torsdag 30. juni 2016

Biografi: Opplysningstidens kvinner

Bildekilde: Pax.no
I midten av juni var det klart for ei ny runde i Ingalills lesesirkel der vi leser biografier, og temaet var "I rettferdighetens navn". Slik jeg forstod, skulle vi lese om kvinner og menn som på ulikt vis har kjempa for det gode og rette, for likestilling og likeverd, for utdanning eller vaksiner, for arbeid eller stemmerett, for sin tro, for sin kultur, for likelønn og rett til embeter og verv, for religionsfrihet, trykkefrihet, ytringsfrihet, og mot for eksempel diskriminering, undertrykkelse og korporlig avstraffelse. Som alltid går jeg tilbake i tid, og da er situasjonen en ganske annen enn i dag.

Jeg går tilbake til 1700-tallet sammen med Elisabeth Aasen (f. 1935) og de briljante kvinnene hun skildrer i Opplysningstidens kvinner (Pax, 2010). Her finner vi damer som vil gjøre en forskjell, damer som studerer på egenhånd og er gnistrende skarpe, damer som regjerer, som blir tilbedt av både prinser og generaler, til og med damer som taler Napoleon midt i mot og som nekter å la seg påvirke til å bli keiserens elskerinne. Det er språkmektige kvinner som lever av sitt forfatterskap eller sin kunst og som forsørger seg sjøl, sine barn og sin mann. De skiller seg over en lav sko, reiser, sanser, opplever og blir inspirerte. Her er det damer som ønsker rettferdighet, likestilling, muligheter og kunnskaper, og ikke fastlåste patriarkalske samfunn der de er eiendom. De er ikke redde for å formulere seg skriftlig, diskutere høylytt eller ta kniven i egen hånd, sjøl om det tidvis straffes med forvisning, fengsling og dødsstraff. Kvinnene vil mer enn å være gratis hushjelp og mødre, de vil være egne mennesker, de vil være seg sjøl.

Forfatter, statsstipendiat og forsker Elisabeth Aasen åpner Opplysningstidens kvinner med et sitat av selveste Ludvig Holberg (1684-1754), fra hans roman Peder Paars (1719/1720). Og sitatet er så godt, og så toneangivende for disse kvinnenes kamp, at jeg like greit gjengir det her:

Lad dem studere, som har beste Sindsens Gaver,
Lad dem regiere, som et Huus kand forestaae/.../
Skal A, skiønt hun er viis, fordi hun er en Qvinde, 
Fordi hun gaaer med Skiørt, fordømmes til at spinde?
Skal B, som er en Nar, en Drukkenbolt, et Faar,
Strax Mester være, just for han med Buxer gaaer?

Ja, skal det altså være sånn? At vi ser på navn, klær og kjønn, ikke evner, intelligens og egnethet? Nei, sier Ludvig Holberg, og er en forløper for den omfattende og tankeendrende opplysningstida som seinere skal brake inn over Europa med full tyngde. Men i 1719, når Peder Paars utkommer, er det nok flest som ler. Skal kvinner bestemme, ta avgjørelser, ha makt, regjere? Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som både er opplysningstenker og romantiker, tar til orde for å umyndiggjøre kvinner fullstendig. Jenter trenger ikke utdanning, men det er greit om de kan musisere eller tegne litt, og særlig brodere. De skal være vant til å bli avbrutt, gjerne hvert femte minutt, slik at de ikke får ro til å tenke egne tanker. De skal stadig ha forestående gjøremål, og gå fullt opp i husmorrolla. Gifte kvinner, skriver Rousseau, skal føye seg etter sin mann og være han underlegen i alt. Så tvang han også sin egen livsledsagerske, Thérèse Levasseur (1721-1801), ei enkel kvinne han nekta å gifte seg med før etter tjuetre års samliv, til å gi bort deres fem barn til datidas hittebarnanstalter. De besøkte dem aldri.

Rousseaus tanker om kvinnas evner og om jenters oppdragelse slår rot i Frankrike, slik at Napoleon i 1804 bare formaliserer det Aasen kaller en utbredt kvinneforakt når han følger opp med kvinneundertrykkende lover i Code Civil: "I artikkel 1124 ble gifte kvinner plassert i kategorien personer uten rettigheter i loven sammen med mindreårige, kriminelle og mentalt tilbakestående.", skriver Elisabeth Aasen. Napoleon sjøl mente at den beste kvinne var hun som fødte mange barn. Så mye for frihet, likhet og brorskap! Nei, det er sjølsagt bare for menn, og da utelukkende for borgerstanden og oppover. Revolusjon for hvem, egentlig?

Men det svinger raskt, fram og tilbake, gjerne i utakt med mannfolkas synsing. Samtidig med Rousseaus kvinneideal er ikke kvinnene til å stoppe. I Frankrike mot slutten av 1740-tallet er det nok ingen som ler. På det store slottet Versailles er det allmenn kunnskap at kongens offisielle elskerinne sitter med praktisk talt all makt. Madame de Pompadour (1721-1764) har eneveldig regjeringsmakt i Europas mest toneangivende land i nesten tjue år. Veien til kongen gikk gjennom henne, bokstavelig talt. Fikk du ikke kontakt med henne, kunne du gi blaffen i å appellere til kongen. Madame de Pompadour var veldig opptatt av kunst og kultur, og fikk en enorm innflytelse, ikke bare blant hoffet og fiffen i Frankrike, men også langt utafor landets grenser. Hun var ett av mange levende bevis på at den store Rousseau tok feil.

Og Madame de Pompadour var ikke aleine om å tenke, snakke, skrive og gjøre slikt som kvinner ikke skulle. Britiske Mary Wollstonecraft (1759-1797), for eksempel, polemiserte heftig mot alle Rousseaus ideer i sine klassiske skrifter, Thoughts on the Education of Daughters (1787) og Vindication of the Rights of Women (1792). Wollstonecraft omtales gjerne som den første feminist, og krevde ikke bare skolegang for jenter, men samme undervisning i alle fag, uansett kjønn. Likheten måtte gjelde mellom menn og kvinner, for alle kvinner, på alle samfunnsplan.

Rousseau får nok et skudd for baugen når salongkulturen virkelig blomstrer i Paris. De beste og mest fornemme salongene blir holdt av intellektuelle og godt bemidla kvinner som alle leser, skriver, tenker og snakker minst like stødig som en minister. Den første salongen tilhørte Madame de Lambert (1647-1733) og åpna i 1710. Her kunne en diskutere alt en ville, men særlig kunst og politikk var populære temaer. Salongene var nyttige fordi folk møttes og inngikk allianser med hverandre på tvers av grupperinger og yrker, og salongene var åpne forum i motsetning til stenderforsamlinga og avisene, der stort sett kun menn slapp til. I salongene fikk kvinnene virkelig skinne med all sin kunnskap. Glansperioden varte fram til 1789, da revolusjonen gjorde ende på alt. Da tok det flere år før salongene dukka opp igjen. 

