mandag 31. mars 2014

Fagbokoppdatering

Februar blei en uvanlig seig lesemåned, og antallet leste fagbøker var bare seks. Men nå i mars har jeg, samtidig med at sola oftere og oftere har titta fram og gitt energi og glede, skrudd opp farta og kommet igjennom nesten fire ganger så mye. Og det er godt, for da veit jeg at jeg henger med når det kommer til arbeidet med masteroppgava, sjøl om jeg egentlig henger litt etter på emnene ellers. Men det er enda nesten to måneder igjen før jeg skal i ilden med vårens eksamener, så det godt med tid til å ta igjen alt. Tror jeg.

Det er sjelden jeg har hatt anledning til å lese så mye faglitteratur på en gang, og jeg må innrømme at jeg koser meg veldig, sjøl om det til tider er både tungt, treigt og uforståelig. Det meste lar seg jo dekode om en bare ser det på rett måte, så fasiten er som regel å prøve igjen. Og på den måten er det befriende å lese faglitteratur, fordi forfatterne utelukkende er opptatt av å vise fram sine funn eller argumentere for sitt eget syn på en gitt sak, både med og uten empiri. Her fins ingen hemmelige agendaer, som en så ofte kan støte på i skjønnlitteraturen, der en for eksempel kan bli sittende å lure på om noe var humoristisk ment eller ikke i lange tider, nettopp fordi det er uklart, og av viktighet fordi det endrer hele teksten. Humor er her stort sett totalt fraværende, bøkene baserer seg på inngående analyser, empiriske funn, granskinger av eldgamle gjenstander, tørre og svært saklige debatter, nitidig, intens kverulering og av og til direkte flisespikkeri for å avdekke så mange genealogisk-semantiske lag som mulig, nødvendig begrepsfesting og grundige definisjoner, tilbakevisning av gode og mindre gode påstander, hypoteser og teorier, bevisførsel som kan minne om det en finner i en rettssak, men likevel: ofte høyst usikre konklusjoner. I historia må alt tas med et visst forbehold, særlig innafor eldre historie, for det er så mye vi rett og slett aldri kommer til å få vite noe sikkert om. Derfor er det ikke noe anna enn veldig imponerende med alle disse forskerne, professorene og forfatterne, som gjennomfører de mest kronglete og nærmest umulige undersøkelsene, rett og slett fordi de har et stort engasjement for fagområdet sitt. Hurra for det!

I mars har jeg vært gjennom følgende:
- Society and Culture in Early Modern France av Natalie Zemon Davis
- Barndommens historie av Claus Clausen (red.)
- Svangerskap og fødsel i nyere norsk tradisjon av Lily Weiser-Aall
- The History of Childhood av Lloyd deMause (red.)
- Kniven, ølet og æren av Jørn Sandnes
- Voldssamfunnets undergang av Erling Sandmo
- Kjødets lyst av Nils Johan Stoa
- Norsk sogukunst av Rikard Berge (red.)
- Besovede kvindfolk og ukærlige barnefædre av Nina Javette Koefoed
- Murdering Mothers av Peter C. Hoffer og N.E.H. Hull
- Blodskam og leiermål i forbudne ledd av Harriet Marie Terjesen
- Personalhistoriske sagn av Bjarne Hodne
- Barnets kulturhistorie i Norden av Birgit Hansen m.fl. (red.)
- Barnets kulturhistorie i Norden. Supplement av Mette Alkærsig m.fl.
- "Avlet i synd og ondskap" av Randi Holden Hoff
- Barn av sin tid av Bjarne Hodne og Sølvi Sogner (red.)
- Kvinnekår i det gamle samfunn ca. 1500-1850 - Anna Tranberg og Harald Winge (red.)
- Vår gamle trolldomsmedisin av Ingjald Reichborn-Kjennerud
- NORVEG 21, 1978 av Bjarne Hodne, Knut Kolsrud og Ragnar Pedersen (red.)
- Barnebegrensning - synd eller sunn fornuft av Ida Blom
- Skuld och oskuld av Eva Bergenlöv
- Historiebruk - att använda det förflutna av Peter Aronsson
- Barneutbering av Else Mundal

Og nå leser jeg:
- Forgotten Children av Linda A. Pollock
- Heimskringla av Snorre Sturlason
- Vikingkvinnen av Valdis Zwilgmeyer
- Childhood in the Middle Ages av Shulamith Shahar
- The Kindness of Strangers av John Boswell
- Child Murderess and Dead Child Traditions av Anne O'Connor

Og når jeg kommer i mål med disse, har jeg en stabel på om lag førti bøker ventende like ved sida av skrivebordet, samt tre fulle poser i gangen, som jeg henta fra biblioteket på høgskolen forrige uke. Måtte april bli en ordentlig god lesemåned for oss alle!

søndag 30. mars 2014

Favorittforfattere: W

Jeg har kommet til W i denne favorittforfatterkåringa, og skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde så mange alternativer å velge i mellom, i alle fall ikke på kvinnesida. Både Virginia Woolf og Herbjørg Wassmo har jeg allerede skrevet om, og Minette Walters er strengt tatt ingen favoritt. Ergo skjønte jeg fort at bokstaven W blei mannfolkdominert. Sjøl om det er mange gode menn på W, bestemte jeg meg for bare en mann. Og det blei ingen ringere enn William Shakespeare.

Bildekilde: Wikipedia
William Shakespeare (1564-1616)
William Shakespeare trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, men her kommer en kort en likevel. Han blei født i Stratford-upon-Avon i England i 1564 og var barn nummer tre av totalt åtte. Faren John var hanskemaker og mora Mary var en velstående bondedatter. Vi veit lite om Shakespeares barndom og oppvekst, men de fleste regner med at han gikk på King's New School i Stratford, der han blant anna lærte å lese og skrive, fikk en solid innføring i latin og dessuten fikk lest alle klassikerne. 18 år gammel gifta han seg med den åtte år eldre Anne Hathaway, som da allerede var gravid med dattera Susanna. Seinere fikk de ett sett tvillinger. Så blir William Shakespeare rett og slett "borte". Mellom 1585 og 1592 veit vi ingenting om hva han foretar seg, hvor han er, hvem han menger seg med og hva han jobber med. Men så, i 1592, dukker han opp igjen, i full sving som dramatiker i London.

Biografene regner med at Shakespeare starta som skuespiller, regissør og dramatiker i løpet av 1580-tallet. Allerede fra 1594 veit vi at han har sin egen skuespillertrupp, og i 1599 bygges det sagnomsuste Globe Theatre - seinere kjent som The Globe. Deretter går det slag i slag - truppen blir bl.a. hetende King's Men fra 1603, og får også økonomisk støtte derfra, mens Shakespeare blir stadig mer velholden og berømt. Men i 1606-07 blir produksjonen gradvis mindre omfattende. De tre siste skuespilla skriver Shakespeare i samarbeid med andre, og har skriver ikke etter 1613. William Shakespeare, som ettertida skal komme til å se på som en av tidenes aller viktigste og beste dramatikere, om ikke den desidert største av alle, dør i 1616, 52 år gammel.

I løpet av sin karrière skreiv Shakespeare minst 38 skuespill (tragedier og komedier) og 154 sonetter - sannsynligvis mer (sjøl om noen mener at det må ha vært mindre). Det er vanlig å dele opp forfatterskapet i fire tematiske epoker - litt som Holbergs raptuser, uten sammenligning forøvrig: Fra 1589-1594 var Shakespeare inspirert av britisk historie, og skreiv både komedier og tragedier over kjente hendelser, som oftest kongeliv og kriger. Mellom 1594 til 1599 kommer det i tillegg til historiske skuespill (britiske og antikke) også flere av hans beste og mest komplekse komedier. Fra 1599 til 1608 konsentrerer han seg om de episke tragediene som i dag er allemannseie i i alle fall vestlig kultur, mens han mellom 1608 og 1613 skreiv tyngre, mer symbolske og psykologiske dramaer, ofte kalt eventyrspill, hvor både tragiske og komiske elementer er vesentlige deler av handlinga. Samtlige stykker blir satt opp over hele verden, sjøl om forfatteren i sin samtid var mest kjent for sonettene sine. I dag kan jeg nevne i fleng for eksempel Richard III (1592-93), Romeo og Julie (1595-96), Hamlet (1601-02), Macbeth (1606), Troll kan temmes (1593-94), En midtsommernattsdrøm (1595-96) og Stormen (1611), og de fleste vil nikke gjenkjennende. Han skulle bare visst!

Spekulasjoner om hvem William Shakespeare egentlig var, om han skreiv alt sjøl eller rappa ideer, tekster og skikkelser fra andre, om navnet var et pseudonym eller et alter ego, hvem som finansierte hva (truppen, Globen, Blackfriars, husene, eiendommene) og hvordan det hele egentlig henger sammen, har dukka opp med jevne mellomrom, og vil mest sannsynlig også fortsette å dukke opp helt til emnet Shakespeare er utsnakka (og sjansene for det er vel relativt små). Noen mener det egentlig var dronninga som skreiv, andre påpeker den litt for nære sammenhengen mellom Shakespeare og Christopher Marlowe (1564-1593). Atter andre er tilhengere av Francis Bacon-teorien (1561-1626) eller den mindre anerkjente konspirasjonsteorien hvor hoffpoeten Edwars de Vere, 17. jarl av Oxford (1550-1604) krediteres for Shakespeares dramatikk.

Like fullt besitter William Shakespeare sin posisjon den dag i dag, som en av de fremste dramatikerne i verdenshistoria. Han er umulig å komme forbi i ethvert litteraturstudium, med rette, og burde også være mer innflytelsesrik enn han er per nå i poesien, for de fleste av sonettene er velforma, vakre og byr på djup innsikt til den som vil ta i mot. Interessa for han er nærmest ubegrensa, kanskje mest fordi det er så mange spørsmål vi aldri får svar på. Han skaper spenning og stemning, karakteriserer og psykologiserer, er effektiv og dvelende, drømmende og konkret, og er, mer enn noen annen dramatiker jeg har vært borti - for ikke å si forfatter - utrolig humoristisk, på så mange ulike nivåer og måter. Det går fra fysiske "practical jokes" til tørr, britisk understatement - og alt i mellom. Å lese Shakespeare er derfor inspirerende, utfordrende, tankevekkende, interessant og veldig morsomt.

