fredag 31. oktober 2014

Fagbokoppdatering

Framgangen på fagboksida fortsetter heldigvis i oktober også, sjøl om leseintensiteten gradvis roes ned og i økende grad erstattes av systematisk kartlegging og en forhåpentligvis like systematisk kommende analyse. Jeg arbeider fortsatt med masteroppgava mi, men skrivinga tar i perioder helt over for lesinga, akkurat slik det skal være. Nå konsentrerer jeg meg mer og mer om primærkildene mine - den norrøne sagalitteraturen - samtidig som jeg skriver innledning, spisser problemstillinga og begynner den større delen av og om det metodiske arbeidet. Jeg har stadig mange tanker og lange tanketråder i huet, noe som kan være litt slitsomt å kombinere med et hektisk familieliv, men desto bedre kjennes det når de endelig kan finne sin form og skrives ned.

I oktober har jeg vært gjennom følgende:
- Rikssamling og kristendom av Andreas Holmsen og Jarle Simensen
- Författarskap och tradition i den isländska ättesagan av Dag Strömbäck
- Soga um vassdølene

I tillegg har jeg repetert noe stoff - stadig ligger for eksempel verkene til Else Mundal, Inger M. Boberg og Finnur Jónsson framme på pulten - jeg har lest sporadisk i ulike historieverk, kommet igjennom noen artikler og så videre. Og så må jeg jo dele høstens store nerdeglede: I begynnelsen av oktober fikk jeg helt overraskende forskudd på julegave, en diger presang, tung, hard og nokså kald, innpakka i rødt og gullfarga nissepapir. Størrelsen var omtrent som en femtenliters kjele i medfølgende pappemballasje fra Jernia, og tyngden var som om hele greia var laga av støpejern. Men husholdningsartikler var det absolutt ikke. Det var de nyoversatte Islendingesagaene i fem bind, sendt direkte fra Island og nylig henta på vår lokale og utrolig dårlige post i butikk! Der er det så vanvittig mye jeg skal kose meg med i tida som kommer, fra forordet til vår egen kong Harald og den fyldige og solide innledninga til professor Jan Ragnar Hagland, til hele førti islendingesagaer og førtini tåtter. Det er veldig moro, men også litt utfordrende: med så mye spennende stoff må jeg være streng med meg sjøl, og kun lese det jeg faktisk trenger her og nå. Resten kan jeg jo hygge meg med seinere!

I november skal jeg jobbe videre med disse bøkene og tekstene:
- Sagadebatt av Else Mundal (red.)
- Eddas and Sagas av Jónas Kristjánsson
- Valkyrjesong av Solveig Aareskjold
- Norrøne fornaldersoger
- Islandske småsoger
- Soga om Gunnlaug Ormstunge
- Soga om røykdølane
- Rolf Krakes saga
- Soga um Finnboge den ramme
- Hörd Grimkjeldsöns saga
- Soga um Jomsvikingane

Ja, også skal jeg fortsette med skrivinga, levere andre og tredje utkast, ha et par runder med kyndig veiledning, presentere et utdrag, forhåpentligvis nesten ferdigstille omtrent halvparten av oppgava, kartlegge, lage tabeller og begynne med analysene. Og så videre. Det er moro, men krevende, så det er ikke sikkert det blir så mye fart her fram mot jul. Det er jammen bra november er mørk og lang! 

God høst, alle sammen!

onsdag 29. oktober 2014

Soga om Gisle Sursson

Bilete: Bokelskere.no
Av di eg arbeider med sagalitteratur i masteroppgåva  mi, les eg eit rikt utval soger denne hausten. Og no var turen komen til Soga om Gisle Sursson - ei soge eg har lese mykje om i ymse verk, men aldri lese sjølv. Ho går for å vere ei av dei mest velkomponerte og velforma sogene - meir konsentrert i persongalleri og handling enn Njålssoga, men mykje rikare på det same enn den stutte, mest biografiske Soga om Gunnlaug Ormstunge. Ho går føre seg i omtrent same periode som Egilssoga - det islendingane kallar sagatida (frå landnåmstida på 870-talet og fram til kristninga kring år 1000).

Soga om Gisle Sursson tilhøyrer sjangeren islendingesoge, og har, som mest alle islendingesogene, ukjend forfattar. Det vi veit, er at soga mest truleg vart skrive på Island ein gong på midten på 1200-talet (andre meiner ho er skriven seinest kring 1200. Dei lærde stridast). Men ho utspelar seg på Island og i Noreg kring midten og mot slutten av 900-talet. Det tyder at det kan vere kring tre hundre år mellom hendingane og nedskrivinga. Det er eigentleg ikkje problematisk i det heile, bortsett fra at nokre meiner sagaene er historie, ikkje litteratur (og nokre meiner det motsette). Soga om Gisle Sursson er ikkje ei særs lang soge, kring hundre sider. Men det skal litt til å hugse heile, å hugse alt nett slik det hendte. Anten er nokre av islendingane utstyrte med særs godt minne, elles er det ein sabla god forfattar bak det heile. Eg har tru på ei fin blanding, men av di dette er ein stor debatt, skal eg ikkje gå meir inn på han her.

Soga både opnar og ender i Noreg, men har heile mellomspelet og hovudhandlinga si på Island, sett bort ifrå eit kort seilas til gamlelandet. Og han som har gjeve namn til soga, Gisle Sursson, er med rette hovudpersonen. Soga handlar om livet til Gisle, og om korleis han iherdig arbeider mot det som han veit er hans eigen lagnad. Ikkje nokon annan sogehelt arbeider så intenst og ivrig for å berge livet - mykje meir enn ein gong - og ikkje nokon annan kjenner korleis dei mest umenneskelege krava til eit liv med ære er, og korleis det omsluttar eit menneske til ein kjøvast.

Gisle Sursson og frendene hans er styrte av det norrøne æresomgrepet, der ein må vere rask om å hemne sjølv små, kanskje uskuldige nidviser om slekta med noko like ille eller verre om avsendarslekta. Slik ballar det raskt på seg, og når det fyrst vert valdeleg, slik som i denne soga, er det umogleg å stoppe før nokon døyr. Då har me raskt ein ættefeide av verste sort. Normene er slik at når ein mann har vorte drepen, er det den mannen som trekkjer ut våpenet som må hemne drapet. Den attlevande kona, systera og andre nære kvinnelege slektningar har plikt til å eggje nære mannlege slektningar til å hemne - for hemn må ein ha for å attreise jamvekta mellom slektene (auge for auge og så vidare). Men det kan gå mange år mellom kvart drap, til dømes om ansvaret for hemnen fell på nokre unge søner. Då må dei fyrst verte så vaksne at dei kan ta livet av ein vaksen mann, og helst sleppe unna med.

I Soga om Gisle Sursson tek det til nokså harmonisk. Tre ulike slekter er inngifte med kvarandre. Dei bur på to nabogardar nordvest på Island og er vener og godt forlikte, heilt til alt snur. Då påverkar dei kvarandre på eit stadig meir negativt vis og deler den eine tragiske lagnaden etter den andre heilt til det mest ikkje er anna enn kvinnfolk att i ættene. Det er sjeldsynt det går så langt i sagalitteraturen, ofte klarar nokre kloke mannfolk å inngå forlik på tinget. Eller, slik som i Njålssoga, der Njål og Gunnar gir kvarandre mannebot fleire gongar for å halde på venskapen - den same summen i sylv går att og fram heilt til dei ikkje klarar å halde att krava frå ættene meir.

I denne soga hengjer det i hop slik: Gisle Sursson er gift med Aud, og ho har ein bror som heiter Vestein. Han er den beste venen til Gisle. Syster til Gisle, Tordis, er gift med ein mann som heiter Torgrim. Han er den beste venen til Torkjell, bror til Gisle. Torkjell er gift med Åsgjerd. Men Åsgjerd har ikkje dei heilt rette kjenslene for Torkjell. Ho er nemleg eigentleg glad i Vestein, noko som forrykkar heile maktbalansen mannfolka i mellom, sjølv om Åsgjerd ikkje gjer noko ut av kjenslene sine.

Etter ein råkande replikk på tinget ønskjer Gisle at dei fire nemnde mannfolka skal sverje fostbrorskap for å halde uvenskapen vekke. Han vert redd for framtida og lagnaden deira. Dei gravlegg eit vakkert utsmykka spjut, blandar blod, fell på kne og sverjer til gudane at dei skal hemne kvarandre som brør om noko skulle hende. Men når alle skal ta kvarandre i hendene for å forsegle pakta, trekkjer Torgrim til seg handa. Han meiner han ikkje har nokon grunn til å verje Vestein om noko skulle hende. Gisle og Torkjell kan han verje, av di dei er verbrør. Men ikkje Vestein, som han ikkje likar noko særleg, og heller ikkje har noko ættband til. Då trekkjer Gisle til seg handa si med. Han vil ikkje verje nokon som ikkje kan verje Vestein, mågen hans. Og med det vert det ikkje noko av fostbrorskapen. Torgrim og Torkjell farer heim saman, og søkjer i hop med ein trollkar som seider og bloter med dei, medan Vestein og Gisle held fram med sitt.