Men før den tid, rakk flere sterke damer å sette sitt preg på Paris, blant dem var Madame de Tencin (1682-1749), Madame Geoffrin (1699-1777), Madame Necker (1737-1794, ja, mor til Madame de Staël), Madame du Deffand (1696/97-1780) og Julie de Lespinasse (1732-1776). Deres evner, egenskaper og salonger baner indirekte veien for politisk engasjerte kvinner, som for eksempel trekløveret Charlotte Corday (1768-1793), Olympe de Gouges (1748-1793) og Madame Roland (1754-1793), som alle henrettes etter revolusjonen som "takk" for sin innsats. Den ene tok livet av Marat, den andre skreiv erklæringa om kvinners rettigheter, mens den siste var politiker og mer eller mindre innenriksminister forut for og i den trøblete revolusjonsperioden. 

Det bærende elementet i boka, er likevel Germaine de Staël (1766-1817). Hun blir forvist fra Paris av Napoleon, seinere fra Frankrike i sin helhet, på grunn av sin giftige tunge og skarpe penn. Madame de Staël reiser derfor mye. Reisene knytter Europa sammen, både i hennes sinn og litterært. Og hun bringer tanker og ideer fra ett sted til et annet. I Aasens bok er hun den som knytter Frankrike og Tyskland sammen, to områder som på 1700- og 1800-tallet var svært ulike: Ett opplysst, men eneveldig monarki og omtrent tre hundre småstater med jålete fyrstehus med sans for føydalisme. Fellestrekket var ekstravaganse og pengebruk, noe som igjen gikk utover bønder og småkårsfolk i begge land.

Germaine de Staël, født Necker, blir i løpet av sin levetid ei av de mektigste kvinnene i Europa, og det helt uten fyrstelig bakgrunn. Hun jobba seg rett og slett oppover, i takt eller utakt med sine menn, hun brydde seg ikke nevneverdig. Hun hadde sin egen agenda uansett, og hun "dominerte og provoserte, både politisk og litterært", skriver Elisabeth Aasen. Hun møtte og diskuterte med samtidas mest populære mannfolk, være seg filosofer, forskere, forfatterere eller fyrster, og hun sjarmerte mange av dem i senk med sin egenarta personlighet.

I tillegg til Paris, er det områdene Weimar og Jena som framstår som de mest intellektuelt høyverdige i opplysningsperioden. Begge steder får kvinner slippe til med salonger, og blant regentene finner en også mange sterke damer, for eksempel Marie Antoinette (1755-1793) og Anna Amalia (1739-1807). De setter unektelig sitt preg på sine omgivelser. I Aasens bok får alle omtale, og hun belyser dem ut ifra et kvinneperspektiv, der hun ser på hvordan deres roller former dem, og hvordan de takler utfordringene de får.

Elisabeth Aasen har tidligere skrevet bøker som Driftige damer. Lærde og ledende kvinner gjennom tidene, Barokke damer og Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner. Med Opplysningstidens kvinner følger hun på en svært solid måte opp sitt nyskapende folkeopplysningsprosjekt, der hun kaster lys over kvinnelige pionerer innafor kunst, kultur og vitenskap, hun peker ut kvinnelige ledere og viser fram uvanlig sterke damer som trosser vanskelige svangerskap, fatale aborter, arrangerte ekteskap og store sorger for et større gode: Å kjempe for kvinners rettigheter. Det er ei fenomenal kvinnerekke Aasen skildrer, og det er både inspirerende og motiverende lesning. Som alltid er bøkene utstyrt med nydelige malerier av samtidige kunstnere, blant de fineste er bildene til hoffmalerinne Elisabeth Vigeé Le Brun (1755-1842), ei kvinne som levde av sin kunst og som også har sitt eget kapittel i boka. Den høye kvaliteten på Aasens arbeid samt det rike bildematerialet gjør boka til et praktverk som bør finnes i alle oppegående kvinners hjem.  

fredag 24. juni 2016

Betatt, besatt

Bildekilde: Bokelskere
Jeg har hatt lyst til å lese Besettelse (1990) av dame Antonia Susan Duffy (f. 1936), bedre kjent som A. S. Byatt, i mange, mange år. Men det har liksom aldri passa helt. Boka er en av de større - min norske utgave er på 550 tettskrevne sider. Til ei slik lang fortelling må en ha tid, lyst og overskudd. Og når en i tillegg veit at det er fortellinger inni fortellingene, doble lag og mange mennesker, steder og tider å holde styr på, kan en like greit forberede seg på en omfattende leseropplevelse med en gang.

Jeg var egentlig ikke forberedt. Jeg hadde ikke en gang tenkt til å begynne på ei ny bok. Jeg hadde nettopp lest ferdig Stormfulle høyder for fjerde gang, og det var så herlig å bare være i den boka, drømme meg bort, være oppslukt, lese uten floker og pigger, men med flyt, stemning, glede. Da jeg la fra meg Stormfulle høyder blei jeg sittende og glane i ulestreolen, delvis ubevisst på jakt etter en tilsvarende leseropplevelse. Uten å helt vite hva jeg gjorde, tok jeg fram Besettelse. Og så begynte jeg å lese.

Og dermed var det gjort. Jeg var som besatt, jeg også, og kunne sjølsagt ikke slutte å lese før boka og alle fortellingene den rommer var ved veis ende. Det tok tid, dog ikke så lang tid som frykta, og desto viktigere: Det var verdt hvert minutt! Det betyr ikke at jeg er kurert for mursteinsangsten, men jeg er i alle fall ikke lenger redd for den enestående A. S. Byatt og hennes monumentale forfatterskap.

Å være besatt er noe som skildres utførlig i boka. En person kan besettes av en tanke, et menneske, en idé, et prosjekt, av tekst, av stemninger, av musikk, av ei jakt. Ordet besatt er til forveksling likt på betatt, noe som også passer svært godt i denne sammenhengen. For Besettelse er ei betagende bok med alle dens partier og etapper, sjangervekslinger, tidsplan, skildringer og personer. Men den er også kompleks, underfundig, morsom, ironiserende, intelligent og klok. Byatt våger å gjøre narr, henge ut, synse, tenke høyt, peke på - og ikke glatte over, dekke til, skjule eller av andre konformitetshensyn overse. Det er som om hun skriver det som er sant. Og det er naturligvis leseren som sitter igjen med gevinsten av herlig ærlighet. I det følgende vil jeg bare berøre brøkdeler av alt som kunne vært sagt, for boka er rik, på alt.

Besettelse foregår på to tidsplan og har slik jeg ser det fire hovedpersoner. Jeg vil her fokusere mest på nåtidsplanet fordi jeg ikke vil avsløre vesentlige poenger for dere som ikke har lest boka, men som kanskje har planer om å gjøre det. Det hele åpner med at den unge litteraturforskeren Roland Michell, som er spesialist på den viktorianske forfatteren Randolph Henry Ash, finner utkast til et hittil uoppdaga brev av Ash, stila til ei navnløs kvinne. Og tonen i brevet er helt ulik Ashs forøvrig. Uten å helt vite hva han gjør, stjeler han utkastene, og begynner ørsmå undersøkelser for å se hvem kvinna kunne ha vært. Det leder han raskt til Maud Bailey, en annen litteraturforsker, og i et motvillig tospann begynner de å grave i gammel britisk litteraturhistorie, i diktsykluser, episke verk, i brev, notater, romaner og dagbøker.

