fredag 31. mai 2013

Favorittforfattere: M

Da jeg begynte med alfabetprosjektet mitt, var bokstaven M den jeg raskt gleda meg til å nå. Ikke bare fordi jeg da snart ville være halvveis (eller over halvveis, jeg frykter at de fem-seks siste bokstavene blir vanskelige og muligens må få en provisorisk løsning), men fordi jeg endelig ville få anledning til å skrive (enda mer) om ei dame som har imponert meg i ti år, og som fortsatt gjør det. Den andre favoritten har jeg ikke ofra en tanke før nå, men det blei raskt klart at det måtte bli to levende damer denne gangen. Litt spredning er det da blitt likevel; den ene er norsk, den andre canadisk. Den ene har nettopp hatt sitt store gjennombrudd, den andre har vært berømt og bejubla i flere tiår. Begge har mottatt flerfoldige priser og utmerkelser, og utgis av Aschehoug.

Margaret Atwood (f. 1939)
For de av dere som har fulgt med her på bloggen ei stund, er dette neppe noen stor overraskelse. Min begeistring for den kloke, fenomenale og enestående Margaret Eleanor Atwood øker fra år til år, og hun er min soleklare nobelpriskandidat helt til hun mottar den evige heder.

Atwood debuterte i 1961 med ei diktsamling, og så langt har hun skrevet fjorten diktsamlinger til, pluss fjorten romaner, ni novellesamlinger, barnebøker, librettoer og en rekke verk om litteratur og litteraturkritikk (både essays og artikler). I tillegg kommer bidrag til og redigering av ymse antologier, debattinnlegg, samleutgaver, manus til tv og film og så videre. Atwood har så langt vært en engasjert og uredd intellektuell som ustanselig forsøker å få til et seriøst ordskifte om kvinnerolla, kunstnerrolla og samfunnets ansvar, særlig i forhold til kunst og miljø. Hun har vært tilknytta flere store universiteter helt sia 1965, og har æresgrader fra 19 universiteter, inkludert Harvard, hvor hun også har studert. I tillegg har hun mottatt over seksti priser, blant anna Bookerprisen (2000), er oversatt til mer enn tretti språk, og er adla (CC).
Slå den, sier jeg bare.

Og her kunne jeg egentlig stoppa, for det jeg hittil har nevnt, bør være grunn nok i bøtter og spann for å lese hele forfatterskapet. Hun er vel verdt tida, sjøl om hun av og til kan være en utfordring (f.eks. Den blinde morderen fra 2000). Men når en først har begynt, kan det være vanskelig å stoppe. Jeg begynte med nettopp Den blinde morderen, en roman med så mange lag og henvisninger og historier at det var slitsomt å henge med, men også uhyre interessant. Jeg tror jeg aldri har lest så sakte, tatt så mange pauser, tenkt så mye på symbolikk, virkemidler og språk som da. Romanen er en av få jeg stadig vender tilbake til, og jeg planlegger å lese den igjen om kort tid. Videre leste jeg Alias Grace (1996). Det er en tett, spennende og velskrevet historisk roman som skildrer kontrastene mellom fattig og rik, kvinne og mann, rett og galt, virkelighet og fantasi. Romanen kan også leses som et psykologisk portrett. Og etter den har ytterligere fem Atwood-verk til funnet sin vei til bokhyllene mine.

Atwood skriver utrolig godt. Hun skildrer presist og virkelig, hun er morsom, skaper spenning raskt og elegant, og bruker gjerne gamle myter og legender (som i Penelopiaden fra 2005), motiver fra folkedikting og eventyr eller virkelige hendelser i tekstene sine (f.eks. Alias Grace). Romanene hennes er digre flettverk, labyrinter, med mye å hente for både fersk og røynd leser. Noen ganger holder hun seg til sine egne erfaringer, som i Moralsk forvirring fra 2006. Andre ganger skaper hun et sjokkerende framtidsunivers, som i Tjenerinnens beretning (1985) eller Oryx og Crake (2003). Atwood berører, engasjerer, utfordrer og inspirerer i hver eneste tekst. Svenska Akademien kan vennligst få ut fingern.


