torsdag 31. desember 2015

Bokhyllelesing 9: Nobelbøker

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått noen uker ekstra på å komme i mål med årets niende og siste runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med nobelbøkene:
- Elida leste Søndager i august av Patrick Modiano
- Hedda leste Dagdrivergjengen av John Steinbeck
- Gro leste Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro
- Signe leste The Waste Lands and Other Poems av T. S. Eliot

Før runden begynte, var vi tolv påmeldte. Flere bytta bok underveis, noe som sjølsagt er helt i orden - denne måneden måtte jeg også gjøre det sjøl, Lessing var noe overmodig. I tillegg blei alt forsinka, hovedsaklig på grunn av meg, men jeg tør å vedde på at ymse infeksjoner og julestri gjorde sitt inntog i flere hus enn mitt, noe som igjen påvirker lesetid og leseevne. Dessverre! Videre trakk Beathe seg underveis, mens Elisabeth ga beskjed om forsinkelse. Hos flere andre lesere veit jeg at et innlegg er i farta, men det er altså bare fire stykker som er i mål per i dag. 

Jeg savner tilbakemelding fra Silje, Birthe, Bjørg, Astrid Terese, Monika og Trudelutt. Dere skulle lese følgende nobelprisvinnergjeng: Sigrid Undset, Doris Lessing ganger to, Gabriel García Márques, Knut Hamsun og det irske topplaget bestående av William Butler Yeats, Samuel Beckett, Seamus Heaney med flere. Har lesemåla kokt helt bort i julegrøten, eller er dere bare forsinka? Glemte dere klassikerne til fordel for nye bokjulegaver, eller var det ikke riktig bok å gyve løs på midt i julestria? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet.

Vi har lest nobelprisvinnere, alle i hop, tre menn og ei kvinne. Først fra den amerikansk-britiske poeten Thomas Stearns Eliot (1888-1965), som mottok prisen i 1948, til den amerikanske romanforfatteren John Ernst Steinbeck (1901-1968), som fikk prisen i 1962. Deretter hopper vi omtrent femti år fram i tid, med den canadiske novelleforfatteren Alice Ann Munro (f. 1931), som endelig fikk prisen i 2013, og den franske romanforfatteren Patrick Modiano (f. 1945) som mottok prisen året etter. Og med det er flere ulike sjangre, land, språk og tidsepoker representert. Ikke verst!

Nobelprisvinnere til side - lærdom skal tas av denne runden: Den var for sein. I desember har folk anna å gjøre enn å bare lese, og både besøk og bakst tar tid. Derfor vil neste års leseutfordring legges opp litt annerledes, for eksempel vil det bare være åtte kategorier, ikke ni, og vi skal være ferdige til starten av desember, slik at alle står fri til å kose seg med slikt de liker best i jula, og ikke stresslese. For det er verken bra for bok eller leser. Så er vi også klare for en ny start tidlig i januar. 

Og med dette er altså leseutfordringa Bokhyllelesing 2015 avslutta. I dagene framover skal jeg nitidig ta for meg deltakelser og innlegg fra hele året, for å deretter trekke en verdig mottaker av en aldri så liten bokpakkepremie som takk for solid deltakelse. Vinneren vil bli annonsert her på bloggen. Jeg har dessverre ikke mulighet til å skreddersy bokpremien, og håper derfor at bøkene som allerede er pakka og klare til å sendes, faller i smak og ikke allerede står og støver i ulesthyllene. I så fall får bøkene bare gis videre til andre bokelskere. 

Neste runde i leseutfordringa starter mandag 18. januar 2016. Hvilke kategorier og datoer du skal forholde deg til når du velger bøker fra egne ulesthyller, vil komme på plass i eget innlegg og egen side så snart det er klart. Da gjenstår det bare å si takk for 2015, for alle som har deltatt, lest, skrevet, tenkt og kommentert, og velkommen til ei ny runde med Bokhyllelesing i 2016. Godt nytt leseår!

onsdag 30. desember 2015

Bokhyllelesing: John Steinbeck

Bildekilde: pax.no
Dagdrivergjengen, originalt utgitt som Tortilla Flat (1935), er gjennombruddsromanen til nobelprisvinner John Ernst Steinbeck (1902-1968). Boka, som var Steinbecks fjerde, kom på norsk for første gang i 1938. Min utgave er fra 1995 og er oversatt av Haakon Bugge Marth (1901-1990). Steinbeck mottok Nobelprisen for sitt forfatterskap i 1962, og han er dermed mitt valg til niende og siste runde av Bokhyllelesing 2015, der temaet er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Egentlig skulle jeg lese Doris Lessing, men midt oppi influensakaos og julestri, blei det litt for mye med ei lengre bok. Derfor falt valget på John Steinbeck og den lille, humoristiske romanen om paisanosgjengen - 'de som drikker dram av syltetøyglass'.

Og drikke dram gjør de, i lange baner. Som oftest går det i vin, dårlig vin, utvanna vin, varm vin, kald vin, sur vin, stjålet vin - så lenge den kan drikkes, er de ikke nøye på hva det er. Målet for dagen er å bli mett, gjerne brisen eller noe påseila, men helst full. Så trenger de ikke å gjøre noe mer, annet enn å slumre i sola. Hvem er så disse paisanos? Vi befinner oss på USAs vestkyst, nærmere bestemt California, i den lille byen Monterey, og fordi det hele er så fint skildra i åpningskapitlet, lar jeg like greit Steinbeck fortelle sjøl: 

"Monterey ligger på skråningen av en bakke, med en blå bukt under, og en høy, mørk furuskog bakom. Den nedre del av byen er bebodd av amerikanere og italienere, som lever av å fange og legge ned fisk. Men oppe i bakken, hvor skogen og byen går i ett, og hvor gatene er uten asfalt og hjørnene uten lyktestolper, der har de gamle innbyggerne satt seg fast, slik som de gamle briter har satt seg fast i Wales. Disse som bor her, kalles for paisanos.
     De bor i gamle trehus som ligger på gårdsplasser fulle av ugress, og rundt omkring dem står furuer fra skogen. Disse paisanos er alt annet enn kremmere, de kjenner intet til den amerikanske handels innviklede system, og da de ikke eier noe som kan stjeles, utnyttes eller pantsettes, har dette systemet heller ikke kunnet virke synderlig på dem.
     Hva er en paisano? Det er en mann av blandet spansk, indiansk, meksikansk og forskjellig slags kaukasisk blod. Hans forfedre har levd i California i ett eller to hundre år. Han snakker engelsk med paisano-aksent, og spansk med paisano-aksent. Når spørsmål om rase kommer opp, påstår han indignert at han er av reneste spanske blod og ruller opp ermet for å vise at den bløte innsiden av armen hans er nesten hvit. Ellers er farven som på en godt innrøkt merskumspipe, og han kaller den solbrent. (...)"

I sentrum av begivenhetene står Danny, som Steinbeck beskriver slik: "Danny var liten og mørk og pågående. Da han ble femogtyve år, var bena hans bøyd nøyaktig etter de runde flankene på en hest." Danny og kompisene hans, alle fra Tortilla Flat, verver seg ved et uhell, og i godt berusa tilstand, til militæret, for å bidra til kampen mot Tyskland under første verdenskrig. Når de kommer tilbake, etter å ha kjørt inn mulesler, sitti i fengsel og marsjert rundt på trening med infanteriet i Oregon, skjer det noe som endrer livene deres. Bestefaren til Danny har dødd, og Danny arver to hus. To hus! Skjønt, å kalle dem hus er kanskje å ta i - rønne er muligens mer korrekt. Uansett er det litt av en rikdom, særlig for en som aldri har hatt noe av verdi, men det er også en forpliktelse. Danny kjenner vekta av eiendom på kroppen, bekymringene som følger plager han, men han nyter også å stige i anseelse blant folka i Tortilla Flat, og særlig blant kompisene sine. Nå er det slutt på å lurke rundt i grøftene, tigge ved bakdørene på restaurantene, stjele fra hagene til folk og sove i furuskogen - nå kan de sove i et hus, i ei seng!

Ja, for det sier seg sjøl at Danny ikke får bo lenge aleine. I begynnelsen leier han ut det ene huset, men får aldri noe for det. Da det brenner opp, kommer de ikke-betalende leieboerne like greit bort til huset der Danny bor. Med på rønnelasset følger derfor Pilon, Pablo, Jesus Maria Corcoran, Piraten og Store Joe Portugiser. Ja, og alle de fem hundene til Piraten. Også flere trakterer Dannys hus og dets nære omgivelser, på jakt etter vin, mat, eventuelt begge deler, damer, selskap eller litt penger. Å finne en skatt er det største ønsket til mange av de håpløse herremennene i boka, men de har lite hell med seg. Men de klarer seg fra dag til dag, på et noe skakkjørt vis og ved hjelp av en durabelig mengde matrester som Piraten innkasserer, så en kan kanskje si at lykka er bedre enn forstanden lell.

Ja, for det er nettopp noe av det jeg opplever er denne episodiske folkelivsskildringas hovedbudskap. Lykke er ikke noe som oppnås ved å kjøpe nye ting, eller ved å velte seg i luksuriøs mat og kle seg i eksklusive stoffer. Lykke er noe inni en, en stemning, en følelse, som ikke kan jaktes på eller lures fram. Danny og kameratene hans er nemlig stort sett lykkelige, enda de ikke har noe som helst. De bryr seg ikke heller, for de har hverandre. Og sjøl om den ene er slu og den andre er dum, den tredje er hjulbeint og den fjerde er lat, og alle er overtroiske, uærlige og stakkarslige, og de både krangler, kaller hverandre stygge ting, nedkaller forbannelser over hverandres opphav og ofte havner i håndgemeng, så vokser det fram et unikt fellesskap, basert på kameratskap og frihet, respekt og, ja, fyll.

I Dannys hus i Tortilla Flat oppstår det mange morsomme og mildt tragiske situasjoner, og de som bor der får virkelig gjennomgå. De er nederst på den sosiale rangstigen, sjøl om de bor i et hus, for de er noen fyllebøtter og noen rørekopper som aldri får gjort noe som helst. Det eneste hederlige unntaket er den tilbakestående Piraten, som hver dag selger et trillebørlass med opptenningsved nede i Monterey. Ellers går mannfolka sjelden ned til Monterey - der venter bare flåkjefta italienerpakk og arresten, som de i perioder hyppig frekventerer. Men stort sett holder de seg i Tortilla Flat hvor de rapper egg fra naboens høner, lunsjen til de glade parene som er på piknik i skogen, spriten til soldatene og så videre. De lurer de som lures kan på stadig nye og oppfinnsomme måter, pantsetter alt de har av verdi for å få litt vin, som de bærer på i kanner tildekt med gresstuster, eventuelt smugler rundt under jakka (hvis de har ei jakke). Og sånn fordriver de dagene i lag, som tittelen sier.

Dagdrivergjengen er inspirert av legendene om kong Artur og ridderne av Det runde bord. Steinbeck peker på det sjøl allerede på første side og legger slik opp til intertekstualitet og komparasjon for den som ønsker ei sånn lesing. Jeg må helt ærlig si at jeg ikke akkurat fant en slående likhet mellom de slappe og uskolerte paisanosene og den høviske, danna hirden til sagnkongen, som for øvrig drikker av forgylte drikkebegre. Men det er en artig parallell, for kan to verdener komme lenger fra hverandre? Neppe.