Jeg vil ikke si hvordan det går, annet enn at de finner noe, og at de følger små spor på kryss og tvers av forfatterskaper, på jakt etter neste hint, formuleringer, ordbruk, symboler, en visshet. Det er vanskelig, for uten konkrete bevis kommer de ingen vei, og skjønnlitterær tematisering trenger ikke å ha sammenheng med en potensiell virkelighet. Romanen er dessuten også lagt til åttitallet, slik at våre moderne oppfinnelser som mobiltelefon og internett er langt ifra allemannseie. Boka er befriende umoderne og det må forskes på "gamlemåten". Derfor må Roland og Maud også flytte på seg, de kjører Mauds lille bil og oppsøker steder der Ash har vært. For nå har de en teori å jobbe med: Hva hvis han ikke var aleine?

Svært mye kan sies om et så innholdsrikt og omfattende verk som Besettelse. For eksempel om stålkontrollen Byatt har over stoffet, om de retningene hun skyver leseren i og om framstillinga av dette eventyret, som besetter Roland og Maud slik at de risikerer både kjærester, arbeid, penger, venner og kollegaer. Handlinga er godt skissert, Byatt skildrer fint og veksler mellom detaljfokus og store sveip over landskap og interiør. Hun er en sanselig forfatter, det er stadige fargespill mellom orda, og det ligger små, betydningsfulle gjenstander og glinser mellom linjene. Jeg blei ytterst fascinert av boka, for enhver litteraturelsker er denne romanen er drøm - å åpne opp for ukjente koblinger mellom historiske personer, å gå på oppdagelsesferd i litterære verker, å leite etter intertekstuelle koblinger, å gi rom for det plausible - det er helt herlig! Og særlig imponert blei jeg av Byatts rekontruering av viktorianske tekster. Besettelse byr nemlig på flere verk inni verket, og Byatt har skrevet dem alle.

Noen tenker kanskje at dette ikke høres særlig spennende ut. Men boka var spennende, på flere ulike nivåer. For det første er det spenning knytta til hva Roland finner. Hvem er kvinna? Blei brevet sendt? Hva skjedde da? Så er det spenninga mellom de ulike personene i boka, for eksempel Roland og Maud. Videre blir det hakket mer intenst når andre enn Roland og Maud får nyss i at noe vesentlig om Ash nå kan være avslørt. Det blir ei litterær skattejakt - hvem får tak i bevisene først? Og hva står det egentlig der? Så beveger Byatt seg bakover i tid for å belyse hva som faktisk skjedde. Foregikk det hele slik som vi hittil har forestilt oss? For min del var det også spenning i de viktorianske tekstene, i symbolikken, i kontrastene mellom de to ulike forfatterskapene, i dialogen mellom dem. Men disse fragmentene bærer samtidig preg av å være mye mer omfattende enn den øvrige teksten - utdragene er kanskje ikke alltid så lange, men de er metta med symbolikk, noe som gjør dem tunge.

Besettelse har en viktig undertittel: En romantisk fortelling. Og boka er på mange måter veldig romantisk. Byatt kretser rundt mange slags typer kjærlighet, fra det romantiske, erotiske begjæret, besettende forelskelser og dysfunksjonelle samboerskap til platonske avstandsforhold, nære vennskap, oppofrende ektefeller, en forsakelse av selvet. Vi får blant annet hemmelige kjærlighetsbrev og altoppslukende affærer, men også hjerteskjærende skjebner og forferdelig triste hendelser. Og midt oppi alt det som berører, kommer Byatt trekkende med litteraturteorien og litteraturanalysene på 1970- og 1980-tallet som en stygg og møkkete kontrast. Det er Freud og feminisme og frigjøring og sex bortimot overalt, sjøl i fortellinger for barn, i barnevers, i uskyldige brev og dagboknotater. Alt kan leses og tolkes som noe seksuelt, og flere av forskerne som skildres i boka har utgitt store arbeider basert på en forfatters seksuelle framtreden og antatte legning, og funnet "bevis" i deres litterære produksjon. Når Byatt viser det fram slik, blir det ganske latterlig.

Samtidig som Byatt bygger på den romantiske romantradisjonen, er det også lett å se arven fra den gotiske tradisjonen, et landskap særlig søstrene Brontë beveger seg i. Også hos Byatt finner vi gamle slott, leiting i forlatte rom, familiehemmeligheter, mørke og stormfulle netter, spiritualitet, oppgraving av kister, kommunikasjon med de døde og så videre. Det er lett å tenke at det fort blir klisjéprega med slike velbrukte ingredienser, men det blir det ikke. Vel benytter Byatt seg av både den britiske og franske kulturen, med tilhørende litteratur, myter, symbolikk og landskap, men hun gjør det på sin egen måte, slik at det verken er trettende eller leksikalsk. De viktorianske tekstene reflekterer det indre livet og utviklinga i datidas personer, og en legger merke til at det svinger voldsomt mellom ulike sinnsstemninger.

Men det som virkelig underbygger Byatts genialitet og eleganse er de siste sidene av verket. Disse sidene snudde alt jeg hittil hadde lest, slik at jeg som leser igjen måtte revurdere det jeg trodde jeg visste i lys av ny informasjon. Elegansen ligger i at forfattere, kritikere og litteraturforskere alltid må arbeide slik, da delene belyser helheten og helheten delene - slik trekker Byatt også leseren inn i dette arbeidet og gir oss en grunnleggende forståelse for hennes prosjekt. Men jeg var helt uforvarende - jeg ante ikke at det skulle virke så sterkt. Noen få sider med blomster og idyll etterlot en gråtende leser, som etter ei lang, strabasiøs, besettende, betagende, intens og sår reise endelig fikk ro.

søndag 19. juni 2016

Favorittbøker: U

Da har jeg klart å komme meg til bokstaven U på min ferd gjennom alfabetet i forbindelse med kåringa av mine absolutte favorittbøker. Og for en som ikke har lest hele Ulysses enda, dersom den er noens favoritt og ikke det motsatte, og bare kan vise til tre titler på U i hylla, blir det et enkelt valg.

Bildekilde: Bokelskere
Ulvetid
Innlegget mitt om denne boka, avslutta jeg faktisk med "Thomas Cromwell, det er meg." Det var i juli i 2013, altså for snart tre år sia. Siden den gang har jeg skrevet mye, besøkt kongen hyppig, diskutert lover og koneemner, ignorert Anne Boleyn, syntes synd på Anne Boleyn, hengt frakken på knaggen og tørka svetta mang en gang, for som alle veit: Nettet er i ferd med å stramme seg til rundt meg. Etter ei stund er det ikke så kult å være Thomas Cromwell. Så derfor fant jeg ut av at jeg like greit kunne ta ei pause fra hele Ulvetid-universet (2009), mens jeg venta på min videre skjebne, det vil si oppfølgerne, Bring Up the Bodies (2012) og The Mirror and the Light (har vært på trappene i mange år).

