onsdag 31. juli 2013

Ulvetid

Bildekilde: Press
Siste side er lest, boka er lukka, Tudorrosa i gull, svart og hvitt er matt mot øya mine, egentlig ser jeg den ikke, jeg sitter fremdeles ved skrivebordet mitt på Austen Friars, London. Det er en sein kveld i juli, året er 1535, og mitt navn er Thomas Cromwell. Foran meg står Rafe, en ung gutt jeg har tatt til meg for mange år sida, han er som min egen sønn nå. Han er hardt arbeidende og nygift. Han sier han er lykkelig. Er jeg lykkelig? Har jeg rett til det, jeg som er ansvarlig for mange menneskers død, i kongens navn, jeg som har fått kongen til å bryte med Roma, jeg som har mista både kone og døtre til feberen? Er jeg lykkelig? Kan jeg?

Det er egentlig ikke Thomas Cromwell som tenker dette. Hilary Mantel har ikke en gang skrevet det. Men hun kunne gjort det, i alle fall tror jeg at det kunne vært sånn, Cromwell kunne tenkt dette. For han tenker hele tida. Han hviler aldri, han ligger våken om nettene, han noterer, han går over regnskapene, han svarer på brev, han tenker. Hjernen arbeider absolutt hele tida med rikets affærer, med kongens problemer, med kirkesaker, med tilfellet Thomas More, med reiseplaner, kart, taktikker, jus, økonomi. Bare av og til tar han seg tid til å kjenne etter - litt - før han igjen går i gang med noe. Mantel skriver aldri rett ut om Thomas Cromwell er lykkelig eller ikke. Men det ligger under hele tida, det ligger i skildringene også. På kort tid har Cromwell jobba seg opp og blitt en av Englands mektigste og rikeste menn. Han er intelligent og smart, har en fenomenal evne til å skaffe seg oversikt, han er etterspurt og viktig. Men makt er ikke lykke.

Boka jeg skriver om, er sjølsagt Bookerprisvinneren Wolf Hall fra 2009, på norsk Ulvetid (2010), den første boka i trilogien om den britiske statsmannen Thomas Cromwell (1485-1540), skrevet av genierklærte Hilary Mantel (f. 1952). Og makan til bok skal en leite lenge etter. Jeg har lest så utrolig sakte, for en del av meg har ønska å aldri bli ferdig. Romanen er på nesten sju hundre sider, men jeg hadde mer enn gjerne lest sju hundre sider til, bare for å få være litt mer sammen med Thomas Cromwell, høre tankene hans og forstå hvordan han deler opp problemene, systematiserer kunnskapene, skaper orden i Englands kaos, le av hvordan han fleiper med kongens rådgivere, se hvordan han føler med Anne Boleyn (1501-1536), kjenner vinden mot ansiktet, klemmer Rafe, savner Liz.

Men det var ikke sånn i begynnelsen. Starten på boka er seig. Langsom. Stakkato. Mantel hopper i tid, Cromwell lar seg avlede av vær og vind, eller enda mindre enn det. Det er lett å tenke at romanen er tung og uinteressant, at Cromwell er kjedelig. Det er litt diffust hva Cromwell og Mantel ønsker å oppnå. Men egentlig bruker forfatteren plassen effektivt, leseren blir kjent med Cromwell. Mantel forteller om bakgrunnen hans, familieforholda, oppførselen hans, tankene hans, metodene hans. Vi ser hvordan han prøver og feiler, er en kamelon, ei flue på veggen, lærer at han kan bruke psykologi, rykter og forventninger til sitt eget beste. Så har han også en god lærer - kardinal Wolsey er Cromwells beskytter og arbeidsgiver. Flere hendelser går sterkt inn på Cromwell og presser fram en enda mer fokusert og målretta jurist. Han begraver seg i arbeidet, lærer å bli kompromissløs, nesten skuppelløs, men er forsatt en følsom familiemann. Og med dobbeltspillet begynner det å skje: Cromwell dannes side for side, skapes av Mantel, trer gradvis fram for meg. Han glir nesten umerkelig fram fra boksidene, tar tak, i meg, i sitt eget liv, blir sin egen lykkes smed. Og nå, etter sju hundre sider, er fortsatt ikke alle sider ved Cromwell avdekka. Han er nesten som Guidos innretning, med tusenvis av ørsmå kamre til all sin kunnskap og egenskaper.

Thomas Cromwell arbeider seg langsomt oppover. Gjennom sitt arbeid for biskop, erkebiskop, kardinal og rikskansler Thomas Wolsey (1471-1530), omgås han flere av rikets mektigste menn; de som sitter i kong Henrik VIIIs (1491-1547) råd og etter hvert vesentlige deler av hoffet. Men lordene og hertugene er ikke akkurat interessert i det de mener er en stygg, evneveik mann fra landsbygda, en som til og med er sønn av en smed og som arbeider for den maktgale Wolsey, kardinalen som bare vil bli pave. De avskriver han totalt, noe som gjør at Cromwell kan snike seg usett inn både her og der, lytte og observere, ta notater og melde tilbake til Wolsey. Helt til han dukker opp på radaren til Anne Boleyn. Anne og Cromwell har på mange måter felles agenda, de jobber sammen i det skjulte og skyver hverandre helt til topps.

For de som kjenner historia, er det jo ikke akkurat overraskende at det går som det går. Men for de samtidige, kommer Cromwell mer eller mindre ut av ingenting - litt som den tyske livlegen Struensee (1737-1772) ved det danske hoffet på andre halvdel av 1700-tallet. Og hans evner, vilje og ekstremt store arbeidskapasitet skal imponere alle, sjøl hans svorne fiender, som biskop Stephen Gardiner (1497-1555). Sjøl om leseren kan mye om det britiske 1500-tallet og Tudortida, er det utrolig spennende å lese Mantels versjon, se det hele gjennom hennes blikk. Hva vektlegges i de fiktive dialogene? Hvilke historiske hendelser trekkes inn? Mantel gir liv til ei rik og konfliktfylt tid, hun sanser, skildrer klær, mat, normer, opphold i Tower og opphold hos kardinalen og kongen like lett som hun beveger seg rundt i Cromwells komplekse indre. Handlinga foregår på mange samtidige plan, forfatteren trekker elegant i trådene, har overblikk og samtidig sans for detaljer, akkurat som Cromwell. Balansegangene er mange, både mellom personene i boka og internt i Cromwell. Viktigst for meg er at Mantel skildrer statsmannen Cromwell fra flere sider; han preiker ikke bare politikk, økonomi, kirkesaker og jus, og hun bruker ikke de indre monologene hans til utelukkende å pønske ut taktikker og strategier. Hun lar han være en helt vanlig mann, en praktisk mann, som savner husværet sitt når han er borte, som bekymrer seg for barna, har omsorg for de fattige, som tenker på religion, som snakker og skriver mange språk, som leser viktige bøker. Og i det store og det hele er det vel denne normaliteten og allsidigheten kombinert med den uvanlige intelligensen som gjør Cromwell uunnværlig for kongen.

Thomas Cromwell
Romanen beveger seg til stadighet på gyngende grunn, og sjøl om en veit at det gjenstår fire hundre sider, får en følelsen av at en brå slutt når som helst er like rundt hjørnet. Cromwells makt er lenge et korthus. Når kardinal Wolsey faller i kongens unåde, er det like før Cromwell følger med i dragsuget. Både Norfolk og Suffolk kunne stengt dørene for Cromwell, om de bare hadde vært litt mindre sjølopptatte. Og Anne Boleyn kunne kanskje valgt seg en annen støttespiller. Men at han noen sinne kunne bli farlig for henne, tenkte hun nok ikke på den gangen (og her foregriper jeg begivenhetenes gang). Hun trengte en dugende jurist, en lojal statsmann, et bindeledd mellom henne og kongen, en utjevning, en maktbalanse. Men maktbalanse i denne boka er ikke bare mellom kongen på den ene sida og Anne og Cromwell på den andre. Det er mellom England og andre europeiske land, mellom kongen og kirka, rettroende og kjettere, mellom konge og dronninger, mellom dronningene og elskerinnene. Og tyngdepunktet forflyttes stadig.

