mandag 31. oktober 2016

Drømmen og hjulet

Bildekilde: Bokelskere
Sammen med bokblogger Birthe har jeg etter hvert lest mange flotte bøker. Og det morsomme er at vi stort sett også er veldig enige. For eksempel liker vi veldig godt forfattere som Margaret Atwood (f. 1939), Jane Austen (1775-1817) og Ragnhild Jølsen (1875-1908). Og da vi fant ut at begge ønska å lese Drømmen og hjulet (1964) som omhandler nettopp Jølsen, var det bare å sette i gang.

Boka er ført i pennen av ingen ringere enn Jens Bjørneboe (1920-1976), som var hele Norges sinnatagg i en lang periode, noe fyldige brev-, artikkel- og essaysamlinger demonstrerer. Når en forener stil og det litterære formålet ser en fort at Bjørneboe så absolutt er en arvtager av Alexander L. Kiellands (1849-1906) sosialrealistiske prosjekt. For også i de skjønnlitterære verkene tok han de svakes side, og skildra rått og brutalt et samfunn som ikke fungerte. Historia om Jonas i romanen med samme navn fra 1955 opprører og rører de fleste. Med trebindsverket Bestialitetens historie (1966, 1969 og 1973) trollbinder han mang en radikal tenåring. Og for Uten en tråd (1966) måtte han i retten. Retten, eller heller uretten, var også tema i Under en hårdere himmel fra 1957. Og Bjørneboe måtte gjennomgå, for det meste.

Det er kanskje ikke så rart. For han skriver med kraft, ei sterk, tung kraft, og det er et press i tekstene hans. Aggresjonen driver på og dytter både handling og resonnement framover. Og det var kanskje noe av dette jeg forventa da jeg begynte på Drømmen og hjulet. Ragnhild Jølsen er visselig mye sint, hun også, det veit alle som har lest verkene hennes. Derfor var det overraskende at Bjørneboe åpna så mjukt, rolig og ydmykt. Stilen ligger nærmere det poetiske, og han gir stor plass til landskap og landskapsskildringer, helt i tråd med livet i Enebakk for omtrent to hundre år sida.

Og det er altså slik det begynner:

Det er gått hundre år, og allting er ikke glemt.
     Opprinnelig var dalen grønn, og bare teglverket lå ved elven. Så ble det bygget fabrikk ved fabrikk her, og folk flyttet tett sammen om den, til den ble en by.
     Men så gikk det hundre små år, og da var dalen grønn på ny, like gjengrodd og jomfruelig som før. Og den som ser dalen, kan ikke ane at det har ligget en by her, med hjul og skorstener.
     På disse sidene er skrevet opp en del av det som hendte, og en del av det som må ha hendt.

Slik trekkes vi med inn i boka om Ragnhild Jølsen, ei bok som stadig forholder seg til sin samtid og sin historiske tid, som peker framover og bakover, som er et bindeledd mellom det gamle og det nye, representert ved ideer, utvikling og teknologi, den gamle måten å leve på, bondesamfunnet, og de nye fabrikkbyene. I denne tida vokste Ragnhild Jølsen opp. Men boka åpner ikke med henne. Nei, hovedpersonen sjøl kommer inn på et seinere tidspunkt. Først må lerretet spennes opp, blekes, grunnes, og vi må ane konturene av en bakgrunn. Det er denne skogen, den ville, mørke, tiltrekkende skogen, som leiker med sansene. Det er det store, gamle gods med den vide utsikt, det er elva, den kraftfulle, lange elva, de enkle trebygningene tett inntil. Kjerreveier, kratt, hester. Smågutter som løper ærend. Og midt i bildet: Den mørke skjønnheten fra Ekeberg, frøkna, denne underlige ungen med de tunge øyelokk og det sterke blikk.

Jens Bjørneboe åpner med Peder Jølsen i året 1848. Han er Ragnhild Theodoras farfar. Bjørneboe gjør han til en opplyst mann som orienterer seg mot det som skjer i Europa. Han har mange tanker og ideer, sans for teknologi og vitenskap, men for stor respekt for ætt og gods til å gjøre noe med det. Sønnen hans, derimot, Holm Jølsen, våger å satse. Kanskje satser han litt for mye også. Men han har vilje til å planlegge, bygge opp, sette i gang og gjennomføre. Det er bare det at han har slik en enorm uflaks. Denne uflaksen rammer også hans datter. Men det er ikke før seinere.

Først er det jo ikke slik. Først er det bare denne familien på dette godset i denne skogen. Og som vi skjønner når vi leser Jølsen, er det denne familien som er det aller viktigste i hele verden. Hjemmet. Posisjonen i lokalsamfunnet. Tradisjonene de er bærere av, kulturen de er en del av. Ansvaret de har. Mytene de forteller, skrømtene de ser. Både mennesker og omgivelser er prega av harmoni, i stor grad. Før konkursen og flyttinga.

Gjennom lange kapitler avgrensa i tid eller etter tematikk, driver Bjørneboe teksten videre. Vi blir kjent med den unge Ragnhild, bit for bit. Hun er opptatt av slekta, av bjørnejegeren de stammer fra. Av skogen, av de mennene hun fantaserer om, de som alltid kommer fra skogen, lukter natur, er natur. Mennene skildres som noe dunkelt, ubestemt, begjært. Ragnhild er opptatt av denne følelsen, begjæret, lysten, hun søker det, oppsøker det, og strever med å forstå hvorfor det er synd. Hun bestemmer seg tidlig for at kristendommen ikke er noe for henne. Hun vil heller dyrke det mørke, ja, djevelen sjøl!

Ytre sett er det ro og balanse til faren Holm blir slått konkurs. Familien brytes opp. De må flytte fra slektsgården og inn til byen. Ragnhild rives opp fra alt kjent, brått, brutalt. Hun har ikke noe hjem lenger, bare et sted å være, et sted som ikke betyr noe. Hvileløs vandrer hun i den store byen, hun er ung og vakker, det er lett å komme i snakk med folk, men hun blir ikke kjent med dem. Hun drikker. Hun røyker. Hun oppsøker kunstnere, bohemene. Hun går i lære for å bli billedhogger. Hun møter en eldre mann som hun er voldsomt tiltrukket av. Han kaller henne Hildr. Og hun søker mørke, en spenning, en sammenheng. Kanskje for å lindre. Kanskje for å våkne.

På ett eller annet tidspunkt begynner hun å skrive. Det er notater, først, for å huske. For eksempel når mora er alvorlig sjuk. Ragnhild får henne til å fortelle om alt som det var, en gang for lenge sida, ute på Ekeberg. Når de endelig vender tilbake til slektsgården vekker det mange minner. Ragnhild noterer. Av og til lever tekstene sitt eget liv, de vil noe og de blir noe utover det hun hadde ment. Det oppstår spenning da, i Ragnhild, og også en iver. Og det er som om disse tekstene og disse personene kommer til henne, de krever henne og krever at hun, nettopp hun, skal skrive dem fram. 