Forfatteren bak den kommende trilogien, som forhåpentligvis snart er ferdig, er naturligvis dame Hilary Mary Mantel (f. 1952), den eneste kvinna som har mottatt den prestisjetunge Bookerprisen to ganger - i 2009 og 2012, for nettopp disse bøkene. Og at det er solid litteratur er det virkelig ingen tvil om. Sjøl om det er tre år og omtrent to hundre og femti bøker sia jeg leste romanen, husker jeg den godt. Jeg husker åpninga, der en ung Cromwell blir banka opp, og det er nesten så det står om livet. Hadde det ikke vært for søstera hans -. Jeg husker løgnene, arbeidet, tankene, kona, barna, sorgen. Og huset, huset som rommer en passelig stor tjenerstab, et arbeidsværelse, kunst, lyder, lukter. Jeg husker nøysomhet og tanker, kongen, Annes intrigemakeri, Katarinas bleike raseri, hoffetiketten, de mange, mange fellene underveis. Vil det gå godt? Det går ikke godt.

Men hvem er egentlig denne Thomas Cromwell (1485-1540), en av de viktigste politiske skikkelsene i britisk historie? Jo, han er en helt vanlig mann fra fattige kår som ved hjelp av en enestående observasjonsevne, et klokt og kvikt hode, et noe truende utseende og riktige forbindelser, gradvis klarer å jobbe seg oppover i systemet, fra kjøpmenn til kardinaler og videre til jarler og så kongen sjøl, den notoriske skjørtejegeren Henrik VIII (1491-1547). Cromwell var datidas fremste politiker med en rekke forskjellige embeter og verv, og var kongens høyre hånd fra 1532 til sin død i 1540. 

Gjennom historia til Thomas Cromwell, som begynner så bra - han er gaverik, har en enorm arbeidskraft, han er et organisert menneske med oversyn, kløkt og initiativ, han vinner kongens tillit og ordner opp i ei rekke kompliserte statssaker - belyser Mantel også et godt stykke av den saftige, britiske historia: Henrik VIII og hans mange koner. Dere kan vel regla? Divorced, beheaded, died/ divorced, beheaded, survived. Mest kjent er kanskje de to første ektefellene. Katarina av Aragon (1485-1536) var gift med kongen i tjuefire år og fødte han seks barn, der kun ett levde opp. Hun måtte vike plassen for den yngre og skarpe Anne Boleyn (1501-1536), som hadde kongen som beiler i sju år.  

Men helt på slutten av middelalderen var kristendommen et sterkt element i samfunnet og helt vesentlig i dagliglivet i alle lag av befolkninga. Kirka stod svært støtt, og kanonisk rett dominerte. Og som de fleste veit: Ekteskapet var et sakrament, skilsmisse ei synd. Så hvordan i alle dager kunne da selveste kongen gifte seg på nytt? Jo, det er nettopp her Thomas Cromwell kommer inn. Han lager en mulighet for annullering, og sammen med Anne Boleyn får han kongen til å bryte med Roma når paven ikke godkjenner planene. Med Henrik VIII går riket fra å være katolsk til å bli protestantisk, og kongen blir også kirkas overhode. Cromwell kjører seg med andre ord djupt inn i både rikets affærer og kongens privatliv på samme tid. Men jeg tror ikke at han visste at han kjørte seg helt fast.

Hva er din favorittbok på U?
At fortellinga om Thomas Cromwell (som absolutt ikke må forveksles med den seinere Oliver Cromwell) er fascinerende, skjønner kanskje de fleste. Når den i tillegg er intelligent fortalt og solid formidla, med driv på både handlingsplanet og det psykologiske planet, med fine skildringer, et rikt persongalleri, rammende karakteristikker, ømme øyeblikk og humoristisk snert, blir den fort en bokelskers favorittbok. Men om du ikke er veldig glad i gammel historie eller historiske romaner med politikk, lovverk, økonomi, religion og ekteskapsintriger som ingredienser, så søker du kanskje heller mot nyere historie, slik som i Uskyld? Eller hva med den norske suksessromanen Ut og stjæle hester? Og er det noen som egentlig liker Ulysses, eller er den for omfattende? Uansett hva du foretrekker, kan Ulvetid anbefales. Den krever litt utholdenhet og fokus i begynnelsen, men den er virkelig verdt det. Og hvem veit, kanskje du blir Thomas Cromwell, du også?

onsdag 15. juni 2016

Stormfulle høyder

Jeg hadde lovt meg sjøl at jeg ikke skulle begynne på ei ny bok før eksamen. Faktisk hadde jeg ikke lyst til å lese noe som helst, og i alle fall ikke noe som ikke var pensum, før eksamen var overstått og vel så det. Men så nærma det seg noe så innmari fort. Og huet var fullt av kulturteorier og kunsthistorie, av estetikk, tankene til Hans-Georg Gadamer, musikken til Beethoven, av Sverre Fehns arkitektur, av operafeider og installasjoner, av malerier og modernisme, Baumgarten, Immanuel Kant og Kjersti Bale. Og jeg blei redd det skulle bli for fullt, så fullt at jeg ikke klarte å systematisere, ordne, kategorisere, tenke, se overbygninger, sammenhenger, referanser, svar og motsvar. Så jeg klappa sammen pensumbøkene, la fra meg notatene, putta pennen tilbake i koppen i vinduskarmen og lukka øya.

Bildekilde: Bokelskere
Da jeg åpna dem, så jeg rett på en middels tjukk grønngul bokrygg med elegante bokstaver. Der stod den, den fjerde utgaven jeg eier av Stormfulle høyder (Wuthering Heights), skrevet av Emily Brontë (1818-1848) og utgitt ett års tid før hennes død, i 1847. Jeg huska brått noe av atmosfæren fra boka, som jeg har lest tre ganger tidligere, en desperat lengsel, et altoppslukende hat, en romantisk heftighet. Og jeg trakk fram boka fra hylla og begynte å lese.

Slik gikk plutselig mange timer. Og alt som kunne minne om eksamensstress blei borte. Dette trykket en får i huet før en skal prestere, når en opparbeider et voldsomt fokus, når en må kunne hundrevis av sider på rams, kjenne begreper, epoker, teoretikere, årstall, sentrale verk, -ismer, årsaker og virkninger, dette trykket letta og etterlot meg avslappa og rolig. Fortsatt klar for eksamen, men ikke anspent. Uten verking i nakken, med rolig pust. Slik blei kvelden god og natta rolig. Og jammen gikk det ikke bra dagen etter også.

