lørdag 31. desember 2016

Bølle på døra

Bildekilde: Bokelskere
Av og til er det godt å gi etter for en helt plutselig innskytelse, og la leselysta overvinne lesefornuften og alle mulige forsøk på å nå årets lesemål. Jeg gjorde det, og angrer ikke! Boka heter Bølle på døra (2010, på norsk i 2012 ved Kyrre Haugen Bakke f. 1946), den er skrevet av amerikanske Jennifer Egan (f. 1962) som mottok både Pulitzer og NBCCA for nevnte bok i 2011. Boka, som er på 382 sider, blei slukt i løpet av et par dager. Men den er vanskelig å skrive om, for jeg må gripe fatt i materialet på en helt annen måte enn ellers.

Grovt sagt sirkler boka rundt musikk og tid over en periode på omtrent førti år. Men er den ei novellesamling eller en roman? Det har egentlig ikke så mye å si. Egan sier sjøl at hun ønska polyfoni; ulike stemmer, perspektiver og opplevelser av hendelser, samtaler og særlig tid. Det har hun i aller høyeste grad fått til, for boka gir inntrykk av å streife, som når vi lar blikket gli over et ukjent sted for første gang. Vi merker oss noen få detaljer. Lukt, lys, stemning, et menneske eller to. Så er sekundet over og blikket glir videre. Vi går videre. Egan har forsøkt å fange litt av slike øyeblikk, fange erkjennelsen som slår oss i det vi ser oss over skuldra og oppdager at vi ikke lenger er unge, og hun prøver å skildre musikkens taktfaste pulsslag gjennom livet.

En teksts hovedperson kan være biperson i den neste. Egan henter dem fram som i ei fiskebeinsflette, stadig utenfra, inn mot midten, borte i vrimmelen. Slik er tekstene og menneskene vevd sammen, på kryss og tvers av tid og sted, der musikk og minner er viktige bindeledd. Videre er boka bygd opp som en gammeldags LP-plate eller kassett, med ei A-side og ei B-side, og kapitlene har titler som minner om sangtitler. Når kapitlet eller novella er slutt, er også dens sang over. Og vi kastes videre til den neste, som er helt ulik i fokus, rytme og temperament.

Den unge Sasha åpner bokas første fortelling. Hun er assistent for musikkprodusent Bennie Salazar, men hun er også kleptoman og smertelig klar over det. Hennes historie leveres med oppbrutt kronologi, men den er likevel så fast, det er retning og kraft og vidd og tæl. Hun har med seg en ung mann hjem en kveld, og han tar seg et bad i badekaret hun har på kjøkkenet. Vi fortsetter med Bennie i neste tekst, Sasha er nå biperson. Bennie er skilt og forsøker å kombinere omsorg for sønnen og et siste krafttak for å redde sitt eget skinn (og jobb). Musikken dunker i teksten, og dens kontrast er Bennies følsomhet. I tredje tekst møter vi Bennie som tenåring, pønkrockbandet hans og den kyniske, men også legendariske produsenten Lou. Her er det et vilt kaos av følelser og musikk, og en rå røst, som tør å avskrive Lou som gammel: Hovedpersonen Rhea.

Vi bølger videre, i ei blanding av musikk og tid, til Afrika og en yngre Lou, på ferie med de eldste barna og sin nyeste, unge erobring, som seinere blir hans kone, bare fordi han må bevise et poeng. Men der de er nå, akkurat nå, tenker de ikke på slikt. De er på safari og bor på overdådige hoteller. En av de innfødte de møter skal vise seg å seinere bli far og deretter bestefar, blant annet til en gutt som heter Joe. Når Joe blir voksen gifter han seg med Lulu, skriver Egan, og den samme Lulu er en viktig person i to andre tekster. Mosaikken blir større og større, men det er stadig Sasha og Bennie vi vender tilbake til. De dukker opp i nesten alle tekstene, i periferien, som bindeledd eller reine tilfeldigheter. Som mennesker en streifer forbi på gata, og husker at en en gang kjente, men ikke nå lenger -. Mot slutten konsentrerer vi oss om Sasha og hennes familie. Hun er nå kunstner og har lagt livet i storbyen bak seg. Men Bennie fortsetter. Og nå har han funnet seg en ny assistent, Lulu, og en ny samarbeidspartner, en mann som en gang var på besøk i en av storbyens leiligheter der han tok et bad i et badekar på kjøkkenet.

Særlig strukturen i boka er elegant og profesjonelt uttenkt og utført. Jeg kan se for meg at Egan har brukt lang tid på å pusle sammen ulike tekster, ulike scener og avsnitt, for å få riktig rekkefølge. Og rekkefølgen er vesentlig her, slik at ikke alt for mye avsløres med en gang. I sin helhet har boka lite ytre spenning, mens de enkelte tekstene har en svært varierende grad av spenning - fra det konkrete løveangrepet og søken etter diktatoren i jungelen, til leitinga i Napoli og power point-gjengivelsen av pauser i ulike låter. Spenninga ligger hovedsaklig i hvem som er folkaliseringsinstansen denne gangen, og hvilket lys hun eller han kaster over situasjoner og mennesker vi tidligere har lest om. Hver stemme bringer med seg noe nytt og vi som leser blir stadig berika, der vi samler alt til ei historie. Den kjennes virkelig. Det er noe likt i måten alt blir fortalt på, men grunnfølelsen i tekstene er likevel såpass ulik at en tror på at dette kommer fra forskjellige mennesker.

Videre har forfatteren gått inn for å skildre musikk og populærkultur, noe som er gjort på en glatt og tilsynelatende enkel måte. Hun tegner et tidsriktig tidsbilde med massevis av tidskoloritt og populærkulturelle referanser, som sikkert er kjempekult for alle som veit hva hun hinter til, og som er ganske tomt for oss andre. Men dette er også ett av få elementer som trekker ned. Ellers er musikken og særlig pønkrocken skildra såpass åpent at alle som klarer å skape et indre lydbilde henger med. 

Det er vanskelig å snakke om at boka har ett bestemt plot, for det har den ikke. Felles tematikk for tekstene er som skrevet over tid og musikk. Det er tida som er bølla, tida herser med alle, er lik for alle, og den går, uansett om en er stjerneprodusent med tusen ting å gjøre eller om en flykter fra sitt eget liv og gjemmer seg i Napoli. En kan aldri kontrollere tida, aldri forutsi framtida. Tid oppleves ulikt, føles ulikt, erfares ulikt. Men likevel har vi noen av de samme erfaringene om tid, at den for eksempel går fort eller langsomt. Egan skildrer alt sammen - de plutselige tidshoppene, tida der vi står stille, der vi ikke lenger er med i vår egen tid, nåtid, fortid, ettertid. Personene bølger med i tida, eller rettere sagt med tida, kommer mot oss, forlater oss, kommer mot oss igjen. Utover dette er ikke boka "samla" slik andre romaner er, derfor heller jeg mer mot å kalle dette for ei novellesamling - sjøl om det står roman på omslaget. For Egan har skrevet fram en polyfoni, men uten virvar og støy. Dette er reint, velforma, konsentrert og dyktig gjennomført. Men kanskje litt for flinkt og kontrollert?

Bølle på døra er like fullt ei kul bok. Den har mye humor, mye overskudd, og Egan har gitt mange av personene sine et sympatisk, syrlig og røft blikk på verden. Men boka har også mye mørke. Personene strever seg gjennom dette vanskelige livet, det er alkohol og dop og grenseløs oppførsel, ulykkelige kjærlighetshistorier, mennesker som opplever seg sjøl som misforståtte og mislykka, det er vonde depresjoner og fæle ulykker. Men alt formidles med omsorg, og med denne evnen til å se og å være på ett sted, og samtidig ha tidas avstand til alt.  

Ett lurer jeg likevel på, og det er om denne boka er varig. Om jeg vil huske stemninga, disse menneskene, musikken, replikkene, tida, om noen uker eller måneder også. Og ikke minst om boka vil stå seg i flere år framover, eller om dens virkning opphører, fordi den er for avhengig av at leserne tar de populærkulturelle referansene for å forstå bokas innhold. Når eller hvis pønkkulturen forsvinner, hvilke referansepunkter vil da står igjen? Ironisk nok er det noe kun tida vil vise.

onsdag 28. desember 2016

Bokhyllelesing - liv laga?