Hilary Mantel har skrevet en historisk roman som er mye mer enn en historisk roman. I flere gode partier kan stilen minne om Virginia Woolf (1882-1941); Thomas Cromwells lange tankesveip, assosiasjonsrekker og observasjoner foregår gjerne midt i samtaler og skaper en illusjon av at tida står stille. Forfatteren er så tett på Cromwell at det hele nesten kunne vært skrevet i førsteperson, men da ville leseren mista mye ytre, mye verdifullt. Synsvinkelen er derfor veldig passende. Rytmen i teksten er spesiell, og også en årsak til at det tar tid å komme inn i boka. Setningene kan være lange, snirklete, omstendelige, men konkrete og visuelle (fra s. 235):

Så rik er utsmykningen at det er som om søylene, selve hvelvribbene, er vekket til live, som om steinen er brutt ut i blomst; kapitelene er kledd med bær, korsblomsten er ekte, snodde stilker, roser vikler seg om søylene, blomster og frø snirkler seg om en stilk; fra løvverket kikker hoder fram, ansiktet til hunder, harer, geiter. Det er menneskeansikter der også, så livaktige at de kanskje kan forandre uttrykk; kanskje de stirrer forbløffet ned på den staselige, skarlagensrøde skikkelsen; og kanskje steinmennene plystrer og synger i den stille natten, når kanonene sover.

Og brått kan det bli kort, nesten knapt (fra s. 243):

Sommer: Kongen er på jakt. Hvis han vil få ham i tale, må han finne ham, hvis han blir sendt bud på, drar han. (...) Ingen vet hvor jakten ender, eller når. (...) Han ser på Norris: den sjarmerende selvbedrageren. Han tenker: De var til stede i Putney da kardinalen falt på kne i sølen; bød De på de bildene til hoffet, til verden, til studentene på Gray's Inn? For hvis det ikke var Dem, hvem da?  

Mantel markerer ofte med kolon, både tidshopp, presiseringer, understrekninger, replikker, indre monolog. I begynnelsen syntes jeg det var uvant, men når jeg kom inn i det, blei det litt som Undsets tankestrek - en veit hva det betyr, en veit hvordan det skal vektes. Det blir en del av rytmen, av pusten, av Thomas Cromwell. Boka er suggererende og spennende, men også svært detaljert og tidvis veldig morsom. Cromwell kommenterer gjerne begivenhetenes gang, tørt og kort. Galgenhumoren er med på å bryte opp teksten, gjøre den lettere, men den understreker også alvoret: sjukdommer, ulykker, uår, krig. Og Cromwell, som plutselig kan råde over liv og død. Mantels Tudortid er urovekkende, intens og virkelig, men også rørende, sår og trist. De mange ulykkelige skjebnene treffer både Cromwell og leseren. Veien ut av det miserable kan være vanskelig. Cromwell argumenterer gjennom Mantel godt for sine løsninger, han tar noen inn i husholdninga, andre henrettes, mest fordi kongen vil det slik. Men forfatteren står heldigvis over å skildre det verste gjentatte ganger. Når Cromwell minnes den første henrettelsen han var vitne til, er det nok for hele boka. Men det dystre til tross, romanen er forbløffende stimulerende. Jeg blir engasjert og interessert, utover romanens rammer.

Reint formelt er Ulvetid inndelt i seks deler, som hver består av tre kapitler. Denne inndelinga er egentlig ikke nødvendig. Det er fint med hvilepunkter i teksten, og ei kronologisk ramme rundt hver del, men innafor kapitlene hopper Mantel både att og fram, etter hennes og Cromwells forgodtbefinnende. Å gi kapitlene titler fungerte derfor ikke så godt for meg, mens dateringa underveis er flott. Jeg supplerte nemlig romanen med historiebøker og oppslagsverk på si, og leste om hele Tudorslekta, maktbalansen i Europa, Erasmus, Luther, situasjonen i Roma og så videre. Og det var noe jeg definitivt hadde stor nytte av underveis. Jeg tenker at vi som befinner oss utafor den britiske historiskkulturelle referanseramma av naturlige årsaker ikke klarer å plukke opp alt - de på holmen får mye gratis. Med støttelitteratur kom jeg djupere ned i historia, og jeg tror at jeg også fikk et større utbytte.

Ulvetid er ikke veldig rik på undertekst, men lada likevel. Handlinga foregår på mange ulike plan, og spenninga ligger i hvordan det framstilles av Mantel, hvilke hendelser hun trekker inn når, hva hun setter opp mot hverandre, hvilke verktøy hun bruker. Jeg ser lett hvorfor boka er prisbelønt og kritikerrost, forfatteren er begava, Thomas Cromwell er interessant, epoken har alt. Det er også vellykka at Mantel tar for seg Cromwells liv som om han var en gammel venn som fortalte sjøl, lar han hoppe, kryssklippe, slipper til assosiasjoner og anekdoter, lar han fortelle med følelser, med ettertanke og frampek. Ofte får jeg på følelsen av at han ikke bare taler til meg, men snakker med meg. En strikt kronologi ville nok blitt tørt, kanskje upersonlig. Et annet positivt element er at Cromwell framstilles som en anstendig mann, han har mer enn nok med rikets affærer, og trenger ikke skape så mange for seg sjøl. Han har ei kone, og seinere en kjæreste, men ellers nevnes det lite om privatlivet. At han ser på kvinner som kvinner og ikke objekter, er befriende.

Men sjøl om boka er flott, til og med fantastisk, solid, sterk, gjennomarbeida, spennende og morsom, fins det også elementer som trekker ned. Det er svært mange mennesker å holde styr på, og jeg må innrømme at jeg fort blanda litt. Derfor var det bra at Mantel inkluderte en oversikt over medvirkende aktører bakerst i boka. Dialogene til Mantel er ofte litt omstendelige, og av og til kan det være vanskelig å vite hvem som sier hva. Jeg leste derfor mange dialoger flere ganger. Å sette ned lesetempoet gjør ingenting, men for mye forvirring gagner verken bok eller leser. Og sjøl om det virker som om oversetter Hege Mehren har gjort en kjempejobb, språket er variert og rytmen solid, så har det sniki seg inn noen feil her og der. Men det kan like gjerne være en slapp manusvask.

