fredag 16. september 2016

Samtaler om litteratur, del I

Det har blitt mange leseår på meg etter hvert. Og jeg har utvida lesinga gradvis, slik at jeg nå også har fått mange års erfaring som boksamler, bokelsker og litteraturstudent. Opp igjennom åra har jeg også hatt svært mange samtaler om litteratur med vidt forskjellige personer. Noen av dem har vært interessante, berikende, opplysende. Det store flertallet har vært ganske gjennomsnittlige, der en mer bare utveksler informasjon i stedet for å diskutere, analysere, komparere. Og et lite mindretall har vært absolutt håpløse. Men det er naturligvis disse samtalene en husker best, der spriket mellom samtalepartnerne blir så stort at det nesten er umulig å ha en samtale. I alle fall om litteratur.

Hos naboen
(...)
B: Jeg liker så godt å lese, jeg.
A: (ivrig) Jeg også! Hva leser du?
B: Masse forskjellig. Du da?
A: (fortsatt ivrig) Jeg har dilla på middelalderlitteratur.
B: Så gøy! Det leser mannen min også.
A: (skeptisk) Å?
B: Mm, særlig Ken Follett og sånn.
A: (puster ut) Åja. Og du da?
B: Syns hu Hislop er fin. Også sånne fortellinger fra virkeligheten. Om incest og sånt. Det er ekkelt, men vi må vite om det, for det skjer faktisk.
A: (kort) Ja. Fårnokavdetgjennomavisenejeg.
B: Får vite mye, mye mer i de bøkene. Jeg har gått på kurs også, jeg.
A. (ser vekk) Å.
B: Det er skikkelig spennende, altså. Hvilke tegn en skal se etter og sånt. Hos barn.
A: (litt uggen) Ja. Klarer ikke sånt, jeg.
B: Gjør ikke jeg heller, det. Men vi må jo. For det skjer. Så jeg leser ei sånn bok i måneden eller noe. Også krim, da. Krim er fint.
A: (skeptisk, igjen) Ikke så fint kanskje. Men spennende?
B: Ja, veldig spennende. Det er godt med noe spennende.
A: (ironisk) Middelalderlitteraturen er jo ikke så spennende.
B: Nei. Det er jo bare krig og sånn.
A: (trekker pusten) Jah.

***

På skolen
(...)
C: Å, denne boka var bare skikkelig fin, altså!
A: (vennlig) Ja vel? Så hyggelig! Hva var det du likte?
C: Nei, den var bare så fin! Du veit, når ei bok er fin, at det er fint å lese den og sånn.
A: (skeptisk) Ja, men hva var fint?
C: Alt sammen, liksom. Det var bare så fint. Å, du bør lese den.
A: (kort) Tror ikke det.
C: Men den er så fin!
A: (syrlig) Hva var fint, sa du?
C: Boka!
A: (heiser øyebryna) ...og innholdet, da?
C: Det er jo det som er fint!
A: (ser vekk) Jaha.
C: Så du må lese.
A: (fort) Jeg er ikke så glad i sånne bøker jeg.
C: Nei? Trodde du likte å lese, jeg.
A: (forklarende) Ja, jeg er veldig glad i å lese. Men jeg liker at det er skikkelig håndverk.
C: Men den er skikkelig fin.
A: (forklarende, igjen) Fin er dessverre ikke alltid det samme som kvalitet.
C: Å.
A: (bytter tema) Hvord...
C: Men det er bedre at de er fine, da.
A: (gir opp) ...
C: Bøkene, altså.
A: (meget kort) Skjøntedet.
C: Så du vil lese den?
A: (bestemt) Nei.

