torsdag 31. oktober 2013

Hollases krønike

Bildekilde: Aschehoug
Noen ganger kan det være en utfordring å ha lest mange bøker av samme forfatter på relativt kort tid. Det blir nesten umulig å sette verkene opp mot hverandre. Slik er det i alle fall for meg nå, med forfatter Ragnhild Jølsen (1875-1908) og romanen Hollases krønike fra 1906. I Hollases krønike tar Jølsen steget fullt ut - i sin dyrking av det folkloristiske, bibelske allegorier, i spill mellom godt og ondt og i skildringer av djevelskap. Resultatet er et dystert og grufullt verk som passer godt til årstida, men som framstår som mer endimensjonalt enn de forrige romanene (Ve's mor fra 1903, Rikka Gan fra 1904 og Fernanda Mona fra 1905).

Året er uvisst, men etter bokas opplysninger å dømme, er vi i regjeringstida til Frederik V (1723-1766) og Juliane Marie (1729-1796). De gifta seg i 1743, og med hans tidlige død i 1766, har boka kun tjuetre år og spille seg ut i. Den er altså lagt enda lenger tilbake enn Rikka Gan, hvor vi befinner oss i åra rundt 1800. Etter min oppfatning strekker Hollases krønike seg over noen år. Vi følger stadig den usympatiske hovedpersonen Hollas, som gjerne kalles Hollas, den onde. Han makter seg, tvinger i gjennom egen vilje, svindler, lurer, manipulerer, utnytter, slår falsk mynt, slenger katter i peisen, sparker bikkjer, pisker hester, mishandler og dreper. Så er han også skildra som en underlig utseende mann; stiv i hofta og lett haltende. Alle som har lest mer enn tre folkeeventyr, veit hvilken skikkelse Jølsen sikter til her.

Etter som tida går, tilegner Hollas seg stadig mer makt i området der han bor. Han besitter storgården Munkejord, ligger stadig i strid med de uheldige naboene om hvor "egentlige" landegrenser går, og ender opp med å tilegne seg svært mye land. Den eneste som står han i mot, er den gamle, morsomme Søren Krumholt. De har en flottfeide, hvor Hollas for en gangs skyld ikke går seirende ut. Dette ligger under gjennom bokas fire hoveddeler, og er destinert til å tas opp igjen. Det gjør det også, og Hollas, som nå er blitt enda mektigere da han eier kirka (og får tilnavnet kirkefyrsten), svarer så hardt han bare kan. Men det skal vise seg å også påvirke han sjøl. Faller han endelig for egne triks?

For mange høres kanskje dette svært lovende ut. Dystre folkelivsskildringer fra 1700-tallsbygda, med mørk humor og ingen grenser, kan sikkert forføre mang en leseglad sjel. Og mange avsnitt er det fynd og klem over, mens andre vipper helt ut i det groteske. Uansett er hovedinnvendinga mi at helheten blei litt for ond, for karikert, for stiv. Når alle skal være hverandres motsetninger hele tida, blir det fint lite plass til gråsoner og mellomting - der flest mennesker befinner seg. Der Jølsens tidligere verk byr på sterk indre kamp hos steile kvinnfolk som må lide seg igjennom det verste, som står last og brast med den onde slekta, som velger å bryte eller som springer omkring på nattestid og ser syner, er her konflikten og spenningsnivået forflytta fra det indre til det ytre. De rike kontrastene fins ikke lenger innad i ett menneske, kontraster som skaper dynamikk og gjør personene interessante og uforutsigbare, men utspiller seg mellom to (eller flere) mennesker. Det bibelske og det folkloristiske ligger som sagt tjukt over teksten. Kanskje dette er med på å forklare og "unnskylde" typene som Jølsen benytter seg av?

På den ene sida finner vi naturlig nok Hollas, den onde. Han er bare grusom. På den andre sida, altså som de lyse og gode skikkelsene i boka, finner vi flere. Hollases myndling, "jålen" Netta, er kanskje mest naiv. Hun tror det beste om alle, inkludert Hollas. Og når hun er vitne til hva Hollas gjør (katt i peisen, irrasjonell oppførsel, sykelig sjalusi, raseri, falskmyntneri), klarer hun på en underlig måte å bortforklare og fortrenge alt sammen. Hun er mest interessert å bli godt gift, og vimer den veien mannfolka peker. Presten er en annen god person, men han er nokså matt i framtoninga, og er ikke såpass snartenkt at han klarer å hamle opp med Hollas. Han holder sine prekener, tror på folks mulighet til å forandre seg, forsøker å forvalte sitt embete og hjelpe de fattige (med Hollases falske mynter...). Men han heller ser ikke Hollases sanne ansikt. Prestens jomfruelige, fromme og engleaktige kunstnersøster, Angelica, blir til gjenstand for Hollases beundring. De er hverandres rake motsetninger. Han egler seg inn på når han kan, og manipulerer henne. Men heldigvis for Angelica, som synes å ha himmelske kontakter, blir det i hennes tilfelle ikke fatalt. I motsetning til stedatteren til kirketjener Kristen, som ironisk nok ikke er særlig kristen. Også Kristen er endimensjonal i hele sin kjipe framtoning. Er folk virkelig sånn?

Styrkene ved boka ligger først og fremst i det rike, kraftfulle og manende språket. Jølsen bruker mange dialektord, bryter opp tradisjonell syntaks og benytter tankestreker på nesten hver side. Det skaper luft og rom i en tett tekst - Hollases krønike er med sine knappe 150 sider Jølsens lengste roman. Deretter er forfatteren veldig sanselig og til stede i bokas mange skildringer av naturen, både om natta med sølvskimrende måne og om dagen med bølgende kornaks i solskinnet, og det tradisjonelle jordbrukssamfunnet, med alle dens husdyr, redskaper, arbeidsritualer og riter i forbindelse med sjukdom, død og overtro. Særlig interessant fant jeg avsnittene om Gule, signekjerringa. Det er tydelig at Jølsen har blitt fortalt mange av disse "gammeldagse" elementene, og det at hun syr dem inn i fortellinga om Hollas, den onde, gjør at bakteppet framstår som mer troverdig og sant enn hovedpersonene sjøl. Med mindre en da velger å lese romanen mer symbolsk, som en nesten permanent utspilt indre kamp i ett menneske, med Hollas som det onde og Angelica som det gode. Begge trekker i deg, begge vil vinne deg over til sin side. De mange bibelsitatene og den religiøse overbygninga i teksten kan peke mot en slik lesning. Min konklusjon er likevel den at Hollases krønike er for mer spesielt interesserte, enten det er i forfatterskapet eller tematikken, mens den første Jølsenromanen jeg leste, Rikka Gan, fortsatt står seg som den mest fullendte og intense av forfatterens arbeider. Derfor anbefaler jeg heller den.

Jeg har lest boka samtidig med Birthe. Du kan også lese om Hollas, den onde, på bloggen hennes.

søndag 27. oktober 2013

Meg og Margaret

Bildekilde: NY Times
Det var jul, året var 2002, og jeg var en helt normal tenåring på alle mulige måter bortsett fra én: Jeg klarte ikke, sjøl om jeg anstrengte meg veldig, å finne bøker som jeg virkelig ville lese. Jeg hadde lest mine egne bøker hjemme flerfoldige ganger, til og med de dårlige, og jeg hadde attpåtil lest brodern sine, mest i smug. Flere ganger hadde jeg saumfart ungdomsbokhyllene på biblioteket etter nytt uten hell. Og skolebiblioteket på videregående var mest en vits; det samme var norsklæreren. Jeg blei anbefalt å lese Stephen King, kom igjennom de første tretti sidene og har aldri rørt fyren igjen. Samtidig jobba jeg også i bokhandel, og hadde såvidt begynt å ha overoppsyn med barne- og ungdomslitteraturen. Men jeg fant virkelig ikke noe som lokka. Alt var velkjent og lest for lenge sida (Hagerup, Gaarder, Ewo, Berggren m.fl.), bokstavelig talt i en annen verden (Robert Jordan o.l.), helt utafor (for eksempel dramamøkka Tusen biter) eller for barnslig og derfor uinteressant.