Årets leseutfordring, Bokhyllelesing 2016, der prinsippet er at alle som vil delta leser ut av egne ulesthyller etter felles kriterier, er straks over for denne gang. Men med stadig færre deltakere, få blogginnlegg og omtrent ingen diskusjon om kategorier, bøker, sjangre og tematikk, lurer jeg på: Skal vi ta ett år til?

Det fins utrolig mange forskjellige leseprosjekter, leseutfordringer og lesesirkler, både i det virkelige liv og her i bloggsfæren. Og fordi vi er ulike lesere med ulike tilnærminger til hva vi ønsker å lese, fins det også svært varierte opplegg som nettopp vi foretrekker. Er det flere enn meg som foretrekker akkurat denne bokhyllelesinga? Er det flere som vil lese etter bestemte kategorier og ha fokus på å få vekk alle disse bøkene som hauger seg opp på alle ledige flater, inkludert golvet? Eller har dere nok med alt annet, med klassikerutfordringer og egne prosjekter og studier og familieliv attpåtil? Fungerer det kanskje ikke å lese etter lister i det hele tatt? Eller er det kategoriene eller kriteriene det er noe galt med? Er det rett og slett for kort lesetid per kategori, slik at en alltid henger etter?

Alle mulige innspill - med tanke på åra som har gått fra Bjørg starta opp leseutfordringa i 2014 til i dag, forventninger til en eventuell leseutfordring i året som kommer og din opplevelse av hele prosjektet, mottas med takk. Jeg ønsker bare å sondere terrenget før jeg eventuelt setter i gang med å lage opplegget for neste år.

tirsdag 27. desember 2016

Biografi: Den svarte vikingen

Bildekilde: Spartacus
Årets siste runde av biografisirkelen 2016 gikk av stabelen nå i desember. Temaet var is og snø, jo kaldere, jo bedre, og derfor henta jeg fram ei bok av Bergsveinn Birgisson (f. 1971) fra 2013: Den svarte vikingen. Helt umiddelbart er det kan hende ikke et logisk valg, men hvis jeg også legger til at hovedpersonen i boka har mongolske aner og mest sannsynlig tilbragte flere år i Bjarmeland, nord i Sibir, for å lære et urfolks fangstteknikker på særlig hvalross, kan en lett forstå at det ikke var mye soling på plakaten. Vikingtidas Bjarmelandsområde lå så langt nord at det ikke kunne dyrkes korn der, og husdyr hadde de heller ikke. For å overleve måtte urfolkenes kosthold bestå av mye rått kjøtt og varmt sjøpattedyrblod. Seinere gikk ferden til Island, heller ikke akkurat kjent for sitt varme klima.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Det hele begynner for omtrent tjue år sida, når forfatter og islending Bergsveinn Birgisson begynner å tenke mer systematisk omkring sin stamfar, kjent som den største landnåmsmannen på Island, nemlig Geirmund Heljarskinn Hjørsønn. Han levde på siste halvdel av 800-tallet, og tretti generasjoner seinere er det altså Birgisson som lever - ættetavla er til og med inkludert i boka. Det fins ikke mange spor etter nordmannen Geirmund, men noen er det, og en del kan en lese og tolke seg fram til, hvis en opparbeider seg denne ferdigheten. Fragmentene blir til sammen et puslespill, og når det legges, begynner Geirmunds historie gradvis å stige fram.

Birgisson er oppvokst med en arkaisk islandsk fortellerkultur og veit godt at kjente sagn, talemåter og stedsnavn henger sammen med for eksempel gravplasser, gamle hustufter, handelsveier, bestemte geografiske områder, kjente hendelser på bestemte steder, og ikke minst: Historiske personer. Han veit også mye om sagalitteraturen, hva som skrives og minst like viktig - hva som ikke skrives. Han kjenner det islandske språket og dets gamle former. Han argumenterer godt for hvorfor disse kildene fortsatt er gyldige, og viser til det konkrete sannhetsgehaltet. Her kan en velge å gå med på resonnementet eller ikke, men jo mer forfatteren finner, jo mer plausibelt virker det at han er i nærheten av noe. Kanskje det ikke foregikk akkurat slik, kanskje ikke akkurat på den måten. Men lell -.

Ved hjelp av forskning og fri fantasi og undersøkelser av alt i mellom, det vil si ættetavler, gamle stedsnavn, sagaer, navn, dna-analyser, arkeologi, og ikke minst tekst - derunder nærlesing, dekonstruksjon, motivanalyser og studier av skaldekunst, videre generell kulturkomparasjon, tanker om økonomi og historie, vidløftige undersøkelser og vindfulle konklusjoner, skriver Bergsveinn Birgisson sin glemte stamfar opp fra Hels djup og inn i nåtida. Han viser fram hvordan det kunne vært og mest sannsynlig hadde seg at Geirmund Heljarskinn var den største landnåmsmannen på Island og deretter ingenting.

Geirmund Heljarskinn blir født på Avaldsnes i Norge, sønn av kong Hjør og dronning Ljufvina. Sistenevnte er ei høvdingdatter fra Bjarmeland, og ekteskapet mellom henne og Hjør er ei forsegling av handelsavtalen mellom folket på Avaldsnes og samojedfolket eller en lignende urbefolkning nord i Sibir. Handelen går i all hovedsak ut på å sikre seg den livsnødvendige ressursen hvalross. Fra disse mektige sjøpattedyra på opptil 800 kilo per stykk, kunne en, i tillegg til blod og kjøtt, brenne olje, få varme, vannavstøtende skinn eller dyret kunne rundflås og skinnet flettes til reip, ett av de sterkeste naturreipa som fins, og som rosinen i pølsa har vi hvalrosstennene - svært ettertrakta blant konger og rikinger. En rekke undersøkelser viser hvorfor disse varene er viktige for vikinger.

Når Geirmund og tvillingbroren Håmund blir født tidlig på 840-tallet, er det inn i en slik familie med et rikt og mektig nettverk. Norge er enda ikke samla, kongen på Avaldsnes er en vesentlig maktfaktor og tar toll fra alle skip som ror og seiler inn og ut av Karmsundet. Hjør holder slik overoppsyn med all skipstrafikk til og fra kyst-Norge. Sjøl sender han kanskje så ofte som hver vår et par skip nordover, som passerer Stad, Hålogaland og Nordkapp, videre forbi Vardø og langs hele Kolahalvøya til det russiske fastlandet. I området fra Kvitsjøen til Novaya Zemlja bor fangstfolket. Trolig har Hjørs folk med seg varer fangstfolket har lite av, som korn og husdyr. De kommer hjem igjen med skipene fulle av hvalrossprodukter.

Tanken til Birgisson er at Håmund blir Hjørs arving til Avaldsnes, mens Geirmund skal sikre handelsavtalen for neste generasjon også. Han skipes til Bjarmeland og giftes med ei ung høvdingdatter, Ilturka. Kildene forteller at de også fikk ei datter sammen, Yri. På grunn av manglende kilder om Geirmund i disse åra, konkluderer Birgisson med at han mest sannsynlig tilbringer flere år i oppe i Bjarmeland, og at han der lærer fangstteknikk og hvalrossforedling.

Deretter dukker Geirmund opp i Irland. Vi er i omtrent år 867, vikingene har for lengst begynt sine herjinger og nordmenn overvintrer i sine langfort flere steder på øya. I Norge er det en hårfager konge som seirer, og Avaldsnes er ikke lenger kongssete for Hjørs ætt. Harald tar raskt kontrollen over handelsveiene og Hjør slipper ikke usett til nordover. Behovet for hvalrossprodukter er stort. Men et nytt fangststed må finnes. Løsninga blir Island, der sjøpattedyra yngler i stort monn. Nordvest på øya er det et digert område som bærer Geirmunds navn, og Birgisson finner videre både fangstområder, handelsveier, hustufter, gravplasser, hellegroper, pilspisser og hvalrosstenner. Geirmunds prosjekt begynner å tre fram.

Hvorfor er så den største landnåmsmannen på Island, hvis familie er alliert med alle andre viktige landnåmsmenn, som Ulv Skjalge, Steinolv Låge og Trond Mjåbein, fortrengt? Det er en hemmelighet jeg ikke vil dele - dere får rett og slett lese boka sjøl. Men jeg syns jeg ser dem på skipene, den svarte vikingen, den norske mongolen, som går for å være stygg og fæl og like svart i huden som Hel, dødsgudinnen, den skjeløyde fosterbroren Ulv, den lave Steinolv og Trond, med krigsskade i beinet fra Hafrsfjord, der de stemner inn mot land. Sammen bygger de opp Island og baserer veldet sitt på en omfattende, internasjonal økonomi. Med seg har de folk som Torolv Fasthalde, Hogne Kvite, Gils Skeidarnev, Torbjørg Knarrebringe, Kjetil Ilbred og Hergils Knapprass. De er etter tilnavna å dømme en fargerik og fysisk gjeng.

Den svarte vikingen er ei sakprosabok i grenseland, en grensesprengende biografi, en sjangerhybrid av de sjeldne, som kombinerer romanstoff med forskning, historiefortelling og faktiske biografiske forhold. Det morsomme er at det hele fungerer så godt som det gjør. Birgisson forteller engasjert, han argumenterer overbevisende, sjøl om han også spekulerer og legger godsida i overkant mye til. Men det er vanskelig å ikke gå med på helheten. Det er nok både fordi forfatteren er sympatisk, og fordi det hele virker troverdig. På hvilken annen måte kan for eksempel dna-et hos dagens islendinger forklares? Hvordan skulle Geirmund ellers klare å realisere prosjektet sitt, om det ikke var slik som Birgisson skisserer?

Boka er ispedd en rekke kart, som er nødvendige for å henge med på lesinga underveis. For min del kunne det gjerne vært enda flere. Birgisson supplerer også med bilder fra Island og relevante historiske gjenstander, med slektstrær, oversikt over de ulike alliansene og hierarkiet i Geirmundveldet. Videre oppgir han drøye tretti sider med kilder, samt at boka er utstyrt med et omfattende noteapparat på hele 582 sluttnoter, som fyller mer enn femti sider i slutten av boka. Her er det med andre ord mer enn nok å ta av for kritiske røster og det er overhodet ingen tvil om at Birgisson har gjort et grundig arbeid, sjøl om en og annen kan være uenig i enkeltslutninger underveis eller hovedkonklusjonen mot slutten.

Periodevis kan boka virke noe tung og repetitiv. Dette er nok fordi Birgisson ofte ramser opp hele argumentasjonsrekka for hver gang han framlegger noe nytt, slik at prosjektet hans skal framstå som mest mulig vanntett. Det er ikke noe galt i det, men når en leser boka i ett, blir det mye av det samme. I tillegg er det naturligvis forskjell på ulike lesere. Ved lesing av denne boka trenger en nødvendigvis ikke noen særskilte bakgrunnskunnskaper, for det aller meste blir grundig forklart. For en som da har bakgrunnskunnskaper, blir boka noe mindre fengende. Teksten bærer også noe preg av at Birgisson ikke har norsk som morsmål. Enkelte setninger er svært oppstylta og hakkete, og noen avsnitt er omstendelige, kanskje til og med unødvendige. Men for all del, boka er interessant og spennende, og det er imponerende at forfatteren har klart å samle sammen all denne informasjonen, pusle fram en mann fra fortida og skrive fram essensen av tid og mennesker. Det er ingen enkel jobb, og jeg har stor respekt for håndverket og ferdighetene til Birgisson.

Jeg skulle likevel ønske at forskeren Birgisson hadde en hakket mer fremtredende rolle, slik at forfatter Birgisson, som skriver inn seg sjøl i verket på en uelegant måte - med ereksjon og det hele - blei luka ut. Vel er dette Birgissons prosjekt og Geirmund er hans stamfar, men noen slike personlige betrakninger er nokså irrelevante for sagaen om Geirmund. Relevant er det derimot at Birgisson har forsøkt seg med oljeproduksjon i hellegroper, og derfor kan fortelle mye om hvordan en slik prosess foregår. Hva måtte til for å sette dette i system og utvinne olje fra sjøpattedyr i stor skala? Hvorfor var dette viktig?

En kan rette mang en kritisk kommentar til boka, og en kan være uenig i noe eller mye. Men det endrer ikke det faktum at boka er forfriskende og solid, at Birgisson skildrer levende, at leseropplevelsen er god og at Geirmund Heljarskinn endelig ytes rettferdighet. Som den største landnåmsmannen på Island skal han ha sin saga. Den er nå skrevet, og sjøl om Birgisson ikke kan skrive om hvordan han lo eller gråt eller hvordan han tedde seg, så har han likevel ytt sin stamfar rettferdighet: Han har gitt han et navn.

søndag 25. desember 2016

Under trærne 2016

Å gi bøker til bursdag og jul er helt sjølsagt for meg, og jeg forsøker å gjøre det slik at alle gavemottakere får minst ei bok per anledning, med mindre de absolutt ikke vil ha det, da. Sånn som for eksempel brodern, som hevder at han har mangfoldige hyllemetre med uleste bøker, og som derfor sier stopp til absolutt alt nytt. Litt uforståelig, bare - det fins jo så innmari mye bra! Eller som broren til mannen min, som rett og slett ikke leser bøker. Aldri. Helt uforståelig. Uansett, disse to sære mannfolka får av nevnte grunner fritak. Resten av hurven må derimot slite med flate, harde pakker, sirlig pakka inn på spisebordet hjemme, med gull- eller sølvbånd utapå og pene gavelapper. Bøker er den beste gave!

Men nå, når jeg er det en får kalle etablert - med mann og småbarn - og har foreldre og besteforeldre i live på begge sider og dertil med onkler, tanter, fettere, kusiner, inngifte og utgifte både her og der, med eks og ste og bonus og ekstra, samt venner og naboer og andre barnehagebarn å forholde meg til, sier det seg sjøl at det fort blir mange bøker til jul. Denne jula er intet unntak. Her er det vi har bidratt med å legge under trærne i år:

Anne-Cath. Vestly - Lillebror og Knerten
Barbro Lindgren og Eva Eriksson - Max blöja
Barbro Lindgren og Eva Eriksson - Max napp
Brødrene Grimm - Eventyr
Carl-Johan Forssén Ehrlin - Den lille kaninen som så gjerne ville sove
Cathrine Reusch og Truls Aslaksby - Emerentze Munchs Optegnelser
Craig Jelley - Minecraft
Daniel Lipkowitz - LEGO lek!
Dominique Simonnet: Historien om kjærligheten fra istiden til i dag
Eric Carle - Den lille larven Aldrimett
Fiona Biggs - Curry
Fiona Biggs - Husets oppskriftsarkiv
Flere forfattere - Vitenskap og teknologi
Frode Øverli - Pondus. Eliteserien 13
Jack London - Når villdyret våkner
Jacqueline Winspear - Maisie Dobbs
Kari Bøge - Til og fra fest. Etter festen
Marina Stepnova - Lasarus' kvinner
Måns Gahrton og Johan Unenge - Ronny og Julias jul
Roald Dahl - Bittesmåene
Tom Egeland - Paktens voktere
Tove Jansson - Sommerboken
Uten forfatter - Min pianobok 2
William Faulkner - Herskapshuset
Øystein Morten - Jakten på Olav den hellige

I tillegg kommer ei utgave av masteroppgava mi, hjemmelaga album og ei, naturligvis, uskreven hyttebok.

God bokjul!

tirsdag 20. desember 2016

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2016, niende runde
Kriterier: Les ei julebok
Når: Mellom 19. desember og 31. desember

Påmeldte:
Hedda skal lese Julehelg av Amalie Skram
Silje skal lese
Elida skal lese The Night Before Christmas av Nikolaj Gogol
Ingalill skal lese
Åslaug skal lese Julehelg av Amalie Skram
Elisabeth skal lese
Silje skal lese Emily climbs av Lucy Maud Montgomery
Pia skal lese
Gro skal lese
Monika skal lese Juleoratoriet av Göran Tunström
Birthe skal lese
Beathe skal lese Reisen til julestjernen av Sverre Brandt
Berit skal lese Letters from Father Christmas av J. R. R. Tolkien og Baillie Tolkien
Tone skal lese Bare mjuke pakker av Levi Henriksen
Ida skal lese A Christmas Carol av Charles Dickens

Det er siste runde av Bokhyllelesing 2016, og vi skal bare kose oss. Vi skal gå til ulesthylla, kikke nøye, bla litt, vurdere og tenke, og tilslutt hente fram ei julebok. Og definisjonen er vid: Juleboka kan være ei bok som på en eller annen måte handler om eller tematiserer jula, som Veke 53 av Agnes Ravatn, den kan være ei kalenderbok som for eksempel Julemysteriet av Jostein Gaarder, den kan være ei bok du fikk til jul i fjor eller året før, eller ei bok du får om et par dager. Enkelt og greit! 

Vi skal ikke stresse. Vi skal lese mellom ribbe og kalkun, pinnekjøtt og medisterkaker, moltekrem, serinakaker, vaske golv og bære ved - når vi har lyst og når vi har tid. Etter at gjestene har gått, for eksempel, og ikke av rein desperasjon smuglese et par-tre sider på badet. Vi skal lese når tv-en er slått av og når radioen er helt stille, slik at du og boka, stearinlyset og peisvarmen er det eneste som fyller rommet. Med lukta av juletre i nesa kan du gå i gang med juleboka di og vite at du har ekstra god tid, faktisk nesten to uker. Skrive kan du gjøre til neste år.

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere innlegget så snart du ønsker. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2016 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det, eller du kan delta helt hemmelig. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at lesetida er avslutta, og der inkluderes lenker til alle som er ferdige med sine innlegg. En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og les!

Lykke til!

fredag 16. desember 2016

Kvinners spor i skrift

Bildekilde: Bokelskere
I løpet av november leste jeg nok ei bok sammen med Birthe, og denne gangen fokuserte vi på ei fagbok fra 1986: Kvinners spor i skrift. Supplement til norsk litteraturhistorie av Elisabeth Kjørsvik Aasen (f. 1935). De som har fulgt sida mi ei stund, veit at dette er langt ifra første gangen jeg har lest noe av Aasen. Fra før står både Driftige damer (1993/2009), Det skjønnes hage (1996), Barokke damer (2005), Opplysningstidens kvinner (2010) og 1800-tallets kvinner (2013) trygt plassert i hylla for historie og kultur.

Aasens overordna prosjekt både for denne utgivelsen og de øvrige, er å løfte fram de glemte kvinnene i kulturhistoria, og da særlig i litteraturhistoria. At de til gagns er blitt glemt, oversett, ignorert, ringeaktet, vurdert som dårlige, trampa på, ikke en gang tenkt på - kun i kraft av sitt kjønn - er et faktum. Men Aasen veit at de er der, og hun leiter dem systematisk fram, og hun gir både europeiske og norske kvinner en solid skriftlig tradisjon å stå i. Og der står de støtt.

Kvinners spor i skrift konsentrerer seg, som undertittelen sier, om norske forhold. Aasen begynner med den norrøne diktinga og viser til at det er stor sjanse for at disse diktene blei framført av kvinner, overlevert fra kvinne til kvinne og kanskje til og med skapt av kvinner. Derfra går hun kronologisk og systematisk framover, epoke for epoke, sjanger for sjanger, helt til hun avslutter med et utsyn over tida etter 1945. Det er en ryddig og grei inndeling.

Oppbygginga av boka er slik sett veldig logisk, og Aasen støtter seg til stadighet på tidligere avsnitt og resonnementer, så det lønner seg på alle måter å lese fra perm til perm. Da får en også dette sveipet jeg tror Aasen er ute etter å gi, det historiske oversynet kombinert med saklige dybdekunnskaper om utvalgte skrivende kvinner og deres forfatterskap. Ikke for å konkurrere med andre litteraturhistorier, men for å tette igjen svarte hull. For, som Aasen skriver innledningsvis, norskpensumet i skolen har som regel bare med tre-fire kvinnelige forfattere. Disse er ofte Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel. Som det ikke er flere. Som om alt begynner og slutter med disse fire. Som om de bare spratt opp, skreiv og falt ned igjen, og etterpå var det som om ingenting hadde skjedd. Det var liksom bare en tilfeldighet at de var kvinner, og at de skreiv.

Men det var ikke tilfeldig. Ikke i det hele tatt. Og det har jo skjedd en hel del. Både før disse fire, underveis og etterpå. Det bør ei enhver skrivende kvinne i Norge i dag være klar over. Om det ikke hadde vært for Camilla Collett -! Hun åpna karrieremuligheten for alvor. Men Aasen peker på at også Collett hadde skuldre å stå på, og ikke minst tilgang til litteratur skrevet av kvinner, i tillegg til utdannelse, evner og talent. Det er fort gjort å tenke at Collett stod i en særstilling, i kraft av sin familie og sin oppvekst. Broren var multitalentet Henrik Wergeland, og faren, Nikolai Wergeland, var opplysningsmann på sin hals. Men Aasen viser at hun slettes ikke er så unik. Samtidig med Collett lever det også ei rekke andre kvinner, hovedsaklig embetsstandskvinner, som skriver. De skildrer sine liv gjennom dagbøker, brev og memoarer, og de gir tidsbilder, skisser og inntrykk fra svunne tider. Like fullt: De skriver.

Det som gjør Camilla Collett helt unik, er at hun lever av sin penn og bare den, at hun får sitt store gjennombrudd med Norges første tendensroman, Amtmandens Døttre, i 1854-55, og at hun er en celebritet i sin levetid. Hun er, udiskutabelt, forfatter. Aasen finner også mange flere av disse modige damene, som lever av egne ord, enten det er via journalistikk, faglitteratur, lettbeinte historier, folkeopplysningsarbeid, erindringer, romaner, skuespill, dikt, essayistikk, biografier, memoarer, fortellinger, skisser, blader, interiører, brev eller oversettelser. Og Aasen skiller mellom de kvinnene som hadde skrivinga som et bigeskjeft, noe de koste seg med foran peisen om kvelden etter at morgendagens middagsfugl var ribba og duken var ferdig brodert, og de kvinnene som setter skrivinga over alt annet. Igjen, Camilla Collett. Men også Hanna Winsnes, svenske Fredrika Bremer, Magdalene Thoresen, Marie Colban, Antoinette Meyn, Bolette Gjør, Christiane Koren. Og fortsatt har vi ikke begynt å snuse på å 1900-tallet.

Aasen plasserer de skrivende kvinnene lett og tydelig i sin historiske kontekst. Hun trekker fram viktigheter som lovgivning, økonomi, juridiske rettigheter, sosial stand, utdanning, arv, ekteskap, familieforpliktelser og andre yrkesmuligheter, som alle er premisser for den skrivende kvinnas mulighet for suksess. Videre setter Aasen kvinnene opp mot hverandre, hun sammenligner dem og verkene og vurderer form, språk og tematikk, diskuterer sjangergrenser, kvalitet, måter å måle kvalitet på, ulike kvaliteter. Slik blir boka en rik utgivelse, der leseren til stadighet kan trekke veksler på resten av verket og den store mengden kilder Aasen har brukt.

I tillegg ser en den skrivende kvinnas historiske utvikling, diakront. Synet på kvinners skriving svinger fra harmløst til livsfarlig gjentatte ganger, avhengig av tid og sted. Tydeligst er det kanskje på tampen av opplysningstida: Vel skal de opplyses, kvinnene også, men bare til en viss grad, og å skrive er ikke en passelig geskjeft for ei frue. Embetsstanden kuer kreative kvinner, og igjen er det Rousseau og hans idealer vi kan takke. Men så kommer motreaksjonene. Og det går fra bortgjemte, tårevåte dikt til dundrende gjennombrudd og sterke skildringer med seksuelt innhold som blåser skjeggstubbene av samtlige mannfolk. Men veien er lang og hard. Camilla Collett legger ned grunnsteinene med sitt arbeid. Kvinnesakskvinner er blant dem som tar over etter henne.

Men det er også noen elementer som trekker ned. For eksempel blei jeg målforvirra ut av en annen verden under lesinga av boka. Hvorfor er noen deler på bokmål og andre på nynorsk? Jeg ser det er en viss systematikk i opplegget, men det var likevel frustrerende. Hver gang Aasen veksla målform, fant jeg flere grove feil, muligens på grunn av tidspress, slik at visse avsnitt virka skikkelig uprofesjonelle. Det er også tydelig at dette er tidlig i Aasens karrière: Fagstoffet er tyngre enn til vanlig og mangler det lille ekstra som hun er blitt så god på å legge inn i sine seinere bøker. For å si det rett ut, så er det tørt. Og det var kanskje derfor lesinga tok så tid. Misforstå meg rett, boka er god, og ikke minst viktig, men den er også litt krevende og omstendelig. Men så skal jo faglitteratur opplyse, ikke underholde. Så det er kanskje jeg som er blitt bortskjemt med fortreffelige sakprosautgivelser fra Aasens hand.

Boka er illustrert med et tidsriktig bildemateriale, med mange fine portretter av de skrivende kvinner. Naturligvis ville det vært bedre om alt var i farger, slik som i hennes seinere bøker, men på en annen side er det en viss sjarm i det svart-hvite. Boka har breie marger med plass til godt med notater, og det rimelige papiret fungerer aldeles utmerket til å streke under gode sitater og spesielt interessante betraktninger. Og dem er det mange av.

Elisabeth Aasen henter de glemte kvinnene opp fra glemselen. Hun gjør det vanskelige og kaotiske bakgrunnsarbeidet som krever et vell av kilder og en uslåelig ordenssans. Hun hedrer kvinnene ved å framstille dem i et saklig lys i ei saklig bok, sier: Her er de! Disse må også med! Men mer gjør hun ikke i denne omgangen. Derfor er det opp til andre å vurdere hvilke kvinner som skal ta plass ved siden av Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel i pensum og litteraturhistorier. Det er andre som må lese Berte Kanutte Aarflot, Ragna Nielsen, Dikken Zwilgmeyer, Barbra Ring og Ingeborg Møller, vurdere dem, se dem opp mot sine samtidige - både menn og kvinner. Så kan en ny, norsk kanon lages. En kanon som er representativ i forhold til både kjønn, epoker og sjangere.

tirsdag 13. desember 2016

Favorittbøker: Oppsummering

For ikke så lenge sida kom jeg endelig i mål med min gjennomgang av mine desiderte favorittbøker. Det var mange vanskelige valg underveis, men mot slutten gikk det radig: Kandidatene var få eller ikke-eksisterende. Jeg har holdt på med prosjektet sida juli 2014, og har i alt lagt ut tjuefem innlegg om bøkene. De to siste innleggene er ganske korte og oppsummerende, mens innlegget om bøker på bokstaven G ikke konkluderer med noe endelig. I de øvrige innleggene kårer jeg en eller flere favoritter. Hvilke disse er, er kan hende ikke veldig overraskende, i alle fall ikke for de trofaste leserne. Men for min egen del har det vært flott å få en fornya oversikt. En av tingene jeg var interessert i å finne ut, var om det var samsvar mellom favorittforfattere og favorittbøker. Det vil jeg komme tilbake til under.

For å ikke gå helt bananas i bokhyllene og til stadighet liste opp alt jeg har, har jeg forsøkt å holde meg til at tittelen må begynne på gjeldende bokstav. Slik blir det en noenlunde jevn fordeling av kandidater - trodde jeg - og i alle fall mulig å velge. Men på grunn av mine uheldige bokhandelvaner var det kanskje ikke så jevnt likevel. Favoritter har jeg likevel klart å kåre der jeg har hatt noe å velge i som har vært godt nok. Jeg har forsøkt å trekke fram både kvinner og menn, men har ikke tenkt noe særlig på dette med nasjonalitet. Likevel angis den i parentes. Det viktige for meg har vært at boka faktisk er god. Og de beste av de beste, er disse:

A: Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas (N)
B: Brakk av Sigmund Løvåsen (N)
C: Canterbury-fortellingene av Geoffrey Chaucer (B)
D: Den blinde morderen av Margaret Atwood (C)
E: Edda av ukjent og Snorre Sturlason (I)
F: Fuglane av Tarjei Vesaas (N)
G: Gjestene, Gösta Berlings saga og Gilgamesh av Lindstrøm (N), Lagerlöf (S) og ukjent
H: Hellemyrsfolket av Amalie Skram (N)
I: Isslottet av Tarjei Vesaas (N)
J: Jane Eyre og Jenny av Charlotte Brontë (B) og Sigrid Undset (N)
K: Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (N)
L: Livlegens besøk av Per Olov Enquist (S)
M: Morgon og kveld av Jon Fosse (N)
N: Njålssoga av ukjent (I)
O: Om forlatelse av Ian McEwan (B)
P: Penelopiaden av Margaret Atwood (C)
Q: Maria Q av Cecilie Løveid (N)
R: Rikka Gan av Ragnhild Jølsen (N)
S: Stormfulle høyder og Styrtet engel av Emily Brontë (B) og Per Olov Enquist (S)
T: Tora-trilogien av Herbjørg Wassmo (N)
U: Ulvetid av Hilary Mantel (B)
V: Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis av Sigrid Undset (N)
W: Garman & Worse av Alexander L. Kielland (N)

Raskt oppsummert ser vi da altså at jeg har valgt femten favorittbøker av kvinnelige forfattere, ti favorittbøker av mannlige forfattere og tre favorittbøker med ukjent forfatter. Hele fjorten av disse bøkene er skrevet av norske forfattere, fem er skrevet av britiske, tre av svenske, to av canadiske (samme dame) og to trolig av islandske forfattere. Gilgamesh er det så mye usikkerhet rundt, så der ønsker jeg ikke å uttale meg. Elleve forfattere er fortsatt produktive, mens minst fjorten er gått bort. Helt umiddelbart vil jeg si at det stemmer ganske godt med det jeg leser - for det går mye i norsk litteratur, gjerne gammel. Og om jeg skal følge lista over, vil den største favoritten bli Sigrid Undset. 

Tilbake til spørsmålet jeg stilte innledningsvis, om det er samsvar mellom favorittbøker og favorittforfattere? En rask undersøkelse viser at det stemmer ikke så aller verst. Kun fire bøker er skrevet av forfattere som ikke er inkludert på favorittlista, og disse er Snorre Sturlason, Cecilie Løveid, Hilary Mantel og Alexander L. Kielland - alle respektable og absolutt innafor alle kvalitetsmessige krav. Andre veien finner jeg faktisk ganske mange favorittforfattere som ikke er representert her, av den enkle årsaken at jeg valgte to forfattere nesten hver gang i forfattergjennomgangen, ei kvinne og en mann. Her har jeg stort sett bare valgt ei bok, med to hederlige unntak. Kanskje kunne jeg gjort det flere ganger. Jeg savner for eksempel Alberte-bøkene til Cora Sandel på denne lista. De er så flotte!

