søndag 13. mars 2016

En kongelig affære

Ei ung, britisk prinsesse giftes bort til en ung, dansk konge. Alt er nytt: Språket, kulturen, hoffet, folket. Hun er mutters aleine, bortsett fra sin ektemann. Problemet er bare at han er splitter pine gal, forelska i en prostituert og mer opptatt av å spille teater og leike med hunder og negerpasjer enn å faktisk være konge. Derfor har geheimkonsilet overtatt den reelle styringa av landet, og kongen vandrer rundt som en gallionsfigur med parykk. Høres det kjent ut? Det tror jeg, iallfall hvis jeg legger til at kongen skal ut på ei lengre reise i Europa. Med seg må han ha en livlege. Når denne entrer scenen blir det hele ei unik historie - i alle definisjoner av ordet.

Vi skal sjølsagt til København i det som da var Danmark-Norge. Det er seint på 1760-tallet, den britiske prinsessa er ingen ringere enn Caroline Mathilde (1751-1775), den unge kongen er Christian VII (1749-1808), og livlegen er naturligvis tyskeren Johann Friedrich Struensee (1737-1772). Og mediet denne gangen er en film hvis tittel er En kongelig affære (2012). I regi av Nikolaj Arcel (f. 1972) møtes to menn og ei kvinne fra tre ulike europeiske land, to er av adelig byrd, en er av folket, alle tre er tilsynelatende begeistra for opplysningstankene som vrimler på kontinentet i deres samtid. I disse ideene skal de også møtes, agere og finne sin skjebne. Trekantdramaet, det viktigste og mest omdiskuterte i dansk historie, er uunngåelig.

De tre hovedpersonene Struensee, Caroline Mathilde og Christian VII.
Bildekilde: Filmweb

Historia bak filmen er naturligvis først og fremst den virkelige historia. Det er dronninga som forelsker seg i den gale kongens livlege og mest sannsynlig, men enda ikke bevist, får et barn med han. Det er en hel nasjon som snus opp-ned: På få år går Danmark fra å være et avsondra og lukka, lite land til å bli en foregangsnasjon. Dels ved dronningas hjelp, deretter ved overtalelse og overbevisning, dels ved samarbeid, litt flaks og manipulasjon, kommer den moderne og demokratiske livlegen til makta. De stramme stavnsbåndene løsnes, det blir trykkefrihet og ytringsfrihet, avskaffelse av tortur og rett på rettssak, det blir vaksiner og bedre reinhold i byene og økt fokus på hygiene. Struensee jobber som en gal og er en slags Robin Hood som tar fra de adeliges privilegier og gir til uekte barn, enslige mødre og sørgende enker. Kanskje er han innerst inne vel vitende om at hans tilstedeværelse i maktas korridor kun er midlertidig. Når det så er slutt, er det brått og endelig. Danmark slenges tilbake til bakstreverskhet og mørke. Tilbake sitter Caroline Mathilde. Igjen er hun aleine.

De som kjenner til historia, veit at den er behandla litterært flerfoldige ganger, kanskje aller mest kjent og mest elegant turnert av den svenske mesteren Per Olov Enquist (f. 1934). Hans verk, Livlegens besøk (1999), som også er blitt opera (2008), er derimot ikke lagt til grunn for denne filmen. Den baserer seg isteden på ei bok av Bodil Steensen-Leth (f. 1945) fra år 2000, kalt Prinsesse af blodet. Jeg har ikke lest sistnevnte, og veit derfor ikke noe om hvor stor avstanden er mellom bok og film. Men jeg kjenner stoffet godt fra historia og Enquists roman. Filmmanuset er skrevet av Rasmus Heisterberg og regissør Arcel, og åpner med nettopp Caroline Mathilde hjemme i England. Det er henne vi følger, nesten hele veien, det er her sympatien ligger, det er henne vi føler med. Det er hennes historie som fortelles.

Rammehistoria er Caroline Mathilde som skriver til sine barn. Hun vil forklare alt som skjedde, hvorfor det skjedde. Og ikke minst vil hun gi sin datter Louise Augusta et portrett av faren. Og det hele begynner med at den britiske prinsessa skal bli dansk dronning. En vil kanskje finne det noe utroverdig at hun lærer seg dansk (av hvem?) og snakker det flytende og moderne (for oss i dag, ikke for 1760-tallsørene) før ankomsten i Danmark, men pytt. Ei heller er det særlig sannsynlig at prinsessa gleder seg til et arrangert politisk-strategisk tvangsekteskap, der hennes rolle er å være barneprodusent. Men slike spørsmål blir raskt irrelevante fordi hovedrolleinnehaver Alicia Amanda Vikander (f. 1988) er så naturlig og tilstede. Hun virker sikker, fører seg verdig, har et godt blikk og er overbevisende i sitt spill som forventningsfull og glad, seinere ensom og nedtrykt.

Det er naturligvis kong Christian VII som i kombinasjon med alt dette nye skaper store endringer i dronningas sinn. Han er ustabil, kan juble i det ene øyeblikket, rope i det neste, han blir tydelig manipulert av enkedronning Juliane Marie, som ikke har noen interesse av at galekongen skal reprodusere seg. Hun ønsker nemlig at hennes egen sønn skal ta over trona når den udugelige endelig blir avsatt. Derfor fryder hun seg over kongens raljering med hoffets nykomling. Når hun musiserer brøler han at hun skal holde opp og ta sine tjukke lår og sette seg. Av og til er kongen bare slem og ondskapsfull, andre ganger gis han et humoristisk tilsnitt, som når han utnevner hunden sin til æresmedlem i geheimkonsilet og seinere avsetter hele gjengen med replikken "Farvel, pissemaur". Mikkel Boe Følsgaard (f. 1984) er grusom i sin kongerolle, han vekker mest avsky, men også medlidenhet. For det er lett å se at han lider mellom alle krav han må innfri, alle roller han må fylle. 