Steinbeck skildrer paisanosene og det lurvete livet deres godt, men til forskjell fra mange andre som ikke skriver om sin egen samfunnsklasse, utleverer han dem faktisk ikke. Fortellerstemmen, som er sjarmerende og lun, kommer med rammende karakteristikker av alle, men er aldri ondsinna eller slem. Det er en varme i tekst og tone, og sånn sett passer stilen godt overens med innholdet i boka. Danny og gjengen hans kan nemlig være brutale med hverandre, og andre, for det må de for å overleve. De har sin egen kodeks, egen moral, egen sans for hva som er rett og galt. Men innafor dette systemet, samfunnet i samfunnet, er det en slags balanse likevel, som er basert på at alle er i samme båt og at en må hjelpe hverandre for å komme gjennom dagen. Det er deres plikt å stå hverandre bi, slik Danny gjør når han lar alle bo hos seg uten å tjene stort på det - han tenker faktisk knapt på det. Varmen dem i mellom, sjøl om den like ofte tar form av skjellsord og velretta klasking som deling og tilfreds småhulking over vinglasset, er det bærende element. Og det er nettopp i denne varmen fra likesinna en finner lykke, i alle fall opplever jeg at det er det Danny og vennene hans konkluderer med.

Og det kan vi kanskje lære noe av? Nå, som mange av oss er bortskjemt med en overflod av julegaver? Disse gavene dekker noen behov, det er sant, og gavegivinga har uten tvil en viktig sosial funksjon. Men gavene i seg sjøl gjør oss ikke lykkelige, verken de mjuke tøflene, den dyre genseren, den morsomme filmen, den nyeste mobiltelefonen, det spennende spillet eller det glitrende smykket. Tilfredshet, ja, takknemlighet, ja, kanskje til og med tilfredsstillelse av et desperat ønske om å ha det som alle andre har, å vise status gjennom klær, ting og pynt, å bli sett, kanskje til og med lagt merke til. Men lykke, vedvarende lykke? Nei, da må vi se på hverandre, snakke sammen og være sammen, slik som Danny og kompisene hans. Først da ser vi virkelig hverandre - og oss sjøl i den andre.

søndag 27. desember 2015

Under trærne 2015

Blei jula 2015 ei bokjul? Nja, jeg veit ikke det. I alle fall ikke for mitt eget vedkommende. Forbausende få gaver under treet var flate og harde. Enda færre av dem var til meg. Men det var jo noen bøker der, lell. Heldigvis! For det blir ikke ordentlig jul uten ei bok eller to til hvert familiemedlem. Og det klarte vi i år, ergo er det per definisjon ei lita bokjul. I alle tilfelle forsøker jeg alltid å gi bort en del bøker. Det er de fineste gavene, syns jeg, i alle fall om en treffer blink. Men det er klart at det ikke alltid er så lett.

For det første fordi folk rundt oss har mange bøker. Mamma har et eget bibliotek. I tillegg kommer bøkene på arbeidsrommene, og i stuene. Ja, i flertall. Bestefar sier at han har så mange bøker, at om han får flere nå, må han slå ut veggene i kjelleren, der han har mange hyllemeter med ymse titler samla opp gjennom et langt liv. Så sier han at han ikke vil ha noe til jul. Men det får han jo (bok). Og hva gjør han i romjula? Jo, han leser. Han er en typisk vinterleser. Da liker han seg ikke ute, det er kaldt og guffent, så da sitter han like greit inne. Og leser. Når sola stikker fram i mars, stikker han også ut. Men i de kalde, mørke månedene er han inne. Og han leser bok etter bok. Omtrent aldri fra biblioteket. Av og til lånt av familien. Mye fra hyllemeterne i kjelleren og på gjesterommet. En del fra loppemarked.

Noen er altså sesonglesere, som bestefar. Noen leser mye, som mamma, andre lite, som mannen min. Noen leser bare pensum, som brodern. Han har satt alt anna på vent, og vil helst ikke ha så mange bøker. Han har mange nok meter å lese som det er, sier han, og jeg vrir huet for å finne ut hva han kan få som ikke er bok. Andre leser svært selektivt, som mormor. Der går det i Helbred deg selv, Hvem er jeg, Glykemisk indeks og slikt over en lav sko, mens Jon Fosse kastes uvitende ut med badevannet. Noen foretrekker bibliotekene, andre mener bøker tar plass og samler støv, og gir dem derfor videre med en gang de er ferdiglest for å slippe å ha mer med dem å gjøre. Til dem er det jo nesten ingen vits å gi fysiske bøker. Sjøl er jeg periodebibliotekbruker. Nå er det forresten lenge sia sist, og det merker lommeboka. Andre foretrekker nettbrett eller lydbøker og slikt, men de kjenner ikke jeg (tror jeg. I alle fall ikke personlig). Alt dette gjør det å gi bort bøker til et potensielt minefelt. Den fysiske boka har uansett et fortrinn: Den er en veldig pen gave. Og den kan oppleves igjen og igjen.

Disse bøkene la vi under andres trær:
Agatha Christie - Doktoren mister en pasient
Agatha Christie - Etter begravelsen
Alf Prøysen - Dørstokken heme og andre noveller
Charles Dickens - Store forventninger
Colin Dexter - Døden er min nabo & Oppgjørets time
Cressida Cowell - Dragetreneren
Daniel Kahneman - Tenke, fort og langsomt
Gunilla Bergström - Albert Åberg leker med ord
Hans Olav Lahlum - Katalysatormordet
Heidi Linde - Agnes i senga
Jenny K. Blake - The Norwegian Hytte
Joël Dicker - Sannheten om Harry Quebert-saken
John Haywood - Historisk verdensatlas
Kristín Marja Baldursdóttir - Karitas. Kaos på lerret
Thomas Müller - Hvem raser forbi?

Dette fant vi under vårt tre:
Barnas egen sangbok
Barneloven
Den store boken med eventyr
En bråkete Ninky Nonk
Etymologisk ordbok
Frosken og den vide verda
Frosken og fuglesongen
Frost
Furuset
God natt, bamse
Havboka
Hva skal jeg bli?
Nordens pattedyr
Pom og Pim
Pondus: Eliteserien 11
Skynd deg, lille bille
Snøkvit
Tre nøtter til Askepott

Så nå skal vi kose oss, hele romjula. Fortsatt god jul, alle sammen!

onsdag 23. desember 2015

Dikterdronningen Sigrid Undset

Bildekilde: Wikipedia
Sjøl om jeg allerede har skrevet et langt innlegg om Sigrid Undset, basert på den nyleste biografien om henne, Sigrid Undset. Et liv (1989) av Gidske Anderson (1921-1993), blir jeg liksom ikke ferdig, verken med forfatteren eller boka. Det er så mye å ta tak i, tenke på, si. Mye som stod i boka var kjent stoff for meg, som for eksempel Sigrid Undsets sterke forhold til faren sin, Ingvald Undset, som døde da hun var elleve år. Samtidig var mye nytt, som hvordan Sigrid Undset tilfeldigvis ender opp på stedet hun etter hvert døper Bjerkebæk og hvordan hun blir hylla på togstasjonen på Lillehammer når hun kommer hjem etter å ha mottatt Nobelprisen i litteratur i desember 1928. Minutter før toget ruller inn på perrongen, tennes tusenvis av fakler i kveldsmørket. Og når hun går av, blir hun møtt av flammende lys og et folkehav. En kort tale blir holdt, for Undset liker ikke slikt. De sier de er stolte av henne, takker henne for den flotte litteraturen hun har gitt dem, og avslutter med "Sigrid Undset leve!" og ni ganger hurra. Den vanligvis så kjølige og avvisende verdensberømte forfatterinnen blir rørt, og svarer: "Dette er den vakreste hyldest jeg har set i mit liv. Tusen takk." Så kjører hun hjem til Bjerkebæk i slede, med en sønn på hver side.

Slik er biografien. Konkret og fylt med fakta, ispedd anekdoter og fortellinger. Anderson formidler med personlighet, innlevelse og varme, hun plasserer Sigrid Undset i en historisk og kulturell kontekst som så absolutt var med på å forme henne og litteraturen hun skreiv. Og alt dette er naturligvis viktig når en skriver en biografi, og er avgjørende med tanke på om biografien blir god eller ikke, avgjørende for om leseren er med, føler med. Sigrid Undset. Et liv er en svært god biografi, og jeg føler med både forfatteren og biografen.

Like fullt er det ikke biografien som sådan jeg har hengt meg opp i. Den er flott, på alle måter, den er sympatisk, undrende, Anderson har gjort en strålende jobb med å forene mange ulike typer kilder, hun behandler Undset alvorlig som menneske, kvinne og forfatter, mor, kone, datter, søster og venninne - alle hennes roller tar hun på alvor, hun undersøker dem, hun viser dem fram for oss, belyser dem. Det er som om Anderson tar svart-hvitt-bildene av Undset og gjør dem fargerike, fulle av nyanser og fargespill. Reint formelt er biografien inndelt i sju deler av ulik størrelse som hver igjen er inndelt i flere kapitler. De er kronologisk og tematisk ordna, og kan handle om barndomsåra, farens død, skolegangen, kontorarbeidet hos Wisbech-AEG, middelalderromanene, Nobelprisen, barna og så videre. Kapitlene er korte og informative, boka er lett skrevet, og Anderson trekker stadig inn seg sjøl som eksempel når hun forsøker å komme til bunns i hvem Sigrid Undset er. Det gjør at leseren har en veileder i det kaos som liv og litteratur kan utgjøre. For hva er egentlig kilden til hvem Sigrid Undset er, litteraturen eller livet?

Her er det lett å svare livet. Men Anderson svarer litteraturen, og hun begrunner godt. Litteraturen kom fra Sigrid Undsets indre, var hennes innerste, hennes foredla tanker og ideer. Og dette tangerer det som jeg til stadighet også kretser rundt: Sigrid Undsets egentlige natur. Anderson skriver henne fram i boka, hun drar først til side noen mørke stengsler, deretter en tung gardin, så noen florlette, tynne stoffer, slik at mennesket Sigrid Undset etterhvert står tydeligere, men ikke helt klart, fram foran meg. Hun var ei streng dame. Som et barn av sin tid var hun opptatt av disiplin og lydighet, som i relasjonen mellom barn og foreldre. Men ellers var hun heller ikke redd for å si ifra. Hun føyde seg ikke etter de dominerende kjønnsrollemønstrene, hun dreiv ikke med koketteri og svermeri og lengta etter en drømmemann. Slikt snøfta Sigrid Undset av.

Hun syntes ikke om taler og slikt heller. En får inntrykk av at det gjorde henne uvel, nesten sint, mer enn flau. Hun likte ikke intervjuer og var ikke glad i å stille opp på bilder. Til slutt gikk det så langt at hun fikk satt opp et høyt gjerde rundt hele Bjerkebæk, for at folk ikke skulle komme rekende og snoke i hennes saker. Det gjorde at rykteflommen omkring denne mystiske, mutte, langsomme, enslige, fete og feterte forfatteren nådde nye høyder. Folk spekulerte i alt, i bruddet mellom henne og Svarstad, i om hun kanskje hadde en elsker, i litteraturen, i barna, i problemer på Bjerkebæk. Og dette avskydde Sigrid Undset.