Summa summarum: Ingen store overraskelser. Dovre står fortsatt og ingen griser flyr. Jeg har ikke blitt bitt av en fremmed lesebasill og ikke blitt vippa av pinnen. Litt leit, kanskje? Men også trygt og fint. Tanken er å gjøre dette på nytt om omtrent ti år. Kanskje jeg har blitt vippa av pinnen flerfoldige ganger innen den tid, eller fått ei dille eller fem, kanskje favorittforfatterne og favorittbøkene er noen helt andre, kanskje holder jeg fast ved det samme gamle, som traff så sterkt den gang jeg var ung.

søndag 11. desember 2016

Bokhyllelesing 8: Nobelbøker

Oppsummeringa til åttende og siste ordinære runde av Bokhyllelesing 2016 kommer her, kraftig forsinka. Beklager! Vi vendte oss mot de gjeveste av de gjeve - forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur for sine verker. Vi kunne med andre ord plukke fra øverste hylle og bare kose oss med ord og formuleringer, stemninger, skildringer, konflikter og personer. Eller? Disse mesterne kan jo også være ganske krevende og tunge. Hva syns du? Jeg har lest Doris Lessing og er sånn passe fornøyd med boka, men godt fornøyd med å ha gjennomført.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med nobelprisvinnerne:
Birthe leser Anna Svärd av Selma Lagerlöf
Hedda leste Bestemødrene av Doris Lessing
Elisabeth leser Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj
Gro leser Tante Julia og han som skriver av Mario Vargas Llosa
Berit leser Korset av Sigrid Undset
Elida leser Ungdomstid av Patrick Modiano
Åslaug leste Sult av Knut Hamsun
Ida leste Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj

Opprinnelig var vi 14 påmeldte, men både november og desember er travle måneder for mange av oss. Jeg har stor forståelse for at flere av dere ikke rekker å lese så mye nå, slik er det for meg òg. Som vi også ser av lista over, er det mange som fortsatt leser på sine bøker. Det er naturligvis helt greit. Om du ønsker at andre lesesirkeldeltakere skal finne fram til et eventuelt innlegg når du er ferdig, er det flott om du legger igjen ei lenke enten her eller på samlesida. Ida og Åslaug var de eneste som leste og skreiv innlegg i den egentlige leseuka, så hatten av for dem! Sjøl blei jeg skrekkelig forsinka denne gangen - sånn går det når en skal gjøre alt på en gang og i tillegg har sjuke unger. Jeg må bare beklage nok en gang.

Sia det nærmer seg årets slutt, ønsker jeg å høre litt med dere om hvordan det har vært å delta på bokhyllelesingsprosjektet i år. Er det noe som kan eller bør endres på? Flere eller færre innlegg? Trengs det lengre lesetid? Og hva med kategoriene - er de breie nok, eller ønsker dere mer avgrensning? Eller tematisk lesing, fargelesing, blinde valg, listelesing, lesing etter en bestemt bokstav i tittelen? Alle mulige forslag, ris og ros, mottas med takk! Jeg skal i gang med å planlegge Bokhyllelesing 2017 i løpet av desember, så nå er tida for å rope ut. Og jeg varsler med det samme om tidlig oppstart: Tanken er å komme i gang allerede den første uka av det nye året, det vil si mellom 02.-08. januar 2017. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er den desidert siste av året: Mellom 19. og 31. desember 2016 skal vi kose oss med julebøker. Og for å være grei, kan vi definere "julebok" på flere ulike måter, og alle er like riktige, for vi skal bare kose oss. Utgivelsen kan derfor være ei kalenderbok, eller den kan handle om jul, eller du kan ha fått den til jul - enten denne jula eller ei tidligere jul. Og om du ikke har tid eller lyst til å skrive innlegg, så er det i sin skjønneste orden. Det er jul, og da skal en heller prioritere mandarinskrelling, skiturer, nøtteknekking og familiehygge enn privat skjermmoro. Men hva skal du lese, når du først leser? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er faktisk ikke lenge til i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

lørdag 10. desember 2016

Putti Plutti Pott

Per Asplin, 1964.
Bildet er tatt av Rigmor Dahl Delphin.
Bildekilde: Wikipedia.no
Hvert eneste år reiser en underlig gjeng på turné rundt i Norge i tida like før jul. De er innom flere av de største byene og holder forestillinger i konserthus og på kinoer. De synger, de danser, de spiller. Nei, jeg hinter ikke til Rune Larsen og hans kumpaner, sjøl om sang er en viktig ingrediens der også. De jeg skriver om nå, må kle seg ut, ellers vil de ikke passe inn i det ukjente landet som alle kjenner. Og de må være minst dobbelt så mange barn som voksne, det tusser av dem på scenen, og nesten alle har røde luer. Og de leiter etter julenissens skjegg.

Det er naturligvis Putti Plutti Pott! Jeg har vokst opp med lydbokversjonen av stykket på en gammel svart kassett med sølvskrift, der Per Asplin (1928-1996) sjøl synger og spiller sammen med barna sine. Hjemme hos oss blei den avspilt hele året, og jeg og broren min sang gjerne "Nei vi ha'kke ti', for vi må finne skjegget" midt i juni. Vi dro også inn til Oslo for å se stykket en gang, dersom jeg husker rett. Men det er lenge sida. Og det er noe helt annet å se stykket med sine egne barn. 

Hvem er så Putti Plutti Pott? Jo, Putti Plutti Pott er den lille nissen som rapper julenissens skjegg, fordi han "kunne ikke dy seg", og som ved hjelp av det kommer til vår verden, der han bumser ned i pipa hjemme hos onkel Per, Petter og Caroline en kveld like før jul. Åpninga er nydelig: Vil du være med så heng på med meg, synger onkel Per, og Petter og Caroline er drømmende i blikket, der de lytter til sangen, med magene fulle av nylaga sirupssnipper. Så hører de et lite nys, og der! Så snål, så rar! En liten nisse!

Men Plottiputt (han får mange rare tilnavn i løpet av stykket) vil egentlig ikke dra hjem igjen. For hva kommer de til å si der? Nissemor kommer til å være så sint, så sint, for han skulle hjelpe til å bære ved. Å så masse ved! Og julenissen brummer vel rundt og leiter etter hokuspokusskjegget, som "tar meg dit jeg ønsker". Og julenissen, det er ingen ringere enn bestefar, det. Er selveste julenissen bestefaren din, spør Petter og Caroline vantro. Ja, svarer Pluttiplott, han er da det. Og som kjent har julenissen det ganske travelt sånn rett før jul. Derfor må onkel Per, som er veldig snill, nesten dumsnill, trå til med en løsning: Hva hvis vi følger deg tilbake til Nisseland? Og hjelper deg å bære ved? Kjære Putti Plutti Pott, hva sier du til det? Sabla god idé, svarer nisseungen, og så bærer det av sted. Vil du være med, så heeeeng påååå!

Og så er det vår tur til å bumse ned i Nisseland, midt ute i djupeste nisseskogen. Men på vei hjem, skjer det noe fryktelig: Skjegget blir borte! Skjegget, har du mistet trylleskjegget? Så sørgelig, sier en liten tass på lydboka. Det blei ikke sagt i stykket, men sørgelig er det lell. Da kan jo ikke julenissen reise rundt med alle gavene! Så, skjegget må altså bli funnet. Og i et virrvarr av nisser, i et kaos av pakker og grøt, og med flerfoldige forviklinger, løper våre helter syngende og dansende gjennom de fine kulissene i Nisseland på jakt etter julenissens skjegg.

CD-versjonen av stykket.
Bildekilde: putti.no
For å være helt ærlig: Putti Plutti Pott og julenissens skjegg er bygd over en svært tynn og ganske dårlig historie. Den har flere tekniske svakheter enn jeg egentlig vil innrømme, og den virker, etter omtrent tretti års fartstid på scenen, fortsatt litt uferdig. Det er hovedsaklig på grunn av noen brå overganger, billige virkemidler og alle uklarhetene rundt Glupe Gløgg. Men hva gjør vel det?

Putti Plutti Pott holder seg fortsatt! Barnemusikalen blei skrevet av Per Asplin i 1969, og blei gitt ut i bokform samme år. Sia 1987 har stykket vært satt opp på scener over hele landet. Det er ikke uten grunn. Ja, melodiene kan være enerverende og tekstene er pinlig repeterende. Og den oppsetninga jeg så nå i begynnelsen av desember, hadde i tillegg en hovedrolleinnehaver (Putti) som ikke kom opp på tonene og som i tillegg sang surt. Det er klart slikt ødelegger. I alle fall litt. 

Men så er det alt det positive, da. Håra reiser seg over hele kroppen når onkel Per åpner. Stemninga er der med en gang, salen er brått taus. Knut Morten Damm (f. 1961) er stødig og trygg i rolla, vokalsterk og morsom og med et godt scenisk nærvær. Han evner å få med publikum på allsang, tar seg tid til det som virker som improvisasjon, men som trolig er rutine og vane. Damm var nemlig Per Asplins utvalgte for rolla, ei rolle han forøvrig har besatt sia 1996. Så er det barna da, de skjønne barna, Petter og Caroline og alle smånissene, med sin nøye innøvde koreografi og tynne barnestemmer. De lyser. 

Det er all moroa! De språklige detaljene, underforståtthetene og misforståelsene som gjør dette til en forestilling også for de voksne. Nissene som vrimler rundt, og som det svinger når alle synger! Kalle og Palle med sine gjennomførte dumheter, Jokkum Jokkumsen Jokkum som er redd for Petter og Caroline, nissene som danser halling. Og Nissemors sanger, og hun kan jammen meg synge, som i duetten med Julenissen: "Å jøje mei akka meg og sudilatten deg, Å er det blitt av deg lille knott, Putti Plutti Pott..." Sangene er fengende, barna i salen synger med, det er trampeklapp og stor jubel. For Pottiplutt engasjerer, Julenissen fascinerer og dette trylleskjegget, det er livsviktig. For det må jo bli jul.

Og slik blir jakta på julenissens bortkomne trylleskjegg også ei jakt etter julestemning: Nissene finner og vi vinner. En kan ikke gå sur fra ei slik oppføring. Det eneste som trakk ned var faktisk pausa. Det var som å være på to ulike oppsetninger. Energien i rommet var helt fantastisk før pause, barna var så med, de voksne sang, nissene dansa og reinsdyra spratt, onkel Per skøyv lua lenger bak i nakken med de store polvottene sine, og rulla baklengs da publikum brølte. Og som barna lo! Tenk, de hadde brølt så alle på scenen datt! Magisk!

Etter pause: Gråtende, utålmodige barn. Pausa var for lang. De kjenner at de er sultne nå som de ikke blir underholdt. En seig oppstart i forestillinga, en nedtur etter den energiske avslutninga. Mye uro i salen. Småprat og godteriknasking. Noen går tidlig på grunn av vrælende babyer, som ikke burde vært der i det hele tatt. Andre tar bilder, sjøl om det ikke er lov. Langtekkelige scener som kretser om det samme. Ingen overraskelser. Barna blir forvirra: Skulle det ikke skje noe? Hvordan det alt går godt, festen til slutt. Så klarer barna endelig å fokusere igjen, og samler seg rundt hallingdansen. 

Putti Plutti Pott er en familieforestilling det svinger av. Stykket tilbyr god underholdning og passer svært godt for barn mellom fire og ti år. Julekaoset og skjeggejakta veies opp av julestemning og dansemoro, og ikke minst sang- og formidlergleden som samtlige voksne på scenen innehar. En flott, om enn litt dyr, juletradisjon som er kommet for å bli. Når jeg tenker meg om, er den også vel verdt pengene. Minnene kommer til å sitte lenge.

torsdag 8. desember 2016

Bokhyllelesing 8: Doris Lessing

Bildekilde: Bokelskere
Det har vært noen seige bøker denne høsten. Den siste jeg endelig har fullført, etter lang tid, er ei novellesamling av nobelprisvinner Doris Lessing (født Doris May Tayler, 1919-2013). Boka heter Bestemødrene og kom på norsk på Gyldendal i 2008 ved John Erik Bøe Lindgren (f. 1969). Fra før har jeg lest Det synger i gresset (1950) av samme forfatter.

Det er ikke noe galt med verken boka eller oversettelsen. Men de fire lange novellene -  jeg ville heller kalt dem fortellinger - som Lessing har skrevet, mangler slik jeg ser det felles tematikk eller en annen rød tråd. Det gjør lesinga litt utfordrende, for jeg tar meg sjøl i å leite etter fellestrekk, bindeledd, temaer, metaforer, intertekstualitet. Naturligvis trenger ikke novellesamlinger å ha noe enhetlig ved seg for å være velfungerende, men min erfaring er at de tekstsamlingene som er bundet sammen av noe annet enn tittel og felles bokbunad, gjør et sterkere, djupere inntrykk. Og nettopp inntrykk er viktig når jeg leser.

I tittelnovella er vi ved kysten. Havet ruller, bruser og kaster på seg. Det er stadige skift i vær. Hete. De to bestevenninnene bor og lever tett på hverandre hele livet, så tett at de også fungerer som mødre for hverandres sønner, og når tida er moden, eller det vil si når barna er modne, hopper de likeså greit i sengehalmen med hverandres gutter også. Naturligvis formulerer ikke Lessing det slik. Nei, hun er subtil og diskré. Men det endrer ikke tekstens faktum: To voksne kvinner har seksuelle forhold til hverandres sønner. Framstillinga er verken kynisk, spekulativ, sosialpornografisk eller ekkel, og Lessing peker ikke ut de skyldige, beskylder ingen for dårlig moral. Og kanskje det er nettopp derfor at jeg ikke finner teksten så troverdig: Jeg påstår ikke at dette aldri har skjedd. Jeg er bare ikke overbevist om at det skjedde akkurat slik.

Neste tekst ut er "Victoria og familien Staveney". Her møter vi et helt annet landskap, nemlig byen, med alle dens lyder og mennesker. Fortellinga tar til når Victoria er lita, og vi følger henne mange år framover i tid, gjennom barndom, ungdom og livet som ung voksen. Vi blir kjent med hennes familie, hennes person, og vi får skildra livet hennes, sett gjennom en sympatisk, medfølende fortellerinstans. I tillegg er klassekritikken sterk, og de ulike britiske samfunnsklassene skildres nådeløst. Vi ser det stadig først og fremst fra Victorias ståsted, men på grunn av den allvitende fortelleren gis også leseren større sveip. Familien Staveney er naturligvis Victorias motstykke: Rike og hvite. Lessing utforsker her hva som kan skje når det oppstår nære forhold mellom så ulike mennesker. Hvilke fordommer og konflikter kan en møte på? Fortellinga er sosialrealistisk og virkelighetsnær, men mangler snert.

Novelle nummer tre er "Grunnen til det". Her var jeg lenge veldig usikker på hvor vi var, og ikke minst når, men det viste seg å ikke være så nøye. Lessing har forsøkt å leve seg inn i hvordan det må ha vært å være en av få lærde i en gammel sivilisasjon, og attpåtil en gammel lærd som er vitne til at samfunnet faller fra hverandre på grunn av manglende fokus på sanger og fortellinger, som blir brukt til blant annet opplæring. Parallellen til dagens samfunn trengs ikke trekkes fram en gang, kritikken er soleklar, berettiga og rammende. Lessings prosjekt er uten tvil interessant, og hun kommer med mange gode poenger. Hovedpersonen, som forteller sin historie i førsteperson, er rolig og sympatisk, reflektert og forsonende, som mange gamle er, og det skinner igjennom at Lessing har lagt mange av sine egne observasjoner i hans munnen. Og det er helt ok. Men gjennomføringa er kanskje ikke den beste. Jeg søkte i hvert fall stadig etter noe mer.

Siste fortelling er krigshistoria "Et kjærlighetsbarn", den lengste teksten i boka med sine drøye hundre sider. Og den er kanskje også den mest interessante. Lessing har vendt tilbake til Storbritannia, slik som i de to første tekstene. Vi befinner oss i tida like før og under andre verdenskrig, og følger en ung mann gjennom store deler av hans liv. Først som idealist og student, deretter som ung soldat. Lange skipsreiser med stadig fare for å bli skutt ned av ubåter er en skremmende realitet, og soldatene er sjøsjuke, magre, solbrente. Så kommer Cape Town og fire dager i paradis før de igjen må mønstre på og fortsette til India. Etter mange år i krig kan han endelig vende hjem, og han forsøker å bygge et liv. Men noe mangler, og James er rastløs, ventende. Taus.

Og med det kom jeg fram til at det faktisk er ett element som binder disse fire tekstene sammen likevel. Noe bestemødrene kjenner på, noe Victoria lever med, noe den navnløse jeg-personen tungsindig beskriver, noe James forsøker å kvitte seg med. Det er lengselen. Etter kjærlighet, etter tilhørighet, etter likesinnede, etter sitt eget barn. Og det er sårt skildra, godt sett og klokt nyansert.

Denne lengselen etter noe, av og til noe ubestemt - som for den unge Victoria, som er en utenforstående der hun kikker inn i et rikmannsliv, hun ser privilegiene, luksusen og mulighetene som hun mangler - av og til noe helt bestemt, slik som i James' tilfelle, blir en underliggende kraft som trekker i menneskene. Lengselen blir en klagesang, en vakker og nydelig elegi som berører og skaper gjenklang. Den er djupt menneskelig, og den er frykta. Ingen vil lengte slik som disse menneskene. Ingen vil måtte ta slike valg, leve med slik visshet, slike sår. Men plutselig sitter vi der likevel. Og da kan kanskje enkelte av tankene i denne boka være en slags trøst. Ikke at Lessing beroliger eller oppmuntrer, nei. Men hun viser med stoisk ro fram disse livene, hun gir dem oppmerksomhet, detaljer, mening. Og det betyr jo alt i det korte øyeblikket vi lever her på jorda.

Så får det bare være at akkurat denne boka ikke byr på veldig varige inntrykk. Personene er litt for flate, men landskapene er intense og konfliktene er levende. Bestemødrene er skrevet med klokskapen og roen til et gammelt menneske. Tematisk interessant, teknisk litt falmet. Godt turnert, fint sett, svært realistisk. Og en assosiasjon jeg fikk underveis, var faktisk Tor Jonsson. Jeg opplever at Lessing, i sin særegne språkdrakt, utbroderer og eksemplifiserer noe av det Tor Jonson (1916-1951) har skrevet om i diktet "Når du er borte": Nærast er du når du er borte./ Noko blir borte når du er nær. (...) Menneskene Lessing skildrer, er på vei bort ifra denne nærheten, for godt. Bestemødrene har hatt den, knuga på den. Victoria har vært i nærheten av den. Den gamle lærde er den siste av de tolv, og på vei mot døden. Det fins ikke nærhet mer, bare lengsel. James fikk fire dager, nei, tre, med nærhet. Det er ikke noe for et helt liv. Det gjør at han evig søker, slik vi alle søker: Dette kallar eg kjærleik - eg veit ikkje kva det er, sier Tor Jonsson. Og Lessing avslutter: "Hvis du kaller det kjærlighet."

lørdag 3. desember 2016

Vinterlesing

Det er udiskutabelt vinter her hos meg, og julemåneden har på sitt sedvanlig insisterende vis gjort oss bevisste på den nært forestående kjøpefesten. På holke skal jeg manøvrere meg fram, med ribbemage og riskrem på haka, for å skaffe meg alle gavene, helst før styremøtet, men etter jobb, før middag, men etter foreldresamtalen. Så gjenstår det bare baking, sju slag og mer til skal og må skvisjes inn mellom omsorg for snørrete barn, teaterforestillinger, julebesøk, gaveinnpakking, leiting etter broddene, juleavslutninger, julekortskriving, julepynting, juleverksted, gaveutvekslinger, mer leiting etter broddene, telefoner fra elektrikeren, kurskvelder, Luciafeiring, nissefest og, til slutt, sjølve julehelga. Om jeg får lest noe særlig, er svært uvisst. Om jeg kommer i mål med alt dette andre, er en helt annen sak. Det er jo jul. Alt skal være på stell når det er jul!

Alexander L. Kielland
...er nå først i køen! Og det bør bety at han snart blir lest. Snart. 

Flatøybok
Jeg bladde i denne perla av ei utgivelse seinest i går, og kjenner på stemninga: Vintertid er sagatid. Jeg er bare nødt til å fullføre det jeg holder på med nå, så skal jeg vende blikk og fokus bakover nok en gang, til middelalder og vikingtid og tøffe tak, til steile kvinner og barske mannfolk, til religionskonflikter og maktkamper, til holmgang og æresdrap. Jeg gleder meg!

Brit Bildøen
Boka om Jon Utskott og Adam Hiorth er ferdiglest og omtalt! Adam Hiorths veg var ei fornøyelig affære, og jeg koste meg masse med lesinga. Anbefales!

Jens Bjørneboe
På den andre sida sitter Jens Bjørneboe, det store alvorets mann. En intens motvekt til Bildøens humørfylte miljøkaving. Jeg sparer han til en grå dag, da humør og vær passer overens med det dystre, mørke som han skriver fram. Ingen blir spart, verken samfunn eller mennesker - og heller ikke leseren.

Liv Køltzow
Etter lang tids lesing og mye fundering, kom det endelig et langt innlegg om Liv Køltzows bok om Amalie Skram, lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill. Verdt hver time! Amalie Skram er en fascinerende og kompleks person, og Køltzow makter å gjøre henne levende. En får også et godt innblikk i hvorfor Amalie Skram skreiv så godt, og hvorfor det hun skreiv fortsatt gjør så massivt inntrykk. Ei imponerende bok, intet mindre. Lesekryss!

Per Olov Enquist
Før den siste juletallerkenen er rydda bort og nyttårskalkunen kommer på bordet, har jeg et mål om å i alle fall begynne på Per Olov Enquists sjølbiografi Et annet liv. Kan hende jeg må realitetsorientere lesemålet mitt etter hvert, men ambisjonene er det i alle fall ingenting å si på.

Elisabeth Aasen
Jeg har brukt store deler av november på å lese Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen sammen med Birthe. Boka er god, men kan hende litt tung, og jeg må innrømme at jeg har slitt litt med konsentrasjonen når det har butta i mot. Men nå er jeg i mål, og innlegg kommer snart. 

Jennifer Egan
Bølle på døra, står det på ei bokrygg i ulestreolen min, og jeg tenker på da jeg var lita og gikk julebukk og gamle rosiner og bløte mandariner var alt vi fikk. Vi var nok ikke så veldig bøllete, men dårlig snop gikk vi fort lei av, gitt. Det blei en del ringe-på-og-stikke-av på nyåret. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke at Egans roman handler om akkurat det.

Tracy Chevalier
Englefall sneik seg inn og blei lest mellom den virkelige verdens kvinnesakskvinner som skildres hos Elisabeth Aasen og damer med skikkelig tæl, skildra av Doris Lessing. Englefall er bleikere enn det meste, men passerer vel til nød. Lesekryss.

Doris Lessing
Jeg henger etter med mye, men særlig har det dratt ut med Lessing-boka, som skulle ha vært lest for snart en måned sia til åttende runde av Bokhyllelesing 2016. Jeg kan ikke skylde på annet enn dårlig tidspunkt, for boka er god. Og dessuten er jeg snart i mål, så et innlegg er innen rekkevidde.

Biografi
I midten av desember er det tid for årets siste runde av biografisirkelen, og temaet er is og snø eller noe deromkring. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke emnet, og har som kjent ikke enormt mye å velge i mellom. Men om jeg får tid til å lese, kan det hende at jeg går for boka om Den svarte vikingen. Om jeg har skjønt rett, gifter han seg med ei dame fra Bjarmeland, og der er det rikelig med både is og snø. 

Sigrid Undset
Jeg og Birthe samleser jevnt og trutt, og nå lurer vi på å sette i gang med Undsets andre romanserie fra middelalderen, nemlig de to omfangsrike bøkene om Olav Audunssøn. De er helt nye for meg, så jeg gleder meg veldig! Tidspunkt er enda litt uklart. Om du vil være med, er det bare å lese.

Amalie Skram
I jula er det desidert siste runde av Bokhyllelesing 2016, der vi bare skal kose oss og lese kalenderbøker, julebøker eller julegavebøker. Jeg skal lese Julehelg av Amalie Skram, ei bok med jul i tittelen som jeg attpåtil fikk til jul i 2013. 

Faglitteratur
Kvinners spor i skrift - supplement til norsk litteraturhistorie faller greit innafor kategorien faglitteratur. Her er det rett på sak med mange fakta, biografiske riss, saklig diskusjon, litterær produksjon, påvirkning i samtida, ignorering i framtida, samt heftig argumentasjon over hvorfor den og den er viktige - både som kvinner, forfattere og tradisjonsbærere. Et strålende verk! 

Med ønske om ei fin adventstid for dere alle!