Mot slutten får mora smertestillende for å holde ut. Hun ligger i en døs, ei rus, til smertene blir sterkere og hun må ha ei ny dose. Så glir hun tilbake igjen, til et ingenmannsland der det er ro. Når hun ikke trenger det mer, tiltusker Ragnhild seg resten. Ei sprøyte, noen ampuller. Bare litt. Det skal hun spare til en vond dag. Til når hun står der og sorgen er så sterk at det ikke er til å holde ut, til den natta når søvnen ikke vil komme, den dagen hun ikke finner ro, når kropp og sinn er helt valne av å stå i spenn og strid med før og nå, Ragnhild og Hildr. Da kan hun også søke mot dette ingenmannslandet. Slik begynner et langt og stadig mer intenst misbruk av forskjellige rusmidler. Men Ragnhild, slik Jens Bjørneboe skildrer henne, føler mest at hun må. For å orke, makte, det å skrive, må hun ha soveblomsten. 

Det er denne følsomheten. Jeg tror han gjenkjenner den i henne, slik den står så sterkt i han sjøl. Det gjør denne biografiske romanen, fiksjonsbiografien, en sjangermessig hybrid, til ei meget sympatisk bok. Jens Bjørneboe våger å leve seg inn i ungpiken Ragnhild Jølsen. Han ser henne, der hun streifer rundt på Ekeberg, fortrylla av naturen. Han lever seg inn i begjær og beruselse, fortvilelse og avmakt. Han diskuterer tro, kan hende litt for farga av sitt eget syn, men likevel troverdig. Og hele tida skildrer han også verden utafor, Europa, ideene, konfliktene, teknologien, den gallopperende utviklinga. Han plasserer Ragnhild Jølsen midt i hennes egen tid, det er vakkert gjort, tilsynelatende enkelt, men så komplekst. Han ser henne der hun leiker og drømmer, strever og kvier seg, der hun kjemper mot seg sjøl. Dette monumentale verket som hun visste at hun måtte skrive, som hun måtte samle krefter til -. Og etterpå var det kanskje ikke mer igjen av henne, i henne. Det er "Den røde høst". 

"Den røde høst" skulle aldri bli. Ikke slik hun hadde tenkt seg den, i alle fall. Jens Bjørneboe vektlegger ikke verkene hennes så mye helt direkte. Han skriver om dem når hun skriver de fram, hvordan, hvorfor, hvilke avsnitt som er vanskelige, som hun strever med, og han skildrer hvordan romanmenneskene vender tilbake til Ragnhild, hjemsøker henne. Og Ragnhild, som må leve både med dem og i sin egen verden, og som slites ut av å gå i mellom, stadig i mellom. Først er det Ve og Paula og Ove. Så kommer Rikka, Jon, Mattias. Fernanda, ikke minst. Og Hollas, fæle, fæle Hollas. Men da lo Ragnhild mens hun skreiv. "Den røde høst" henger over henne, truende, stadig ventende. Hun skriver ned historier om farens bruk først, for å hale ut tida. "Den røde høst" krever å gå i møte med henne. Hun veit ikke om hun orker. 

Jens Bjørneboe har skrevet en varm roman om et menneske i strid. Ragnhild Jølsen var så annerledes, alltid så annerledes. Hun skreiv ikke som ei kvinne skulle. Hun gjorde ikke som ei kvinne skulle. Hun tenkte og følte og oppfatta annerledes, ukvinnelig, umoderne, kan hende forut for sin tid. Hun ville lage bråk, ville utfordre, bryte ned, bygge opp igjen. Hun ønska at kunsten skulle være fri, men jammen ville ikke hun være fri også! I stedet var hun dobbelt så bundet, hele tida, hele livet, til by og land, til tradisjon og det nye, til far og mor, til skriving og skulptur, til natur og kultur, til Ragnhild og Hildr. Og til denne lengselen, til det mørke, erotiske, mystiske. Advarslene er der, hun kjører seg sjøl for hardt, hun bruker for mye, men soveblomsten må til, hun kan ikke leve uten nå -. Bjørneboe har behandla hele mennesket Ragnhild Jølsen med stor respekt, han dømmer ikke, han forteller bare. Nært på henne, med djup innsikt i en kunstners problemer. Og han portretterer ikke bare henne, men også tida og hele hennes generasjon. Han bruker bilder og metaforer på en naturlig og lett måte, og får sagt mye klokt om livet. Som om både han og Ragnhild på sett og vis var litt utafor det hele.

Jeg kan ikke si så mye om sannhetsgehalten her, slik som en ellers ofte kan når det kommer til biografier. Og det er jo fordi forfatteren er helt ærlig med sin bruk av fiksjon. Det måtte kanskje til, følte han, for å få fortalt Ragnhild Jølsens historie. Ei historie om hva det koster å være kunstner og kvinne i et samfunn med stramme rammer for begge deler. Ei historie om fortellingas kraft og fiksjonens makt. Ei historie om ei kvinnes drømmer og livets hjul.

lørdag 29. oktober 2016

Favorittbøker: Æ, Ø, Å

Og med dette innlegget er vi ved veis ende med det som har vært ei fast innleggsspalte på bloggen sia juli 2014: Nemlig kåringa av mine desiderte favorittbøker. Det er litt vedmodig, men også fint, for nå har jeg jo denne lange lista med så mange intelligente, glitrende og storslagne bøker. Planen er å se hvordan disse favorittene holder seg. Er det de samme titlene om ti år, tjue år? Vil jeg lese bøkene på nytt, eller må de vike plassen for andre? Og hvor mye har elementer som for eksempel tid å si - min stadig vekslende samtid, min indre tid? Og hva med utvikling? Vi andre titler appellere, eller vil de samme tale enda sterkere?

Men det der, altså, veit vi først om en ti års tid. Nå skal jeg endelig finne ut av hvilke bøker på bokstavene Æ, Ø og Å som blir mine favoritter! Og det er, skuffende nok, ingen. Ikke så mye som ei lita fillebok. Jeg har saumfart hyllemeter etter hyllemeter, fra lyrikk til skuespill og alle reoler i mellom, jeg har snudd på tynne novellesamlinger og sust forbi de tjukke romanene, men resultatet er og blir nedslående. Ingen favoritter på Æ, Ø eller Å. Jeg fant to kandidater som knapt blei vurdert. Og derfor kan jeg altså konkludere: Ikke overraskende er Æ, Ø og Å lite brukte i starten av en tittel. Det er faktisk svært få bøker begynner med en av disse bokstavene. Bokstavene er heller ikke mye brukt lenger ut i en tittel (tro meg, jeg har sjekka). Mest vanlig er nok Å, kanskje på grunn av sin rolle som infinitivsmerke.