Hun var et arbeidsjern, og likte også slike folk. De som bare dreiv dank hadde hun lite til overs for. Hun var formann i Forfatterforeningen i flere omganger, og tok arbeidet seriøst. Det var hennes plikt å hjelpe, støtte, ordne kontrakter og lignende. Og hun fikk ting gjort. Slik var hun ellers også, det viser hun blant anna ved at hun stadig har barn boende på Bjerkebæk, hun er "bånfostre", fostermor for ei rekke barn. Det er barn fra fattige familier eller fra det krigsramma Finland og lignende. Når krigen bryter ut i Norge, har hun tre små hos seg. Sigrid Undset hadde et stort sosialt og politisk engasjement, og så på det som sin plikt å hjelpe andre, med pengedonasjoner, anbefalinger, underskrifter og brev. I det hele tatt tror jeg pliktfølelsen var uhorvelig sterk hos Sigrid Undset, nesten uoverkommelig. For det var alltid noen å hjelpe, og som velstående forfatter kunne hun nå mange.

Bildekilde: Wikipedia
Hun var et privat menneske, skriver Anderson flere ganger. Og konsekvent sådan. Hun hadde få venner som hun åpna seg fullt og helt mot, blant dem var i en periode forfatterkollegaen Nini Roll Anker (1873-1942). Undset syntes ikke om kvinners vås og sladder og ville heller stå på utsida enn å ta del i slikt visvas. Likevel kunne hun observere de andre svært skarpt, utlevere dem og felle rammende karakteristikker. Jeg aner en besk tunge, og hun kunne sikkert framstå som giftig, som hovmodig og arrogant. Men behov for lignende utgytelser hadde hun ikke. Jeg tror at Sigrid Undset hadde behov for å være aleine for å skape. At ensomheten, på grunn av hennes tunge natur, delvis mot hennes vilje, delvis sjølpålagt, er et premiss for å kunne leve som kunstner. Hun måtte sette opp gjerder, konkrete og abstrakte, for å verne om fantasi, skaperkraft, arbeidsvilje og sitt innerste, egentlige jeg, som hun la så mye av i litteraturen hun skreiv. Å skulle snakke ihjel sitt innerste ville kanskje være det samme som å ta livet av fantasien.

Ikke slik å forstå at Sigrid Undset ikke hadde noen. Fra hun møter Svarstad i Roma i 1909, er hun som regel alltid sammen med andre. Fra 1919 og fram til krigen er Bjerkebæk alltid fylt med folk. Hun har tjenestefolk i huset, det er barna, barnas venner, stadige besøk fra mora og søstrene og deres familier. Hun er godt likt blant forfatterkollegene og har mye besøk. Nini Roll Anker er en, Alice Lyttkens en annen, Helge Krog en tredje. Men hun velger å stå ensom, uten en livsledsager, etter bruddet med Svarstad. For meg er det et tydelig og logisk valg: Hun har nå forsøkt et "vanlig" liv med mann og barn. Det krevde vanvittig mye av henne, og det gikk ikke. Nå velger hun kunsten. Det er kan hende et egoistisk valg. Men det er også det eneste rette for Sigrid Undset. Det er skrive hun vil, det er skrive hun kan, det har hun vist gang på gang sia debuten i 1907. Når hun går inn i 1920-åra, er det som en av Norges mest markante forfattere. Og i løpet av tiåret er berømmelsen stadig stigende.

Hun valgte altså et privat liv. Et liv der hun ikke måtte bruke tid og krefter på å pleie en annens ego. Et liv der hun slapp å ta valget om hun skulle ofre seg eller ikke, ofre av seg sjøl, av sin tid, sitt talent. Hun hadde barna, det var nok. De var nok. Anderson skriver at hun om dagen bruker all sin tid på dem og på besøkende og Bjerkebæk. Vesle Tulla, den nydelige, glade, men mentalt tilbakestående datteren, får sitte i fanget til mor hver dag og vugges, for det liker hun så godt. Sønnene Anders og Hans er hun veldig stolt av, og de er skarpe, begge to. Så er det korrespondansen, avisene, måltidene, gjøremålene. Hun broderer, syr klær, strikker, stopper sokker. Når kvelden kommer gjør hun seg klar for skriveøkta. Ei gryte med kaffe bæres inn i skrivestua - et eget hus Undset har fått satt opp. Og Anderson lever seg inn i kveldsmørket og fantasien til Undset, og ser for seg at da, når huset er stille og mørket har senka seg, får romanfigurene hennes liv, som om de også går rundt i skrivestua, som om Sigrid Undset sitter sammen med dem, prater med dem. En partner ville tatt denne egentida, skapertida, ville fortrengt den, og henne -.

I tillegg hadde Sigrid Undset sin stolthet. Hun var veldig følsom til å være så sterk, hun blir fort såra, og har behov for å sette grenser for fremmede, og venner, langt utafor det som blir sett på som vanlig. Derfor framstår hun som kald, kjølig, avvisende, lite meddelsom, beint fram stum, somme tider. Eller sint. Er det så rart? Med en grunnleggende tapserfaring som fundament i personligheten, farens død, så er dette logisk, det er en forsvarsmekanisme. I tillegg er det et meget bevisst skille mellom det private mennesket Sigrid Undset og den offentlige personen Sigrid Undset. Hun har som sagt heller ikke det samme behovet for betroelser som mange andre. Hun kan gjerne snakke om seg sjøl, om litteratur, billedkunst, om sine egne prosjekter, men hun er ikke så veldig god til å lytte. Jeg ser for meg at hun "tar" rommet, hun har sjøltillit og kraft, høyden og tyngden, hun veit hun kan ta rommet, hun skal ta rommet, for hun er god nok, viktig nok, sterk nok, og hun lar seg ikke hemme av kjønnsroller, sjølkritikk, forventninger og skikk og bruk.

Sigrid Undset opplevde å være fattig. Hun fikk faren revet bort fra seg før hun var gammel nok til å forstå sjukdommen og døden. Hun tok et valg om å arbeide framfor å studere, ganske enkelt fordi noen måtte forsørge henne, mora og søstrene. Hun lever et dobbeltliv i ti år: På kontoret er hun mutt og arbeidsom, hjemme er hun full av romanfigurene sine, og nervene er skjøre. Hun blei refusert flere ganger før hun fikk napp, og tok det så hardt at mor Charlotte var redd for at hun ville bukke under om hun fikk enda et avslag. Men Sigrid Undset gir seg ikke. På utenlandsturene sine er hun fortsatt ensom, og hun er kald hele veien fram til Roma. Men endelig møter hun likesinna, hun kan slappe av, senke murene. Og inn kommer Svarstad. 

Det neste tiåret er fylt med kamp, for mannen hun vil ha, for at barna skal leve, for ekteskapet, og litteraturen. Sigrid Undset kjemper ustanselig, sliter seg ut og skriver seg fysisk sjuk. Når ekteskapet går i oppløsning, er det som hun kanaliserer all kraft inn i sin kreative virksomhet. Bøkene om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn kommer som perler på ei snor. Med dem kommer en definitiv suksess, høy inntjening, store opplag, oversettelser, priser. Hun blir en berømthet, men fortsetter å være lukka. Kanskje for å vise at berømmelse ikke endrer henne? Kanskje fordi det faktisk ikke gjorde det. Den virkelige Sigrid Undset stenges strengere og strengere inne, som bak klostermurer og jernbeslåtte porter, i et rolig og stille halvmørke. Og i blant virker det som om selvet er hennes mest dyrebare eiendel, slik som hun verner og beskytter og nekter å dele. Det får meg til å tenke at den godeste Sigrid Undset hadde hemmeligheter. Kanskje ikke så reint få heller.

mandag 21. desember 2015

Biografi: Sigrid Undset

Bildekilde: Bokelskere
Den eneste norske kvinna som noensinne har mottatt Nobelprisen i litteratur (1928), blir ofte bare referert til som dikterdronningen (etter biografien av Sigrun Slapgard i 2007). For min del kan det gjerne skrives med stor D og gjøres offisielt. Jeg sikter naturligvis til Sigrid Undset (1882-1949), den mørke, alvorlige skjønnheten som har skrevet enestående verker som Jenny (1911), Kristin Lavransdatter (1920-1922) og bøkene om Olav Audunssøn (1925-1927). Men hvem var hun, egentlig? Det forsøker Gidske Anderson (1921-1993) å finne ut av i denne biografien, som jeg har lest i forbindelse med Ingalills biografisirkel.

Og det er et svært sympatisk forsøk Anderson gjør. Gradvis, stegvis, bit for bit og del for del, sirkler hun inn mennesket Sigrid Undset. For meg vil hun alltid være både mektig og magisk - hun skriver så godt at det nesten ikke er til å tro, hadde det ikke vært for at hennes litterære personer, hendelser og stemninger setter seg i kroppen på leseren. Det skyhøye nivået litteraturen hennes holder, kan fylle hvem som helst med ærefrykt - å ganske enkelt bli imponert er simpelthen ikke nok. Sigrid Undsets bøker står i særstilling i Norge så vel som i resten av verden. Hun er rett og slett unik, og det gjør henne også en smule skrekkinngytende. Derfor er det veldig spennende å endelig skulle gyve løs på en biografi om Sigrid Undset.

Ja, hun er skrekkinngytende, mektig og magisk. Men Sigrid Undset er også så mye mer, som jeg aldri hadde tenkt over at denne kvinna var eller kunne være. For eksempel skriver Gidske Anderson veldig tidlig i boka at det første barnet til Ingvald og Charlotte Undset utvilsomt er skarp i hodet, men samtidig tung. Både fysisk tung, fordi hun er storvokst og høy, men også tung i tanken. Hun er ikke lett og sprudlende, som søstrene sine, hun bruker lang tid på alt, hun sanser med hele seg, hun iakttar og grubler, hun svarer seint og snakker langsomt, nesten dovent. Og er det noe som ikke interesserer henne, lar hun det bare være, hun bryr seg ikke om hva andre syns. Videre er hun ikke sosial som søstrene, hun får ikke lett venner, hun er inneslutta, mutt - når hun blir voksen sies det om henne at hun ikke eier sjarm. Men nå foregriper jeg kronologien. Derfor vender vi nå tilbake til start.

Starten på Sigrid Undsets liv, hvor begynner det? Naturligvis hos foreldrene, Charlotte og Ingvald Undset. Det er i alle fall her Anderson begynner å nøste. Hun tar far Ingvald først, bondegutten fra Trøndelag som blei en berømt arkeolog. Deretter den danske mora med røtter hos fiffen i Kalundborg. Hvordan møtes så disse to? Jo, når Ingvald Undset er på en av sine mange stipendreiser i Danmark, for å studere arkeologiske funn på museene, slikt som det er så lite av i Norge. De er forlova i mange år før det endelig blir de to, å gifte seg koster penger, de skal på bryllupsreise og de må også ha et sted å bo. Men i 1881 blir det dem. Og på bryllupsreisa gjennom Europa ligger det vesle frøet som skal bli Sigrid Undset på lur. Hun blir født 20. mai 1882 i Kalundborg, i kanselliråd Gyths gård. Deretter bærer det hjem til Norge og Kristiania.

Barndommen til Sigrid Undset domineres av tre elementer. Charlotte Undset snur hver krone, syr klær, lager mat og gjør alt hun kan for at familien skal holde sin stand, i tillegg til at hun oppdrar tre jenter, hjelper og pleier mannen. Men det er kaldt i huset, skolen koster penger og familien har ikke noe ekstra. For det andre merker det oppvakte barnet nokså tidlig at det er noe med faren. At han plutselig ikke er som før. At han må reise bort på kurbad, ikke stipendreiser. At han arbeider, men at mora må hjelpe. Den energiske, glupe og systematiske Ingvald Undset tappes langsomt for krefter. Først kan han ikke gå så langt som før, slik at de må flytte nærmere universitetet. Deretter må de finne en leilighet i første etasje, for han kan ikke lenger gå i trapper. Så får han problemer med å gå sjøl korte turer. Så kan han ikke gå lenger. Og for Sigrid Undset er dette veldig vanskelig. Faren hennes, som hun er så glad i, endrer seg. Hun frykter noe stort og skummelt og trekker seg unna.

Hun trekker seg inn i fantasien. Der skaper hun sine egne verdener, hun blander sammen arkeologi og historie, myter og eventyr, datidas populærlitteratur, folkeviser, sagalitteratur, kunnskap fra skolen, diskusjoner hun har overhørt hjemme og mye mer. Og hun forteller for småsøstrene Ragnhild og Signe. Hun fortryller dem med sine vidunderlige, spennende og fantastiske historier, slik at de helt glemmer den grimme virkeligheten rundt dem, som domineres av uro, fattigdom og sjukdom. Men Sigrid kan ikke glemme. Hun ser, sjøl om hun ikke vil se. Og når hun er 11 år, skjer det hun frykter mest av alt: Ingvald Undset dør. Og for de fire damene som er igjen i den Undsetske husholdning, blir livet enda verre.

Dette er altså utgangspunktet hun har, denne eminente Sigrid Undset. Skarphet, tunghet. Klisterhjerne og steil motvillighet. En glødende ivrig og altoppslukende fantasi, samt en nådeløs evne til å betrakte alt rundt seg som det er. Evne til å slå vekk alt hun ikke bryr seg om, og til å lære seg alt om det hun finner interessant. Og en stor, stor sorg, som setter seg i kroppen, i sinnet, i minnet. Gidske Anderson skriver så fint om dette, om hvor monumentalt Sigrid Undset opplevde det å miste faren sin, samt hvordan de hadde det, bare hun og han, da han var frisk og de kunne gå på oppdagelsesferd i skogen, da han var sjuk og hun leste islendingesagaene for han. Og Undset sjøl skriver om disse minnene i erindringsboka Elleve aar fra 1934. Det er mange rørende avsnitt.

Bildekilde: Bjerkebek.no
En slik dobbelthet, eller dynamikk, innad i mennesket Sigrid Undset, kaster Anderson tidlig lys over. Og hun fortsetter å trekke trådene videre, nøste på to ender av samme garnnøste, boka igjennom. Sigrid Undset er et komplekst menneske. Hun er motsetningsfylt, og derfor også spennende. I ungdommen fnyser hun av alt som har med religion å gjøre, hun er en gudløs. Men så konverterer hun som kjent til katolisismen i løpet av sitt voksne liv. Hun er en vidgjeten og besk polemiker i sine unge år, og hun er mot kvinnesak, ekteskapsbrudd, abort - ei kvinne er sin mann underlegen, mener hun. Men hennes eget ekteskap starter også med et ekteskapsbrudd, og hun viser i ord og handling at hun verken er underlegen sin egen mann, eller noen annens. Hun sier nei til gratis skoleplass ved Ragna Nielsens skole seint i tenåra, hun vil ikke ta i mot almisser, hun har da sin stolthet. Men sjøl tar hun til seg ektemannens barn fra første ekteskap, for hun kan gjerne gi almisser. Hun arbeider ti år som kontordame i Kristiania og forsørger mora og søstrene, men misliker det så sterkt at hun vurderer å ta sitt eget liv. Samtidig er det kontordamenes liv hun skildrer i mange av sine tekster nettopp fra Kristiania.

Et sted i boka står det, som et sitat, at Sigrid Undset verken var interessert i menn eller i kvinner. Hun var interessert i intelligens. Hun ville være sammen med de som hadde noe å tilby, de hun kunne kvesse sine tanker på, eller mot, eller med. Som Anderson bemerker mange ganger, Sigrid Undset var skarp. Da hun lærte å lese, var det historieboka som blei brukt. Hun leste litteratur for voksne studenter da hun var barn. Hun leste både norsk, dansk, svensk og norrønt for faren sin, og lærte seg også engelsk og tysk ganske tidlig. Da hun flytta inn på det som skulle bli Bjerkebæk i 1919, telte biblioteket hennes over tusen titler. I tillegg kom skjønnlitteraturen.

Anderson skriver varmt om Undset. Aldri er hun fordømmende eller unnskyldende, hun sirkler inn et menneske med alle dets sider, gode som dårlige. Og Andersons prosjekt er å forstå: Hvem var hun, Dikterdronningen? Hun som skreiv så levende bøker, med nærmest virkelige mennesker? Hvordan kan et vanlig menneske skrive slik? Svaret er naturligvis at Sigrid Undset ikke var et helt vanlig menneske. Hun hadde uvanlig stor arbeidskraft, var fysisk sterk og hadde en imponerende rask hjerne, fylt til randen med kunnskap som hun sjøl hadde erverva seg gjennom utstrakt lesing. Og som faren, dreiv hun i perioder rovdrift på seg sjøl: I Kristianiaåra, da hun jobba som sekretær, skreiv hun om natta med kaffe og sigaretter som bensin i nattemørket. I åra som småbarnsmor (og hun har tre!), følger hun samme oppskrift. Resultatet er en utslitt mamma og den sterke trilogien om Kristin Lavransdatter.

Og det er ikke rart en blir en utslitt mamma. På ti år møter hun mannen i sitt liv, Anders Castus Svarstad (1869-1943), de tar et valg om å være sammen sjøl om det innebærer hemmelighetskremmeri og juging til skilsmissa hans går i orden to år seinere, de får tre barn sammen (1913, 1915 og 1919), og så er det slutt. Kanskje mest av alt fordi begge to først og fremst er kunstnere, deretter foreldre. De setter seg sjøl først, egen karriere, egne behov, ikke den andres, familiens, eller barnas. Ikke slik å forstå at de er dårlige foreldre - Sigrid Undset gjorde virkelig alt hun kunne. Da den første sønnen hennes, Anders junior, kom til verden, blei det tydelig klart at han var sjuk. Livstruende var det, og Sigrid kjempa i mange måneder for at han skulle beholde livet, hun amma alt hun kunne, nesten uten melk, sjøl om legene sa hun skulle gi opp. De var inn og ut hos alskens leger i Roma, til slutt dro hun hjem med den dødssjuke gutten. Og Sigrid Undsets stahet seira. Men verre er det med Svarstads innsats.

Han er vel ikke akkurat en drømmepappa. Kunsten kom foran alt. Det er mulig at noen har vært inne på tanken før, uten å si noe, men det må jo ha vært noe gæli med Anders Svarstad. Jeg tenker ikke på det faktum at han forlot familien sin, det hadde han allerede gjort en gang tidligere, og mannen hadde samvittighet til å sette barna sine på barnehjem mens han sjøl hang rundt i Belgia eller London og malte bilder. Men Svarstad var med på å produsere seks barn. Fra første ekteskap hadde han to jenter og en gutt, og gutten, Truls, viste tidlig sterke tegn på å være åndssvak. Fra ekteskapet med Sigrid Undset hadde han to gutter og ei jente, og jenta, Maren Charlotte, hadde en hjerneskade i tillegg til epilepsi. Å avle fram seks barn, hvorav to er mentalt sjuke, er i beste fall rein uflaks, men mest sannsynlig er det vel en annen årsak også.

Men nok ubegrunna spekulasjoner omkring Anders Svarstad. Faktum er at det blei et brudd mellom han og Undset, men sjøl om de ikke klarte å leve sammen, fortsatte de å stå hverandre svært nær. Mange av hans fineste bilder er av henne. Mange av hennes bøker er inspirert av han, av dem. Og hva med relasjonen mellom Kristin og Erlend, som begynner som en stormende forelskelse mellom ei ung og uerfaren jente og en voksen tobarnsfar? Dette middelalderlivet som Undset skildrer så godt fikk brått dobbelt klangbunn, for under Kristin og Erlend, under deres kamp for samliv og liv, ser jeg plutselig Sigrid og Anders også. De har åpenbart vært veldig glade i hverandre. Men så gikk det ikke slik de ønska. Og nettopp slik er det mellom Kristin og Erlend også, slik er det når en vil leve på ulikt vis, på familiegården eller aleine til fjells. Hun vil ha et hjem, hun vil skrive. Han vi reise, han vil male. 

Gidske Anderson følger Undset videre, inn i katolisismen, i de bejubla åra når hun mottar Nobelprisen i litteratur, og under okkupasjonen, når Undset, som er så sterkt i mot Hitler og nazismen at verkene hennes blir ulovlige på tysk, måtte flykte fra Norge. Hun drar til USA, og reiser rundt og holder foredrag. Hun kommer hjem etter krigen, men da er hun plutselig blitt gammel. Hun blir bare 67 år, men hun har kommet ut med nesten ei bok hvert eneste år, sia debuten i 1907 til hennes siste utgivelse i 1947. Hun har skrevet hele livet, levd av det, levd med det. Og hun har hatt en formidabel suksess. Men det har hatt sin pris.

Mye kan sikkert sies om boka til Gidske Anderson, og mye er også blitt sagt sia den kom ut i 1989. Jeg forstår godt hvorfor den blei en publikumssuksess! En føler at en er med, hele veien, mens Anderson sirkler. En føler at en kommer nærmere og nærmere et menneske som i utgangspunktet er utilnærmelig. Og til slutt er det nesten - nesten! - så en kjenner Sigrid Undset littegrann. En ser i alle fall med et noe annet blikk på bildene av den strikse, stramme dama med de mørke øya, en ser at det er mer der, mye mer, enn kjølig avvisning. Jeg syns jeg ser det samme djupe alvoret som før, men også et skjær av morskap, av humor, en fandenivoldsk råskap, et vidd. 

Hele Sigrid Undset vil jeg aldri få taket på. Hun er fortsatt skrekkinngytende, mektig og magisk. Men nå kjenner jeg henne litt bedre, jeg gleder meg over hennes særheter, lar meg imponere av hennes intellekt og respekterer hennes livsvalg. Og jeg kan lese det, henne, inn i verkene hun skapte, bøkene som fortsatt leses, som står seg og holder, fordi hun som skreiv, så så skarpt. Fordi "Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

lørdag 12. desember 2015

Klar, ferdig, les!

Aller først en beklagelse: På grunn av all julinga som hører desembermåneden til, er denne runden i Bokhyllelesing 2015 blitt littegrann forsinka. Jeg er nemlig ikke en gang halvveis i biografien om Sigrid Undset, som skulle ha vært ferdiglest, og har ikke begynt å tenke på Doris Lessing, som jeg egentlig skulle vært godt i gang med nå. Det kan forresten hende at det ikke blir henne likevel, vi får se hva som er lettest å kombinere med varm steikeovn, veivende slikkepotter, bortgjemte grytekluter, teipfingre, båndkrøllere og klistremerker. Og det er sikkert flere enn meg som har slikt å gjøre nå om dagen, ymse som går ut over lesetida - jeg har akkurat sydd eselører og skal i gang med en lang hale. Men fortvil ikke, det er bare å lese når du har tid! Alt blir som det pleier. Så kos deg med den utvalgte nobelboka og utvida lesetid, her regner jeg ikke med å være i mål før søndag 20. desember. Eller litt etterpå.