Og to dager seinere var Stormfulle høyder utlest for fjerde gang. Denne intense, djupt fascinerende og mangefasetterte romanen fra midten av 1800-tallet byr fortsatt på noe nytt. Den er overraskende moderne i tematikk, stilsikker i språk, komposisjon og i bruken av virkemidler, og, imponerende nok, helt uten spor av den kvinnelige forfatteren og hennes fortellerstemme. Det er ei av de mest leste bøkene i Storbritannia, alltid med på pensum, ikke til å komme utenom i litteraturhistoria, med enorm ettervirkning og påvirkningskraft langt utafor imperiets grenser.

Mange kjenner sikkert til denne gotiske klassikeren - og om dere ikke har lest den sjøl, så har dere kanskje sett den i en eller annen filmatisering. Det fins mange av dem nå, men ingen kan måle seg med sjølve boka. Og den er verken tung, trettende eller vanskelig å lese, som klassikere kan være. Stormfulle høyder er lett tilgjengelig og bugner av humor, det er morsomme replikker, nådeløse skildringer, ironiske betraktninger og satiriske tilsnitt, alt i kombinasjon med det djupeste, eksistensielle alvor, formidla kort og konsist, som aforismer til ettertanke. Om en ikke vil tenke akkurat nå, underveis, midt i, er det bare å lese videre. Derfor treffer boka en stor leserkrets og kan anbefales både til den som vil lese gammel litteratur, til hun som foretrekker sosialrealisme, til leseren som liker kjærlighetsromaner, og til en som ønsker en sterk leseropplevelse. 

Men hva handler Stormfulle høyder egentlig om? Her er det mange svar, og mitt er så klart hjemla i min egen leseropplevelse. Ramma for verket er tre generasjoner av familiene Earnshaw og Linton. Førstenevnte holder til på den forblåste gården Wuthering Heights, langt oppi heia. Godset Thurshcross Grange ligger i et mye mer fruktbart område, med egen park, sentralt langs veien til Gimmerton. Vi kommer inn i fortellinga i året 1801 sammen med Mr. Lockwood, den nye leietakeren til Thurshcross Grange. Gjennom hans opplevelser og gjenfortellinger fra husholdersken Ellen Dean, får vi vite hva som har hendt i egnen de siste trettifem åra.

Akkurat som bostedene er hverandres kontraster, er familiene det også. Earnshawene er viltre og naturlige, de er ute dagen lang i arbeid og leik. Svært sentralt er forholdet mellom yngstebarnet Catherine og hittebarnet Heathcliff, som en dag blir tatt med hjem til gården. Han er av ukjent avstamning, kanskje sigøyner, kanskje noe annet, når han ankommer er han omtrent seks-sju år, han er mørk, morsk og mystisk og kan ikke språket. Men han elsker Catherine, og hun elsker han. Broren Hindley er derimot ikke så begeistra, og det er stadige disputter mellom gutta, av både verbal og fysisk art. Nede på Thurshcross Grange regjerer søskenparet Isabella og Edgar Linton. De er hvite og lyse i hud og hår, de er bortskjemte, pene og pyntelige i tøyet, de spaserer i parken med sine respektive kjæledyr eller nyter et stille inneliv. Kaoset oppstår når natur og kultur braker sammen, og det hele får uante konsekvenser når Edgar begynner å beile.

Den første delen av boka følger Catherine Earnshaw ganske tett. Hun er fra heiene, vill, utemma, hemningsløs, sterk, stri og sta. Hun er et vanskelig menneske å leve med, da hun har kraftige humørsvingninger og etter hvert en psysisk lidelse som hvis provosert kan utløse sterke anfall. Etter et opphold på Thurshcross Grange får hun et innblikk i et nytt liv, et rolig, danna og kultivert liv der det ikke skorter på penger, hun får sjansen til å bli en ny Catherine. Og hun tar den.

Hun gifter seg med Edgar Linton, som er svært glad i henne. Men Catherine er mest glad i seg sjøl, og i fosterbroren Heathcliff. Når han endelig vender tilbake, etter at Catherine har levd tre år i uvisse, skaper han nærmest sjokkbølger i hennes rolige liv. Catherine fanges i en destruktiv konflikt med seg sjøl, mellom et da og et nå, et gammelt og et nytt menneske, mellom Catherine Earnshaw og Catherine Linton, natur og kultur, mellom juridisk frihet og økonomisk frihet, fravær av byrder og nærvær av ekteskapelige plikter, mellom Heathcliff og Edgar. Det er ei heftig identitetskrise. Sjøl om hun i begynnelsen dekker over, er det også en nedadgående spiral. Å stå midt i mellom Edgar og Heathcliff, mellom sitt gamle jeg og sitt nye jeg, tærer på henne. Et utmattende svangerskap og en vanskelig fødsel tar til slutt hennes liv.

Den andre delen av boka følger barnet hun føder. Det er ei jente som får navnet Catherine etter sin mor, men som blir kalt Cathy. Hun vokser opp med sin far og Ellen som nærmeste omsorgspersoner, og er solid beskytta og høyt elska. Fram til hun er midt i tenåra lever hun et komfortabelt og bekymringsløst liv. Hun er en kombinasjon av det viltre og frie på den ene sida, og det kultiverte og konforme på den andre. I henne balanseres natur og kultur, ytre og indre, og hun framstår som et langt mer harmonisk menneske enn sin mor - sjøl under sterkt press.

Disse to kvinnene, mor og datter, er hver på sitt vis avhengige av Heathcliff, bokas tredje hovedperson, den brutale, gjensøkte, lidende elsker, som er helt og antihelt i ett. Han er en fascinerende og fæl skikkelse, kompleks, drevet av en kombinasjon av kjærlighet og hat, til henholdsvis Catherine og Edgar. Heathcliff er demonisk, intens, voldelig, men også sorgfull, desperat, melankolsk og ulykkelig. Catherine elsker han, han er en del av henne, de deler så mye at de ikke veit hvor den ene slutter og den andre begynner. Hans fravær er hennes krise, hun faller ut av alt, sitt liv, seg sjøl, og gifter seg med Edgar. Hennes død er hans undergang. Han forfaller fysisk og mentalt, gården også, han blir et tomt skall, alt som er igjen er et jaga blikk, desperasjon og voldsomme lengsler. Og hevn. Hevn over han som fratok han alt.

Når Cathy blir seksten år og det skranter med Edgar, setter Heathcliff i gang siste del av sin finurlige plan. Han lurer, narrer, manipulerer, presser, stresser, skremmer, truer og slår sin vilje igjennom. Alt han ønsker er å krenke Edgar like mye som han blei krenka, han vil at Edgar skal kjenne på den desperate sorgen, ensomheten, stillheten. Når Catherine dør, slår han seg til blods. I de atten åra han lever uten henne, leiter han stadig etter ånden hennes, noe av henne, en duft, et glimt, han oppsøker gravstedet og står som forsteina -. Men Emily Brontë lar ikke den mørke gjøkungen seire. Hun lar ikke han som har trua og trossa seg til eiendom, penger og makt sitte med gevinster, visshet og et smil om munnen. Han pines for hver dag han lever uten Catherine. Vel er han motbydelig, men innerst inne er han et sørgelig vrak. Og når han endelig er borte, er det en lettelse som brer seg.

Sentral tematikk er naturligvis kjærlighet, og kjærlighetens mange former. Her får vi kjærlighet mellom herskap og tjenere, søsken, søsken og fosterbarn, foreldre og barn, fetter og kusine, mann og kvinne, romantisk kjærlighet, desperat kjærlighet, platonske forhold og seksuell lidenskap. Brontë skildrer ekteskapsinstitusjonen og kvinnas posisjon i samfunnet, uten arverett, uten myndighet, som et menneske uten juridiske rettigheter, som eiendom. Både Catherine og Cathy lures inn i ekteskapets lange fangarmer uten å egentlig ville det sjøl, og holdes som fanger i det som skulle være deres lune hjem. Brontë diskuterer identitet og identitetspress, de strenge føringene, reglene, normene og kravene som legges på unge jenter og unge kvinner, enslige kvinner, gifte kvinner og enker. Det er nemlig her en finner svar på viktige spørsmål i boka, som hvorfor er det slik at Cathy ikke kan vende hjem når hennes mann dør? Og hvordan får Heathcliff kontroll over begge eiendommene? 

Men like viktig som drivkraft er hatet og de vemmelige følelsene. Forfatteren er like mye på svarte hittebarn sin side som kvinnas. Hun får godt fram hvordan landsbysladderen går om familien Earnshaw, som tar til seg et stygt, svart barn. Hun poengterer kort Hindleys hat overfor en slik nedrig, løgnaktig inntrenger. Hun skildrer mannlig konkurranse, maskuline samhandlingsformer og menns makthierarkier svært overbevisende. I tillegg legger hun inn kritiske kommentarer om overklasse og underklasse, om de utdanna og de uutdanna, om de siviliserte og de usiviliserte: Igjen dreier det seg om naturen og kulturen, i og utafor, både konkret og abstrakt. Naturen er i oss alle, og naturen som kraft er sterkt til stede i romanen på mange nivåer. Men når natur og kultur braker sammen, får det konsekvenser, og det har sin pris. Sivilisering, utdanning, opplysningstanker og moderne ideer om mennesket og samfunnet, og mennesket i samfunnet, er ikke noe som uten videre skal legges som et lokk over menneskene. Menneskets omgangsformer, som ekteskapet, skal ikke kue og stenge for den vi egentlig er, kulturen skal ikke, kan ikke, stenge for naturen. For naturen vil presse seg fram uansett, som piskende høstregn, røsslyngduft, i synet av en bleik halvmåne - i liv som i død.

torsdag 9. juni 2016

Bokhyllelesing 4: Dikt og noveller

Fra middelalder til vår egen tid: Kontrastene kan bli ganske store. Når en i tillegg bytter sjanger og endrer formspråk totalt, og dessuten språklig stil, opphavsland, kanskje til og med opphavskontinent, samt innhold, tematikk og kjønn på forfatter - dersom det har noe å si - kan det rett og slett bli ei leserutfordring av de sjeldne. Men jeg satser på at dere har klart overgangen fra middelalder til ei dikt- eller novellesamling fra 2000-tallet godt.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med dikt- og novellesamlinger fra 2000-tallet:
Beathe leser Beethoven var en sekstendedel svart av Nadine Gordimer
Monika har lest Pastoralia av George Saunders
Elida leste Utvalgte dikt av Kolbein Falkeid
Berit leste Skogsus av Hans Børli og Jørn Areklett Omre
Åslaug leste Min mor har en saks i ryggen av Unni Lindell
Tone leste Enslige utsikter av Kolbein Falkeid
Silje leser Kvelningsfornemmelser av Chimamanda Adichie
Gro leste Aften rød, morgen død av Anne B. Ragde
Hedda leste Mellom trærne av Gyrðir Elíasson

Antall påmeldte deltakere denne runden var fjorten - men hittil har kun fire lest og skrevet om sin utvalgte dikt- eller novellesamling, mens Monika har lest og ikke skrevet, noe som naturligvis også er helt i orden. Ytterligere fire er i gang med lesinga, men de resterende fem har jeg ikke hørt noe fra. Tre av dere hadde ikke valgt bok da runden starta, mens Elisabeth og Silje skulle lese henholdsvis Hilary Mantel og Anne Valente. Hvordan går det med lesinga nå i den plutselige sommervarmen?

Sjøl har jeg lest islendingen Gyrðir Elíasson for første gang i denne runden, og helt ærlig er jeg litt ambivalent til boka. Den har mange åpenbare kvaliteter, men noe kolliderte likevel, slik at jeg ikke fikk full uttelling. Om det skyldes lettelse over å være ferdig med eksamen, generell våryrhet eller annen glede er usikkert, men fakta er at det melankolske og mørke blei vanskelig å ta innover seg noen lyse kvelder i mai. Og det er ganske kjipt, for jeg ville så gjerne like boka! Underlig nok opplever jeg derfor at jeg også skuffer meg sjøl.

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 27, fra 04. juli til 10. juli. Da skal vi vende nesa mot ett av våre naboland, fortrinnsvis Sverige eller Danmark, og lese ei bok på svensk eller dansk. For de av dere som er drevne i finsk eller islandsk, godtas naturligvis dette også. Men hovedpoenget er altså at det skal leses på et annet språk. Har du ikke slike bøker i ulesthyllene, kan du naturligvis lese en oversettelse av ei svensk eller dansk bok. Når det kommer til andre kriterier som epoke, sjanger, forfatter, tematikk og lignende, står du helt fritt. 

Sjøl er jeg usikker på hvilken bok jeg skal velge. Jeg har mange på lur, særlig på svensk: Både Karin Johannisson, Kerstin Ekman, Agneta Pleijel og Sara Stridsberg har i en tid vært hyllefyll. En av dem får nok sjansen nå. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

mandag 6. juni 2016

Bokhyllelesing: Gyrðir Elíasson

Bildekilde: Kultbok.com
Til fjerde runde av Bokhyllelesing 2016 skulle vi vende blikket mot vår egen tid og lese dikt- eller novellesamlinger. Etter mye att og fram valgte jeg meg novellesamlinga Mellom trærne fra 2011, skrevet av den islandske fulltidsforfatteren Gyrðir Elíasson (f. 1961). Novellesamlinga, som bærer tittelen Milli trjánna (2009) på islandsk, er oversatt til norsk av Tone Myklebost og utgitt på Bokvennen forlag. Forfatteren mottok Nordisk Råds Litteraturpris for boka i 2011.

Med andre ord: Forventningene var høye. Jeg har hatt dilla på gammel islandsk litteratur, bedre kjent som sagalitteratur og islendingesagaer, i flere år nå, og gleda meg veldig til å gå i gang med ny islandsk litteratur, faktisk min første skjønnlitterære voksenbok, om jeg ikke tar helt feil. Og Bokvennen forlag, hvilken bokelsker er det som ikke kjenner til og respekterer det nybrottsarbeidet de driver med? Jeg veit ikke om noen andre forlag i Norge som på samme måte kan innestå for litterær kvalitet i utgivelsene sine. Gode premisser, altså. Men så blei det heidundre meg helt feil likevel.