En av hans mest kjente sonetter er sonett 18, her i gjendiktning ved Erik Bystad (f. 1952):

Skal jeg si du er lik en sommerdag?
Du har mer ynde og mer harmoni.
Hver maiknopp skakes bryskt av vindens jag,
og sommerens lånte tid er fort forbi.
For het iblant er himmeløyets glød,
og ofte blir dets gylne glans obskur.
Alt skjønt går fra det skjønne og mot død,
på grunn av skjebne eller streng natur.
Men alltid skal din sommer finnes her,
din skjønnhet skal bestå, du skal forbli,
og ikke gå hvor dødens skygge er:
Av diktet, evig, oppstår du i tid.
     Så lenge menn kan ånde, øyne se,
     har diktet liv. Og du får liv ved det.

Hvem er dine favoritter på W?
Blir det Shakespeare på deg også, eller heller du mer mot en annen? Jan Wiese er det jo mange som liker, og Kjell Westö er aktuell med Svik 1938 nå. Ola Wikander er fin for alle som er over middels interesserte i språk, mens Oscar Wilde er og blir en helt for både forfattere og homofile. De to damene jeg nevnte innledningsvis er ikke til å kimse av, og om du liker krim, er vel heller ikke den tredje så ille. Shakespeare er jo dessuten også så heldig at han har opptil flere navnebrødre, hvis etternavn er alt fra Golding og Heinesen til Faulkner og Blake. Eller har du kanskje et helt annet favorittforfatternavn på tunga?

Jeg ønsker dere alle ei fin leseuke - hvis dere klarer å lese i det herlige vårværet!

fredag 28. mars 2014

Bokhyllelesing: Jules Verne

Bildekilde: J.M. Stenersen
Det har nylig vært andre runde i Bjørgs lesesirkel, og fordi jeg henger litt etter med det meste for tida, har jeg verken fått lest noe eller skrevet om boka før nå. Temaet denne gangen var ei bok fra Afrika. Men det førte fort til litt uventa problemer for meg. Etter å ha leita igjennom bokhyllene flere ganger, kom jeg fram til at jeg egentlig ikke har noe særlig bøker fra Afrika, i alle fall ikke som jeg er klar over per nå. Det hele begrenser seg til to klassikere: Den afrikanske farm
fra 1937 av danske Karen Blixen (1885-1962) og britiske Doris Lessings (1919-2013) Det synger i gresset fra 1950. Og de har jeg jo lest. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne lese en Afrikaforfatter, og fant raskt ei bok av Lessing, som bodde i Afrika i mange år. Men den blei bare helt feil for meg akkurat nå. Jeg leste førstesida flere ganger uten å egentlig ha lest, og fant ut at jeg måtte legge den fra meg. Det nærmeste jeg da kom Afrika var Jules-Gabriel Vernes (1828-1905) eventyrlige reisebok, Jorden rundt på 80 dager (på fransk i 1872-73, første gang på norsk i 1899), hvor hovedpersonen, den britiske sosietetsmannen Phileas Fogg, og hans nyansatte franske tjener Passepartout, blant anna reiser med dampskip gjennom Suezkanalen og har et par Afrika-stopp på veien.

Ikke at det blei så innmari mye Afrikastemning på meg. Det ligger liksom så nært Europa, og var i 1872 for det meste en del av den kjente, koloniserte verden, som allerede da var skildra mer eller mindre pålitelig i både bøker og aviser. Og Verne hopper over det meste som er kjent for europeere flest. Faktisk fyker han helt ned til Aden og sjøveien over til India før han roer ned det hektiske reisetempoet en smule. Størstedelen av boka foregår på dampskip og med jernbane, med noen omkringliggende forviklinger av ymse slag, mens vi samtidig prøver å bevege oss stadig videre over store hav og gjennom store land, som India, Kina, Japan, Stillehavet, Amerika og Atlanterhavet.

Det er det eksentriske vanedyret Phileas Fogg står i sentrum for det hele. På et av sine daglige besøk i den snobbete London Reform Club, viser han til en artikkel i The Morning Chronicle og påstår at nå, som teknologien har kommet så langt, er det mulig å reise rundt hele jorda på bare 80 dager. Det er det ingen av de lojale whistmedspillerne som tror på, og det blir da opp til Fogg å bevise at det faktisk er mulig. For moro skyld, eller for å gjøre det hele mer alvorlig og interessant, inngås det et veddemål, hvor 20 000 pund (omtrent 2 millioner pund i dag) er summen Fogg får om han når fram i tide, nøyaktig åtti dager etter avreise. Kommer han for seint, går den samme summen ut fra Foggs lommebok.

Og med det bærer det av sted, til stor skuffelse for den tidligere akrobaten, nå tjeneren, Jean Passepartout, som synes han har reist nok i livet og bare vil ha fred og ro, stabilitet, vaner og forutsigbare dager. Men den gang ei! Med reiseveska trygt plassert under armen, stappa med reisepledd, ekstra ulltrøyer, reine sokker, tjue tusen pund i kontanter og noen andre småting, låses døra i Saville Row 7, og Passepartout løper etter Phileas Fogg og inn i en hestedrosje som frakter dem direkte til togstasjonen. Eventyret, som denne gangen er illustrert av Annine Qvale (f. 1963), er i gang.

Og det går fort. Verne har delt opp boka i 37 kapitler av nokså jevn lengde, alle leses raskt og greit, for her er ingen tekstlig motstand, kun noen digresjoner og et par mer detaljerte teknologiske beskrivelser. Det er i det store og det hele nokså lite dødtid, men bare av og til blir det spennende for en belest leser. Og i og med at boka egentlig er en eneste lang transportetappe, er forfatteren etterhvert nokså dreven på den. Det er lite som nøkker, overgangene er fine, og det er bra at forfatteren veksler mellom ulike intensiteter og hastigheter. Verne skriver konsekvent i tredjeperson, og hopper lett og ledig fra Fogg til Passepartout til politibetjent Fix og så videre. Men dessverre blir det hele gjennomført uten noe særlig innlevelse og karakterisering. Det gjør at det blir mye overflate og lite dybde, vi blir egentlig ikke kjent med noen av personene, for vi veit bare det lille som fortelles innafor ramma av de åtti dagene og de få temaene en kommer inn på som ikke omhandler reise, forsinkelser, alternativ transport, penger eller lignende. Hvem Fogg egentlig er, er det visstnok ingen som veit (ikke en gang Verne, tror jeg). Hva han jobber med, hvor formuen kommer fra, hvor han er fra og så videre, er ikke-temaer i boka. Og det er synd, for da kunne leseren kanskje forstått mer av mannen med det kjølige ytre, som alltid er så uberørt, og da ville det hele blitt mer troverdig.

Men vi moderne lesere må huske på at fortellinga er lagt til 1872, og blant den britiske sosieteten var du mer eller mindre dine vaner og dine høflighetsfraser, og mer enn noe annet: en mann av ditt ord. Å ikke være korrekt eller pålitelig var en skandale, så det gjaldt å te seg fra topp til tå. Og det gjør Phileas Fogg til fingerspissene og med matematisk presisjon, som det står i boka. Men der andre, som også skriver på 1800-tallet, makter å gå bak den kalde og jålete fasaden, kommer Verne i dette tilfellet til kort. For eksempel i forhold til britiske Jane Austen (1775-1817). Vi blir nokså godt kjent med Mr. Darcy både utafra og "innafra". Det er ikke rart for oss lesere når han og Elizabeth Bennet ender opp sammen, for vi har vært med på hele reisa. Hos Verne er vi med på hele den fysiske reisa, men ikke den psykiske. Vi stenges ute, og det blir egentlig ikke skildra hvordan ei slik reise endrer sjøl det mest distingverte menneske.

Det er tydelig at Jorden rundt på 80 dager, som jeg innledningsvis karakteriserte som ei eventyrlig reisebok, er skrevet med to formål for øyet: opplysning og underholdning. Med skildringer av ulike former for transport, raske innføringer i andre lands historier og påfølgende kulturkollisjoner når våre europeiske venner vandrer rundt på egen hånd, bidrar Verne til utdanning av de store massene. Å lese om land en knapt veit eksisterer må ha vært voldsomt opplysende og spennende. Her er det nemlig mye som i 1872 ikke var kjent stoff. Når en legger til passasjer med rullende bølger og voldsomt hav, eksotiske dyr som elefanter og ulver, rare religioner, underlige skikker, et kraftig tidspress og en ytterst plagsom politibetjent, blir det både spennende og morsomt. Men mellom linjene kan en også plukke opp flere elementer, for eksempel at Verne er en teknologioptimist, med stor sans for framtida. Her er det ikke mye angst å spore, Verne ser først og fremst de mange mulighetene ny teknologi gir. Det er boka et bevis på i seg sjøl. Men jeg oppfatter også at Verne er kritisk, svært forsiktig, riktignok, til den dominerende britiske koloniseringa, og noen skildringer kan være ganske avslørende. Samtidig er franskmannen svært prega av vestlig tankegang, noe episodene i India er et eksempel på. Her bryter våre kompanjonger rett inn i andres (u)skikker, rett og slett fordi de har klare etiske overbevisninger. Et tankekors er at slikt i dag ville blitt dokumentarfilm eller lagt ut på Youtube.

Jorden rundt på 80 dager blei først publisert som føljetong i 1872, et format også Charles Dickens (1812-1870) var velkjent med. Mange av bøkene som er klassikere i dag har først fått prøve seg i datidas tidsskrifter eller aviser, og med den sjangerens behov for å holde på spenning og lesere, er det ikke noe rart at tekstene får større preg av oppsummeringer, raske kapittelavslutninger, tilbakeblikk og underholdende elementer. I tillegg er jo mye av det som presenteres hos Verne i dag kjent stoff, i alle fall for voksne, og det er grunnen til at jeg mener boka vil gjøre seg godt for ungdommer. Boka er svært lite brutal, men har enkeltscener som kan virke litt opprørende, dog ikke så ille som Verneboka Fem uker i ballong (1863). Videre er boka lett å lese, men er på ingen måte tom eller intetsigende. Boka setter veldig godt vår egen tid i perspektiv, nå da vi har en enda mer galopperende teknologisk utvikling og mulighet til å reise rundt hele jorda på kun en brøkdel av tida Fogg bruker.

Men bør vi egentlig gjøre det som Phileas Fogg gjør? Reise for å bevise et poeng, ikke reise for å reise, eller reise for å leve? Fogg stenger ute alt verden kan gi han av opplevelser og sansninger; han tilbringer stort sett tida i lugarene, kupeene eller ved whistbordet og bryr seg ikke en gang om å se ut av vinduet. Parallellen til våre stillesittende, skjermbaserte liv er påfallende. Men gang på gang trekkes Fogg ut av lugarene og kupeene og vekk fra de mange whistborda. For det er ikke der livet er. Livet skjer utafor stålkonstruksjonene, utafor den planlagte reisa. Moralen er ikke så tydelig, men fullt mulig å hente ut, slik at boka også kan vris mot å være et slags dannelsesprosjekt - men mest for leseren. Som i alle underholdningsromaner har hovedpersonen også her en viss dose flaks. Verne har i alle fall tildelt Fogg mer enn hans del, og Fogg opplever at alle biter faller på plass når han endelig vender hjem til Saville Row 7. Men for oss, som lever i det virkelige livet, er det jo ikke slik. Vi må komme oss ut, ikke satse på at livet på noe vis har tenkt til å komme til oss. Og vi må følge med, bruke sansene og lære av de erfaringene vi gjør oss, ikke regne med et medskrevet hell. For livet er ikke skrevet. Og hvis ikke vi tar livet på alvor, blir vi bare blindpassasjerer i våre egne liv.

mandag 24. mars 2014

Med livet foran seg

Bildekilde:
Agora Publishing
Det som er litt kjipt med leseplaner, er at de ikke alltid følges til punkt og prikke. Nå i mars for eksempel, skulle jeg lese både Margaret Atwood og Doris Lessing. Men det skjedde jo ikke, for jeg fant ikke tonen med noen av dem, trass i flere ivrige forsøk. I stedet leita jeg meg fram til en for meg helt ny forfatter, som jeg bare har hørt om noen få ganger tidligere. Han er et nokså ubeskrevet blad her i Norge, men ruver godt i Frankrike: Han er nemlig den eneste forfatteren noensinne som har mottatt den prestisjetunge Goncourtprisen to ganger.

Boka jeg har lest heter Med livet foran seg (1975, oversatt av Anne Elligers i 1976, min utgave Agora Publishing, 2013) og forfatteren er Émile Ajar (1914-1980). Det er Momo, egentlig Mohammed, som er hovedpersonen i boka. Når han begynner sin erindring, forteller han fra da han var omtrent tre-fire år. Det han husker kommer om hverandre: skriking etter oppmerksomhet, gåing i trapper, vondt i magen, avføring på golvet, store, gamle Madame Rosa, Madame Lola noen etasjer under, dårlig mat og lite tilsyn. Han er ikke helt sikker på hvor gammel han er og kjenner ikke foreldrene sine. Det han veit, får vi lese litt seinere, er at han er en pen arabisk gutt, og at han er omtrent ti år. Han vokser opp med den jødiske, tidligere prostituerte Madame Rosa, og hun er alt han har i verden. Hun er ikke mammaen hans, heller ikke bestemora, mer en slags permanent dagmamma eller ikke-lovlig verge: Da hun mottok Momo ga hun en kvittering, og med den kvitteringa kan foreldrene, begge antageligvis i tvilsomme yrker eller døde, når som helst komme for å hente gutten. Hun tar vare på ungene så lenge postanvisningene med penger kommer, og har som regel seks-sju barn hos seg, på det meste ti-tolv. Alle er barn av kvinner i tvilsomme yrker som ikke har hatt tilgang på "hygiene" og som ikke kan ta vare på ungene sine sjøl, for da kommer Forsorgen og tar dem. Men slikt kan ordnes nå, forteller Momo, med ei pille. Damene har derfor ingen unnskyldning lenger. Madame Rosa og alle barna bor på to rom og kjøkken i sjuende etasje i ei diger blokk uten heis. Strøket er svært dårlig og fattig; det bor bare et par etnisk franske der, resten kommer fra andre steder. Det er jøder, negere og arabere om hverandre, og horer, halliker, transvestitter, doplangere og kriminelle.

Vi befinner oss i Paris på begynnelsen av 1970-tallet, absolutt i bunnen av den sosiale rangstigen. Momo er en av de eldste hos Madame Rosa, og fordi Madame Rosa begynner å bli ganske gammel, sliten, stygg og i tillegg veier 95 kilo og har store problemer med å gå i trappene, er det han som må ta ansvaret. Han hjelper til med det han kan; handler mat, tørker og vasker, passer på Kakao og Moses og de andre barna og ordner det han får til. Når han har "fri", eller tar seg fri, driver han rundt i Paris. Han glaner i butikkvinduene, særlig på klovnene, nasker, oppsøker kafeer og horestrøk for å få en slant og ser fram til å bli hallik når han blir stor. For alle pene damer trenger jo noen til å passe på seg og Momo er god til å passe på. Han går i en fotsid herrefrakk med store lommer, og har ofte med seg en paraply som han har kledd ut som en liten mann. Når han er i godt humør kan han og Arthur, som bestevennparaplyen heter, opptre på gatehjørnene. Men han må passe på, for slikt er ikke lov, og mang en gang må Momo løpe fra politiet. Ofte løper han midt i veien også, blant bilene, for de kan jo ikke kjøre på små gutter som løper. Da ville de jo dø, og det går ikke.

Momo får høre fra Madame Rosa og doktor Katz at han er en følsom gutt. For eksempel prøver han seg på skolen, men det går ikke helt bra, og han ender opp med å måtte være hjemme. De falske papirene Madame Rosa hadde fått laga til han, tok ikke helt høyde for Momos egentlige alder. Momo synes egentlig det er like greit, for han lærer vel så mye av gamle Monsieur Hamil nede på hjørnet. Han er også araber, og en av de klokeste Momo veit om. Han lærer Momo arabisk, og de leser både fra Koranen og Hamils store helt, Victor Hugo. Av Madame Rosa lærer han også arabisk, for hun har tjent til livets opphold i Marokko og Algerie, som han sier, men også noe jødisk, og språket til Momo blir til slutt en salig blanding. Først og fremst bærer det preg av at Momo omgir seg med voksne som ikke tar noe særlig hensyn til at han er et barn. Han har begreper om ting han ikke burde vite om, og framstår i perioder som svært veslevoksen. Det bekymrer Madame Rosa, og hun trekker han med til legen for stort og smått. Av og til ender det med at hun blir utskjelt. Den jødiske doktor Katz ser Momo, men han ser Madame Rosa også, begge på måter som får leseren til å tenke at doktoren veit mer enn oss. Men han røper ingenting. Hun får beroligende medisiner, Momo får en klapp på skuldra.

Etter hvert skjønner vi at den versjonen av historia vi blir fortalt, er en sannhet med store modifikasjoner. Det er både fordi Momo ikke helt veit hva som egentlig foregår, fordi han forteller ukronologisk og fordi han iherdig glatter over det han veit er ille. Han verken vil eller kan forstå det som skjer, men forstår så alt for godt likevel. Og han klarer ikke holde tett, det siver gradvis fram hva som faktisk skjer i leiligheten, hvorfor Momo er nødt til å løpe ut i gatene, hvorfor han gråter av klovnene i butikkvinduet, hvorfor han drømmer om løvinna som beskytter barna sine og slikker han i ansiktet, hvorfor han øver seg på å ta vare på seg sjøl, hvorfor det stadig er færre barn hos Madame Rosa. Og så blir det bare så mye, mye verre.

   "Jeg tenkte på Madame Rosa, jeg nølte litt og så spurte jeg:
     - Monsieur Hamil, går det an å leve uten kjærlighet?
     Han svarte ikke. Han tok en slurk peppermyntete som er så sunt. Monsieur Hamil gikk alltid kledd i en grå burnus nå, for ikke å bli overrasket i bare jakka om han skulle bli innkalt. Han så på meg og sa stadig ikke noe. Han tenkte vel at jeg var forbudt for mindreårige ennå og at det var ting jeg ikke burde vite. På den tiden var jeg vel sju år eller kanskje åtte, jeg kan ikke si det sikkert for jeg er ikke datert, som du vil forstå når vi blir bedre kjent, hvis du synes det er umaken verd.
     - Monsieur Hamil, hvorfor svarer du meg ikke?
     - Du er svært så ung, og når man er så ung er det ting som det er bedre ikke å vite.
     - Monsieur Hamil, går det an å leve uten kjærlighet?
     - Ja, sa han, og han hang med hodet som om han skammet seg.
     Da måtte jeg gråte."
                                                                                                                                           (Fra side 8)

Jeg har ikke lyst til å røpe hva som skjer, men synes det er vanskelig å skrive om boka uten å si for mye. Derfor vil jeg nøye meg med dette: Det er mildt sagt en fæl fortelling Ajar skriver fram. Det begynner ille, men det er ingenting mot sånn det slutter. Språket er formidabelt - intelligent, vittig, annerledes, friskt, jeg har aldri lest noe lignende - og er en voldsom kontrast til det skitne, nedrige, vanskelige og håpløse livet Momo forsøker å leve. Tittelen er i beste fall ironisk. Men Momo, han er nydelig. Han er tvers igjennom optimistisk og empatisk, han lar seg verken kue eller stoppe. Alt han gjør, gjør han av ubegrensa, betingelsesløs kjærlighet. Han er prisgitt sine omgivelser, men han er lykkelig for dem, sjøl om de er så elendige. Han ser noe godt i alt og alle, transvestitten Madame Lola, egentlig senegaleser og tidligere bokser, nå prostituert, er for eksempel et herlig menneske i følge Momo. Han sier mange ganger i boka at Madame Rosa er så stygg, med de trettifem håra hun har igjen på hodet, eller med parykk og horribel sminke, men hun har de vakreste øya han veit om. Det blir mye humor av slikt, men alltid med et alvor og en sårhet som er til å grine av.