Ein dag sit Aud og Åsgjerd nede i dyngja og samtalar seg i mellom. Det er tydeleg at Aud veit kven Åsgjerd er glad i. Og av di Torkjell lyttar, får han vite det med. Og stemninga vert særs dårleg. Nokre netter læt Gisle ille i svevnen, han drøymer om at nokon kjem for å drepe Vestein. Fyrst ein slange, dinest ein varg. Så vert Vestein drepen, og krava om hemn dreg frå mann til mann i takt med at antall lik aukar, godt hjelpt av eggjande kvinner som krevjer rettferd. Det særskilte med drapet på Vestein, er at han vert drept ei uværsnatt heime hjå Gisle, medan han søv. Spjutet står framleis dirrande i kroppen hans når Gisle kjem. Men kven står bak? Nokre meiner Torgrim, andre Torkjell. Gisle meiner det må vere Torgrim, ektemannen til systera, av di bror Torkjell er ein feig mann. Ei mørk natt kring eitt år seinare, sniker han seg avgarde til nabogarden og dreper Torgrim som hemn for drapet på Vestein. Han slepper unna, og ingen på garden skjøner kven som har gjort brotsverket.

Tordis gifter seg att med ein mann med namn Bork. Og då ho skjøner kven som står bak drapet på Torgrim, eggjar ho Bork til å drepe Gisle - sjølv om han er bror hennar. Men av di Gisle ikkje opent fullt og heilt seier på seg drapet, vert det rekna som eit løyndrap, eit mord, som er grovt nidingsverk. Løysinga er at Gisle vert lyse fredlaus på tinget. Å verte fredlaus er det same som å verte fritt vilt. No kan kven som helst på heile Island drepe Gisle på kva vis dei vil - utan at Aud kan krevje hemn eller mannebot.

Eg skal ikkje seie så mykje om kva som hender vidare, anna enn at Gisle lever i heile atten år som fredlaus. Ikkje nokon gong har ein mann levd så lengje i utlegd som Gisle, skrivast det. Og underleg nok, kanskje, for oss i dag, er det framleis Gisle som er helten i soga. Det er av di han aldri misser ære. Han hadde store kvalar før han drap Torgrim, nett av di dei var mågar. Men rett må vere rett, og kjærleiken og truskapen til Vestein var sterkare. Og sjølv om Aud er ei fredeleg kvinne, ønskjer ho at banemannen til Vestein får ei straff. Har Gisle eigentleg noko val, når det var han som trakk ut spjutet? Då ville han missa all ære, også andsynes kona, og seg sjølve. For er det noko som er verre enn å drepe ein slektning, så er det å ikkje drepe ein slektning når normene seier ein må. Å vere feig er noko av det verste ein kan vere i det norrøne samfunnet.

Sjølv når Gisle vert lyst fredlaus, held han på ære, moral og normverk. Han stansar til og med med bloting, noko som peikar framover til eit kriste ideal. Sjølv om han misser all si ære i auga til mest alle andre på Island, held han fram med å vere ein trufast husbond. Han skadar ikkje nokon, med mindre det står om livet, han snik seg fredeleg frå stad til stad, ber fint om hjelp og gjer opp etter seg. Nokre gongar må han nytte list for å kome seg unna, og det kostar nokre liv. Men i eit døme er det ein feig tenestekar som døyr, noko som då er akseptabelt innafor normene. 

Forutan Gisle, som både er skald, sanndraumt og som heile tida gjer sitt beste for å vere eit hederleg menneske, tykkjer eg at Aud er ein særs interessant person. Ho har ein stor plass i denne soga, og det med rette. Når Gisle er i utlegd, er det ho som driver garden og har alt ansvar. Kjærleiken hennar er imponerande sterk, og ho er særs kløktig, sjølv om ho når tid som helst kan misse maken sin. Ho får mange tilbod, med anna om å tyste på kor Gisle held til for pengar. Og kva gjer ho? Jau, ho tel opp dei tre hundre i sylv som vert lagt fram, slepp dei ned i skinnposen att, og klaskar til karen som kom med tilbodet av alle kreftar. Og når dei kjem for å ta Gisle, står ho støtt inntil han, og dreg til dei som kjem for nære med ein trelurk. Då seier Gisle: Dét har eg visst lenge, at eg er godt gift; men eg visste ikkje at eg var så godt gift.

Årsaka til at eg finn Aud interessant, er av di dei fleste sagakvinnene ikkje får så stor plass som ho. Dei dukkar opp når dei trengs, oftast ved giftarmål eller når nokon må eggje. Men Aud er med, mest heile tida, og har mange viktige ordvekslingar med Gisle. Dei framstår som eit harmonisk, likestilt ektepar som vert ramma av ein tragisk lagnad. Men sjølv om Aud kunne skilt seg frå Gisle, gifta seg att og levd eit lukkeleg liv, gjer ho det ikkje. Ho står han bi til det siste, saman med fosterdottera Gudrid.       

Skaldekvada i Soga om Gisle Sursson er særs vakre, men diverre er ikkje alle omsett heilt presist i denne versjonen av soga (omsetjinga, ved Dagfinn Aasen (f. 1923), er elles stødig og god). Dette av di kenningane er så kompliserte at dei er vanskelege å forstå for oss i dag, dei er lag på lag med poetiske omskrivingar og symbol hjemla i eit anna verdsbilete. Gisle kveder mykje, og det er ein poetisk måte å konsentrere handlinga på, og samstundes gje uttrykk for kva som går føre seg inni Gisle. Soga om Gisle Sursson er ei av få soger der det indre livet hjå hovudpersonen får meir plass enn elles. Vanlegvis vert det berre ymta til. Me vert kjende med Gisle gjennom dei korte karakteristikkane, dei mange handlingane og replikkane, men me kjem verkeleg innpå han i skaldekvad og draumar. Det er særs fint gjort, og gjer at Gisle aldti er ein stereotypi, men eit heilt menneske. 

Mykje meir ved soga kan trekkjast fram, til dømes draumkvinnene, dei andre personane, skiljet mellom gardane, mellom heide og kriste, repetisjonane i handlinga og replikkane og så vidare. Men noko må de trass alt lese sjølve. Soga om Gisle Sursson er spanande, intens, rørande, morosam og interessant. Ein kan lære mykje av å lese ho, og ho kan lesast av alle som ønskjer å lese noko frå mellomalderen eller vikingtida, men som ikkje heilt veit kor dei skal starte. Soga om Gisle Sursson er ein fin plass å byrje. 

søndag 26. oktober 2014

Nobelprisen, 1915

I 1915 raser første verdenskrig for full styrke i Europa, og stadig flere land og mennesker blir innblanda i den vanskelige konflikten med det ekstremt blodige utfallet. Lite visste de millionene med unge gutter ved fronten at det harde skyttergravslivet skulle vare i flere måneder, til og med flere år, og at de av dem som døde på grusomt vis på begge sider, umiddelbart skulle erstattes med nye gutter, like tynne, bleike og sultne som dem sjøl. Mange var bare barn, femten, seksten og sytten år gamle, da de blei innskrevet i militæret, sendt til ti ukers rekruttskole med dårlig utstyr og for lite mat, og deretter videre til fronten, der alt var mye verre enn det de kunne tenke seg. Rottene spiste opp det mugne brødet, kanonene kjørte seg fast i søla og i mørket var det lett å skyte og drepe sine egne. For å ikke snakke om angsten, marerittene og alt det grusomme en ser, hører og kjenner på kroppen. Det faktum at en litteraturpris blir delt ut i et slikt politisk klima, er i seg sjøl imponerende. Kan en i det hele tatt tenke på, lese og vurdere litteratur i en sånn situasjon? Eller er det kanskje nettopp da at litteraturen er så viktig, faktisk nødvendig?

De nominerte i 1915 var:

3. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
3. Émile Verhaeren (1855-1916), belgisk poet
4. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
4. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
2. Willem Kloos (1859-1938), nederlandsk forfatter
4. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter
3. William Butler Yeats (1865-1939), irsk forfatter
2. René Bazin (1853-1932), fransk forfatter
5. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
2. Vilhelm Grønbech (1873-1948), dansk religionshistoriker
7. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
4. Paul Bourget (1852-1935), fransk forfatter
2. Dmitry Merezhkovsky (1866-1941), russisk forfatter
5. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
9. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
6. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
2. Jan S. Machar (1864-1942), tsjekkisk forfatter og forlegger
7. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
1. Romain Rolland (1866-1944), fransk forfatter
1. Ferdinand Avenarius (1856-1923), tysk forfatter
1. Charles M. Doughty (1843-1926), britisk forfatter
5. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

Årets 26 nominerte er fordelt på 22 unike kandidater. Det er ganske få, og årsaken til det er naturligvis krigen. Enkelte land har ikke hatt mulighet til å sende inn forslag i det hele tatt. Faktisk hadde det vært enda færre å velge i mellom om ikke Svenska Akademien hadde tatt affære på et møte 1. februar. Da de fant ut at det var svært få forfattere som blei nominert til 1915-prisen, bestemte de seg for å resirkulere en del av de nominerte fra året før, da Nobels litteraturpris som kjent ikke blei utdelt. Forfatterne måtte fortsatt foreslås offisielt, men dette kunne nå De Aderton gjøre sjøl (i motsetning til vanlig praksis, der forfatterne må nomineres av litterære institusjoner, forfattere, litteraturhistorikere, kritikere, professorer o.l. Alle som nominerer, må være godt utdanna i og praktisere et yrke et sted innafor det litterære kretsløpet. Jo høyere nivå, jo bedre). Slik fikk de fylt ut lista til å romme omtrent det dobbelte. Men, paradoksalt nok vil kanskje mange si, er det ikke en av kandidatene fra 1914 som stikker av med prisen.