Noveller, står det utapå boka, og det er mye mulig at disse korte tekstene får passere som noveller hos mange. Men for meg er flertallet av dem ikke noveller. Det er knappe tekster, skisseaktige, tilsynelatende hurtig nedskribla - tablåer, sier en, - skriveøvelser, sier en annen. Det korthugde, maskuline og påtatt røffe er uten tvil et fellestrekk med tåttene fra sagatida, men der stanser også likhetene. Dette er verken noveller eller tåtter, jeg lander nok på noe midt i mellom og skal forsøke å forklare hvorfor, sjøl om det kan hende er både vanskelig og tidkrevende.

Novella som sjanger har en rekke faste kjennetegn. For eksempel omhandler teksten få personer, det er gjerne ett spenningsmessig høydepunkt, teksten er avgrensa i tid og rom og har ofte det ungdomsskoleelevene kaller "en overraskende slutt". Gyrðir Elíasson, som uten tvil er en dyktig forfatter, presenterer her tekster som regel med en eller to personer, i høyden tre. De er ofte menn, noen unge, noen gamle, mange midt i livet - det vil si litt satt, med noe erfaring og en del erindringer å vise til. De omtales enten i førsteperson eller i tredjeperson, men er navnløse med få unntak, og de får utfolde seg fritt over toppen fire-fem sider. (Mellom trærne inneholder 47 tekster.) Tekstene er som regel tydelig avgrensa i tid, enten nå eller nær fortid, men ikke alltid i rom - det er mye fjell, trær, bilkjøring og småsteder som grumses sammen for mitt indre blikk. Her er tekstene rett og slett for knappe for en som ikke kjenner godt til det islandske landskapet gjennom egne opplevelser eller et rikholdig bildemateriale. Dessuten kan både spenningspunkt og sluttpoeng utebli totalt. Tekstene er derfor ikke, slik jeg ser det, noveller, men heller skisser, utsnitt, som et minne, eller som historia bak ett konkret fotografi.

Om en skal lese Mellom trærne opp mot sagasjangeren eller tåttene, faller den også i fisk. I disse gamle sjangrene legges det stor vekt på genealogi, samt at teksten har en bestemt funksjon - den skal for eksempel være oppbyggelig. Hovedpersonens utfordringer har også en funksjon - han utsettes for ulike prøvelser for deretter å vinne sin fortjente plass her i livet. Det kan dreie seg om tro, men også om makt og ære. Hos Elíasson er kampen mellom hedendom og kristendom forskjøvet til en slags overtroisk vandring i grenseland. Grensene for det sannsynlig er oppheva, noe som etterlater leseren i dobbel uvisse: Først hvorfor disse elementene har plass i fortellingene i det hele tatt, deretter hvilken funksjon de har. For det skjer jo ikke stort. Tekstene slutter like brått som de begynner, og inngår ikke i en større helhet slik som tåttene i et sagakorpus, sjøl om forfatteren muligens har forsøkt på det med å sette sammen 47 småtekster.

Min første innvending er altså dette med sjangeren. Tekstene til Elíasson innfrir ikke helt, fordi de veksler mellom å være helt stillestående, nærmest intetsigende, til det dagligdagse og realistiske, til det mørke og skittenrealistiske, til det såre, til det definitivt uvirkelige, det vil si at vi beveger oss over i en slags magisk realisme, der ymse fantasivesner som jeg absolutt ikke vil treffe, vekkes til live. Et slikt spenn i ei og samme samling er sprekt, men kommer overraskende på leseren. Og jeg merker at jeg savner bindeledd, utover de mange mannlige hovedpersonene som ferdes rundt på Island med begrensa tanker om de rundt seg, men med mange tanker om sær litteratur og amerikansk musikk, som blir formidla til leseren på et noe omstendelig vis.

Min andre innvending er rett og slett oversettelsen. For å komme nær ei historie er jeg nødt til å komme inn i språkrytmen og ha følelse med språket. Det skjedde dessverre ikke her. Og det har to årsaker: For det første er moderne islandsk ganske arkaisk, men stor avstand mellom skriftspråk og talespråk. Skriftspråket ligger tettere det norrøne enn en skulle tro, og vårt nynorske skriftspråk er i mine øyne og ører perfekt til nettopp slike oversettelser. Oversetter Tone Myklebost har valgt å legge seg på det jeg vil kalle stivt riksmål, blant annet med svært få a-endinger. Språket virker derfor oppstylta, og passer ikke overens med de menneskene jeg møter i tekstene, mennesker som sløver rundt i bilen, som formidler et minne, som opplever noe underlig, som oppsøker øde steder og lignende. De er ikke forfina overklassemennesker, åndssnobber eller kapitalister, men vanlige arbeidsfolk.

For det andre fant jeg flere skrivefeil i boka. Om dette skyldes oversetteren eller manglende språkvask vites ikke, men det er uansett irriterende. Hadde jeg kommet inn i bokas rytme og forfatterens livsverden i større grad, ville jeg nok ikke sett dette i det hele tatt.

Tematikken i Mellom trærne er heller ikke ensarta - uten at det er et problem i seg sjøl. Disse menneskene vi møter er ofte i ei slags stillstand i vid forstand, enten i livet eller i nået. De har tid, de har fravær av presserende forpliktelser som arbeid og familie, innkjøp og oppussing og andre ting som skal gjøres. Det gjør at de ofte er i sine bobler med egentid. Om ikke, så skaper de seg litt egentid, tekstens tid er deres egentid, ei stressfri, rolig tid. De har tid til å tenke og føle - men tenker og føler forbausende likt. De går tur og får se noe som får dem til å huske. De går tur og gjør noe de vanligvis ikke gjør. De kjører og observerer. De kjører og bor på hotell. De skuer utover trær og opp på fjelltoppene. De går inn mellom trærne og støter på noe uventa. Det dreier seg om opplevelser, noen ganger livsendrende opplevelser, ofte knytta til natur, om stemninger som sitter i ryggmargen, ofte knytta til unatur. Det er opplevelser som i stor grad bygger karakter, forklarer livsvalg og holdninger. Men det er ei overvekt av ensomhet, mørke, angstfremkallende skildringer og død. Der hovedpersonen er sammen med noen, ender det flere ganger med at den andre faller fra.

Elíasson formidler disse tunge og mørke opplevelsene på en liketil måte. Språket er nesten nøytralt, avslappa. Det er mye ro og stillhet i fortellingene - støy og mas uteblir totalt. Sånn sett minner han litt om Ingvild H. Rishøi, som også tilstreber enkelhet i sine tekster. Av og til blir det vellykka hos dem begge - språket på overflata er enkelt, men følelsene under er kompliserte. Det usagte skaper spenning i teksten, og ei streng dirrer. Men når det ikke fungerer eller treffer, blir det fort ganske intetsigende. Språket kan være godt, teksten kan ha flyt, situasjonen kan være interessant og leserforventningene kan være på plass, men ingen spenning og ingen streng. Jeg opplever at kontaktpunktet til meg som leser mangler. Er det da ei vellykka fortelling?

