmark, men heldigvis tar det ikke lange tida før en henger med i svingene igjen. Som en distraksjon fra alt som har med oppstart å gjøre, har jeg nå konsentrert meg om å rydde i bokhyllene på arbeidsrommet mitt. Jeg har sju av dem, pluss ei vegghylle, et avlastningsbord og noen bokstabler på golvet. Med litt hell klarte jeg å trekke sammen mer enn én hyllemeter med bøker - noe som igjen betyr at jeg har lest mer enn én hyllemeter med bøker så langt i 2017. Og stablene på golvet blei redusert til en liten. Det er jeg kjempefornøyd med! Hva jeg har lest, og hva jeg skal lese, kan du ta en kikk på under.

Alexander L. Kielland
Fortsettelsen på Gift står fortsatt for døra, men den havna litt etter i lesekøen på grunn av årets hovedfokus under sommerlesinga (det kommer mer informasjon lenger ned). Jeg satser på å lese mer Kielland i løpet av høsten.

Jens Bjørneboe
Og på plassen foran Kielland finner vi Bjørneboe. Jonas er siste boka i ei omfattende tre-i-en-bok, og jeg gleder meg til å plassere den tjukke, brune boka inn i reolene for leste bøker. Når jeg har lest ut siste biten av boka jeg holder på med nå, planlegger jeg å hive meg over den!

Per Olov Enquist
For lite lesetid førte til at sjølbiografien til Enquist måtte vente i juni, og det ser ut til at han kan vente ei stund til. Planen var å lese den i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill da temaet var "jeg lever", og der passa den jo godt, for Enquist er en gammel mann. Men nå er den runden for lengst omme, og tema for august er "ond og/eller gal". Mye kan sies om Per Olov, men det passer da virkelig ikke. Jeg veit forresten ikke om det passer på noe i mine hyller...

Sigrid Undset
Ekstrem innspurt på siste bok av siste bind i historia om Olav Audunssøn! Klikk på lenkene om du vil lese mer om bok en og bok to. Sigrid Undset har skrevet hans liv, intet mindre, og sjøl om jeg ser fram til å avslutte ei tjukk bok, er det vemodig å skulle forlate Olav blant boksidene igjen. Han er jo så levende! Og hadde det ikke vært for at jeg av og til må tørke ei tåre for å være i stand til å lese videre, hadde jeg trodd han satt rett ved sida av meg og fortalte meg alt sammen. Dette er stor litteratur, og jeg gleder meg til å skrive om det! Straks innkassering av årets mektigste lesekryss!

Marita Fossum
Fossum er ei venteberte som bare må vente, jeg har hatt annet å lese på. Men hun trekkes med videre likevel. Kanskje det blir en skikkelig leseopptur nå i august.

Tove Jansson 
Billedhuggerens datter er lest, likt og omtalt, og den anbefales rett og slett til alle som liker Sommerboken! Nok en nydelig roman med masse stemning fra den finlandssvenske mesteren.

Aino Kallas
Og apropos det finlandssvenske, her er ei dame til som er verdt å lese! Riktignok er hun å finne i en helt annen språkdrakt enn Jansson med verket Gjennom eld og vatn, men det kler fortellingene, språket og tematikken. Jeg er storfornøyd med mitt nye litterære bekjentskap, og gleder meg til jeg kommer over neste bok av henne! Lesekryss!

Tre riddersagaer
Denne boka bor på nattbordet om dagen, der den trofast venter på å bli bladd og lest i. Av og til gjør barna nettopp det - men boka er kjedelig, må vite, for den har jo ingen bilder. Da er det trygt for boka å vite at jeg har en ganske annen oppfatning, og at jeg snart skal lese Sagaen om Partalopi. Snart.

Bokhyllelesing
Mitt valg for sommerens runde av Bokhyllelesing 2017, da vi fokuserte på tjukke bøker, blei Sigrid Undsets andre bind om Olav Audunssøn. Jeg var ikke sikker på om jeg ville komme igjennom med en konkurrerende murstein i veska, og frykta at angsten skulle vokse seg så stor at resultatet blei at jeg ikke leste noen av dem. Men nå er altså mursteinen straks ferdiglest!

Mary Shelley
Og for augustrunden av Bokhyllelesing 2017 skal jeg plukke fram bok nummer 15 i ulesthylla - nemlig Frankenstein! Jeg ser fram til å  lese det som for meg er en helt ny forfatter, og som i tillegg er en velkjent referanse og en litterær klassiker!