Hva er din favoritt på Æ, Ø, Å?
Ja, har du noen skjønnlitterære favoritter her? Fins det noen? Opplys meg gjerne! Her er nemlig et for meg ukjent felt, og jeg bryner meg gjerne på noe nytt, så lenge det er bra. Om jeg må velge noe, må jeg se til faglitteraturen for å i det hele tatt finne dugende kandidater. Tre titler jeg derfor ønsker å trekke fram er Å lese litteratur, Å lese drama og Årstall og holdepunkter i Norgeshistorien, der sistenevnte uten tvil er min favoritt. Utgivelsen til Lars Borgersrud er og blir den ultimate jukseboka for alle historieinteresserte. Andre vil kanskje heller lese Å drepe en drage, atter andre Æsops fabler. Hva velger du, og hvorfor?

søndag 23. oktober 2016

Et slags hjem

Bildekilde: Bokklubben
Det skapte mildt sagt rabalder da Henrik Johan Ibsen (1828-1906) utga sitt nye stykke høsten 1879. Og ingen var forberedt på det enorme kaoset som fulgte i kjølvannet av utgivelsen, oversettelsene og ikke minst de mange oppsetningene av Et dukkehjem, med urpremiere 21. desember 1879. Det blei et ramaskrik uten like (ja, for husk at Gengangere enda ikke hadde blitt skrevet - det forelå først i 1881). Og hvem skreik? Jo, det var alle som kunne finne på å kalle seg borgerlige, fra embetsmenn høyt på strå til kjøpmenn i småbyene. Alle som var opptatt av fasade og ikke fadese. Alle som ville holde på glansbildeversjonen av seg sjøl for en hver pris, og heller betale i dyre dommer under bord og stoler for å opprettholde idyll og idé - ideen om den perfekte borgerlige familie.

Men det var også andre som skreik. Kirka, for eksempel. For dette var jo høyst beklagelig oppførsel. Ei god, kristen kvinne oppførte seg da ikke slik! Fy skam, og tilbake på kjøkkenet med deg! Lag massevis av mat, slakt en gris, det gir deg nok å henge fingra i, det kurerer nok galskapen. Nei, slike som hun der Nora Helmer fins det knapt håp for. La oss be for de falne, villeda kvinner, og for den sjarlatanen Ibsen, som skriver om slike og gir gode hustruer gale ideer... Ja, jeg lever meg glatt inn i slik argumentasjon. Det var jo katastrofe for den kristne familien om mor skulle ut å realisere seg sjøl!

Flere fraksjoner i samfunnet ga også lyd fra seg. Eller, for å si det på en annen måte, de brølte. De brølte med Ibsens Nora av glede, for nå, nå! skulle det endelig bli likestilling mellom kjønnene. Kvinnene skulle opp og fram, deres evner og sinn var det ikke lenger tvil om, de måtte bare gis like muligheter som gutter og menn, for eksempel i skolen. Med lik skolegang og tilgang til alle studier på universitetet, måtte jo bare verden legge seg flat for Kvinna. Ibsen hadde skrevet kampskriftet med Et dukkehjem. Alexander Kielland (1849-1906), også en kvinnesaksmann, heiv seg på. Amalie Skram (1846-1905) skreiv om stykket. Og hun visste jo hva hun snakka om, hun var jo Nora. Hun hadde gått.

For de av dere som ikke kjenner Et dukkehjem: Det er et av de mest sentrale verkene i norsk litteraturhistorie og det er obligatorisk. Ikke bare er det et godt teaterstykke og et svært velfungerende lesedrama, men Ibsen tematiserer så subtilt og presist kvinnas kår i Norge på 1870-tallet. Den gifte kvinna er nemlig umyndiggjort. Hun er sin manns eiendom. Han rår over henne, på alle måter. Og om hun går, blir hun i praksis utstøtt av samfunnet og må leve helt på sida, nærmest ikke-eksistere.

Men Nora går altså. Og hun er vel vitende om hva det innebærer: Å si farvel til sin mann og sine tre små barn, sitt trygge og lune hjem, økonomisk stabilitet, fjonge klær, deilig mat og drikke, et høyere sosialt lag, venner og bekjente, sitt gode navn og rykte. Alt dette. Alt dette! Det er jo hele livet. Det er betingelser for å kunne ha et liv. Men Nora går.

Ja, jeg har begynt med slutten. For det er slik det ender, stykket, med at Nora går. Hun går av nødvendighet. Gjennom stykket får vi viktige gløtt inn i ekteskapet til Nora og Torvald Helmer. Hun er hans kvitrende lerkefugl. Hun er hans lekne, lille ekorn. Hun er hans alvepike som danser i måneskinn. Hun er hans smektende fiskerjente. Hun er spillefuglen, sanglerken, slikkmunnen, spøkefuglen, den lille egensindige, lille fru stivnakke, lille galning, du lille hjelpeløse tingest, du ulykksalige, den søte lille tingest, barnet. Hun er lille Nora, søte lille Nora, stakkars lille Nora.

Helmer duller og daller og leiker. Hun er hans fornøyelse, hans leiketøy, hans unge, deilige kone, og det bruser i blodet hans når hun danser, han begjærer henne. Like fullt tar han henne ikke alvorlig, verken som kone, mor eller menneske. Han snakker henne ned og vekk og bort og tar en farsrolle. Og hun er usjølstendig, umyndig, barnlig, latterlig og liten sammen med han. Alt hun gjør, gjør hun for å komme hans urimelige krav i møte. Hun lar seg tøyse og leike med. Lar seg husje ut og vekk, lar seg overkjøre. Han ser henne ikke som en voksen. Hun ser ikke seg sjøl som en voksen. For hvem er Nora? Det er derfor hun må gå. For hun finner ikke seg sjøl sammen med Helmer. Da er hun bare hans, ikke et individ, ikke seg sjøl.

Men Nora har likevel gjort voksne ting. Hvis voksne betyr mannlige, hvis mannlige betyr beslutningsdyktige. For hun har da tatt avgjørelser! For eksempel da Helmer var sjuk og trengte en helsebringende reise sporenstreks. Hvem var det som klekket ut hele ideen? Hvem var det som organiserte alt sammen? Hvem signerte gjeldsbrevet? Med disse pengene redda hun sin manns liv. Og på grunn av hennes handlinger er han villig til å dømme henne for alltid, som en som ikke har rett til å oppdra barn, som ikke burde ha en plass i samfunnet.