Før jeg begynte å lese Ulvetid, leste jeg de fire sidene med anmeldersitater først i boka. Boka roses, forfatteren prises. Den er mesterlig, unik, sjangeroverskridende, innebærer et litterært paradigmeskifte, den er intenst atmosfærisk, dristig. Ei dame skriver at hun elsker Ulvetid, men at boka også skremmer henne: hun har en mistanke om at Hilary Mantel faktisk er Thomas Cromwell. Sprøyt, tenkte jeg overlegent, at det går an å skrive noe sånt, så patetisk. Og så begynte jeg å lese. Nå synes jeg fortsatt dama er nokså teit. For Thomas Cromwell, det er meg.

mandag 29. juli 2013

Bokserier for barn: Bøkene om Pål

Bildekilde: Samlaget
Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyugivelser og størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Hovedpersonen i bøkene om Pål er nettopp Pål, eller Max som han heter på det svenske originalspråket. Han er en artig liten kar, kanskje som oftest mot egen vilje, slik det gjerne er med barna som er mellom ett og to år. De ti bøkene i serien er på rundt 26-28 sider hver og har stort sett tekst på venstre side og bilder på høyre. Lengden er akkurat passe for en liten lesestund, og flott for barnet å bla i sjøl når det blir eldre. Hver bok omhandler en ting som Pål har, for eksempel en smokk, ei potte, ei balje, en ball. Noen ganger skjer det noe svært uventa med tingen (den blir rappa, den blir spist), andre ganger blandes noen andre inn i leiken til Pål, noen Pål ikke kan kontrollere. Av faste "kulisser" er blant anna en hund, en pus og ei and, en bil, en ball, en bamse og ei kake. Disse gir en slags forutsigbarhet i denne nye bokverdenen, og fyller barnas behov for repetisjon.

Duoen som har skapt de fine småbøkene om Pål, er ingen ringere enn radarparet Barbro Lindgren (f. 1937) og Eva Eriksson (f. 1949), som også har laga mange andre flotte bøker sammen. Det er Eriksson som illustrerer, mens Lindgren står for teksten. Og nettopp teksten er det noe spesielt med i disse bøkene. Den forrige bokserien jeg omtalte, Kanin-bøkene, utmerker seg ved å ikke ha tekst i det hele tatt, bare bilder. Også her har bildene en helt klart dominant plass, og teksten er ingen "vanlig" tekst. Som regel består den av to-fem ord per oppslag, ord som ikke danner grammatikalsk velforma setninger, men som er svært tett opptil det halvannet år gamle barnets prøvende syntaks. Eksempel fra de fire første oppslagene i Max potta (utgitt i 1986): "Titta Max - Titta Max potta - Max vill inte sitta pottan - DUMMA POTTAN!".

At teksten i boka er forma slik som barn faktisk prater, er en styrke. Forfatteren tar barna på alvor, går rett inn i deres hverdag, rett inn på deres nivå, og stimulerer gjennom sin tilpasning både barnets språk, dets fantasi og humor. Illustrasjonene viser et rolig og gjenkjennelig miljø, med få ting på hvert oppslag. Orda som brukes i teksten er navn på tinga vi ser på bildene og beskrivelser av enkelte viljeshandlinger - for eksempel at Pål ikke vil sitte på potta, men at hunden vil (mer korrekt er vel at Pål vil at hunden skal sitte på potta). Men ofte taler bildene sterkt aleine, som når Max roper: DUMMA POTTAN! Da brøler han ned i potta og hytter sint med neven. Eller guttens ansiktsuttrykk på siste oppslag - ubeskrivelig! Gjennom denne flotte dynamikken mellom tekst og bilde får barnet øve på ulike begreper: barnet ser bildet av tingen, hører ordet, ser bruken illustrert - gjenstanden blir konkretisert som i ei pekebok, men får en ekstra dimensjon gjennom Påls utradisjonelle påfunn. Og barnet slipper å bli forstyrra av bøying, preposisjoner, determinativer, adverb og lignende. Ro i bilder og ro i tekst går hand i hand, og barnet får konsentrere seg om fortellinga om Pål - enkle, varme og spennende fortellinger med ei lita knute på tråden og en sannsynlig løsning.

Men mange er uenige i dette. Mange mener språket i bøkene om Pål er eller nærmer seg babyspråk, og slik dulling skal vi vel ikke holde på med? Er det ikke best for barna å lære at det heter kylling og geitebukk med en gang, ikke pip-pip og bæ? Å nekte å møte barnet på halvveien synes jeg er ganske kjipt gjort av oss voksne. Ved å introdusere bøkene om Pål, viser vi at vi forstår og respekterer barnets språklige utprøving - for det er jo nettopp det det er! Bevisst bruk av bøkene fra de voksnes side kan i mange tilfeller være lurt: ved de første gjennomlesningene trenger en ikke lese det som står, bare se på bildene sammen. Etter at barnet har blitt kjent med de sjarmerende illustrasjonene, kan den voksne lese teksten. Og når barnet avanserer språklig, kan en bygge ut historiene med nye detaljer, nye ord. Slik får en ei barnebokserie som barnet kan følge lenge, og som en blir glad i.

Som småbarnsbøker er serien om Pål noe av det beste som er utgitt. Barna kjenner seg igjen i situasjonene og reaksjonene - og ler med Pål for eksempel når han dasker anda (Max napp, 1994), bader alle tinga sine (Max balja, 1982) eller leiker med ballen (Max boll, 1982). Historiene er formidla med varme og omsorg, både for hovedpersonen og leseren, det er aldri snakk om å gjøre narr av barnet, men å oppleve sammen med barnet, i barnets tempo og på dets egne premisser. Men sammenligna med Kanin-bøkene, mangler serien om Pål evnen til å berøre på samme måte. Kanskje teksten, enda så knapp den er, kommer litt i veien? Bøkene underholder, men tar ikke tak i det såre, som Lena Anderson (f. 1939) gjør så flott, kun gjennom illustrasjonene. Nivåforskjell til tross, bøkene er likevel virkelig verdt å lese.

Men begge disse svenske barnebokseriene blir vanskjøtta her til lands, og Samlaget, som er ansvarlige for Pål, har ikke sørga for å holde serien tilgjengelig. Det er veldig leit. Nå er det virkelig på tide med en ny runde med Pål! Inntil videre fins bøkene heldigvis på svensk og engelsk. Jeg har lest både svenske og norske utgaver av bøkene om Pål. Omtalen er basert på fem av ti bøker i serien (her på svensk): Max balja, Max boll, Max dockvagn (1986), Max napp og Max potta.

onsdag 24. juli 2013

Favorittforfattere: O

Min første tanke når jeg kom til bokstaven O, var at dette kom til å bli svært vanskelig. Er det i det hele tatt noen gode forfatteralternativer å ta av på O? Og fins det i det hele tatt noen som ikke kommer fra Skandinavia? De tankene måtte jeg sende sporenstreks ut av rommet, for kun etter noen minutter hadde jeg funnet mange flotte alternativer - og blant dem opptil flere fra lenger sør på kontinentet. Men ingen kvinner. Så, før jeg avslører mine to favorittkarer på O, kommer en oppfordring: skrivende kvinner på O, stå på!

Oscar Wilde, 1882
Oscar Wilde (1854-1900)
Oscar Fingal O'Flahertie Wills Wilde er en mann jeg har fulgt i mange år. Jeg leste flere av historiene hans som lita, og var utrolig fascinert av f.eks. barna og kjempen. På ungdomsskolen var det stas å strø om seg med en mengde sitater, blant anna: Jeg kan motstå alt, unntatt fristelse. På videregående leste jeg The Picture of Dorian Gray (1891) og skreiv ei lang oppgave om boka (med tittelen "Who's vain?", om jeg ikke husker helt feil). Seinere kom jeg innom skuespillene hans og flere fortellinger i samlinga Granateplenes hus fra 1892, denne gangen i mer voksen forkledning (og med en mer voksen tilnærming også - mye flott symbolikk). Og til slutt den hjerteskjærende Balladen om Reading Gaol (1898), og brevverket/bekjennelsesskriftet De Profundis (de profundis betyr fra dypet, skrevet 1897, utgitt 1904). Som en kan se, er altså Wilde svært allsidig (her kan det også legges til essayistikk og ei karriere som journalist), og han beveger seg lett over ulike sjangre. Mest kjent er han nok for komedien The Importance of Being Ernest fra 1895 - og for sitt liv.

Oscar Wilde var en berømt mann i victoriatidas siste fase, først og fremst som en utrolig belest, hardt arbeidende og spennende intellektuell, som tilfeldigvis også skreiv svært morsomme teaterstykker med underliggende krass kritikk og problematisering av samtida. Deretter blei han en skandalens mann; ryktene om hans homoseksualitet blei etter hvert til "beviser", og Wilde blei idømt to års hardt straffarbeid for sodomi. Dette var i 1895, etter et fire år langt forhold til Alfred Douglas (1870-1945), bedre kjent som Bosie. Bosie fikk, såvidt jeg veit, ingen straff. Fengselsoppholdet satte fysiske og psykiske spor på Wilde, og sies å være en bakenforliggende årsak til hans tidlige død. Men en kan også legge til sorg: de siste åra av Wildes liv var svært harde. Han levde nærmest i eksil i Europa, stort sett i Paris, og fikk ikke ha kontakt med de to sønnene sine. I tillegg døde mora, og plutselig også kona Constance. Begge disse kvinnene hadde på hvert sitt vis støtta Wilde økonomisk og psykisk. Og brått var de borte. Og Wilde blei sjuk, og døde.

Min fascinasjon for Wilde gjelder både livet hans og forfatterskapet - og at det så tydelig går hånd i hånd. Men mest opptatt er jeg kanskje av hans eneste roman, den unike Bildet av Dorian Gray. En kan nærme seg boka på mange ulike måter. Den er rik på symbolikk, er sprudlende, kontrastfylt og har et svært sterkt budskap. Her kan en diskutere ironien i at den er skrevet av Wilde, som blant anna sa: One should either be a work of art, or wear a work of art. Snakk om å legge lista høyt! Og er det ikke nettopp dette med fasade boka tematiserer så gjennomført? Det, som mer enn noensinne, er aktuelt for alle samfunnslag, her vi poserer i vei på sosiale medier og skjuler våre sannheter, våre liv. Romanen setter i gang viktige assosiasjoner og bør leses jevnlig av de fleste som deltar i det moderne samfunnet. Avslutningsvis vil jeg gjengi diktet som står på forfatterens minnesmerke i Paris, og som for meg både er sårt og sant og slik Wilde egentlig var, bak fasaden.

And alien tears will fill for him
Pity's long-broken urn, 
For his mourners will be outcast men, 
And outcasts always mourn.

Som neste favorittforfatter på O var det hard konkurranse. De ivrigste slåsskjempene var Ola Wikander (genial språksvenske), Orhan Pamuk (tyrkisk nobelprisvinner) og Olav Duun (sjøtrønder, har jeg lest et sted). Og det var sistenevnte som kom helt til topps.

Olav Duun
Olav Duun (1876-1939)
Duun blei født som Ole Julius Raabye på Jøa i 1876, men bytta til sitt seinere verdenskjente navn i 1901, da han begynte på lærerskolen. Han debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907 - et utrolig viktig år i norsk litteraturhistorie. Ja, for du kjenner vel navnet på de to andre som også debuterte dette året? Med Duun, Falkberget og Undset svinger epokependelen igjen, og det litterære fokuset blir endra, på mange måter kan en si at det går innover.

Olav Duun er en utrolig produktiv forfatter, og har bok hvert eneste år fra debuten til 1925. Fra 1923, etter at det omfattende seksbindsverket Juvikfolke (1918-23) er avslutta, mottar han statens diktergasje. I 1925 er han en av de heteste kandidatene til Nobelprisen i litteratur, men som kjent var det iren George Bernard Shaw (1856-1950) som til slutt kunne smykke seg med prisen. Duun tapte visstnok med én stemme! I 1926 er det ingen utgivelser, før Duun gir full gass igjen, mest helt til slutten. Menneske og maktene fra 1938 er hans siste roman, og går også for å være en av hans aller beste; proppfull av livsvisdom, mye flott symbolikk og den psykologiske dybden han er blitt så kjent for. Romanen sies å være essensen av hans forfatterskap. Tragedien kan også leses som en parallell til den lite trivelige utviklinga i Europa.

Så langt har jeg ikke lest mer enn to Duunbøker, debutboka, som er ei samling såre, varme og dagligdagse fortellinger, folkelivsskildringer, og romanen På tvert fra 1909. Allerede her viser Duun sin evne til å skildre menneskets indre liv, og unge Danel er med all sin virketrang, lengsel og forsiktighet et komplekst menneske. Tekstene er skrevet på et rikt nynorsk, med mye dialekt og gamle ord. Dette gjør kanskje at Duun blir litt vanskelig for enkelte, men han er absolutt verdt det. Jeg ser i alle fall veldig fram til neste Duunbok som skal leses her i heimen, og både Juvikfolke og en rekke andre romaner står klare i hyllene. Duun er for meg en av disse store som jeg stadig ser til, som Sigrid Undset, men som jeg nærmer meg med stor forsiktighet. Å lese ett verk holder i lange tider, fordi det treffer så sterkt.

Hvem er dine favoritter på O?
Mannfolka briljerer i hyllene her hos meg, fra Ovid til Oskar Braaten. Liker du en av dem aller best? Eller kanskje valget ditt blei Orhan Pamuk, Octavio Paz eller en annen genial nobelprisvinner? Eller kanskje du har finni ei dame som jeg har glemt, oversett eller ikke en gang veit eksisterer? Opplys meg gjerne!

Fortsatt god leseuke til dere alle!

fredag 19. juli 2013

Påminnelse: Mantel

Bildekilde: Press
Hybris, overmot, er slett ingen dyd i følge de gamle grekerne. Men det dukker jammen støtt og stadig opp likevel, og både Odyssevs og Agamemnon prøver seg, uten å lykkes. Når feilen først er ute, ligger utfordringa i å lokalisere hva en har gjort feil, hvor en har tråkka over, dernest prøve på nytt, i samsvar med det som er riktig i følge den gylne middelvei, etikk og moral. En skal helst også søke tilgivelse hos gudene, hvis mulig, og i alle fall være lutter øre når de kjefter. Går en djupt i seg sjøl i dette øyeblikket, finner en kanskje en sterk følelse eller tre, muligens skam kombinert med frykt og ydmykhet. Da blir gudene glade, for da er sjelen godt på vei inn i katarsis. Etter katarsis kan en begynne på ny frisk.

Og hva i alle dager har gudene med Hilary Mantel å gjøre? Vel skriver dama godt, men noen gudebegavelse vil jeg hittil ikke kalle henne (men jeg innser at det er muligheter for at jeg må spise i meg den linja seinere). Nei, overmotet gjelder meg sjøl, mine mildt sagt overdådige sommerlesingsplaner og dernest Ulvetid av Hilary Mantel (f. 1952). Boka, som er på 686 sider pluss tillegg, skal liksom, og da mener jeg liksom, være ferdiglest og omblogga på søndag. Førstkommende.

Og jeg, som av og til bruker mer tid på å planlegge lesing enn å lese, har hittil kommet igjennom knappe hundre sider. Denne dagen har nemlig gått helt bort i baking, rydding og andre huslige og høyst nødvendige sysler. I morra er det bursdag. Da gjenstår bare søndag, men er det bra vær, som det jo er meldt, drar vi på tur. Vips, er hele helga borte vekk, og boka er fortsatt ikke ferdiglest. Med andre ord kan Arto Paasilinna, som jeg hadde planer om å lese nettopp denne helga, fordi jeg innbilte meg at jeg da ville pløyd gjennom Mantel (uvisst når), ta seg ei bolle. Nå er jeg i gang med Mantel, og jeg skal fullføre, sjøl om ingen guder har kjefta nevneverdig og det egentlig er så som så med katarsisen.