Ajar har skapt et realistisk univers i Med livet foran seg og skildrer uten filter det som skjer, sett fra Momos ståsted. Boka er skrevet i førsteperson, er kort og intens, spennende og vanskelig. Den spenningsskapende og interessante dynamikken ligger i kontrastene, som for eksempel mellom språk og handling, skildring og tematikk, språklig stil og tone og emosjonene som dekkes til. Det er utrolig solid og elegant gjennomført, sjøl om det tar noen sider å bli vant til det. Det er vanskelig å beskrive boka ytterligere, men jeg tror et dekkende begrep er at den er styggvakker - noe som også blei brukt om Per Olov Enquists lille perle Styrtet engel da den kom i 1985. Bøkene har egentlig en del til felles, mørke og triste, nærmest desperate kjærlighetsromaner som de er, og begge fortjener flere lesere og mye mer oppmerksomhet. Lest på riktig tidspunkt, er det historier som sitter i livet ut.  

Og det gjør også fortellinga om Émile Ajar. Forfatteren blei født som Romain Kacew i Vilnius i Sovjet (dagens Litauen) i 1914. Han flytta til Frankrike med mora i 1928, og fikk trykt sine første noveller som 19-åring i 1933. Videre studerte han jus i flere år. Under krigen deltok han på de alliertes side og var blant anna pilot i Europa og Nord-Afrika. Det var også i denne sammenhengen at han endra etternavnet til det mindre jødiskklingende Gary. I 1945 kom hans første roman, og i åra som fulgte, kombinerte han forfatteryrket med diplomatyrket. Han jobba blant anna for FN og som konsul i USA. Etter hvert blei han også manusforfatter og regissør. I 1956 mottok han Frankrikes gjeveste bokpris for romanen Himmelens røtter. I 1958, fordi han var lei av seg sjøl, publiserte han en roman under pseudonymet Fosco Sinibaldi. Seinere kom både Rene Deville og Sharan Bogat til, og i 1974 oppstod Émile Ajar. I 1975 kom Med livet foran seg, og Romain Gary mottok Goncourtprisen for andre gang, uten at noen visste at det var han. I følge tradisjonen var det fram til 1980 Frankrikes best bevarte hemmelighet. Men da Gary tok sitt eget liv den 2. desember, angivelig fordi han ikke kunne skrive noe godt lenger, avslørte han i et brev at Émilie Ajar var hans pseudonym.

En stor takk til Agora Publishing for tilsendt lesereksemplar.

fredag 21. mars 2014

La stå

Bildekilde: Gyldendal
Et av de første innlegga på denne bokbloggen omhandla Ingvild H. Rishøis (f. 1978) novelledebut La stå fra 2007 (innlegget er nå sletta). Sjøl om jeg ikke leste boka før omlag halvannet år etter utgivelsen, var den fortsatt en populær "snakkis" så lenge etterpå, og for en gangs skyld følte jeg at jeg hang litt med i de litterære svingene. Men da jeg hadde lest boka, blei jeg usikker. For hva var det egentlig å henge med på?

Først avskreiv jeg usikkerheten totalt, og tenkte at jeg ikke var ferdig med den lille boka, med de sju mer eller mindre vellykka novellene i samlinga. Jeg tenkte at jeg trengte mer tid, til å bearbeide alt sammen, komme ordentlig igjennom fortellingene, ikke bare med øya, men med huet også. Hun skriver jo om de store, viktige temaene, som sorg, smerte, savn og svik. Det er ikke lett å ta til seg sånt, tenkte jeg. Men jo lengre jeg venta, jo sikrere blei jeg. Her var det ikke så mye å henge med på. De skamroste novellene var egentlig ganske flate, og de var ikke mer enn helt greit skrevet. Jeg var rett og slett litt skuffa over hele greia, for det var jo ikke ei gjennomsnittlig novellesamling jeg forventa meg. Det var ikke det et samla mediekorps hadde tuta i vei om.

Men boka er nå sånn den er, det er lite å få gjort med det. Og det at jeg ikke likte den noe særlig, kunne jeg heller ikke gjøre så mye med. Jeg tok meg derfor i å lure på hvem disse tekstene egentlig var skrevet for, ment for, annet enn for Rishøi sjøl. Ved første blikk minner nemlig La stå mer enn noe annet om ymse skriveøvelser, noe det kanskje ikke er, men det ville forklart bruken av ulike og utradisjonelle "virkemidler" i tekstene i boka - som brev, hyttebøker, journaler og kladder, og måten Rishøi bryter opp tekstene på, eller lar personene komme til ordet. Det kan naturligvis også settes på en eksperimentell eller kunstnerisk konto. Egentlig er det ikke så farlig hva en kaller det, for det fungerer ganske greit. Men for meg blei det for mye utforsking og litt lite tradisjonell novelle.

Boka er utgitt av Gyldendal og er for voksne, men er såpass enkel i stil, språk, framstilling av tematikk og komposisjon at den helt fint kunne vært utgitt for ungdom. Og med sine mange referanser til populærkultur, mimring om ungdomsskoletida på nittitallet, ei tid da det å henge og å sykle var kult, tittelen i seg sjøl - som jo oftest er å se på tavler rundt forbi - og med skildringer av en drøss skakkjørte og egosentriske ungdommer i en verden uten pipende mobiltelefoner og susende datamaskiner, burde den kanskje vært det. Men så er det jo slik at det ikke er dagens oppvoksende generasjon som husker alt dette, hvordan verden var før internett, det er noe som appellerer til de litt eldre. Blir La stå da ei slags ungdomsbok for voksne, på grunn av de felles og tidsriktige referansene? Er det da greit at litterær kvalitet svekkes til fordel for nostalgi? Som vi ser av mange andre utgivelser på totusentallet, så er mimring om oppvekst, barndom og ungdomstid blitt populære tema i mange voksenbøker, også når det er fortalt så banalt som for eksempel i Anna Bache-Wiigs (f. 1975) Det aller fineste (Tiden, 2003). Også Johan Harstad (f. 1979) og Mirjam Kristensen (f. 1978) skriver om oppvekst på enkle måter, uten at innholdet egentlig er enkelt. Det får meg til å lure på om det er en generasjonsgreie.

Jeg husker at jeg i grunn likte fortellerstemmen i La stå. Sjøl om tekstene er ulike og forskjellige mennesker skrives fram, er det en jevn, fast tone i boka, en stemning, ett perspektiv som alt er komponert utfra. Det kan være en styrke, særlig når tekstene er så sammenvevd som her, men det kan også være en svakhet. For så ulike personer skal vel ikke ha likt temperament, like tankerekker? Konklusjonen her er at en aksepterer det, med mindre en begynner å henge seg opp i alt som er feil. Men da kommer en jo skeivt ut med det meste.

Jeg var veldig opptatt av "Hilsen Julie" ei stund etter endt lesing. Her er Julie på ei hytte langt fra folk, og vi følger historia hennes gjennom hytteboka, lapper og andre skriftlige detaljer rundt i hytta, og når hun forsøker å skrive brev til Emma på sprialblokka. Jeg syntes ideen om et isolert menneske som forsøker å skrive seg tilbake til samfunnet var god, og måten Rishøi lar oss få vite stadig mer av fortida gjennom hytteboka fungerte. Her er det både oppbygging av ei stor historie, som vi kun får vite litt av (som det skal være i noveller), og en del spenning. Vi veit jo ikke hvorfor Julie er på hytta, vi veit ikke hva som har skjedd. Men plutselig slutter teksten. Det kommer brått på, og resultatet er at en som leser blir misfornøyd. Teksten virker jo uforløst! Så er det novella "Jimmy sa". Hvilken leser er det som ikke tar poenget etter bare noen få sider? Hvorfor må nettopp denne novella være tretti sider lang? Her opplever jeg at Rishøi kverner i vei på ei lita historie, som kunne vært mer vellykka om den endte tidlig. Med andre ord det motsatte av det som skjer i "Hilsen Julie". Jeg husker at jeg lurte på hvor forlaget hadde vært i prosessen her, hvorfor hadde de ikke bedt forfatteren om å stramme inn teksten eller legge til? Akkurat "Jimmy sa" har en annen viktig kvalitet i det at den problematiserer flere sider ved dagens samfunn. Men det kunne gjerne vært gjort på en mer særegen måte, mer bestemt, mer drastisk.

Så falt det seg sånn at jeg møtte Rishøi ved en anledning der hun både leste fra og fortalte om boka. Jeg fikk også anledning til å spørre litt. Og noen av de svara jeg fikk, gjorde at jeg virkelig måtte revurdere lesinga mi. Hadde jeg lest slurvete, hadde jeg vært veldig ukonsentrert? Klarte jeg ikke å plukke opp underteksten? Rishøi kunne nemlig fortelle at hennes tanke om Julie i "Hilsen Julie" var at Julie var alkoholiker, og at det var derfor hun hadde isolert seg på hytta. Men det kommer ikke fram i teksten i det hele tatt, Rishøi har ikke lagt ut så mye som et hint. Hvordan skal leserne forstå slikt, når det ikke står noe? Også akkurat dette da, som er så viktig for vår helhetsforståelse av historia? Jeg kan ikke forestille meg at denne hemmeligheten er noe som redaktøren har forstått helt av seg sjøl, ut av det blå; så hvorfor er det ikke tatt tak i?