Det ovennevnte gjenspeiles kraftig med at kun tre av 22 er førstegangsnominerte (tallene før navna er antall ganger vedkommende har vært nominert). Tidligere har vi hatt runder hvor disse har utgjort nesten halvparten av alle kandidatene (for eksempel i 1910, samt en god gjeng i 1912 også). Kandidatene er i år fordelt på 14 ulike nasjonaliteter, noe som ikke er så verst spredning til å være i krigstid. Men om en skal være i det kritiske hjørnet, kan en naturligvis innvende at de nominerte nok en gang preges av en viss eurosentrisme. Den mest "eksotiske" kandidaten kommer nemlig fra Russland (men rett skal være rett, fjorårets vinner var en inder). Flest nominasjoner går til Frankrike dette året også, og med sine fem fortrenger de mest Tyskland, akkurat som i 1913. Ikke at det egentlig er noe synd på de tyske, skjeggete menn i denne sammenhengen, de leder nemlig nobelprisracet med sine fire prisvinnere mot Frankrikes to (dette snur seinere, veit vi). Også britene holdes litt ute av spillet i år med sin ene kandidat, Doughty, en fyr jeg forøvrig aldri har hørt om (hvor blir det av listetraver John Morley?). Likevel er dette mest som flisespikking å regne, britene har jo også sin vinner med tidenes yngste litteraturprismottaker noen sinne - ingen ringere enn Rudyard Kipling (1907). Da er det verre hvis en skal forsøke seg på statistikk hjemla i mottakerens kjønn: Selma Lagerlöf er fortsatt eneste kvinne som har mottatt prisen, mot hele tretten menn (ikke utdeling i 1914, men delt pris i 1904). Når vil denne nesten umulige utjevningsprosessen starte for fullt? Fortsatt er det bare 13 - tretten - kvinner som har mottatt Nobelprisen i litteratur. På 113 år! Mine håp knyttes derfor atter en gang til Grazia Deledda.

Men seinere i 1915 skjer det noe som er ganske interessant. De Aderton kommer nemlig etter mange diskusjoner fram til at ingen av årets nominerte når opp til de litterære kravene for prisen, som er satt opp i testamentet til Alfred Nobel. Derfor bestemmer de enkelt og greit, på underlige måter jeg ikke helt forstår er lov, men her er det sikkert mange paragrafer og statutter å forholde seg til, at de skal reservere prisen for 1915 til utdeling i 1916 - men til en av kandidatene på 1915-lista (...som om de samme kandidatene er blitt så mye bedre på noen måneder...?). Det eneste jeg kan tenke meg til, er at det foregår omtrent slik: Svenska Akademien blir ikke enige om hvem som skal bli den verdige mottaker. De er enige om at de trenger mer tid (for å vurdere og kjøpslå om aktuelle kandidater). Dermed utsetter de utdelinga til de har krangla seg ferdige og kommet fram til et minste felles multiplum, en forfatter alle kan stå inne for, en forfatter ingen misliker sterkt. Men dette er bare mine antagelser, ikke noe slikt ligger ute på de offisielle nettsidene til Nobelprisene, må vite. Det viktigste er vel at De Aderton endelig bestemmer som skal motta prisen. Og hvem blei så det?

I løpet av innlegget har jeg kommet med flere hint, slik at du kan klare å resonnere deg fram til en mulig prisvinner. Men i tilfelle de 22 kandidatene fortsatt byr på hodebry, har du her et par tips til:
1. Han er ikke skandinav
2. Han har to r-er i navnet sitt

Lykke til!

onsdag 22. oktober 2014

Biografi: Biskop Arnes saga

Bildekilde: thorleifdahl.no
Til niende runde av Ingalills biografilesesirkel skulle vi lese bøker om "alternativere" - de menneskene som lever litt eller veldig annerledes enn de fleste andre, og som gjerne tror at de har eller faktisk har spesielle evner, samt at de praktiserer et fargerikt livssyn med særprega elementer. New Age er en kategori der mange slike alternativere passer godt inn. De fleste får et vell av assosiasjoner til ordet alternativere, jeg for min del ser for meg middelaldrende damer i flagrende, spraglete gevanter og lange, klirrende øredobber med månesteiner. Damene går mer enn gjerne på mindfullnesskurs, oppsøker regresjonsterapeut og blir spådd med teblader, kaffegrut eller tarotkort mens røkelse og krystaller skaper balanse. Om noen syns dette blei litt for konkret eller en smule fordomsfullt, så får jeg bare si med en gang at jeg har ei sånn ei i familien, og hun refererer mer enn gjerne alt hun driver med. Hun er dessuten synsk, har praktisert som medium og er sertifisert healer, hva nå enn det måtte innebære.

Men jeg hadde ingen biografier liggende om damer eller menn som med vekslende hell prøver seg som sjamaner. Derfor bestemte jeg meg, som så ofte ellers, for å gå bakover i tida. For er det noe jeg har mye av, så er det gammel litteratur. Valget stod mellom Tundals visjon, Sankt Brendans havseilas og Biskop Arnes saga. Jeg falt ned på sistenevnte, overbevist om at jeg nå fikk ei runde med sterke syner, drømmelignende visjoner, religiøs inspirasjon, maniske våkenetter, kurerende håndspåleggelser, mirakler ved gravstedet og en posthum helligkåring. Men jeg fikk ikke så mye som ei lunken lanke eller en fuktig fot. For den godeste biskop Arne var virkelig ingen alternativer i ordets rette forstand - og slik sett var boka litt på sida av emnet. Hans saga, det vil si biografi, er en interessant, men også en svært traust og tørr utgivelse. Den kan oppsummeres med ett ord: kirkepolitikk.

Ingen flagrende gevanter her altså, kun en kjortel, og en prekær mangel på healingkurs og oppsøking av fotsoneterapeut etter den ikke-eksisterende yogatimen hvor alle må ha med egen tromme. Likevel vil jeg argumentere for at biskop Arne likevel er en smule alternativ, i alle fall sett med dagens øyne, sjøl om auraen hans kanskje er blitt litt matt med åra. Det er nemlig et fåtall mennesker som noensinne har levd som biskop Arne, og da er han vel litt alternativ? I hvert fall om en med alternativ mener og forstår atypisk. For den godeste Arne Torlaksson var nemlig:
- biskop
- på Island
- i middelalderen (levetid 1237-1298, biskop 1269-1298)

Og dessuten var han en skikkelig kranglefant. Eller for å si det på en annen måte: han var virkelig ikke redd for å gå rett inn i konflikter med full tyngde. Jeg vil kanskje til og med si at han sparka inn noen åpne dører av og til, der han føyk rundt til hest på Island og skapte seg uvenner ved enhver fjord. Men han hadde gode grunner til sin voldsomme framferd, sjøl om han kanskje kunne trengt en aldri så liten smilende Buddhafigur på rommet. Kirkegodset og kirkejorda, som Den hellige kirke på ymse vis hadde erverva seg fra de islandske bøndene (som forut det hadde kirker i sameie i flere hundre år), blei nemlig tatt tilbake av de sure etterkommerne til de samme bøndene. De okkuperte store områder gjennom å bosette seg der, på såkalte stader, de tok prestene til fange eller sendte dem bort. Biskop Arne satt hele tida trygt på bispestolen sin i Skálholt, helt uten duftlys og drømmefangere, men blei svært provosert av islendingenes ukristelige og barduse framferd. Men islendingene mente at de var i sin fulle rett. Bak handlingene og konflikten lå to svært ulike tolkninger av et kongebrev fra Norge. Og da ingen ville gi seg, måtte de vente på svar fra, ja, nettopp, Norge. Og de stridende parter kunne ikke akkurat bare sende kongen en melding på Skype heller, eller ta han inn på (den mentale) kanalen, som vi sier i familien.

Kjære alle dere som synes posten er treig i dag, fordi et brev sendt fra Bergen til Oslo kan bruke fem dager på å komme fram isteden for ett døgn: dere har ikke noe å klage på. Biskop Arne kunne skrive brev så blekket spruta til både kong Magnus (Lagabøte) og erkebiskopen i Nidaros, Jon Raude, paven og Gud og hvermann, men brevene kom likevel ikke bort fra øya før i faredagene (fire dager i slutten av mai i eldre tid). Og svaret? Jo, det kom ofte ett eller to år etterpå. Sjølve seilasen over til Norge kunne ta alt fra fjorten dager til halvannen måned, avhengig av børa en fikk på veien. Og noen ganger måtte en stanse underveis, for eksempel på Færøyene, og overvintre der. Så tok det litt tid å leite opp de som skulle få brevene. Konger og biskoper satt sjelden stille, i alle fall ikke i sommerhalvåret, de dro rundt på visitaser, veitsler og lå i krig med Danmark (en viss Eirik Magnusson). Da måtte postmannen værsågod å ri etter. Ting tok svært lang tid, og det var ikke bare-bare å få løst en komplisert sak med mange sterke parter involvert. Biskop Arne gjorde alt i sin makt, han dro til Norge gjentatte ganger, han bannlyste de kirkerappende bøndene (stadamennene) og nekta dem nattverd og oppmøte i kirka. Slik kunne de ikke holde på!, tordna biskop Arne, og hinta ublu til de stakkars sjelenes forlenga oppholdstid i purgatoriet.