Og jeg håper at du også har lyst til å lese Mantel, enten du aldri har hørt om henne før, er godt i gang, akkurat har begynt, eller leser i samme gromme tempo som meg. Her er det lav terskel! Boka er den første av tre og omhandler Storbritannias viktigste og mektigste mann, foruten kong Henrik VIII (1491-1547), nemlig Thomas Cromwell (1485-1540). Han skal ha vært utrolig intelligent og dyktig, både innafor jus, kirkesaker, diplomati, handel og økonomi. Han kunne mange språk og var både bereist og belest. Men hvordan kommer egentlig en håndverkersønn til makta? Og hva er det ved Thomas Cromwell som gjør han så verdifull for kongen? Og hvorfor, og hvordan, går det så skrekkelig galt?

Klok av skade, eventuelt midlertidig jekka ned noen hakk på grunn av hybris eller intens kakebaking i 32 stillestående plussgrader, sikter jeg meg inn på bokblogging en gang rundt månedsskiftet. Om det blir tilfelle eller ikke, gjenstår å se. Riktig god lesehelg!

onsdag 17. juli 2013

Lesesommer: Hølleland

Bildekilde:
Tussilago forlag
Årets sommerlesing har så langt bestått av bøker som har tatt meg med langt vekk, til vakkert skildra landskap som det er lett å se for seg, til sterke indre monologer, intense situasjoner og av og til humoristiske sprell - variasjonen har vært stor. Her hinter jeg sjølsagt til blant anna (ikke i rekkefølge) Virginia Woolf, Louis de Bernières, Morten A. Strøksnes, P. G. Wodehouse og Merethe Lindstrøm. Og nå kan jeg også legge til Øistein Hølleland. Hølleland har skrevet ei fagbok om kaptein James Cooks (1728-1779) store jordomseiling og oppdagelsesreise, som foregikk mellom 1768-71, med tittelen Det siste landet (Tussilago forlag 2010).

Endeavour hadde fått ordre om å skifte ankerplass, og da ankeret ikke festa seg ved første forsøk, ble det firt inn igjen og kasta ut på nytt. Kvartermesteren om bord, den 35 år gamle skotten Alexander Weir, vikla ved et uhell leggen sin inn i repet. På et øyeblikk, før noen fikk tid til å reagere, ble han slengt over bord etter ankeret og drukna. Døden hadde kommet om bord.

To dager etter ulykken ble tre av sjøfolka dømt til tolv piskeslag hver. I hele mannskapets påsyn. Grunnen var at de ikke hadde spist opp biffkjøttet sitt, men satt det til side, demonstrativt.
     Slagene satte tydelige merker i huden, tynt blod pipla ut. Det sjette og sjuende slaget traff åpne sår, og skrikene ble skarpe og hjerteskjærende å høre på. Kaptein Cook hadde vist seg som en streng dommer.

Utdraget er henta fra side 23-24 av Det siste landet og viser hvor skjørt livet om bord på Endeavour er. Flere sjøfolk dør brått. Disiplinen er knallhard. Kaptein Cook må i tillegg til å være bl.a. navigatør, observatør og karttegner, også være både lovgivende, utøvende og dømmende makt. Å bli straffa så hardt for å ikke ha spist opp maten sin, virker uforståelig og fælt for oss i dag. Men når en setter seg inn i situasjonen og forstår at Cooks formål var å forebygge skjørbuk og beholde god helse hos mannskapet, virker det hele mer logisk. Og sjøl om metodene hans ikke var de beste, oppnådde han det han ville: sunne og friske sjøfolk. Kaptein James Cook var forut sin tid på mer enn én måte. Det, og mye mer, kan du lese om i Det siste landet.   

søndag 14. juli 2013

Dager i stillhetens historie

Bildekilde:
Aschehoug
I uka som har gått har jeg, sammen med Melusine, lest romanen Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm (f. 1963). Boka kom på Aschehoug forlag i 2011 og blei forfatterens endelige gjennombrudd i både Norge og de nærmeste grannelanda. I tillegg til den norske Kritikerprisen mottok forfatteren også Nordisk Råds Litteraturpris for 2012, og boka er så langt oversatt til elleve språk. Dager i stillhetens historie høsta også unison kritikerjubel - noe som forøvrig ikke er første gang for Lindstrøm. Men denne gangen fikk hun den oppmerksomheten hun virkelig fortjener.

Jeg har tidligere lest novellesamlinga Gjestene fra 2007, og her er Lindstrøm rett og slett imponerende. Verket er bunnsolid fra ende til annen, det er svært strukturert og bevisst komponert, språklig sterkt og tematisk engasjerende. Lista lå derfor høyt da jeg begynte å lese Dager i stillhetens historie for noen dager sia. Men allerede nokså tidlig blei det klart at jeg måtte hente fram de samme superlativene denne gangen også. Lindstrøm har tatt med seg det beste fra sin særprega novellekunst over i lengre prosa, og det fungerer veldig bra. Teksten er tett og trykkende, språket helt dempa, nesten stille. I så måte er det ikke samsvar mellom tekst og tematikk i romanen, men det vakre i utførelsen ligger nettopp i at forfatteren makter å fortelle om disse viktige tingene på en så lavmælt og udramatisk måte. I kontrast med dette innlegget, bruker Lindstrøm heller få superlativer. Isteden er hun, gjennom sin godt voksne hovedperson Eva, insisterende og nådeløs.

Det er som nevnt Eva som er bokas hovedperson, og hun forteller til oss i førsteperson.
Vi får kun bruddstykker av hennes historie, hun velger seg ut hendelser hun finner viktige, eller kanskje de egentlig ikke er det, men hun har tenkt mye på dem likevel. Eva hopper att og fram i tid, og leserens oppgave er i stor grad å pusle sammen de mange flika med informasjon til ei kronologisk fortelling. Like viktig som Eva er også ektemannen Simon, en mann som er over ti år eldre enn henne og som bærer på sin egen historie. Eva beretter også den for oss lesere. Gjennom deres personlige og felles historier får vi innsikt i et samliv prega av smertefulle fortielser, punkter i livet som synes å definere dem som mennesker og som skaker grunnsteinene i både deres identitet og ekteskap mange tiår seinere at hendelsene fant sted.

Dager i stillhetens historie er den første romanen på lenge jeg synes det er vanskelig å skrive om. Det er nok fordi den er så tett og kompleks, og utfordrende å gripe an uten å avsløre for mye. Sjøl å skulle skrive kort om bokas tematikk eller handling synes jeg er ugreit. Kanskje fordi jeg fortsatt er i boka, tenker med Eva, som Eva. Kanskje fordi jeg fortsatt grubler på hva jeg egentlig er blitt fortalt - samtidig som det står strålende klart for meg. Det er disse to menneskene, Eva og Simon. De har levd sammen hele livet, de elsker hverandre, men på mange måter makter de ikke å leve sammen lenger. Likevel er det ikke spor av uvilje hos noen av dem. Men tausheten, fortielsen, fortrengelsen, ødelegger alt. Ekteskapet smuldrer opp innenfra, og individene i det skrumper inn. Og dette er bare en brøkdel - enda har jeg ikke nevnt noe om Eva og Simon.