Guillaume de Lorris
Men hva er vel et leseår uten et episk verk? Jeg er i gang med Roseromanen, som jeg leser i lunsjen, og det er virkelig imponerende saker. Stikkord er rett og slett allegori. Det er utrolig stilig når det er så bra gjennomført!

Sommerlesing
Sjøl om årstida er sommer ei god stund til, har jeg ikke ferie lenger. Og uten ferie blir det heller ikke noe skikkelig dreis på sommerlesinga. De nevnte titlene fra forrige oppdatering får derfor vente videre i ulesthylla, sammen med alle de andre.

Biografi
Dersom jeg mot all formodning finner en biografi, ei fagbok eller en biografisk roman som kan passe med kategorien, skal jeg sjølsagt lese, jeg også. Men dersom slikt ikke dukker opp, får jeg bare vente til neste kategori.

Faglitteratur
Slikt meldte seg ikke i juli, men jeg forventer at det gjør sitt inntog når som helst nå. Det er bare å stålsette seg, og bruke andre bøker som lokkebiff om det blir stritt.

Fortsatt god lesesommer til alle ferierende, og riktig god oppstart til alle som er på jobb igjen! 

mandag 31. juli 2017

Bokhyllelesing 6: Tjukk bok

De to siste sommermånedene er forhåpentligvis blitt brukt til å lese tjukke bøker, gjerne av den art som bare blir stående i ulesthylla uten en bestemt grunn og som en nærmest kvier seg for å gå i gang med etter fem, ti eller femten år (det er vel en grunn til at den fortsatt er ulest, kanskje den er grusom, roper mursteinsangsten). Jeg har mange slike, og veit det gjelder flere av oss, og derfor tenkte jeg at det var en passende sommerkategori for en lang sjette runde av Bokhyllelesing 2017. Det kan være bøker en har glemt eller gjemt, bøker en gleder seg til eller gruer seg til, bøker der sidene snegler seg av gårde, eller bøker som går unna som en vind, og i alle fall mye fortere enn forventa. Eller sånn midt i mellom alt sammen. Bortsett fra bokas størrelse - helst på mer enn fem hundre sider med mulighet for slingring grunna i tematikk eller skrivemåte - var det ingen andre kriterier. Valget var helt og holdent opp til deg og ulesthylla di.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de tjukke bøkene:
Åslaug leste Iris og Ruby av Rosie Thomas
Ida leste Shadow of Night av Deborah Harkness
Hedda leste Olav Audunssøn og hans barn av Sigrid Undset
Elisabeth leste Name of the Wind av Patrick Rothfus
Silje leste Anna Karenina av Leo Tolstoj

Per nå er det kun tre stykker som har lest og skrevet om sine bøker. Men jeg veit at det er flere andre som er godt i gang med sine mursteiner, og som sikkert blir ferdige med lesinga i løpet av ei uke eller to. Det er jo ikke alle som er klare for hverdag og jobb igjen nå, og som derfor fortsatt kan sommerlese med god samvittighet (måtte det være av rein fornektelse eller fordi en faktisk har ferie). Jeg ønsker dere fortsatt god lesing, og håper dere gir lyd når dere har fullført - det er så herlig å komme i mål med en vrang murstein!

Sjøl har jeg lest om middelaldermannen Olav Audunssøn mer eller mindre sporadisk fra februar til nå - det første bindet tok tid og blei lest innimellom mye annet, mens det andre bindet har gått overraskende fort. Det gjenstår trettifem sider før jeg er helt i mål og klar for å skrive om resten av det mektige verket. Nå er jeg der at jeg helst ikke vil at boka skal ta slutt, så jeg kvier meg for hver side... Det har vært en enormt stor leseropplevelse!

Sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 går av stabelen i august måned, og også den kategorien er nokså åpen. Da skal vi finne fram bok nummer 15 i ulestreolen, ulesthylla, ulestbunken, ulestkassa, ulestposen eller uleststabelen - og sjølsagt er det opp til deg hvilken bunke du velger og om du teller rett fram, baklengs eller på skrå. Jeg for min del holder meg til øverste hylle i ulestreolen og lar hver bok telle som en, og ender slik på en soleklar nummer 15: Frankenstein av Mary Shelley. Jeg gleder meg!