Hva: Bokhyllelesing 2015, niende runde
Kriterier: Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur
Når: Mellom 07. desember - 20. desember

Påmeldte:
- Silje skal lese Jenny av Sigrid Undset
- Birthe skal lese Martha Quest av Doris Lessing
- Elida skal lese Lotte i Weimar av Thomas Mann
- Hedda skal lese Bestemødrene av Doris Lessing
- Bjørg skal lese Den gyldne notatbok av Doris Lessing
- Gro skal lese ?
- Signe skal lese En dag i Ivan Denisovitsj' liv av Aleksandr Solzjenitsyn
- Astrid Terese skal lese Om Amor og andre demoner av Gabriel García Márquez
- Monika skal lese Sult av Knut Hamsun
- Trudelutt skal lese Irland forteller av W.B. Yeats, S. Beckett, S. Heaney m.fl.
- Elisabeth skal lese Elskede av Toni Morrison
- Beathe skal lese ?

I årets siste runde av Bokhyllelesing 2015 skal vi konsentrere oss om de gjeveste forfatterne, nemlig de som har mottatt den høyeste utmerkelsen av dem alle: Nobelprisen i litteratur. Fra 1901 til 2015 gir det oss hele 112 prisvinnere å velge i mellom, fra Sully Prudhomme (1839-1907) til Svetlana Alexievich (f. 1948). 14 av disse er kvinner, mens de resterende 98 er menn. Og som kjent er det fortsatt bare tre norske med i toppen (1903, 1920, 1928). Videre er det faktisk sju (eller åtte, avhengig av hvordan en ser det) forfattere som har mottatt prisen på grunnlag av ett enkeltverk, mens de øvrige har fått prisen for sitt samla forfatterskap. For de norske prisvinnerne har Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) og Sigrid Undset (1882-1949) fått prisen for forfatterskapet, mens Knut Hamsun (1859-1952) mottok prisen først og fremst på grunn av romanen Markens grøde (1917).

Lista over er nokså variert, men romanene, og forfatter Doris Lessing (1919-2013) som mottok prisen "alt for seint" i 2007, dominerer. Moro er det også at to deltakere skal gi seg i kast med norske prisvinnere. Jeg har lest både Jenny og Sult sjøl, og gleder meg til å lese omtalene av disse nyskapende ungdomsverkene i to mektige forfatterskap. Ellers er jeg spent på hva dere deltakere mener generelt om nettopp disse nobelbøkene. Er det slik at de "automatisk" er mye bedre enn andre bøker? Hvorfor? Eller skal vi lesere ikke ta hensyn til utmerkelser som Nobelprisen, fordi litteratur er så avhengig av smak, leselyst, humør - altså det subjektive? Kjør debatt!

Denne runden skal jeg kose meg med Lessing, jeg også, hvis jeg i det hele tatt kommer i gang. Isåfall blir det boka Bestemødrene fra 2003, som inneholder fire lange historier. Om boka viser seg å være for tjukk nå i julestria, har jeg John Steinbeck (1902-1968) på lur, ei lita bok ved navn Dagdrivergjengen (1935), som i sin tid var hans definitive gjennombrudd. Hva jeg ender opp med, avhenger av når jeg kommer i mål med Gidske Anderson (1921-1993) sin nydelige biografi om Sigrid Undset. Jeg koser meg så - og vil ikke at den skal ta slutt!

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere før. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2015 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at lesetida er avslutta.

Lykke til!

søndag 6. desember 2015

Innsirkling II

Bilete: Bokelskere
Etter lang tid i bokhylla, vart det endelig tid for å lese andre bandet i Innsirkling-serien i november. Den fyrste boka kom ut på Aschehoug i 2007. Eg var allereie då merksam på Carl Frode Tiller (f. 1970) som forfattar, av di eg hadde lese Bipersonar (2003) tidlegare same år. Då eg så fekk Innsirkling i julegåve, vart eg solgt. Dette var ein forfattar eg ville følgje med på, og i 2010 las eg debutromanen Skråninga (2001). Eg har også lese eit skodespel av forfattaren, medan eit til står på vent i hylla. 

Men det har teke tid, lang tid, å skrive ferdig historia om David. Innsirkling I, II og III kom i 2007, 2010 og 2014. Og eg har ikkje vore klar for å følgje med inn i verda til Tiller før no, eitt år etter at siste boka kom. For sjølv om det verkeleg går unna når ein fyrst les, er det ei krevjande verd Tiller skriv fram, og det er mykje elende. Det kan vere utfordrande for ein sart lesar.

Rammehistoria er som kjend slik: David er ein ung mann som har mist hukommelsen. Det vert satt inn ei annonse med bilete i lokalavisa, der dei som kjenner David vert oppmoda om å skrive til han. Kan hende dei kan fortelje om livet hans, gi nokre svar? For kven er han? Korleis er han? Kor kjem han frå, kor har han budd, kven var han ven med og korleis har menneske og hendingar forma han? Korleis har han kome dit han er i dag? I fyrste band av trilogien fekk David brev frå Jon, ein kamerat frå ungdomstida. Presten Arvid, stefar til David, skriv også. Og ungdomskjærasten Silje.

Det er så lengje sidan eg las den fyrste boka i Innsirkling-serien, at eg mest ikkje visste kva eg skulle forvente då eg byrja på andre bandet. Men sjølv om detaljane frå bok ein er gløymde, kom eg raskt inn i dei historiene som Tiller fortel i bok to. Her får David brev frå tre nye menneske. Det er Ole, som kjende David då mora til David og far til Ole var eit par. Gutane var då kring 10-12 år. Så kjem brev frå Tom Roger, som gjorde mange brekk saman med David då dei var tenåringar. Og så er det brev frå gamle Paula, som mest av alt kjende Berit, mor til David, og nokre av løyndomane hennar. Til saman kastar erindringar i brev og notidsskildringar eit beiskt, kaldt ljos over livet til David, og over livet til dei som skriv.

I andre bandet får me fyrst høyre meir om korleis David var som halvstor gut. Han laga seg ei fantasiverd saman med bestevenen Ole, dei var indianarar og hadde leir oppi skogholtet ute på Otterøya. David var sjefen, både i leiken og for indianarstammen. Mykje av leiken gjekk ut på å førebu leiren for åtak. Men ikkje alle ville vere med på slikt. Då raserte David like greitt heile leiren nattestid, slik at ungane skulle tru at dei faktisk hadde reelle fiendar. Men viktigast var det å ikkje verte avbrote. Alt som minna om verda utanfor leiren, om dei vaksne, om middag og leggetid og slikt, var forbode. Etter kvart borar Tiller djupare ned i kvifor David hadde ei slik trong til å stengje alt "vakse" ute.

Tom Roger fortel om korleis det vert for David nokre år seinare, då han og mora flytta inn til Namsos og Berit gifta seg med presten Arvid. Arvid er ekkel og fæl, fortel Tom Roger, og det er full konflikt heime hjå David. David likar korkje Arvid eller at Berit er gift med han - ho er jo ikkje slik, kristen og from og heilag! Han røyner at mora endrar seg, alt for mykje. David stengjer difor både Arvid og mor si ute, og seier ikkje noko til dei. Seinare får me vite at det ikkje er fyrste gongen David tyr til ein slik strategi. Men stilla er berre for dei vaksne. Kring venene sine, Tom Roger og Bendik, er David som før. Og dei stel. Mopedar, motorsyklar, båtmotorar. Dei skrur og lakkar og sel vidare med hjelp av slektningar. Men når heleriet heilt vilkårleg vert avslørt, vert ikkje David tatt.

Gjennom brev frå ho Paula kjem me nærare David, og ikkje minst Berit. Paula fortel om David som barn, han hadde sterk angst som gut. Kvifor veit ho ikkje, og ikkje mor hans heller. Men ho Berit klandra både seg sjølv og andre. Berit hadde valdsame svingningar i humøret, frå ljost til heilt svart, og David fekk gjennomgå frå han var heilt liten. Det fekk han til å stengje heilt av i periodar, og han ville nekte å snakke med ho Berit. Attmed hadde Berit ein stor løyndom, som David heile vegen har ynskt å avsløre: Kven er far hans? Han vaks opp med Berit og far hennar, Erik, og bror til Erik, Albert. Men det var aldri nokon far med. Og ho Paula kan fortelje at sjølv ikkje det David trudde han visste, er sant.  

Med brev frå tre ulike personar teiknar Tiller opp eit bilete av ein gut, dinest ein mann, med store psykiske problem. Han fortel om angst og innlegging, og at David i periodar er så sjuk at han ikkje kan arbeide. Men samstundes er det ikkje eit eintydig bilete Tiller kjem med, og her meiner eg forfattaren gjer noko særs bra: I staden for å døme David, peike på dårlege avgjerder, lovbrot, sjuskete oppførsle og liknande, og dele ut skuld, lèt han skildringane tale for seg. Det vert opp til lesaren å døme. Men det er vanskeleg, og etter to band er eg enno ikkje sikker på om eg likar David eller ikkje. Det er mellom anna av di eg ikkje har høyrt frå David sjølv. Kva er eigentleg historia hans? Korleis vil han fortelje, om seg sjølv? For Innsirkling-bøkene er nett det dei heiter, ei innsirkling, ei kretsing kring eit menneske, og det er mykje her me ikkje veit noko om. Og det me veit, er heller ikkje samanhengjande. Det er som å heile tida snu nye brikkar i eit stort puslespel, og dinest freiste å setje brikkane saman, berre for å røyne at mykje ikkje passar.

Til dømes hugsar Ole David som ein fin fyr. I ei periode budde dei på same gard, dei leika, dei arbeidde, dei levde saman som brør. Og slik Ole fortel, verkar det som om dei var lukkelege. Her er leiareigenskapane og fantasien til David framheva. Men også Tom Roger hugser David som ein fin fyr, sjølv om dei stal, drakk, røyka, skulka, slost og liknande. Omverda til David er med andre ord ein heilt annan. Og David? Han er nok annleis, han med. Til dømes er han ikkje lukkeleg. Her vert det peika på at David er smart, han gjer det godt på skulen, men at kriminaliteten ikkje er noko for han: David er plaga med dårleg samvit. Paula hugser David som ein redd gut, men også ein gut med sterke aggressive kjensler. Ho fortel om nokre av dei mange problema på den forfalne garden til han Erik, raseriet til Berit, stilla til David. Og korleis mor og son dreiv frå kvarandre då dei flytta til Namsos. Og dinest døydde ho Berit.

Men kva hender då med David? Mora kunne han ikkje leve med meir, ho gjorde alt for å gløyme fortida si, gløyme verda ho og David kom frå, alt ho var, alt han er. Han kjenner ingen far, berre ein alkoholisert bestefar. Stefaren kan han ikkje fordra. I nokre frampeik er David sjuk, han ynskjer å skrive, han er nattevakt, han er parkeringsvakt, han har skrive ei bok under pseudonym, han er mørk og åleine. Og så kjem ei større avsløring: David har ikkje mist hukommelsen likevel. Kva er det han ynskjer? Kven vil han høyre frå? Kva løyndomar vil han avdekkje?

Sjølv om det er mykje i romanen som handlar om fortida til David, handlar boka vel så mykje om fortida og notida til dei tre "hovudpersonane" Ole, Tom Roger og Paula. Sjølv om vekslingane mellom breva og notida er eit spanande teknisk grep, som fungerar godt, klarar eg ikkje heilt å sjå kvifor notidshistoriane er inkludert, og ikkje berre breva. For kva skal me som lesarar med alle hendingane, meiningane, personane? Kvifor skal me vite at mor til Tom Roger er frekk? Er det relevant for David at far til Ole er vorte lam? Og at barnebarnet til Paula er vorte godrund? Sjølv om eg synest det er interessante avsnitt, som er godt skrive, klarar eg ikkje å la vere å tenkje at dei er med av di Tiller ikkje har klart å halde fokus på David åleine, at forteljinga om David i seg sjølve er for lita. Samstundes er forteljingane om brevskrivarane Jon, Arvid, Silje, Ole, Tom Roger og Paula kvar for seg også alt for små til å vere frittståande. Kvifor har Tiller laga det nett slik? Kva ynskjer han å fortelje, anna enn å syne fram ulike sider av David, av eit liv? Rett nok har eg ikkje lese siste band enno, så det kan hende eg får nokre svar der. Og om alt er sydd saman, med forteljingar som grip inn i kvarandre, slik at det vert ein større heilskap i både fortid og notid, vert eg nøgd.

Eg likar språket til Tillar, det er drivande, presist og variert. Han har valt ein nøktern, nesten objektiv og kjenslelaus stil, som høver for å skildre ein grell røyndom, med mykje vondskap og elende, men samstundes med rom for humor og ømheit. Men det er det vonde, og den nådelause psykologiske boringa, som gjer bøkene vanskelege å byrje på. Her, til dømes, vert ei lita jente valdtatt og drepen. Det kviskrast om incest og om overgrep. Ein mann bankar kjærasten sin jevnleg. Ein annan vert manipulert frå fleire kantar. Mange har store psykiske problem. Dei drikk, øl og sprit, i store mengdar. Og dei seier stygge ting til kvarandre. Tiller skildrar dei som dei er, edruelege som fulle, dei er sinte, smålege, griske, vulgære, samvitslause og brutale. På dei fire hundre sidene av Innsirkling II er det så få lyspunkt at eg tenkjer at det ikkje er truverdig. Sjølv dei uslaste av menneske, sjølv dei lågaste og mest stusselege, har noko fint ved seg, gjer noko godt, tenkjer noko godt. Eg må tru det.

Å lese om og å vere i lag med "menneskeleg søppel", er vondt. Det er noko ved fleire av bipersonane i boka som gjer dei fråstøytande. Til dømes er det ein son som skal grafse til seg pengane til mora, og folk som er vulgære berre for å såre. Eg trur ordet eg er ute etter, er skamløyse. Overraskande mange av personane i boka er heilt utan skam, sjølv om dei har mykje å skamme seg over. Det, og meir til, gjer at eg lir når eg les. Eg ser desse menneska, eg vil hjelpe dei, rope ut kva dei må gjere, men eg kan ikkje gjere anna enn å lese, sjå at dei øydeleggjer for seg sjølve, for andre. Eg føler med heile meg korleis desse menneska lir, der dei sit fast i elende og rus. Livet skal ikkje vere slik, skal det vel? Så vanskeleg og vondt? Men så er det David. Han kjem frå alt dette. Kva gjer det med eit menneske? Eg har ikkje mykje val, har eg vel? Eg må lese vidare.

torsdag 3. desember 2015

Vinterlesing

Og i det øyeblikket det faktisk blir vinter, det vil si når vi går inn i den første vintermåneden, da forsvinner naturligvis snøen. Det er ikke lett å bli klok på dette været, som er noe av det vi mennesker aldri - heldigvis - vil kunne styre, på tross av mange bestrebelser. Snø eller ikke snø, vinteren er her, den ligger i lufta, som rim på trærne og is på bilruta om morran, i frostrøyken som står ut av munnen på meg når jeg skynder meg ut for å hente ved. Snart kommer det nok mer snø, og vi kan for alvor begynne å se fram mot jul. Og mens jeg venter, skal jeg holde på med disse bøkene: 

Carl Frode Tiller
Endelig, etter alt for mye nøling, fikk jeg lest andre bok i Innsirkling-trilogien (omtale er i farta, tror jeg). Og naturligvis må jeg lese bok tre også, før jeg glemmer vesentlige detaljer, finurlige formuleringer og andre viktigheter som i aller høyeste grad er relevante for en slik type bok og en dertil type leseropplevelse. 

Alexander L. Kielland
Både Novelletter fra 1879 og Garman & Worse fra 1880 blei lest i forbindelse med åttende runde av Bokhyllelesing 2015. Nå gjenstår resten av første bok av Kiellands samlede verker, med dramatikk og flere fortellinger. Deretter venter tre bind til, men de får jeg ta på nyåret.

Emil Boyson
En antologi som blei litt glemt (det vil si forlagt bakerst inni nattbordskapet ved et uhell) er nå lest ut, og det er egentlig mest vemodig. Europeisk poesi i norsk gjendiktning (1965) ga meg mange fine leseropplevelser, og også en del å bryne meg på. Det er raske skifter, mye språk og mange stemninger å henge med på i diktsamlinga - men også nydelige bilder og rørende betraktninger. Takk til Ronny Spaans for et flott, oppsummerende etterord og gode forfatterbiografier! 

Doris Lessing
I lesesirkel 1001 bøker er det Doris Lessing som står for tur, men jeg har allerede lest Det synger i gresset. Derfor bytter jeg den ut med Bestemødrene av samme forfatter, som jeg har stående i hylla, og håper tida strekker til mellom Luciafeiring og julespill og alt anna som hører jula til. Her har jeg forresten tenkt til å slå to fluer i en smekk: Bestemødrene er også den boka jeg har valgt å lese til siste runde av Bokhyllelesing 2015, der temaet er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Dette er rett og slett fordi jeg er redd for å gape over for mye. Men blir det tid, er det rart hvor fort enda ei bok sniker seg med!

Biografi
I årets siste runde av biografilesesirkelen til Ingalill er temaet Damer med hatt. Og jeg skal naturligvis lese om ei fenomenal hattedame, nemlig Sigrid Undset! Jeg har allerede begynt på biografien som er ført i pennen av Gidske Anderson, og koser meg masse.

Amalie Skram
I fjor hadde jeg tenkt til å lese Julehelg i jula, men det, som så mye anna, kokte bort i kålen. Da var det nemlig viktigst å komme i mål med alt som hadde med masteroppgava å gjøre. Den blei levert i vår, og derfor kan jeg prøve på nytt nå.

Faglitteratur
Null faglitteratur er lest eller skal leses, her er det fortsatt pause! Jeg bruker i stedet fritida til å gruble litt på dette og hint

Og mer enn det tør jeg ikke planlegge. Desember er årets mest sosiale måned, gaver skal handles, det skal vaskes og et lass med kaker skal det også bakes. Så det er bare å henge i stroppen og lese mens det steiker, og håpe at gavene pakker seg sjøl.

Riktig god førjulstid, alle sammen!

mandag 30. november 2015

Ønskebøker

Nå som det hvert øyeblikk blir desember, og førjulstida er i gang for alvor, tenkte jeg å dele ei liste over de bøkene jeg ønsker meg aller mest til jul i år. Som bokelsker, boksamler og ivrig lesehest er det alltid mulig å utvide bokhyllene bare bittelitt - sjøl om de alle sammen egentlig er fulle og vel så det. Det er alltid plass til ei bok eller to til, og det fins alltid noe jeg vil, bør, skal eller må lese. At jeg ønsker meg bøker bursdag etter bursdag og jul etter jul, er derfor ikke til å unngå. Her er det jeg har klart å samle sammen de siste ukene:

Konkrete titler
Alf Lombard: Alle jordens språk
Betty Smith: Det vokser et tre i Brooklyn
Bjørn Godøy: Ti tusen skygger
Eleanor Catton: De strålende
Elisabeth Aasen: Renessansens kvinner
Elisabeth Aasen: Kvinners spor i skrift
Gabriel Scott: Tante Pose
Herbjørg Wassmo: Bøkene om Dina
Ian McEwan: Barneloven
Jan Inge Sørbø: Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland
Jane Austen: Fornuft og følelse
Johan Hammond Rosbach: Etymologi for alle
Jon Fosse: Kveldsvævd
Jon Fosse: Gnostiske essay
Jonas Lie: Familien på Gilje
Knut Hamsun: Pan
Margaret Atwood: Susanna Moodies dagbøker
Margaret Atwood: MaddAddam (på norsk)
Marisha Pessl: Nattfilm
Marta Norheim: Friksjonar
Merethe Lindstrøm: Fra vinterarkivene
Morten A. Strøksnes: Havboka
Per Olov Enquist: Lignelsesboken
Selma Lagerlöf: En herregårdssaga
Sigmund Løvåsen: Daga
Solveig Aareskjold: Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games
Terje Nordby: Mytekalender sommer
Terje Nordby: Mytekalender høst
Tore Janson: Germanerne
Tore Janson: Latin
Tore Janson: Romerinner og romere
Vera Henriksen: Kongespeil
William Shakespeare: En midtsommernattsdrøm og Romeo & Julie (i samme praktbok)
Øystein Morten: Jakten på Sigurd Jorsalfare

Større verk
Háttatal
Flatøyboka
Norsk kvinnelitteraturhistorie
Den norske litterære kanon 1700-1900
Den norske litterære kanon 1900-1960
Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder
1001 bøker du må lese før du dør
Etymologisk ordbok
Norsk personnamnleksikon
Sagakongene 1-10
Soga om Fridtjov den frøkne v/Jon Fosse
Øvrige sagaer
Middelalderlitteratur

Og ellers er bøker av følgende forfattere alltid fint:
Amalie Skram
Arne Garborg
Charles Dickens
Cora Sandel
Kerstin Ekman
Henrik Ibsen
Ian McEwan
Jon Fosse
Jonas Lie
Ludvig Holberg
Margaret Atwood
Ola Wikander
Per Olov Enquist
Selma Lagerlöf
Sigrid Undset
Tarjei Vesaas
Vera Henriksen
Virginia Woolf

Samt bøker fra det spennende og flotte Thorleif Dahls kulturbibliotek og Bokklubbens Verdensbibliotek (en gang serieidiot, alltid serieidiot...). Sånn! Da bør de fleste jeg kjenner være rusta for julegavehandlinga i år også. Hvilke bøker ønsker du deg til jul?

torsdag 26. november 2015

De fire store (2)

Ja, for hvor blir det av kvinnene? De er totalt utelatt fra "de fire store" og hentes sjeldent opp og fram i andre sammenhenger der store mengder gammel litteratur skal komprimeres for et moderne publikum. Det er det lett å se på denne Wikipediasida, der fem ulike kanoner for norsk litteratur sammenstilles. Jeg vil her forholde meg til den siste utgaven (2007), der kun tre kvinner er representert: Camilla Collett (1813-1895), Sigrid Undset (1882-1949) og Cora Sandel (1880-1974). I følge NRK er også Gunvor Hofmo (1921-1995) en del av kanonen fra 2007, men dette har de glemt å få med på Wikipedia. Uansett er det snakk om at fire av tjuefem kanoniserte forfattere er kvinner, over ei tidsperiode på omtrent tusen år, fra Voluspå (hvis tilblivelse og datering er usikker) til Solaris korrigert (2004) av Øyvind Rimbereid (f. 1966). Sjøl om jeg er veldig klar over at det å være forfatter lenge var en svært mannsdominert beskjeftigelse her til lands, og at kanonkonkurransen er hard, er det for lite med fire kvinner på tusen år. Rett og slett fordi vi veit det er flere. Og jeg vil her hente dem opp og fram, ikke fordi de er kvinner, men fordi de er minst like gode som sine mannlige forfatterkolleger, og derfor bør huskes og leses på lik linje som disse.