Lille Nora lerkefugl, den yndige danser, Torvalds private leiketøy, hun har skrevet falsk. Det er verre enn et dødsfall. Det er nemlig en skandale. Og da brister den borgerlige fasaden, da faller alt, som et korthus, ned, ned, ned. Og slik bruser stykket, stadig fortere, avgårde mot det uunngåelige, det vidunderlige, sannheten som skal fram, døra som skal lukkes. Ned, ned, ned. Helmer dømmer, men når han plutselig, som ved skjebnen, blir gitt en utvei, snur han: Da går det an likevel, å fortsette ekteskapet med Nora. Da er det jo ikke så ille. Når ingen veit noe, spiller det jo ingen rolle hvor dårlig moral en har. Ned, ned, ned.

Men for Nora spiller det en rolle. Hvordan kan han, som sier at han elsker henne, ikke se hennes offer? Ikke se det prisverdige og modige i det hun har gjort? Ikke takke henne fordi hun har redda livet hans? Han er grusom med henne, og Nora har skjønt at hun må gå. Hun kan ikke fortsette sitt innestengte, fortrengte liv, der hun ikke er. Det er et grusomt valg å ta. Men hun må. Hun må velge seg sjøl. Og hun velger å gå, vel vitende om sannheten som vil komme fram, vel vitende om det desperate savnet etter barna, vel vitende om skammen og skylda og sviket. Men for Nora er det så innmari mye bedre å måtte gå av egne grunner enn av andres grunner.

Og slik blir stykket til noe mer enn et feministisk kampskrift - som det ikke var intendert å være, men som det blei - det blir et kampskrift for hvert eneste menneske. Om å være tro mot seg sjøl, om å tørre, om å kreve en egen fysisk sone, et eget mentalt rom, en identitet. Om å ville vokse, om å ikke finne seg i å være liten, om sjølrealisering som premiss for utvikling, og utvikling som et gode. Om å føle, sanse og kjenne etter i seg sjøl, om rett og galt, etikk og moral. Å ikke være fru Torvald Helmer, men å være Nora. Og å kreve at det skal være mer enn bra nok.

torsdag 20. oktober 2016

Bokelskerens yndlingsdrikk

Det er høst og kaldt om kvelden, vinden suser og regnet pisker, bladene er sammenfiltra og svartglinsende i lyset fra gatelyktene. Gummistøvlene lager sjvuppelyder mot asfalten, dongeribukselåra er gjennomvåte av de harde dråpene som treffer det blå stoffet på skrå, og av regnvannet som sildrer nedover jakka. Skuldrene er kjølige av vind og vann. Det er bare å skynde seg inn, få av seg regnjakke og våte klær og varme seg foran peisen. Etter noen få minutter begynner det å krible i fingertuppene. Da kan du lage deg noe godt og varmt å drikke.

Bokelskerkakao
1 ss smør
2 ss vann
1 plate dronningsjokolade
6 dl melk
2 ss honning
1 liten ts kanel
2 ss kokt kaffe eller ferdig blanda pulverkaffe

Smøret smeltes på lav varme i en kjele, sjokoladen knekkes og has i sammen med vannet. Rør forsiktig med ei visp. Hold godt øye med blandinga slik at den ikke brenner seg. Når sjokoladeblandinga er jevn og blank, spe med melk mens du rører. 6 desiliter gir en ganske kraftig og mektig sjokoladesmak, ha gjerne i mer melk om du ønsker en mildere variant. Kok opp mens du følger med og rører jevnlig. Når melka når kokepunktet, skrur du ned varmen og lar kakaoen småkoke i et par minutter mens du har i honning, kanel og kaffe etter smak.

Serveres umiddelbart, enten som den er, eller med en kremklatt. Nytes i godstolen foran peisen, akkompagnert av høstens bøker. God les!

lørdag 15. oktober 2016

Vid din sida

Bilete: Bokelskere
Det er berre dei to no. Ingrid og Johannes. Berre dei to. I stova, ved kjøkenglaset. I sofaen og godstolen, med andletet vendt mot vindauget, mot fuglane og vêret. Dei snakkar saman, litt no og då. Lågt. Stilla rår. Tankane går. De høyrer på musikk. Somme stunder syng dei saman, og alt er som det ein gong var. Den gongen dei var nye for kvarandre, den gongen dei tok eit val om å vere i lag. Det er eit heilt liv sidan.

I byrjinga verkar det som om Johannes mimrar. Han er full av desse minna, denne fortida. Han har kjærleik til Gud, til musikk, til fuglane, til dottera Kristin, til Ingrid. Og til Anna. Han tenkjer på dei, pratar med dei, er med dei. Som om dei alle var kring han heile tida, sjølvsagt! Som om dei var her, no. Berre Ingrid er.

Det er berre dei to. Ingrid og Johannes. Og Johannes er på veg vekk. Kor skal han hen? Kor er han, når han er vekk, når han ikkje er her? Ingrid undrar, men får ikkje svar. Ho må følgje etter, passe på, rydde opp, roe ned, forklåre, ordne, lage mat, vaske, kle på, handle, kle av, svare på spørsmål. Ta opp att. Heile tida, ta opp att. Det er alltid noko. Alltid Johannes, aldri Ingrid. Det same, det same. Johannes som trur han har vore ute. Johannes som kjem inn døra, heilt våt, trur han. Han har vore ute i regnet, og det dryp av hårtustane på hovudet. Trur han. Ingrid må høyre historia: Han har leika med Kristin i sandkassa. Han merka ikkje at det regna. Det same, det same. Og ho må ta han inn til varmen ved omnen, ho må tørke hårtustane med ein handduk.

Så kjem Kristin på vitjing. Johannes har bursdag, han har vorte gamal no. Det er så lenge sidan me såg kvarandre, seier Johannes. Kristin svarar at ho var på vitjing førre veke med. Han får eit bilete i presang, så han kan sjå - og hugse. Hugsar han? Ja, dei trur han hugser. Det er eit bilete frå ein sumartur på setra. Sist gong me var på setra i lag, seier Kristin. Ja, seier Johannes. Når skal me dra?

Men dei skal jo ikkje dra -. Det er berre Kristin som fer heim att, Ingrid som fer på butikken. Ingrid og Johannes kan aldri dra nokon stad meir, Johannes kan aldri dra. Ingrid steller, vaskar, lagar mat, hjelper, kler på, kler av, passar på. Heile dagen. Kvar dag. Johannes kan stå i timevis ved vindauget og berre sjå. Er han i minna då, djupt, djupt i hugen? I lengta? Han svarar ikkje når ho spør. Ho syng songen deira, "Vid din sida", han nynnar med.

