mandag 29. februar 2016

Klar, ferdig, les!

Kriterier: Les ei bok som opprinnelig er skrevet på tysk
Når: Mellom 29. februar - 06. mars

Påmeldte:
Elida trekker seg
Hedda skal lese Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe
Ingalill skal lese noe av Zweig
Elisabeth skal lese Reven var alt dengang jeger av Herta Müller
Monika skal lese Radetzky March av Joseph Roth
Beathe skal lese Verden av i går av Stefan Zweig
Åslaug skal lese April av Angelica Klusendorf
Birthe skal lese ?
Berit skal lese Sommerfugløya av Corina Bomann
Pia skal lese ?
Silje skal lese Katharina Blums tapte ære av Heinrich Böll
Silje skal lese ?

Nå er det tid for å børste støvet av disse uleste bøkene igjen, det er nemlig klart for andre runde av Bokhyllelesing 2016. Og denne gangen er vi ute etter noe som opprinnelig er skrevet på tysk. Om det er nytt eller gammelt spiller ingen rolle, om boka er skrevet av ei kvinne eller en mann er helt likegyldig, og du står også helt fritt med tanke på sjanger; her godtas alt fra faglitteratur til noveller, fra dramatikk og lyrikk til ungdomsromaner og barnebøker. Det er bare å leite godt blant gamle bokrygger og doble rader, fulle bokkasser og ujevne stabler, plutselig dukker det opp noe av en tysk forfatter. Om du er helt i beit for slikt, er det også lov å bruke emnet som inspirasjon, og finne ei bok skrevet av en forfatter som var mye i Tyskland, eller ei bok fra et av Tysklands mange naboland. Bare finn ei bok og les i vei!

Klok av skade burde jeg naturligvis være i sving for lenge sida, men sånn er det dessverre ikke. Den godeste Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og hans mer enn fem hundre sider tjukke utgivelse fra 1796 hviler godt på skrivebordet. Så er den i alle fall kommet så langt. Jeg må innrømme at jeg er litt i tvil nå, vel vitende om at alle disse sidene ikke er unnagjort på ei uke, men samtidig har jeg ikke så fryktelig mange andre tyske alternativer i ulesthyllene. Det vil si, kortere alternativer... Jeg kan med sikkerhet allerede melde forsinkelse herfra.

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere innlegget så snart du ønsker. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2016 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det, eller du kan delta helt hemmelig. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at lesetida er avslutta, og der inkluderes lenker til alle som er ferdige med sine innlegg. En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og les!

Lykke til!

søndag 28. februar 2016

Alfabet

Bildekilde: Bergen bibliotek
Diktsamlinga Alfabet fra 1981 er et imponerende stramt og språklig mangslungent verk. Men ideen bak er ganske enkel. Den danske modernisten Inger Christensen (1935-2009) baserer seg på den italienske middelaldermatematikeren Leonardo Fibonaccis (1170-1250) tallrekke, der hvert enkelt tall er summen av de to foregående i rekka. Hun har skrevet ett dikt på ei linje som begynner på A, bokstaven B har fått to linjer, C har tre linjer, bokstaven D fem, E har fått åtte linjer, F tretten, G har tjueen linjer, mens H har trettifire, I har femtifem linjer, bokstaven J åttini, K har hundre og førtifire, L to hundre og trettitre, M har fått tre hundre og søttisju linjer og verkets siste bokstav, N, som i matematikken står for "uendelighet", skulle hatt hele seks hundre og ti verslinjer, men blir avslutta før det. Dette høres sikkert svært omfattende ut, men diktsamlinga er bare på like over seksti sider. Men innholdsmessig er den enorm.

Det første diktet er som følger: aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes. Og allerede her tangerer Christensen kjerna i diktet, nemlig at naturen fins. Den ER, intet mindre, og da skal ikke vi late som om den ikke er, som om vi er de eneste som lever på jorda, som om vi er eneherskere. Disse aprikostrærne følger oss igjennom store deler av diktsamlinga, de dukker opp jevnlig som et tema i et musikkstykke. Opp mot de nydelige, blomstrende og velduftende aprikostrærne, setter Christensen noe annet på a:

atombomben finnes

Hiroshima, Nagasaki

Hiroshima den 6.
august 1945

Nagasaki den 9.
august 1945

140 000 døde og
sårede i Hiroshima

ca. 60 000 døde og
sårede i Nagasaki

tall som står stille
et sted i en fjern
alminnelig sommer

siden dengang er de sårede
døde, først mange, de
fleste, så færre, men

alle; til slutt
de såredes barn,
dødfødte, døende,

mange, til stadighet
noen, omsider de
siste, jeg står på

kjøkkenet og skreller
poteter; vannkranen
renner og overdøver
nesten barna
ute i gården;

barna roper og
overdøver nesten
fuglene ute i
trærne; fuglene
synger og overdøver

nesten bladenes
hviskning i vinden;
bladene hvisker
og overdøver nesten
med sin stillhet himmelen,

himmelen som lyser,
og lyset som nesten
siden dengang har lignet
atombombens ild
litt

Grellere kontrast skal en leite lenge etter, et tre som vokser, dufter og bærer frukt, mot et kjernefysisk masseødeleggelsesvåpen med katastrofale ettervirkninger. I diktet over setter Christensen det trivielle i potetskrelling opp mot det ekstreme i atombombeslipp, liv opp mot død, at en slik grusom hendelse kan finne sted, og likevel, likevel, går livet videre. Tusenvis av mennesker er døde, men barna leiker, fulgene synger og middagen lages. Christensen gjør det lett for leseren å assosiere fram mange motsetningspar, både som en følge av dette diktet og av samlinga generelt. Noen av de viktigste tankene dreier seg om kontrastene mellom natur og menneske, natur og teknologi, natur og unatur, eller rett og slett natur og natur - den gode, reine naturen, og den tilklussa naturen. Disse kontrastene bygger Christensen på gjennom hele diktsamlinga, slik at verket til slutt framstår som et fredsskrift, en bønn om nedrusting, et rop om at vi må se jorda, verden, vi må ta hensyn før det er for seint, hun dikter om tilbakevending til naturen, om avstand fra det voldsomme teknologiske framsteget, - og er det egentlig framsteg? Slik er Alfabet også ei ubønnhørlig politisk diktsamling.