Romanen er intens, noen ganger nesten invaderende. Åpninga er et godt eksempel. Måten Lindstrøm forteller på, om denne fremmede, inntrengeren, om episoden, er et anslag for hele romanen. Episoden dirrer igjennom hele boka, er frampek og trussel, er et punkt Eva til stadighet kretser rundt, og det gjør jeg som leser også. Den uartikulerte angsten, den uskildra panikken - jeg føler meg som en emosjonell svamp der jeg tar til meg hver setning og kjenner at mitt eget hjerte dunker av frykt og fortvilelse. Her fra side 9:

     Jeg tror vi begge snudde oss samtidig som det skjedde. Greta som klatrer opp på en av spisebordsstolene, kanskje i et forsøk på å trøste babyen som har begynt å gråte. Hun drar den lette bagen mot seg, stolen vipper, og det er bare så vidt hun ikke river med seg bagen i fallet. Greta hyler, tar seg til beinet og skriker. Babyen blir redd og skriker enda høyere. Jeg trøster Greta, holder henne inntil meg, kjenner på skinneleggen hennes som har fått en hissig rød flekk. Jeg løfter ned bagen. Jeg glemmer ham, glemmer at han står der rett bak meg.
     Og da jeg snur meg, gjør han ikke det.

Særlig de kapitlene og scenene som omhandler mor og barn er direkte smertefulle å lese. Lindstrøm går rett til kjerna av hendelsene, problemene, er usentimental og ubarmhjertig, hun skriver rett ut, forklarer ingenting. Jeg føler meg nærmest som en etterlatt etterpå, som en pårørende etter en alvorlig ulykke. Jeg er vitne til noe fælt, og kan ikke gripe inn, kan ikke påvirke, kan ikke rope ut og stanse alt sammen. Det er grusomt, og det er forferdelig å kjenne teksten på seg, kjenne hvor hardt den trykker. Lindstrøms prosa er enestående og urovekkende på samme tid.

Dager i stillhetens historie er en talende tittel. Romanen handler om stillhet, sjølvalgt stillhet, tvungen stillhet, stillhet fordi en ikke kan, eller vil, noe annet. Om å sitte helt fast i det tause. Om å forsøke å bryte seg ut. Og like mye om ulike former for stillhet. Om hendelsene som ligger bak, det vi ikke vil snakke om, om følelsene som er knytta til hendelsene, som vi legger lokk på, fortier, fortrenger. Og hvordan det ikke går. Både Eva og Simon har lange kamper med seg sjøl - i taushet. De vil ikke fortelle, vil ikke kjenne etter en gang til, vil ikke, kan ikke, gjenoppleve. Men historiene presser seg fram likevel, hjemsøker ekteskapet, kverner i hodet, i hjertet. De er sinte, de er skamfulle, de føler skyld. Men kanskje mest av alt føler de noe annet, noe verre, noe som ikke forsvinner. Når noen blir borte, er stillheten etterpå mest iørefallende. Og i stillheten ruver sorgen.

torsdag 11. juli 2013

Lysistrata

Bildekilde: Gyldendal
Den antikke komedien Lysistrata blei skrevet rundt år 411 før vår tidsregning begynner, av en av datidas mest berømte greske komedieforfattere, Aristofanes. Eksakt når han levde, er uvisst, men det er vanlig å datere leveåra hans til mellom 450-385 f.Kr. Bakteppet for stykket er den peloponnesiske krig (431-404 f.Kr.), som Aristofanes var sterkt i mot både privat, som politiker og som forfatter. Han var visstnok svært frittalende, i komediene kan vi jo lese det sjøl, men også offentlig skal han ikke ha vært redd for å ytre seg. Men krigen vedvarte, og skattepengene forsvant stadig fortere. Situasjonen blei desperat for mange. Matvarer blei dyrere og vanskeligere å få tak i. Mannlige familiemedlemmer forsvant i krigen, uvisst for hvor lenge, noen for alltid. Men tross iherdig innsats, Aristofanes og hans medsammensvorne fikk ikke slutt på krigen. Hva skulle egentlig til for å skape fred? Om ikke menn kunne, så kanskje kvinner?

Lysistrata er en svært gammel tekst, og en skulle kanskje tro at den bærer preg av nettopp det. Men slik er det ikke. De mange problemstillingene som reises i en krigssituasjon, er fortsatt aktuelle. At det koster, veit alle, og da tenker jeg ikke bare på de faktiske pengene. Tap av menneskeliv, en hel nasjons fysiske og psykiske velvære, vaklende moral, ødelagt infrastruktur og massakrert matjord kan gi uoverskuelige konsekvenser i nær og fjern framtid. Men også pengene må komme fra et sted, en krig må finansieres, og når noen vinner, må andre betale. Sjølsagt skriver ikke Aristofanes dette i Lysistrata. Men det ligger under, hele tida, det presser i teksten, uten at den er spesielt lada, og det presser direkte på hovedpersonene. Krigssituasjonen viser hvor begrensa menneskene lever og hvor hardt det er, særlig for kvinnene, som er igjen med gård og grunn, som skal dyrke jorda, passe dyra, lage mat, sanke brensel, selge og skaffe varer og se til unger og gamle. Alt dette gjør de uten mannfolka. Og de er lei. De er lei av å ikke vite, av å slite seg ut hver dag, av å ikke bli hørt, og de er lei av at mannfolka er fraværende og kun opptatt av én ting når de endelig kommer hjem.

Hva skal så til for å skape endring i en fastlåst situasjon? Løsninga blir et aldri så lite kupp, hvor kvinnene i samla flokk med Lysistrata i spissen erobrer byens økonomiske reserver - kistene med klingende mynt. Og i tillegg er det full sexnekt på hjemmebane, for de av dem som er så heldige å ha en ektemann i nærheten. Det blir en prøvelse for både kvinner og menn, og store deler av stykket dreier seg om å friste og samtidig motstå fristelse for å oppnå sine mål: fred og hjemvendte menn (og etter hvert frydefull sengekos). Hvordan det går, skal jeg ikke avsløre, men at det er svært underholdende, er helt sikkert! Her er det både hinting til og skriking etter ei runde i høyet (helst flere), mange morsomme bilder, dobbeltbetydninger, dialektord (her har oversetteren henta mye fra nynorsk), saftige uttrykk og komiske situasjoner. Og det funker som bare det. Men oversetteren, Bjørn Endreson, er likevel ydmyk nok til å påpeke at han ikke får med alt i oversettelsen (fra 1976). Mye går tapt underveis, som for eksempel symbolikk, mye har vi ikke ord for i det norske språket, mange betydninger er uvisse. Det er en veldig sympatisk innstilling.

Formelt er stykket delt inn i en lang prolog, fire kordeler og fem scener som overlapper hverandre annahver gang, og en kort epilog som avslutning. Det er elleve viktige roller, men fordi det kun er fire på scenen av gangen, samt kor, tror en at stykket har vært spilt med fire skuespillere. Fordi komedien er nokså enspora, er det lite personutvikling å skue, og heller ingen direkte spenningstopper eller store intriger. Det er satire, humor, skjemt og narring som er viktigst - og målet, fred (eller å få folk til å le, dernest tenke), helliger virkelig middelet. Det er kort mellom de frodige fornærmelsene som slynges i alle retninger, og om en er overfølsom, er det sikkert lett å føle seg truffet mer enn én gang, for mange karakteristikker er glimrende (og akkurat det, å treffe en tilskuer eller leser, var vel forfatterens bakenforliggende mål). Aristofanes harselerer vilt med kjønn, kjønnsroller og de forelda ordningene i samfunnet, han bretter ut kvinner og menns svakheter og styrker, og styrer verre med sjølve akten og alt rundt. Det er med andre ord ikke et stykke for de blyge!