Så får de svar, erkebiskop Jon Raude dømmer som forventa i Arnes favør og kirkene blir tatt tilbake. Men stridighetene er mange, og ei stund etter er det noen som prøver seg igjen. En må huske på at etter vinteren 1262-63, da kong Håkon Håkonsson plutselig kom på at han kunne legge under seg alle de vestlige øyene for å få litt mer kronasjer i den skrinne norske statskassa, endres hele maktstrukturen på Island. I fristattida var Island organisert med lokale høvdinger, goder, som styrte sine områder, fungerte som prester og finansierte kirkebygg, hadde visse forpliktelser til tiende o.l., og møtte som representanter på det årlige Alltinget, der sakene blei avgjort nokså demokratisk etter felles lovverk. Kirka var organisert ganske likt som i Norge, men uten et eget erkesete, og først en (1056), deretter to (1106) bispestoler. Det var likevekt og maktbalanse mellom kirka, slektene og godene, mellom tro, ære og lovverk. Litt utpå 1200-tallet forrykkes brått maktbalansen, og de indre stridighetene begynner. Enkelte slekter hadde vært litt grådige, og da var veien råkort til holmgang. Folk aksepterer ikke at noen få skal bestemme alt, og det bryter ut borgerkrig, en blodig og urolig periode som varer i nesten femti år (også kjent som Sturlungetida). Midt oppi dette kommer Norge på banen (trenger jeg i det hele tatt å nevne endeliktet til en viss Snorre Sturlason?). Via sysselmenn knytter kongen til seg viktige maktpersoner og legger dem under seg som vasaller. Den som plutselig da bestemmer nesten alt er den mektigste sysselmannen. Det skaper naturligvis kjempeproblemer i mange ledd - også overfor kirka. Sysselmannen er nemlig kongetro, mens biskop Arne og hans menn først og fremst er gudstro.

Bråket om stadene, kirkene og kirkejorda, varer i hele biskop Arnes levetid. Han kjemper kirkas sak til det siste, men de islandske bøndene har fått utdelt en solid dose mot og stahet. De er verken redde for bannlysninger eller trusler fra en fyr i kjole som jevnlig veiver rundt med et røkelseskar - de holder på sitt og vil beholde tradisjonene og eiendommene de har hatt i ætta i mer enn to hundre år. Skulle ikke forundre meg om noen av dem tok seg et blot oppi skogkanten når det røyna på også - men det står det naturligvis ingenting om i denne bispesoga. Når de sta islendingene derimot ligger på det siste, er det flere av dem som ber om absolusjon, om ikke annet så for sin sjels skyld. Og det får de, mot at de går med på biskop Arnes premisser og legger sine mange uavklarte feider i hans åpne hender, slik at han kan avgjøre utfallet av alt. Litt feigt, kanskje, å være så streng mot de som skal dø? Biskop Arne visste godt hva han gjorde når han sikra stadene til kirka igjen, sjøl om han måtte bruke mer list og kløkt enn amen og halleluja. Og han synger og holder messe over likene, sjøl om de har krangla med biskopen aldri så lenge, sultefora prester, bråka på Alltinget og rasla med sverd og spyd.

Sagaen slutter litt brått i 1290-91. Biskop Arne er på reise i Norge, og får av ulike grunner ikke lov til å dra tilbake til Island. Delvis fordi konflikten mellom biskopen og stadamennene (eller kirke og konge) fremdeles ikke er løst, delvis fordi kong Eirik manipuleres litt av egne menn til å holde igjen biskopen. Her er det et maktspill på mange nivåer, og det er ikke bare kirke- og kongemakt som blandes inn, men også mange privatsaker og en mengde følelser, som alltid subtilt uttrykt. På et ufrivillig tokt ned mot Danmark nekter biskopen å spise mat som er plyndra fra danskene, og han blir nokså svak, står det. På den andre sida var det god tid til å bedrive meditasjon, thai-chi og visualiseringer, om han skulle ønske det. Biskopen kommer seg og vender tilbake til Island i 1291, og stadene blir kirkas eiendom igjen. Året etter begynner stridighetene på nytt. Biskop Arne Torlaksson dør i midten av april 1298, mens han er på atter ei reise i Norge. Han blir gravlagt på Munkeliv kloster i Bjørgvin. 

Uten at jeg kjenner spesielt godt til de mange brødre og søstre som har via sitt liv til kirka og Gud opp igjennom århundrene, tror jeg at biskop Arne var av en spesielt sta sort. Han ga seg aldri på det han mente var rett, og han var villig til å ofre svært mye av egen formue, tid, krefter og verdighet på å drive sin sak igjennom hos erkebiskopen, den norske kongen og til og med hos paven (når jeg tenker meg om gjelder vel det de fleste kristne som vi har legender, vitaer eller sagaer etter). Men villige til å kjempe var også hans fiender, sjøl om biskopen overlever nesten alle, og det sier muligens en del om islendingene...? Sta eller ikke sta, Biskop Arnes saga er en av de beste og viktigste kildene vi har til norsk og islandsk historie mellom år 1270 og 1300. Sagaen refererer mer enn 60 brev og dokumenter, og ytterligere tjue brev nevnes. Sagaen er også brukt i flere viktige historiske arbeider som blant anna omhandler sættargjerden i Tunsberg (avhandlinga til Jens Arup Seip), og kaster et annet lys over de norske kongene og deres hoff enn deres respektive sagaer. Det i seg sjøl er aleine verdt lesetida, og i tillegg får vi innblikk i en hel kirkeorganisasjon, islandske maktstrukturer, utvikling av lover og kristenretter på Island, ættefeider, Alltingmøter, enkeltskjebner og det politiske og diplomatiske talentet til Arne Torlaksson. Så får det bare være at fyren levde uten varme steiner og kabbala - spesiell var han uansett. (Til mitt forsvar skal det sies at Island har flere lokale, hellige biskoper (beati), to av dem er til og med godkjent av paven som sancti. Jeg trodde han Arne var en av disse, men den gang ei!)

Men så viser det seg at biskop Arne litt alternativ likevel, fordi han skiller seg kraftig ut fra andre geistlige i sin samtid. Og det er ikke fordi han sysler med akupunktur eller observerer UFO-er i smug, han er rett og slett bare gjennomført avholden. På 1200-tallets Island var det ikke uvanlig men utenomekteskapelige forhold, av og til også blant prestene, som da skulle leve i sølibat. Biskopen er helt konsekvent og dømmer hardt de som våger seg på noe annet enn ekteskapelig kos. Sånn sett blir han et viktig ideal. Også juridisk sett skiller Arne Torlaksson seg ut. Han nøyer seg ikke med å leve etter Bibelens og pavens ord, han lager lover sjøl også, og har et stort talent for å se klart i kompliserte juridiske situasjoner. De islandske kristenrettene fra 1200-tallet er det i hovedsak han som står bak, og de stod som gyldig lovverk til langt inn på 1700-tallet. Enkelte av biskopens bestemmelser er fremdeles i bruk. Dette gjorde han fordi han mente at de norske kristenrettene ikke var godt nok tilpassa det islandske samfunnet, som jo hadde en helt annen maktstruktur. I tillegg viser biskopen seg fra en mer medmenneskelig side enn mange andre prester når det kommer til håndteringa av de døde. Han bestemmer at kvinner og barn som dør i barsel, eller barn som dør uten dåp, skal få gravlegges rett på utsida av kirkemuren, og ikke langt unna sammen med sjølmordere, fredløse og andre som har falt i kirkas unåde. Datidas sedvane var slik at de som skulle gravlegges så tett på kirkegården, ofte blei lagt til hvile i vigsla jord likevel. Biskop Arne bestemte at de også skulle bæres til kirke for en verdig seremoni, så lenge de var forlikte med kirka. Men han skaper også det som etter hvert blir et svært viktig og nesten uoverkommelig skille i det islandske samfunnet, som overraskende nok ikke har noe med chakraene å gjøre: nemlig mellom ekte og uekte barn. Dette påvirker naturligvis også mor til barnet. 
       
Det er fremdeles ikke kjent hvem som skreiv sagaen om biskop Arne. Det vi veit, er at et originalmanuskript, som nå er borte, stammer fra tidlig 1300-tall, altså kort tid etter begivenhetenes gang. Det betyr som regel at en kan feste nokså mye lit til det som fortelles. Den sagaen vi kjenner i dag, er en rekonstruksjon basert på to hovedhåndskrifter og noen fragmenter. Og sagaen fortsetter der Snorres kongesagaer og sturlungesagaene slutter, noe som betyr at vi kan følge norsk og islandsk middelalderhistorie mer eller mindre sammenhengende over en periode på mer enn fem hundre år. Ikke dårlig! Boka er utgitt av Thorleif Dahls kulturbibliotek i samarbeid med Aschehoug.

søndag 19. oktober 2014

Favorittbøker: D

Om jeg hadde visst at bokstaven D ville by på så utrolig mange potensielle favoritter som nesten er umulige å sammenligne, ville jeg kanskje ikke starta med dette prosjektet i det hele tatt. En rask opptelling i romanhylla viser at jeg sitter på hele trettifem titler som begynner på D. Men jeg har jo lest mange flere - for eksempel hele serien om Den vesle vampyren. Naturligvis er ikke alle bøkene like gode, men det er likevel nok til at valget kan bli både ubehagelig og en smule tilfeldig. Egentlig, når en tenker seg om, er det jo ikke så rart at D er en hyppig brukt bokstav i norske titler. Du, din, de, dag, død, der, den, det er vanlige begynnelser. Og ikke minst når en legger til alt som er oversatt fra engelsk og amerikansk, som begynner med "the". Nå må det med andre ord prioriteres. Og helt til slutt er det ei bok som står igjen. Endelig og soleklart. Som om det aldri kunne vært ei anna bok.