Jeg mener slike ting, slurv, er et økende problem i norsk bokbransje. Redaktørene er så opptatte av å se etter den neste bestselgeren at de ikke legger merke til viktige elementer i tekstene de faktisk arbeider med, de glemmer å stille viktige spørsmål, eller kanskje de ikke tenker på det overhodet. Konsulentene er så oppleste på europeiske klassikere og litteraturteori at de knapt klarer å legge fra seg sine egne lesebriller og vurdere en norsk tekst på dens egne premisser. Korrekturleserne er en utdøende rase, og er, når de fins, ofte tilfeldige studenter under utdanning, som jobber for luselønn. Oversetterne, med om mulig enda dårligere lønn målt etter innsats og kunnskap, jobber under stadig økende tidspress. Hele denne prosessen, med alle feil som kan skje og skjer, bærer naturligvis bøkene preg av. La stå også.

Og forfatterne? Vel, de norske forfatterne som ikke selger i hopetall har store problemer med å bli utgitt i det hele tatt. Kravet om inntjening er så enormt. Og blir de utgitt, er det jammen ikke lett å bli lagt merke til. Bare tenk på det ekstremt digre Nesbø-maskineriet som settes i gang hver gang fyren skriver handleliste. Sånn sett er det fint at Rishøi blei utgitt, fordi det er ingenting ved boka hennes som skriker om kommersiell suksess. Men så blei det en suksess likevel, og fordi det jevnt over er en ganske grei debut, er det noe jeg unner henne. Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke på at hun debuterte på bekostning av noen andre, og at hun fortsetter å bli utgitt med samme konsekvens. Kanskje denne andre er en dyktigere forfatter? Slikt får vi aldri vite når forlagene, sjølmotsigende nok, vil sikre seg før de tar sjanser. Jeg tror mye ville vært bedre, i bokbransjen og i La stå, om tempoet blei satt ned i alle ledd, og fokuset igjen blei tekst og ikke penger. Da ville kanskje viktige spørsmål blitt stilt, og blundere som i "Hilsen Julie" ville vært unngått.

onsdag 19. mars 2014

Nobelprisen, 1908

Vi har kommet fram til 1908, og Nobelprisen i litteratur skal deles ut for åttende gang. Den franske poeten Sully F. Prudhomme mottok prisen som førstemann i 1901, den tyske historikeren Christian Matthias Theodor Mommsen fikk den i 1902. For 1903 var det den allsidige nordmannen Bjørnstjerne Bjørnson som stakk av med prispenger, heder og ære, mens prisen blei delt for første gang i 1904, mellom franskmannen Frédéric Mistral og spanske José Echegaray y Eizaguirre. I 1905 gikk prisen til polske Henryk Sienkiewicz, i 1906 til italienske Giosuè Carducci og i 1907 til britiske Rudyard Kipling. Men hvem får prisen i 1908? Fortsetter De Aderton å spre prisene på flest mulig nasjonaliteter, eller vil vi allerede nå se at noen nasjoner er mer foretrukne enn andre? Vil prisen snart gå til noen utafor Europa? Og når vil ei kvinne motta den gjeveste utmerkelsen?

De nominerte i 1908 var:

6. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
2. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
6. Algernon C. Swinburne (1837-1909), britisk forfatter
2. Joseph V. Widmann (1842-1911), sveitsisk forfatter
1. Adolf von Harnack (1851-1930), tysk professor
3. Theodor Zahn (1838-1933), tysk teolog og professor
1. Edmondo de Amicis (1846-1908), italiensk forfatter
5. Selma Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter
5. Jaroslav Vrchlicky/Emil Frida (1853-1912), tsjekkisk forfatter
1. Julio Calcaño (1840-1919), venezuelansk forfatter
2. Georgios Souris (1852-1919), gresk forfatter
3. George L. Raymond (1839-1929), amerikansk forfatter
1. Rudolf C. Eucken (1846-1926), tysk filosof
5. Antonio Fogazzaro (1842-1911), italiensk forfatter
1. Elisabeth Förster-Nietzsche (1846-1935), tysk forfatter
1. Alfred L. Hutchinson (1859-?), amerikansk forfatter

I 1908 kom det inn 23 offisielle nominasjoner fordelt på 16 kandidater, noe som er helt i det nedre sjiktet av antall forfattere som synes verdige en Nobelpris (i 1905 var det 15 kandidater). Men disse svingningene i hvor mange kandidater som innstilles til prisen, er kanskje egentlig ikke så viktige. Det er viktigere hvem de nominerte er, og, ikke minst, hva de har skrevet. Det er i alle fall slik jeg forstår prisen, både i prosess hos Svenska Akademien og den faktiske utdelinga. Men av og til er nettopp dette, altså kriteriene som legges til grunn for kåring og utdeling, så utrolig kontekstavhengige. Hva hendte i 1908? Hva, eller hvem, var De Aderton påvirka av, akkurat da? Hvilke ideologier, forestillinger og framtidstanker levde de med? Hvordan resonnerte de? Slikt vil vi aldri få vite. Vi ser kun resultatet, nemlig prisvinneren, og av og til er det tydelig at bindeleddet, forklaringa, mangler.

I år er det første gang at en fra Venezuela er nominert. I tillegg fins det en amerikaner på lista. Da må en kunne si at komiteen fortsetter å utvide repertoaret med tanke på ulike nasjonaliteter, sjøl om det går langsomt. Men en nominasjon er tross alt ingen pris, så det er fortsatt en sjanse for sterk eurosentrisme. I det minste er spredninga god. Det er også tydelig at kunstnere fra de to sterkeste nasjonene i Europa stadig bifalles. Storbritannia har nemlig to nominasjoner i år, Tyskland hele fire. Men, underlig nok, for aller første gang uteblir Frankrike. Hvis en går igjennom tidligere nominasjonslister, ser en at omlag halvparten av de franske kandidatene faktisk er døde innen 1908, og at to allerede har mottatt Nobelprisen. Er manglende kandidater et uttrykk for falsk beskjedenhet? Eller fins det faktisk ingen reelle kandidater? Eller er ikke søknadene blitt godkjent? Eller er det noe helt anna som ligger bak?

Uansett skal prisen deles ut. Og jeg lurer på:
1. Er det sjanse for at prisen går til ei dame denne gangen?
2. Hvor mange ganger har John Morley vært nominert?
3. Hvem mottar Nobels litteraturpris i 1908?

søndag 16. mars 2014

Spionen som kom inn fra kulden

Bildekilde: bokelskere.no
Omgangssjuke, forkjølelse, omgangssjuke atter en gang og en ny forkjølelse som river godt i bronkiene og i tillegg skaper spennende tilstander i øra - de siste fire ukene har helsemessig vært lite trivelige, og det gjenspeiles på lesefronten. Med et febervarmt lite barn konstant på fanget, på armen eller i senga blir mor fort klein, og da fyker både arbeidstid, lesetid og egentid ut av vinduet. Jeg kan trygt si allerede nå at jeg ikke når lesemåla mine for mars, og jeg frykter at det er Atwood det går hardest utover. Grunnen er at hun er mer kompleks enn alle de andre til sammen, og at det ikke er noen vits i å lese henne dersom huet ikke henger med. Derfor har jeg valgt litt lettere lesestoff når jeg har hatt anledning.

Månedens 1001-bok i lesesirkelen til Line, er en kort klassiker fra og om den kalde krigen: spionthrilleren Spionen som kom inn fra kulden (fra 1963, norsk oversettelse i 1964), av engelskmann og tidligere etterretningsagent John le Carré (pseudonym for David John Moore Cornwell, MI5 og MI6, f. 1931). Det er faktisk den første boka jeg har lest innafor akkurat denne sjangeren, og sjøl om leseropplevelsen var ganske god, tror jeg ikke det blir så mange flere per nå. Før jeg begynte å lese, skreiv jeg at jeg tenkte boka ville ligge et sted i mellom amerikanske Raymond Chandlers (1888-1959) hardbarka Hollywoodbaserte detektivroman Den lange søvnen fra 1939 og britiske Ian McEwans (f. 1948) elleville harselering med spionthrillersjangeren i romanen Den uskyldige (1989). Det viste seg å stemme ganske så bra.

Spionen som kom inn fra kulden er like røff i språk og stil som Den lange søvnen, og hovedpersonene, henholdsvis den halvgamle agenten Alec Leamas og den blærete og barske privatdetektiven Philip Marlowe, konkurrerer greit om å drikke seg aldeles fra sans og samling. Det er rein flaks at det går så bra som det gjør av og til, og et under at karfolka ikke bukker helt under for flaskene. Men le Carrés tredje roman (debuten var i 1961) er også full av mørk humor. Leamas, i starten skildra som en litt mislykka agent, er tilsynelatende en tragisk fyr på randen av sitt livs sammenbrudd, han eier ikke respekt for noen og langer verbalt ut i hytt og gevær, noen ganger blir det til og med fulgt av et realt svingslag. Fortellerstilen er slentrende og tøff, akkurat som Leamas, og forfatteren tar ikke fem flate øre for å framheve hvor stusselig hovedpersonen har det. Mange av disse elementene opplever jeg at McEwan spiller på i boka si, men i en noe nedtona grad. Unge Leonard er tross alt en optimistisk fersking som ser Berlin og hovedkvarteret for første gang, og ikke en aldrende, desillusjonert og sur agent, som Leamas.

Men nok sammenligning, og til det faktiske verket. Her er det ganske vanskelig å skrive noe særlig om handlinga uten å avsløre for mye. Derfor blir det slik: den Berlinbaserte agenten Leamas på omtrent femti år, vender hjem til England etter å ha mista den siste og viktigste av ei lang rekke viktige østtyske informanter. Det er iskald krig, om ideologi, politikk og økonomi, om Berlin og Øst-Europa, om informasjon og informanter, og det er krig mellom etterretningene. Det er avanserte koder, lange rundreiser, fiffige løsninger, lokkeduer, falsk informasjon, korrupsjon, agenter, dobbeltagenter og store utbetalinger. Mye, og kanskje alt, står på spill. Og nå har det øst-tyske nettverket til Leamas gått i oppløsning og karriera henger i en tynn tråd. Han har aldri gjort noe anna enn å være agent, så hva skal han ta seg til? På hovedkvarteret Sirkus i London får han tilbud om en aller siste jobb før han kan trekke seg ut, "komme inn igjen fra kulden" for godt, men den er svært risikofylt. Fullfører han, vil han kunne leve som en greve resten av livet. Leamas har ingenting å tape, sjøl om han ikke helt veit hva jobben innebærer.