Jeg er ikke den mest erfarne diktleseren, og innrømmer gjerne at noen av bildene i Alfabet var noe utilgjengelige for meg. Det var rett og slett enkelte sprang som var for raske eller for lange, slik at noen elementer blei litt utydelige. Men helheten er tydelig og klar hele veien. Like fullt er Alfabet ei krevende diktsamling for mange, vil jeg tro, ikke bare med tanke på det tematiske og alt som er natur, alt Christensen krever at vi skal reflektere over, kjenne, føle, huske; men også spennet i form, stil og innhold. Christensen beveger seg fra de små, men faste konstateringene: bregnene finnes; og bjørnebær, bjørnebær/og brom finnes; og hydrogenet, hydrogenet - til:

det er temmelig nytt
  at jeg hører cikadene
    her hvor det er kaldt
      og de derfor ikke finnes

kanskje det er sånt
  som alltid har skjedd
    når lyset reiser nordover
      og bjørka følger med

som når et rom fra en 
  drøm på en reise en gang
    nettopp er det rommet man
      kommer hjem og flytter inn i

det finnes en tegning
  av et innkapslet barn
    som sitter på huk i
      en ikke særlig stor krystall (...)

Christensen er poet, og hun er modernist - en av Skandinavias fremste i sin generasjon. Underliggjøring blir slik et sentralt begrep både i utforminga av, skrivinga, lesinga og fortolkinga av diktene. I utdraget over er det definitivt underlig, kan hende litt for underlig. Jeg har problemer med å visualisere 1) tegninga av 2) det innkapsla barnet 3) på huk 4) inni krystallen - fire ledd som stadig forvansker og forvrir utgangspunktet (det finnes en tegning) slik at jeg må korrigere lesing, forståelse og bilder, og som i tillegg ikke virker å ha særlig sammenheng med verselinjene i strofa over (kommer hjem og flytter inn i). Strofa er sånn sett også et brudd, for en logisk sammenheng mellom strofene har Christensen ofte. Jeg opplever at hun bevisst bruker det som et virkemiddel, hun bryter opp setningene, setter komma midt på verslinja og trekker leseren med videre. Når det blir for stakkato, for store avstander, som over, er det lett å falle av. Da er det lettere å forholde seg til fraværet av store forbokstaver og den ganske frie tegnsettinga. Som her:

følger nå søvngjengerruta
bort under høyslettas
brede balsamiske himmel
tvers over en islagt sjø
langsetter en vindgrodd øy
loddrett ned gjennom ilden
vannrett fram gjennom snøen
innsvøpt i vindens kåpe
innbakt i solens brød
kullkastet holdbar presis
innblåst i barfjellets is
opp over gresstråets tind
ned under rotnettets sår (...)

Men når lyrikeren holder på slik over halvannen side, blir det ei leserutfordring. Sitatet viser et voldsomt skapende spenn hos Christensen, fra gjentakelsene i åpningsdiktet, til slike oppramsinger langt uti diktsamlinga, der bildene legges oppå hverandre. I ett og samme dikt kan forfatteren være svært klar og nokså dunkel med få verslinjers avstand. Noen strofer er aldeles nydelige, såre, visuelle, velformulerte og akkurat passe underlige, mens andre er mer fragmentariske, slik at jeg som leser blir usikker på hva forfatteren vil. Når jeg kommer til siste side er jeg derimot ikke i tvil om hva som er essensen. Christensen stiller seg på jordas side, hun heier på naturen, hun skildrer verdenshavene som knytter verdensdelene sammen, hun viser hvordan vi og planeten er ett, hvordan vi mennesker, enten vi vil det eller ei, hører sammen med jorda vår. Som vi ødelegger!

Jeg har lest ei norsk utgave av Alfabet, som blei oversatt av Liv Lundberg (f. 1944) i 1997. Eller, oversatt er kan hende ikke riktig begrep, gjendikta er nok bedre. For Lundberg har virkelig forsøkt å gjenskape Christensens faste, danske grep, tilpasse samlinga til norske lesere og justere språket til norske ører. Det eneste jeg stussa over, var det mangelfulle i de passasjene en sjøl med et meget utrent dansk språkøre/språkøye kan se at det er lagt til rette for rim etter et bestemt mønster. Dette vil være lett å få til på norsk med små grep. Men Lundberg har sikkert sine grunner, sjøl om jeg som leser blir sittende å smårime for meg sjøl framfor å konsentrere meg om helheten i diktet.

Det vanskeligste ved Alfabet er alle vekslingene, tvetydigheten i hvordan en skal lese og tolke. Skal en følge rytmen i språket, eller oppsettet i diktet? Skal en visualisere ett og ett bilde, eller bruke dem som byggeklosser i et større bilde? Skal "alt" være tydelig, eller skal en strekke seg, forsøke å få noe mer ut av teksten, tolke tekst og undertekst, eller bare undertekst, følge på med egne assosiasjoner? Skal rimene være ett poeng i seg sjøl, eller nettopp ikke? Jeg er usikker, kanskje fordi jeg er utrent, kanskje fordi jeg ser hvordan bildene endres etter hvert som jeg endrer lesemåte. Da blir det fort mer kaos enn kontroll, som celler som løper løpsk, for å være en parallell til Christensen. 

Den stramme kontrollen Christensen har over strukturen, har sin kontrast i en vrimmel av ulikt utforma dikt, som om hvert eneste ett er autonomt. Den eminente språkbeherskelsen hennes har sin kontrast i tematikkens fylde. Og disponeringa og utviklinga av tematikken, spenninga i teksten som helhet og i hvert enkelt dikt spesielt, finner sitt motstykke i komposisjonens enkelhet. Christensen turnerer alle elementene meget godt. Jeg tror jeg ville like å lese originalen.

tirsdag 23. februar 2016

Mammutsalget 2016

Forhåndssalget til bokhandlernes store salg, Mammutsalget, begynte allerede 1. februar i år, mens den ordinære salgsstarten var to uker etter. Som så mange andre fikk jeg katalogen per post (tre stykker) og i elektronisk variant (fire stykker), og kan trygt si at jeg har tilbragt noen timer med de gule avissidene, tallene og prisene for å finne ut nøyaktig hva jeg skal forhåndsbestille, samt hva jeg trengte å kikke nærmere på. For i år var det nemlig slik at jeg faktisk fant en del på salget. I fjor var salget helt elendig, og for første gang på mer enn ti år brukte jeg bare noen få hundrelapper. Året før brukte jeg rundt 800 kroner, mot nesten tusen året før det - svært lite for en som vanligvis har lagt igjen både fire og fem tusen kroner!

For også Mammutsalget har hatt sin utvikling - ned i kvalitet og opp i pris, dessverre. De fleste romanene for eksempel, har gått fra å koste 79,- og 99,- i 2003-2004 til omtrent det dobbelte i dag. Da føler en ikke lenger at tilbudet er så godt, det oppleves som "tilbud". Salget er stadig mer kommersialisert også, med færre og færre titler i katalogen og flere og flere bestselgere. Og jeg er ikke interessert i å betale 149,- eller 199,- for dårlig, oversatt litteratur som jeg likevel ikke vil lese, ikke vil jeg gi 299,- for fjorårets biografiflopper heller. For å ikke snakke om alle de evinnelige dokumentarbøkene, nå må vel folk snart ha fått nok av ymse forhold i Norge under andre verdenskrig? De øvrige salgsbøkene, som jeg kanskje skulle ønske å lese en eller annen gang, men mest sannsynlig ikke, fins jo på biblioteket. De bøkene jeg som regel er ute etter, er klassikere, gammel litteratur, bøker det er vanskelig å få tak i, praktutgivelser eller lignende, bøker som er viktige litteraturhistorisk sett, bøker som er sjeldne i andre salgskanaler. Også gode sakprosabøker om historie og litteratur kan være aktuelle. Sist, men ikke minst, benytter jeg meg alltid av Mammutsalget for å finne bokgaver til familien, og i år var det full pott.

Årets Mammutbestilling blei delt opp - størsteparten kjøpte jeg hos HaugenBok på nett, som sender raskt og fraktfritt. De bøkene jeg måtte se nærmere på, eller som HaugenBok allerede var utsolgt for, bestilte jeg hos min lokale Librisbutikk, det også på nett. Sånn sett har det blitt litt enklere - en slipper å møte opp for levere bestillinga i den fysiske butikken, slik en måtte tilbake i 2003-2004. Samtidig med Mammutsalget var det også salg hos Bokklubben, så jeg så meg nødt til å bestille litt der òg. De hadde jo et helt annet utvalg av bøker. Resultatet blei minst ei bursdagsgavebok til hver av de om lag tjue nærmeste folka i slekta, minst ti bøker til årets barnebursdager, samt en del ekstra til oss her i heimen. Ja, og det blei vel mest til hu mor...

HaugenBoks forsendelse kom i tre digre esker, Bokklubben i én. Også blei det to poser fra Libris, men der var utvalget skuffende lite og dårlig. Jeg fant ikke ei eneste bok fra eget lager, noe jeg tidligere har pleid å kjøpe mye av. Det kan få en til å lure på hva som egentlig skjer, når bokhandelen ikke har noe eget lager å øse av. Uansett, her er det jeg raska med meg:

Lille herr Mann
Til og fra fest
Etter festen
Full storm
Au, det gjør vondt!
Germanerne
Når villdyret våkner
Soldater
Eventyrprinsessene
Edgar møter dyrene i skogen
Våpen i Norge
Eventyr
Vitenskap og teknologi
Vikingenes verden
Jeg vil også ha et søsken
Katten flytter ut
Hva er et navn?
Kubbes album om alt
Kleopatra
Den lille larven Aldrimett
Ny grunnlov
Skammens historie
Historien om kjærligheten
Mannen fra mengden og andre noveller
Ti tusen skygger
Hva er vitsen?
Don Juan
Katt savnet
Ein stad mellom tru og tvil
Det 19. århundre - en illustrert historie
Oppdagelsesreiser
Den store boka om hunden
Piratologi
Fra topp til tå
999 kunstverker
Den store boken om norrøne guder
Curry
Bittesmåene
Jeg må tisse, sier Nora
Romerrikets historie
Den glade løven
Jason og Sinna-Guri
Husets oppskriftsarkiv
Lisen får ikke sove
Jeg fant
Baksiden av medaljen
Klokkene ringer for deg
Den lille dikt- og regleboka

Med flere eksemplarer av enkelte titler, blei det godt over femti bøker som jeg dro med meg hjem. Og dette burde holde både vel og lenge, i alle fall ut året. God Mammutjakt til deg også!

søndag 21. februar 2016

Casablanca

Bildekilde: IMDb
En av den amerikanske populærkulturens desiderte klassikere, er storfilmen Casablanca fra 1942. Filmen blir mer enn gjerne brukt som referanse i flerfoldige bøker, andre filmer og tv-serier, og er ofte sitert og vist til i quizzer i bokform og på skjerm. I tillegg kommer filmen som regel høyt på ulike tidenes beste film-kåringer verden rundt. Replikker som "Of all the gin joints, in all the towns, in all the world, she walks into mine", "We'll always have Paris" og "Here's looking at you kid" er innarbeida i manges bevissthet takket være hyppig gjenbruk, kopiering, beundring og parodiering. Og til nå, var jeg blant dem som hadde hørt alle disse linjene, men som ikke brydde meg noe videre. Nå har jeg derimot sett filmen, og da stiller det seg ganske annerledes.

Mannen som opprinnelig uttaler de hyppig siterte replikkene, er ingen ringere Humphrey Bogart (1899-1957), en av 1930-, 1940- og 1950-tallets mest kjente og mest brukte mannlige filmskuespillere, med en desidert karrièretopp rundt 1941-1942, da han blant anna spilte i Casablanca. Med seg i filmen har han et stjerneensemble, leda an av Ingrid Bergman (1915-1982), som har en fenomenal karrière med et femtitalls filmer på samvittigheten, og like mange Oscarnominasjoner og Oscarstatuetter som Meryl Streep (f. 1949) - så langt i sistenevntes karriere, iallfall. Videre har de Paul Henreid (1908-1992) på laget, som hadde sin storhetstid på 1940- og 1950-tallet, og utover 1960-tallet også som regissør. Regissøren av Casablanca er derimot den utrolig produktive Michael Curtiz (1886-1962), og manuset er det J. Epstein (1909-2000), P. Epstein (1909-1952) og Howard Koch (1901-1995) som står for. Manuskriptet er i sin tur basert på et skuespill.