En dag begynte jeg for alvor å snoke i bokhyllene til mamma. Jeg hadde gjort det mange ganger før, mest for gøy, noen ganger for å rydde, men denne gangen var det en mening bak snokinga. Hun satt ved datamaskina mens jeg spurte om smått og stort, om titler, forsider, baksider, forfattere. Og veldig forsiktig om innhold. Jeg lot fingeren gli over bokrygger med forfatternavn som Knut Hamsun, Kerstin Ekman, Fjodor Dostojevskij, Sigrid Undset. Jeg hadde hørt navna før, mange ganger, de var viktige hjemme hos oss, og å se dem, trykt på tjukke bøker med skumle, underlige eller abstrakte forsider, gjorde dem enda mer ruvende og truende enn det de hadde vært i fantasien. De var skikkelige Voksenbokforfattere som skreiv om Voksne temaer. Temaer jeg var for lita til å forstå.

Og der var jeg, altså, på julaften også. Midt mellom den trygge ungdomslitteraturen og den farlige, ukjente Voksenlitteraturen. Og så pakka jeg opp Alias Grace (1996) av Margaret Atwood (f. 1939).

Ikke at jeg leste boka umiddelbart. Den havna i hylla, og i en lang periode så jeg på den nesten daglig. Jeg lurte på om den tjukke boka, med sine 565 sider, kunne være noe for meg. Historia om et grusomt dobbeltdrap. Om ungjenta Grace, på bare seksten år, som blir anklaga og dømt til livsvarig fengsel. Om et intrikat spill som kretser rundt hva som er virkelig og hva som er fiksjon, om hvem som gjorde hva og hvem Grace egentlig var. Jeg konkluderte med at jeg kanskje var for ung for denne boka også, for uerfaren, for barnlig. Jeg vurderte å bytte boka på jobben, men gjorde det ikke. Forsida var så fin. Den varme brunfargen, øya til jenta. Det var noe der. Det var min første Voksenbok.

Men sjøl om jeg ikke helt turte å lese boka, så satte forfatternavnet seg. Margaret Atwood. Ei canadisk dame med lange negler, permanent og stor nese. Med firkanta ansikt og stoisk ro. Jeg kikka på boka, Alias Grace, der den sto i hylla, og jeg fant en bakvei til de skumle, seriøse Voksenbøkene: Den slappere fetteren kriminallitteraturen. Men der blei jeg ikke lenge. Etter å lest gjennom ymse verk av Agatha Christie, stifta bekjentskap med Minette Walters, Kim Småge, Kjersti Scheen, Unni Lindell, Karin Fossum, Karin Alvtegen og Ira Levin samt en haug andre forfattere, blei jeg rett og slett lei. Det var det samme hele veien. Oppskrifta, altså. Og løsningene kunne lettere og lettere forutsees. I enkelte bøker lå frampekene gnidd utover boksidene.

Men brått var det der igjen. Forfatternavnet. Det hadde akkurat blitt 2004 og jeg var med på varetellinga. Boka sto der bare, i tre eksemplarer, og dama på forsida så på meg, men likevel ikke egentlig på meg. I ukene som fulgte spurte jeg forskjellige mennesker om boka, om forfatteren, om hva slags bok det var, om noen hadde lest? Men ingen hadde lest. Alle svarte at det var krim. Øya til dama forfulgte meg der jeg flytta meg rundt i butikken. Hylla sto sånn, at hun kunne se meg nesten over alt, bare ikke bak peisen der diktsamlingene var stabla, og heller ikke borti ved permene. Og jeg så henne. Jeg leste bakpå, gang på gang, og skjønte ikke helt hvordan dette kunne være en krim. Det sto jo roman.

Og en dag fikk jeg en kunde som på et vis jeg ikke husker, klarte å informere meg om at det slettes ikke var en kriminalroman. Hun hadde nemlig lest den, hun. Og det burde jeg også. Sa hun. Og da var det gjort. Slik kom boka hjem til meg, og jeg leste:

"Ti dager etter at krigen sluttet, kjørte min søster Laura en bil utfor en bro. Broen var under reparasjon: Hun kjørte rett igjennom fareskiltet. Bilen styrtet over tredve meter ned i juvet, braste gjennom tretoppene som var dunete av ungt løv, slo ut i flammer og veltet ned i den grunne bekken på bunnen. Biter av broen falt oppå den. Det var ikke stort annet enn forkullede rester igjen av henne."

Det var åpninga på Den blinde morderen, Bookerprisvinneren fra år 2000 (utgitt samme år). Men det visste jeg ikke da. Jeg bare leste. Leste og leste og leste, alle de 628 sidene, mange av dem flere ganger. Og jeg var helt lamslått av hvor flott det var, hvor detaljert det var, hvor mange nivåer som fantes, i komposisjonen, språket, stilen, i personene, mytene, fortellingene. Og jeg solgte fire eksemplarer av boka i månedene som fulgte, en oppsving ingen i bokhandelen forsto seg på. Men så hadde jo ikke de lest boka. De trodde den bare var enda en krim. De kunne jo ikke vite at den var så mye mer, at den var en slags krim også, men ikke en vanlig krim, mer en roman avec, et puslespill, et spill med nivåer, en kinesisk eske. Etter Den blinde morderen fulgte naturligvis også Alias Grace, og i en måned eller så, ville jeg ikke annet enn å leve i Canada på 1840-tallet.

Deretter kom verket Penelopiaden (2005), og jeg forsvant ned i en verden av hengte kammerpiker, antikke idealer og felles vestlig tankegods i en elegant og skremmende innpakning. Mytene blei viktige, Homer likeså. Jeg levde meg inn i Atwoods beretning, i Penelopes forferdelige situasjon og ønska meg Iliaden og Odysseen til jul og bursdag. Men de hengte kammerpikene skulle vise seg å ikke være noe i forhold til det jeg hadde i vente da jeg i 2009 begynte å lese romanen Tjenerinnens beretning, Atwoods forferdelige framtidsberetning fra 1987. Jeg var helt uforberedt da jeg satte i gang. Offred, hennes status som tjenerinne, det grusomme samfunnet, ritualene, den urolige stemninga i boka - jeg ville ikke lese om noe av det. Men jeg måtte, for det var så solid skrevet, så tydelig tenkt, så grøssende godt skildra.

Derfor var det kanskje aller mest en lettelse da jeg fikk Moralsk forvirring (2006) og oppdaga at dette var ei helt normal bok, ei samling fortellinger fra et langt kvinneliv. Ei bok jeg kunne lese og fryde meg over, rett og slett fordi den var så god, ei bok som fikk meg til å undre meg over livet, både Margaret Atwoods liv, hovedpersonen Nells liv og mitt eget. Og som i tillegg var stemningsfull, spennende, morsom og rørende.

Jeg har med andre ord hatt et intenst og viktig forhold til forfatteren Margaret Atwood i elleve år nå. Jeg har fordypa meg i fem romaner så langt, og jeg har lært vanvittig mye av hvert eneste verk, både teknisk og om meg sjøl som leser og menneske. Jeg kjøper alt jeg kommer over med hennes navn på, men lesinga går langsomt. Hun er så kraftfull og unik at jeg må stålsette meg lange tider i forveien. Men nå er det lenge sida sist! Jeg gleder meg til å lese henne igjen, både til gjenlesinga av Den blinde morderen, som jeg snart må få til, og første lesing av framtidsromanen Oryx og Crake (2003), som er første bind i den kritikerroste trilogien om disse to, hvor Flommens år (2009) og MaddAddam (2013) er de andre titlene. Det kan bli utfordrende for en som ikke er vant til å lese science fiction og dystopier og den slags. Men jeg klarte jo Tjenerinnens beretning, så hvorfor ikke denne også?

Prisvinnende Margaret Atwood er en av de aller dyktigste, viktigste og beste nålevende forfatterne og en av mine store favoritter. Jeg anbefaler henne varmt til alle.

fredag 25. oktober 2013

Lesing og lesevaner

Nå for tida går denne spørsmålsrekka om lesing og lesevaner sin seiersgang i bloggland, og jeg synes det er morsomt å lese hva folk svarer. Jeg har henta denne versjonen fra Anita på Artemisias Verden, men også andre, som Silje, har tatt runden. Her er mitt bidrag!

Sist kjøpte innbundne bok:
Siste bok som ankom heimen var ei notatbok uten linjer. Men jeg regner med at det ikke er slikt det hintes til her! Boka jeg kjøpte forut for den, var faktisk en gave, så den vil jeg nødig røpe. Og før det igjen, ramla ei barnebok med verdens minste elefant Kokos ned i postkassa, helt mot min vilje (glemt å avbestille igjen, så synes ikke det teller...). Men siste innbundne bok som bevisst blei kjøpt og som var til meg, var en del av en solid bunke som kom fra Bokklubben i oktober. Pakka bestod av ymse titler fra Verdensbiblioteket, blant anna Ramayana, Madame Bovary, Frukthagen, Fortell, Zorbas, fortell! og Moby Dick. Høstsalg, sier jeg bare.

Sist kjøpte pocketbok:
Nå kjøper jeg faktisk ikke så mange bøker med mjuk innbinding, men de dukker jo opp lell. Og noe av det mest irriterende som fins, er når pensumbøker som koster over fem hundre kroner, viser seg å være i billig innbinding. Det er klart at billigutgaven er lettere, men så blir den også fortere stygg. Og er det noe bøker blir stygge av, så er det å ligge og slenge i sekken mens du løper for å rekke toget! Sist kjøpte og allerede stygge pensum-pocket er Cultural Studies av Chris Barker fra september, mens sist kjøpte pocketroman er Mamsell Iversen av Sigmund Løvåsen, helt tilbake i mai. Ser veldig fram til å lese den!

Favorittsjanger:
Jeg er nesten altetende, men hyllene røper en sterk forkjærlighet for klassiske verk, nyere samtidslitteratur og ruvende svensker. Både romaner og noveller går unna. Jeg har ved flere anledninger fordypa meg i dramatikk, og synes det er utrolig interessant, men leser alt for lite lyrikk. Å lese barne- og ungdomslitteratur er ei dille som kommer i rykk og napp, men nå, etter å ha lest nesten samtlige Ludde-bøker, vil jeg gjerne ha en pause. Som student kommer jeg heller ikke unna mengder med faglitteratur, som jeg fordøyer i ujamt tempo. Tidligere nevnte Chris Barker kan for eksempel ta seg ei bolle, for boka hans er gørr. Eller kanskje det er jeg som skal ta meg ei bolle før jeg leser videre. Biografier har jeg ikke helt fått foten for enda, men det kommer vel med alderen.

Favorittbokhandel:
La meg bare si det først som sist: butikker med bokandel på under femti prosent, får ikke lov til å kalle seg bokhandel. De er krimskramssjapper med alt mulig ræl som jeg verken trenger eller er ute etter (om Notabene føler seg litt truffet nå, er det faktisk meninga). Jeg koser meg mest i store, velfylte bokbutikker som har nesten absolutt alt, slik som en helst finner i utlandet (London, Berlin, Helsinki) eller i Oslo (Norli Universitetsgata og Tanum Karl Johan). Men også små butikker har sin sjarm, og jeg må som regel alltid oppom Tronsmo når jeg først er i storbyen. Ellers forsøker jeg å støtte min lokale Librisbutikk så ofte jeg kan, men handler også på internett på grunn av kort leveringstid og lave priser. HaugenBok er de kjappeste jeg har vært borti, mens Bokkilden har gjennom flere år gitt meg en fantastisk kundeservice. Og jeg må jo heller ikke glemme Bokbyen i Fjærland!

Favorittbibliotek:
Mitt lokale folkebibliotek har den koseligste betjeninga og skaffer nesten alt jeg spør etter. Deichmann har en helt særegen atmosfære. Biblioteket på høgskolen er større enn forventa, og er, i forhold til folkebiblioteket, overlegne på faglitteratur og utlånstid (150 dager for oss på master).

Favorittleseplass hjemme:
Stua. Sofaen. Stille.

Favorittleseplass utafor hjemmet:
Lesesaler og biblioteker, sjølsagt. Der er det stille og rolig. Ellers leser jeg skjønnlitteratur på reise; da får både Chris Barker og Adorno og andre moroklumper ligge i sekken. Og er jeg på ferie, får de pent bli hjemme. Jeg er egentlig ikke så glad i å lese ute blant folk. Jeg konsentrerer meg når jeg leser, har behov for pauser, men blir fort distrahert.

Fem forfattere du alltid kjøper i innbundet format:
All litteratur og alle forfattere som er spesielt viktige for meg vil jeg helst ha i så ordentlige og pene utgaver som mulig. Men av og til må jo det estetiske vike for tilgjengelighet og hva jeg kommer over. Likevel er det noen som dominerer i innbundet format i bokhylla: Margaret Atwood, Jane Austen, Per Olov Enquist, Ian McEwan og Sigrid Undset.

Beste lese-snacks:
Jeg spiser helst ikke mens jeg leser, så det blir enkle ting som frukt og yoghurt.

Beste lesedrikke:
Samme som over, men vann eller kakao, avhengig av årstid og lesested.

Beste bakgrunnsstøyen:
Altså, ingenting slår stillhet. Men lyden av regn mot ruta er heller ikke så ille. Eller vind, som suser og bruser i toppen av løvtrærne, som rasler i ospa og uler ned i pipa. Fuglesang er også bare koselig. Ellers er det jo en god del lyder som nesten umerkelig glir inn i huet underveis i lesinga, men som en ikke tenker over fordi de er så velkjente og vante.

Når på døgnet leser du helst:
Om formiddagen leser jeg det kjipeste pensumet (du og jeg, Barker), om ettermiddagen tar jeg kortere tekster som essay og artikler, utdrag o.l. Om kvelden leser jeg for kos, så da blir det skjønnlitteratur av fritt valg. Nå er det Hollases krønike av Ragnhild Jølsen.

Beste bakfull-lesing:
Dette har jeg absolutt null erfaring med, men jeg tror vel utbyttet ville blitt nokså skralt, økende proporsjonalt med antall enheter konsumert kvelden i forveien.

Beste kollektivtrafikklesestoff:
Romaner på ca. to hundre sider, som kan leses ut tur-retur eller lignende som er tilpassa reisas varighet. Ved korte reiser synes jeg det er mer greit med aviser eller magasiner, fordi det er lettere å hoppe inn og ut av tekstens verden.

Dette var meg, hva med deg?

tirsdag 22. oktober 2013

Nobelprisen, 1902

Tidenes andre nobelpris i litteratur blei utdelt i året 1902. Og allerede nå er det svært tydelig at prisen er mye mer etablert enn året før. Flere nasjonaliteter, institusjoner og personer er med på å nominere aktuelle kandidater, blant anna britene (du veit, når franskmenna vinner noe, kan ikke britene være dårligere). Antallet kandidater har økt nokså drastisk, fra 25 til 34. Når det ikke har økt mer, skyldes det sjølsagt at mange nominerer de samme kandidatene. Flere av de nominerte er naturligvis helt ferske på lista, inklusive noen velkjente navn for oss norske. Men en finner også "gamle travere" her, og med det hinter jeg både til status som nominert i 1901 og høy alder. Generelt burde vel flere nominerte bety et vanskeligere valg for De Aderton, uten at jeg veit noe om saksgangen og debattene fra 1902. Likevel er det et tankekors at Akademien, med så mange gode kandidater og flere "reine" forfattere enn sist, klarer å velge en person som ikke først og fremst er forfatter.

De nominerte i 1902 var:

1. José Echegaray y Eizaguirre (1832-1916), spansk dramatiker
1. Theodor Mommsen (1817-1903), tysk historiker
2. Émile Zola (1840-1902), fransk forfatter
2. Paul Sabatier (1858-1928), fransk teolog
1. Arne Garborg (1851-1924), norsk forfatter
1. Leo Tolstoj (1828-1910), russisk forfatter
1. Ventura F. López (?), spansk forfatter
1. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), norsk forfatter
1. Theodor Zahn (1838-1933), tysk teolog
1. Bernard Bosanquet (1848-1923), britisk filosof
1. George Meredith (1828-1909), britisk forfatter
1. Henrik Ibsen (1828-1906), norsk forfatter
1. Marcel Barrière (1860-1954), fransk forfatter
1. Karl Weitbrecht (1847-1904), tysk professor og forfatter
1. Giosuè Carducci (1835-1907), italiensk professor og forfatter
2. Antonio Fogazzaro (1842-1911), italiensk forfatter
1. Houston S. Chamberlain (1855-1927), tysk forfatter
1. Archibald Robertson (1853-1931), britisk teolog
2. Franz Kemény (1860-1944), ungarsk rektor
2. Henryk Sienkiewicz (1846-1916), polsk forfatter
2. Frédéric Mistral (1830-1914), fransk poet
2. Alexander S. Baumgartner (1841-1910), sveitsisk litteraturhistoriker
1. Hartmann S. Grisar (1845-1932), tysk kirkehistoriker
1. William Butler Yeats (1865-1939), irsk forfatter
1. Gerhart Hauptmann (1862-1946), tysk forfatter
1. Charles Wagner (1852-1918), fransk prest og forfatter
1. Gustav Falke (1853-1916), tysk poet
1. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
1. Herbert Spencer (1820-1903), britisk filosof
2. Gaspar Núñez de Arce (1834-1903), spansk politiker og forfatter
1. Sir Lewis Morris (1833-1907), britisk forfatter
1. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
1. Anatoly F. Koni (1844-1927), russisk senator, advokat og forfatter
2. Gaston Paris (1839-1903), fransk filolog

Tallet før navnet indikerer hvor mange ganger vedkommende har vært nominert. Jeg tror essensen er forvekslende lik med året før: nokså høy gubbefaktor. Men gubbene er i det minste fordelt over flere nasjonaliteter. Og det er hyggelig at en under førti har kommet med på lista denne gangen også; irske Yeats. Om en ser på årstall for fødsel og død, ser en at mange er født før 1840. De er altså over seksti år når de blir nominert til prisen. For meg harmonerer dette svært godt med hva jeg forbinder med Nobelprisen i litteratur: en internasjonal hyllest av et solid, viktig og varig forfatterskap. Men hele 13 nominerte dør innen 1910. Det sier seg sjøl at ikke alle mottar prisen. Vil noen av de nominerte fra 1902 noensinne få den store gleden, eller er noen dømt til å være "listefyll"?

Også denne gangen prøver jeg meg på en aldri så liten nobelkonkurranse (men noen hint fins i innlegget, så les nøye):
1. Hvor mange kvinner er representert her?
2. Hvor mange norske er nominert?
3. Hvem mottar Nobels litteraturpris i 1902?

lørdag 19. oktober 2013

Biografi: Barokke damer

Bildekilde: Pax og
Sébastien Bourdon
Det er klart for en litt forsinka runde tre (jeg er med for andre gang) i Ingalills biografilesesirkel, og denne gangen var temaet driftige damer. Jeg hadde, som vanlig, problemer med å velge bare ei bok eller ei dame, og valgte derfor alle sammen! Eller nesten - boka er jo litt avgrensa, og det dreier seg stort sett om spennende og uvanlige kvinneskjebner i 1600-tallets Europa.

Barokke damer er ei flott, gjennomillustrert bok av biograf, cand.philol., statsstipendiat og kvinnehistoriker Elisabeth Aasen (f. 1935), utgitt på Pax i 2005. Den er en del av Aasens nybrottsarbeid som kvinnekulturhistoriker, et omfattende arbeid hun har brukt nesten hele livet på. Første utgivelse kom allerede i 1978, men gjennombruddet kom med Driftige damer: lærde og ledende kvinner gjennom tidene i 1993, ei bok jeg leste og koste meg med i fjor, og som egentlig er kortversjonen av Aasens omfattende studier. Mer detaljer betyr mer kos, derfor har jeg denne gangen tatt for meg en noe mer konsentrert (i tid) og detaljert (i biografi) utgivelse, nemlig det imponerende verket Barokke damer: Dronning Christinas europeiske reise. Og boka kan så absolutt anbefales.

Barokke damer er et solid, kulturhistorisk verk hvor leseren, gjennom ulike biografiske opplysninger, historiske sveip, gjengivelse av religiøse debatter, henvisninger til litterære verk og sitater fra flerfoldige brev, blir skolert i barokken som epoke og særskilt hvordan barokke damer i Europa levde og tenkte. Men overskrifta på innlegget kunne like gjerne handla om den helt unike svenske dronninga Christina (1626-1689). Det er nemlig hun som er Aasens "hovedperson", og som med sine tanker, handlinger og levesett i følge Aasen er sjølve definisjonen på barokk. Og som vi jo alle veit, stammer ordet 'barokk' fra portugisisk og betyr uregelmessig forma perle. Hvordan kan en så kalle en regent for 'barokk'? Jo, fordi Christina dels ikke kunne og dels nekta å innordne seg. Før hun blei født, hadde en bortimot bestemt at det var en gutt som kom. Hun blei oppdratt som gutt, og noe av det mest spennende hun visste, var å være med soldatpappa og konge Gustav Adolf (1594-1632) på festningsbesøk, skyting, fekting, ridning og jakt. Når faren plutselig døde, blei Christina dronning av stormakta Sverige, seks år gammel.

Mens et formynderstyre hadde den faktiske kontrollen med riket, var det omfattende studier som kom til å oppta Christinas tid. Før hun fylte atten og besteg trona, var hun kyndig - skriftlig og muntlig - i åtte ulike språk, samt at hun, fra før hun var åtte år, hadde hatt en streng timeplan med blant anna filosofi, religion, litteratur, historie, politikk og diplomati. Ja, for skrive og lese på både svensk og tysk kunne hun allerede før hun var fire. Og lærerne var de beste Sveriges hoff, med utstrakte forbindelser i både inn- og utland, den gangen kunne oppdrive. Christina var svært interessert og lærevillig, tilegna seg nye ting raskt, og likte å konversere på ulike språk. Det var en dannet dronning som besteg trona i 1644.

Men dronninga hadde ikke kommet for å bli. Aasen diskuterer når hennes religiøse interesse blei vekt, og eventuelt hvem som kan ha framskynda prosessen. Den franske filosofen René Descartes (1596-1650) pekes ut som en blant flere. Han blei invitert til det kalde Sverige av Christina sjøl. Hans kontinentale og bedagelige vaner passa ikke den asketiske dronninga, og han frøys på seg lungebetennelse og døde noen måneder etter ankomst. Kanskje blei hun sikker da, kanskje hadde hun alltid vært det. Dronning var hun, og det skulle hun alltid komme til å være, tvers igjennom. Men ikke lenger dronning av det protestantiske Sverige. Gjennom dronning Christinas unike liv som svensk statsoverhode, som hylla fredsdronning (1648) og respektert jomfruregent, seinere abdisert dronning og konvertitt, lærer vi ikke bare om Christina og den kaotiske, barokke tida, men også om en mengde andre kvinneskjebner, og djupest sett også om oss sjøl.

Aasen er en fremragende (og prisbelønt) formidler som trekker fram intellektuelle og utradisjonelle kvinner som lever i Europa på denne tida. Spennvidden er stor, sjøl om Aasen som regel henter eksemplene sine fra den privilegerte stand: det er dronninger og prinsesser, forfattere, biografer, brevskrivere og hoffdamer, men også mer "ordinære" salongdamer, klosterkvinner og prostituerte. Felles for dem alle er at de kjemper for retten til å velge sitt liv, slik Christina også gjør. De er frie og frigjorte, uavhengige og ugifte. De tør å sette spørsmålstegn ved flere av de etablerte sannhetene og strukturene i samfunnet (i f.eks. Frankrike og Italia), og de tør å stå for sine valg. Christina konverterer med bravur. Kongens barnepike ender opp med å bli kongens hustru. Og den prostituerte Ninon, som faktisk forvises, makter å komme tilbake og ender opp med å bli et respektert medlem av samfunnet.

Og under ligger hele tida det storpolitiske spillet og ulmer. Christina er riktignok ikke dronning av ett bestemt land, men hun er like fullt dronning, og politikken er en oppriktig interesse. Dyktig er hun også, til å skaffe seg allierte, til å forhandle. Hun spiller et høyt, risikabelt strategisk spill med seg sjøl, sitt (gode?) rykte og sin økonomi som innsats, mot drevne mannfolk som solkongen Ludvig 14. (1638-1715), kardinal Mazarin (1602-1661) og pavene (ja, i flertall). Vi følger henne på hennes reise gjennom Europa, fra abdikasjon til død, i møter med ekstraordinære kvinner og menn, på triumfferd, på tiggerføtter, som seirende og suveren. Hun lever et eventyr av et liv, omgitt av nydelige gjenstander og tenkende mennesker, som den vakre kunsten i boka illustrerer, og hun var så absolutt unik: mannhaftig med beina på en annen stol eller bordet, upen og uflidd med rufsete og dårlig påsatt parykk, mannsklær, herresko, ridende, kompromissløs, en intellektuell begavelse, utafor alle kjønnlige normer. Hun var dronning Christina av Europa.

onsdag 16. oktober 2013

Den amerikanske jenta

Norsk forside ved
Exil Design og Pax
Og på 467 sider var det gjort. Finlandssvenske Monika Kristina Fagerholm (f. 1961) er min nye favorittforfatter. Og egentlig trenger jeg ikke skrive så mye mer enn det. For meg er det mer enn nok. Men for alle andre blir det vel en ganske stusselig introduksjon til romanen Den amerikanske jenta, som jeg nettopp har lest. Boka kom ut på svensk i 2005, og blei oversatt til norsk i 2007. Jeg har lest den norske utgava denne gangen, som Pax forlag og Kyrre Haugen Bakke står for. Men jeg merka det godt underveis, at jeg savna det svenske, syngende målet, den finske krafta, nærheten til forfatter og tekst. Så neste gang blir det Fagerholm på svensk. Ja, for jeg må jo lese oppfølgeren også, Glitterscenen, fra 2009.

Det er vanskelig å oppsummere hva Den amerikanske jenta handler om, fordi jeg ikke vil avsløre for mye av det som skjer i boka. Men denne amerikanske jenta, hun heter Eddie. Og hun drukner i Buletjern i Trakten, et lite sted utafor Helsingfors, i august 1969. Og hva som egentlig hendte den dagen, og natta i forveien, får vi ikke vite før mot slutten av romanen. Ytre sett er romanen en kriminalroman, med ei lang spenningskurve som strekker seg fra begynnelse til slutt, for det fins et lik, og en gjerningsmann, og sammen med ungjentene Sandra og Doris jakter vi noen år seinere på den egentlige løsninga. Men alt kompliseres når det ikke bare er snakk om ett lik, men to. Björn er også død. Hvorfor? Og så blir det tre. Og fire.

Indre sett handler dette om så mye mer enn hvem som har gjort hva. Sandra Wärn, den lille, ensomme jenta med hareskåret, ankommer Trakten for første gang på begynnelsen av søttitallet. Ålendingen har bygd drømmehuset. Men Lorelei Lindberg er ikke så glad og begeistra som hun skal være. Og så rakner alt sammen. Lille Bombay også. Heintz-Gurt får skylda, han og helikopteret som kom og henta Lorelei Lindberg. Tilbake sitter Sandra med alle jaktselskapene og de mange cateringdamene og en Ålending som lukker døra. Ute i myrtraktene, bortafor Buletjern, bor det ei lita, vanskjøtta jente som heter Doris Flinkenberg. Når myrpappaen setter fyr på huset, både en og to ganger, er det Doris som må redde myrmammaen. Og hun svarer med å rundjule lille Doris Flinkenberg, gang på gang. Men endelig får den forbrente og forfrosne Doris komme til søskenbarnmoren. Søskenbarnmoren, som ikke har klart å leve sia Björn døde. I huset i den mer vasstrukne delen av skogen søker Doris og Sandra sammen på bunnen av det nye svømmebassenget uten vann. Og her blir fortellingene virkelige.

Monika Fagerholm skriver sterkt og stødig om den vesle plassen Trakten, skogen, det forlokkende Buletjern og de skadeskutte ungjentene. Hun er alltid på dem, med dem, i dem, men i tredjeperson. Derfor kan hun hoppe mellom dem når det passer henne, bryte kronologien uanstrengt, vende tilbake. Fagerholm skildrer de samme situasjonene fra forskjellige synsvinkler, hun legger lag på lag og tilfører noe nytt hver gang, en detalj, som en rød regnfrakk eller et par støvler, en lyd - som et skudd, et blikk - gutten i skogen. Hendelsene utbroderes langsomt, av og til er det ulidelig spennende, for vendingene er både uforutsigbare og interessante. Romanen har en genial komposisjon og en overlegen dramaturgi; Fagerholm lar informasjonen piple fram i kontrollerte størrelser. Leseren pusler helheten sammen, venter utålmodig på neste bit, bare for å oppdage at puslespillet må legges på nytt, for noe er feil.

Og noe er virkelig helt feil. Med Bencku, som bare tegner rare kart, drikker seg dritings og streifer rundt i Trakten. Med tvillingene Rita og Solveig, som skjuler noe, noe viktig, aner Doris Flinkenberg. Og med huset i den mer vasstrukne delen av skogen, med den lange betongtrappa som går rett ut i ingenting. Doris snoker rundt på egen hånd. På låven til Bencku finner hun tingene til den amerikanske jenta, Eddie, under en hemmelig lem i golvet. Hos Sandra finner hun et bilde i nattbordskuffen til Ålendingen. Dessuten virker ikke telefonnummeret til Heintz-Gurt. Og Ingen Herrmann kan fortelle at Eddie løy og stjal. Hvem var hun egentlig, den amerikanske jenta? Og hvem er Sandra Wärn?

Det er utfordrende å vurdere hvem som er hovedpersonen i Den amerikanske jenta. Jentene betrakter hverandre, seg sjøl og sine omgivelser, og har alltid mye å fortelle, om Bombenedslaget Pinky Pink, Rita, Bencku og Kenny og alle de andre som kommer til og reiser fra Trakten. Men det er Eddie som setter i gang alt sammen, som forener Sandra og Doris. Men vi blir aldri kjent med Eddie, ikke egentlig, og mange hemmeligheter tar hun med seg når hun dør. Ikke en gang Bencku kan svare. Og Björn er jo også død. Fagerholm skriver mest om Sandra, den lille silkehunden, Sandra med hareskåret som går på den franske skolen. Hun er med i jetsettlivet, observerer mye, men forstår ikke alt, hun er jo bare et barn. Det er Sandra vi blir best kjent med, men vi kommer aldri innpå henne. Søster Natt/Søster Dag opprettholder en distanse gjennom hele boka, en distanse som i sin tur er med på å skape Doris' skjebne. Doris, derimot, kommer vi tettere på. Det er hun som bryter ut av de intense leikene, den altoppslukende verdenen til Ensomhet&Angst, til slutt alt sammen.

I tillegg til Sandra, Doris og Eddie, bipersoner som Ålendingen, Lorelei Lindberg, Det Sorte Fåret, Bencku, familien Backmanssons, Micke Friberg og andre originaler, spiller både musikk og steder viktige roller i boka. Sjølve Trakten er tungt vekta i hele teksten, med sine mørke skoger og djupe vann, støvete veier og brått vekslende vær. Buletjern med Loreklippen får symbolsk betydning, i likhet med svømmebassenget uten vann i huset i den mer vasstrukne delen av skogen. Mange gjenstander tillegges også stor verdi og kan brukes i tolkninger av personer og verket i sin helhet. Eksempler er ringeklokka, kassettene til Doris, stoffene fra Lille Bombay, ringen, regnfrakken, kartet, støvlene, pistolen. At disse tinga lades skaper et voldsomt trykk i teksten, og som leser venter en bare på at elementet skal bringes fram igjen og igjen og igjen til en får tak i hva det egentlig symboliserer og hvordan det henger sammen med helheten.

Fagerholm er en unik og fascinerende forfatter. Mest imponert er jeg av språket, som er så mektig, og den spesielle skrivestilen. Jeg opplever at forfatteren nesten opphever setningsnivået, hvor hun setter punktum spiller ingen rolle, for historia sprenger seg fram. Setningene hennes er ofte ikke grammatikalske, men hun er så insisterende og sterk at det er vanskelig å kritisere henne for noe. Forfatteren veksler mellom svært lange fortellende setninger, rask, indre monolog, muntlig språk og setninger på bare ett ord. Hun er så nært disse ungjentene som en kan komme reint språklig, hun speiler dem, er dem, deres nivå, interesser, leiker og fantasi, det barnlig konkrete og det ungdommelig drømmende. Her et utdrag fra side ni:

"Det hendte seg i Trakten, ved Buletjern. Eddies død. Hun lå på bunnen av tjernet. Håret sto ut fra hodet i fyldige, lange lokker, som blekksprutarmer, øynene og munnen var sperret opp på vidt gap. Han så henne fra Loreklippen der han sto og stirret rett ned i vannet, han så skriket som kom fra den åpne munnen hennes, det som ikke hørtes. Han så inn i øynene hennes, de var tomme. Fisker svømte ut og inn gjennom dem og de andre hulrommene i kroppen. Men først senere, da det var gått en tid.
     Han holdt aldri opp å se det for seg.
     At hun var blitt sugd ned i tjernet, som i Bermuda-triangelet.
     Nå lå hun der og var utenfor rekkevidde, på ti meters avstand, synlig bare for ham, i det grumsete og mørke vannet.
     Hun, Edwina de Wire, Eddie. Den amerikanske jenta. Som de kalte henne i Trakten.

Og han het Bengt. Tretten år gammel i august 1969 da allting skjedde. Hun var nitten, Eddie. Edwina de Wire. Det var rart. Når han siden så navnet hennes i avisene, var det som om det slett ikke var henne.
     "Jeg er en fremmed fugl, Bengt. Er du også det?"
     "Ingen kjente min rose i verden, unntatt jeg."
     Hun hadde snakket slik, med underlige ord. Hun hadde vært en fremmed der, i Trakten.
     Den amerikanske jenta. Og han, han hadde elsket henne."

Den amerikanske jenta er herlig original i navn, perspektiv og framføring. Den er også sjangeroverskridende, og har trekk fra mange ulike romantyper som oppvekstromaner, psykologiske romaner og kjærlighetsromaner i tillegg til å være en spenningsroman. Fagerholm skriver direkte og utilslørt, mye er rått og intenst, både tematisk og som leseropplevelse. Forfatteren byr på intelligent intertekstualitet og morsom parafrasering underveis, i tillegg til skildringa av mange sterke sanseopplevelser. Hun spinner et nett av myter rundt Sandra og Doris, myter som begynner med Eddie. Eller er det virkelighet? Fagerholm leiker med hovedpersonene sine, og med leseren.

Underveis i lesinga kunne jeg ikke la være å tenke på to andre forfattere. Den ene er Kerstin Ekman (f. 1933), som med sin Hendelser ved vann (1993) også kretser omkring unge mennesker, kjærlighet, død og et nærmest uløselig mysterium knytta opp mot et tjern. Den andre er Per Olov Enquist (f. 1934) som forteller litt på samme måte som Fagerholm: Begge åpner med det viktigste først. Hvem som dør, når og hvordan. Og etterpå må de rekonstruere alt som virkelig hendte for å forklare hvorfor det blei nettopp slik. Teknikken er totalt overveldende når den er godt gjennomført, fordi alt lades, alt tillegges mening og viktighet, også i en roman på 467 sider.

Den amerikanske jenta er en tragisk beretning hvor veien fra latter til gråt og fra liv til død er forbausende kort. Kontrastene mellom de mørke og de lyse kreftene trekker i hver bokside. Fagerholm framstår som en skarp menneskekjenner som skildrer mennesker i deres vanskeligste fase av livet: tenåra. Fantasien er vilter, ingenting er sikkert, og alt kan endre seg på mindre enn en dag. Bare et kyss, et par skøyter, lyden av et skudd-. Det er utrolig imponerende å ha kontroll på så mange ulike fragmenter, så mange puslespillbiter, og at det komplekse resultatet er såpass intenst hele veien. Jeg har bare to kommentarer, hvorav den ene er retta til forlaget: å ha innholdsliste bakerst i boka er ganske teit. Hva med å ha den foran? Min eneste innvending til verket er at det ikke er rørende. Men det kommer nok av distansen. Dessuten tror jeg ikke at det trengs. Romanen står fjellstøtt mellom de solide, grønne permene.

søndag 13. oktober 2013

Nobelprisen, 1901

I forbindelse med utdelinga av Nobelprisen i litteratur for året 2013, har jeg blitt litt nysgjerrig på tidligere nobelprisvinnere. Jeg har tilbrakt en del tid på den offisielle nobelsida, som forøvrig er veldig flott og som du også kan finne her, og serverer nå en oversikt over de nominerte til Nobels litteraturpris i 1901, altså dens første år. For meg er det en del ukjente navn her, så jeg blei veldig glad da Zola dukka opp! Ellers er det vel også nokså tydelig at dette er i litteraturprisens startfase, for ikke alle, prisvinneren for 1902 medregna, er mest kjent for sin skjønnlitterære skriving. Mer om det seinere, nå er det altså 1901 det gjelder. Tallet før navnet indikerer antall ganger vedkommende har vært nominert - naturligvis er tallet 1 for alle dette året.

De nominerte i 1901 var:

1. Ossip Lourié (1869-1955), fransk forfatter
1. Frédéric Mistral (1830-1914), fransk poet
1. Charles Renouvier (1815-1903), fransk filosof
1. Émile Zola (1840-1902), fransk forfatter
1. Paul Sabatier (1858-1928), fransk teolog
1. Oscar le Pin (?), sveitsisk forfatter
1. Sully F. Prudhomme (1839-1907), fransk poet
1. Gaspar Núñez de Arce (1834-1903), spansk politiker og forfatter
1. Louis Ducros (1846-1935), fransk professor, litteraturhistoriker og forfatter
1. João da Comara (1852-1907), portugisisk forfatter
1. Julius Gersdorff (1849-1907), tysk forfatter
1. Antonio Fogazzaro (1842-1911), italiensk forfatter
1. Carl G. Estlander (1834-1910), finsk litteratur- og kunsthistoriker
1. Alexandru D. Xenopol (1847-1920), rumensk historieprofessor
1. Charles Borgeaud (1861-1940), sveitsisk advokat og historieprofessor
1. Edmond Rostand (1868-1918), fransk forfatter
1. Henryk Sienkiewicz (1846-1916), polsk forfatter
1. Alexander Baumgartner, S.J. (1841-1910), sveitsisk litteraturhistoriker
1. Malwida von Meysenbug (1816-1903), tysk forfatter
1. Auguste Sabatier (1839-1901), fransk teolog
1. Franz Kemény (1860-1944), ungarsk rektor
1. Paul Duproix (?-1912), sveitsisk professor i pedagogikk
1. René Vallery-Radot (1853-1933), fransk forfatter
1. Giacomo Stampa (?), italiensk forfatter
1. Gaston Paris (1839-1903), fransk filolog