Med varme, audmjuke og ei stor kjensle for menneskje, skildrar forfattar og dramatikar Sigmund Løvåsen (f. 1977) Ingrid og Johannes i dramatisk form gjennom skodespelet Vid din sida (2012). Ho ber på ei tungheit, ei lengsle, eit sakn. Han ber på det same. Dei har vore gift i eit heilt liv, med kvarandre, dei har delt alt: Kristin, songane, trua. Dei har delt lengsler og sakn. Og elsken, den inderlege elsken. Ikkje den store kjærleiken, kjærleiken som er meir enn alt, sterkare, sterkare, men ein trygg kjærleik. Med ro, støtte, vørdnad. Dei har vore der for kvarandre. Dei har hatt eit liv.

Og heilt utan store ord kjem forteljinga deira fram. Om presten og hushjelpa. Om ei uventa song i kyrkja. Om ein kropp som plutseleg stryk borti ein annan. Eit strok som vekkjer. Og om det som ligg i fortida, dette vonde. Det som Johannes søkjer attende til, utan å ønskje det. Han styrer mest ikkje kroppen sjølve, han berre går, att og fram over golvet, som om han ber ei tung bør. Han ber ei tung bør. Den tyngste. Vil han hugse, vil han gløyme? Gløyme sorg og sakn og lengt, - og, og elskhug?

Det er ei ro i opninga av skodespelet. Over hovudtekst og sidetekst og i pausane. I dei langsame skildringane, i dei ømme replikkane. Ei ro som umerkeleg glir inn i ei stille. Og då pressar det, det sprengjer seg fram, fortida, det vonde i notida, den umoglege framtida. Umogleg av di ein ikkje vil tenkje på ho. Men ho kjem like fullt, og Ingrid rekk ikkje å sanse før ho sit der, fanga, med ein mann ho ikkje veit kven er lenger. Kva hende? Var det tida, hugen? Var det ho?

Det byrjar med ulike symptom. Små, tause uttrykk for at noko ikkje er som det skal vere. Vanskeleg å setje saman til ein heilskap om ein ikkje ønskjer å sjå. Lett å sjå om ein leitar etter nett det, etter symptom, etter sjukdom, diagnose. Det er kjenslene som endrar seg. Han som ikkje lenger ser ho. Humøret som svingar, fort, brått. Det er hugsen som fell ut og vert erstatta av store, svarte hol. Det er ord og omgrep som vert borte. Johannes stirar og stirar og veit så godt, men ordet er vekk. Kva heiter dei små der ute, som et og flyg? Har dei krangla? Men han kan jo ikkje hugse det! Somme stunder veit han mest ikkje kven ho er, heller. Og kva er det ho syng?

Løvåsen får godt fram endringa i relasjonen mellom Ingrid og Johannes. Frå eit langt og kjærleg liv med samtaler og turar, til eit lite, isolert liv, med småprat og einsemd. I glimt, skild ut som eigne scener, gløttar Løvåsen inn i Johannes. Med monologar for at han skal forklåre, fortelje, slik at me som les og ser, skal forstå. Slik byggjer forfattaren bru mellom dei 25 intense scenene, mellom då og no, mellom han og ho. Slik vert Johannes, den lukka Johannes, eit helt menneskje. Og me ser kva Ingrid har mist.

Løvåsen skriv uendeleg vakkert. Skodespelet er prega av velvalde ord og omgrep, nydelege metaforar og stemningsfulle bilete. Løvåsen er ikkje redd for å skildre kva ei tru kan tyde for eit menneskje, og kva kjensler tvil kan skape. Han nyttar pausar og stillheit for å byggje stemning og spenning. Han lar fortida presse på, og ho pressar hardt, på Johannes, Ingrid og oss som les. Me er heile tida på fleire nivå, i tid og i forståing. Me har det kvardagslege: Johannes, Ingrid og Kristin som feirar bursdagen til Johannes. Det er den vaksande bresten mellom Ingrid og Johannes. Fortvilinga hennar, når ho ikkje når fram -. Ho som forstår, og han som ikkje anar. Skodespelet i skodespelet. Og Johannes sine scener, der sjela græt. Sigmund Løvåsen har skrive livet.

To gonger gjer dei det, feirar bursdagen til Johannes. Ein gong i von. Ein gong i stille, trist resignasjon. I mellom ligg den vonde kvardagskampen hennar Ingrid. Ein kamp mot ein mann som forsvinn, inn i eit stille sinn. Og etterlet ho åleine. 

søndag 9. oktober 2016

Bokhyllelesing 7: Norsk dramatikk

I sjuende runde av Bokhyllelesing 2016 var oppgava enkel: Vi skulle lese norsk dramatikk. Det var ingen andre krav å ta hensyn til, kun dette med hovedsjanger. En kunne med andre ord lese nytt eller gammelt, tragedie eller komedie, tungt eller lett, langt eller kort, alt fra enaktere til femaktere, stykker med et rikt persongalleri eller rett og slett en monolog. 

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med norsk dramatikk:
Elida trakk seg
Hedda leste Folkehelsa av Carl Frode Tiller
Åslaug leste Kven er redd? av Carl Frode Tiller
Gro trakk seg
Berit leste Trost i taklampa av Alf Prøysen

Før vi begynte, hadde tolv stykker meldt seg på, men kun fire av deltakerne hadde valgt bok (sjøl var jeg en av de åtte usikre). Så kom leseuka, jeg fikk endelig bestemt meg, både Elida og Gro trakk seg og Berit vendte fokuset mot Prøysen. Blant de gjenstående åtte er da Åslaug den eneste som har lest og skrevet i tillegg til undertegnede, mens informasjon mangler fra Beathe, Ingalill, Pia, Silje, Elisabeth, Birthe og Ida. De tre som hadde valgt bok, skulle alle gi seg i kast med Henrik Ibsen (Beathe, Silje og Ida). Hvordan har det prosjektet gått?

Jeg valgte til slutt Tiller og Folkehelsa fra 2009, og fordi det ga mersmak å lese dramatikk, leste jeg like greit videre på både Sigmund Løvåsen og Henrik Ibsen i etterkant, og blei så sittende litt perpleks uten å ha flere norske skuespill å ty til. Og det var jammen leit, for det er så flott å lese dramatikk av og til, å få bli med inn i et mer lada univers, der assosiasjoner og tolkninger kan være vesentlige, der replikkene er alt en har å gå etter. Det er spennende å se hva som skjer når forfattere underlegges ei stram form, jeg opplever ofte at stoffet skjerpes, fortellinga strammes, intensiteten økes og at resultatet er effektivt, velformulert og konsentrert. Da er det bra! Men hvordan var det med Tiller i dramaform? Det kan du lese mer om her

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 45, fra 07. til 13. november. Også denne gangen er det et enkelt og greit tema: Vi skal kort og godt lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Om du leser et verk av Sully Prudhomme eller Svetlana Aleksijevitsj er opp til deg - og midt i mellom disse to ytterpunktene fra 1901 og 2015 ligger det også rimelig mange gode alternativer. Det er rett og slett bare å velge! Sjøl er jeg usikker, igjen, jeg har flere gode kandidater i ulestreolen, blant dem Doris Lessing, Thomas Mann, Selma Lagerlöf, William Faulkner, Sigrid Undset og Knut Hamsun. Foreløpig heller jeg mot Lessing eller Undset, men mye kan endre seg fram mot november.