Bildekilde: Bokelskere
Den blinde morderen
Den blinde morderen (The Blind Assassin, 2000, på norsk samme år) var den første boka jeg leste av den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939). Det var ikke den første boka av henne som kom min vei, for det var Alias Grace (1996, på norsk i 1997), men da var jeg enda såpass ung at jeg ikke helt visste opp og ned og syntes all voksenlitteratur lett truende. To år seinere, i 2004, hadde turen kommet til Den blinde morderen. Jeg jobba i bokhandel og fikk ikke det stirrende dameansiktet på forsida ut av huet. Jeg følte at hun så på meg, samtidig som teksten sa noe om en blind. Det stemte ikke overens. Hvordan kunne det henge sammen? Hvem var blind? Og var det konkret eller i overført betydning? Dessuten var boka beæra med Bookerprisen, og jeg fikk garantert av en lesende, lojal kunde at det ikke var krim, sjøl om det så sånn ut. Og etter hvert blei boka med hjem, må vite, og jeg hadde en av de største leseropplevelsene jeg noensinne har hatt.

Boka åpner slik: "Ti dager etter at krigen sluttet, kjørte min søster Laura en bil utfor en bro. Broen var under reparasjon: Hun kjørte rett igjennom fareskiltet. Bilen styrtet over tredve meter ned i juvet, braste gjennom tretoppene som var dunete av ungt løv, slo ut i flammer og veltet ned i den grunne bekken på bunnen. Biter av broen falt oppå den. Det var ikke stort annet enn forkullede rester igjen av henne."

Det er ti år sia jeg leste dette for første gang. Når jeg tenker på boka og lesinga nå, er det som om det ikke er så lenge sia. Riktignok bodde jeg fortsatt hjemme og hadde ingen barn, men akkurat den mystiske stemninga fra boka, den opprivende, nesten brennende følelsen inni meg, sitter så i. I flere uker var jeg i Atwoods verden. Først leste jeg så fort jeg bare kunne, for det var spennende, forunderlig, rørende, interessant, engasjerende. Og svært annerledes fra alle andre voksenbøker jeg inntil da hadde lest. Den første erkjennelsen var at denne boka, og denne forfatteren, tar leseren på alvor. Ingen undervurderinger, bare veldig mye å strekke seg etter, hele tida. Det var som å få et stimulerende sjokk rett inn i hjernen. Sånn kan litteratur være, sånn skal det være! Videre var komposisjonen utrolig elegant - lag på lag med fortellinger, røde tråder, intertekstualitet. Atwood har bygd opp boka som ei kinesisk eske, nøyaktig og profesjonelt. Det var mye å bryne seg på, også for en røynd leser, men jo mer en kan og veit om tegn, myter, religion, historie, litteratur og lignende, jo mer får en ut av boka. Det var enormt fascinerende, og er det fortsatt i dag.

Så begynte jeg å dosere lesinga slik at boka skulle vare så lenge som mulig. Samtidig ville jeg heller ikke gå glipp av noe, og jeg begynte å gå bakover og lese avsnitt på nytt, samtidig som jeg holdt progresjonen framover. Men da var jeg allerede så langt inne i historiene at det blei vanskelig å gå en hel arbeidsdag uten å lese. Ved middagsbordet var jeg ikke akkurat pratsom, og tv og datamaskiner fantes ikke. Jeg ville bare være i boka, i fortellingene, med personene, jeg ville fortsette å nøste på de røde trådene og se hvor det leda meg. 

Da jeg kom til slutten, grein jeg for første gang på svært lenge av ei bok - jeg tror forrige gang var av Brødrene Løvehjerte omtrent ti år før. Jeg var letta, svært bevega og imponert på samme tid. Alle brikkene falt på plass, omtrent bare ved hjelp av siste avsnitt. Spenninga, historiene, menneskene og sammenhengene kom fram i lyset, det var forunderlig, moro og rart - jeg tror jeg leste slutten fire eller fem ganger, og det var like intenst hver gang. Og resten av året forsøkte jeg lett insisterende og en smule kommanderende å prakke denne 628 sider tjukke romanen på tilfeldige bokhandelkunder. Flere måtte jo lese denne, bli en del av dette, oppleve! Men boka viste seg å være litt vanskelig å få solgt mange eksemplarer av. Kanskje på grunn av omfanget?

Til deg som leser her i dag, kan jeg ikke annet enn å svært helhjerta anbefale Den blinde morderen, som er fortellinga om de to søstrene Laura og Iris, deres liv, deres tanker og deres menn. Boka er dramatisk, humoristisk, spennende som en kriminalroman og har til og med elementer av science fiction. Den er ei gavepakke til alle som setter pris på den virkelig gode litteraturen, som vil strekke seg, bli forundra og imponert.

Hva er din favorittbok på D?
Når det var så mange i kamp her hos meg, kan jeg lett forestille meg kaoset som kan oppstå i større boksamlinger. Er det i det hele tatt mulig for deg å finne ei bok som ruver over alle de andre? Jeg håper det! Jeg måtte fort velge bort over halvparten av bøkene, som på en eller annen måte var svakere enn resten (for eksempel den traurige Der regnbuen ender og den lille, rare kortromanen Det tapte paradis, - ikke Miltons Paradise Lost). Så begynte den mer vanskelige elimineringa, og da var det mange fine og gode romaner som blei pressa ut av lista. Men Den fjerde nattevakt fikk bli. Og Draumkvedet. Og ikke minst Den amerikanske jenta av Monika Fagerholm. Den gamle mannen og havet er en veldig god kortroman eller langnovelle, men egentlig ikke en favoritt hos meg, så den fikk gå. Dronningsagaen blei på lista, sammen med Dager i stillhetens historieDen tvilende Thomas blei strøket etter mye om og men, mens Den engelske pasient fikk være. Og Den lille hesten, som er den fineste boka Thorvald Steen har skrevet. Men det blei altså Margaret Atwood til slutt, fordi hun er helt suveren, noe hun demonstrerer til det fulle i denne fullendte romanen.

tirsdag 14. oktober 2014

Vidunderlige nye verden

Bildekilde: Aschehoug
Jeg håper egentlig ikke at det blir en ny vane, det å kassere månedens 1001-bok hos Line og heller velge en sjøl, helst fra egne ulest-hyller. Men sånn er det altså blitt i disse to høstmånedene. I september var det fordi jeg virkelig ikke liker sånt som den smågale franskmannen Michel Houellebecq holder på med. Jeg valgte meg Et rom med utsikt isteden, og koste meg med den. Denne måneden er det Jung Changs Ville svaner som skal leses i lesesirkelen, men på grunn av arbeidet med masteroppgava, kan jeg ikke kline til med tjukke historiske romaner på over fem hundre sider. Det blir for mye. Derfor plukka jeg heller ned Vidunderlige nye verden fra hylla, ei bok på 201 sider inkludert forord, og leste den.

Vidunderlige nye verden er kanskje best kjent under sin originaltittel Brave New World, og er som kjent skrevet av briten Aldous Leonard Huxley (1894-1963). Huxley skriver da altså innafor samme periode som landsmannen Forster (1879-1970), som står bak Et rom med utsikt (1908). Men så utrolig forskjellig de skriver! Forsters tekst er en kjærlighetsroman, mens Vidunderlige nye verden (1932) er et sterkt bidrag til den nå godt etablerte science fiction-sjangeren, dystopisk framtidssatire som den er. Forster forsøker å portrettere ei ung kvinne i sitt livs valg, noe som må tas nokså alvorlig, mens Huxley både harselerer og gjør narr av høy og lav i sitt eget samfunn (sjøl om det egentlig er ganske alvorlig), og skisserer en helt ny, nokså rævkjørt verdensorden, med alt det innebærer. Her er det få som er nettopp alvorlige, for alle er lykkelige. I alle fall i teorien.

Romanen er skrevet i tredjeperson, og Huxley forflytter seg lett mellom de ulike personene. Sentralt står tre skikkelser: Den unge kvinna Lenina, som med sin alt-i-ett-glidelåsdrakt alltid er klar for intimt samvær med alle menn som vil ha henne, slik som det sømmer seg for unge kvinner. Den neste personen er Bernard Marx, en ikke helt fornøyd fyr med tanker litt utenom det vanlige (tilfeldige navn, noen?). Han synes faktisk at den evige eksiltilstanden på Island høres spennende ut, når det røyner på som verst. Begge disse to jobber på Central London Utkleknings- og Kondisjoneringsanlegg, leda av direktøren av samme sted, kalt D.U.K. Og D.U.K.-en, han har ansvaret for produksjonen av mennesker. I dette skrekkelige framtidsuniverset avles mennesker opp utafor mor og livmor, de ligger på flasker, utsettes for risikoer, sjukdommer, innsprøytninger, farer, påvirkninger, sjokk, alkohol, nedfrysninger, indoktrineringer og lignende fra fosterstadiet til et stykke opp i tenåra. Alle tilhører alle, sier de, og alle skal kjenne sin plass og sin klasse og være glad for at de er en Alfa, en Beta, en Delta. en Epsilon eller en Gamma.