Og det hele er som følger: Det er den tidligste fasen av andre verdenskrig, og vi befinner oss i Casablanca i Marokko, der den barske amerikaneren Rick Blaine (Bogart) eier og driver byens mest populære utested, med musikk, dans, drikk og ulovlig gambling. Casablanca er et stoppested for mange, særlig for europeiske jøder eller politiske flyktninger, på deres ferd videre mot USA og friheten. Derfor har mange nasjoner, også Tyskland, interesse av å ha noe kontroll i området, sjøl om Casablanca er et ikke-okkupert fransk område. Så blir to tyskere funnet døde. Og på seg hadde de to gyldige utreisepass - det vil si gratisbilletter til frihet og velferd. Disse passene er det naturligvis mange som er interesserte i å få tak i. Slik kommer både det korrupte politiet, motstandsgrupperinger og nazistene på banen, og stedet der det hele utspiller seg, er på utestedet til Rick. Et spenningsmessig høydepunkt er når de tyske soldatene tordner i gang med sin taktfaste "Das Lied der Deutschen", mens motstandsfolka klemmer til med "La Marseillaise" - samtidig!

Ytre sett er det altså en slik politisk konflikt som er drivkrafta i filmen. Men så fins det noe mer. For den noe grinete og bitre Rick, som aldri drikker sammen med kundene sine, og som stort sett holder til på kontoret, har naturligvis en bakgrunnshistorie. Ikke bare har eksilamerikaneren vært soldat i flere omganger, men han har også elska - og blitt forlatt. Det er ei historie han holder skjult for alle, bortsett fra for pianisten Sam, som kjente Rick også i hans lykkelige dager. Men forhistoria blir brått nåtid når ekskjæresten Ilsa Lund (Bergman) en dag ankommer utestedet til Rick (hvorav første sitat). Med seg har hun ektemannen sin, Victor Laszlo (Henreid). Slik åpnes filmens mange konfliktlinjer.

Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med forhistoria til Rick og Ilsa, to ensomme mennesker i Paris. Mens krigen ruller i bakgrunnen, forelsker de seg i hverandre (derav andre sitat). Når krigen så kommer faretruende nær, og han er i nazistenes søkelys, beslutter de at de skal flykte. Men hun møter ikke opp på togstasjonen til avtalt tid. Han venter, søker febrilsk med blikket, mens folkemengden vrimler omkring han, alle vil reise, bare noen få har fått billett, det regner -. Hun kommer ikke, og han drar.

Fortid og nåtid veves elegant sammen: Det er mange konfliktlinjer, mange ubesvarte spørsmål. Nazistene er ute etter utreisepassene, det korrupte politiet også. Rick, som veit mer enn han burde og ser mer enn han skal, presses fra alle kanter. Og det er noe uavklart mellom Ilsa og Rick. For hva var det som egentlig skjedde i Paris? Han har kanskje ikke noe behov for å vite, men hun har et behov for å fortelle. Deretter hviler alt på hans skuldre.

Casablanca er en av disse gamle klassikerne i svart-hvitt. Jeg trodde at det kom til å bli en litt tam seeropplevelse reint visuelt, men det var det virkelig ikke. Filmen har en dåm over seg, av noe storslått og tidløst, og skuespillerne klarer å lage en egen verden, som seeren kan trå inn i, være en del av. Dette universet underbygges av musikk, interiør, dekor, klær og stemning. Og da gjør det ikke så mye at manuset ikke er så effektivt eller at replikkene ikke er så spissa. Særlig karakteren til Bergman gjentar seg, men dette er jo avhengig av både sjanger, tida stykket og filmen blei til i og dets syn på kvinner. 

Men når ordet sjanger nevnes, så må jeg jo si at denne filmen er et reinspikka drama, et kjærlighetsdrama sådan. Vel er krigen en katalysator, og en tilstedeværende, pressende faktor, en drivkraft, men Casablanca er ingen krigsfilm, den sentrale tematikken er ikke på noen måte krig eller fæle krigshandlinger. En kan heller si det slik at ulike menneskers krigserfaringer inngår i det som skildres i filmen - som det flyktende, unge paret uten penger, som Laszlo, som Ilsa, som Rick. Krigen presser dem, fra hverandre og sammen igjen, presser fram handling, innrømmelser, desperate ord og såre følelser. Det at krigen raser, gjør det enda viktigere å gjøre rett, å velge rett, å ikke angre. Og så syes det hele sammen til slutt, slik at det blir vanskelig å skille krig fra romanse og romanse fra krig. Det glir i ett, den ytre rammefortellinga og den indre kjærlighetshistoria.

Casablanca er en uhyre velspilt film, der alle skuespillerne gjør maksimalt ut av sine av og til snevre rammer for rollefortolkning. Rick, for eksempel, er litt for stiv, og Bogart har ikke akkurat mest mimikk. Han har heller ikke så mye karisma, så det tar tid for meg å tro på han og historia hans. Laszlo, på sin side, ser ikke akkurat ut som om han kommer rett fra et visst avstraffelsessted, og minner mest om en privilegert spradebasse der han avslappa vandrer omkring og når som helst kan bli arrestert eller skutt. At han skal være politisk engasjert er ikke så troverdig. Og Ilsa Lund, filmens uovertrufne femme fatale, trenger egentlig ikke å være så mye mer enn nydelig. Men hun er det, hun er sår, sint, øm, varm, trist, fortvila, angrende, nesten barnlig. At hun i tillegg er så profesjonell, så tilstede at hun nærmest skritter ut av tv-ruta, er en stor bonus for den litt forutsigbare historia. Og at Bogart og Bergman har såpass god kjemi, gjør mye av filmen.

Et romantisk drama med krigen som bakteppe - det er ikke veldig originalt i våre dager, der vi i flere årtier har blitt teppebomba med nettopp slikt. Men der mange filmer er tårevåte og sentimentale eller mesker seg med brutalitet og fæle detaljer, opplever jeg at denne er litt annerledes. Casablanca er verken brutal eller fæl, og det som fins av ytre, krigsrelatert spenning holdes på et nøkternt, nesten familievennlig nivå. Casablanca dyrker heller ikke helten eller heltinna som forgjeves leiter etter en tapt kjærlighet, eller som leiter og finner, hvorpå seerne innvies i lykkelig forsoning. Det er ikke utholdenhet eller troskap som er viktig her, snarere dygder som plikt og mot. Slik får Rick ei sårt tiltrengt utvikling, fra passiv og tilbaketrukket til handlekraftig og sjøloppofrende. Sjøl om historia i seg sjøl ikke er så veldig overraskende, er den både rørende og søt. Derav sitat nummer tre, som plutselig, i likhet med de to andre, betyr noe - også for meg.

onsdag 17. februar 2016

Biografi: Roland og Karl

Bildekilde: Bokelskere
Nytt av året i biografilesesirkelen til Ingalill, er at vi som er faste deltakere bestemmer kategoriene. Gro var først ut nå i februar, og hun avgjorde at kategori nummer én var sport. Det vi si at vi som deltar må lese om ymse idrettsutøvere, etter fritt valg, naturligvis. Men her hos meg blir det ikke så fritt, da jeg helst skal lese ut fra ulesthyllene mine. Etter mye fram og tilbake, og heller spede forsøk på å få de mest hardbarka forfattere til å framstå som sportslige begavelser, landa jeg, kan hende uforståelig nok, på middelaldereposet Rolandsangen, også kjent som Rolandskvadet.

I Rolandsangen møter vi naturligvis ingen fotballspillere eller kulekjørere, det er dårlig med svømmere (faktisk, for de drukner) og det fins ikke en eneste håndballspiller. Slalåm er ikke finni på enda, bordtennis er det bare å glemme, det samme gjelder golf. Tenke seg til, stå sånn og veive! Men hvordan i alle dager kan boka da være relevant? Det er ikke bare fordi de spiller sjakk og terningspill, altså. Dette er nemlig noen skikkelige råtasser av noen karer. De er keisere, konger, emirer, hertuger, fyrster, grever, høvdinger, riddere, soldater - de er stort sett så topptrente som det går an, sett med middelalderøyne og med full forståelse for en konges silketelt og behov for å trekke seg tilbake midt i kampens hete. Året er 778 og de kristne, representert av Karl den store (742-814, konge fra 771), som ikke enda er den store, har tatt på seg et umulig oppdrag: Å jage hedningene, det vil si muslimene, ut av Spania. Disse karfolka marsjerer fra Frankrike til Spania ene alene for å krige, og du kan tenke deg at de har tidenes oppakning. Alt og alle skal med, børa er tung, særlig for muldyret, men om en ikke er av i overkant edel byrd, så må en trekke sin del av lasset.

Først litt ytterligere legitimering av valg av bok: Ridderne, som vi primært følger, er de viktigste, dyktigste og edleste i følget, nest etter kongen. De må soleklart være svært gode til hest, sida de rir store deler av veien og har både pakkhest, ridehest og krigshest. I fredstid kunne de øve seg på framtidige bragder i ridderturneringer rundt om på kontinentet. Turneringene, som var en forlystelse for høy og lav (brød og sirkus), sørga for å holde mannfolka i form. Det var viktig når en kunne bli sendt i krig der en måtte bære klær og utstyr som kunne veie opp mot førti kilo. Ridderne måtte altså være godt trente, dyktige ryttere og fysisk sterke. Videre måtte de kunne bruke lanser, spyd, pil og bue, øks og kniv, samt sverd, skjold og never - både til hest og til fots. Det er riktignok ikke sport, dette her, men det er ikke så langt unna heller.

Av alle de frankiske ridderne som befinner seg i maurernes rike sammen med kong Karl, er Roland den fremste. Han er offisielt nevø av Karl, men et stygt rykte kan fortelle at det er mulig at han er avla i et blodskamforhold mellom Karl og kongens egen søster. Om ryktet er sant, vites ikke. Men fakta er at Karl er glad i Roland, og Roland er glad i Karl, og de gjør det de kan for å beskytte hverandre, Roland som kongens fremste jevning, kongen som hans beskytter. Roland er den flotteste ridderen du kan tenke deg, og han har kjempa for kongen i mange, mange år, og erobra mye land for han. Dette veit kongen å verdsette både i ord og gester. Den som derimot ikke er så fornøyd med ståa, er svogeren til Karl, Rolands stefar, Ganelon. Han er drittlei av at drittungen får oppmerksomhet og ros, for Ganelon syns Roland er en overmodig, blærete skrythals som burde bli satt på plass en gang for alle. Og det beste av alt hadde vel vært om han blei rydda av veien også.

Og med det er verkets rammer skissa opp. Alt som skjer, skjer i forlengelsen av dette mannlige trekantdramaet der sjalusi, aggresjon og kjærlighet er de sterkeste drivkreftene. Og som i mange andre middelalderverker, som for eksempel sagaene, er den utløsende faktoren ganske enkelt en fornærmelse - det vil si, én fornærmelse for mye. På Rolands råd sender kong Karl Ganelon som et høyst ufrivillig sendebud til maurerkongen Marsili. Kong Karl krever at Marsili tar til kristendommen og gir han Spania i len. Først da kan frankerne, som har hærtatt og herja i Spania i sju år, begynne å tenke på retretten. Kravet er frekt og Ganelon drar med livet som innsats, vel vitende om at han lett kan bli ett hode kortere om han ordlegger seg feil hos hedningene. Sint som han er, vekter han sine ord svært nøye, og i møte med muslimene finner han en slu forbundsfelle. De koker i hop en blodig plan som inkluderer Rolands endelikt og kong Karls endelige nederlag.

Vel fornøyd med dette rir Ganelon tilbake til frankerne, og formidler at avtalen om underkastelse er i orden. Kongen kan reise hjem, alle kan reise hjem, nå skal de endelig få se igjen Frankrike, det fagre! Men Roland må lede baktroppen, som skal bestå av en liten gjeng på tjue tusen mann. Både Roland og kongen stusser, skal ikke den beste ridder ride foran? Men de gir etter for Ganelons splitt og hersk. Og slik begynner den farefulle ferden gjennom Pyreneene, grensefjella mellom Frankrike og Spania. Kongen rir uvitende i front, mens Ganelon godter seg: Han veit at nå, nå som kongen trygt er på fransk jord, vil den lille baktroppen bli omringa, angrepet og jevna med jorda. Roland er kan hende død allerede -.

Og det går slik som Ganelon har planlagt. Den lille baktroppen blir ofre for et massivt bakholdsangrep, og kong Karls tolv jevninger faller én etter én, men ingen uten å vise mot og styrke. Slagordet for frankerne er å selge seg dyrt, mens de vilt slår rundt seg og brøler kongens kamprop "Munjoie". Til slutt er det bare seksti av dem igjen, og Roland har ingen andre valg enn å blåse i olifanten, hornet. Han blåser så hardt at tinningen brister, det gjaller gjennom fjellandskapet og kongen snur umiddelbart. Men når han fram i tide?

Rolandsangens eller Rolandskvadets nedskrivingstidspunkt er datert til en gang rundt 1075 i følge Nordahl - trolig med muntlige tradisjoner etter det faktiske slaget som bakgrunn, kanskje med røtter så langt tilbake som til 778. Forfatteren het muligens Turoldus, men dette er svært usikkert. Det fins mange versjoner av eposet, og slik kan det naturligvis også ha flere ulike forfattere og/eller nedskrivere. Dette gammelfranske eposet er det fremste eksempelet på "chansons de geste", heltekvad, en litterær sjanger som var uhyre populær i høy- og seinmiddelalderen over hele Europa. Verket består av 291 laisses, sanger, og er på hele 4002 verselinjer. Det originale eposet er svært stramt i formen, og holder seg strengt til versemål, verseføtter og rimmønster. Oversettelsen til Helge Nordahl (f. 1927) er noe løsere. Men tidvis er også oversettelsen full av rytme, assonans og allitterasjon. Det er utrolig imponerende!

Karl den store er en velkjent historisk skikkelse for de fleste, men også Roland antas å være en faktisk historisk person. Han nevnes nemlig i Einhards (775-840) biografi om keiseren, der slaget i Roncevaux, Tornedalen, blir omtalt. Det er forøvrig et slag som er varte i mindre enn én dag og som er helt uviktig for både Frankrike og Spania, hvis en ser bort ifra de noe overraskende kultur- og litteraturhistoriske ettervirkningene. Men som så ofte med slike hendelser, så har det nok "balla på seg" en del opp igjennom åra. Riktignok nevner Einhard at mange dør, men at det er tusenvis, skal en være forsiktig med å påstå. Videre utkjempes det i Rolandsangen en bitter kamp mellom kristne og muslimer, mens det i virkeligheten var baskiske folk som lå på lur i fjella. Nordahl poengterer også flere ganger i de fyldige sluttnotene og det fantastisk kunnskapsrike etterordet at overdrivelser hører sjangeren til, særlig etter bestemte tall, ofte med bibelsk betydning. 

Og henvisningene til Bibelen, Gud og kristendommen er svært mange. Vi får dem servert direkte, for eksempel når Roland snakker og uttrykker hvordan en ekte ridder skal oppføre seg, i bønn til Gud eller til keiseren, eller mer indirekte, som når Roland legger seg lagelig til når han skal dø - av med hansken, og armen opp mot himmelen med åpen hånd, slik at han kan bli trukket opp, med ansiktet mot det uerobra landet. Stedet han har valgt seg er heller ikke ubetydelig, med marmorblokker og et furutre. Videre fins det mange symbolske paralleller, som at slaget står i Tornedalen, at Rolands tinning brister, det er blomster, relikviene i Rolands hellige sverd Dyrendal og så videre. Og Gud griper visstnok inn også, etter bønn fra kongen: For at han skal kunne ta sin hevn over de fromme og edle ridderne, stanser Gud sola i sin bane og forlenger dagen. Det er ingen tvil om hvilket verdensbilde som formidles.

Men til den som tror at jeg nå har lest 291 kristne dikt om et lite slag i fjella: Du kunne ikke tatt mer feil. For når ridder Roland og de elleve andre jevningene svinger sverdet, er det svært lite som minner om kristendom i skildringene. Hedningene meies ned av full kraft, og Turoldus, eller hvem det nå var som skreiv, sparer ikke på detaljene. Drapene er minst like brutale som i en islendingesaga, men der hopper de som regel over tytende hjernemasse og slikt. Det får vi derimot her, og vi får skildra hvordan kroppen nærmest bretter seg til hver sin side når Dyrendal kvesser sitt skarpe blad mot en hednings hjelmbekledte hode... Sverdet skjærer så diamanter og juveler spruter, gjennom hodeskallen og videre helt ned, helt ned, slik at hesten også blir partert. Og når de kristne har gått på med sitt, får de sitt tilsvar fra muslimene. Også her spruter blodet bra, og på begge sider kommenterer de hverandres drap. Det som da var uttrykk for en oppriktig og alvorlig kollektiv mening, en slags lagmoral, en oppmuntring når en veit at nederlaget bare er minutter unna, blir med dagens øyne fort galgenhumoristisk.

Det er først ved lesinga av et verk som Rolandsangen at en skjønner hvor arkaiske mange språklige vendinger er. Dette ville naturligvis vært enda tydeligere om jeg leste fransk, men sjøl i en oversettelse er det mye som har en ordtakaktig eller aforismelignende ordlyd. Noen eksempler er ved mitt skjegg, klok manns tale, lytt ikke til en overmodigs ord, dingle på et gammelt øk, den taper ikke, som står fast i kampen, ussel ridder vinner intet slag, det sømmer seg for menn å dø i kamp og så videre. Her får en oppegående leser servert ganske mange stikkord for datidas krav til god oppførsel, god moral og hva som er de rette dygder. 