Og novemberrunden er faktisk den siste ordinære runden vi har igjen av Bokhyllelesing 2016! Vi har satt opp ei koserunde i juleferien også, for de av dere som har tid til det, men begynner på igjen med ei ny leseutfordring tidlig i januar. Men hva i alle dager skal vi lese i 2017? Om du har noen ønsker eller innspill kan du gjerne legge dem igjen under, slik at de blir tatt med i vurderinga for Bokhyllelesing 2017.

Men før det, altså: Nobelprisvinnere. Høyt henger de, og hva er de, egentlig, disse bøkene? Vanskelige? Tunge? Spesielt gode? Særskilt intelligente? Og enda viktigere: Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

onsdag 5. oktober 2016

Lykkefeltet

Bilete: Samlaget
Dei vaksne systrene Stine og Gry bur i lag med far sin i Bergen. Ikkje av di dei vil, meir av di dei må. Gry har det ikkje bra. Ho er deprimert, og psykologfaren deira er redd ho vil gjere seg noko. Difor henta han henne heim frå Tromsø og universitetet der, for å passe på ho, se til ho, hjelpe ho. Og difor har han avgjort at Stine også må vere heime, og ikkje på hybelen eller på universitetet. Ho må vere heime og hjelpe Gry. Men Gry vil ikkje ha hjelp. Gry er berre sur og vrang, og ho gjer Stine sur og vrang og faren er på arbeid og dei er åleine med det sure og vrange. Og Stine klarar snart ikkje meir.

Det er mest berre ulukke og mørker kring Stine. Mora er ikkje der, ho døde av kreft for fleire år sidan. Stine hugsar mykje, men ho vil ikkje hugse alt, det er for trist. Men då var ho og Gry vener. No er ho så sint, så sint på Gry, sjølv om ho ikkje skal vere det. Det er mest som om ho ikkje får lov å vere sint, ho skal berre trøyste. Stine treng også trøyst, men Gry ser henne ikkje. Ho er berre oppteken av seg sjølve. Og Stine kranglar, med Gry og med far sin. Ho har korkje vener eller kjærast. Ho studerer, men får korkje tid eller moglegheit til å ta eksamen når Gry er Gry. Lesing og pugging og alt slikt er liksom ikkje viktig lenger. Ho er ikkje viktig lenger.

Og på psykologi på universitetet er det ein gut som har drepe seg. Ein gut som Stine såg og snakka med ein gong eller to. Han hadde ein kjærast, ho heiter Nina, og ei stund etter sjølvmordet, finn Stine og Nina kvarandre på ein fest. Nina vil ikkje prate om Askil. Men så vil ho likevel, og Stine må høyre på mørkret kring Nina og Askil, ho må høyre på alt ho ikkje vil vite. Og seinare må ho møte den nye kjærasten til Nina, Ståle. Ståle er mykje eldre enn Nina og Stine, han er trettifem år, minst, og spring stadig rundt på universitetet. Han er forfattar, seier han, men Stine finn han ikkje når ho søkjer i Bibsys. 

Nina og Stine vert vener og er litt saman av og til, når Stine ikkje må vere med familien sin, det vil seie Gry. Stine må passe på, trøyste, hjelpe og mellom anna vaske håret til Gry, sjølv om Gry badar i Stine sitt badevatn. Alltid må Stine berre halde ut og vere snill og grei. For storesyster Gry har det ille og toler ingenting. Ho græt om nettene så Stine ikkje får sove. Ho er sur heile dagen og trur alt er kritikk. Men så kjem juleferien. Stine og Ståle ligg saman, dei held det hemmeleg for Nina, og så fer alle tre på tur saman, til Budapest. Og Stine fyller tjue år utan at nokon veit det, og ho er heilt åleine i ein framand by med framande folk på sin eigen bursdag. Kan det verte verre? Ja.

Den vesle boka eg har lese, heiter Lykkefeltet og er skriven av Ingvild Holvik (f. 1976). Ho kom ut i 2010 og er debuten hennar Holvik. Med eit presist, godt og klart språk skriv ho fram den unge og redde Stine, som korkje veit opp eller ned, og som treng merksemd, kjærleik og von. Holvik målar eit realistisk bilete av studiekaoset, om korleis det er å vere ung og sjølvstendig, men samstundes ikkje heilt klar for dei største utfordringane. Ho skildrar Stine så fint, så fint, der ho er vaksen men like fullt lita, myndig men utan røynsler, midt i mellom ungdomsliv og eit eige liv. Og Holvik får så godt fram det sårbare i ein slik periode, det vonde og usikre, det grå og melankolske, det lokkande og det farlege, uvissa, krafta ein må ha, viljen, og ikkje minst det at ein må å få lov til å bryte opp, sjølv om det er vondt.

Boka opnar litt kaotisk av di Holvik går att og fram i tid for å skildre relasjonen mellom systrene, før og etter det som hender med Gry, før og etter at Gry og Stine må flytte heim. Det er mange stader og situasjonar å halde styr på, såre stemningar, triste avsnitt. Men som lesar får ein aldri kjensla av at kaoset er slurv eller dårleg håndverk. Det er eit medvite kaos, for å syne fram livet og dei plutselege kasta som skubbar ein av stad. Holvik har alt under kontroll heile tida, ho skildrar ei røynd som er nær og tett og sann. Og etter berre nokre kapittel kjem forteljinga inn i ei jamn straum, alt flyt, lenger og lenger ned. Heilt til Ungarn og den uutseielege einsemda.

Holvik har sans for pinlege situasjonar, skildra mørkt og poengtert, slik at det vert særs morosamt. Ho skriv detaljert, observant, med naturleg lettheit og eit velklingande, skarpt språk. Ho er også ein framifrå psykolog, der ho nesten utan å nytte dei konkrete orda og omgrepa i skildringane, lar psykologistudenten Stine verte mest oppslukt av sine eigne kjensler, av mørker og tristheit. Sjølv om Stine ser si eiga syster, sjølv om ho ynskjer å hjelpe henne, er hennar eiga erfaring med det same ordlaus. Det kjem kasta på ho, og ho freistar å tenkje bort, gå bort, gjere bort, lese bort, drikke bort, liggje bort, reise bort, løpe ifrå tristheita ho ber på.   