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

lørdag 29. juli 2017

Eventyrlig på Hunderfossen

Det var en gang en familie som var på sommerferie langt oppi Gudbrandsdalen. Etter å ha vært mange dager i fjellet og gått både innover og oppover og langt og lenger enn langt, var det på tide å vende nesa hjemover. Avtalen var så, at kom de seg av gårde før klokka ti om morran, skulle de vurdere å stoppe innom Hunderfossen Familiepark i Fåberg utafor Lillehammer dersom været var bra nok. Dagen etter stod de grytidlig opp, for å spise, stelle, pakke, rydde og vaske. Familien kom seg deretter av sted, og fòr nedover fra fjellet og videre nedover veien i grei fart (men ikke for fort, må vite). 

Etter å ha vært på veien ei stund, begynte det å pipe i baksetet av den fullasta bilen. - Å, jeg er så sulten, sa det største barnet. - Jeg og! sa det minste barnet. Like etter fikk de øye på en avkjøring langs den nye, dyre veien, og den tok de. Etter en liten rast, satte de av sted igjen. De hadde ikke kjørt langt før det begynte å pipe i baksetet igjen. - Å, jeg må så tisse! sa det største barnet. - Jeg og! sa det minste barnet. Men denne gangen var det ikke så lett å finne en avkjøring, for før de visste ordet av det, suste bilen inn i en tunnel. Tunnelen var lang og lenger enn lang, og den var mørk også. - Hvor er vi? sa det største barnet. - Borte! sa det minste barnet.

Da tunnelen var ferdig, fikk de endelig øye på en avkjøring. Og etter et lite stopp så bar det av sted igjen, nedigjennom dalen og ut og inn av tunneler og med stadige trusler om bompenger. Plutselig begynte det å bli kø på veien. Og samtidig peip det i baksetet atter en gang. - Å, sa det største barnet, - jeg er så tørst! - Jeg og! sa det minste barnet. Men da fikk de små beskjed fra forsetet om å vente litt, for nå var de snart framme. Og like etter kunne den fullasta bilen parkere på ei slette midt i en skog.

- Hvor er vi? sa det største barnet. - Borte! sa det minste barnet. - Nei, kunne foreldrene si, de var ikke borte. - Vi er kommet til et eventyrland, sa mammaen. - Men det er jo bare biler her, sa det største barnet. - Ja, sa pappaen, - dette er parkeringa. Vi skal gå inn der borte. Og så gjorde de det.   

Og i eventyrlandet Hunderfossen, der var det sklier og trampoliner og klatrefjell og rafting og karuseller og syngende frosker og biler og traktorer og snakkende dyr, det var et digert troll med film inni, og et slott med ei prinsesse i toppen av tårnet. Det var fjernstyrte biler og fjernstyrte båter og radiobiler og gullgraving og et digert sjakkspill, og skipet til Askeladden, Eventyrskipet, som kunne gå like godt til lands og til vanns som i lufta. Og det var ballonger og is og godteri og, - Se! sa pappaen, - der skal det visst skje noe! - Et ordentlig eventyr på selveste Kongsgården:

Bildekilde: hunderfossen.no

"Det var en gang en kongsgård som lå så vakkert til ved Gudbrandsdalslågen. Allerede lenge før en kom dit, kunne en høre musikk: Glade toner og lystig låt. Etter litt venting på tribunen gikk de tre dørene til Kongsgården opp helt samtidig, og ut kom det tre mennesker. Det var Hans Petter Moen, Kim Widfladt og Rebekka Opdal Christiansen. Og de ville at alle som så på skulle hjelpe til med å lage et helt nytt eventyr. Og det er klart en gjorde, sjøl om eventyret var mest laga på forhånd. 

Foran Kongsgården stod det ei diger gryte. Den kalte de for ei Eventyrgryte, og oppi der blei det putta alle mulige eventyringredienser og rørt godt rundt. Mens røyken oste fra gryta og skuespillerne sang, blei alt klart. Først måtte de ha en konge. Og så ei prinsesse. Og etterpå måtte noen forsøke å vinne hele kongeriket og halve prinsessa (eller omvendt). - Vanligvis er det jo Per og Pål og Espen Askeladd, sa de, - men nå kan vi bytte ut han siste. Sammen med publikum kom de fram til at det måtte bli Batman. Og hvem kan vel motstå et eventyr som begynner med at Per, Pål og Batman legger ut på ei ferd mot Kongsgården, der de skal forsøke å målbinde den kjempeskravlete prinsessa? Og når Batman i tillegg må fange den rullende pannekaka, gå på do fordi han spiste indisk i går, og møter på hindringer som den kjekselskende heksa som har erobra hula hans, de tre bukkene Barbie, den gamle kona med nesa i hoggestabben og attpå til får kink i ryggen, så er det ikke barebare å komme fram. Men for en morsom tur det var, for store og små! Eventyrgryta på Kongsgården hadde massevis av fengende musikk og artige ablegøyer, flotte dansenumre og svært god utnytting av de tre hovedskuespillerne -  som også var fantastiske sangere - den lille amfiscenen og den enkle grunnhistoria, godt inspirert av norske folkeeventyr."    