Kongen og Struensee har mottatt et brev fra selveste Rousseau!
Bildekilde: Filmweb

Når kongen så skal ut på en lengre Europareise i 1768 - det gikk svært langsomt den gangen og kunne fort ta flere år med hest og vogn - må han ha med seg en livlege. Han vil ikke, for han er ikke sjuk, men hoffet og geheimkonsilet innkaller flere kandidater som skal ta en kikk på kongen. Blant dem sitter en tysker som ikke helt veit hva han skal med kongen, han er vant til å jobbe med folket, han eksperimenterer med koppervaksiner på seg sjøl, han er opplysningsmann og har skrevet en rekke pamfletter og skrifter anonymt. Men så får de kontakt, og legen ser lidelsen, han ser at kongen både er ustabil og ensom, at han trenger noen hos seg. I kraft av stillinga som livlege blir han også en nær venn av kongen, og i dette vennskapet utveksles mange tanker og ideer om smått og stort i samfunnet. Og det gir tyskeren en gyllen mulighet for påvirkning og makt, en mulighet han benytter til det fulle.

Det er den internasjonalt anerkjente Mads Dittman Mikkelsen (f. 1965) som bekler rolla som Struensee. Jeg var ikke helt sikker på om det var et godt valg - Mikkelsen er en del eldre enn det Struensee var, slik at aldersforskjellen mellom legen og dronninga blir enda større enn de virkelige fjorten år (23!). Jeg tenkte han var for gammel, for moden, for tung for ei sånn rolle, for min indre Struensee er lett, kvikk, rask, og ganske ung. Han er full av livskraft, han er en opportunist, en optimist. Og da jeg så Mikkelsens ansikt, assosierte jeg mer i retning av dvask og doven. Men når Mikkelsen endelig kommer inn i bildet, skjønner jeg hvorfor han er valgt. Vel ser han kan hende litt sliten ut, litt rufsete med parykkhår og oppbretta skjorteermer og blodsøl oppover armene. Og det er ikke stort bedre når han har pynta seg - det er begrensa hva en fattig tysker kan få til på sparket. Men Mikkelsen har en enorm karisma. Han har et utrolig nærvær, djup konsentrasjon om det han holder på med, og når rolla tillater, kommer glimtet i øyet og en lun varme. Det blir tydelig utover i filmen at Mikkelsen egentlig er det bærende element, den som gjør filmen til noe mer enn en dramatisk og trist affære. Han bringer kraft, tyngde og erfaring til lerretet, ikke minst i møtet med den unge dronninga.

Caroline og Johann. Bildekilde: Filmweb

En kongelig affære er langt på vei en vellykka og velspilt film om et svært spennende avsnitt i dansk-norsk historie. Den er tidvis skremmende, deretter romantisk, men mest av alt veldig, veldig sår. For Caroline Mathildes erfaringer er noe av det verste ei kvinne kan gå igjennom. Akkurat her er Vikander kanskje litt for lett, men samtidig er det fint at hun ikke velter seg i sentimentalitet og lidelse. Det gjør for øvrig ingen av de andre heller, noe som gjør filmen til et fint alternativ til masseproduserte amerikanske klissefilmer. Dialogene er gode og trekker handlinga framover, det er få unødige replikker. Vikanders fortellerstemme er nødvendig for helheten, sjøl om det er et litt uoriginalt grep. 

Periodedramaet er visuelt vakkert. Filmen er nydelig skutt i flere flotte landskap, har mange pene interiørdetaljer og fin koloritt i form av blant anna kostymer og frisyrer. Den er også behagelig klipt. Det er mange dvelende scener og lange takninger, noe som gir filmen en ytre ro. I kombinasjonen med det som bobler under, det som vi veit kommer, oppstår mange interessante og nødvendige gnisninger. Det lave klippetempoet gjør også at seeren får mulighet til å få med seg mer av bildet, kjenne på stemningene og lytte til musikken. En film med rot i historiske hendelser har lett for å bli tung, fordi filmskaperne vil ha med alle detaljene. Her er det vektlagt at det er Caroline Mathildes versjon, ikke en politisk variant. Bortsett fra noen få litt uprofesjonelle, men vesentlige scener, følger vi henne hele veien. Vikander gir Caroline Mathilde pust og liv, tanker og humør, sjøl om hennes interesse for opplysningsideene kanskje ikke er så overbevisende.  

En kongelig affære minner på flere måter litt om Stolthet og fordom (2005). Det er noe med filminga, måten de forsøker å fange lyset på, et lys som verken flimrer eller skinner, men som gjennomstrømmer. Det er denne dansen som fanger hun og han, som gjør dem til ett, som stenger resten av verden ute. Det er disse intense øyeblikkene når det bare er de to, når vi ser blikkene og ikke hører anna enn pust. Men som de fleste veit, går det i hver sin retning for de elskende. Der de to utpå holmen finner sammen, gjør Mikkelsen en rad av svært sterke scener - som stadig mer desperat makthaver, som hemmelig far og avslørt elsker, der han forsøker å slå ned opprør, i fengselet, på vei til skafottet. Det er fælt å se at han gjennomskuer prestens løgn, hvordan han takler de oppmøtte og det som kommer. Det han fokuserer på, er henne. Caroline. Hun som synker sammen og skriker og etterlates aleine.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar