søndag 31. august 2014

Fagbokoppdatering

Etter noen måneders total fagboktørke, hvor minimalt eller ingenting er blitt lest, er jeg nå endelig på plass igjen, akkurat der jeg bør og skal være i forhold til forventa progresjon i masteroppgava. Jeg er kommet godt i gang med lesinga, og vil bare lese mer! Det lover svært bra for høsten som kommer. Jeg har begynt litt i "periferien" av tematikken, med å luke ut tekster, artikler, samlinger og bøker jeg vil ha mindre nytte av enn andre. Men jeg plukker med meg det som er relevant før jeg går videre til neste tittel. Ei uke til på denne måten, og jeg kan gå i gang med de virkelige fagbøkene.

I august har jeg vært gjennom følgende:
- Halvdan Svartes saga av Snorre Sturlason
- Harald Hårfagres saga av Snorre Sturlason
- Kropp og sjel i middelalderen av Anne Ågotnes (red.)
- "Jag giver dig min dotter." Trolovning och äktenskap i den svenska kvinnans äldre historia I av Lizzie Carlsson
- "Jag giver dig min dotter." Trolovning och äktenskap i den svenska kvinnans äldre historia II av Lizzie Carlsson
- Middelalderbyen av Ingvild Øye (red.)
- Lægekunsten i den nordiske oldtid av Finnur Jónsson
- Frillor och fruar. Politik och samlevnad på Island 1120-1400 av Audur Magnúsdóttir
- Norm og praksis i middelaldersamfunnet av Else Mundal og Ingvild Øye (red.)
- Middelalderens symboler av Ann Christensson, Else Mundal og Ingvild Øye (red.)
- By og land i middelalderen av Ingvild Øye (red.)
- Middelalderens mentalitet av Ingvild Øye (red.)
- Collegium Medievale 1/1988 av Ole Jørgen Benedictow (red.)

I tillegg har jeg lest et uvisst antall artikler fra ulike tidsskrifter og publikasjoner, blant anna om eskimoiske barnemord, esker i kirkeveggene, lovverket i middelalderen, runer og runesteiner, frillevesenet, islandsk politikk, norsk litteratur i høymiddelalderen, tro, arkeologi, norsk politikk og borgerkrigstid, utburden, overtro i middelalderen og mye, mye mer. Spennende, alt sammen!

Og i uka som kommer ser jeg fram til å konsentrere meg om noe av dette:
- Motif-Index of Early Icelandic Literature av Inger M. Boberg (igjen)
- Kvinnor och familj i det forn- och medeltida Skandinavien av Birgit Sawyer
- The Nordic Dead-Child Tradition av Juha Pentikäinen
- Fjold veit hon fræda. Utvalde arbeid av Else Mundal
- Atlantisk dåd og drøm. 17 essays om Island/Norge av Asbjørn Aarnes (red.)
- Saxo og Snorre av Jon Gunnar Jørgensen, Karsten Friis-Jensen og Else Mundal (red.)
- Kvinnans ekonomiska ställning under nordisk medeltid av Hedda Gunneng og Birgit Strand (red.)
- Fylgjemotiva i norrøn litteratur av Else Mundal
- Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla av Sverre Bagge
- Norske ættesoger av Knut Liestøl
- Liv og helse i middelalderen av Ingvild Øye (red.)
- Norveg 7/1960 av Arne Berg, Olav Bø, Svale Solheim og Hilmar Stigum (red.)

Om jeg kommer i mål med alt dette, blir jeg svært fornøyd. For da kan jeg kaste meg over neste stabel med faglitteratur (det er en del av dem her), lese noen faktiske sagaer og kanskje så smått komme i gang med oppgaveskrivinga også. Det er godt med alt som er gjort! Og inntil neste gang: Riktig god høst!

lørdag 30. august 2014

Å lese langsomt

Vi har alle våre slukebøker. Bøker som leses ut mye fortere enn planlagt, kanskje bare på noen timer eller en rolig kveld. Sidene glir av sted uten at en egentlig trenger å tenke seg om eller kjenne etter. Alt stemmer bare, tidspunkt, humør, handlinga i boka. Og vips, er boka ferdig, og vi har kost oss. Av og til trengs slike bøker, for om ikke annet så får vi ei pause fra alt anna som foregår. Men husker vi dem egentlig så lenge?

Så har vi de bøkene som befinner seg i andre enden av skalaen. De bøkene som verken bør eller kan slukes. Bøkene som er seige, tette eller tunge, eller som vi ønsker skal vare så lenge som mulig. Bøker det er lett å gli inn i og vanskelig å komme ut av, for menneskene blir virkelige og hendelsene blir viktige, underlig nok også for oss her og nå. Dette er den type bøker som kanskje ikke alltid stemmer overens med tid og humør, som en må vente på, bli klar for, som en av og til må jobbe for å komme igjennom. Det er tekster der ikke alt er sjølsagt og overfladisk, der leseren ikke er en gratispassasjer som skal underholdes på hver side. Vi må faktisk tenke etter, og vi kan ikke la være å kjenne etter. Og bøkene, og leseropplevelsene, sitter i noen tilfeller livet ut.

Akkurat nå holder jeg på med ei slik bok. Jeg begynte på den mektige trilogien sommeren 2011, men måtte ha ei god pause før jeg kunne fortsette. Opp mot jul i fjor fullførte jeg bind to. Og nå holder jeg altså på med tredje bok. Det blir færre og færre sider igjen for hver dag, og jeg gruer meg til det hele er over. For det betyr så uendelig mye for meg å være med i Sigrid Undsets (1882-1949) levende middelalderunivers. Jeg sitter i benken med Kristin, og jeg ser usikker opp mot Erlend, der han breier seg i stolen for enden av bordet, høgsetet der husbonden skal sitte. De sju sønnene sitter nedetter langbordet, alle spiser, det er kveld. De er på Jørundgård, Kristins barndomshjem. Det var ikke helt slik det skulle være, vel? De skulle vel være på Husaby, Erlends gods? Men de planene gikk ikke helt som de skulle. Og så, blir Erlend borte.

Bildekilde: Aschehoug
Det hele begynner som kjent med romanen Kransen fra 1920. Her møter vi den unge Kristin Lavransdatter, hjemme på gården i Sel. Det er tidlig på 1300-tallet, Kristin er ung og lykkelig. Hun er trolova med Simon Andressøn Darre, en god og mild unggutt fra nabogården Formo. Men etter en skremmende opplevelse en mørk høstkveld, skjønner Kristin at hun ikke er helt klar for liv og samliv enda. Hun trenger å tenke, lære, finne seg sjøl som voksen kvinne, før hun giftes med Simon. Hun sendes derfor til klosteret Nonneseter utafor Oslo. Og ved en anledning møter hun den eldre adelsmannen Erlend Nikolaussøn, som har bedåra mang ei dame og som har to barn utafor ekteskapet. Med en steil tenårings stahet og mangel på innsikt i seg sjøl og andre, velger hun sin egen make og oppløser ekteskapsavtalen med Simon. Lite veit hun da, om hvilke liv de får, hva hun setter i gang, både for sin egen del, Erlends og Simons.

Husfrue fra 1921 innledes med at Kristin og Erlend drar nord til hans gods, Husaby. De tar sjøveien oppover, og Kristin blir dårlig av mer enn en grunn. Hun har barn under beltet allerede, men Erlend veit det ikke, synes ikke en gang å tenke på slikt. På Husaby er det ikke som forventa. Godset er dårlig drevet. Ingen ting planlegges og tjenerne er slappe, adlyder ikke, men gjør mest som de sjøl vil. Ikke er Erlend som forventa, heller. Han er mer opptatt av å ri på hest, drikke og skjemte enn å se til at hus og fe står. Kristin sliter med å tilpasse seg, med graviditeten, med de nye, ampre følelsene for ektemannen, med skyldfølelse overfor foreldrene sine, særlig faren, som hun veit hun har skuffa og såra djupt. Hun har også såra seg sjøl og synda mot Gud. Tidvis kjører hun seg fast i religiøse grublerier og har det vondt. Erlend feier det hele bort og vil bare ha den blide Kristin. Det gjør at Kristin kommer i ei dobbeltrolle: Tilfredsstille ektemannen eller være tro mot seg sjøl, egne tanker og følelser? Hun blir mer og mer sliten. Så kommer barna på rekke og rad, og mens hun slites ned fysisk, blir hun sterkere og staere psykisk, samt i forholdet til Erlend. Likevel velger hun å stå han bi i den verste perioden, og sender sine egne barn fra seg. Alle frender vender seg også bort, unntatt Simon.

I den siste romanen, Korset (1922), blir forholdet mellom Kristin og Erlend utfordra gang på gang. Kristin har det ikke bra, og hun ser at ikke Erlend har det direkte bra heller. Men de snakker ikke sammen, i alle fall ikke om det. Hun snakker heller med Simon, som nå er gift med Kristins lillesøster Ramborg. Og han ser henne. Kristin har lova seg sjøl at hun aldri skal pirke på sin husbond, aldri si sin mening om hun er misfornøyd, aldri fortelle han hva han skal gjøre. Han får fly på viddene på jakt mens Kristin driver gården. Hun jobber svært hardt og er nesten uten hjelp. Hadde det ikke vært for Simon og Ulv -. De halvvoksne sønnene tar Erlend til seg når han føler for det, og han har ingen fintfølelse for at hun forsøker å lære dem opp i jordbruket og gårdsdrifta. De er ikke eslet for slikt, sier Erlend, som den breibeinte adelsmannen han en gang var. Og til slutt klarer ikke Kristin holde inne lenger.

Disse menneskene, Kristin, Erlend, Simon,- de er nettopp det, mennesker. Undset skildrer dem i alle deres fasetter, på både gode og lyse dager og mørke og dårlige. Hun glorifiserer aldri, vi ser Erlends styrker og hans svakheter, Kristins mangler og fordeler, ulempene og godene med en mann som Simon. De sier for lite og alt for mye, de følger hjertet, troa eller tanken, de snakker sant og usant, er i sine følelsers brutale vold og seinere ser de alt i det matte etterpåklokskapens lys. Spenninga mellom dem er vedvarende, tidvis blussende, fokaliseringsvekslinga mellom dem er solid og godt gjennomført, miljøet de ferdes i er sanselig, fargerikt og uhyre presist skildra. Det er så bra, så uendelig bra, alt sammen, jeg er imponert og samtidig beæra over at jeg får være med i dette, se dette, leve med dette.

Og jeg leser så sakte jeg bare kan. Som ei snegle beveger jeg meg stille over sidene. Mange avsnitt leser jeg flere ganger, bare for kosens skyld, replikkene ofte to eller tre ganger og noen ganger høyt. Jeg blar bakover til fine partier, finner dem, leser dem på nytt. Jeg tar pauser, lukker øya og kjenner på stemninga, i boka, mellom menneskene, inni meg. Jeg fordeler sider per dag med omhu, dette skal vare, må vare, men samtidig er det så flott å være i romanen at jeg bare vil være der. Jeg vil sitte ved langbordet, jeg også, jeg vil se vannet stige fra Lågen, jeg vil se sola glitre over fjelltoppene og jeg vil kjenne den kalde, stikkende lufta i nesa mens jeg rir hjemover.

Jeg kunne vært mye mer effektiv og frest gjennom trilogien, så absolutt. Da hadde den vært lest og grini over for lenge sia, og den hadde nå stått i bokhylla og vært et litt diffust og upresist bokminne. Et minne om noe stort og flott, ja, om litterære personer som blir virkelige, om en kjærlighetssaga fra 1300-tallet. Men detaljer? Nei. Derfor vil jeg ikke gjøre det, frese igjennom. Jeg vil ha med meg detaljene, jeg vil vite hva de sier og hvordan, og jeg vil tolke hva som ligger i det, hvilke symboler som brukes, hvilke assosiasjoner forfatteren spiller på. Jeg vil bruke tida godt og jobbe meg ned i teksten, i språket, i det tekniske, i oppbygginga, i virkemidlene. Ikke kan jeg frese igjennom bøkene, heller. For hvert avsnitt betyr noe på flere plan, og Sigrid Undset, Kristin, Erlend og Simon fortjener lesere som forsøker å trenge til bunns i enhver betydning. Så vil jeg kanskje lære mer om dem, og meg sjøl, underveis.

onsdag 27. august 2014

Bokserier for barn: Ludde

Bildekilde: tomaslofgren.wordpress.com
Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.


Hva kommer nå
Hvem tror du det er
Skru lyden opp på radio'n din
Skru lyden opp på radio'n din
For nå er Ludde her

Det synger i alle fall Inger Gundersen (f. 1973) i Barnetime- og lydbokversjonen av Ludde-bøkene. Og hvem er så Ludde? Jo, han er en liten tøykanin, som rett som det er må snekre kassebil for å leite etter bamse, få overnattingsbesøk av alle dyra, dra på tur i eventyrland med lillesøster Ruske-Sara, vaske klær, være doktor, hjelpe flodhesten Hugo med å finne mamma eller noe helt anna. Den egentlige opphavsmannen til vesle Ludde og alle vennene hans er den prisbelønte svenske forfatteren og illustratøren Ulf Löfgren (1931-2011), som fra 1984 til 2006 skreiv hele 34 bøker om den sjarmerende kaninen som prøver å putte kjøttboller i øret, som snakker i telefonen, jakter på ei flue, kjører tog, bygger hytte og så videre. Nesten alle bøkene er oversatt til norsk, og til mer enn tjue andre språk (!), og fra 2002 var utvalgte fortellinger å høre på Barnetimen for de minste. I 2011 og 2012 kom Barnetimeproduksjonen ut som fire egne lydbøker, og i år er det altså 30 år sia den første boka kom ut. I mine år som småbarnsmamma har jeg nå vært gjennom alle lydbøker og nesten alle bøker flerfoldige ganger og kan, av flere årsaker, konkludere med at Ludde er en barnefavoritt.

Men hvorfor det, egentlig? Det er jo nokså enkle bøker. Noen ville kanskje til og med si at de er oppskriftsmessige og forutsigbare, i alle fall hvis en er i det sure hjørnet. De runde tegningene har ikke noe særlig ekstra og fokuserer bare på hovedfigurens gjøringer, fargene er gode, men detaljene er få. Lite trekkes fram i tekst og bilde, det er støyfritt og tydelig. På hvert oppslag følger vi Luddes vei gjennom en serie repeterende hendelser (sparke ball, leite, henge opp tøy, lage suppe, gjøre noe feil, leike), i hver bok følges ei historie fra begynnelse til slutt, nesten helt uten pedagogisk overbygning og en forfatters kommenterende nærvær. Det føles fritt og ledig. Men så er det akkurat der det ligger, da. At ei historie om Ludde ikke går rett fram. Det er alltid noen utfordringer underveis, en sving i en annen retning, tre-fire brudd på forventningene, noe som ikke går som det skal, noe annerledes. Og nettopp der ligger det mye moro.

For bøkene om Ludde er ikke noe anna enn underholdningsbøker for småtassegmentet, og er helt ypperlige for tøysekoppen på to og tre år. Her er verken forfatter eller de dyra som inkluderes i fortellingene ute etter å lære barna noe. Kun av og til får en ei bok med en fyldigere komposisjon, som foreksempel Ludde och telefonen fra 1989. Her må barna helt til slutt hjelpe Ludde med ukedagene for at alt skal bli riktig. Men dette er som sagt et unntak. Ludde lagar soppa fra 1993 kan en forsåvidt bruke som utgangspunkt for å lære barna å lage suppe, men da dyra kommer med mange uønska suppeingredienser, i alle fall for oss voksne, blir det fort tull. Og det er vel nettopp det som er formålet med bøkene: Tulle, tøyse, bruke fantasien, utfordre grensene, vri på voksenverdenen. Og det fins vel ikke så mye anna som barn liker bedre enn det? Så markedsføres også bøkene av det norske forlaget CappelenDamm under slagordet "Humor for svært små mennesker", og det passer godt.

Likevel, når det er så mange bøker, blir en kanskje litt skuffa når ikke foreldrene til Ludde og Ruske-Sara opptrer i mer enn ei bok. Og omstendighetene rundt Ludde avklares aldri. Er han noens kosedyr, og hvem er i så fall denne noen? Hvor bor Ludde? Fins det en ytre kontekst som universet kan settes inn i, er det meninga at det skal være vår verden eller kosedyras verden? På mange måter er det fint at Löfgren lar dette være åpent, slik at en kan fantasere sjøl, men på en annen side gir han ingenting til de nysgjerrige barna som lurer på hvor Ludde kommer fra, hvor familien hans er, hvor han bor, hvor han har lært å snekre og så videre. Ikke alt kan aksepteres helt uten videre, og denne mangelen på en omsorgsperson blir svært tydelig når en har lest gjennom hele bokstabelen. Det er jo ikke slik barnas hverdag er, så idyllisk, sjølstendig og fri. Men for all del, det er lov å fantasere!

Det fine med serien om Ludde er at det er så innmari mange bøker. Barna blir trukket med inn i et univers som består av kosedyr og leiker, en kanin som ofte gjør de samme tinga som de sjøl gjør - men uten den tidvis kontrollerende foreldreinstansen. Det appellerer så smått til uavhengigheten og "gjøre sjøl". Dessuten går alt an hos Ludde - en kassebil uten motor eller pedaler kan for eksempel kjøre langt og fort, Ludde kan få forferdelig mange dyr på overnattingsbesøk, for de kan sove under trappa og i balja og så videre, han kan være doktor eller konge, spille i orkester, lage sirkus eller ha bursdag. Inger Gundersens lydbøker, med nyskrevne sanger til hver fortelling og bruk av ulike stemmer til ulike dyr, utvider sånn sett det boklige universet på en fin måte. Her er det rom for mer leik, men også flere føleser. De enkle sangene hennes tar tak i ulike stemninger i større grad enn det forfatteren gjør. En innvendig er likevel at det fort blir svært bråkete, noe som ikke er så fint for de aller yngste. Tempoet kan også være rimelig radig, så lydbøkene ligger nok litt mer på nivået til barn på tre og fire år.

Et annet fint element med bøkene, er at Ulf Löfgren så utvunget og uproblematisk styrer fortellerstemmen mellom en allvitende forteller (for eksempel: Ludde har fått en ny ball. Nå sparker han den langt, langt av gårde. Men den lander visst rett i hodet på noen!), replikkvekslinger mellom Ludde og dyra - både monologer, duologer og polyloger brukes her (f.eks. Og denne noen sier høyt og tydelig: MIAOUUU!) og mer indre monolog (f.eks. Kanskje det er en hund? sier Ludde til seg selv). Han veksler også mellom viktigheten av tekst og bilde - noen ganger ligger poenget i tegningene, som i Ludde och någon fra 1984, andre ganger i både ord og bilde, som i Ludde och alla djuren fra 1986, atter andre ganger enda mer i lydbildet, som i Ludde och orkestern fra 1994. Men da er det et svært viktig poeng at barna blir lest for. Av og til kan barna være med å gjette på hva eller hvem som kommer på neste side (hvilket dyr fikk ballen i hodet, hvem ringer til Ludde nå?), andre ganger er det spennende å se hva som skjer (hva i alle dager spiller bjørnen på?). Bøkene er trygge, morsomme, av og til spennende, men aldri skremmende. Felles for omtrent alle bøkene er også at barna kan komme inn i dem helt uten forhåndskunnskaper. Andre titler, som Cirkus Ludde fra 1993, fungerer mindre bra, rett og slett fordi barna da er avhengige av å ha en konkret forestilling av hva et sirkus er. Om de ikke har det, blir boka svært abstrakt. Da fungerer det bedre å leite etter mamma i Ludde och Hugo (1997). Det er en svært gjenkjennelig tematikk for de aller fleste, og også den eneste boka der det er litt nedtrykt stemning.

En voksen, kritisk leser kan kanskje henge seg litt opp i de stereotype, til dels svært tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som blir formidla gjennom Ludde-bøkene. Luddes lillesøster Ruske-Sara får sjeldent spille hovedrolla - hun kan være sjukesøster eller drive butikk, skrike og gå tur, men helst ikke så mye mer. Ludde er da for eksempel doktor, og bestemmer jevnt over mye mer av leikinga enn Ruske-Sara. Med kompisen Hasse eller den rampete bamsen er det full fres med snekring, bølling, skyting av erter og andre mer gutteaktige aktiviteter. Dette kunne kanskje vært hakket mer gjennomtenkt. Men Löfgren er også flink til å inkludere alle dyra, for eksempel når de spiller orkester, hjelper Hugo med å finne mammaen sin eller lignende.

Men på et visst punkt når både voksen (nokså tidlig) og barn (mange repetisjoner seinere) et metningspunkt, og fortellingene om Ludde er ikke lenger så morsomme. Det er ikke noe mer å hente i dem, ingenting å lure på, verken i teksten eller i bildene, og boka blir lagt vekk. Hadde bøkene om Ludde hatt denne varme merverdien, som en for eksempel finner i Kaninbøkene, der forfatteren også appellerer til andre følelser enn latter og glede, ville nok fortellingene stått enda høyere i kurs hos de små. Men det er vanskelig å få plass til mye i et lite format, da blir det heller fort slik at bøkene føles overfylte. Bøkene om Ludde er fine som de er og passer til en liten underholdningsstund med en gjenkjennelig figur. At Löfgren ser det hele gjennom et barns (barnekanins) blikk, er en stor styrke ved bøkene, og barna lever seg fort inn i hva som skal skje og gleder seg til neste overraskelse. Er det grisen som har tatt sokkene til Ludde?

Bøkene om Ludde er fint oversatt av Tor Åge Bringsværd (f. 1939), som har et lett, ledig og muntlig språk som kler bøkene og hovedfiguren. Men så elegant som i serien om Bø og Bæ, er det ikke. Det har riktignok mer med forfatteren enn oversetteren å gjøre, og det skyldes igjen kanskje nettopp mangelen på dynamikk som Landstöm-paret har. Men slik er det når en skaper, skriver og tegner helt aleine.

Omtalen bygger på tjuesju av trettifire bøker i serien (svenske utgaver): Ludde (1984), Ludde och någon (1984), Kung Ludde (1984), Ludde och alla djuren (1986), Ludde och Gnutta (1986), Ludde och busiga Nalle (1986), Ludde får besök (1987), Ludde letar eftar Nalle (1988), Ludde och vagnen (1988), Ludde blir glad (1988), Ludde och de vilda djuren (1989), Ludde och telefonen (1989), Ludde och flugan (1990), Ludde och musen Göte (1990), Ludde och den förtrollade skogen (1991), Ludde och födelsedagen (1993), Ludde lagar soppa (1993), Ludde bygger koja (1993), Cirkus Ludde (1993), Ludde och orkestern (1994), Ludde och lådbilen (1994), Doktor Ludde (1997), Ludde och Hugo (1997), Ludde och Gnutta i sagolandet (1998), Ludde och Hasse åker tåg (1998), Ludde och hans vänner (1998), Ludde tvättar (2006).

søndag 24. august 2014

Nobelprisen, 1913

1913 er året for mange skjebnesvangre hendelser, særlig av politisk art. For eksempel blir både Tyrkais statsminister og den greske kongen drept i løpet av mindre enn to måneder, og nok et krigsutbrudd på Balkan dominerer sommeren. I etterkant er det veldig lett å se hvordan alt spisser seg mot det som blir første verdenskrig, være seg alliansebygging, provisoriske landegrenser, hemmelige avtaler og helt åpen handelsboikott, militære og politiske innblandinger eller total mangel på sådan. Mye står på spill for mange store folkegrupper, det dreier seg om ideologi, kontroll, økonomi, religion og rettigheter, både sentralt i Europa (som f.eks. i Østerrike-Ungarn), på Balkan, innad i det tyske riket, det osmanske riket og i det russiske keiserdømmet. Men heldigvis, får en vel si, var flertallet totalt uvitende om hva som var i gjære, og holdt på med helt andre ting. Som for eksempel å lese sin tids aller beste forfattere.

De nominerte i 1913 var:

  4. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
  1. Émile Faguet (1847-1916), fransk litteraturviter og litteraturkritiker
  1. Jakob Knudsen (1858-1917), dansk forfatter
  4. Pierre Loti/Louis Marie Julien Viaud (1850-1923), fransk forfatter
  4. Ernest Lavisse (1842-1922), fransk historiker
  1. John L. Lord Avebury (1834-1913), britisk vitenskapsmann
  1. Edward Dowden (1843-1913), irsk poet, professor og kritiker
10. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
  1. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
  1. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat
  5. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
  2. Peter Rosegger (1843-1918), østerriksk forfatter
  2. Salvatore Farina (1846-1918), italiensk forfatter
  7. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
  3. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
  3. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
  3. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
  2. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter
  6. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
  1. Rabindranath Tagore (1861-1941), indisk forfatter og filosof
  1. Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter
  2. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
  2. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
  2. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
  5. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
  1. Francis C. Welles (?-?), britisk sosiolog
  2. Sven Hedin (1865-1952), svensk geograf og oppdager
  4. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

Som vi ser, består 1913-lista av 32 nominerte, fordelt på 28 unike kandidater. Det er hele ni førstegangsnominerte, hvorav en er totalt ukjent, både for meg og internett (Welles). Noen som veit noe om han? Disse nykommerne balanseres fint ut av listetravere som John Morley, som nå er offisiell rekordinnehaver på antall ganger en kan være nominert til nobelprisen i litteratur uten å vinne. Kanskje uttrykket "det viktigste er å delta" passer bra på han. Men jeg må innrømme, at om det hadde vært meg, som for tiende gang mottok beskjed om at jeg var tema for Svenska Akademien, ville jeg blitt helt frynsete i hjernen. Det er jammen bra de holder slikt hemmelig.

Da det er lenge sida forrige oppsummering, kommer jeg med en kortfatta gjennomgang nå. Fram til og med 1912 har utdelingene fordelt seg slik: I 1901 gikk prisen til den franske poeten Sully F. Prudhomme (1839-1907), og i 1902 gikk den til den tyske historikeren Theodor Mommsen (1817-1903). Vår egen Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) fikk prisen i året 1903, mens den deles for første gang mellom franskmannen Frédéric Mistral (1830-1914) og spanjolen José Echegaray y Eizaguirre (1832-1916) i 1904. I 1905 går turen til Polen og Henryk Sienkiewicz (1846-1916), i 1906 vendes fokuset sørover til Italia og Giosuè Carducci (1835-1907). Storbritannia får sin første nobelpris i litteratur i 1907, og vinneren er ingen annen enn 42 år gamle Rudyard Kipling (1865-1936), som hittil er yngste mottaker. Tyskerne får sin andre pris året etter, og den går til filosofen Rudolf Christoph Eucken (1846-1926). I 1909 vinner første kvinne, og hun er tilfeldigvis også svensk, nemlig den alltid eminente Selma Lagerlöf (1858-1940). I 1910 er vi tilbake igjen hos mannfolka, og i Tyskland: Paul Johann Ludwig Heyse (1830-1914) blei kåra til årets verdige vinner. Belgieren Maurice Polidore Marie Bernhard Maeterlinck (1862-1949), som i 1911 er nominert for femte gang, får prisen for gjeldende år, mens dramatiker og forfatter Gerhart Johann Robert Hauptmann (1862-1946) trekker hjem Tysklands fjerde nobelpris i litteratur i 1912.

Og det burde i grunn love bra for alle andre enn tyskerne, som jo ikke kan vinne nå igjen. En viss balanse må eller bør det jo være, skulle en tro. Eller ikke? Var det kanskje en helt bestemt årsak til at tyskerne blei høye på pæra (evt. bløte), noe som gjorde store utslag i neste års begivenheter? Nei, jeg tror så absolutt ikke det. Men en kan aldri vite med den Svenska Akademien! Det jeg derimot veit, er at danskene bortimot okkuperer lista med sine fem nominerte. Hva er det som skjer der? Og hvorfor er det ingen som finner på å nominere Arne Garborg igjen? Eller en annen norsk forfatter? Men det vil jeg vel aldri få svar på. Da er det lettere å heie på listas eneste kvinne. Finner du henne?

Et vanskeligere spørsmål er vel om du finner ut hvem som faktisk er prismottakeren for året 1913. Her er noen hint, som til sammen skal lede deg godt på vei:
1. Han (jada jada, i år også) har vært nominert tre ganger eller mindre
2. Han har ennå ikke nådd pensjonsalder (som er satt til 60 år her), men er ikke langt unna
2. Han er ikke fra Danmark, Sveits eller England

Hvem er så den heldige i 1913? Legg igjen svaret i kommentarfeltet under.

tirsdag 19. august 2014

Bokhyllelesing 4: Engelsk bok

Høsten kryper fram i takt med at utetemperaturen synker, og det er tid for å gå turer i skogen, samle fargerike blader, røre bær til syltetøy, koke kakao, bake sjokoladekjeks og krydderkaker, henge opp regntøyet og sette klar gummistøvlene, pakke ned badetruser, vifter, solkrem og stråhatter, hente fram tøfler, ullsokker, pledd og tepper og en mengde stearinlys (men husk å blåse ut). Ja, også veden da. Som må stables og ryddes og bæres inn i vedkurven, og som lukter så godt og spraker så herlig bak peisdøra. Snart kan vi fyre i peisen for første gang på mange måneder! Det er en helt egen type kos, denne høstkosen, og noe av det koseligste er at den passer så fint med aktiviteten lesing.

I juni, da det allerede var blitt uutholdelig varmt og dukkertene stod i kø for de fleste av oss (jeg lå i alle fall og vaka i barnebassenget bak huset), var det tid for fjerde runde i den fine leseutfordringa til Bjørg, som gikk av stabelen mellom 09. og 15. juni. Det var kanskje et under at vi fikk lest noe som helst i varmen, men noe må en da finne på når svetta siler og det eneste logiske er å spise saftis, helst konstant. Oppdraget denne gangen var å lese ei bok av en forfatter som skriver på engelsk, noe som ikke burde by på problemer for noen av oss. Boka kunne leses i norsk oversettelse, på engelsk eller et hvilket som helst anna språk, så lenge det opphavlige språket var, ja, engelsk. Det norske bokmarkedet har lenge blitt oversvømt av oversatt litteratur, da særlig fra holmen og over dammen, og da det ikke var noen begrensinger i tidsperspektiv, sjangre, land eller priser denne gangen, var det helt åpent for gammelt og nytt, høyt og lavt, kjent og ukjent, godt og dårlig. Eller, helst ikke dårlig.

Og jeg er veldig spent på hva du endte opp med. Fikk du lest det du skulle, eller blei det et heftig solstikk? Leste du noe helt anna, eller så du rett og slett filmversjonen? Dersom du ikke finner deg sjøl på lista under, eller dersom titler, forfattere eller lenker er feil, legg gjerne igjen en kommentar slik at jeg får retta det opp.

Monika leste Henderson the Rain King/Regnkongen av Saul Bellow
Birthe leste Den ensomme polygamisten av Brady Udall
Gro leste Snøbarnet av Eowyn Ivey
Hedda leste Kjærlighet ved første blikk av Ian McEwan

Jeg savner tilbakemelding fra Moonstar, Nina, Anna, Anita og Elida, som alle hadde meldt seg på lesesirkelen via sida til Bjørg. Dere skulle lese bøker av henholdsvis Tone Almhjell, Harper Lee, William S. Burroughs, Harper Lee (igjen) og J.D. Salinger. Kom dere i mål?

Neste oppsummeringsinnlegg blir om runde fem i leseutfordringa, som var gjeldende siste uka i juli. Temaet da var bøker som opprinnelig blei skrevet på spansk. Gi meg ei lenke og du blir med på lista!

søndag 17. august 2014

Biografi: Harald Hårfagres saga

Heimskringla,
Storm-utgaven.
Et par dager forsinka, men bedre seint enn aldri: Her kommer mitt bidrag til Ingalills biografilesesirkel. Det er tid for åttende runde, og temaet denne gangen er politikere. Jeg har som vanlig utvida begrepet en smule og gått så langt tilbake som en kan her i Norge, til da politikere også var konger og krigere, som snøyt seg i bordduken og drakk av bukkehorn, bodde med dyra, i alle fall på vinteren, hadde godt med treller, dreiv med holmgang, brant brødrene sine inne og hogg ned både fedre og fettere hvis de fikk sjansen, satte sjøbein relativt ofte og var kjent for sin sverdsvinging og nokså korte livsløp (med noen unntak). Vi skal sjølsagt tilbake til vikingtidas spede begynnelse, i alle fall nesten - jeg kunne tross alt ha skrevet om en av ynglingene eller om Halvdan Svarte, men det ville blitt et svært kort innlegg om en saga på et par linjer eller hele fem sider. Jeg tok derfor nestemann i rekka, og har lest om selveste Harald Hårfagre, kongen som i all sin tid, nesten, har fått æra av å ha samla Norge til ett rike, sjøl om andre kilder og seinere undersøkelser flerfoldige ganger har bevist at det virkelig ikke stemmer. Penneføreren er ingen ringere enn Snorre Sturlason, islending og alltid omtrentlig når det kommer til detaljer, men likevel en råtass på en del historiske fakta som har vist seg å være reelle, og en mester i å komponere ei fortelling.

Først vil jeg presisere at vikingtida som historisk epoke i Norge regnes fra omtrent år 800 til 1050. Noen er flisespikkende og vil si fra år 790 for å få med angrepet på Lindisfarne kloster i England i 793, da nordiske vikinger gikk amok i sin evige jakt etter gullskatter. Andre vil i tillegg strekke vikingtida til år 1100, fordi så mye av tro (og overtro), lover, seder og skikker henger igjen i folk og samfunn, sjøl lenge etter kristendommens innføring her i Norge. Da får en også inkludert det som regnes som den virkelige avslutninga på herjeperioden - fadesen i 1066 med slaget ved Hastings. 793 til 1066, altså, husk det, den som kan.

Den islandske høvdingen, forfatteren, skalden, lovseiemannen (i praksis en type politiker) og historikeren Snorre Sturlason (1178/79-1241) sitter altså på Reykholt og skriver om bragder og strabaser i Norgesveldet, Sverige og Danmark, samt en del om visse reiser og hærtokter på kontinentet, rimelig lenge etter at det hele faktisk skjedde (datering er etter år 1230, noe som gir en avstand på i alle fall tre hundre år, her nesten fire). Det er klart at det er problematisk på flere nivåer, og det fører fort til en anakronisme eller to. Avstand i tid er sjelden en fordel når en skal skrive om historiske hendelser hvor et viktig poeng er å være nøyaktig og etterrettelig. Derfor er det en støtte for skriver Sturlason at også andre middelalderverk tar opp noen av de samme historiene han formidler, samtidig som andre kilder, som lovverk, kristenretter, etter hvert jordebøker, brev og diplomer, underbygger det han skriver. I mange tilfeller er det også etterprøvbart: En har en tatt utgangspunkt i sagaene og funnet et gravsted. Andre ganger er det samme helt umulig - et eksempel der er grava til Harald Hårfagre. Den er fortsatt ikke funnet, og Snorres noe upresise skildring vitner om at han forståelig nok ikke var helt stø i norsk geografi (han var i landet kun i to perioder, fra 1218-20 og fra 1237-39).

En som derimot etter hvert blei en råtass i nettopp norsk geografi, var villstyringen, og, skal vi tro mytene, den hårfagre Harald Halvdansson, også kjent som Haraldr hárfagri eller rett og slett Harald Hårfagre (omtrent 850-931/932). Han reiste nemlig land og strand rundt for å samle Norge til ett rike (skolebokversjonen, den lekre Gydas krav) eller mer sannsynlig: Han arva kongssetet etter faren sin, kong Halvdan Svarte, da han var rundt ti år. Også mora hans, som mest sannsynlig var Ragnhild Haraldsdatter, hadde kongeblod i årene, så den unge Harald blei dobbelt belasta og kanskje en smule ambisiøs på egne vegne. I ung alder begynte han med sine erobringer, det vil si at han til hest, til fots eller til vanns knesatte andre småkonger i de vestlandske dal- og fjellstrøka (men obs her, for noen mener at Hårfagres maktbase ikke begynte i vest, men i øst, mens andre mener omvendt. Snorre er ikke etterrettelig her). Her brukte han sannsynligvis mange mer eller mindre fule metoder, splitt og hersk og trusler var vel nokså vanlig i tillegg til regelrett drap, men også alliansebygging var utbredt.

Etter hvert har den unge Harald så kontrollen med Hordaland og Rogaland i tillegg til Sogn. I tillegg begynner han å formere seg i et voldsomt tempo, måtehold er i alle fall et fremmedord, og i følge Snorre har han på et visst tidspunkt ni koner, som han alle går i fra til fordel for Ragnhild Eiriksdatter (ca. 870-897). Slikt må en naturligvis ta med en klype salt, men fakta er at han og denne Ragnhild i alle fall får en sønn: En liten gutt ved navn Eirik, med det yndige tilnavnet Blodøks (omtrent 895-954). Snorre ramser også opp en hel haug med andre guttebarn som Harald visstnok produserte, men den eneste andre som vi veit sikkert er Haralds, er Håkon Adalsteinsfostre (ca. 918-961). Kun to jenter er nevnt i sagaen, Ingegjerd og Ålov Årbot, og sistenevnte er mest sannsynlig ikke hans datter likevel. Uansett var nok den norske storkongen en skikkelig jentefut, og jentene, vel, de måtte adlyde kongen. For han blei fort mektig.

Litt for mektig, vil kanskje brorparten av det noe overkjørte folket på Vestlandet si. Ikke var han en særlig snill og grei konge heller, og fra 872 (eller nærmere år 900, som nyere forskning viser) og det avgjørende slaget ved Hafrsfjord, der Harald og hans menn gikk seirende ut, var det ingen vei tilbake. Harald Luva var kommet for å bli (ja, han blei kalt så), og en veit med sikkerhet at han nå kontrollerte området fra Rogaland til Stadt. Mange mener derfor at det er Haralds rå styre som fikk folk til å emigrere til Island (fra 874).

Når det kommer til politisk kontroll, rikssamling, kongenavn og kongemakt over hele landet, er det bare tull. Men fakta er at Harald la under seg større landområder enn det som hadde blitt gjort tidligere, og at han holdt kontrollen. I følge Snorre var dette fordi Harald gjorde store endringer i hvordan landet blei styrt:

"[...] han tok all odel under seg som sin eiendom og lot alle bønder både store og små betale landskyld. I hvert fylke satte han en jarl, som skulle dømme etter lov og landsrett og kreve inn bøter og landskyld; jarlen skulle ha en tredjedel av skatter og skyder til sitt hushold og andre utgifter. Hver jarl skulle ha under seg fire herser eller flere, og hver av dem skulle ha tjue marks veitsle; hver jarl skulle stille seksti hærmenn i kongens hær, og hver herse tjue mann. Slik hadde kong Harald økt skatter og landskyld at jarlene hans hadde mer makt enn kongene hadde hatt før, og da dette ble kjent omkring i Trondheimen, kom mange stormenn til kong Harald og ble hans mann."

Sant eller ikke, dette viser i alle fall en potensiell forklaring på hvordan og hvorfor Harald hadde mer suksess enn sine forgjengere. Og det siste veit vi at det er sannhet i, for Harald hadde tette bånd til mørejarlen og ladejarlene, og gjennom disse meget strategisk valgte samarbeidspartnerne kontrollerte Hårfagre kyststripa greit opp i dagens Nordland. Når det kommer til politisk styring på Østlandet, er alt mer usikkert på grunn av manglende eller totalt motstridende kilder. Mange mener kongen vandra over fjella og tok kontrollen i dagens Oppland. Andre mener han også hadde styringa i Viken (Oslofjord-området), mens noen går blankt i mot dette: Der hadde danskekongen kontroll! Men er det en så fremmed tanke at kong Harald Hårfagre i Viken kan ha vært danskekongens "jarl" eller underkonge? Ikke veit jeg, og Snorre er også ganske rund med informasjonen her.

Etter hvert som den brutale kongen, som nå har slutta med å dra i viking og å ligge i krig, blir eldre, begynner sønnene hans å bråke. Det vil si, det går helt inflasjon i å være Haralds sønn, og langt flere enn sannsynlig roper ut om å arve litt land så han også kan bli konge. Harald er ikke dum, og spiller ungguttene delvis ut mot hverandre, delvis opp mot jarlene, med det resultatet at lika ligger langflate bortetter. Noen sendes ut på øyene, der de kriger og dør, andre farter rundt i viking og dør, en sendes av sted til fostring i Wessex i England for å unngå en kinkig vasallsituasjon under den britiske kong Adalstein (om lag 895-939), noen blir gjort til småkonger og har troner som står over jarlenes, men under Haralds. Uansett funker det; grove innhogg i søskenflokken reduserer gnålet. Dessuten har Harald en favorittsønn: Eirik. Og han har dessverre arva farens brutalitet. Økenavnet er heller ikke uten grunn, for Eirik svinger både øks og sverd overfor egne brødre, i tillegg til at han er en framifrå viking i en tolv-femten år. Resultatet er at han overtar for sin far og blir overkonge Eirik Haraldsson det året Harald fyller åtti (overkonge over de gjenlevende kongsbrødrene hans, som han raskt rydder av veien). Gamlingen lever enda i tre år til, før han dør av sjukdom. I følge Snorre blir han hauglagt ved Karmsund, men grava har hittil ikke vært å finne. Og med det styrer Eirik aleine.

Å lese Snorres sagaer er utrolig spennende, det er interessant, morsomt og lærerikt, så lenge en er bevisst på det jeg påpekte innledningsvis, som forfatterens avstand til stoffet og manglende kjennskap til konkrete norske forhold som for eksempel lokal geografi. Men nasjonsbygging til tross, det er ikke uten grunn at Snorre har den plassen han har i norsk sammenheng, og det er synd at sagaene i stadig større del forsvinner ut av skolens pensum. Det er faktisk et allmenndannende stoff, og en risikerer i tillegg å bli litt høy på sine egne forfedre, der de så staute svinger sverdet. Snorres prosa er ikledd et solid, flott språk med mange korte, presise setninger. Men han kan også bli mer omstendelig, som i avsnittet over. Alt i alt er det ganske lett å lese, utfordringa er å holde tunga rett i munnen når det kommer til navn og slektskap (eller bare akseptere at det blir litt rotete). Lesinga blir også en visuell opplevelse med de flotte illustrasjonene som forlegger Storm påkosta førsteutgaven av Kringla heimsins i 1899. Slike praktbøker er det sjeldent en får i dag, og det er et paradoks! Noe annet som jeg setter særlig pris på, er bruken av skaldediktninga innimellom de kjappe sagakapitlene. Handlinga brytes opp eller konsentreres, og med huggende bokstavrim og messende rytmer trer skarpe bilder fram. Så sier Hornklove:

Hørte du i Hafrsfjord
hvor hardt de sloss der,
storættet konge
og Kjøtve den rike.
Knarrer kom østfra,
lystne på kappleik,
med gapende kjefter
og krot på stavnen.

De var lastet med hærmenn
og hvite skjold,
med vestrøne spyd
og velske sverd.
Berserker remjet
der striden raste,
ulvhedner ulte
og jernvåpen skalv.

...og resten av kvadet, og sagaen, kan du lese sjøl. God fornøyelse!

torsdag 14. august 2014

Guden for små ting

Bildekilde: Bokelskere
Månedens 1001-bok hos Line var tilfeldigvis ei bok jeg både hadde ulest i hylla og hadde planlagt å lese denne sommeren - for den virka som ei skikkelig sommerbok, med handling fra det varme, fuktige India. I tillegg var Guden for små ting litt av en sensasjon da den blei utgitt tilbake i 1997, og brakdebutanten, indiske Arundhati Roy (f. 1961), kunne til og med innkassere den prestisjefylte Bookerprisen et halvt år etter utgivelsen. Bare det i seg sjøl er vanvittig imponerende, og grunn nok til å lese boka. Ja, dét og et 1001-kryss, såklart.

Vi er i Ayemenem i Kerala, India. Det er midt i mellom mai og juni, mellom knugende hete og sørvestmonsunens kjølige vinder. Rahel er akkurat kommet tilbake til India, til barndomshjemmet, barndommen og alle dens minner. Til Picklesfabrikken Paradise Pickles & Hermetikk, den blå Plymouthen med reklameskilt på taket, Historiehuset, elva, gummitrærne og det store Ayemenem-huset, som nå er låst og ser tomt ut. Men Baby Kochamma er der inne i møkka et sted, fortsatt i live, gammel og diger, bedøva av fjernsynet. Og Estha er der. Tvillingbroren hennes, eldst med atten minutter. I et reint rom i et skittent hus. Tause Estha, som helt slutta å prate etterpå. Som aldri sier noe. Som hun ikke lenger kan se, høre eller kjenne tankene til. De er 31 år gamle nå. De har ikke sett hverandre på 23 år.

Og med det rulles historia fram. Historia om at en dag, noen timer, virkelig kan endre alt. Historia om alt som skjedde den gangen, den dagen. Eller kanskje det egentlig begynte før, som den dagen da Sophie Mol landa på flyplassen og blei kjørt hjem til Ayemenem i den blå Plymouthen. Da tvillingene fant noe uventa under det store treet ved elva og Estha hadde to tanker samtidig. Så kommer natta. Med palmesus og månen i elva. Og etter det, blir ingenting som før. Eller begynte det enda tidligere? Da kjærlighetslovene blei til? Lovene som bestemmer hvem som skal elskes, og hvordan. Og hvor mye.

Guden for små ting er en kompleks, intens fortelling med mange avledende bihistorier og en overraskende liten og konsentrert hovedkjerne. De timene det til slutt koker ned til, er riktignok begivenhetsrike, men innholdet kan oppsummeres fort. Jeg har tidligere påpekt hvor dårlig slikt av og til kan fungere, som for eksempel i En svunnen tid av Kate Morton (f. 1976), som også fokuseres rundt noen avgjørende timer. I denne romanen gjøres det veldig mye bedre, blant anna fordi Roy har et utrolig solid, variert og fantasifullt språk, og fordi hun har forstått at balanse mellom ulike elementer i ei historie er viktig. Og det viste seg raskt at en viss balanse måtte på plass i denne omtalen også. Å si litt om handlinga i ei bok er å lede en potensiell leser på vei, og det kan gjerne gjøres, men her er det ikke mye som kan sies uten å røpe bokas dramatiske høydepunkt. Derfor er jeg kanskje i overkant knapp om bokas hovedhandling, men det er for å bevare spenning til neste leser.

Når boka er ferdiglest, er det lett å se alt sammen. Fortellingas struktur. Den stramme og bevisste komposisjonen til forfatter Roy. Den fragmentariske, episodiske men samtidig uhyre detaljerte stilen. Tidshoppene - mellom da og nå, et før og et etter, og enda et etter, lenge etter etter, og Rahels vei tilbake til Den dagen fra et nå i 1993. Til hva som egentlig skjedde, de ukene i 1969, til alt som er gjemt og glemt og fortrengt. Detaljene som gjentas, blir bærende, blir symboler, som vender tilbake når en minst venter det, når det er sårest eller verst. Som en påminnelse om hvor små de var, og er, oppi alt sammen, E. Pelvis og fontena med en hårstrikk med kuler i. Nærmest ubetydelige. Utafor Historia. Samtidig ansvarlige, og innafor. Og hva det gjør med to mennesker: Hun forlater alt. Han tier. Begge er tomme og ensomme og bærer på grusomme minner.

Men underveis er ikke boka slik. Da er det tidvis veldig vanskelig å se hvordan de ulike hendelsene henger sammen, hva som kommer før eller etter, hva som er utløsende, hva som er avgjørende. Det ligger ei spenning i å kunne nøste slik, delvis på egenhånd, delvis veileda av en stø forfatterhånd. Relativt raskt blir det tydelig hvordan det hele ender. Men hvorfor? Hva er det som leder dem akkurat dit? Det går uhyre langsomt, for Roy går grundig til verks. Alt skal være med: Ammus historie, Chackos historie. Mammachi og Pappachi. Baby Kochammas. Og Rahel og Esthas, de som nesten blei født på en buss. Vi skal kjenne dem, forstå dem. Slik at det som kommer seinere kanskje, i et kastesamfunn, et ekstremt æressamfunn, gir mening. For hvordan kan en så samla gjeng, en familie, som da besto av Mammachi, Baby Kochamma, Chacko, Ammu, Rahel og Estha, falle helt fra hverandre, smuldre opp? Hva eller hvem har skylda for hva? Hvilke faktorer spiller inn?

I perioder kan det hele være nokså uklart, uten at hovedhistoria på noen måte forsvinner (det ser en i alle fall etterpå). Det blir bare litt for mange mennesker umiddelbart (både berørbare og uberørbare, kommunister, tiggere, syrisk-kristne, appelsinbrus-sitronbrus-mannen), historier (anekdoter, gjenfortellinger, reelle hendelser), tider (den gang da og en digresjon til et anna da, og nå, og etter nå) og steder (bygninger, byer) å holde styr på fram til fortellinga konsentreres, fram til forfatteren har samla seg og gitt hovedpersonene, og oss, en tydelig retning. Roy er opptatt av å få med alle trådene, hele tida, ingen skal falle bort. Og mot slutten forstår vi hvorfor, mens det underveis kan virke hektisk, kanskje overtydelig. Samtidig er fortellerstemmen svært avslappa, nesten tilfeldig og slentrende i stilen (sjøl om virkeligheten er stålkontroll og systematisk klipping og liming av avsnitt og fire års hardt arbeid) og Rahel har all tid i verden til å huske alt akkurat som det var, til å se et barns opplevelser med en voksens øyne. Det er en underlig kombinasjon, men det fungerer.

Boka er veldig god, på mange måter, og det indiske samfunnet, med utgangspunkt i den privilegerte, fabrikkeiende syrisk-kristne overklassen/overkasten, er et nøyaktig skildra univers som appellerer til sansene. Likevel er det noe som skurrer, sjøl om jeg ikke helt kan "ta" forfatteren på noe. Jeg har brukt lang tid på å finne ut hva det kan være, eller ikke være. Og jeg har til slutt kommet fram til at det må være slik: Språket liker jeg godt, det har noe helt eget ved seg, det er barnlig leikende (tår nugle, for eksempel, ikke tårnugle) og samtidig djupt alvorlig. Skildringene er minneverdige, Roy bruker omgivelsene godt og skaper originale bilder i både dagslys og nattemørke. Hun personifiserer og besjeler, vrir og leiker, vektlegger overraskende detaljer og holder seg unna velbrukte formuleringer. De litterære skikkelsene blir utlevert som de er, ingenting holdes tilbake. Smålighet, spytt, lukter, griskhet, maktbegjær, naivitet, hud, lyst - alt siver fram ettersom sidene leses. Når språk, skildringer og skikkelser er bærende, er det ikke så mye som gjenstår: Historia. Og det er akkurat her det går litt skeis.

For i ei så rik fortelling, med så mange mennesker, handlinger, hendelser, skildringer, utfall, tanker, replikker, følelser, reaksjoner, som går over lang tid, store landområder, kontinenter, på tvers av kaster og politiske skillelinjer, som omhandler kjærlighet, liv og død - så er det rart at alt går opp. At alle gjenfinner sin plass, med verdighet, om enn på en noe dysfunksjonell måte. At alles skjebner, før (1969) og nå (1993), blir belyst. At alle fragmenter veves sammen med andre. At alle tråder nøstes og følges til de er pene og ryddige garnnøster i en kurv. At den allvitende fortelleren veit det innerste indre om alle og røper det uten at noen spør. Det bare er der, opp i dagen, og det er uvisst hva en "skal" med det. For eksempel: Pappachi slår Mammachi. Med en messinglysestake. Helt til den dagen Chacko griper inn. Vi får aldri vite hva de føler, tenker eller synes, verken den hylende Mammachi eller den sinte Pappachi, som da tyr til å mishandle stolen sin utafor huset. Og Chacko? Hva tenkte han? Uvisst. Ammu, da? Som sikkert hørte alt sammen? Aner ikke. Det som er av betydning, av relevans for oss, er med. Og ingenting antydes, ingenting er subtilt, det er rett fram og da også, dessverre, oppå. Resten er det bare å glemme, for eksempel spørsmålet om de som er ansvarlige for tragedien som rammer Ayemenemhuset får sin straff eller ikke.

Jeg lurte aldri på noe underveis. For Rahel forteller det jo, alt jeg trenger å vite, forteller hun. Hakkete og rotete, men alle fortellingas elementer er der. Det er bare å pusle dem sammen, og når jobben er gjort, kan en oppleve at teksten tappes litt. Det er ikke lenger fullt så spennende å finne ut av hva som skjer, det får en vite likevel, bare en leser videre. Teksten kunne gjerne hatt mer motstand, og historia hadde ikke trengt å gå opp. Nå, som boka er ferdiglest, har jeg ikke noe å fundere på, og boka forsvinner gradvis fra minnet allerede. Kanskje den rett og slett er for gjennomført, for "flink"? Kanskje forfatteren utøver for stor kontroll over stoffet? Når absolutt ingenting er tilfeldig, forsvinner den uforutsigbarheten som kan gjøre ei tekst spennende.

Det blir et problem i teksten når det er mye som påstås og lite som kommer innafra. Det kan være troverdig, plausibelt, og det kan til og med være gjenkjennelig for den som leser, men likevel skapes det en distanse. Her får vi ulike distanser lagt oppå hverandre: hopp i tid, hopp mellom personer, hopp i og mellom fortellinger. Roy legger opp til ei diger episk historie som kan strekke seg over tusenvis av år og dertil sider (for eksempel gjennom å nevne de urgamle kjærlighetslovene, som hun aldri utdyper, og jeg lurer jo da på om det er noe mer enn kastesystemet og dets grenser hun hinter til eller ikke), men boka er ikke lenger enn en gjennomsnittlig norsk mellomroman. Og fortsatt er det en del som kunne vært kutta. For eksempel hele siste kapittel. Når vi skal oppleve Ayemenem gjennom Rahel, blir det utfordrende med hendelser hvor hun overhodet ikke deltar eller kan delta i. Jeg nevnte tidligere at det er en allvitende forteller som er fokaliseringsinstansen, og det er det langt på vei, men denne fortelleren legitimeres gjennom Rahels perspektiv og rolle, gjennom gjenfortellinger av familiemedlemmenes skjebner, som hun seinere har fått nyss i, gjennom stedets, folkets og familiens historie, som Rahel uten tvil veit mye om fordi hun har vokst opp med det. Siste, totalt unødvendige kapittel inkluderer to av bokas personer som på et seinere tidspunkt begge er døde, og en kan være rimelig viss på at de begge har tatt med seg akkurat slike detaljer i grava. Her kunne Roy satt punktum litt før, og heller latt leserens fantasi jobbe med nettopp hva som skjedde forut for de timene, den dagen, for så mange år sida, og hvorfor nettopp det utfordrer kjærlighetslovene og endrer Historia.

søndag 10. august 2014

Favorittbøker: B

Midt i juli publiserte jeg det første innlegget i det som skal bli et månedlig prosjekt her på bloggen, nemlig en kåring av mine favorittbøker - i alfabetisk rekkefølge. A var dermed først ut, og denne måneden skal jeg ta for meg bokstaven B. Ved første gjennomgang av bokhylla var det ikke mye på B som stakk seg ut. Det var snarere det motsatte: Mange bøker med titler på B som i alle fall ikke når opp til et favorittstempel. Som for eksempel Bokens folk av Geraldrine Brooks, som er noe av det verste jeg noensinne har lest. Brown cheese please av Jenny K. Blake er lun humor og strektegninger, men teller ikke i denne sammenhengen (et minstekrav må være at jeg faktisk må lese mer enn ei linje per side). Bridget Jones-bøkene (bare de to første, takk) av Helen Fielding var morsomme da jeg var i midten av tenåra, men er ganske stakkarslige nå. Derfor måtte jeg leite mer grundig, og da var det naturligvis denne som stakk seg fram:

Bildekilde: Samlaget
Brakk
Denne knappe og intense romanen blei skrevet av hele Norges forfatterkjekkas Sigmund Løvåsen (f. 1977) i 2006, og er en oppfølger til suksessdebuten Nyryddinga fra 2003. I full viten om dette, leste jeg likevel Brakk først, fordi den var en av åtte bøker jeg hadde tatt med meg på en toukers ferie på øya Gran Canaria tilbake i 2010, og jeg leste alle sammen. Og denne boka var et voldsomt sterkt møte med en for meg helt ny forfatter.

Romanen handler om jeg-personen Geir, også kalt Gegg, som nå er blitt en ung mann (i første bok er han et barn). Han forsøker å stable sammen et liv som snekker og bonde etter at faren hans døde og familien måtte flytte fra gården. Det er virkelig ikke enkelt, og Geir strever både fysisk og psykisk. Arbeidet er knallhardt, og Geir er nær ved å slite seg ut flere ganger. Hvordan klarte faren det, alt dette harde arbeidet? Hvordan fikk han pengene til å strekke til, tid til å gjøre alt, krefter? Det er staur og sauer, traktor og stein, såing og onn, tak og vegger som reises, byttes, beises. Det er bitende kulde og sviende sol og regnbyger som kommer når de ikke skal. Livsbetingelsene er harde, konsekvensene av valgene han tar er tøffe. Han har svært få rundt seg som kan hjelpe og støtte, det sosiale klientellet i bygda består for det meste av alkoholikere og trygda og ensomheten og sårbarheten er til å grine av. Innimellom husker Geir kortere og lengre episoder fra barndommen og ungdomstida, fra da de var lykkelige, alle fire (han har en yngre bror), til da far blei dårlig og de begynte å engste seg. Og til sist hvordan det er uten far, han som holdt familien sammen, gjorde dem lykkelige, som dreiv gården og aldri, aldri klaga, som var livskraft og forbilde og den fineste pappaen i verden. Er det mulig å leve med noen som er borte? Er det mulig å leve uten? Det er så sårt å lese, det er så trist, så uendelig sørgelig.

Sigmund Løvåsen skriver veldig, veldig godt, og jeg vil hevde at det av hans kaliber kun er et par-tre stykker her til lands. Han makter nemlig å være ydmyk og lydhør samtidig som han har en solid teknisk kompetanse og stor kontroll over stoffet han skriver fram. Alt flyter, men motstanden ligger under, det nøkker ikke i teksten, men i leseren, for Løvåsen maner fram følelser og stemninger uten å skrive rett fram og rett ut. Han skildrer nydelig og vart, er sanselig og sår, men aldri overdrevet, og bruker korte setninger uten at det blir oppkappa eller stakkato. Det er imponerende velforma. I tillegg har han et flott språk, et variert og spennende nynorsk med helt gjennomført kløyvd infinitiv og innslag av i-mål. Slikt kan fort bli gammelmodig og stivt, men ikke her. Det klinger så reint og fint, gir mye farge til teksten og er en flott kontrast til den saktegående, nøkterne handlinga. I det hele tatt er det tullete at et så stort talent, en så dreven og særprega forfatter som forteller de vondeste historiene så vakkert, er leder av Den norske Forfatterforening og ikke forfatter på heltid. Og attpåtil er han råkjekk! Men nok om det.

I tillegg til Nyryddinga og Brakk, som gjerne kan leses sammen men som også fungerer frittstående, har Løvåsen skrevet romanen Mamsell Iversen (2009), som visstnok er noe helt anna enn hans foregående verker, og tre skuespill, som også er satt opp: Daga fra 2004, Vente på fugl (2008) og Vid din sida (2011). Jeg gleder meg så vanvittig til han slipper å lede og bare kan skrive igjen! Inntil videre kan jeg kose meg både med den litt mystiske mamsellen og det siste teaterstykket hans, som jeg har i hylla. Og det synes jeg du skal også.

Hva er din favorittbok på B?
Løvåsen var ikke aleine med bok på B når jeg først fikk gått ordentlig igjennom titlene som jeg har stående i bokhyllene. Og jeg var lenge litt usikker på hvilken bok jeg skulle velge - Jens Bjørneboe med det monumentale verket Bestialitetens historie, som prega meg i tenåra, eller denne nydelige romanen, som på grunn av sitt allmennmenneskelige innhold aldri mister appell eller gyldighet? Jeg falt ned på Brakk på grunn av tematikken - Bjørneboe langer ut mot de fleste, og er ofte både skarp og vittig, men hyggelig lesing er det ikke. Andre sterke kandidater til B-runden var Boken om Blanche og Marie av Per Olov Enquist, Bondestudentar av Arne Garborg, Bildet av Dorian Gray av Oscar Wilde og diktene i samlinga Bjørnsons beste. Bøker som også på sitt vis er fine, men som ikke nådde helt opp i denne sammenhengen, er den korte, litt underlige romanen Borte en vinter av Heidi Marie Kriznik, langnovella Babettes gjestebud av Karen Blixen og den litt mindre vellykka debutromanen Blenda av Eldbjørg Brekke. Men det blei altså Sigmund Løvåsen, fordi han med språk, tematikk og handling setter et mektig og varig avtrykk i leseren.

torsdag 7. august 2014

Bokhyllelesing 3: Europeisk klassiker

Som en del av det å følge opp leseutfordringa til Bjørg, vil jeg her oppdatere lesesirkelen løpende med oppsummeringsinnlegg, slik at alle lesesirkeldeltakere lettere kan finne hverandre og deretter diskutere bøkene de har lest (sjøl om det kanskje begynner å bli ei stund sida). Oppsummeringa for første runde, skandinaviske bøker fra 1900-tallet, finner du hos Bjørg, mens oppsummering for runde to, bøker med handling eller forfatter fra Afrika, finner du her.

I månedsskiftet april-mai (fra 28. april til 04. mai) var det tid for lesesirkelens tredje runde. Ukas utfordring var å lese en europeisk klassiker fra egne hyller. Denne gangen var det altså ingen avgrensing i tid, men ordet "klassiker", som involverer en viss rangering og kanonisering, indikerer likevel at det ikke er de nyeste verkene som står i fokus denne gangen heller. Samtidig er forståelsen av ordet "klassiker" svært varierende, fra antikke dramaer og høvisk middelalderdiktning til norsk grunnskolepensum og Orwell og Huxleys dystopier. Det var med andre ord svært mye å velge i mellom - jeg brukte i alle fall mye tid på å kikke i hyllene. Hva endte du opp med? Dersom du ikke finner deg sjøl på lista under, eller dersom titler, forfattere eller lenker er feil, legg gjerne igjen en kommentar slik at jeg får retta det opp.

Gro leste Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera
Hedda leste Bildet av Dorian Gray av Oscar Wilde

Jeg savner tilbakemelding fra Moonstar, Nina, Anna, Elida og Anita, som alle var påmeldt hos Bjørg. Dere skulle lese bøker av henholdsvis Felix Salten, Vladimir Nabokov, Émile Zola, Herman Hesse og Fjodor Dostojevskij. Er dere i mål?

Neste oppsummering gjelder runde fire i leseutfordringa, som gikk av stabelen andre uka i juni, og da leste vi bøker av forfattere som skriver på engelsk. Gi meg ei lenke og du blir med på lista!

tirsdag 5. august 2014

Melancholia II: Oline og Lars

Bilete: Samlaget
Framside: Lars Hertervig
I den tredelte romanen Melancholia I (1995) av Jon Fosse (f. 1959), møter me ei nær og privat framstelling av livet til den norske malaren Lars Hertervig (1830-1902). I fyrste del er vi i 1853 og Lars går på skule i Düsseldorf i Tyskland for å verte landskapsmalar. Men noko med eller i Lars er ikkje som det skal vere. Han eksisterer både i den fysiske verda og i si eiga livate tankeverd, men er nokre gongar meir i tankeverda enn hjå dei verkelege menneska. Det gjer at han seier og gjer for oss underlege, for han logiske ting. Han kan stundom verte heilt rar og umogleg å få kontakt med. Han svarar ikkje viss ein spør om noko, og han vert så underleg i auga og i andletet. Fosse skildrar desse stundane som eit slags åtak på Lars - det er dei svarte og kvite kleda som plutseleg kjem, nærare og fjernare, nærare og fjernare, og om han let dei kome heilt innpå seg, vil dei inn i munnen, ned i halsen. Han vil misse livet! Difor må han sitje heilt i ro og berre vente til dei svarte og kvite kleda forsvinn medan han freistar å tenkje på noko anna.

Vidare vert det 1856 og Hertervig er på Gaustad asyl. Han får ikkje lov å male, og han vert sprø av å la vere. Samstundes trur han, og doktorane, at han er vorten sjuk av å sjå mot lyset, eit sterkt, klårt sollys, medan han har malt. Men Hertervig slepp ikkje unna lyset sjølv om han er innesperra, for han har det inni seg også. Og det må kome ut! Dessuten er det slik at alt er betre enn å vere på asylet. I tredje del av boka er vi hjå forfattaren Vidme (eller Jon Fosse, som eg likar å kalle han) i 1991, og me får vite litt av kva som hende med Lars Hertervig fram mot 1902. Det indre lyset hjå Lars vert skildra som ein kunstnars lys, eit lys ein søkjer etter, streber etter å sjå. Ein kan kalle det ei kjensle, inspirasjon, klårheit, sannheit, trolldom, noko guddommeleg - dette noko som får eit kunstverk, vere seg ei bok eller eit bilete - til å fungere, til å seie noko meir enn seg sjølve, til å tale rett til sjela i eit menneske. Overført kan boka i seg sjølve og diskusjonen kring lyset òg vere eit bilete på den heilage tredelinga mellom Faderen, Sonen og Den Heilage Ande, kor anden er det som er livgivande for kunst.

I Melancholia II plukkar Fosse opp handlinga att, nett i 1902. Men perspektivet er heilt annleis, stilen er strammare og glir meir, medan boka er kortare. Det er tidleg på hausten og den geniale malaren Lars Hertervig, som var sprø som ein kjeks, splitter pine galen, plassens store idiot og misfortåtte, ulukkelege malartalent, er daud. Det er syster hans, Oline, som har ordet her. Ho er vorte ein gammal krok no, og ho slit med å halde seg gåande, bokstaveleg tala. Alt er eit strev grunna den stygge verken i beina og eit særs dårleg korttidsminne. Ho vimer ned til brygga for å skaffe seg fisk til middag, men hugsar ikkje og blandar saman om det var Bjørn fiskar, Bård fiskar eller Svein fiskar som ga ho fisken. På veg heim att passerer ho huset der vetlebroren Sivert bur med kona Signe. Signe kjem ut og seier at Sivert ligg på det siste, at Oline må kome og prate med han. Men ho Oline har meir enn nok med seg sjølve, med verken og fisken og ein kropp som på alle måtar ikkje er som før. Medan ho går eller sitt på veslehuset glir ho inn i minne ho har, og ho gjer mest det same som bror sin, ho lever litt der også. Men ho er klar over kva ho gjer, og glir ut og inn med meir styring enn Lars. Vekslinga gjerast tydeleg i teksta også: Når vi les om ho Oline no, skildrast ho i tredjeperson, når vi er i minna til ho Oline då, pratar ho i førsteperson.

Mykje av minna til ho Oline er om broren Lars. Om villskapen hans, om dei svarte auga, om korleis han nytta aske og vatn til å teikne skyar, vatn og båtar på drivved. Ho hugsar ein kjenslevar bror ingen forsto, som hadde trong til å vere åleine når han vert svart og som ikkje kunne noko anna enn å følgje instinkta og trongen. Han sprang på kryss og tvers av Borgøya, åleine, i all slags vêr, heilt i sine eigne kjensler. Ho hugsar kor vanskeleg det var med han, som både var god og stri, lojal og upåliteleg. Gjennom minna hennar, som det utan tvil er mykje fiksjon i, får Fosse kasta lys over barndomen til Lars Hertervig, og skjebna hans etter 1856, då han kom heim att som mislykka malar og måtte finne seg i å kløyve ved for andre i staden for å vere kunstnar.  

Når ho Oline kjem attende frå minna til forteljingas notid, dreiar det seg mest om å dekkje umiddelbare primærbehov, for alt anna er eit surr utan like. Til dømes denne fisken, som kvar dag har vore middagen hennar og som ho er takksam for. Også i dag må ho sløye og rense fisken, og fiskesloet skal ho kaste ut. Gjeringane tek lang tid. Men då ho Alida (kven no enn det kan vere, Oline kjenner berre att stemma, men anar ikkje kven ho eigentleg er) kjem innom, seier ho at det ligg to halvetne fiskar utanfor huset. I skåla på kjøkenet ligg fiskesloet. Oline vert fortvila og kan ikkje hugse at det var slik det var - har det vore ein frekk katt inne og teke fisken? - men har ikkje noko anna val: Verk eller ikkje, ho må gå ned til brygga att, ho må få tak i ein fiskar og kjøpe meir fisk. Men først må ho på do og ho benkjar seg til på potta oppå stovebordet. Den fulle potta skapar allusjonar til Nokon kjem til å komme (1996), samstundes som namnet Alida så vidt eg hugsar er nytta i den nyaste trilogien hans Fosse, som startar med Andvake (2007), held fram med Olavs draumar (2012) og avsluttast med Kveldsvævd (2014). Desse er også samanbundne med Det er Ales, og tematisk er det ikkje langt frå Melancholia II til Morgon og kveld (2000). Ein slik heilskapeleg intertekstualitet i ein forfattarskap er utruleg spanande.

Men det som er aller viktigast akkurat no, nemleg den sjuke, gamle broren Sivert som ligg på det siste og som vil snakke med syster si for siste gong, har ho Oline gløymt. Ho hugser det ikkje - for ho er både han Lars og han Sivert allereie borte, og ho ber til Gud om at ho med kan få sleppe snart. Det gjer teksta sår og uendeleg trist. Dødslengt på den eine sida, livskraft på den andre - nett som lyset og mørkret i Lars. Saman med gamle minne, om uvær og steinkast på stoveveggen heime, han far oppi stigen, han Lars uti båten, uttrykket til Lars når han syner fram teikningane sine; saman med halvgamle minne, som då han Lars nett hadde kome heim att etter å ha vore i Tyskland, han var malar, han var så flott i den lilla fløyelsdressen sin, men han nekta å gå inn til Stavanger by, eller då han snakka om å drepe alle malarar, har ho Oline nokre nyare minne, frå då han Lars låg på det siste. Ho hugser hovudet hans, mest nake, med det alt for korte håret og dei raka, hòle kinna. Han Lars hadde så flott hår og skjegg, langt og stritt, fyrst svart, så gråare og gråare, og han ville ikkje klippe seg, aldri. Somme stunder var det berre utsjånaden han kunne vere stolt av, helde fast på. Men på Fattighuset, der han døydde, klipte dei alle to gongar i månaden. Ei oppriktig og ufatteleg stor sorg pressar på bak rotet hennar Oline. Ho er gammal. Ingenting er som det skulle vere. Og ho er heilt åleine med sorga og skamma.

Der Melancholia I var intens, ordrik og litt for utbroderande og kaotisk (men med rette - teksta avspeglar det slitsame indre livet til Lars Hertervig), er Melancholia II strammare i form og innhald. Fosse har fokusert forteljinga meir samstundes som han har valt seg ein hovudperson og eit perspektiv som er lettare å skrive ut frå. Med fine skildringar, eit lett, drivande språk, kontrastar mellom lys og mørker, ein audmjuk handtering av menneske og liv, forsiktig fantasering og ein stor sans for ei godt forma forteljing, skriv Fosse fram ei anna historie om malaren Lars Hertervig. Det er ikkje ei historie om forventningspress og prestasjonsangst, galskap og vannvidd eller om korleis kunst vert til. Det er ei historie om kjærleik.

lørdag 2. august 2014

Sommerlesing, del III

Det er blitt andre august og vi er i sommerens siste måned. Det betyr at studiestarten er faretruende nær, men også at en kan kose seg med fine sommerbøker enda litt til. Det har i alle fall jeg tenkt å gjøre, og nå som barnehagen åpner igjen, får jeg også litt ekstra tid til slikt før jeg igjen må fokusere hundre prosent rundt det å skrive masteroppgave. Derfor finner du er herlig blanding under her; hva som er lest, hva som enda er ulest og hva jeg planlegger å lese i nærmeste framtid.

Ragnhild Jølsen
Ragnhild, o Ragnhild. Jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive. Å komme igjennom resten av dine samla verker tar ufortjent lang tid, og gjenspeiler ikke den litterære kvaliteten på dine øvrige verker, som jeg har lest og likt. Men jeg er ikke i novelle- og fortellingsmodus. Kanskje jeg er det i august?

Margaret Atwood
Juli var måneden for Flommens år, og det var ei helt utrolig god bok! Nå venter både jeg og Birthe veldig på siste bok i trilogien, som kommer tidlig i 2015. Dersom du ikke har lest Atwood enda, så få ut fingern! Og hvis du attpåtil liker dystopier og satire, har du ingen unnskyldning for å ikke lese den fenomenale serien hennes, som begynner med Oryx and Crake. Det er bare å lese, så kan du sanke kryss, akkurat som meg.

Sturlason & Henriksen
Det har vært godt med ei lang sagapause, men nå ser jeg fram til å komme i gang igjen i løpet av august. Det blir nok Snorre først, også bruker jeg Henriksen til å fylle ut huller og poengtere lesinga i etterkant. Det funker ganske godt!

Karen Blixen
Nå merker jeg at jeg får dårlig samvittighet overfor Ragnhild Jølsen. Begge disse damene skriver nemlig fortellinger, og de bruker mange av de samme motivene i sine tidvis dystre og gotiske skildringer. Jeg må med andre ord la Jølsen gå foran, for hun har vært lengst på lista. Det vil si: Om Blixen ikke leses denne måneden heller, utgår hun, og jeg får heller oppta prosjektet når Jølsen har hevda sin rett.

Jon Fosse
Jeg leste Melancholia I i juni, og er nå i gang med Melancholia II. Men det kan ta litt tid å komme igjennom romanen sjøl om den kun er på drøye hundre sider, for Fosse er litt seigere enn vanlig i disse bøkene, og punktum forekommer av og til kun en gang per side. Det gjelder å trekke pusten godt før en begynner. Innlegg kommer nok om noen dager.

Muriel Barbery
Hos denne franske dama er det derimot mange punktum. Og jeg tror ikke jeg vil lese mer av henne, så med dette setter jeg punktum også. Boka het Pinnsvinets eleganse og ga både lesekryss og 1001-kryss, men gleden var ikke så stor som den skulle, kunne eller burde vært.

Navnløse forfattere
I Bjørgs lesesirkel skulle vi denne uka lese bøker som opprinnelig er skrevet på spansk. Jeg valgte meg en slags antologi, Gamle spanske romancer, og koste meg veldig med disse dikta fra 1400- og 1500-tallet. Kudos til middelalderdiktninga, igjen. Og kryss til meg!

Arto Paasilinna
Månedens 1001-bok hos Line, Harens år, er lest og snart glemt. Den var ikke spesielt morsom eller god, så nå skal nok ikke jeg lese mer av Paasilinna på mange, mange år. Et lesekryss er en mager og ikke særlig langvarig trøst.

Sigrid Undset
Denne dama ligger fortsatt i lesekø, men er svært høyt oppe på lista. Jeg har bestemt at jeg skal lese siste bok i trilogien om Kristin Lavransdatter, Korset, før jeg for alvor vender tilbake til studiene. Ganske snart, altså. Må bare lese ferdig Fosse først.

Snorre, igjen, eller en navnløs en
Ingalill har tromma i gang runde åtte i biografilesesirkelen, hvor temaet denne gangen er politikere. Jeg skal hente fram et skikkelig gammelt verk om en skikkelig gammel (død) politiker (konge), men har ikke helt bestemt meg for hvem som skal i ilden. Det må jeg finne ut av snart. Innlegg publiseres rundt den 15. august.

Siri Hustvedt
Silje er godt i gang med Hustvedtprosjektet sitt, hvor hun leser alt dama har skrevet i kronologisk orden, og jeg håper at hun i løpet av august begynner på Når du ser meg, for da skal jeg hive meg på, jeg også. Den har stått i hylla sia 2010 og trenger å bli lest.

Arundhati Roy
1001-boka for august er Guden for små ting fra 1997, og jeg har allerede lest de to første, kjempelange kapitlene. Det tar lang tid, for det er omstendelig og detaljrikt hele veien, det er mange mennesker, steder og hendelser og holde styr på, og forfatteren hopper i tid helt etter eget forgodtbefinnende, men så langt liker jeg det veldig, veldig godt.

Og dette tror jeg er mer enn nok for august. Jeg skal tross alt gjøre andre ting også. God lesemåned!