Her er derfor et nytt alternativ til de fire store. For det første må vi utvide tidsperioden litt, slik at vi kan få med den forfatteren som faktisk er aller viktigst når det kommer til den realistiske litteraturen i Norge, nemlig Jacobine Camilla Wergeland (1813-1895), seinere kjent som Camilla Collett. Og hvorfor er hun egentlig viktig? Jo, fordi hun innleder hele den realistiske epoken med sitt enestående verk Amtmandens Døttre fra 1854-55. Amtmandens Døttre er Norges første tendensroman, og dermed tar Collett, som leste mye og var inspirert av utenlandsk litteratur, innersvingen på Georg Brandes (1842-1927), som har fått æra for å innlede tendensromanens epoke i Skandinavia gjennom sine forelesninger om at den nye, realistiske litteraturen skal "sætte problemer under debat". Nettopp dette gjør altså Collett om lag femten år før Brandes holder sine forelesninger, og dermed baner hun veien for sine etterkommere - inkludert Brandes.

Men det betyr ikke at det litteraturhistoriske skiftet fra romantikk til realisme ikke hadde kommet uten Collett. Hun var nemlig ikke aleine om å problematisere sin egen samtid - her kan vi igjen trekke fram de fire (seks) store, som jeg presenterte her. At så mange forfattere, og flere med dem, slutter opp om realismen sier mye om sjangeren, dens viktighet og tida forfatterne levde i. Det var rett og slett behov for en annen type litteratur, en litteratur som ikke formidla glansbildeversjoner av det som for mange var en grim virkelighet. Og ei som virkelig ikke la fingra i mellom og som har en av de mest maskuline skrivestilene jeg har vært borti, hvis en ser bort ifra sagalitteraturen, er Berthe Amalie Alver (1846-1905), bedre kjent som Amalie Skram.

Og Amalie Skram, som på mange måter er Camilla Colletts naturlige arvtaker, er realist og naturalist og opphavskvinna bak et av de mektigste verka i norsk litteraturhistorie, nemlig romansyklusen som kalles Hellemyrsfolket (1887-1898). Men hun er hårreisende nok ikke inkludert i 2007-kanonen. Hvorfor vites ikke, sjøl om både verk og forfatter står i særklasse i norsk sammenheng, og Skram er blant de viktigste innafor "det moderne gjennombrudd" ved sida av Kielland og Lie. Skram har et imponerende forfatterskap med solid tematisk dybde og bredde, hun psykologiserer mesterlig og utforsker relasjoner mellom mennesker på en uhyggelig nøyaktig måte. Så fikk også Litteraturfestivalen på Lillehammer stor kritikk for sin uforståelige utestengelse.

Mellom Collett og Skram fins det også en forfatter som bør inkluderes: Anna Magdalene Kragh (1819-1903). Hun blei født i Danmark, men bodde og skreiv i flere perioder i Norge. Litteraturhistorisk sett er hun viktig av flere grunner, for det første på grunn av sin mangfoldige produksjon av skuespill, dikt og fortellinger, som blei svært populære, for det andre for sin nærhet til Henrik Ibsen. Han debuterte i 1850, hun i 1852, og fra 1856 vanka de mer eller mindre i samme krets. Det er nærliggende å tro at de har påvirka hverandre. Magdalene Thoresen hadde også en venn i Bjørnstjerne Bjørnson. Videre hadde hun en solid lærerutdannelse, arbeida som kritiker og opplevde at verkene hennes blei oversatt til flere språk. Hun fikk størst suksess med folkelivsskildringene Signes Historie (1864) og Billeder fra Midnatsolens Land I og II (1884 og 1886).

Om vi nå skal holde oss innafor realismen, må neste storhet være Karen Hulda Bergersen (1862-1934). Hulda Garborg er kanskje mest kjent for et solid kulturengasjement, men hennes skjønnlitterære forfatterskap er ikke til å kimse av, og det er faktisk også ganske omfattende: Fra debuten i 1892 og fram mot 1930-tallet, kommer det ut nesten førti titler. Garborg vakte stor oppsikt med verkene sine i samtida, særlig når hun fritt og åpent tematiserte og diskuterte kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. Det var sterk kost for borgerskapet, og enda verre blei det av at Garborg lot de fiktive kvinnene sine være sterke og frie. At Garborg i likhet med Thoresen ofte utelates i litteraturhistoriske kanoner, er et eksempel på hvordan ettertida vurderer deres roller: De er først og fremst engasjerte teater- og kvinnesakskvinner med sans for folkelighet, deretter forfattere. Sjøl tror jeg de opplevde at det var motsatt. Arne Garborg og Alexander Kielland hadde blitt ofre for tilsvarende nedvurderinger om de ganske enkelt var blitt henvist til som målmann og fylkesmann.

Ved sida av Camilla Collett, Magdalene Thoresen, Amalie Skram og Hulda Garborg er det naturligvis mange flere forfattere som med fordel kan hentes opp og fram. Men det er disse fire jeg lander på nå, som alle er representative for 1800-tallsrealismen, og som i noen grad virker innafor samme tidsepoke (siste halvdel av 1800-tallet, igjen med vekt på de siste tiåra fram mot århundreskiftet). Tematisk sett glir forfatterskapene over i hverandre, og med en sterk kvinnepolitisk agenda som fundament baner de veien for neste generasjon forfattere og kvinnesakskvinner.

Og nå har jeg forsøkt å problematisere begrepet kanon og kanoniseringsprosessen en smule. Men uansett hvordan en snur og vender på det, blir det litt feil. Noen, ofte mange, må utelates. Med vilje, av vanvare, av glemsel, mot bedre vitende. Alle kan ikke være med i en kanon. Det blir et utvalg, ofte er det subjektivt, men jeg mener vi med fordel må strebe mot å gjøre utvalget mest mulig objektivt og korrekt med tanke på hvordan det faktisk var i samtida den gangen. Hvilke kulturpersonligheter prega den litterære debatten? Hvem agerte i den litterære offentligheten, og hvem gjorde det ikke? Hvilke bøker skapte furore? Hvilke forfattere fikk gode kritikker, stipend, oversettelser, utmerkelser og priser? Og ikke minst: Hvor finner vi litterær kvalitet? Gir disse spørsmåla et enhetlig svar, er det å lage en kanon litt mindre problemfritt. Men når det kommer til norsk litteraturhistorie, kan en diskutere seg gul og blå, det er jeg sikker på. Og det er vel verdt å ta runden med jevne mellomrom.

(Og om det er noen som lurer på om jeg rett og slett har glemt vesentlige storheter som for eksempel Sigrid Undset, dikterdronningen, så kan jeg avkrefte: Det har jeg ikke. Men her var det 1800-tallet som var i fokus. Undset er riktig nok født i 1882, men hun debuterer ikke før i 1907, og tilhører således neste generasjon. Og hvem er da "de fire store"...?)

onsdag 25. november 2015

De fire store (1)

Det er en kjent sak at dette med kanonisering av litteratur er en problematisk affære. Skal dagens litteratur få klassikerstempel og bli en del av en norsk litterær kanon, være et ettermæle, i vår egen levetid? Skal vi sjøl få velge våre viktigste? Eller skal dette bli gjort av de som kommer etter oss? Men vil etterkommerne da forstå verkene, virkelig forstå tida vi levde og skreiv i? Og deretter: Hvilke kriterier skal legges til grunn for ei kanonisering? Skal salgstall eller litterær kvalitet være styrende? Og hva er litterær kvalitet? Er det en objektiv eller subjektiv verdi?

"De fire store" er en kjent benevnelse fra norsk litteraturhistorie, og Gyldendal forlags redaktør Harald Grieg (1894-1972) gjorde den, og forfatterne, til allemannseie i mellom- og etterkrigstida gjennom sine bokreklamer. Forfatterne er henta fra "den norske litteraturens gullalder" (sjøl om vi da stort sett skreiv dansk og hadde svensk konge), den gangen da det var nærmest obligatorisk å foreta en kultivert dannelsesreise i utlandet og vende hjem med utsyn, eventuelt ikke vende hjem i det hele tatt. Det var da litteratur var kunst, kultur, politikk, debatt, et premiss for samfunnsdeltakelse, et symbol på dannelse, litteraturen var nødvendig kunnskap og skolert underholdning, det å eie mange bøker var et bevis på mang slags rikdom, og, det var da litteraturen ville noe utover å være litteratur. Det var også i de dager at folk gikk mann av huse for å henge på teatrene.

Jeg skriver sjølsagt om siste halvdel av attenhundretallet, særlig 1870-, 1880- og 1890-tallet, da den realistiske litteraturen stod i høysetet, en impuls som for mange holdt seg sterk videre i inn i det nye århundret. Og alle de fire store hadde sin glanstid i denne perioden: Eksilant Henrik Johan Ibsen (1828-1906) som fra åra etter 1866 var Europas mest kjente og mest spilte dramatiker. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), debattant, hissigpropp og en uvanlig produktiv forfatter, som dessuten mottok Nobelprisen i litteratur i 1903. Samfunnsrefser, borgermester og fylkesmann Alexander Lange Kielland (1849-1906), som hele livet kjempa mot fattigdom og økonomisk uføre, og som av den grunn måtte legge skrivinga på hylla. Og Jonas Lauritz Idemil Lie (1833-1908), med både juridisk embetseksamen og en halvveis fullført utdannelse som sjøoffiser, i dag kan hende den minst kjente av disse fire.

Disse er altså de fire store. Eller, de var det, da redaktørene på 1920-tallet så bakover. Da fant de fire menn som mer eller mindre tilhørte samme generasjon, som hadde sine respektive gjennombrudd på omtrentlig samme tid og som gjennom sine skriverier både stod for tematisering av nye emner i litteraturen og var en norsk port mot det spennende kontinentet. De blei påvirka av impulser utenfra, og de brakte impulsene videre til det norske folk gjennom politisk engasjement, taler, debatter, leserinnlegg, kronikker, kåserier og foredrag, samt episk, lyrisk og dramatisk behandling. Og som om ikke det var nok, så er mannfolka også rimelig samtidige når de går ut av livet. I løpet av fire år har alle gått bort.

Og tilbake sitter da Arne Garborg (1851-1924), den mest vidsynte av dem alle og med et ordtilfang som nesten bare kan toppes av Shakespeare, allerede rundt århundreskiftet stur og sur og tverr å ha med å gjøre, men ikke fordi han aldri blei inkludert i det gode selskap, og i alle fall ikke fordi han skreiv landsmål, noe han gjorde med glede. Det var grublerier av ulik art som opptok han Arne, og hadde det ikke vært for at han grubla sånn, hadde han nok tatt rotta på sin litt yngre forfatterkollega, Knud Pedersen, seinere Knut Hamsun (1859-1952), som var så i harnisk over å ikke få bli med i gutteklubben at han til og med holdt foredrag om det. Ikke at det hjalp. Men hevnen er som regel søt, Hamsun blei steingammal og utkonkurrerte sånn sett alle sammen, og da han endelig fikk kare til seg Nobelprisen i litteratur, han også, i 1920, kunne i alle fall ingen påstå at han ikke var minst like god som Bjørnstjerne Bjørnson. Men han blei aldri noen Henrik Ibsen.