- Batman var med! ropte det største barnet. - Batman! ropte det minste barnet. Og har de ikke ropt det nok, så roper de det fortsatt den dag i dag. Og snipp, snapp, snute, så var det sommereventyret ute.

fredag 28. juli 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del II

Bildekilde: Bokelskere
Etter å ha lest den djupsindige boka Veiskillet, var jeg raskt i gang med neste bok i Olav Audunssøn og hans barn (1927), som er fortsettelsen av tobindsverket Olav Audunssøn i Hestviken (1925). Første bind består av bøkene Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke, og alle bøkene er naturligvis skrevet av Sigrid Undset (1882-1949). Vi er fortsatt midt i den norske middelalderen i området omkring Oslofjorden på begynnelsen av 1300-tallet, nærmere bestemt på gården Hestviken, slektsgården til Olav Audunssøn. Og boka, den heter Ødemarken.

Olav Audunssøn vender hjem fra Englandsferd. I Hestviken synes alt det samme, men samtidig er det mye nytt. Sønnen Eirik for eksempel, har tydeligvis ikke hatt godt av å ikke bli tukta av en streng far sommeren igjennom. Nå har han lagt seg til en heller nebbete holdning og er blitt fæl til å svare tilbake. Og datteren Cecilia bare smetter i mellom armene på Olav når han forsøker å ta rundt henne. Gården drives så som så, mer enn én forsyner seg av gårdens forråd og Olav lengter etter et forstandig kvinnemenneske han kan dele tida si med. Ei som kan styre og råde, prate og dele, som kjenner han godt nok til å la han være når han arbeider og grubler og lengter etter Ingunn -. Eller kanskje ikke? Hva med Torhild?

Nei, han kan ikke utsette barna sine for det. Han kan ikke ta ei frille slik, hente henne til gården og ha henne gående der, side om side med alle andre. Det ville ikke vært bra for Cecilia. Hun trenger en morsfigur som kan hjelpe henne med alle gjøremål og lære henne opp i ei kvinnes rette dygder. Så får han gjøre det samme med Eirik -. Sinte, såre Eirik. Olav veksler mellom motvilje og hat, varm omsorg og beskyttertrang. Eirik er så annerledes enn han sjøl, så ulik Hestviksætta med det mørke håret og den buklete nesa.

Plutselig får Olav et sendebud. En nær venn fra utlegdsdagene, Asger, er sengeliggende med alvorlig sjukdom og vil spørre han om noe før han dør. Olav reiser med en gang til klosteret der Asger pleies. I rommet sitter det også ei gammel frue, Mærta, og ei lita jente på omtrent seks år. Hun heter Bothild Asgersdatter. Asger spør om ikke Olav kan ta dem under sitt vern og være i fars sted for datteren og behandle Mærta som sin egen svigermor når sotten får has på han. Olav svarer at det skal han gjøre. Og vinteren etter får han budet om Asgers død, og må fare for å hente Bothild og Mærta.

Etter ei lang ferd til Hestviken midtvinters, er de framme. Bothild søker mot den nye faren sin med stor tillit og et sterkt behov for vern og tygghet, mens Mærta uten å nøle hekter på seg nøklene og setter i gang med å greie ut på gården. Eirik, som vanker med den mer tvilsomme gjengen til Liv og Arnketil oppi Rundmyr, er fiendtlig innstilt og skaper mang en krangel. Etter hvert begynner han også å plage småjentene, særlig vesle Cecilia, som blir så eitrende sint på storebroren sin. Men at Cecilia skulle omfavne sin nye søster, var aldeles overraskende. På kort tid blir de to bestevenner og sammen i alt de gjør, den lave, lubne, lyse Cecilia, og den høye, slanke, mørke Bothild.

Men sjøl om gården er i gode hender og Olav trives med alt arbeidet, er det fortsatt noe som plager han. Han er og blir helt aleine. Minnene om Ingunn er overalt, og han lever med dem tålelig bra. Men hva med Torhild? Han rammes av en voldsom attrå etter henne, etter ro og nattesøvn og et kjærlig menneske. Brått ror han ut dit, under påskuddet av å se til henne og gården, han har jo hørt at hun har gjort det så bra, og arbeidsom har hun alltid vært. Men det blir et heller ublidt møte med fortida. Riktignok er alt vel med Bjørn, og Torhild også, men Olav var totalt uforberedt på det vesle spedbarnet og nyheten om at Torhild har gifta seg. Hun rådspurte seg ikke en gang med han -. Bitter farer han hjem til Hestviken i stormen.

Åra går fort, syns Olav, men alt går i det samme. Cecilia vokser til, Bothild med, og de hjelper Mærta meget med stellet på gården. Eirik er det verre med -. Etter at Eirik har gått i mot farens ordre om å binde grisene før slaktinga og klart å miste dem begge to, rakner det helt mellom far og sønn. Olav slår og slår til Eirik ikke leer seg mer under han, der han ligger i den skitne og blodblanda snøen. Kort etter er Eirik borte, og umulig å finne i tåka. Etter hvert som dagene går forstår Olav at sønnen har stukket av hjemmefra, og at han ikke kommer til å vende hjem.

En kald vinternatt vekkes Hestviksfolket av dunking på døra. Inn trer Torhild og krever å få snakke med husbonden. Hun bærer bud om ufred og om at en mannrik svensk hærstyrke kommer for å innta Viken. Det er hertugen, sier hun, og han vil ta makta nå som kongen er i Bjørgvin. Olav står straks opp, lar det sende ut hærpil og drar sjøl av sted med båt midt på natta for å varsle videre. Skulle det være sant i det Torhild mæler, må de være klare for å kjempe, alle sammen. Heldigvis er det mange som er enige med Olav, blant annet sira Hallbjørn. Øksa Ættarfylgja synger og varsler om død, og på Akershus står det avgjørende slaget.

Denne boka er rikere enn den forrige med tanke på dynamikk og driv. Olav er ute av den monotone, ødeleggende sorgen. Han har akseptert Ingunns bortgang og sin egen ensomhet. Han har tatt en avgjørelse vedrørende sin egen skjebne og holder seg til den. Indre grublerier stenges av, han fyller kropp og sinn med arbeid og plikter. Det får bare være at dagene er like, og at han egentlig ikke lever, bare overlever og er tålelig fornøyd. Videre er det mye som skjer ytre sett. Hestvikfolket utfordres stadig, først fordi dynamikken mellom far og sønn endres, så fordi det kommer fremmedfolk med Mærta og Bothild. Slik forskyves maktbalansen, og Eirik opplever at det ofte er to mot en, der han blir tvunget til å ydmyke seg foran Mærta. Og Olav hater at han må ydmyke Eirik slik, tvinge han til å be om unnskyldning. Og han hater Eirik for den ukuelige, men dog så omskiftelige viljen.

Eiriks rømming skaper stabilitet i Hestviken og Olav finner ro i å tenke på at det ikke er Eirik som skal ta over gården, men Cecilia og hennes kommende ektemann. Hun er jo så mye mer lik han sjøl, lys og mutt og alvorlig. Også Bothild, da, som stadig sitter på fanget og tar rundt fosterfaren sin. Hennes åpne kjærlighet varmer Olavs frosne hjerte. Men det er når krigsfaren står for døra at Olav virkelig kvikner til. Kan hende er det vissheten om at han ikke har noe å tape, eller kanskje er det behovet for å føle noe som driver han mot fienden. Uansett går han på med stort mot, som en ekte høvding. Han er snart femti år og opplever at mange av de yngre ser opp til han og lytter til hans erfaringer og vuderinger. I kampens voldsomhet tenker han ingenting.

Den direkte brutaliteten i Ødemarken overraska meg. Undset nøler ikke med å skildre sjukdom, vold og død. Hun går i detaljer i rommet der Asger ligger dødssjuk. Særlig får hun godt fram luktene, og det er som en nesten automatisk begynner å puste med munnen. Hun er totalt usentimental når hun skriver fram Olavs mishandling av Eirik, de nådeløse slagene og den unge kroppen som blir liggende blodig og urørlig tilbake. Det gjør vondt å lese. Kamphandlingene skildres også i detalj, fra strategien og basketaket og forvirringa til kroppene og hestene som ligger igjen etterpå. Olav blir også skada, og ør i hodet av blod og smerte må han betrakte sine venners lik. Likene får ikke ligge urørte de heller, skadene ramses opp, og kroppsvæskene likeså. Likevel er det ikke for mye, Undset velter seg ikke: Hun skildrer realiteten.

Kanskje særlig på grunn av de overraskende skildringene i Ødemarken, begynte jeg å tenke på dette med vold i skjønnlitteratur. En nokså vanlig antagelse eller fordom er at mannlige forfattere skriver mer brutale bøker enn kvinnelige forfattere. Hos mannlige forfattere finner en visstnok mer vold, stilige drap, mer sex, kulere eksplisitte skildringer, rå språkbruk med mer. Her kan en naturligvis argumentere for og i mot både det ene og det andre og komme med gode eksempler på veldig brutale bøker skrevet av menn og svært lette bøker skrevet av kvinner, bare for å ta de stereotype ytterpunktene. Det er sjølsagt også både et tids- og sjangeravhengig spørsmål, og ikke minst et definisjonsspørsmål (hva er brutalt, og hvordan kan en på en mest virkningsfull måte skildre det? Her kommer også det subjektive inn.). Men fakta er at to norske forfattere, Sigrid Undset og Amalie Skram (1846-1905), ofte beskyldes for å skrive kvinnelitteratur. Det er et håpløst begrep - som om litteraturen har kjønn! Like fullt viser en stadig til disses ekteskapsromaner og tematisering av kvinnas vilkår, og det aksepteres som et holdbart argument for at bøkene tilhører kvinnelitteraturen. Konklusjonen som rår er med andre ord at Sigrid Undset og Amalie Skram skriver kvinnelitteratur.

Aberet er bare det: Det er ingen som skriver så rått som Amalie Skram. Måten hun bruker sammenligninger med dyr, måten hun skildrer kropper på, det destruktive som henger over miljø og personskildringer og for å ikke glemme språkbruken, både direkte, saftig og rå. Hun evner å dytte nesten samtlige personer i Hellemyrsfolket så langt ned i sin egen elendighet at de ikke kommer opp igjen. Hun skildrer psykisk terror og fysisk frykt så leseren skjelver under pleddet i sofaen. Og nå har hun fått en alliert. I Kristin Lavransdatter, særlig i bind nummer to, Husfrue, viser Undset at hennes skildringer av makt og politikk er like sterke og gode som mannlige forfatteres. Og i bøkene om Olav Audunssøn står hun ikke tilbake for noen type lidelse, være seg fysisk, psykisk eller emosjonell. Alexander L. Kielland er en glatt morogutt i forhold, Bjørnstjerne Bjørnson en gammelmodig pamp, Arne Garborg en surmulende jærnisse, Henrik Ibsen en hyppig gjenbruker av overtydelig symbolikk og Knut Hamsun en sentimental spirrevipp. Det er svært modig og enormt godt gjort av Undset å gå rett inn i det vonde.

Men misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på alle ovennevnte forfattere! Jeg vil bare påpeke at kvinnelitteratur og ekteskapsromaner er begreper som ikke fungerer i dag på grunn av til dels negative konnotasjoner, og begrepene er dessuten heller ikke gyldige der de anvendes. Amalie Skram og Sigrid Undset er så mye mer enn at de kan reduseres til begreper - i likhet med sine mannlige kollegaer. Det er naturligvis heller ikke slik at volden blir god fordi det er kvinner som skriver om den. Men kanskje gjør den mer inntrykk? Som skrevet over kom den overraskende på, og jeg blei forbausa over presisjonen i skildringene, evnen til å bli i situasjonen og å absobere den, på lik linje som Undset lar Olav absorbere våren i Hestviken. Alle sanser brukes, alle detaljer tas med, og til slutt har en et fullstendig bilde.

Tilbake til boka. At Undset skriver nærmest perfekt, er uten tvil. Det noe gammelmodige, rolige og tilbaketrukne språket kler boka, tidsperioden, menneskene og handlingene. Det er som å tre inn i en saga eller en ballade og få langversjonen av de stutte setningene. Og langversjonen er et stort univers, med mennesker som puster og prater på lik linje som meg sjøl. Olav, for eksempel, der han skritter ut i Hestviken og skuer over alt som er sitt -.