Og akkurat hva Leamas skal gjøre, veit leseren enda mindre om. Det er her størstedelen av spenninga ligger. Vi får kun vite bruddstykker av dette siste oppdraget, og det kommer ofte retrospektivt hulter til bulter etterhvert som Leamas velger å fortelle oss noe. Men det er fortsatt lite som blir forklart. Derfor er de vendingene som kommer av og til nokså overraskende. Men etterhvert som en leser, legger en merke til at en må foreta stadige korrigeringer av historia. Hvilken historie er egentlig riktig? Hvor mange lag kan skrelles av før vi kommer til sannheten? Er det en sannhet, eller er alt konstruert? Hvem skal vi tro på? Vi følger Leamas tett, og sjøl om han er både barsk og brå, litt usympatisk og ikke helt pålitelig, er det her vår sympati ligger. Vi har ikke noe valg. Han er vår inngang til historia, alt skildres gjennom Alec i tredjeperson, og når Alec får ny informasjon, får leseren ny informasjon. Men ikke bare det: Leamas setter informasjonen på plass for oss, han "drøvtygger" den, noe som gjør at det som faktisk skjer, langt bak i bokas kulisser, holdes unna leseren nokså lenge. For når Alec har skylapper, "glemmer" å nevne noe, har et annet fokus eller ikke veit hva som faktisk skjer, er det det samme med oss. Og det er forsåvidt et godt fortellergrep, som får denne historia til å flyte tilfredsstillende. For å sammenligne med Ian McEwan, kan en si at begge forfattere gjør forsøk på å føre både leser og hovedperson bak lyset. Men Leamas er nysgjerrig og smart, Leonard forvirra og usikker.

Samtidig som boka skildrer et komplisert spill hvor maktens menn kan ikle seg mange ulike roller, ta mange ulike jobber og betale mye for å bevare det de mener er det beste, og forfatteren driver et til tider intrikat spill med leseren, er det hele ganske endimensjonalt. Spionen som kom inn fra kulden er en rein spionthriller, her er det ikke rom for elementer som ikke tilhører sjangeren eller elementer som ikke tilhører den historia forfatteren forteller. Alt hører sammen, men det veit vi jo ikke når vi begynner å lese. Etterhvert som Leamas flytter på seg og vi får ny informasjon, må vi gradvis rekonstruere helheten. Når siste side er lest, passer alle bitene i puslespillet. Det gjør at en raskt glemmer boka - det er få ting å lure på, få ting som får leseropplevelsen til å vare lenger. Men samtidig kan jeg ikke la være å være litt imponert over denne tekniske finurligheten. Fra forfatterens side må det ha tatt nokså lang tid å få fortalt bitene av fortellinga i riktig rekkefølge, og få det hele til å gå opp.

Jeg kan verken uttale meg om Berlin eller London på 1960-tallet, jeg må bare regne med at forfatterens skildringer stemmer (og det gjør de sikkert - det virker i alle fall troverdig). Ei heller er jeg en ekspert på ymse etterretningsvirksomhet - min kompetanse begrenser seg til James Bond på film, og der er det nok litt høyere tempo enn i denne boka. Men det jeg kan si noe om, er kvinneskildringene som le Carré serverer. Jeg skjønner at det skal være sånn på grunn av handlinga i boka, men jeg har likevel problemer med å se Liz Golds motiver for å komme nærmere Alec Leamas. Hun er ei ung jødisk kvinne, kommunist og bibliotekar, men når gamle lurvefrans, ustelt og stinkende av sprit, motvillig dukker opp på arbeidsplassen hennes for å hjelpe til med en omfattende kartotekjobb, inviterer hun han hjem på middag...? Hva hun ser i Leamas, hva hun ønsker å få ut av hele greia, er vanskelig å forstå. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde spandert noen linjer mer om akkurat dette. Slik det er nå, går det fra middag til sengekos uten at jeg egentlig har fått det med meg.

Sjøl om handlinga i denne boka sitter godt, er det litt verre språklig sett. Mange av datidas friske formuleringer, som både forfatteren og Leamas strør om seg, er i dag stivna klisjeer vi helst forbinder med tjukke og pinlige onkler som alltid drikker litt for mye i de årlige familieselskapene. Det gjør naturligvis at språket taper seg litt, for det er vanskelig (eller umulig) å "lese bort" tida mellom 1963 og i dag, eller å lese boka uten egne referanser til samtida og historia. Jeg forsøkte underveis å sette formuleringene på en slags sjarmkonto for gamlinger, og det fungerte litt. Ellers var det pent lite undertekst i sikte, men tjukt med frampek. Og slik skal det jo være når boka ikke er skrevet for å berøre.  

Til tider var det ganske intenst å lese om Leamas, men mot slutten blei det mest skummelt å være vitne til hvordan historia fikk utspille seg nærmest i fritt fall. Jeg skjønte hvordan det kom til å gå nokså tidlig, og må innrømme at jeg var sur ei lita stund fordi forfatteren ikke "greip inn" og endra på de litterære personenes skjebner. Men etterpå var jeg glad for at han ikke gjorde det likevel. Her tror jeg nemlig at le Carré er svært tett på virkeligheten i sine skildringer og lite diskré kritikk av uetisk stormaktspolitikk, skittent dobbeltspill og blind ideologi. En annen slutt ville kanskje vært på grensa til historieforfalskning. Men om historia er litt sann eller veldig sann i betydninga at dette kunne ha hendt, spiller forsåvidt ingen rolle. Spionen som kom inn fra kulden er en god underholdningsroman, som både er spennende, litt morsom og ganske skremmende. Dessuten fikk den ufrivillig litt fornya aktualitet akkurat nå når Putin rasler med sablene. Og det skaper et refleksjonsrom for leseren som le Carré ikke egentlig byr på. Hell i uhell, kanskje?

onsdag 12. mars 2014

Bokserier for barn: Bø og Bæ

Bilete: Samlaget
Med barn i huset og bokgal mamma, skal ein tidleg få briller som god lesar skal bli. Bøkene har eg kjøpt og spart på i mange år allereie, alt frå praktutgåver av barnebokklassikarar til meir tilfeldige peikebøker frå Litor, nyutgjevingar samt størstedelen av barnebiblioteket til Bokklubben. Men det er på det fantastiske folkebiblioteket vårt vi har funne dei største skattane, bøker eg ikkje visste om, ikkje tenkte på eller vurderte heilt annleis: nemleg vaksent.

Og det er nok eit svensk radarpar som skal trekkjast fram her, nemleg ekteparet Lena Marie Landström (f. 1943) og Olof Landström (f. 1943). Gjennom ei karriere som strekkjer seg over fleire tiår, har dei etablert seg som varme og humoristiske barnetv-teiknarar og barnebokforfattarar både kvar for seg og saman. Dei møtte kvarandre i 1969 og samarbeidde allereie frå 1972, med blant anna barnetv-serien "Kalles klatretre", som gjekk i ein av sine mange repriser på NRK då eg var lita. Seinare vart det fleire teiknefilmar for barnetv, og i 1990 kom deira felles bokdebut med Nisses nya mössa. Arbeidsdelinga dei i mellom er såvidt eg har skjønt at han teiknar og ho skriv. Men ho er også ein habil illustratør, og ho debuterte for eiga hand i 1993 med biletboka En flodhästsaga. Finlandssvenske Olof Landström driv mest med illustrasjon og animasjon. Han har til dømes jobba med forfattarar som Barbro Lindgren, Ulf Stark og Tomas og Jujja Wieslander med fleire. Som par har Landströmforfattarane også motteke fleire prisar, den gjevaste så langt er Astrid Lindgren-priset frå 2009.

I 1995 kom den fyrste boka i serien eg her skal skrive om: Bu och Bä i blåsväder (på norsk som Bø og Bæ i vinden, Samlaget i 1996). Det er to sauer (eller lam) som er i hovudrollene her, ein jentesau (Bæ) og ein gutesau (Bø). Dei er heilt åleine i sitt eige univers - altså heilt utan påverknad frå menneske. Men ein kan, i motsetnad til i bøkene om Fie og Milo, sjå føre seg at Bø og Bæ agerar i ei verd med menneske, dei er berre ikkje med på teikningane. Eller ein kan tenkje seg at dei mest er menneske, teikna som sauer. Gjennom bokserien, som så langt rommar sju titlar, vert vi kjende med to sjarmerande og litt klønete sauer. Dei er små, nett som barn, og har ikkje heilt forstand på korleis ting hengjer saman, nett som barn. I staden for å freiste å forstå alt, setjer dei hendingane inn i si eiga forståing av verda. Det vert fort litt skeivt, som når sauene skal hjelpe ein katt i Bø og Bæ får besøk (2006). Bø og Bæ har heile tida eitt og anna daglegdags føre, som å rake lauv, handle mat, rydde, vaske, dra på skogtur eller liknande. Men det går ikkje heilt knirkefritt, og i desse forviklingane ligg mykje lun humor.

Dei små biletbøkene om Bø og Bæ har på sitt beste det me kallar dobbel adresse: dei er underhaldande og har bodskap både for barn og vaksne. Ungane ser mest på oppslaga, høyrer teksta og setjer det saman for seg sjølve, medan dei vaksne leser den litt tørre teksta og ser til dømes kor like dei teikna sauestereotypiane er på same type menneske. Konnotasjonane gir naturlegvis ein ekstra dimensjon til boka, og det har forfattarane tatt høgde for. I tillegg til den doble adressa, er bøkene optimistiske i språk og bilete. Her er det ikkje noko "får ikkje til"! Og når sauene tek alle utfordringar på strake armar, vert bøkene nokså meistringsorienterte, men ikkje heilt på same nivå som Emma og Thomas. Det er heller slik at Bø og Bæ har noko dei skal gjere, og midt i det heile oppstår det eit problem, som til slutt løysast. Døme her er Bø og Bæ til sjøs frå 1997, kor sauene, no i båt, plutseleg står på grunn. Kva skal dei gjere? Nokre gonger er det heilt uventa løysingar som dukkar opp. Forfattarane følgjer altså ikkje formelen heime-borte-heime eller borte-leite-finne, men gjering-problem-løysing. Det funkar godt, og eg trur det gjev forfattarane meir spelerom enn dei andre formlene.

Bøkene er innbundne, ikkje kartongiserte, som nokre av bøkene i serien om Fie og Milo og nokre Kanin-bøker er. Omfanget er tolv oppslag i kvar bok (24 sider), kor eitt er delt opp, med unntak av Bø og Bæ får besøk, som både er større i format og har fleire oppslag (16). Det er ei høveleg lengd for både barn og vaksne, til dømes om kvelden. Av di det er nokre avanserte gjeringar og mykje humor i bøkene, er bøkene passelege frå om lag toårsalderen til når ungen er kring fire-fem år. Ein må sjølvsagt sjå an barnet, men det er eit vesentleg poeng at dei kan følgje med på gjeringane, som skipar føresetnaden for forviklingane. Eg vil også rå dei vaksne til å setje av tid etter lesinga til å snakke saman om kva som hendte i boka. Det er raske skift mellom bileta, og ungen vil kanskje trengje "å fylle ut" hòla. Serien om Bø og Bæ høver godt til ungar med litt lesetrening, som allereie har lese til dømes dei sjarmerande bøkene om Pål eller bøkene om Beibi.

Teikningane har den dominerande plassen i bøkene, og teksta er ofte berre ei line eller to per side. Bøkene vekslar fint mellom fulle oppslag, fulle bilete, bilete med ramme, utsnitt, meir detaljfokus og teikneserieliknande ruter. Av og til kan det hende særs mykje mellom to oppslag, så i nokre tilfelle har teksta ei reint forklårande rolle - ho er rett og slett eit bindeledd mellom oppslaga som vår forståing er bunden av. I tillegg seier teksta somme stunder noko som er usagt, slik at tekst og teikning utfyllar kvarandre. Men teksta kan også berre kommentere hendingane - tørt og morosamt. Teksta står på ulike stader på oppslaga, nokre gonger på eller under bileta, andre gonger over eller ikkje i det heile. At det er lite tekst, er mest fint. Då kan barnet sjølv fortelje kva ho ser i biletet, og barn og vaksen kan prate om kva dei trur hender med Bø og Bæ denne gongen. Og sjølv om mykje vert sagt med illustrasjonane, og ungane raskt hugsar orda, meiner eg at bøkene krevjer ein vaksen lesar mange gonger før ungen leser sjølv.

Serien om Bø og Bæ, sauene som mest alltid ramlar, vert omsett frå svensk til nynorsk av forfattar Ragnar Hovland (f. 1952). Eg meiner han har eit godt blikk for teikningane og situasjonane som Landströmforfattarane fokuserar på, og at han tek gode ordval. Språket er lett, greitt, ukomplisert og morosamt, ofte av di Hovland skapar doble tydingar. Og då er me attende til den doble adressa, noko dei somme tider får til her. Bø og Bæ er moro for små og store! Ei einaste innvending må vere at teksta somme stunder rett og slett er litt for avansert for den eigentlege målgruppa, ungane, medan dei vaksne kan humre og le. Viss du enno er lite overtydd om at serien er verd å lese, kan eg leggje til at bøkene også er omsette til engelsk. Det er ei oppleving få nordiske forfattarar av barnebokserier får vere med på, og må reknast som eit kvalitetsteikn.

Omtala byggjer på sju av sju bøker i serien (norske utgåver): Bø og Bæ i vinden (1996), Bø og Bæ i festhumør (1996), Bø og Bæ til sjøs (1997), Bø og Bæ gjer reint (1997), Bø og Bæ blir våte (2000), Bø og Bæ i skogen (2000) og Bø og Bæ får besøk (2006).

fredag 7. mars 2014

Besøk nr. 50 000!

For ett år sida runda denne bloggen 20 000 besøkende, og nå har den akkurat passert visning nummer 50 000. Det er så utrolig moro! Og det betyr veldig mye for meg, så tusen takk til alle sammen; til dere som er her jevnlig og både leser og kommenterer, til dere som er innom av og til og dere som bare har vært borti sida en gang eller to. Det er veldig stas at akkurat du leser bloggen min, og jeg håper du finner det jeg skriver om interessant, spennende eller tankevekkende. For meg er det nemlig ikke så farlig om vi er enige eller ikke, så lenge det er noe å hente for oss begge i omtalene: et nytt perspektiv på ei bok, en annerledes vinkling på et tema, en bevisstgjøring av hvilke litterære virkemidler som brukes, intertekstuelle tråder mellom verk eller litterære strømninger på kryss og tvers i tida. Målet er ikke at bloggen skal passe for alle, men at mange kan finne en litterær tråd her, som de kan nøste videre på i eget tempo.

Jeg har alltid likt å lese og skrive, og da jeg etterhvert begynte å studere, valgte jeg å inkludere emner fra både nordistikk, litteraturhistorie og litteraturvitenskap. Det har vært berikende og har langt på vei virka profesjonaliserende, men jeg har også måttet være bevisst på at kunnskap om litteratur ikke skal frata meg den spontane gleden over litteratur. Heldigvis har det stort sett bare vært utfyllende, kunnskapen og gleden; det å lese i seg sjøl, ulike måter å lese på, tolkninger av det en har lest, perspektiver å sette det inn i. Jo mer en kan og veit, jo morsommere er det! Arbeidet med enkelttekstene, dikta, dramatikken, de knappe novellesamlingene, de tjukke romanene, oppfølgerne, de mange virkemidlene, de totale forfatterskapene, de fascinerende forfatterskjebnene, sjangrene og epokene, er alltid interessant og givende. Hver gang finner jeg noe jeg ikke visste, noe jeg ikke hadde tenkt på eller sett, noe som åpner en ny dør til et rom i min litterære verden. Og akkurat det er utrolig spennende.

Jeg håper jeg klarer å formidle de litterære trådene jeg nøster på videre til deg som leser. At entusiasmen smitter, eller at du blir berørt, får en ny tanke eller blir skikkelig sint. Og at du roper ut om det, hvis du har behov for det. Og jeg håper du vil følge meg videre på vei mot neste milepæl.

tirsdag 4. mars 2014

Skråninga

Bilete: Aschehoug
Det er allereie mange år sidan eg las Carl Frode Tiller (f. 1970) for fyrste gong. Og etter eit sterkt fyrste møte var det ikkje tvil om at eg måtte lese meir av den kritikarroste forfattaren. Sidan har eg lese Tiller no og då, og følgt godt med på forfattarskapen og alle prisane som vert dryste over han frå tid til annan. Eg tok til med Bipersonar (2003) i 2007, og fekk første bandet om David, Innsirkling, til jul same året. Ho vart lese ganske fort, og eg ynskja meg sjølvsagt oppfølgjaren då ho kom. Men ho har eg framleis ikkje lese - det er noko med humøret som må passe når eg skal lese Tiller. Difor har det brått vorte fire år sidan sist. Vinteren for fire år sidan las eg nemleg Skråninga, debutboka til Tiller frå 2001, på sydenferie. (Ikkje heilt passande, eg veit det.) Av di eg hadde lese dei andre bøkene til Tiller før Skråninga, vart eg nok ikkje så oppglødd som eg burde ha vore. Det er mykje av det same i bøkene hans, til dømes når det kjem til intensitet, komposisjon, oppbygging av spenning, språk, tematikk og liknande.

Kanskje det er difor eg vart positivt overraska over skodespelet Skråninga. Det hadde urpremiere på Det Norske Teatret i 2004, og vart gjeve ut i bokform i 2010. Stykket er på 143 sidar, som er langt i skodespel-samanheng, men det kjennes ikkje langt. Det har mest med komposisjonen å gjere: Skodespelet har lite sidetekst og berre ei akt, men denne eine akta er delt i 64 scener. Det gir mange, raske skift, og nokre scener er nede i ei side og berre to-tre replikkar. I byrjinga kan lesinga verte litt stakkato, av di ein les alt og les inn pausene og handlingane. Rollelista kan også verke skremmande ved første augekast, av di ho er så uvanleg omfattande, og ein tenkjer at det er viktig å halde dei ulike personane frå kvarandre i lesinga. Men etterkvart vert det mindre viktig kva scene det er, og ein skjønar kor i handlinga og kva stad skodespelarane er på av dei tilbakevendande kontekstane. Alle birollene viser seg å ikkje vere så viktige heller, det er kva som hender med HAN som er i fokus og det er HAN si skjebne som trekkjer skodespelet vidare. Som regel er det berre to eller tre deltakarar i duologen/polylogen, så det er overraskande lett å halde styr på bipersonane sjølv om det er raske skift og mange roller.

Det er klart det er forskjeller mellom dramautgåva og bokutgåva av Skråninga. Som lesar kan ein berre freiste å sjå for seg alt som skjer på scenen undervegs, og korleis ulike regissørar og skodespelarar tek tak i, endrar og framstillar den dramatiske teksta. Det er umogleg å vite nett korleis dei har gjort det viss ein ikkje har sett framsyninga. Lesaren ender difor stort sett opp med å få ein heilt eige versjon i hovudet - på godt og vondt. Min versjon kom nær den dramatiske teksta, var særs intens og full av vonde og skrekkelege situasjonar, måla fram med svart og kvitt. Mange av desse situasjonene vart mykje tydelegare i den dramatiske teksta enn i romanen, og dimed endå meir skremmande. Eg vart beint fram redd nokre gonger - hovudpersonen HAN er så utilrekneleg og i sitt eige hovud at det er fortvilande å lese om. Tiller forteljer om ein ung mann i stykket, og når det heile tek til, er han på ein psykiatrisk institusjon. Korleis kom han dit? Kva har hendt? I ein slags samtale med psykologen og seg sjølve, kavar mannen seg gjennom brokkar av livshistoria si, fortalt hulter til bulter. Ein del av lesarens oppgåve er å sortere brokkane og setje dei saman til ein kronologisk livshistorie, ei særs tragisk historie der alt som kan gå gale, går gale.

Det er naturlegvis ikkje det same å lese romanen frå 2001 som det er å lese den korte, dramatiske teksta frå 2004. Og det skal det heller ikkje vere. Sjølv om historia langt på veg er den same, er det noko med måten ho vert fortalt på. Dei indre problema til HAN får større speleplass i skodespelet. Det vil seie; han får spelt dei ut. Det får han ikkje gjort i romanen på same vis. Så vidt eg hugsar, er det i romanen slik at hovudpersonen skriv si historie, i ein suggererande og fascinerande sirkelkomposisjon, der me som les, må leggje versjonar av hendingane oppå kvarandre for å sjå sanninga. På same vis er det også nokre hendingar som skodespelet stadig vendar att til, og som me må greie ut sjølve. Men nett kva som hender, er ikkje alltid så tydeleg i romanen, og det er fleire moglegheiter for tolking. I skodespelet har Tiller valt å inkludere "dei manipulerande sjukdomsstemmene" allereie frå byrjinga, noko vi ikkje får lese så direkte om i romanen - det er ein undertekst. Lesaren får altså vite at HAN er sjuk med ein gong, det er ingen løyndom, slik det kan verte oppfatta i romanen. Denne avsløringa gjer at skodespelet kan fokusere meir på handling, på kva som har hendt, og er med på å skru opp tempoet.

I byrjinga kan det heile verte litt kaotisk. Scenene er korte og seier oss ikkje så mykje. Dei glir over i kvarandre når vi er i hovudet til HAN, og det kan vere vanskeleg å sjå kva nivå av forteljinga me er på. Eg trur det er ein fordel å ha lese romanen fyrst, for då er det ikkje så mykje som er løynd, og det er lettare å forstå dei ulike laga i komposisjonen. Scenane, forteljingane, spelast ikkje berre ut på den fysiske scena me kan sjå (eller tenkje oss), men også i hovudet til HAN. Det er med andre ord ei dobling. Men me kan ta det eitt trinn til: Skodespelet er ei iscenesetjing av ei historie (mentalt) i ei iscenesetjing av ei historie (fysisk) i ei iscenesetjing av ei historie (frå Tiller). Og det som er imponerande, er at det fungerar på alle nivå - i alle fall i den dramatiske teksta. Eg er særs nyfiken på korleis det vert løyst på scena, utan at eg skal trekkje inn spekulasjonar her.    

Etter å ha lese skodespelet, ser eg det eg ikkje klarte å sjå før eg las: korleis nett dette stoffet kunne verte presentert på ein god, dramatisk måte. Men eg ser også kor filmatisk det er, desse hendingane Tiller heile tida vender att til, dei djevelske detaljane som han vrir handlinga om, forskyvinga av menneskja og relasjonene dei i mellom, korleis HAN heile tida ender på utsida, meir og meir mot kanten, på kanten, over kanten. Og Tiller skildrar meisterleg. Korleis HAN bikkar over, korleis han freistar å verne seg sjølve, korleis han vert heilt kjenslelaus og korleis dette andre, sjukdomsstemmane, får kontroll. Kva dei seier, kva dei ynskjer at han skal gjere, kva for skrudd logikk dei skapar og korleis HAN berre må gjere, ikkje tenkje, ikke kjenne, berre gjere. Og me får sjå det heile utanfra. Den samla heilskapen er truande, fæl og vond. Og ufatteleg trist. Nokre av desse elementa var nok litt løynde for meg då eg las romanen, så den dramatiske opninga av stoffet kasta nytt ljos over boka. Det er nesten så eg vil lese ho att, men berre nesten.

Det er ikkje triveleg lesnad Tiller byr på. Han er direkte og brutalt ærleg og skriv fram ei historie som er grøssande sannsynleg. Han skildrar problem som rammar dei som lever heilt nedst i samfunnet, dei utan støtte og sikkerheitsnett. Han ser dei som ikkje vert sett, dei som berre er tal i ein statistikk eller notisar i avisene, som er ofre for mentale lidingar framande for folk flest. Tiller gjer menneska verkelege, han ser dei og føler med dei. Og det er medkjensla som gjer det sårt å lese for meg også. HAN vert så levande, så sårbar og så liten. Eg vil berre få han vekk i frå hendingane, frå historia, frå teksta, frå alt. Eg vil leggje vekk boka og ikkje lese meir. Men eg klarar ikkje. Teksta vekkjer mange kjensler og får lesaren til å reflektere over kor godt ho har det og kva ho kan gjere for å hjelpe andre menneske. Skråninga er difor ei vond tekst som trengst, og eg rår deg også til å lese.

lørdag 1. mars 2014

Vårlesing

Endelig er det mars! Og med mars kommer våren. Men hittil har jeg ikke sett så mye av den at det gjør noe. Riktignok er det blitt mildere, og det er ikke bare snø som faller ned fra himmelen. Smeltinga har også begynt, men det fryser jo på igjen hver kveld, så en kan spørre seg hvor effektivt det egentlig er. Den jevne temperaturen midt på dagen er to plussgrader, null sol, skyer og tåke. I dag sludda det også, som en ekstra vårbonus. På veiene, særlig gangveiene, er det godt med is, noe som betyr brodder som basisutstyr for alle som ikke vil risikere ryggen, piggdekk og godt med bremser på barnevogna (vi bor på en bakketopp). Jeg kjenner at jeg ser fram til de dagene hvor vi kan legge alle former for tjukke vinterhabitter på loftet - jeg er en smule lei av å se ut som Michelin-mannen hver gang jeg går ut.

Men fra drømmer om "ein betre vår ein gong" (Elias Blix) til leseplanene for årets første vårmåned:

Torborg Nedreaas
En evig traver på disse innlegga, men IKKE NÅ LENGER! Nedreaas blei endelig ferdiglest, og det jeg trengte for å komme i mål, var et spark bak i form av Bjørgs bokhyllelesing. Et godt gjennomtenkt initiativ derfra, og kryss for meg!

Ragnhild Jølsen
...trenger jeg ikke skrive så mye om. Hun er omtrent like trofast som Nedreaas; forlengst introdusert på disse listene og halvlest. Dessuten er hun kommet for å bli ei stund til. Brukshistorier og Efterlatte arbeider er satt på vent til april på grunn av mer fristende leseprosjekter (men tida går fort).

Margaret Atwood
Sammenligna med forrige måneds leseplan, er det få endringer så langt. Atwood dukker jammen opp på lista denne gangen også, sjøl om jeg fikk kryss og greier sist. Grunnen er at Atwood har en såpass stor produksjon at det stadig er noe som må leses (henta ei bok på biblioteket seinest i dag), samt at den boka jeg leste i månedsskiftet januar/februar, er den første i en trilogi. Og nå ser det jammen ut til at jeg skal lese de to resterende bøkene i trilogien i løpet av våren, sammen med Birthe og Frøken Vims. Gleder meg! Først ut er Flommens år, som skal leses i mars. Bli gjerne med, du også!

Doris Lessing
...skulle strengt tatt vente ei stund til. Men så er det slik at månedens bok hos Bjørg skal være ei bok fra Afrika. Det fins, så vidt jeg veit, ikke i mine bokhyller per nå. Jeg kan i alle fall ikke oppdage noen slike bøker, og jeg har gått over alt ulest fire ganger. Derfor ser jeg meg nødt til å skyve litt på rammene for lesesirkelen for å få lest ei bok fra hylla denne måneden også. Jeg velger altså å forstå det slik at ikke bare boka, men også forfatteren, kan komme fra Afrika. Og da er jo Lessing "innafor" (hvis Bjørg aksepterer), sjøl om hun blei født i Persia og har hatt hele sin karrière i Storbritannia... Boka jeg har valgt, heter Bestemødrene. Innlegg skal komme i uke 12.

Snorre Sturlason
Arbeid og fornøyelser samles med lesinga av Heimskringla. Hittil er Ynglinge-saga lest og omtalt i forbindelse med Ingalills biografiske lesesirkel, og nå er det opp til meg å komme framover i historia. Jeg diskuterer med meg sjøl om jeg skal dele ut kryss for hver saga eller bare for hele greia.

Patricia Highsmith
Et slags kryss kommer her. Jeg har ikke lest boka på nytt, men skrevet om bokserien - om lag ti år etter lesing. Highsmith hadde med Den talentfulle Mr. Ripley månedens 1001-bok for februar. Se mer hos Line.

Vera Henriksen
Arbeid i farta her. Det er moro, men det går langsomt. Jeg veit nemlig ikke helt om jeg skal lese Snorre ferdig først, og Vera etterpå, eller om jeg skal kjøre et parallelt løp, med håp om at de kan utfylle hverandre, og ikke forvirre.

Carl Frode Tiller
...sneik seg plutselig inn på leselistene med et skuespill. Kryss er på plass, for boka er lest, og omtale kommer!

John le Carré
Denne månedens 1001-bok er Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré, en spionthriller som fikk massiv oppmerksomhet da den kom ut i 1963. Sjøl om jeg ikke er så begeistra for krim, ser jeg faktisk fram til å lese boka, og ser for meg noe hardbarka greier ikke så langt unna Raymond Chandlers Den lange søvnen. Jeg regner også med at boka, Berlinbasert som den er, danner litt av bakteppet for Ian McEwans elleville harselering med sjangeren i Den uskyldige.

Det er med andre ord mye å se fram til denne måneden! Og om tida ikke strekker til, har jeg tenkt til å spe på med Alexander Kiellands samlede verker, siste bind i trilogien til Sigrid Undset, Jon Fosse eller Ian McEwan. Men det spørs - for nå kjenner jeg at det begynner å klø i masteroppgavefingra!

Ha en fin lesemåned!