Og slik kommer vi inn på tematikken i verket. For handler Rolandsangen egentlig om dette lille slaget, om de kristne som hevner sine nedslakta brødre, om tro og vantro? Ytre sett, ja. Men mange mener, og jeg med dem, at det snarere er de indre verdiene som er tema. Både Ganelon og Roland har feil og gjør feil. En er sjalu og ærgjerrig, en er overmodig og ærekjær. Ganelon vil heller forråde sin konge enn å leve i skyggen av sin stesønns bragder. Det er det samme som å signere sin egen dødsdom. Roland vil heller ta livet av sine tjue tusen soldater enn å blåse i olifanten, hornet, og få hjelp. Å blåse i olifanten er å innrømme nederlaget, innrømme egen utilstrekkelighet som ridder, kriger og mann. Begge straffes, og det koster dem dyrt. Roland må se sine nærmeste venner bli drept, og han bærer dem opp til den døende erkebiskop Turpin slik at de skal få absolusjon. Ganelon slites mellom fire hester. Det som gjør verket så elegant, er at dette, som er tema, også er drivkreftene i teksten. Det er følelsene som hele veien trekker oss videre. 

Også nedskriveren, Turoldus eller hvem det nå var, kommer til orde i verket gjennom små stikk, kommentarer og allmenne betraktninger. Etter en nøyaktig skildring av en hedning, skriver han for eksempel: Gud, for en ridder, om han var en kristen! Dette viser at sjøl om forfatteren kan tilstrebe noe som minner om en slags objektivitet i skildringa av disse edle mannfolka som braker sammen, så skal det heidundremeg ikke være noen tvil om hvilken side han holder med. Ikke skal leseren være i tvil om hvor sympatien skal ligge, heller. Og det er vanskelig å ikke bli berørt, sjøl av et så testosteronfylt verk, når ridderne gråter og sørger over sine døde, når kongen gråter over sitt tap av Roland. Og etter at Roland er død, er det Karl som tar over som en slags hovedperson. Slik blir Rolandsangen et verk om dem begge. 

torsdag 11. februar 2016

Favorittbøker: Q

I mine bokhyller, som domineres av gammel middelalderlitteratur, 1800-tallets store romaner og norske klassikere, er denne bokstaven uhyre sjelden. Faktisk er den så sjelden at den ikke fins! Men det betyr ikke at jeg aldri har lest ei bok med bokstaven q i tittelen, for det har jeg. Ei bok. Og den begynner ikke på q, men den slutter på q. Til gjengjeld er den veldig god.

Cecilie Løveid.
Bildekilde: Kolon forlag
Maria Q
Maria Q er et skuespill skrevet av Cecilie Løveid (f. 1951) - den viktigste dramatikeren i Norge ved siden av ja, nettopp, Jon Fosse (f. 1959). Stykket blei både utgitt på Gyldendal og oppført på Nationaltheatret i 1994. Tittelen er henta fra navnet på hovedpersonen, det vil si hennes nye navn, for det er Maria Vasiljevna Pasetsjnikova (1900-1980) hun egentlig heter, den unge sovjetiske kvinna som i 1923 gifter seg med den norske nasjonalsosialisten Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (1887-1945), som den andre av hans to koner. Og det er nettopp her, i spennet mellom disse tre, sett fra Marias ståsted, og i hennes erindring, at stykket utspiller seg.  

Maria Q er et uhyre spennende skuespill, som skildrer Quisling på en helt annen måte enn historiske og politiske dokumenter. Her er det ikke NS-mannen som står i sentrum, det er ikke en politisk agitator vi får høre, det er heller ikke den militære tjenestemannen som skildres. Det er hennes erindring av han, og framfor alt det tomrommet han etterlater seg når han blir borte. Løveid skildrer på mange måter Maria Quisling som en utenforstående iakttaker, hun har deltatt på mange av disse politiske samlingene, uten å ha hatt begreper om hva det kommer til å bety, om hvem Quisling er politisk sett, om hva han gjør. Hun har sett sin mann, lest hans manuskriper og hørt hans taler, men hun ser verken en landssviker eller en gal visjonær. Hun ser sin mann.

Og det er med gru hun husker -. At de kom for å hente han, brutaliteten, avrettelsen. Han blir skutt åtte ganger i hjertet og en gang i tinningen. Det er midt på natta. Hun fikk ikke tatt farvel, de fikk ikke sagt noe til hverandre, de blei bare revet fra hverandre, så var det slutt. Maria sitter igjen med så mange spørsmål, om hva som egentlig skjedde, hvorfor det skjedde, hvorfor måtte de ta livet av han? Også om han, da, Quisling, den norske vikingen med løfter om et bedre liv, hvem var han? Hvordan endte han opp der, død? I ensomheten og stillheten etter mannen sin, vender Maria blikket innover i seg sjøl, og hun gransker nådeløst deres felles historie, sine egne handlinger, feil og mangler, og mannen sin, Vidkun. Når slutta han å være menneske, når blei han dette dyret som for enhver pris skulle avrettes?

Cecilie Løveid har skapt en tett og spennende tekst med eksistensielt alvor. Hun tar på sett og vis et oppgjør med etterkrigsoppgjøret på vegne av Maria Quisling, enka som sitter igjen og som blir behandla som en parasitt, en sviker. Hun blir arrestert, hun sitter i husarrest. Hun får tildelt et nytt navn og må leve i stor isolasjon resten av livet. Med hvilken rett er hun dømt til ensomhet? Hvorfor kan hun ofres? Jeg har bare lest stykket, men det innehar såpass mange dramatiske og sterke scener at jeg ser for meg at det er en svært sterk visuell opplevelse også. For eksempel dette barnet, det døde barnet. Den første kona. Og lengten hennes, etter alt som var, etter noe eget, etter hjemlandet, etter tilhørighet. Uten han, har hun ingen. Hun er ingen.