Men så er det kanskje for mye forlangt at 47 små tekster skal treffe akkurat meg med samme tyngde. Når nesten alle tekstene er hjemla i et maskulint fokaliseringspunkt, med tydelig islandsk forankring og sterk identitet som øyboer, full av motvilje mot det hurtige, moderne samfunnet, full av melankoli og svart humor, blir det mange hindre for en lett og oppstemt kvinnelig leser fra Norge som ønsker kontinuitet, ei fortelling med utvikling og budskap, ikke tilsynelatende tilfeldige utsnitt og utklipp. Men at ti tekster skal treffe er vel ikke så storkrevende? Det blir en fattig leseropplevelse når det går mangfoldige sider mellom hvert kontaktpunkt. Når jeg tenker: Er dette alt? Er det ikke noe mer her et sted? Hva er det som gjør denne forfatteren bejubla? Hva er det jeg ikke forstår? Er det noe mer å forstå?

Så handler det kanskje heller ikke om å forstå, men å føle seg i ett med. Å se Elíassons mytiske vulkanlandskap med fjelltopper og trær, se de ensomme menneskene hans, virkelig se dem, der, mellom trærne der borte, bak den stammen, en ser fotavtrykkene på stien, hører mjuke, dumpe dunk for hvert skritt, den røde jakka mellom de lave, grønne greinene, stoffet i jakka gnisser, lyngen krasler mot dongeribuksebeina. Du ser dem, hører dem, føler dem, men du kommer aldri helt nær, ser ikke ansiktet, kjenner dem ikke. De forblir bare forsvinnende rygger, vage konturer og stille skygger der borte mellom trærne.

torsdag 2. juni 2016

Sommerlesing

Lese nå? Når sola endelig skinner, god og varm, når eksamen er unnagjort og det er sommerferie, når syrinen dufter, når det går an å henge opp tøy ute, stelle i hagen, vanne blomster, sykle, grille, sprute med vann, blåse såpebobler, tegne med kritt på varm asfalt, vaske bilen, spise ute, leike sisten, sole seg? Jo, etter en lang dag ute, eller når det er så varmt at svetta siler uten at du gjør noe som helst, da er det greit å trekke inn og bare lese.

Carl Frode Tiller
Tiller er blitt en mester i å vente på hylla og er, flaut nok, blitt en gjenganger på disse listene. Han hadde vært lest for lenge sia, hadde det ikke vært for at det fins forfattere som sniker i rekkene, åler seg nesten umerkelig framover i lesekøen og plutselig har lagt boka si øverst i lesebunken.

Alexander L. Kielland
Parallelt med eksamenslesinga skulle jeg bare lese Kielland, nærmere bestemt romanen Arbeidsfolk fra 1881. Og sånn begynte det. Men ett eller anna sted på veien gikk det helt skeis. Ikke med eksamen, altså. Men Arbeidsfolk ligger fortsatt halvlest, mens jeg sitter med nesa i noe som absolutt ikke er Kielland...

Flatøybok
Jeg skal lese andre halvdel av bind II av Flatøybok i løpet av sommeren. Og jeg gleder meg! Jeg kosa meg veldig med første halvdel, og det blir spennende å igjen skulle tre inn i islendingenes sterke univers. Men jeg må nesten være klar for det, så jeg får vente litt til.

Karen Blixen
Ja, Karen Blixen er ei av disse snikedamene som åler seg forbi Tiller i lesekøen, der han står og skuer ut fra topphylla, uten å se noen verdens ting av det som foregår et par hyllemeter lenger ned. Vips, Blixen lest, Tiller fortsatt ulest. Jeg liker Blixens univers godt, men hun krever en del av leserne sine. Nå som det er varmt, er det godt å slappe av med noe helt annet. Jeg leste nok Blixen i rette øyeblikk! Skjebneanekdoter het boka, og lesekrysset er herved innkassert.

Hilde K. Kvalvaag
Og når Tiller først lot ei dame passere, kom det jammen ei til fortere enn han kunne ane. Denne heter Hilde K. Kvalvaag og boka heter Skagerrak. Romanen er stemningsfull og sår, med sommeridyll og eksistensielle kriser side om side. Boka er skrevet i et tilgjengelig og poetisk nynorsk, og leseropplevelsen var god. Lesekryss!   

Emily Brontë
Dagen før eksamen: Jeg har lest ivrig i flere uker, huet er fullt av pensum, det er et intenst stoff, jeg øver på å formulere og jeg merker etter hvert at fokus glipper, jeg begynner å stokke korta, interessen daler. Før jeg rekker å tenke at det er best å la pensum ligge nå, få øya over på noe annet, har jeg allerede tatt tak i boka, løfta den ned fra hylla og begynt å lese: 1801 - Jeg er akkurat kommet tilbake fra et besøk hos min vert - den eneste naboen jeg vil bli brydd med. Dette er sannelig deilige trakter! To dager etter kunne jeg innkassere lesekrysset. Igjen.

Gyrðir Elíasson
Og etter eksamen var det tid for fjerde runde av Bokhyllelesing 2016. Emnet denne gangen var å lese ei dikt- eller novellesamling fra 2000-tallet, og jeg valgte denne islandske herremannen. Boka heter Mellom trærne, består av 47 noveller og innbragte forfatteren Nordisk Råds Litteraturpris i 2011. Omtale er i farta.

Elisabeth Aasen
I Ingalills biografisirkel mot midten av måneden skal blikket denne gangen vendes mot idoler og idealer (tror jeg). Og det kan gjerne være slike moralske rettesnorer som ønsker rettferdighet, likestilling, likeverd og muligheter, som de kjempende kvinnene à la Malala og Shirin Ebadi. Men hverdagshelter i ganske mye mindre format kan kanskje også passere? Jeg har tenkt til å lese Opplysningstidens kvinner, sjøl om kanskje 1800-tallets kvinner av samme forfatter ville passa bedre. Uansett blir jeg nok forsinka, for jeg holder nemlig på med ei oppslukende bok... 

A. S. Byatt
...nemlig Besettelse! Etter mange års iherdig ønsking (først måtte boka i hus) og pirkete planlegging (så måtte det passe å lese den) og ivrig gleding (jajajaja! Snaaart!), blei det leseimpulsen som tok over, gitt. Og nå er jeg godt i gang, og jeg er oppslukt, for å ikke si besatt, av denne romantiske, virvlende, intelligente, morsomme, detaljrike historia som kombinerer før og nå på et aldeles briljant vis. Herlig!

Faglitteratur
Nei! Rett og slett, enkelt og greit. Ikke nå!

Riktig god lesesommer, alle sammen!