Det som skaper ekstra dynamikk i teksten, foruten alt ordkløyveriet, er at Aristofanes "snur" underveis. Sjøl om Lysistrata er hovedpersonen og strategen bak kuppet, og forfatteren etablerer sympati med henne i den lange prologen, blir det lett til at en synes mer synd på de elskovssjuke mannfolka som ber på sine knær ved den høye muren som kvinnene vokter (symbolsk er det òg). Kvinnelige og mannlige behov settes opp mot hverandre, og med det menes ikke bare seksuelle behov; kvinna ønsker overlevende sønner og menn, et velfungerende samfunn i ro og fred, og tilfredsstillelse. Mannfolka kan godt tenke seg å både krige og kose, men de har også et kulturelt betinga behov for (og juridisk og politisk rett til) å kontrollere, bestemme, krige. Derfor blir de såra når kvinnene klarer å ta kontrollen.

Med Lysistrata serverer Aristofanes en tenkt revolusjon i miniformat: et omvendt samfunn, som faktisk fungerer. Hvilken tanke! Det var sikkert mange som lo godt da, en gang rundt år 411, etter en herlig komediekveld og litt fyldig vin. At kvinner skulle gjøre noe sånt! Her går assosiasjonene til Egalias døtre (1977) av Gerd Brantenberg - kanskje ikke et velsmurt maskineri, men dog. Med noen forsakelser fungerer det lell i begge tekster. Aristofanes klarte nok å få enkelte til å tenke. Det er alvor bak enhver spøk, sies det, og i Lysistrata er dette svært tydelig. Kvinnene ønsker fred, men blir ikke hørt. For å skape fred, må mannfolka se hvilken ressurs kvinnene er, foruten at de er arbeidsjern og trivelige sengekamerater. Alle som har vært i krigen, følt krigen, levd under krigens harde hæl, må jo skjønne at den ikke er et gode. Den utarmer landet. Kvinnelist trengs kanskje i samfunnet, for kvinner kan av og til oppnå noe menn ikke kan, eller se saken fra ei anna side. Er ikke dette et av privilegiene vi faktisk har ved å være to ulike kjønn? Isåfall burde vi dra nytte av forskjellene, og ikke skjule dem. Med dette kommer en oppjustering og en oppvurdering av kvinna.

Komedien kan leses på flere måter, og en kan også tenke seg en mer karnevalistisk og "stygg" variant, som ikke bare er harmløs og morsom: hvis kvinner skal komme til makta, blir det bare på denne måten. Sikkert en festlig tanke for gutta på agora, men dessverre sant likevel. Kvinna i antikkens Hellas var aldri borger på samme måte som en mann, fikk aldri det vi i dag kaller statsborgerlige rettigheter, hun var alltid underlagt og underordna mannen. Hvordan er veien opp og fram når en i praksis er umyndiggjort? (Her kan en trekke paralleller til mange av dagens eksisterende samfunn.) Sexnekt fikk i alle fall noen til å høre hva kvinnene ville, og kanskje bidro Lysistrata med noen tanker om likestilling og menneskeverd også (men det gjelder ikke slaver, sjølsagt). Aristofanes' samtidige, filosofen Platon (ca. 427-347) mente at menneskets ytre, fysikken, ikke betø noe. Det var det indre, sjelen, som var viktig, og her stilte menn og kvinner helt likt, vi hadde like forutsetninger for å lære og å utvikle oss.

Heldig for oss at det er Platons, og ikke arvtageren Aristoteles (ca. 384-322), sitt syn som vinner fram i det lange løp. Kanskje var Lysistrata med på å så noen ørsmå frø? Det er i alle fall morsomt å tenke at dette også kan være en variant av historia. Et annet poeng er at Aristofanes sin oppgave som forfatter av rundt 44 kjente komedier (kun 11 bevarte), var å angripe alt og alle han fant feil ved i samfunnet. Om han var enig i all kritikk og alle "forslag" han la fram i tekstene sine, er en annen sak. Men jeg lo i alle fall veldig godt, og ikke bare av, men også med - både kvinner og menn. Fred blei det derimot ikke før i år 404 f.Kr., da Athen overga seg til Sparta. Og om dette var med eller uten kvinners hjelp, sier historia fint lite om.

mandag 8. juli 2013

Påminnelse: Lindstrøm

Bildekilde:
Aschehoug
Fjerde bok ut i årets lesesommer er Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstøm (f. 1963). Den kritikerroste forfatteren mottok Nordisk Råds Litteraturpris i 2012 for nettopp denne romanen, og fikk samtidig sitt store gjennombrudd både i Norge og i det nære utland. Jeg leser sammen med Melusine, og boka skal være ferdig lest og omblogga i løpet av helga 12.-14. juli. Bli gjerne med, du også!

Når en går fra lystige Wodehouse (1881-1975), hans fornøyelige hovedpersoner og mange bisarre forviklinger underveis, og rett til Lindstrøm, blir kontrastene store. Han underholder, hun berører.
I Dager i stillhetens historie er det et djupt alvor, ei uro, et trykk, som ikke lar seg tulle bort. Fra før har jeg lest novellesamlinga Gjestene av samme forfatter, og kjenner igjen det lavmælte, usagte, de presise skildringene, historiene som presser seg fram gjennom ulike stengsler. Det er intenst å lese, og ofte ganske sårt.

Merethe Lindstrøm er en spennende forfatter som det er viktig å følge med på. Jeg håper du også tar deg tid til å lese.

fredag 5. juli 2013

Jeeves og Wooster

Bildekilde: Aschehoug
Takk skal De ha, Jeeves! er en kort og kjapp roman skrevet av den britiske forfatteren og humoristen P. G. - Pelham Grenville - Wodehouse (1881-1975). Romanen blei utgitt i 1934 og går for å være en av Wodehouses beste og mest kjente - med høy status blant anna gjennom tilstedeværelse på 1001-lista. Det var egentlig jeg og Labben som skulle lese denne boka som en del av vårt felles sommerlesingsprosjekt med litt utradisjonelle feriebøker, men Labben har falt fra. Jeg har likevel lest og tenkt og lagt leseplaner videre. Bli gjerne med - neste bok er Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm.

Takk skal De ha, Jeeves! inngår i Wodehouses berømte serie på 11 romaner og flere titalls noveller om radarparet Jeeves og Wooster, to fornøyelige karer i sin beste alder. De mange historiene utkom opprinnelig mellom 1917 og 1974, hvilket gir Jeeves og Wooster 59 års fartstid som litterære personer - lengst i verden når en trekker fra alle seriekonsepter som skrives av flere forfattere. De elleville fortellingene blei ofte trykt i blader og magasiner før de kom i bokform. Både romaner og noveller har blitt til radioteater, filmer og tv-serier, som har nådd et stort publikum i den vestlige verden. Men jeg har verken vært borti Wodehouse eller Wooster - før nå.

I Takk skal De ha, Jeeves! (norsk oversettelse ved Sverre Halse, 1935) møter vi Bertram Wilberforce Wooster, også kjent som Bertie, en ung rik mann som i øyeblikket tilbringer dagene med å spille banjo (jeg skriver i øyeblikket fordi jeg har en følelse av at Woosters interesser veksler greit fra bok til bok). Dette irriterer samtlige, og etter flere naboklager ender det med at han må flytte fra leiligheten sin i London. Katastrofen er et faktum da også Reginald Jeeves, Berties mest trofaste og klokeste tjener, sier opp, som følge av den hersens klimpringa. Men den sjølfornøyde Wooster lar ingenting stanse verken han eller banjoen, og drar ut på landet for å spille i fred. Men dit kommer også Jeeves, og en rekke andre mennesker som Wooster egentlig ikke kunne tenke seg å treffe. Dette fører sjølsagt til en rekke pinlige og morsomme episoder, som igjen leder til forviklinger og ei røre av uante dimensjoner. Men det går naturligvis bra, og leseren er aldri i tvil om anna.

Det er Bertie som er bokas fortellerstemme, og det meste kommer gjenfortalt til leseren i førsteperson, gjerne gjennom mange, lange dialoger eller via "fortrolige" henvendelser: "Vi Woostere...", "Merk Dem...", ...mener jeg", "De kan tenke Dem..." og så videre. Det gir et inntrykk av kort avstand mellom bokas hendelser og leseren, mens fakta er at det er svært stor avstand. Et elegant grep fra Wodehouses side. Mange sier at den egentlige hovedpersonen i bokserien er Jeeves, sjøl om det er Wooster som forteller. Det kan godt tenkes, men akkurat i denne boka virker det noenlunde jevnt. Bertie skravler i vei og roter seg opp i alt som tenkes kan. Fordi han ikke er utstyrt med like mange hjerneceller som penger, blir det til at Jeeves må ordne opp der hans herre kommer til kort. Og det er stort sett overalt. Men i Takk skal De ha, Jeeves! er forholdet dem i mellom også basert på dialog, og om ikke gjensidig respekt, så i alle fall en slags gjensidig avhengighet. Fordi det ofte bare er de to som snakker, blir samtalen fort nokså intern. I tillegg er den prega av to helt forskjellige stilarter, som naturligvis gjenspeiler menneskene: Jeeves er formell, høflig, ryddig og saklig, og begynner lengst bak i hendelsesforløpet. Woosters replikker er prega av slang og spontanitet, følelsesutbrudd og misforståelser. Han angriper saker mer "forfra", og evner ikke se lenger bak i hendelsesforløpet - med mindre Jeeves greier ut.

De to mannfolka utfyller og kontrasterer hverandre godt. Men fordi de begge lever opp til et slags idealisert stilbilde (eller stillbilde) av henholdsvis den perfekte tjeneren og den perfekte dagdriveren, er det lite substans og lite menneskelig å ta tak i her. Det er egentlig litt leit, for et par linjer om at Wooster ikke er fullt så grunn eller Jeeves fullt så skolert, ville gjort et stort utslag, og romanen ville tatt steget fra det urealistiske til det plausible - og fortsatt vært svært morsom. For at dette er underholdning, er soleklart. Det er høyt tempo og kort mellom komikk og harselas, farse og forviklinger, og alt fra slapstick, utdriting, vitser, britisk understatement-humor, ordspill og dobbeltbetydninger, språklig vidd, sitater, henvisninger og intertekstualitet får plass etter tur. Og i tillegg fins det et slags undertrykt tema i boka, som ikke dreier seg om banjospilling: kjærlighet. Takk skal De ha, Jeeves! er en romantisk komedie i bokform, men uten stor dveling på nettopp det romantiske. Det romantiske er med likevel, som hovedhandlingas katalysator og bokas egentlige mål, men finner ellers sted utafor bokas rammer. Det tror jeg er fordi komedien observeres og utøves fra et mannlig ståsted, mens kvinnene i boka ikke er mer enn figurer. Men det fungerer på et vis likevel.

Det er mye fint med Takk skal De ha, Jeeves! i tillegg til at den er morsom. Som stilstudie når det kommer til slentrende dagligtale, klær, normer og fiffens gjøremål i de glade tjueåra og videre ut i mellomkrigstida, tror jeg den er nokså presis. Men når det kommer til miljøskildringer eller psykologisk dybde (et stikkord her er Brikley: hva i huleste?!), som Wodehouses samtidige Virginia Woolf (1882-1941) var så utrolig god på, er hun han overlegen og vel så det. Men verken forfattere eller verker kan egentlig sammenlignes her - det ligger hav mellom elegi og parodi. Og sjøl om dette var et fornøyelig, dialogdrevet kammerspill, må jeg si at jeg egentlig foretrekker de verkene som ligger nærmere Woolf enn Wodehouse. Kanskje tida har noe med saken å gjøre? Jeg ser godt hvorfor dette slo an på 1930-tallet; det er lett, effektivt, underholdende, av og til litt barskt og kan minne så smått om Raymond Chandler (men Marlowe er hardkokt, Wooster leiker hardkokt). Men i dag, etter inntoget av de enorme amerikanske kassasuksessene på det store lerretet og de mange situasjonskomediene på tv, har denne litterære situasjonskomedien tapt seg. Jeg fant den faktisk forutsigbar, og det å vente på poenget er ikke særlig tilfredsstillende. Derfor tror jeg, sjøl om leseropplevelsen igrunn var fin, at jeg sier takk for nå til Jeeves og Wooster. Om jeg kommer til å lese om radarparets mange eskapader en annen gang, er uvisst. Takk skal De ha, Jeeves! kan gjerne anbefales som lett sommerlektyre, men en får muligens enda mer ut av serien om en leser kronologisk.

mandag 1. juli 2013

Sommerlesing, del II

Nå er snart sommerens fire første planlagte bøker behørig lest og omblogga. Og da må det av nødvendighet følge ei ny liste, denne gangen for julilesinga. Det var egentlig Labben og jeg som starta dette, men hun er og blir frakobla. Men jeg fortsetter likevel, og holder meg til den opprinnelige planen vår, med få endringer. Hiv deg gjerne på!

P. G. Wodehouse
Les hva du vil av den kjente britiske humoristen, og skriv innen fredag 5. juli. Jeg leser Takk skal De ha, Jeeves! fra 1934, mens den opprinnelige boka, som jeg ikke har fått tak i, var La Psmith greie det! fra 1923. Dette er bare velmente leseforslag, det er Wodehouse sjøl som er den røde tråden. Bonus: 1001-kryss for Takk skal De ha, Jeeves!.

Merethe Lindstrøm
Sammen med Melusine skal jeg lese og blogge om Dager i stillhetens historie fra 2011. Forfatteren mottok både Kritikerprisen og Nordisk Råds Litteraturpris for romanen, så den bør være (og er nok) god. Jeg gleder meg! Blogginnlegg skal ut rundt 12. juli. Bonus: Skal være den hittil sterkeste utgivelsen fra en av Norges mest solide forfattere. Fremtidig listefaktor!

Hilary Mantel
Så skal jeg begrave meg i britisk historie, med tilhørende konger, dronninger, hoffintriger, maktkamper og kriger, og jeg ser fram til det. Hilary Mantel er og blir en suksess - dama er dobbel Bookerpris-vinner! Boka det gjelder er romanen Ulvetid fra 2009. Har du lest den, hiv deg gjerne over neste bok i serien, og blogg i vei 21. juli. Bonus: Blir helt sikkert inkludert på 1001-lister verden over, hvis det ikke har skjedd allerede.

Arto Paasilinna
Etter en murstein trengs en oppkvikker, og den får vi fra Finland denne gangen. Jeg kommer til å lese Harens år fra 1975 eller Kollektivt selvmord fra 2007, begge står i hylla, men jeg tar avgjørelsen litt på sparket. Lar det derfor være fritt valg for andre også, og håper at mange blir frista til å henge seg på. Innlegg forventes rundt slutten av måneden, ca. 26. juli. Bonus: Her er det også 1001-kryss å hente, bare sjekk!

Etter Paasilinna er det tid for ei lita pause fra min side (det vil si tid til ved behov å lese ferdig alt som muligens kan ha blitt liggende litt på pause innimellom, som Herbjørg Wassmo, Carol Shields, Øistein Hølleland og Torborg Nedreaas med flere) - andre ivrige bokbloggere skal da kaste seg rundt og delta på månedens 1001-bok i regi av Line.
Men 1. august er det på'n igjen, og førstemann ut er ingen ringere enn Salman Rushdie. Mer informasjon kommer, og inntil da: riktig god lesesommer!