Hva er din favorittbok på Q?
Er du like blank som meg, eller har du lest Q&A? Eller er du blant dem som leser mye på engelsk, og derfor har mer å velge i? Jeg kan gjerne utvide horisonten på bokstaven Q, så fremt det er litteratur som gir sterke og varige inntrykk, slik dramatikken til Løveid gjør. Hun stiller vesentlige og viktige spørsmål, hun tør å ta tak i betente temaer som NS-saken, hun våger å vise fram en annen Vidkun Quisling, hun er modig nok til å la oss føle med Maria Quisling. For, opplever jeg at Løveid sier, hun er ikke ingen, hun er mennesket, kvinna, Maria Q.

torsdag 4. februar 2016

Vinterlesing, del III

Her har året fått en pangstart - på alt anna enn koselesinga. Gjørelista mi har til en hver tid minst tjue punkter, og den dagen jeg er så heldig å kunne stryke ut tre, har minst fire-fem nye lagt seg til. Det er bukser som skal lappes, dresser som skal vaskes for hånd, sko som skal kjøpes, kostymer som skal sys. Så er det kakebaking og setting og elting av brøddeiger, snømåking, ishakking og strøing. Telefoner skal tas, søknader fylles ut, brev skal sendes. Bilder må bestilles, bøker også, gaver skal kjøpes, smykker skal repareres, vi må hente varer og pakker og ikke minst barn. Det skal vaskes og stelles og stulles - alt med et par krabater i hælene, krabater som tidvis har snørr, feber og behov for ny bleie. Så ting tar tid. Fryktelig lang tid. Helst skal vi være ute hver dag også. Så når kvelden endelig senker seg og huset er i ro, får jeg ikke alltid tatt fram boka likevel. Da kjemper lesetida mot alt anna slags tidsfordriv, og kosebøkene står steilt mot pensumbøkene. Heldigvis bytter de på å vinne, sjøl om januar gikk i pensumets favør.

Carl Frode Tiller
Carl Frode Tillers siste bind i Innsirkling-serien står fortsatt støtt i ulesthylla, og må pent vente på sin tur i lesekøen. Tiller er langt framme nå, men ikke først...

Alexander L. Kielland
Et langvarig prosjekt her i gården er å lese de samla verkene til Alexander L. Kielland. Jeg begynte seint i fjor, og er nå i mål med det første av totalt fire bind. I januar fikk jeg nemlig lest For scenen, som inneholder tre små skuespill, og samlinga Nye novelletter, som er fortellinger. Begge er fra 1880, og produktiviteten, tematikken og språket viser at Kielland er en forfatter som er kommet for å bli. Jeg vil fortsette med bind II i tida som kommer, og skal blant anna lese Else og Skipper Worse.

Geoffrey Chaucer
En forfatter det er umulig å komme utenom når en skal kanonisere utpå holmen, er Geoffrey Chaucer (1343-1400). Fra før har jeg lest det ufullstendige verket Canterburyfortellinger, der Chaucer driver gjøn med høy og lav. I januar var det tid for Troilus og Criseyde, der handlinga er lagt til antikkens beleiring av Troja. Bokas omslag var rødt, og den passa derfor perfekt inn i den første leseutfordringa fra Bokhyllelesing 2016.

Biografi
Den andre leseutfordringa i år, er på det biografiske planet. Hos Ingalill leser vi biografier annahver måned, det vil si, de andre leser biografier, jeg leser det jeg har... Denne runden skal det handle om sport og idrett, og der er jeg helt blank. Så jeg tar det som er nærmest, og det blir Rolandsangen. Vi skal tilbake til år 778, til slaget ved Roncevaux og tida da det å være soldat og kriger var den ypperste og viktigste formen for idrett en kunne bedrive. Hæren til Karl den store bestod riktignok av svært mange bønder, men også av topptrente riddere, som ikke bare gikk og marsjerte, men også løp og slåss, iført brynjer, hjelmer og utstyr som fort veide mellom førti og femti kilo. Og når de ikke beleira slagmarka, utførte de sine kunster i turneringer rundt omkring i Europa. Jeg ser fram til å lese det episke diktet, og tar en eventuell disking fra kategorien med godt mot.

Flatøybok
I begynnelsen av januar fikk jeg en veldig koselig forespørsel fra forlaget SagaBok, nemlig om jeg kunne tenke meg å motta et lesereksemplar av ett av bindene av den nyoversatte og nyutgitte Flatøybok, for å deretter skrive litt på bloggen. Vanligvis pleier jeg å takke nei til slikt, men de som har fulgt meg ei stund, veit at middelalderlitteratur er blitt en lidenskap for meg, og spesielt norrøne tekster. Så naturligvis ville jeg det! Litt seinere kom bind II av Flatøybok i hus. Jeg gleder meg noe voldsomt til å lese, og håper jeg får begynt i løpet av måneden.

Johann Wolfgang von Goethe
Helt i slutten av måneden er det tid for årets andre runde av Bokhyllelesing 2016. Temaet er tyske bøker, og jeg skal ta for meg den tyske nasjonalskatten Goethe (1749-1832) for aller første gang (hvis en ser bort i fra dikt og noen utdrag). Det blir spennende! Boka jeg skal lese heter Wilhelm Meisters læreår og kom ut i 1795/96. Min utgave er en norsk oversettelse fra 2003.

Inger Christensen
Men dette blei uhorvelig mye gammel litteratur, veldig mye prosa - og mange menn. For å balansere utvalget litt, har jeg derfor lyst til å lese diktsamlinga Alfabet av den danske poeten Inger Christensen (1935-2009). Alfabet utkom i 1981 og regnes av mange som et modernistisk høydepunkt. Den er eksperimenterende i formen, da Christensen baserer seg på Fibonaccis tallrekke, og med unntak av disse aprikostrærne som jeg har lest om før, er resten ukjent territorium. Jeg vil gå inn i verket med et åpent sinn.

Faglitteratur
I januar begynte studiene igjen, og jeg har strevd meg igjennom mange lange utdrag fra Immanuel Kants hånd, men også kost meg med litt lettere tekster fra Eduard Hanslick, Nelson Goodman, Clement Greenberg og Rosalind E. Krauss. I måneden som kommer skal jeg blant anna streife innom Jacques Rancière, Kjersti Bale, Umberto Eco, Siri Meyer, Johann Gottfried Herder, Leidulf Melve, Jack Goody, Anne Svånaug Blengsdalen og mange, mange flere. Det blir bra!

Riktig god lesemåned til dere alle!