Lykkefeltet er ikkje berre ei mørk og trist bok om depresjon og kriser, langt ifrå. Fyrst av alt er ho ei sympatisk livsskildring av menneske som sansar og føler med heile seg, slik ein ofte gjer i den alderen. Ho er ei skildring av menneske med mot og redsle og humor, som freistar å takle vaksenlivet utan å vite kva det ber i seg. Og me som har vore der Stine og Gry er, i tungsinnet og mørkret, kan nikke og kjenne oss att. Me må rote for å rydde, me må ut av balanse for å finne likevekt, me må røyne for å vekse. Og det er alltid von.

mandag 3. oktober 2016

Bokhyllelesing: Carl Frode Tiller

Bildekilde: Aschehoug
Vi er kommet så langt som til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016 - to runder til, og vi går brått inn i et nytt år med helt nye leserutfordringer! Men før vi kommer så langt, skal det først leses julebøker i desember, nobelbøker i november og norsk dramatikk sånn omtrent akkurat nå. 

Den fulle ordlyden til runde sju var: Les et skuespill av en norsk forfatter. I god tid i forveien gikk jeg igjennom ulesthyllene mine, og jeg fant både ett ulest verk av Henrik Ibsen (1828-1906), ett av Carl Frode Tiller (f. 1970) og ett av Sigmund Løvåsen (f. 1977). Jeg brukte noe tid på å veie fram og tilbake mellom disse tre med tanke på tematikk, språk og ikke minst fartstid i ulesthylla. Så langt det lar seg gjøre, prøver jeg nemlig å være rettferdig og ta den eldste først, men av og til seirer leselysten. Og til slutt blei det altså til at jeg skulle ta for meg enakteren Folkehelsa av Carl Frode Tiller, et skuespill som blei satt opp i 2007 og som kom i bokform i 2009.

Det er fem personer i stykket. Hovedpersonen oppfatter jeg er Silje, da hun er med i alle scenene. Deretter følger mannen hennes, Egil, mammaen Oddrun, svigermor Else og svogeren Trond. Disse fem møtes, snakker, krangler, spiser, misforstår og argumenterer seg igjennom ni scener - hele tida hjemme hos Silje og Egil, hele tida ved middagsbordet deres. Oddetallsscenene er korte, kalles "drømmesekvens" og kan suppleres med det Tiller har døpt en "Drømmebank", som står bakerst i boka. Disse scenene har stor symbolsk verdi. Partallsscenene er lange og bærer mesteparten av handlinga, samt at personene gjennom replikkene både karakteriseres og psykologiseres. Det går noe tid mellom hver scene og totalt strekker handlinga seg over et par uker.

Tiller byr på et intenst kammerspill der sannhet og usannhet, virkelighet og fantasi, liv og lære stilles opp mot hverandre. Silje har i begynnelsen et tilsynelatende godt forhold til mannen sin, mens forholdet til mora preges av konflikter. De er uenige om fortida og om framstillinga av faren. Egil, på sin side, er ikke noe særlig begeistra for lillebroren Trond, som ennå ikke har noe å vise til her i livet. Men han har et svært godt forhold til mora si, Else. Og disse fem, med eller uten barna til Silje og Egil, spiser jevnlig middag sammen, nettopp hjemme hos Silje og Egil. Og det virker som om dette er en affære som de ikke akkurat gleder seg til.

Men når Oddrun plutselig går bort, er det mye som endres. Silje endrer seg. Kanskje våkner hun opp, kanskje innser hun noe, kanskje er hun i sorg, eller i sjokk. Uansett hva det er, vender hun seg mot Egil i raseri. Han glatter over og viser forståelse, noe som provoserer henne enda mer. Silje vil bli sett og hørt, ikke sett ned på og trøsta. Og hun går til det punktet at hun juger både om seg sjøl og andre for å få en reaksjon av runde, uangripelige Egil. Det blir både ubehagelig og uhyggelig underveis, for når en først har begynt å juge, kan en da stoppe? Og kan en trekke tilbake en løgn, eller enda verre, en annens reaksjon på en løgn? Er løgnene et skalkeskjul for et bevisst ønske om å såre?

Som alltid med dramatikk, er det en del en går glipp av når en bare leser. Det er en hel dimensjon en ikke ser, en må bare forestille seg alt sammen, bevegelsene, intoneringa, mimikken, alle de mulige tolkningslagene og ikke minst humoren. Men som regel går det greit her, fordi Tiller er tydelig og har lite sidetekst. Samtidig gir det rom for misforståelser, så det er lurt å ikke la seg rive med og lese alt for fort. I dette stykket bruker Tiller blant annet effekter fra sjokkteatertradisjonen, som oppkast, et utrolig sterkt og uttrykksfullt middel. Når en leser om oppkast flere ganger på så få sider, blir det repetetativt og kan hende unødvendig, det mister sin effekt. Men jeg vil tro effekten er en helt annen når en ser det, kombinert med de surrealistiske replikkene og fråtseriet.

For det er igjen velstands-Norge Carl Frode Tiller konsentrerer seg om, og som han fokuserer sin aggresjon på. Slik banaliserer han sitt eget stykke, som handler om disse livstrøtte, slitne middelaldermenneskene som må juge for å kunne prate sammen, mette av snop og tv og jakta på den kuleste smarttelefonen. Vi velter oss i mat og drikke, har alt vi trenger, men mangler ord for sorg og savn. Vi provoserer kan hende også oss sjøl og vårt voldsomme overfokus på forbruksartikler, slik at vi ikke har krefter igjen til å takle uvante emosjoner. Vi vil provosere andre for moro skyld, som om det vi sier ikke har betydning, fordi vi allikevel bare kan sette på pause, spole tilbake og ta det en gang til. 

Tillers stykke åpner på samme måte som Ibsenstykkene: Dette er titteskapsteater, der en ser rett inn i den borgerlige stua. Men kulturen, normene og sedvanene som fulgte med borgerskapet er borte for lengst. I denne stua er det kort mellom personangrepene og høyst ulike versjoner av samme fortelling sirkulerer fritt. Menneskene er vulgære, noen med vilje, andre uten å vite om det sjøl. De er en familie som er ute av kontroll, de er en familie som ikke er en familie lenger, de er nærmere en innstudert versjon av reality-tv. Og det er en så grell virkelighet Tiller speiler, og jeg tar meg sjøl i å spørre om vi virkelig er blitt så mentalt forkrøpla, alle sammen. 

Vel. Heldigvis er dette bare én virkelighet. Men det at den er plausibel, er ille nok til at en får lyst til å ta seg sammen. Familien er tross alt det viktigste vi har. Og om en ikke kan snakke med sin egen familie, hvem kan en snakke med da? Hvem kan forstå? Om det er aldri så gæli mellom Silje og Egil, så har de i alle fall levd og holdt ut med hverandre ganske lenge. Om de hadde vært ærlige i stedet for å følge vanen, hadde de kanskje ikke stått og skreket til hverandre, fulle av kvalmende velmenthet og provoserende omsorg. 