Ja, hva kan vi så utlede av dette? Det er på tøysevis med gamle franske mannfolk her, og om en ser litteraturprisene fra 1901-2013 under ett, så er det faktisk de gamle franske mannfolka som har fått flest. Det er i alle fall svært tydelig hvor fokuset ligger - men det må nevnes at i året 1901 er Frankrike både en av få europeiske stormakter og verdens dannelsesideal nummer én. Resten av verden er praktisk talt kolonisert. Likevel, er det bare jeg som synes det er underlig at lista er fri for briter? Kanskje ikke, når britene ikke en gang var med på å nominere (men det var franskmenna!), og dessuten var en smule uinteresserte. Men skreiv, det gjorde de jo. Det er mer enn en kan si om de nominerte - for her er det mange andre yrker i farta. Den ungarske rektoren skreiv forresten ikke så mye, men han grunnla en skole. Like greit at han ikke vant, kanskje. 

Og til slutt, en liten nobelkonkurranse, som må besvares helt uten fusking:
1. Er det bare mannfolk på denne lista?
2. Hvem mottar faktisk Nobels litteraturpris for året 1901?

Svarer du rett, mottar du heder og ære!

torsdag 10. oktober 2013

Nobelprisen i litteratur 2013

Og der kom endelig Peter Englund (f. 1957) ut fra de doble hvite dørene pryda med gull, ulastelig antrukket i den brune dressen, som han avslørte var hans nobelantrekk i går. Det er nemlig den tida på året igjen, hvor Svenska Akademien etter flere måneder med lesing og diskusjoner skal tildele en heldig forfatter verdens fremste litterære utmerkelse: Nobelprisen.

Mine kandidater er de samme som alltid - slik kommer det til å være til de endelig mottar prisen eller dør: canadiske Margaret Atwood (f. 1939), svenske Per Olov Enquist (f. 1934) og britiske Ian McEwan (1948). Jeg veit at dette er forfattere som mest sannsynlig har vært på blokka til Akademien flere ganger de siste åra, uten at det i seg sjøl er en garanti for mottakelse. Mange av vår moderne tids aller største forfattere har nemlig ikke mottatt Nobelprisen i litteratur - det vanlige norske eksempelet er Henrik Ibsen (1828-1906). Og det kryr av andre. En kan derfor nesten like gjerne spørre hvem som blir forbigått i år, som å spørre om hvem som vinner. For vinneren er bare én, de håpefulle og verdige, er mange.

Å på forhånd skulle spå eller tippe hvem som mottar prisen, er omtrent umulig. "De Aderton" i Akademien er uforutsigbare og noen ganger helt uforståelige i sine valg. Jeg synes de siste åra godt viser vinglinga og slingringa som må ha foregått bak Akademiens lukkede dører. I 2011 gikk prisen til Tomas Tranströmer (f. 1931) - en uproduktiv og gammel poet. Dette må ha vært tidenes kompromiss - for meg virker det veldig som om noen har et horn i sida til nettopp Enquist, som "bare" har fått lille Nobel. I fjor gikk prisen til kontroversielle Mo Yan (f. 1955). Forfatteren bør sikkert hedres for å skrive fra det lukkede Kina, men kanskje ikke akkurat med den prisen? Kritikken har det i alle fall ikke vært umulig å komme forbi. Ellers er også tildelinga i 2004 for meg en gåte, da sinte Elfriede Jelinek (f. 1946) ut av det blå mottok utmerkelsen. Rabalder blei det den gang også.

I år har norske Jon Fosse (f. 1959) nokså overraskende klatra på ymse lister og blitt en storfavoritt - det vil si en medieskapt en. For hvilke navn som virkelig står på de svenske blokkene får vi ikke vite før femti år etter at prisen er utdelt. Det vil si at det i 2013 blei avslørt hvem som var de aktuelle tilbake i 1962. I det året var det hele 66 nominerte, og av dem var det 15 nye navn. Utover høsten gikk diskusjonen varmt omkring forfattere som Robert Graves (1895-1985), John Steinbeck (1902-1968), Karen Blixen (1885-1962 - hun døde i september og blei derfor brått utaktuell), Lawrence Durrell (1912-1990) og Jean Anouilh (1910-1987). Som kjent var det Steinbeck som endelig fikk prisen - etter å ha vært nominert i åtte år (1943, 1944, 1945, 1949, 1958, 1959, 1960 og 1961).

Og i dag er det altså en ny forfatter som skal hedres. Blir det en av "mine" kandidater? Jeg tror isåfall at Margaret Atwood har best sjanse. Det er på tide med en kvinnelig prisvinner igjen, og canadierne har ikke mottatt noe på lenge. Nå er klokka like over ett, og Peter Englund sier foran det enorme pressekorpset: Ja, det er ei kvinne! Nobelprisen i litteratur for 2013 går til canadieren Alice Munro (f. 1931).

Gratulerer så mye!

tirsdag 8. oktober 2013

Favorittforfattere: R

Etter å ha holdt på med en høyst personlig kåring av favorittforfattere sia mars 2012, er turen nå kommet til bokstaven R. Og også denne gangen har det vært litt vanskelig å komme fram til to soleklare vinnere - på Q var det jo helt umulig. R er som kjent en veldig vanlig bokstav, og brukes hyppig som første bokstav i fornavn - også av forfattere. Derfor virka det svært lovende før jeg begynte å undersøke bokhyllene mine. Men resultatet blei ikke som forventa. Det var rett og slett ikke så mange gode alternativer å finne! Men de fins, det veit jeg jo. Bare ikke her. Bare ikke lest av meg. Etter mye att og fram blei det derfor slik: på bokstaven R har jeg kun valgt én favorittforfatter.

Bildekilde:
lokalmagasinet.no
Ragnhild Jølsen (1875-1908)
Ja, og det er sjølsagt Ragnhild Theodore Jølsen, dama jeg skriver om jevnt og trutt her på bloggen. Det er sikkert derfor litt kjedelig at jeg skriver om henne enda en gang! Men fra jeg leste henne for første gang i oktober 2012, altså for ett år sida, og til nå, så har jeg ikke fått henne ut av huet. Hun har bitt seg fast oppi der, laga sitt eget rom, hvor både verkene hennes og forfatteren sjøl kretser rundt, av og til hvileløst, av og til bare er i en slags døs. Jeg er fascinert av henne, og djupt imponert, men også ganske skremt. Hun skriver med en sjelden kraft og intensitet, verkene er fylt med kontraster, symbolikk, myter og sterke replikker, og inneholder mange stikk til samfunn og maktpersoner.

Det er klart, det blir mye. Slik jeg skildrer nå, virker det sikkert som om bøkene hennes er lange og overlessa med alskens virkemidler. At Jølsen var en løs kanon, eller lignende, i sin samtid, og at bøkene hun skreiv var et utløp for energi og aggresjon. Mye av det er helt feil. For eksempel er Rikka Gan (1904), den strammeste og mest fullendte romanen til forfatteren (og også den hun var mest fornøyd med sjøl), under hundre sider lang. Den kan med andre ord leses på noen timer. Men det geniale ligger i at en god leser bruker lang tid på å dekode teksten, nøste opp symbolikken, tolke metaforene, ta intertekstualiteten, forstå det litterære og historiske bakteppet og hva som faktisk skjer i teksten, oppdage frampekene, se tvetydighetene, akseptere tidshoppene og tekstens kronologi og så videre. Og gjennom et slikt arbeid med en så intens og sterk tekst som Rikka Gan, blir en helt hekta. Det gotiske universet, med predestinasjon, naturalistiske skildringer, rå bruk av symboler og gjenstander, spill med myter og moral, hvor forfatteren ikke kvier seg for å ta opp vanskelige temaer eller å skildre affekt og vold, er et forlokkende, truende, dystert og suggererende univers. Vi veit det går dårlig, men vi må lese likevel, det er nærmest som en besettelse.

