mandag 6. oktober 2014

Et rom med utsikt

Bildekilde: Bokelskere
Forrige måneds bok i lesesirkel 1001-bøker, var et skrekkelig sammensurium skrevet av franskmannen Michel Houellebecq. Etter å ha bladd igjennom boka på omtrent ti minutter og fått med meg det verste, valgte jeg å kassere hele greia. Bøker som får meg til å føle at mennesker er søppel og bør behandles deretter, har jeg ikke den minste lyst til å lese. Boka blei kjapt erstatta med noe langt triveligere som jeg hadde liggende i bokhylla: romanen Et rom med utsikt fra 1908, skrevet av briten Edward Morgan Forster (1879-1970). Boka kom på norsk for første gang i 2007.

Og boka var akkurat så søt og harmløs som jeg hadde trodd. Så heter også hovedpersonen Lucy Honeychurch -. Ved den todelte bokas begynnelse befinner vi oss på et pensjonat i Firenze. Lucy er akkurat ankommet sin dannelsesreises destinasjon, sammen med den eldre anstandsdama Charlotte Bartlett. Men de er sure, for de har slettes ikke fått de værelsene de skulle ha, de skulle ha rom med utsikt mot elva Arno, må vite, ikke en eller annen bakgård, murbygning eller trafikkert gate. Når far og sønn Emerson så, noe høylydt og midt i spisesalen, tilbyr seg å bytte værelser med dem, de har nemlig utsikt, men bryr seg ikke noe særlig om den, bryter et meningsløst vell av kutyme og påtatt dannelse fram. For damene kan ikke bare takke ja til tilbudet, må vite. De kan ikke stå i takknemlighetsgjeld til noen rustne karer fra arbeiderklassen. Det kan være farlig! Da er det bedre med semre værelser -. Men gutta står på sitt, og damene får sine rom med utsikt.

Men innen vi kommer så langt, er jo det hele satt i gang. Relasjonen mellom kvinnene og Emersons er umulig å benekte, klasseskillene er etablert som uforserbare hindre, i alle fall når vi snakker ovenfra og ned, og spenninga, eller kampen, mellom kjønnene, er på plass. Forvirringa hos Lucy er så dominerende at til og med teksten virker ufokusert. Så blir blikk sendt, tanker formuleres gradvis og den endimensjonale handlinga bygges opp. Ikke at det er en særlig uforutsigbar eller overraskende handling - her skjer både det vi tror og det vi håper. Legg så til en nokså manipulerende og sjølsentrert anstandsdame i miss Bartlett, som helst vil ha full kontroll på alt uten å gjøre noe annet enn å sladre, og vi er ikke så langt unna ingrediensene som trengs til en fullverdig Austen-roman. Dette vil jeg komme tilbake til under.

Pensjonat Bertolinis unge beboere, George Emerson og Lucy Honeychurch, er sammen vitne til en grusom hendelse som gir dem et privat bindeledd ingen andre forstår: en italiener blir knivstukket og drept, rett foran dem, og blodet spruter blant anna på Lucys nyinnkjøpte kunstkort. Georges åpenhet i etterkant trår over alle formelle grenser som Lucy, som barn av mer velstående folk, er opplært til å følge. Det gjør at hun synes han er vanskelig å forholde seg til, og hun blir usikker på både han og seg sjøl. Løsninga blir å holde seg unna, noe som går fint helt til George kysser henne. Da må damene naturligvis dra, for å unngå skandale og flere fornærmende tilnærmelser fra slike arbeiderfanter.

I del to av romanen er vi hjemme hos Lucys familie i huset Windy Corner i Surrey. Etter Firenze, dro Lucy og Charlotte videre til Roma og var der noen måneder før de kom hjem. Når vi kommer inn i handlinga har Lucy akkurat akseptert det tredje frieriet fra Cecil Vyse, en besteborgerlig ung herremann med store interesser for kunst og litteratur - og, av en eller annen grunn, Lucy. Verken mora, Mrs. Honeychurch, eller broren Freddy er særlig lykkelige over forlovelsen, men er glade på Lucys vegne. Førstenevnte ser dessuten hvilke muligheter ekteskapet kan gi Lucy og familien innafor sosieteten i London. Men før vi kommer så langt, vil forfatteren det da slik at nettopp hit, til Summer Street i Surrey, kommer også far og sønn Emerson. Og dermed er intrigene i gang.

Romanen er ikke særlig omfangsrik, kun 258 sider. Det går fort å lese den, fordi satsen er relativt luftig og god, setningene er enkle og teksten er uten særlig motstand. Oversettelsen til Kirsti Øvergaard (f. 1946) er fin, men jeg tar meg sjøl i å lure på om det skal være så lett? I det hele tatt synes jeg det er litt underlig at ei så enkel og tilgjengelig bok er kommet med på 1001-lista, men så kjenner ikke jeg til hvilke kriterier som legges til grunn for utvelgelsene dit heller. Nesten alle andre bøker jeg har lest derfra, har vært mye mer solide og gjort sterkere inntrykk. Ett eksempel er Sigrid Undsets bøker om Kristin Lavransdatter -. Men på den andre sida så har Et rom med utsikt mye fint ved seg.

Blant anna åpner boka for at en, også kvinner, eller kanskje først og fremst kvinner, skal kunne velge sin ektemann. Forster slår med det et slag for kjærlighetsekteskapet - og det i 1908, da den britiske middel- og overklassen fortsatt var i overkant konforme og snobbete (bare tenk på hvordan Virginia Woolf hadde det). Forfatteren er hele tida på Lucys side, i forvirringa og det vanskelige valget, og han dømmer henne aldri. Det er veldig søtt, men samtidig litt underlig, for jeg forstår ikke hva som er forfatterens motivasjon for å fortelle akkurat denne historia. Det er jo så tydelig hvordan det kommer til å gå hele veien, det er aldri spennende, og Lucys karakterutvikling og emosjonelle reise, som langt på vei er det bærende elementet i boka, er minimal.
 
Et rom med utsikt er heldigvis nokså humoristisk, på den gode, gamle britiske måten, og det kan virke som om Forster har hatt et stilikon i Jane Austen på mer enn en måte, noe jeg nevnte lenger opp. Det er bare synd at denne romanen er en langt plattere versjon enn noe av Austen. Hun er så eminent, så overlegen og presis, Forster er mer omstendelig, nølende og usikker - ikke minst når det kommer til karakterisering av ei kvinnes indre liv. Han kommer liksom aldri virkelig inn på Lucy, noe som kan være vanskelig i en tredjepersonsfortelling, men her sitter vi enda lenger unna enn det som egentlig er bra for historia. Austen, på sin side, har ikke noe problem med å gå inn i sine tredjepersonsheltinner, være seg Fanny Price eller Elizabeth Bennett eller en helt annen. Og på grunn av synsvinkelen som Forster ofte velger, får han ikke utnytta det komiske potensialet som ligger i scenene til det fulle. For er det noen som ikke er humoristiske i denne boka, så er det hovedpersonen.

Kompositorisk sett er heller ikke denne boka den beste. Det at den er todelt, og at det går en del tid i mellom, er problemløst. Men ellers får leseren hele handlingsforløpet servert i preteritum, som om vi var de siste som fikk vite alt sammen. Forster legger til og med inn visse advarsler, for eksempel når det kommer noe som overrasker Lucy: "Så hendte det noe." (side 34). Slikt har jeg sjelden noe til overs for, og heller ikke her er det en god løsning. Når romanen i tillegg er av den forutsigbare typen, blir det mange matte avsnitt.

Skildringene, særlig av landskapet, er ofte fine og stemningsfulle. Men - og det er litt leit i ei såpass kvinnefokusert bok - noen av de beste partiene er helt uten kvinnelig nærvær. For eksempel er det første møtet mellom George Emerson og Freddy Honeychurch småmorsomt og troverdig, og måten George plutselig våkner til liv og finner seg sjøl igjen når de bader i dammen, er helt nydelig. Presten, Mr. Beebee, står for mange mer eller mindre gode tanker og refleksjoner, men sjøl om han er oppvakt og virkelig ser Lucy, går han ofte i veien for historia på en lite sjarmerende måte. Når han derimot står på bakketoppen i del to og ser på været og betrakter Windy Corner - det er flotte passasjer hvor han endelig får, og gir, litt dybde.   

Videre er Charlotte Bartlett den mest solide skikkelsen i romanen. Hun er tvers igjennom helt forferdelig og kan sammenlignes litt med mrs. Norris fra Mansfield Park. Begge er en type kvinnemennesker som en helst vil vri om halsen på, og jeg kan ikke si anna enn at hun er svært godt karikert. Cecil Vyse framstår ellers som en av de mest oppriktige personene i boka, sjøl om han er mer opphengt i idealer enn i faktiske mennesker. Måten han takler Lucy på, sier mye om hans vesen. Både Lucy og George forblir litt i tåkeheimen, de er verken faste eller ferdige mennesker, og de store indre svingningene som Forster prøver å skildre, er mer forvirrende enn gjenkjennelige. Det er leit, for han skriver om det som i lange faser av livet kan være det viktigste i verden: nemlig å finne den store kjærligheten. Og sånn sett er boka både romantisk og litt sentimental - for dem som liker det.

4 kommentarer:

  1. Jeg har ikke lest boka, men sett filmen. Den var engasjerende og koselig, litt sentimental og romantisk, slik som du beskriver boka. Ha en fin dag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har også sett filmen, på en skurrete VHS-kassett for lenge sida. På noen måter er filmen faktisk litt bedre, fordi både omgivelser, handlinger og Lucy sjøl blir tydeligere. Takk det samme!

      Slett
  2. Flott gjennomgang av ei bok som stadig kryper oppover lista mi. Jeg hadde stor sans for Mrs. Norris, så jeg vil nok like Charlotte Bartlett. Jeg undres også av og til over kriterier for å komme på 1001-lista.. Der er det litt ymse etter min smak, men ofte vokser disse underlighetene på meg i etterkant. A room with a view høres søt ut. Jeg liker Austen, men skal prøve å fortrenge det du skrev om sammenlikningen -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Marianne! Og så moro at du også har lyst til å lese denne! Den passer godt nå i høstværet, når en kanskje har behov for å drømme seg litt bort til andre, mindre regnvåte steder. Enig i at det er veldig mye rart på 1001-lista. Men det er jo litt av moroa, at en får lest så mye forskjellig, at lesesmaken blir utfordra og at en kanskje blir positivt overraska. Kos deg med boka!

      Slett