Den siste viktige personen er John, også kalt Villmannen. Han er oppvokst i et reservat, og bringes til London som voksen. Hans litterære referanse er Shakespeare, som det siviliserte samfunnet har gjort forbudt, må vite, og hans sosiale referanse er indianernes sammenblanda kultur og kultus, i spedd den noe skakkjørte og alkoholiserte moras fortellinger om en helt annen, vidt forskjellig verden. Dette kolliderer totalt både i og utafor John, og byr på mange interessante problemstillinger av etisk art. Og nettopp dette, det etiske, tolker jeg som et av hovedpoengene ved Huxleys tekst. Han ønsker bevisstgjøring, refleksjon og deretter helst slagkraftig handling, slik at 1930-tallssamfunnet ikke kjører seg inn i den skumle leia han skildrer. I dag, 82 år etter utgivelsen, kan vi jo spørre oss om vi egentlig er så langt unna denne forferdelige dystopien, med genteknologi, medisiner, dop, frivolitet og et økende åndsfravær, takket være manipulerende og underholdende massemediers stadige og ukuelige tilværelse.

Hva handler så boka om? I begynnelsen er romanen litt stakkato. Huxley mer skildrer rutiner og hverdagsliv i den nye verdenen, noe sporadisk og hoppende, andre mer sammenhengende, enn at han følger et typisk romanplot. Han ønsker å vise oss hele samfunnet, i alle dets fasetter. Så han guider oss. Åpninga på boka, første kapittel, er her et godt eksempel. Vi blir ikke egentlig kjent med noen personer, Huxley psykologiserer ikke. Isteden følger vi noe overfladisk ei gruppe studenter på omvisning på anlegget. Informasjonen om inseminasjoner, fostre på flasker, alkohol i blodet, hjernevasking, sterk klassedeling, sjokkbehandling og lignende kommer nesten utelukkende fra D.U.K.-en og hans entusiastiske medarbeidere, som formidler med samme begeistring som en kunnskapsrik museumsguide som kun er opptatt av gjenstandene som vises fram (og ikke menneskene hun forholder seg til). Noe blir også skildra, som for eksempel episoden med småbarna i kapittel to, som blir "kondisjonerte" til å instinktivt hate bøker og blomster. 

Etter hvert som alle de viktige personene blir introduseret, følger Huxley et mer tradisjonelt handlingsmønster og beveger seg litt bort fra redegjørelsene. Men fortsatt kan teksten kanskje oppfattes som litt tørr grunna de mange beskrivelsene han stadig kommer med. Men i ei bok som denne, som ligger langt inn i en skummel men plausibel framtid, er nettopp skildringene og detaljene viktige for at leseren skal kunne se alt for seg. Huxley holder seg stadig innafor på riktig side; han gir nok visuell informasjon som utfylles av replikker og kommentarer fra personene - hvis de da ikke er på somaferie.  

Og så spisser det seg til. John og mora Linda blir tatt med til London. Hun, som har lengta tilbake i tjue år, reiser fort vekk igjen. Han blir fortvila av å skulle orientere seg i alt dette fremmede. Samtidig liker han Lenina veldig godt, men kommunikasjonen dem i mellom er nesten umulig på grunn av grunnleggende og ekstremt store forskjeller i arv, oppvekst, miljø og kultur. Alt kleises sammen og ut kommer svært lite godt: det føles ikke rett for noen av dem, og ikke for leseren heller. Kan det egentlig gå bra, for noen, i et slikt samfunn? Kan vi se det for oss, leve oss inn i det?

Tidvis var det ganske ekkelt å lese boka, andre ganger mer underholdende. For kritikerne har rett, her er det mye humor. Men jeg klarer likevel ikke å se bort ifra alvoret. Det stikker så djupt og treffer så veldig hardt. For det er ikke bare hjernevasking, det er også upersonlig produksjon av mennesker, noe som ikke er helt utenkelig i disse surrogati-dager. I tillegg er de lavere klasser tvillinger i vanvittige antall (bokanowskyfisering), alle ser helt like ut, snakker med korte setninger, kan ikke lese og foretrekker dop over liv. Overklassen, Alfaene, er sjølsagt unike og i kun ett eksemplar hver seg. De er genmanipulerte for å bli ledere. Tenk å umenneskeliggjøre barn, mennesker, på den måten? Samlebåndsprodusere dem, som om de er ting uten tanker og sjel! Å frata et menneske mor og far, familie? Mor og far er noe tilbakelagt, gammeldags, det er skjellsord! Fremmedgjøringa er ekstrem, det er kun det kollektive som betyr noe, individet er ingenting. Utilitarisme, på sitt verste, i praksis. Og når du dør, utvinnes fosforet fra liket før du forsvinner som ei lita røyksky opp i den matte himmelen fylt med støyende helikoptre. Som om du aldri var til.

Tredje kapittel var en sørgelig affære - store deler av teksten er der klipping og liming av ulike dialoger uten avsendere eller mottakere. De er løsrevne, allikevel satt inn i en slags kontekst (vi begynner kapittelet med de konkrete samtalesituasjonene), men det blir for mye og de ulike samtalene blir et kaos av stemmer. Kanskje det var meninga at det skulle være en god måte å gjenspeile framtidssamfunnet på? Jeg veit ikke. For meg blei det for mye, og uten det som var ønska virkning, tror jeg, så jeg var veldig glad når kapittel fire gikk tilbake til normalt format og ikke bare var tomme dialoger.

Det er Henry Ford, T-Ford-fyren (1863-1947), som er guden i dette overindustrialiserte skrekkuniverset. Til og med tidsregninga er før og etter Ford. Og de sier ikke Å Gud, slik som mange av oss kanskje sier, men Å Ford. Det er industrialismen og kapitalismen som rår. Menneskene bedøves med soma og kondisjoneres til å være arbeidere eller ledere slik at de aldri kan tenke sjølstendig, organisere seg, gjøre opprør. De fratas alle muligheter for ekte kjærlighet og nærhet, men kan bruke og kaste andre mennesker når de sjøl vil - slik de igjen kan og blir brukt av andre. Menneskeverdet er lik null, og det er et uhyggelig vanskelig premiss å akseptere for en leser - jeg klarte det ikke. For det strir så i mot alt jeg har inni meg, alt jeg mener og tror. 

Like fullt er det viktig å lese Vidunderlige nye verden. Den folder seg ut i all sin prakt og er illevarslende, grusom og skrekkinngytende. Men den er også et eksempel på en forfatters klarsyn og kan tolkes som en advarsel, i dag også. For som det står i et sitat bakpå boka, så er vi "allerede langt inne i den 'vidunderlige' nye verden Huxley skildrer". Og det bør vi kanskje gjøre noe med, før det er for seint, før det er ungene våre, og ikke morsmelkserstatninga, som kommer på flaske.

Noe av det fineste med utgivelsen er forordet, som er skrevet av Margaret Atwood (f. 1939) - for alltid ei av de viktigste og dyktigste forfatterne denne verden har sett, og ei som bærer Huxleys visjoner videre med sine egne science fiction-romaner. Nå, som jeg har lest Huxley, er det lett å se intertekstualiteten mellom verkene og respekten og begeistringa som ligger djupt nedfelt i Atwoods bøker. Kanskje han har prega henne like mye som hun har prega meg? 

Vidunderlige nye verden er oversatt til norsk av Georg Brochmann (1894-1952), som gjennom et imponerende ordforråd gjenspeiler Huxleys vidd, intelligens og diabolisme. Boka kom på norsk i 1948 og bærer preg av et litt gammeldags, tilbakelent språk. Men det kler både tekst og handling, og skaper en nødvendig avstand til dette påtrengende vidunderlige, som dessverre er en del av vår verden.

torsdag 9. oktober 2014

Nobelprisen i litteratur 2014

Og så er vi brått veldig med i nåtida. Det er 2014, og nobelprisen i litteratur for inneværende år skal deles ut klokka ett. På Nobelprize.org teller de ned med ei diger digital klokke, og nå er det tre timer og tre minutter igjen. Det er et helt år sia canadiske Alice Munro (f. 1931) blei beæra med utmerkelsen. Vil det bli nok ei canadisk dame i dag? Jeg tror ikke det, men jeg håper likevel. Håper så inderlig at det endelig er Margaret Atwoods (f. 1939) tur.

Klokka er ti, og jeg har allerede åpna de aktuelle nettsidene. Jeg skal følge pressekonferansen i sanntid, i år som i fjor, og jeg gleder meg til øyeblikket når de høye, slanke dørene går opp, de i hvitt og gull, og budbringeren, professor, forfatter, historiker og ständig sekreterare for Svenska Akademien, Peter Englund (f. 1957), kommer ut. Han kommer til å være ulastelig antrukket i år som i fjor, vel vitende om at akkurat nå er hele verdens blikk retta mot han i noen minutter. Han kommer til å være glad, for det er nettopp det det er, en glede, å etter mange måneders intenst arbeid endelig kunne annonsere hvem som blir årets mottaker av verdens gjeveste litteraturpris, som i tillegg til heder og ære, et navn i historiebøkene, en storslått seremoni og selskap med de svenske kongelige, får en god slump penger. Hele åtte millioner svenske kroner! Med litt sunt vett kan forfatteren leve svært godt resten av livet.

Men hvem blir det i år? Det er umulig å vite. Svenska Akademiens veier er like uransakelige som en viss annens. Når jeg ett år tror at jeg endelig har forstått hvordan de tenker og hva de legger vekt på, gir de prisen til en forfatter få visste fantes, som skriver helt annerledes, som utfordrer alle etablerte tanker om litterære verdier og som så absolutt utfordrer en konform litterær smak av høyere sort. Peter Englund lirer fra seg noen strofer - Svenska Akademiens begrunnelse i korthet. Og verden undres, i alle fall gjør jeg, på hvordan i alle dager dette henger sammen.