Rikka Gan er uten tvil den beste av Jølsens romaner. Her er hun så fokusert og tydelig, ingenting er overflødig, alt er elegant utført. Debuten Ve's mor fra 1903 er også svært god, og inneholder mye av det samme. Det er en urovekkende disharmoni over verkene fra første side. Jølsen skildrer sterke kvinner som opplever at naturkreftene trekker i dem, i kropp og sjel, det er lokking, leiking og luring, det er frigjort seksualitet og ubrytelige bånd, store indre konflikter om rett og galt, etikk og moral, og et umenneskelig press på psyken. Paula opplever at virkeligheten blir utydelig, hun ser syner, noe Rikka også gjør. Mye spenning ligger i hvordan en som leser skal tolke synene, reint konkret, som fantasi, virkelighetsflukt, hjemsøkende mareritt eller indre kamp?

Et anna viktig element for Jølsen er slekta og dens ubrytelige bånd på kryss og tvers av generasjoner. En er bærer av det en kommer fra, enten en vil det eller ei. Dette viser Jølsen svært godt i både Rikka Gan og oppfølgeren Fernanda Mona fra 1905. Her er hovedpersonen noe yngre enn i de foregående romanene, og mindre steil enn både Rikka og Paula. Resultatet er ei "mjukere" bok, som likevel ikke er mindre sterk eller viktig. Gjennom Fernanda får Jølsen belyst de få mulighetene unge kvinner hadde rundt år 1800, og hvor vesentlig det var å ha en "beskytter" som så til at en fikk utdanning eller arbeid (å gå i tjeneste). Fordi slektas rykte kommer først, er det lite å gjøre for Fernanda. Å fri seg fra slekta innebærer ikke bare å fri seg fra fortida, men også fra seg sjøl. Det blir en umulig oppgave for ungjenta.

Alle verkene til Ragnhild Jølsen foregår innafor samme skjebnetunge geografiske område, Enebakk, der Jølsen sjøl vokste opp. Noen tekster, som Rikka Gan og Fernanda Mona, er lagt omtrent hundre år tilbake i tid, mens andre tekster, som mange av fortellingene i Brukshistorier (1907), foregår i samtida. Den røde tråden er kvinna, ofte ei ung kvinne, hennes liv og muligheter, indre og ytre sett. Jølsen skilder hvilke utfordringer kvinner må igjennom, erfaringene de gjør seg og hvordan det er med på å fremme gode eller dårlige egenskaper hos enkeltmenneskene. Jeg leser mye av hennes egen biografi og viktige erfaringer inn i bøkene, jeg ser for meg at hun skreiv med hele seg.

Ragnhilds verden, der hun står med ett bein i den rurale og folkelige bondekulturen, og ett bein i den industrialiserte arbeiderkulturen, mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom belag og resiprositet, individualitet og fremmedgjøring, land og by, før og nå, denne enestående brytningstida, med alle sine fallgruver og utfordringer, alt skinner igjennom tekstene, farger dem, farger deg. Og derfor er det verdt å lese Ragnhild Jølsen.

Hvem er dine favoritter på R?
Ja, for kanskje du har klart å finne mer enn én? I hyllene fant jeg både Rudyard Kipling, Robert Musil, Robert Louis Stevenson (som jeg veit er manges favoritt), Rose Tremain og Rosemary Sutcliff, uten at noen av disse hittil har gjort meg like interessert i tekstene sine som Ragnhild Jølsen har gjort. I tillegg dukka tre norske opp, Rune Belsvik, Roy Jacobsen og morodama Agnes Ravatn (hvis det er lov å bruke etternavn). Er kanskje noen av disse dine yndlingsforfattere, eller velger du noen helt andre? Det er sikkert fryktelig mange gode alternativer her, bare en har lest dem!

Fortsatt god leseuke, alle sammen!

torsdag 3. oktober 2013

Høstlesing, del II

Det er høstferie for et stort flertall, og på Gardermoen var det smekk fullt tidlig mandag morgen. Alle skulle visst ut å reise, meg sjøl inkludert. Og hva er vel mer naturlig å ha med på reise enn ei bok? Eller flere? Kofferten min var i alle fall tung, lasta med pensum og kosebøker som den var. Og etter noen dager med studietur, er den på mistenkelig vis blitt enda tyngre. Oktober er ellers måneden for to store hjemmeeksamener, så sjøl om jeg har lyst til å krype opp i sofaen med et pledd og ei bok, blir det nok ikke slik så ofte som jeg ønsker. Så i tillegg til å lese fagboka til Chris Barker, har jeg kun to konkrete lesemål for oktober.

Monika Fagerholm
Endelig er det min tur til å lese den kritikerroste, finlandssvenske forfatteren Monika Fagerholm! Den utvalgte boka er Den amerikanska flickan fra 2005, som jeg fikk på norsk til bursdagen min i 2011. Boka mottok den høythengende svenske litteraturprisen Augustpriset samme år som den kom ut, i tillegg til tre andre priser og flere nominasjoner, blant anna til Nordisk råds litteraturpris. Såvidt jeg har forstått, har den 467 sider lange boka et typisk krimplott, men løsningene kommer ad omveier. I hvert kapittel får vi se hendelsene fra en ny synsvinkel, og leseren kan legge de ulike historiene oppå hverandre og tilslutt se en slags helhet. Boka omhandler området Trakten, den amerikanske jenta Eddie, som blir funnet død i tjernet, og om hva som egentlig skjedde før og etter Eddie døde. Hadde Björn noe med det å gjøre, sia han hang seg like etterpå? Hva veit Bencku? Og hva var det Doris så? Jeg håper å legge ut et innlegg om boka neste helg.

Elisabeth Aasen
Oktober er også måneden for tredje runde i Ingalills biografilesesirkel. Denne gangen er det viktige damer som skal i ilden, og sia jeg ikke har klart å velge ei dame, velger jeg like gjerne mange med Elisabeth Aasens kvinnehistoriske verk Barokke damer. Jeg koste meg veldig med Driftige damer i fjor, og tenker at dette blir minst like bra. Hatten av for Elisabeth Aasen og alle de flotte damene! Jeg er spent på å lese mer om barokkens unge jomfruer, kloke koner, klosterkvinner, kjøpmannsfruer og adelsdamer. Det var (er?) ingen frøkensport å hamle opp med mannfolka, så jeg håper også å plukke opp noen triks. Dato for innlegg er midten av måneden.

Margaret Atwood
Det blir ikke en skikkelig damemåned uten canadiske Margaret Atwood! I lesesirkelen til Line er det mot slutten av oktober tid for å skrive litt om Tjenerinnens beretning fra 1985. Sia jeg allerede har lest og skrevet om akkurat den romanen, tenker jeg å bare publisere et innlegg. Om hva veit jeg enda ikke, men det blir i alle fall noe om Atwood (som forresten bør motta Nobels litteraturpris i år). Og kanskje jeg har rukket å lese noe nytt? (Men jeg tviler.)

Når dette er overstått, samt at to hjemmeeksamener er levert og massevis av pensum er lest og fordøyd, tenker jeg vi skriver november. Men jeg skal forsøke å skvisje inn litt Jølsen helt på tampen av måneden, sia både jeg og Birthe deler fascinasjonen for henne. Denne gangen skal vi lese Hollases krønike fra 1906. Bli gjerne med, du også, på stort eller smått, samme bok eller samme forfatterskap.

God oktober!