Når det kommer til tittelen, Ødemarken, er det for meg tydelig at det er snakk om en sjelelig ødemark. Olav holder grubleriene sine i ro, han er låst i et slags limbo. Sjøl ikke legemlig smerte får Olav til å endre kurs. Er han fortapt? Han nærmer seg ikke Gud, men han fjerner seg ikke heller. Han reflekterer over viktige spørsmål, men har lagt sin egen synd som øde. Kan det gå i lengden? Og vil det være holdbart nå som han er blitt så hardt skadd? Hva med barna og Hestvikens framtid? 

onsdag 26. juli 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del I

Bildekilde: Bokelskere
Jeg er i gang med bind to av det mektige verket om Olav Audunssøn, ført i pennen av selveste Sigrid Undset (1882-1949). Første bind heter Olav Audunssøn i Hestviken (1925) og består av bøkene Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Også bind to, Olav Audunssøn og hans barn (1927), er delt opp i flere bøker, men denne gangen er det fire av dem. Nå har jeg lest ut første bok, som er blitt gitt tittelen Veiskillet. Vi er hovedsaklig i den norske middelalderen i området omkring Oslofjorden på begynnelsen av 1300-tallet.

Det ufattelige er hendt. Det som Olav har venta på, somme tider nesten sett fram til, men mest grua for, er hendt. Ingunn -. Hun er ikke mer. At hun blei brått revet vekk, kan en ikke si, etter flere år som sengeliggende. Men det føles brått likevel. For hvor enn mye Olav venta og var klar over hva som skulle skje, så var han ikke forberedt likevel. At det skulle skje akkurat slik, akkurat da. At hun i det ene øyeblikket skulle leve og puste og være varm, og i det neste -.

Hva med Olav, da? Med henne revet vekk er han mest ikke Olav mer. Han er aleine, forlatt og ensom, i all sin språkløse fortvilelse og lammende sorg. Han står ute i de små nattetimer og forsøker å gråte, men får det ikke til. Det er en sorg som legger både kropp og sinn som øde. Men han har fortsatt ansvar for barn og gård og dyr og båter og fiske og alle som arbeider i Hestviken. Og seg sjøl. Men det blir plutselig ikke så viktig. Det som betyr noe, er minnene etter henne. Senga der hun lå, det gylne håret hennes, det hun sa, det de gjorde sammen. Det som lukter av henne, det som vekker de gode minnene, fra barndommen og ungdomstida, da de var i sin uskyld, sin inderlige forelskelse, da de tok hverandre til sine ektefeller under Guds åsyn. Alt det som hendte før -.

Så kommer Eirik, da. Sønnen på gården er rundt tolv år nå, og han er stor nok til å forstå hva som er hendt. Han bærer også sin egen sorg, må vite, og søker nær faren. Han vil ha farens oppmerksomhet og anerkjennelse, kjærlighet og omsorg, men det ender som oftest med at han blir avvist. Olav opplever at Eirik forstyrrer tankene og følelsene og minnene, hans desperate jakt etter å sanse Ingunn, hennes vesen og nærhet. Stemmen til Eirik trenger seg på med alt den er, og Olav irriterer seg grenseløst over synginga og fortellingene og all juginga. Eirik veit ikke når han skal stoppe og provoserer faren så han blir sintere enn godt er. Av og til slår Olav sønnen.

Så når anledninga byr seg, bryter Olav opp og ut. Han klarer ikke mer av gården og Eirik og alle minnene, som nå er vonde og smertefulle og gjør at han lengter etter døden, til en endelig frihet uansett hvordan den måtte være. Alt annet er så vanskelig, livet er ikke livet mer. Sjøl om Olav ikke har noe særlig med varer til en kjøpferd i England, tar han med seg det han har. I felag med noen andre reiser han ut for sommeren og er lenge i London by. Og det er de opplevelsene han får her, som har gitt tittel til boka.

Olav føler hvordan fortida slipper taket når han reiser, i takt med bølgeslag og åretak og avstand fra land. Eirik får ikke være med sjøl om han så gjerne vil, dette må Olav gjøre aleine. Og han drar uten å se seg tilbake. Nå drar han dit hvor ingen kjenner han og hans historie. Kanskje han like greit kan bli der? Gå i kloster? Bli ridder? Kjempe for Gud, ofre seg, gi sitt liv? Han tror at han aldri vil orke å reise hjem igjen, se gården og møte minnene av henne. Barna klarer seg vel -. Olav vil bli, og langsomt våkner han opp og kommer ut av den lange dvalen han har levd i, ut av den lammende sorgen, slik at den nå blir mer som en nummen, øm følelse. Troa på et annet liv, der han på sett og vis er fristilt, gir Olav tilbake et fnugg av en livsgnist.