Det er kanskje ikke så rart at jeg ikke får det til å henge helt i hop. Jeg, og mitt ene hode, mot de atten hodene som er innvalgt til Svenska Akademien (minus Kerstin Ekman (f. 1933), som ikke har møtt sia 1989, i protest mot (den manglende) behandlinga av forfatterkollegaen Salman Rushdie (f. 1947)). Sytten av Sveriges ledende og mest intellektuelle hoder, som hvert eneste år leser ekstremt mange bøker fra hele verden! Jobben deres er å lese, finlese, nærlese, studere, analysere, diskutere, veie opp mot hverandre. De setter seg inn i hele forfatterskap, tragiske skjebner, vonde barndomsår, såre erindringer, forrykende romaner, digre verk, lyrisk språk, fantasifulle virkemidler, i det som ikke blir sagt, men som likevel er der. Og på en eller annen måte, nesten magisk, tror jeg, klarer de å måle umålbare størrelser opp mot hverandre, slik at de, ved sommerens slutt, begynner å nærme seg en endelig kandidat, og når det blir oktober, må de bare bli enige om en. En som er verdig. En som har berika, eller skal komme til å berike, ikke bare dem, men hele verden, med sin litteratur, sitt språk, sin intensitet og livsfølelse.

Hvert år håper jeg at en av mine forfatterfavoritter får prisen. Det er sjølsagt veldig partisk og muligens en smule egoistisk, men like fullt et godt begrunna håp. Jeg har aldri lest noen som skriver som Margaret Atwood, som bruker hele vår kultur- og litteraturarv i sin produksjon, som pakker bøkene fulle med intertekstualitet og fiffige omskrivinger, som har et politisk budskap så vel som et litterært. Jeg har heller aldri lest noen som får meg til å føle slik Per Olov Enquist (f. 1934) gjør. Han stempler orda inn i meg, ned i meg, presser historia inn i sin særegne form, han tvinger historia si fram mer enn han forteller, stadig kjempende med sin egen historie, sitt eget liv. Han har skapt en helt egen sjanger, hvor luft og pust er avgjørende, hvor spenning eksisterer på et annet nivå, hvor alt er som av en annen verden. Og ingen setter seg inn i et materiale som britiske Ian McEwan (f. 1948). Hans sans for detaljer, hans respekt for et grundig bakgrunnsarbeide er imponerende. Gang på gang går han inn i helt nye fagområder, og han skriver imponerende trygt og sikkert, sjøl om prosjektene hans ikke alltid er like vellykka. Grunnsteinene i hans bøker er alltid kommunikasjon mellom mennesker, og der er det svært mange fallgruver. Han utnytter dem til det fulle og skriver mye sant om det moderne mennesket. Og vår egen Jon Fosse (f. 1959), da, som jeg alltid heier litt på, mest i smug, for det er koselig å heie på en norsk, og han, med sine intense, knappe romaner, dikt og skuespill, er den jeg tror har best sjanse av våre nålevende forfattere. Men han er veldig ung - i alle fall i nobelprissammenheng. Likevel, uansett hvor gode de er, favorittene mine, så er det vel lite trolig at noen av dem får denne utmerkelsen i år.

Femti sekunder igjen. Det er sjette gangen Peter Englund skal annonsere årets prismottaker. Han har prøvd nøkkelen i låsen til de doble dørene, kan en fortelle, og den funker i år også. Heldigvis. Bare ti sekunder igjen. Og der kommer han ut av den venstre døra, han lukker igjen etter seg og går opp på den lille scenen som er laga spesielt til annonseringene av prismottakerne, han har rosa slips, rosa sløyfe på brystet, hvit skjorte og svart dress. Og han sier:

Vi har nyss avsluttat vårt møte. Och vi bestemde då at 2014 års nobelpris i litteratur skal tilldelas den franske forfattaren Patrick Modiano (f. 1945).

Det blei altså en av disse uransaklige veiene denne gangen. Han er jo helt ukjent (bare tre av bøkene hans er oversatt til norsk, og de kom ut på 1970- og 1980-tallet)! Jeg klarer ikke la være å tenke at denne franskmannen, ja, for det blei enda en franskmann, den ellevte i rekka, kanskje er et resultat av et kompromiss. De har ikke en gang fått tak i han, kan Englund fortelle. Hvilket sjokk det må være... Like fullt: Gratulerer så mye!

mandag 6. oktober 2014

Et rom med utsikt

Bildekilde: Bokelskere
Forrige måneds bok i lesesirkel 1001-bøker, var et skrekkelig sammensurium skrevet av franskmannen Michel Houellebecq. Etter å ha bladd igjennom boka på omtrent ti minutter og fått med meg det verste, valgte jeg å kassere hele greia. Bøker som får meg til å føle at mennesker er søppel og bør behandles deretter, har jeg ikke den minste lyst til å lese. Boka blei kjapt erstatta med noe langt triveligere som jeg hadde liggende i bokhylla: romanen Et rom med utsikt fra 1908, skrevet av briten Edward Morgan Forster (1879-1970). Boka kom på norsk for første gang i 2007.

Og boka var akkurat så søt og harmløs som jeg hadde trodd. Så heter også hovedpersonen Lucy Honeychurch -. Ved den todelte bokas begynnelse befinner vi oss på et pensjonat i Firenze. Lucy er akkurat ankommet sin dannelsesreises destinasjon, sammen med den eldre anstandsdama Charlotte Bartlett. Men de er sure, for de har slettes ikke fått de værelsene de skulle ha, de skulle ha rom med utsikt mot elva Arno, må vite, ikke en eller annen bakgård, murbygning eller trafikkert gate. Når far og sønn Emerson så, noe høylydt og midt i spisesalen, tilbyr seg å bytte værelser med dem, de har nemlig utsikt, men bryr seg ikke noe særlig om den, bryter et meningsløst vell av kutyme og påtatt dannelse fram. For damene kan ikke bare takke ja til tilbudet, må vite. De kan ikke stå i takknemlighetsgjeld til noen rustne karer fra arbeiderklassen. Det kan være farlig! Da er det bedre med semre værelser -. Men gutta står på sitt, og damene får sine rom med utsikt.

Men innen vi kommer så langt, er jo det hele satt i gang. Relasjonen mellom kvinnene og Emersons er umulig å benekte, klasseskillene er etablert som uforserbare hindre, i alle fall når vi snakker ovenfra og ned, og spenninga, eller kampen, mellom kjønnene, er på plass. Forvirringa hos Lucy er så dominerende at til og med teksten virker ufokusert. Så blir blikk sendt, tanker formuleres gradvis og den endimensjonale handlinga bygges opp. Ikke at det er en særlig uforutsigbar eller overraskende handling - her skjer både det vi tror og det vi håper. Legg så til en nokså manipulerende og sjølsentrert anstandsdame i miss Bartlett, som helst vil ha full kontroll på alt uten å gjøre noe annet enn å sladre, og vi er ikke så langt unna ingrediensene som trengs til en fullverdig Austen-roman. Dette vil jeg komme tilbake til under.

Pensjonat Bertolinis unge beboere, George Emerson og Lucy Honeychurch, er sammen vitne til en grusom hendelse som gir dem et privat bindeledd ingen andre forstår: en italiener blir knivstukket og drept, rett foran dem, og blodet spruter blant anna på Lucys nyinnkjøpte kunstkort. Georges åpenhet i etterkant trår over alle formelle grenser som Lucy, som barn av mer velstående folk, er opplært til å følge. Det gjør at hun synes han er vanskelig å forholde seg til, og hun blir usikker på både han og seg sjøl. Løsninga blir å holde seg unna, noe som går fint helt til George kysser henne. Da må damene naturligvis dra, for å unngå skandale og flere fornærmende tilnærmelser fra slike arbeiderfanter.

I del to av romanen er vi hjemme hos Lucys familie i huset Windy Corner i Surrey. Etter Firenze, dro Lucy og Charlotte videre til Roma og var der noen måneder før de kom hjem. Når vi kommer inn i handlinga har Lucy akkurat akseptert det tredje frieriet fra Cecil Vyse, en besteborgerlig ung herremann med store interesser for kunst og litteratur - og, av en eller annen grunn, Lucy. Verken mora, Mrs. Honeychurch, eller broren Freddy er særlig lykkelige over forlovelsen, men er glade på Lucys vegne. Førstenevnte ser dessuten hvilke muligheter ekteskapet kan gi Lucy og familien innafor sosieteten i London. Men før vi kommer så langt, vil forfatteren det da slik at nettopp hit, til Summer Street i Surrey, kommer også far og sønn Emerson. Og dermed er intrigene i gang.

Romanen er ikke særlig omfangsrik, kun 258 sider. Det går fort å lese den, fordi satsen er relativt luftig og god, setningene er enkle og teksten er uten særlig motstand. Oversettelsen til Kirsti Øvergaard (f. 1946) er fin, men jeg tar meg sjøl i å lure på om det skal være så lett? I det hele tatt synes jeg det er litt underlig at ei så enkel og tilgjengelig bok er kommet med på 1001-lista, men så kjenner ikke jeg til hvilke kriterier som legges til grunn for utvelgelsene dit heller. Nesten alle andre bøker jeg har lest derfra, har vært mye mer solide og gjort sterkere inntrykk. Ett eksempel er Sigrid Undsets bøker om Kristin Lavransdatter -. Men på den andre sida så har Et rom med utsikt mye fint ved seg.