***

På en annen skole
(...)
D: Hva liker du å lese?
A: (vennlig) Det meste, egentlig. Men særlig romaner, gjerne norske.
D: Jah, jeg også! Norske romaner er best. Særlig historiske romaner.
A: (ivrig) Hvilke tenker du på da? Undset?
D: Hvem?
A: (vantro) Sigrid Undset? Romanene hennes? Fra middelalderen?
D: Hæ? Nei, ikke sånn historisk. Fra krigen og sånn.
A: (trekker pusten) ...åjasånneja.
D: Også før krigen, da. Det var mye som skjedde da også.
A: (ironisk) Sier du det?
D: Ja, og jeg visste ikke at det var så mye som skjedde jeg! Også skriver dem så godt.
A: (syrlig) Hvem da?
D: Dem som skriver historiske romaner vel, husker ikke hva dem heter, men de har gjort leksa si, altså, alt er liksom som i gamle dager, veit du, damene går i skjørt og sånn og det er helt annerledes inni Oslo.
A: (ser på klokka) Javel...
D: Hu Frid er det, ja Frid Ingulstad, altså! Hu er fin, altså. Skriver kjempebra. Om de fabrikkjentene eller hva det var. Har du lest den serien, eller?
A: (smiler stramt) Nei.
D: Men det må du, altså, dem er så fine!
A: (åpent) Jeg foretrekker Undset.
D: Hæ?
A: (litt morsk, svært tydelig artikulering) Sigrid Undset. Hun som fikk Nobelprisen i litteratur.
D: Hakke hørt om hu jeg. Var det lenge sida, eller?
A: (klør seg på kinnet) Ei stund.
D: Neinei, men jeg må videre, jeg da.
A: (ser vekk) Mhm.

***
Fortsettelse følger.

Og hvis det var noen tvil: Jeg er A.

4 kommentarer:

  1. Festlige samtaler! Har til tider nokon slike eg og, men eg leser nok meir variert enn deg (trur eg). Er innom både dameromaner, serieromaner og meir klassisk i løpet av eitt år.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, da sprer du deg nok over flere sjangere enn meg. Jeg leser jo av og til lettere litteratur, jeg også, men det er nok ikke mer enn ei eller to bøker i året, kanskje mindre. Og det blir ikke så mye serieromaner, akkurat. Men jeg skjønner hvorfor folk liker dem, samtidig som jeg ser hva det skorter på i forhold til annen, tyngre litteratur. Har stor sans for at du leser både høyt og lavt, og at du kan assosiere til Undset Og Ingulstad! Det er når det kun går i én bestemt retning (f.eks. bare serieromaner) det blir vanskelig å ha en seriøs samtale om litteratur på samme nivå.

      Slett
  2. Morsomt! Og veldig gjenkjennelig! Og så typisk at det er sånne samtaler en husker, mens de fine, korte samtalene boklesere i mellom, hvor en raskt utveksler foretrukne titler, den nye svenske, den fra -88 av X, og nikker bekreftende til felles opplevelse av klassikerne - de blir borte! Men, rett skal være rett, jeg opplever flest samtaler av den typen du gir til beste her.
    I går hadde jeg en rask, fin en:
    B: Vet du hva jeg leser nå?
    A: Nei.
    B: Monika Fagerholms siste.
    A: Å, jeg visste ikke at hun var kommet med en ny.
    B: Den er på svensk,og den er så morsom! Hun er fantastisk god med småbymentalitet, enten det er den usikre tolvåringen eller den ganske alkoholiserte banksjefen som er fotballtrener på fritida.
    A: Enig.
    B: Tror bare det er Peter Englund som er bedre. Han kan jo ikke skrive dårlig. Leste Ofredår om igjen i sommer. Og den er ikke bare for historikere. 1600-tall er jo ikke min periode, jeg skrev jo hovedfagsoppgaven om 1830-tallet i Norge, så da kan du selv tenke deg hvor langt unna det er!
    A: (smiler, lytter, nikker, bilen B har venta på stanser, plukker henne opp og kjører bort.)
    A var lykkelige meg.
    Trudelutt.
    A:

    SvarSlett
    Svar
    1. Uff, ja. Det er vel slik det er når en har jobba rundt og med og i litteraturen hele livet! Da er det så fryktelig lett å se hva de andre ikke veit... Og jeg må av og til ta meg i det, for å ikke drepe leseglede og barnlig, naiv entusiasme hos voksne lesere. Det er tross alt så uendelig mye bedre at gleden fins, enn at den kues, fordi den av og til ses ned på av skolerte lesere.

      Men så herlig! Det var en overraskende fin samtale. Heldig, du!

      Slett