Han kjenner også at han er i live når han havner i nærkamp med andre menn. Han nyter adrenalinet som farer gjennom kroppen, og smaken av blod er mest som sødme. Den fysiske smerten er mer god enn vond. Han føler attrå igjen når han ser ei vakker kvinne, som til hans forskrekkelse ligner svært på Ingunn. Han trekkes mot henne helt til hun kommer for nær, og det er som om Ingunn i et syn kommer mot han fra grava. Han ledes mot Gud gjennom besøk i kirkene, og stadig kretser tankene rundt fortida. Ikke bare Ingunn, men Olavs store synd, og Olav undrer på om det noensinne er mulig å gjøre opp for seg? Han er villig til å ofre alt for å oppnå sjelefred, men er det rett? Stadig legitimerer han synden for seg sjøl.

Midt i mørkeste natta rammes Olav av sine tyngste tanker. Det er lang og tung lesning, der alt legges oppå hverandre som steinene i en pyramide. Nederst står Olav og bærer vekta av det hele. Det er den ene ugjerninga etter den andre, og Olav klandrer seg sjøl for alt som er hendt. Slik bærer han seg sjøl og henne, ætta og gården, den lange utlegdstida og synden, det uglade ekteskapet, de mange tapene, sidesprangene; han bærer fortida, framtida og barna -. Cecilia og Eirik, Eirik og Cecilia. Kan han ofre dem?

I et mesterlig språk og med en suveren oppbygging av indre spenning, skildrer Sigrid Undset enkemannen Olav Audunssøn som blir tvunget til å leve gjennom og leve med sorgen. Ytre sett er det den konkrete utenlandsreisa som trekker handlinga framover, et tradisjonelt handlingsforløp etter formelen hjemme-borte-hjemme. Indre sett er det Olavs voldsomme sorg som bærer handlinga. Han skildres med hårfine nyanser, mange vekslinger og utallige gråsoner, der han svinger mellom sorg og sinne, skyldfølelse, desperasjon, ensomhet, apati og forvirring, bare for å nevne noe. Han har et rikt indre liv og er full av refleksjoner omkring eget levnet, men han kjører seg fast i umulige tankespor og klarer ikke å se noe annet enn død og undergang og evig fortapelse. Smerten er allikevel bedre enn ingenting -.

Teksten foregår fortsatt i tredjeperson og Undset er en allvitende forteller som sveiper over landskapet og veksler mellom fokaliseringsinstanser, dog hovedfokuset alltid ligger på Olav Audunssøn. Hun legger seg tett opp til sagastilen med bruk av mange arkaiske ord og begreper, skildringer av datidas samfunn og skikker for eksempel i forbindelse med ekteskapsinngåelse og gravferd, vektlegging av religion og datidas religiøse praksis, bruk av faktiske historiske hendelser og ikke minst genealogi. Uten ætta er en ingenting, og dette gjenspeiler Undset både i verket generelt og i Olav spesielt. Hele veien fins en kamp mellom gammelt og nytt, ætt og kirke, den kollektive tankegangen og framveksten av et moderne jeg. 

Veiskillet er ei kort bok hvis hovedfokus er Olavs vei ut av sorgen. Tematikken er svært klar og tydelig, og teksten byr på lite annet uten at den på noen måte er endimensjonal eller kjedelig - snarere krevende og kraftfull. Boka bygger oppunder Olavs tankefulle fåmælthet, hans behov for å holde på formelle seder og skikker, hans ønske om å gi mer til neste generasjon enn han sjøl fikk, hans måte å være kristen på. Olav klager aldri, sjøl om han har hatt mange vonde stunder og har stadige bekymringer, først for kona, så for barna. Olav tar alt Gud gir han så godt han evner, og med Undsets penn får vi virkelig innsikt i hva det koster å opprettholde en fasade mens ryktene flyr i bygda om sønnen og kona og ekteskapet og frilla og alt det andre. Olav står støtt utad, og ingen veit at det gjør vondt bare å puste.

I en tett, velskrevet og velkomponert tekst, lar Undset Olav søke etter et blaff av noe annet enn den han sjøl er og livet han lever. Han bryter ut fra det monotone og sørgelige livet i Hestviken og ønsker noe annet enn stillstand og harme og sorg. På sin reise til London blir Olav klar for å gjenvinne kontrollen over eget liv og finne lykke der han er. Men først skal han så langt ned som overhodet mulig, ned til det punktet der han erkjenner at det ikke fins noe håp for han. Han er fortapt, dømt, nesten glemt. Likevel kan han kjenne kjærligheten fra Gud. Det rører Olav djupt, og han bestemmer seg for å gjøre nok et offer. Sin egen sæle må komme etter barnas ve og vel. Men å erkjenne at livet er helt uten Ingunn Steinfinnsdatter ved sin side, er tungt. Om ikke Olav kan gråte for det, så kan jeg -.