Merethe Lindstrøm (f. 1963)
Den mediesky Merethe Lindstrøm var plutselig på alles lepper da hun i 2012 mottok Nordisk Råds Litteraturpris som tiende norske forfatter og som andre norske kvinnelige forfatter. Det var romanen Dager i stillhetens historie (2011) som fikk det til å gå varmt, og jeg kjøpte den like etter prisutdelinga. Men den er fortsatt ulest; jeg føler at jeg må sette av den tida som teksten kanskje kan kreve, og det har jeg hittil ikke hatt tid til. Men i sommer håper jeg at muligheten kommer. Heldigvis har jeg lest andre verk av Lindstrøm, som gjør at hun er viktig for meg. Sentralt står den sterke novellesamlinga Gjestene fra 2007, som forøvrig også var innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris.

Lindstrøm debuterte i 1983 med en samling fortellinger. Hittil har det kommet fem novellesamlinger til, pluss sju romaner og ei barnebok. Lindstrøm bruker altså mye lenger tid på verkene sine enn Atwood, uten at det skal holdes i mot henne. På det punktet tror jeg forfattere er utrolig forskjellige, og at begge deler kan føre til spennende og komplekse tekster. Da jeg enda ikke har lest noen romaner av Lindstrøm, men eier flere, vil jeg ikke uttale meg om dem. Men i det korte (eller halvlange, novellene hennes er ofte litt lange) formatet er hun en av de beste i landet. Lindstrøm skriver fram stemninger og følelser lett og usentimentalt. Hun skriver spennende og lada tekster henta fra en verden som minner om vår, og ofte er menneskene hun skriver om så godt portretterte at de framstår som virkelige. Lindstrøm problematiserer ofte identitet, ensomhet, erfaring, sterke følelser som sorg og savn, samt å være et menneske på leit etter noe i seg sjøl eller hos andre.
Jeg opplever at hun stiller spørsmål ved sentrale verdier som lojalitet, ærlighet, medmenneskelighet, stabilitet, vennlighet o.l. Hva innebærer disse orda egentlig?

Gjestene blei ei viktig novellesamling for meg fordi Lindstrøm makter å gå inn i flere mellommenneskelige relasjoner som kan være både uønska og ubehagelige - uten at hun på noe vis velter seg i eller inkluderer sex og vold. Det er menneskene, deres følelser, de skiftende sinnsstemningene og opplevelsene av disse som er viktige. Samtidig er språket så nedtona og komposisjonen av tekstene så bevisst og solid, at det ikke er plass eller rom til lange, tårevåte utgreiinger. Hun kan derfor settes i bås som forfatter like lite som Margaret Atwood. Lindstrøm er en oppvakt og sansende observatør, og en klok og stillferdig formidler som lar tekstene ha luft nok til å leve sitt eget liv, både underveis og etter endt lesing.

Hvem er dine favoritter på M?
I min søken gjennom hyllene har jeg kommet fram til at det særlig er mange kvinnelige forfattere med fornavn på M. Noen av dem er Marie de France, Mirjam Kristensen, Margaret Mitchell, Marisha Pessl, Margaret Skjelbred, Magda Szabó og Muriel Barbery. Kanskje noen av disse er din favoritt? Hvorfor? Eller er du en av mange som sverger til Miguel de Cervantes Saavedra? Eller kanskje du har funnet deg en helt annen yndling? Slikt er det spennende å vite.

Riktig god lesehelg, alle sammen!

mandag 27. mai 2013

Påminnelse: Lessing

Det er plutselig blitt 27. mai, og det er seks dager til første sommerlesingsbok skal være ferdiglest og omblogga (helst). Men forsinkelser er lov, bare så det er klart. Om du, som jeg, har klart å rive deg vekk fra Strindbergs (1849-1912) Stockholm og hans satiriske klør, er det bare å ta fram romanen Det synger i gresset (1950) av Doris Lessing (f. 1919). Og til alle som tviler på om de skal lese boka eller ikke: romanen er kort, under 200 sider, og burde derfor være grei å komme igjennom i løpet av uka. Om du fortsatt er usikker: dama er faktisk Nobelprisvinner i litteratur (2007). Og: romanen har klassikerstatus, og gir derfor et 1001-kryss, for alle som er opptatte av det.
Kom igjen, da vel! Les, og blogg søndag 2. juni.

søndag 26. mai 2013

Det røde rommet

Det er søndag og lesesirkeltid, og i dag er det August Strindbergs Det røde rommet fra 1879 som skal leses og vurderes. Det vil si at jeg, som knapt har fått eksamenene ut av huet, og fortsatt ramser opp folketall, statsministere, justiskomiteer, artikulasjonssteder og artikulasjonsmåter omtrent i søvne, og er så sliten at jeg knapt tør å se på bokryggene i hyllene, har måttet omstille meg fra faglitteratur til skjønnlitteratur, fra tvang og pugg til koselesing i en forrykende fart. Hvor bra det har gått, veit jeg ikke. Jeg veit bare at den godeste Strindberg ikke traff meg noe særlig bra akkurat nå.

Johan August Strindberg (1849-1912) er en av de mest kjente svenske forfatterne, og er helt umulig å komme unna i grannelandet. Hans innflytelse på alle svenske forfattere etter seg kan vanskelig overvurderes, da han skreiv innafor og sprengte rammene til de fleste sjangre og i tillegg regnes både som den første svenske modernist og som en fornyer av det svenske språket. Internasjonalt er han først og fremst kjent som dramatiker, hvor særlig det unike Ett drömspel (1901-02) står sentralt. Men gjennombruddet kom altså med Röda rummet i 1879, en roman som fikk svært blanda mottakelse. Da hadde Strindberg allerede laga bråk og blest i kunstnermiljøet minst sia 1872, og skulle komme til å prege svensk samtidslitteratur sterkt fram til sin død.

Mitt første feiltrinn var at jeg valgte å lese romanen på norsk, kun fordi jeg ikke kunne få den raskt nok på svensk. Jeg er utrolig glad i svensk, og har bl.a. lest Fröken Julie (1888) av Strindberg tidligere. Det var altså en dårlig avgjørelse, tatt midt i eksamensstresset. Mitt andre feiltrinn var at jeg faktisk begynte å lese før jeg egentlig var ferdig med eksamen, slik at de tre-fire første kapitlene blei tilfeldig lest og egentlig ikke reflektert over. Jeg var mest opptatt av å få inn noe anna enn årstall og ministere, Haalandsak og provisoriske anordninger, men så satt jeg jo og tenkte på det uansett. Og da jeg endelig kom i mål med siste eksamen, var det ikke å lese jeg først og fremst ville, men jeg har tvunget meg igjennom likevel, kanskje mest av gammel vane. Det får bli den tredje feilen. Tvangslesing blir sjeden stor suksess her i heimen.

Det røde rommet (norsk oversettelse 1995) er først og fremst en utviklingsroman, men er også på mange måter en brei folkelivsskildring, skrevet i tredjeperson. Strindberg går i detalj inn hos rikmann og fattigmann, hjemme, på arbeid og i fritida, men ulikt mange andre folkelivsskildringer, mangler han helt varme og medfølelse når han skildrer personene sine. Han river ned fasader, avslører, vitser om, driter ut - alle får så hatten passer, eller mer, til og med Arvid Falk, som liksom er verkets hovedperson (de første kapitlene handler om Arvid, deretter spretter Strindberg fra mann til mann, mens Arvid beveger seg i kulissene, og av og til opptrer som hovedperson igjen). Perspektivet kan minne om den samtidige Selma Lagerlöf (1858-1940), som også har brei oversikt og mange detaljerte nedslag. Men der Lagerlöf er varm og skildrer med psykologisk innsikt, harselerer og herjer Strindberg vilt med rikfolk og maktmennesker. Kapitlene spenner fra snurrige, småmorsomme anekdoter og besk satire, til full komedie, slapstick og bittersøte skildringer, og rammer de velstående, embetsmennene, politikerne, elitistene og både administrasjonen og utøverne innafor kirke- og kulturfeltet.

At Strindberg har full kontroll på materialet sitt, er det ingen tvil om. Så skriver han også ut ifra egne opplevelser fra da han var Stockholmsbohem på 1870-tallet. Påfallende mange paralleller kan trekkes mellom Strindbergs Röda rummet og Hamsuns Sult (1890): Både forfatterens og leserens sympati ligger hos kunstnerne som desperat forsøker å lykkes. Flere av dem lider av at de ikke evner å planlegge særlig langt fram i tid; penger blir drukket opp, gitt bort, sløst vekk, folk blir spandert på, klær blir pantsatt, bittesmå blyantstumper og nesten tomme malingstuber fører til desperasjon, å spise middag skjer kun en gang i blant, eller på kreditt. Det er en tragisk og vond verden, en nedadgående spiral som sjelden kan lede til noe godt, men som av og til gjør det, som med Falk og Sellén. Og derfor holder kunstnerne (forfatterne, filosofene, billedhuggerne, malerne, skuespillerne) på. Gjennombruddet, som de til stadighet venter på, jobber mot, drømmer om, føler på seg kommer, er deres største gulrot og vanskeligste utfordring.

Hamsun går så intenst inn i jeg-personen sin at det nesten er vanskelig å komme ut av romanen og det ustabile sinnet. Strindberg holder alt på et overfladisk nivå, så ingenting kjennes virkelig. Menneskene er mange, deres feil er talløse, alle baksnakker og har dobbel agenda, minst. Her er fru Falk og hennes "venninner" er godt eksempel. Men jamt over blir det for mye av absolutt alt. Den eneste som virker litt mer samla, er Arvid Falk. Men han blir anklaga for å være dum, og han er nok ganske godtroende og naiv. Den eldre broren hans får i alle fall utnytte han så mye han bare orker, og scenene mellom de to er forferdelige å lese. Jeg får så vondt av Arvid, og jeg skjønner ikke hvordan det går an å være så slem og manipulerende som Carl Nicolaus Falk, sjøl om personene er satt på spissen for å provosere. I den relasjonen er det noe som virker ekte og sårt, og morsomhetene blir plattheter, og jeg blir mest trist.

Epikk-Strindberg og dramatikk-Strindberg byr på to ganske forskjellige leseropplevelser, sjøl om mange fellestrekk også er tydelige: menneskesynet, samfunnssynet, kvinnesynet. I Det røde rommet får Strindberg boltre seg med et rikt persongalleri, hele Stockholm by, et vell av hendelser, lange, snirklete setninger, han har mange fine skildringer og utrolig presise karakteristikker, som fortsatt passer visse mennesketyper i dag. Og det er i karakteristikkene jeg synes han er aller best, de er akkurat passe overdrevne, med de underligste detaljer og snåleste oppheng. I dramatikken er jo mye av dette umulig, og der er det stemningene som er bærende, og kanskje særlig de hyppige stemningsskiftene, som uttrykk for de indre svingningene. Jeg savner veldig noe indre og inderliggjort her, og fordi alt hele tida skal avsløres og sparkes mot, blir det ikke noe særlig med stemninger heller.

På mange måter liker jeg Strindberg; hans talent kan en ikke bestride, og produktiviteten vitner om voldsom arbeidskraft og -glede. Det er alltid spennende. Men han hadde også lange perioder totalt uten produksjon, hvor han var psykisk sjuk, og jeg synes det er fascinerende å se hvordan disse to tingene, kreativitet og følsomhet, på ulike måter henger sammen. Samtidig liker jeg han ikke; hans behov for å tråkke på samtlige på vei opp er usselt, menneskesynet er jeg djupt uenig i, og mannssjåvinismen hans, som kommer til uttrykk i flere verk, har jeg heller ikke særlig til overs for. I tillegg kommer posteksamensfaktoren og min akutte mangel på sårende "humor", noe som gjør at Strindberg og Det røde rommet alt i alt ikke var en sann lesersvir for meg. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde orka å ta tak i flere aspekter ved romanen (for eksempel bruken av ordet "Nå!"), for her er det så ufattelig mye som både er spennende og viktig. Men det får bli en annen gang.

torsdag 23. mai 2013

Vårens siste bygdebesøk

Her på bloggen har det nå vært eksamensstille. Jeg måtte tilbake på bygda for å avlegge de siste eksamenene, og intens lesing, febrilske notater, tilfeldig repetisjon, ivrig skumming og raskt opptrukne tidslinjer tok mesteparten av tida. Og nå er jeg altså i mål for denne gang, men jeg tror ikke helt på det. Ikke enda. Jeg må komme ordentlig hjem først, sette bøkene i hyllene, rydde vekk papirer og oppgaver, lapper og kompendier. Og det har jeg god tid til, sommerferien blir drøy i år, over tre måneder. Jeg ser fram til sommervær og minimalt med planer, å utelukkende lese kosebøker og å kjenne på en nyvunnen, stoisk ro. Men mest av alt gleder jeg meg til å få et noenlunde normalt hode igjen, etter å ha fylt det helt opp med årstall, brudd eller kontinuitet, kildekritiske prinsipper, nasjonalisme, provisoriske anordninger, statsministre og justiskomiteer.

Sist jeg var på bygda, var jeg der tilfeldigvis sammen med en haug forfattere. Nå er de borte, inkludert alle andre festivalgjester (muligens med unntak av den veldig gamle broren til Thorbjørn Jagland som kanskje blei gjenglemt i spisesalen, han er her muligens fremdeles). Men jeg er heldig og er sjelden aleine: to digre busslaster med svenske turister blei antageligvis sendt ut til gokk for å forstyrre eksamensforberedelsene mine med viming i gangene, stokker og papiljotter. Da jeg fikk vite at de skulle spise middag klokka åtte, gikk jeg til spisesalen allerede klokka seks, for å si det sånn. Men jeg slapp ikke unna tidenes pensjonistinvasjon til frokost: posjerte egg og leverpostei blei revet vekk i et forrykende tempo, og da jeg endelig nådde fram til buffeten, var det også tomt for servietter.

Det er alltid mange pågående intriger å følge med på og mange spennende observasjoner å gjøre her på internathotellet, i alle fall for en som er oppvakt og/eller har litt livlig fantasi. Denne gangen er jeg både eneste norske gjest og eneste gjest under 70 år. Jeg er også den eneste som klarer å manøvrere rundt på gjeste-pcen som står i foajeen, og den eneste som veit hvor de fleste rom er. Mitt lodd blei å rope-instruere til de "moderne" nettbrukerne, og å ha en nokså halvhjerta omvisning på internathotellet for en bøling forvirra svensker. Alt jeg klarte å tenke på var hvor glad jeg var for at unionsoppløsninga var et faktum i 1905, ellers hadde kanskje dette vært jobben min på fulltid. Men sjøl om jeg der og da syntes litt synd på meg sjøl, og følte lesetida renne fra meg, var jeg i alle fall sjeleglad for at turistene ikke var danske.

Ellers har jeg observert at forskjellene mellom bygd og by er mye større enn noen egentlig tenker på. Da jeg dro hjemmefra var jeg glad for å slippe nabokattas løpetid; fire-fem beilere holder det gående både natt og dag med ul, skrik og krafsing i vill konkurranse over dyret som jevnlig bæsjer på tomta vår. Da jeg kom ut i hutiheita blei jeg veldig glad, for jeg kunne ikke se en eneste katt. Men jeg kunne høre flerfoldige sauer, med bjeller og det hele, som antageligvis ikke visste hva et rosignal er. Samtidig kan jeg ikke helt klandre eieren for at han ikke tok dem inn, vi veit jo alle hvor godt våt ull lukter.

Og internathotellet kunne by på følgende innovative løsninger denne gangen:
- vifte/glimrende spionasjemulighet = hull i taket
- sluk/gjestefelle = hull i golvet
- lufting/avlytting av frekke gjester = hull i veggen
- parkeringsplass = plass til å hive fra seg biler på i kryss og tvers, ofte tre og fire i rekka (fint for de i midten)
- "fullt hotell" = da bruker vi også konferanserom, møterom og lagerrom, vi bare setter inn feltsenger
- sparepære = lyspære som slukker når du går forbi, gjelder både i gangene og på rommet
- sparedusj = uregulerbar metallstang med 1970-tallets brunhvite dusjhode i hardplast, som spyler ut alt vannet i en eneste hard stråle, først utrolig kaldt, så utrolig varmt, så vekselvis varmt og kaldt og med svært ujevnt trykk = ubehagelig dusjopplevelse = kort dusj = sparedusj

Og om ikke dette vekker nok symapti, kan jeg også greie kort ut om fasilitetene:
- ødelagt minigolfbane
- basseng uten vann
- gammeldags tjuefiretommers tv med tre kanaler, hvorav kun en funka (lokaltv)
- to vonde puter i forskjellig farge
- fastmontert, ødelagt hårføner, med tidenes korteste ledning (langt unna nærmeste stikk)
- badehette

Jeg konkluderte med at badehetta (felles, liksom?) er lagt fram på rommene fordi hårfønerne ikke funker, og at "hotelledelsen" umulig kan ha ansatt verken vaktmester, eller folk som noen gang har vært utafor bygda, eller folk som er under femti år, og at de aldri, aldri, aldri sover på sine egne rom. Jeg var veldig glad da jeg sjekka ut.

fredag 17. mai 2013

Gratulerer med dagen!


Norge, Norge!

  Norge, Norge,
blånende op av det grågrønne hav,
 øer omkring som fugle-unger,
fjorde i tunger
inover did, som det stilner av.
  Elve, dale
følges fra fjællene, skog-ås og li
langelig efter. Straks som det letter,
sjøer og sletter,
helgedags-freden med tempel i.
  Norge, Norge,
hytter og hus og ingen borge,
  blidt eller hårdt,
  du er vort, du er vort,
du er fræmtidens land.

  Norge, Norge,
skibakke-løbets skinnende land,
sjø-ulkens havn og fiske-leje,
fløterens veje,
gjæterens fjæll-ljom, og jøkel-brand.
  Agre, enge,
runer i skog-landet, spredte skår,
byer som blomster, elvene skyder
ud, hvor det bryder
hvidt ifra havet, der sværmen går!
  Norge, Norge,
hytter og hus og ingen borge,
  blidt eller hårdt,
  du er vort, du er vort,
du er fræmtidens land.


Diktet er skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) til 17. mai-feiringa i 1890. Sitert etter gjengivelsen i Bjørnsons beste, forlaget Oktober, 2010.

søndag 12. mai 2013

Den vonde, stygge teksten

Mitt første innlegg her på bloggen, tilbake i 2009, omhandla en intens leseropplevelse (innlegget er nå fjerna). Jeg var fortsatt i utforskingsfasen og visste ikke helt hva denne bloggen skulle være eller bli, men at bøker og lesing skulle være en vesentlig del, skjønte jeg ganske snart. Det var jo litteratur jeg ofte gikk og grunna på. Jeg har alltid vært glad i å lese, og gjennom mangeårig arbeid i bokhandel fikk jeg etter hvert en solid oversikt. Seinere fulgte også studier, som ga, og fortsatt gir meg, ymse teoretiske verktøy. Men å sette ord på det en har lest, og det en tenker om det en har lest, kan likevel være vanskelig. Derfor bærer de tidligste innlegga mine preg av å være prøvende, forsiktige og søkende. Særlig om leseropplevelsen ikke bare rører ved noe, men skaker en.

Og slik var det da jeg leste novellesamlinga Folk har begynt å banke på av Bjarte Breiteig (f. 1974), som blei utgitt i 2006. Fra før hadde jeg lest både Fantomsmerter fra 1998 og Surrogater fra 2000 (alle tre er utgitt på Aschehoug forlag). Jeg forventa nok at den tredje novellesamlinga i stor grad skulle følge opp både stemninger og tematikk, sjøl om jeg nettopp hadde lest i Marta Norheims (f. 1955) Røff guide til samtidslitteraturen (Samlaget 2007) at disse novellene var både mørkere og dystrere. Kanskje jeg ikke ville tro på det. Kanskje jeg egentlig var mest opptatt av ekteskapsromanene til Sigrid Undset, som jeg også leste på den tida, og som jeg trengte en pause fra. De som har lest dem, veit hvor intense de kan være.

Første novelle fulgte opp i samme spor som de tidligere, med et elegant spill med avstand og nærhet, ro og uro. Jeg hadde derfor ingen betenkeligheter med å lese videre. Men novella "Nå løper du" er altså noe av det verste jeg har lest (og tittelen passer fint - jeg hadde mest lyst til å løpe langt vekk fra bok og forfatter). Den er direkte, stygg og fæl. Den gikk rett på meg, både psykisk og fysisk, og gjorde meg sint og redd, den vakte rett og slett avsky. Jeg la fra meg boka mange ganger underveis, og ville ikke lese mer. Men til slutt kom jeg igjennom. Jeg var sint og sur på samme tid, overraska og overrumpla. Breiteig skulle jo ikke skrive sånn! Ikke om sånt! Samboeren fikk ei lekse. Jeg trampa ut i kulda for å hente ved, pusta inn frost og snø og vedfyringslukt, som er noe av det beste jeg veit, men det blei jammen ikke bedre.

Jeg leste hele novellesamlinga den kvelden. Og var sikkert sur i ei uke. Seinere har jeg knapt tatt i boka, og den røde ryggen med svart skrift gir meg fortsatt frysninger. Jeg er rimelig sikker på at jeg aldri vil lese novella igjen. Allikevel sier jeg mer enn gjerne at Breiteig skriver veldig godt. Men jeg nevner aldri "Nå løper du", for den er alt annet enn god. Novella ga meg bakoversveis fordi Breiteig tar tak i psykisk og fysisk terror og skildrer et høyst ugjestmildt landskap for en følsom sjel. Han skriver om overgrep i nære relasjoner som ofte blir tia ihjel, om en fyr som mest sannsynlig burde hatt flere diagnoser og vært sperra inne. Sympatien til leseren ligger sjølsagt hos offeret, noe som gjør teksten til en lidelse å komme igjennom. Breiteigs versjon var så alt for virkelig for meg, den var kvalmende og stygg, den var fornedrende. Og det var et sjokk at novella dukka opp akkurat der.

Etter det har jeg stadig kommet tilbake til om stygge tekster, vonde tekster, bøker som bare er fæle, også kan være gode. Kan de egentlig være det? Brit Bildøen (f. 1962) skriver i den solide essaysamlinga Litterær salong fra 2009 blant anna om Elfriede Jelinek (f. 1946), som blir tildelt dyden "skamløyse" av Bildøen. Jelinek kverner side opp og side ned om overgrep, velter seg i perversiteter, skriver seg inn i skam og smerte på en måte som er helt fremmed, som er nærmest umenneskelig. Hvordan kan det også være bra? Bildøen skriver at sjøl om Jelinek skriver om vonde ting, kan en ikke benekte at det er godt skrevet. Men jeg har lest Elskerinnene av Jelinek, som kom på norsk i 2006. Nobelpris eller ikke, den var virkelig ikke god.