Blant anna åpner boka for at en, også kvinner, eller kanskje først og fremst kvinner, skal kunne velge sin ektemann. Forster slår med det et slag for kjærlighetsekteskapet - og det i 1908, da den britiske middel- og overklassen fortsatt var i overkant konforme og snobbete (bare tenk på hvordan Virginia Woolf hadde det). Forfatteren er hele tida på Lucys side, i forvirringa og det vanskelige valget, og han dømmer henne aldri. Det er veldig søtt, men samtidig litt underlig, for jeg forstår ikke hva som er forfatterens motivasjon for å fortelle akkurat denne historia. Det er jo så tydelig hvordan det kommer til å gå hele veien, det er aldri spennende, og Lucys karakterutvikling og emosjonelle reise, som langt på vei er det bærende elementet i boka, er minimal.
 
Et rom med utsikt er heldigvis nokså humoristisk, på den gode, gamle britiske måten, og det kan virke som om Forster har hatt et stilikon i Jane Austen på mer enn en måte, noe jeg nevnte lenger opp. Det er bare synd at denne romanen er en langt plattere versjon enn noe av Austen. Hun er så eminent, så overlegen og presis, Forster er mer omstendelig, nølende og usikker - ikke minst når det kommer til karakterisering av ei kvinnes indre liv. Han kommer liksom aldri virkelig inn på Lucy, noe som kan være vanskelig i en tredjepersonsfortelling, men her sitter vi enda lenger unna enn det som egentlig er bra for historia. Austen, på sin side, har ikke noe problem med å gå inn i sine tredjepersonsheltinner, være seg Fanny Price eller Elizabeth Bennett eller en helt annen. Og på grunn av synsvinkelen som Forster ofte velger, får han ikke utnytta det komiske potensialet som ligger i scenene til det fulle. For er det noen som ikke er humoristiske i denne boka, så er det hovedpersonen.

Kompositorisk sett er heller ikke denne boka den beste. Det at den er todelt, og at det går en del tid i mellom, er problemløst. Men ellers får leseren hele handlingsforløpet servert i preteritum, som om vi var de siste som fikk vite alt sammen. Forster legger til og med inn visse advarsler, for eksempel når det kommer noe som overrasker Lucy: "Så hendte det noe." (side 34). Slikt har jeg sjelden noe til overs for, og heller ikke her er det en god løsning. Når romanen i tillegg er av den forutsigbare typen, blir det mange matte avsnitt.

Skildringene, særlig av landskapet, er ofte fine og stemningsfulle. Men - og det er litt leit i ei såpass kvinnefokusert bok - noen av de beste partiene er helt uten kvinnelig nærvær. For eksempel er det første møtet mellom George Emerson og Freddy Honeychurch småmorsomt og troverdig, og måten George plutselig våkner til liv og finner seg sjøl igjen når de bader i dammen, er helt nydelig. Presten, Mr. Beebee, står for mange mer eller mindre gode tanker og refleksjoner, men sjøl om han er oppvakt og virkelig ser Lucy, går han ofte i veien for historia på en lite sjarmerende måte. Når han derimot står på bakketoppen i del to og ser på været og betrakter Windy Corner - det er flotte passasjer hvor han endelig får, og gir, litt dybde.   

Videre er Charlotte Bartlett den mest solide skikkelsen i romanen. Hun er tvers igjennom helt forferdelig og kan sammenlignes litt med mrs. Norris fra Mansfield Park. Begge er en type kvinnemennesker som en helst vil vri om halsen på, og jeg kan ikke si anna enn at hun er svært godt karikert. Cecil Vyse framstår ellers som en av de mest oppriktige personene i boka, sjøl om han er mer opphengt i idealer enn i faktiske mennesker. Måten han takler Lucy på, sier mye om hans vesen. Både Lucy og George forblir litt i tåkeheimen, de er verken faste eller ferdige mennesker, og de store indre svingningene som Forster prøver å skildre, er mer forvirrende enn gjenkjennelige. Det er leit, for han skriver om det som i lange faser av livet kan være det viktigste i verden: nemlig å finne den store kjærligheten. Og sånn sett er boka både romantisk og litt sentimental - for dem som liker det.

torsdag 2. oktober 2014

Høstlesing, del II

Det går mye i faglitteratur her om dagen. Det spenner fra svært forskjellige litteraturhistorier, litteraturteorier, historiebøker og faktabøker, til idéhistoriske verk, diskusjoner, artikler og essays rundt sagaer, historie og litteratur, og ikke minst bruken av sagaene og ulike lesninger av sagaene. Det er mye å holde styr på og svært mye å tenke på, i alle fall nå som jeg er i startgropa for egne formuleringer på alvor. Med andre ord: det er og blir liten tid til alle kosebøkene, til lystlesinga. Og sånn kommer det vel til å være ei stund. Men det hindrer likevel ikke meg i å oppsummere lesinga for september og lage en leseplan for oktober.

Ragnhild Jølsen
Framskritt her, for boka er faktisk henta fram fra hylla og jeg har sett på omslaget tre ganger. Jeg har virkelig lyst til å lese novellene og historiene hennes, og håper å kunne prioritere det snart. Men masteroppgava må komme først, så det kan ta tid.

Sturlason & Henriksen
Jeg koser meg fortsatt med disse to, og med mye annet sagastoff, og regner fortsatt med å holde på utover høsten og vinteren. I sagaene er det så mye spennende, det er minneverdige personer, mye god humor, presise skildringer, kvikke formuleringer, interessante politiske observasjoner, følsomme kvad og mange flotte detaljer. Akkurat nå er jeg mest opptatt av skaldekvad på norrønt, som er uhyre rytmiske og velklingende. De er helt gjennomførte med stavrim, allitterasjon og assonans! De norske gjendiktningene er ofte også svært gode, men noe tapes i oversettelsen. Det er fantastisk å kunne lese begge deler.

Sigrid Undset
Det var tidvis veldig vanskelig, av emosjonelle årsaker, men til slutt kom jeg i mål med den flotteste romantrilogien jeg har lest så langt i livet. Kristin Lavransdatter har alt, og Sigrid Undset er og blir en eminent forfatter. Jeg gleder meg til neste gang jeg skal lese noe av henne, og ser også fram til å lese om Kristin og Erlend igjen på et seinere tidspunkt. For bøkene om Kristin Lavransdatter kan leses igjen og igjen, og fortsatt vil de tale til leseren med myndighet, klokskap og varme. Lesekryss får jeg også, men det betyr ingenting denne gangen.

Enda en navnløs en
I midten av måneden er det tid for niende runde i biografisirkelen til Ingalill, og temaet denne gangen er "alternativere" - biografier om de som lever litt alternativt, utafor malen. Som alltid søker jeg bakover i tida, og tenker å ta for meg et legendarium, en biskopsaga eller lignende, som er de første berettelsene som fins om disse alternativerne. Per nå står det mellom Tundals visjon, Sankt Brendans havseilas eller Biskop Arnes saga. Jeg tror alle tre kan by på opplevelser som dunker Snåsamannens lunkne lanker ned i støvlene. Men også andre kan komme til i kampen her. I mine øyne er nemlig all middelaldersk livsførsel litt alternativ for oss i dag.

E. M. Forster
Jeg vraka egenhendig forrige måneds 1001-bok, fordi jeg ikke hadde lyst til å lese om ekle og destruktive perversiteter, sadistiske overgrep, sjukdom og anna møl. Da er det mye koseligere å ta en tur til Firenze! Jeg er snart i mål med boka, som er akkurat så harmløs som forventa.

Siri Hustvedt
Jeg har enda ikke lest Hustvedt, men er klar for å gyve løs på Når du ser meg sammen med Silje i løpet av høsten. Og fordi Silje har skrevet så mye flott om dama, gleder jeg meg!

Gilgamesh
I sjette runde av Bjørgs leseutfordring, som gikk av stabelen første uka i september, var det bøker fra Asia som var temaet. Jeg valgte gammelt, godt og ganske imponerende med verdens eldste epos, Gilgamesh, og mer om det kan du lese her. Lesekryss!

Cora Sandel
Hvis vi får tid, skal vi vende tilbake til trilogien om Alberte, Birthe og jeg. Men høsten er hektisk og timeplanen er nokså full for oss begge, så vi får se når det blir. De to gjenstående bøkene er uansett lånt på biblioteket og ligger klare i bunken.

Jung Chang
Denne månedens 1001-bok hos Line er, såvidt jeg veit, en ganske omfattende sak fra Kina. Og jeg tror ikke jeg har tid til å kaste meg inn i slikt som er stort og omfattende akkurat nå, med masteroppgava som førsteprioritet og lystlesing som nedprioritert, sporadisk kveldskos. Derfor er det en sjanse for at jeg enten hopper helt av månedens utfordring, eller at jeg finner meg ei kortere 1001-bok fra ulesthylla.

Til Bjørgs bokhyllelesing, som i oktober faller mellom den 13. og den 19., har jeg enda ikke valgt bok. Vi skal lese ei bok fra 2000-tallet den uka, så det å finne ei bok er ikke et problem. Problemet er å velge. Fordi jeg er så pressa på tid denne måneden, må jeg satse på det som er kort. Det betyr at det jeg egentlig hadde tenkt til å lese, Per Olov Enquist eller Ian McEwan, må vente. Hvem og hva det blir, må jeg nesten komme tilbake til på et seinere tidspunkt.

Og hvis jeg kommer igjennom alt dette, så regner jeg ikke med store framgangen på masteroppgavefronten. Derfor satser jeg hardt på at det blir noen planer som ikke innfris denne måneden også. Men det skader da ikke å forsøke? Ønsker dere alle en fin høstmåned!