Og vips har de fire blitt til seks. Kunne det like gjerne vært slik, at det var disse seks? Forlag og Harald Grieg og smarte slagord og gode markedsføringsevner til side, det tror jeg. For om en ser disse seks eminente mannfolknavna samla i ei bokhylle, kan en ikke anna enn å nikke og smile anerkjennende. De skreiv god litteratur, svært god litteratur. Litteratur som fortsatt leses og diskuteres, bøker som berører og engasjerer. Og er det noe som er viktig i ei kanonisering, så er det at litteraturen står seg, at den tåler tida og ikke forringes lik papiret den er trykt på. 

Men uansett hvor enig en er i at disse seks er knallgode - ved å kanonisere disse, fortrenges alle andre, alle som ikke blir kanonisert, de skvisjes ut på sida, ned i grøfta og ut i glemselen. Som for eksempel den noe eldre Aasmund Olavson Vinje (1818-1870), som verken får henge med W-gutta Henrik Arnold Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) eller de fire store. Det får forresten ikke Ivar Andreas Aasen (1813-1896) heller, så der er de sammen om å være utafor. Med i klubben er heller ikke den noe yngre Sigbjørn Obstfelder (1866-1900). Men alle disse fem har skrevet verker, særlig dikt, som de fleste nordmenn har et nært forhold til, fra "Ved Rundarne" til "Regn". Og sånn sett kunne det like gjerne være disse fem som var de store.

Og slik kunne jeg holdt på og trukket fram mange, mange flere forfattere, som alle er gode eksempler på 1800-tallsforfattere som skriver realistisk litteratur. Så denne kanoniseringa og benevnelsen "de fire store" kan en så absolutt reise innvendinger til, noe som også er blitt gjort en rekke ganger. Men slik gikk det altså når noen redaktører på 1920-tallet skua bakover mot forrige århundre og forsøkte å trekke ut en slags essens. Helt på bærtur var de ikke. Men at vi ikke hadde kvinnelige forfattere på slutten av 1800-tallet er ei slutning en da raskt kan trekke. Og det stemmer jo ikke.

søndag 22. november 2015

Europeisk poesi i norsk gjendiktning

Bildekilde: Bokelskere
Europeisk poesi i norsk gjendiktning fra 1965 går for å være et av de viktigste verkene i Emil Boysons (1897-1979) samlede forfatterskap. I antologien har han valgt ut 72 dikt av 40 poeter etter egne kriterier, og deretter gjendikta - enten hele dikt eller utdrag, som han kaller "utkast" eller "fragment". Boyson byr på et spenn fra John Donne (1573-1631) til Giorgio Orelli (1921-2013). Videre beveger han seg over seks ulike språkområder; fransk, engelsk, tysk, italiensk, rumensk og spansk. Det sier seg kanskje sjøl at det er vanskelig å si noe oppsummerende eller enhetlig om disse 72 tekstene og de 40 vidt forskjellige poetene. Antologien er på mange måter ganske sprikende, men som redaktør Ronny Spaans (f. 1976) så fint poengterer i etterordet, må verket, utvelgelsen og gjendiktningene ses i sammenheng med det han kaller Boysons "integrerte poesiforståelse". Det er kan hende lett å se, og si, for en som sjøl er poet, og noe mer utfordrende for en nokså utrent diktleser.

Like fullt vil jeg altså forsøke å si noe om denne antologien. Med Europeisk poesi i norsk gjendiktning blei mange poeter for første gang oversatt til norsk og introdusert for en norsk leserkrets, mens andre, som John Donne og J. W. von Goethe (1749-1832), blei oversatt på nytt. Boyson har nemlig ikke fokusert på hvem som skriver, men hva han (kun to kvinner er representert) skriver om. Og ikke minst: hvordan det er skrevet. Nesten alle poetene griper forsøksvis tak i noe, et klart minne, en vag erindring, en stemning, en følelse, en forestilling, en idé, en årstid, livet, døden. De gjør sitt ytterste for å språkliggjøre det ordløse, eller det som er vanskelig å si med ord, men lett å føle. Og noen av dem makter å holde det fast også, om ikke annet så i alle fall i noen sekunder. Jeg er enig med Spaans når han bruker ordet impresjonistisk om antologien, for poetene er ute etter sanseinntrykkene, de flyktige og de varige, og de forsøker å gi dem videre til leseren.

Med varierende hell, naturligvis, noe som hovedsaklig skyldes at både forfattere og lesere er ulike. I antologien fins tradisjonell, bunden lyrikk med streng metrikk, og dikt som er frie og moderne både i form og i innhold, med poeter som blåser i stavelser og rimmønster. Det er mildt sagt utfordrende å brått skulle hoppe fra det ene til det andre (men biografiene bak i boka hjelper en på vei). Men det som er moro, er at jeg som leser ikke merker noe særlig til tidsspennet boka gaper over, det er like lett (eller vanskelig, avhengig av dikt og leser) å gripe 1600-tallsdiktet som 1900-tallsdiktet. Uansett er det jo slik at tanken kan være klar, mens det skorter noe på at formuleringene skal nå fram. Eller det kan være omvendt - jeg forstår klokkeklart hva dikteren sier, men hva mener han? Dikterens nøye uttenkte ord kan skape (for) mange bilder hos meg, eller ingen. Og av og til er det full klaff, og da er det gøy å være leser!

Noen poeter er svært konkrete og bruker mange ord for å skisse opp scener, landskap og omgivelser, sjøl om diktets kjerne egentlig er noe anna. Et eksempel i så måte er Paul Claudels (1868-1955) prosadikt "Vandreren". Jorge Guilléns (1893-1984) "Høislette" er mye knappere, og på en måte også tydeligere, men flatere reint innholdsmessig. Poeter som Friedrich Hölderlin (1770-1843) og Clemens Brentano (1778-1842) kjører på med bilder og metaforer, så det nesten blir for mye. Det er liksom ikke måte på hvor gyllent det hele skal være, gyllent og opp i andre sfærer. Da er Dylan Thomas' (1914-1953) dikt "Poem i oktober" mye mer håndgripelig. Her er det også gyllent, men uten at poeten har behov for å bruke akkurat det ordet. Thomas inviterer til medsansing der han skildrer kyst og skog, han skriver fram fuglesang og vind, rød-rips og pærer. Og til slutt er det som å være ute en oktoberdag og bli gjort oppmerksom på nye detaljer i et landskap du før har sett.

Fragmentene fra Saint-John Perse (1887-1975) er også av den svulstige typen. Men her fins en jublende tilstedeværelse som jeg aldri har vært borti før, og det var ganske fantastisk å bli trukket med inn i poetens univers, sjøl om jeg måtte gjøre en innsats for å henge med i alle tankesprang, fra metafor til assosiasjon til bilde og tilbake til en ny metafor. Helt i andre enden fins Ion Pillat (1891-1945), som her byr på maksimalt to linjer i slengen: Mitt hjerte med varsomme åre-tak/ror mig mot døden. Sjøl om en sikkert kan være tilbøyelig til å kalle noen sånne formuleringer for gullkorn, er det også ganske pretensiøst. Er to linjer et dikt? Er en spissformulering et dikt? Hvor mye med-dikting skal leseren stå for? Er Ja, også? med-dikting? 

Tilbake til antologien. Egentlig burde hver enkelt poet få sitt eget innlegg, slik at jeg kunne ytt både dem og diktene rettferdighet. Men det ville vært et langtekkelig og lett repeterende prosjekt, er jeg redd. For av et så stort utvalg, kan en ikke oppleve at alt treffer like sterkt. Jeg liker best de dikta som er dikt, og altså ikke prosadikt. Prosadiktene blir fort ordtunge og kan hende noe upresise i sin jakt på stemning og sanseinntrykk. De er små fortellinger, med mye intertekstualitet pressende på i bakgrunnen, jo mer du har lest, jo mer du kan om mytologi og historie, jo mer kan du hente. Og det er fint, men det gir meg ikke den forventa "lyrikkfølelsen". Et eksempel er Chateaubriands (1768-1848) "Av brevet om den romerske Kampagna, 1804", som for meg helt klart ikke er et dikt. Hölderlins "Ved Donaus kilde" er et dikt, men det er samtidig så lulla inn i klassisk symbolikk at det blir vanskelig å få fatt på kjerna for mange av dagens lesere. Yeats (1865-1939), derimot, balanserer ypperlig mellom før og nå, gammelt og moderne.

Jeg føler meg mer hjemme med strammere form og finslipt språk. Diktet er kanskje stivere, men likevel mer tilgjengelig. Poeten må stå for de bildene han har skapt, og han kan ikke hele tida trekke seg og omformulere, slik en kan i større grad i et prosadikt. Min erfaring er at en da derimot gir rom for noe mer, nemlig en slags klangbunn, en kommunikasjon mellom poet og leser, som beveger seg utenom det reint tekstlige planet. Og er det noe en merker svært godt når en leser en antologi, er det hvilke forfattere som har en skikkelig klangbunn, og hvilke som ikke har det. Noen dikt kan en nærmest dykke ned i, og en kan vende tilbake flerfoldige ganger og finne mening, ny mening. Som Goethes "Avreisen". Pedro Salinas (1891-1951) byr på tvetydighet i "Kallelse", Umberto Saba (1883-1957) gir vemod med "I år...". En anonym, tysk lied fra det attende århundre er rett fram, enkel, søt og romantisk, men den byr ikke på noe varig for min del. Like romantisk er "Fragmenter av "Æolsharpen"" av Coleridge (1772-1834), men her bever det både i og mellom linjene.

Og det er vel ei slik beving Emil Boyson har vært på leit etter. Det skal beve i diktet, og hos leseren. Det skal beve i tanken, hjertet eller i følelsene. Da når nemlig diktet fram, da rører det ved, da er det et dikt. Gjennom å følge egne impulser, sin egen kvalitetssans og sin integrerte poesiforståelse, som Spaans sier, har Boyson leita fram 72 dikt. At de bever for han, er tydelig, han har jobba med dem, og ikke bare oversatt, men gjendikta, han har tatt hensyn til diktets indre kvaliteter framfor de ytre, han har leita seg fram i en vrimmel av ord, mot ei kvinne fra ei svunnen tid, mot det siste møte, mot en oktoberdag med blodrød sol, mot et landskap vi kjenner, mot tida som vi aldri får tilbake, mot verden, slik den en gang var, slik den blir sett av stadig nye øyne, mot svalene som flyr over himmelen, mot dette livet og det ukjente hinsidige. Det er en evig kamp for å fange følelsen av lys og farger, stemmer og vind, sanger og drømmer. Og sånn sett er antologien overraskende enhetlig likevel.


"I år..."

Iår skal en tanke, tror jeg, snære mitt hjerte
når jeg har sett at de siste svaler fløi.

Siden lager stærene høistemt støi
i trærne på Tyvende-september-allé
ved møteplassen.

                             Men vinterens lange vé
gir mig alene til selskap just hin tanke
og på takene den brune spurv.

Ensomheten får fristes uten svaler
og uten kjærlighet mine siste dage.

- Umberto Saba