Enakteren heter Folkehelsa, og dette er et ord de vender tilbake til flerfoldige ganger i stykket, særlig i oddetallsscenene. Folkehelsa er jo et begrep som ofte er brukt av politikere og i media, i statistikker, oversikter og foreninger, og Tiller harselerer her med både nåtidsbruken og fortidsbruken av ordet ved å peke tilbake til okkupasjonstida. Den gangen var folkehelse noe ganske annet enn i dag, og utfordringene som de hadde rett etter krigen, som for eksempel med å skaffe nok mat og bra nok mat til alle, slik at det nye Norge kunne bygges av friske, sterke og sunne mennesker, er nærmest ikkeeksisterende i dag. I dag er folkehelse et ord som ofte assosieres med livsstilssjukdommer hos unge mennesker og ikke minst psykiske lidelser. Gjennom å tematisere psyke og sviktende kommunikasjon nok en gang binder Tiller en tematisk rød tråd fra prosaverkene sine til dramatikken, og henger fram Silje og Egil som et eksempel til skrekk og advarsel. Eller?

lørdag 1. oktober 2016

Høstlesing, del II

Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, jeg, men både august og september har vært travlere enn noen gang, samtidig som jeg leser mye mer enn tidligere. Det er som om jeg utnytter hvert ledige øyeblikk til å henge fra meg øya i ei bok. Jeg leser i lunsjen, mens jeg pusser tenner, mens jeg steiker pannekaker, i reklamepausene, mens jeg sitter på vent i telefonen, mens jeg sitter hos barna på kvelden, jeg har med meg bøker på seminar, på styremøter, på jobb, til tannlegen, til helsestasjonen, i barnebursdager, i senga, på befaring og til og med på familieutflukter, så jeg kan snike meg til å lese i bilen. Og det gir resultater, altså. Bare se!

Carl Frode Tiller
Jeg hadde knapt lest ferdig siste bindet av Innsirkling-serien i forbindelse med forrige runde av Bokhyllelesing 2016, før jeg henta fram ei ny bok av samme forfatter: Nemlig skuespillet Folkehelsa, og også denne gangen i forbindelse med Bokhyllelesing 2016. Tematikken i denne runden er norsk dramatikk, og Folkehelsa er både norsk og dramatisk. Omtale kommer.

Alexander L. Kielland
1800-tallets samfunnsrefser hytter med neven i den satiriske romanen Arbeidsfolk og i fortellinga Else. Samleinnlegg finner du her. Begge verkene er forankra djupt i realismen, med grimme og fæle skjebner, særlig for kvinnene. Kielland er svært bra, og jeg planlegger å lese ut bind II av Samlede verker i løpet av høsten.

Flatøybok
Flatøybok er det eneste verket jeg enda ikke har tatt tak i, sjøl om jeg har veldig lyst. Det ligger klart, like ved skrivebordet, så håpet er at det snart er dette praktverkets tur. Og jeg gleder meg!

Brit Bildøen
Ikke lest! Men heller ikke glemt! Så tida kommer nok snart til denne grønne nynorskboka med sykler og miljøtematikk, bygd over Don Quijote-lest (kjenner at den blei litt mindre fristende der, gitt). Men den skal visstnok være ganske morsom.

David Nicholls
En lettvekter, uten tvil. Jeg har lest En dag og føler meg som en surpomp når jeg ikke er fornøyd. Men fakta er at dette ikke er bra nok, det er enkel og grei underholdningslitteratur som ikke en gang klarer å ende godt.

Jens Bjørneboe
Birthe og jeg er i full sving med ei ny samlesing, denne gangen et viktig Bjørneboeverk fra 1964: Drømmen og hjulet, en såkalt halvdokumentarisk roman om Ragnhild Jølsen (1875-1908). Med mine begreper blir det da i retning av en fiksjonsbiografi. Og det er en god en. Du kan gjerne bli med, du også!

Sigmund Løvåsen
Da jeg først hadde lest Carl Frode Tillers skuespill, var det som om jeg fikk blod på tann. Så da leste jeg like godt Sigmund Løvåsens vakre drama fra 2012, Vid din sida, også. Og da var jeg bortimot umulig å stoppe...

Henrik Ibsen
...så da leste jeg like godt Et dukkehjem av Henrik Ibsen også, når jeg først var så godt i gang med dramatikken, og nå står jeg og skuler opp på de hittil uleste gamle grekerne i bokhylla og lurer på om jeg skal gi meg i kast med de virkelig gode, gamle tragediene også, bare for å ha gjort det, en gang for alle.

Ingvild Holvik
Men da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe dramatikk av en kvinnelig norsk forfatter på lur (kleint!), så måtte jeg ta ei anna bok av en kvinnelig forfatter for å veie opp for den massive overvekta av plutselige, dramatiske mannfolk. Og valget falt på romanen Lykkefeltet av Ingvild Holvik, en inntil nå helt ukjent forfatter for meg. Omtale kommer.

Liv Køltzow
Til Ingalills biografisirkel i oktober skal det leses om 1001 forfattere, så vidt jeg har forstått. Jeg er ikke helt sikker på om Amalie Skram er med der, men det burde hun naturligvis være, og derfor leser jeg om henne. Boka er massiv, så den kommer nok til å ta sin tid.

Per Olov Enquist
Men jeg var så innmari på vippen, hvem skulle jeg lese om, Amalie Skram eller Per Olov Enquist? Og jeg klarte ikke å velge, så nå er jeg i gang med begge to. Men der Amalie Skram føres i pennen av en prisvinnende forfatter, velger Enquist å fortelle sjøl. Og han er ikke mindre prisbelønt han, så dette blir spennende. Boka heter naturligvis Et annet liv.

Elisabeth Aasen
Når jeg og Birthe har lest ut boka om Ragnhild Jølsen, skal vi vende blikket mot kvinner i litteraturen med fagboka Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Den kom i posten i går, og jeg gleder meg masse til å lese! Bli gjerne med, du også.

Jennifer Egan
Og bare for å gjøre det vanskelig for meg sjøl, har jeg altså begynt på enda ei bok, som er skrevet av amerikanske Jennifer Egan. Boka heter Bølle på døra og forfatteren mottok blant annet Pulitzerprisen i etterkant av utgivelsen. Bølle på døra er nok ikke den boka jeg prioriterer i oktober, men jeg kommer nok til å lese litt... Tror jeg.

Faglitteratur
Det blei ingenting i september.

God lesemåned, alle sammen!