En klok mann sa til meg en gang at det han ønsker av ei bok, er at den skal berøre. Han er ikke interessert i ytre, jagende spenning, og gir en lang beng i mye postmoderne (og post-postmoderne), utforskende litteratur, som sprenger grenser på ymse vis, som ser på form og kanskje ikke på funksjon. Hans synspunkt har nok vært litt styrende for meg. Jeg er også ute etter berøring, dog på min egen måte, og om det ikke oppstår noe berøringspunkt mellom meg og teksten, er det vanskelig å la den passere som en god tekst.

Så hva med dette vonde? Å føle at noe er vondt er jo en form for berøring. Hvorfor er det da vanskelig å innrømme at teksten kan være bra reint teknisk? At håndverket kan være bra? At teksten kan være god, men fæl? Er det slik at teksten kanskje nettopp er god fordi vi reagerer med avsky? Hvorfor kvier jeg meg da for å lese om det som er vondt og fælt? Innunder dette plasserer jeg ikke vanlige skjønnlitterære bearbeidelser av for eksempel sorg, frykt og smerte, og heller ikke krim, som bruker mye fælt som virkemidler, men en virkelig gnaging på destruksjon gjennom for eksempel vold, tortur og overgrep. Hva vil forfatteren som stadig vender tilbake til dette, som plasserer personene sine i et univers der alle skal lide og forgripes, som skriver seg vekk i fra det menneskelige?

Det er hav mellom Breiteig og Jelinek. Jelinek er alt for fjern for meg, det hun skriver om kan jeg ikke relatere meg til, verken geografisk eller tematisk. Og jeg går ikke med på det som tilsynelatende er samfunns- og menneskesynet hennes: at kvinner ikke har verdi, at menn er griser og overgripere, at samfunnet er rævkjørt og at sex er makt og betalingsmiddel. Jelinek skriver fram et ytterpunkt som kanskje kan forklares gjennom hennes bakgrunn. Det er i alle fall slik Bildøen forsøker å forklare henne, og forklaringa gir mening. Men skal jeg da tenke at romanen er bra, fordi forklaringa er logisk? Jelinek er milevis utafor komfortsona mi, men skal jeg likevel akseptere?

Breiteig forholder seg til Norge i dag, og tidligere tekster viser at han er en helt gjennomsnittlig person (noe Jelinek ikke er) som sannsynligvis har helt ordinære oppfatninger om samfunn og mennesker. Han begynner i det som kan virke som et normalt parforhold, og dytter stadig både parforholdet og leseren over grensa for både normalitet og hva som er etisk forsvarlig, om et slikt begrep kan brukes her. Han lurer meg kanskje litt, fordi han begynner innafor komfortsona mi, og ender enda lenger ut enn Jelinek. Hvorfor? Jo, fordi han skaper berøringspunkter først. Han får meg med, han får meg til å føle. Jelineks personer er så stive og karikerte, så umenneskelige, at de ikke får meg til å føle noe som helst. Det fæle hos Breiteig er jo at dette kunne skjedd. At dette skjer. At dette, hvis noen omstendigheter hadde vært annerledes, kunne vært meg.

Jeg kvier meg for å lese om det som er vondt. Jeg husker fortsatt hele novella til Breiteig, og noen av scenene fra teksten er faste gjengangere de tre-fire gangene i året jeg har mareritt, men da er det jeg som er hovedpersonen, offeret, ikke Brit. Jeg ser ikke bort ifra at den uheldige prosesseringa via mareritt kan ha gjort teksten enda verre inni huet mitt, og at den faktisk ikke er ille. Jeg ser heller ikke bort ifra at jeg vil mene noe helt annet en dag, om jeg noensinne skulle lese novella på nytt. Muligens vil jeg da bli letta. Eller enda verre: bare få mareritta bekrefta.

Jeg er redd for leseropplevelser som sitter slik som "Nå løper du". De begrenser meg i lesinga, men også i livet, fordi redselen er ekte. Og den følelsen er ikke ønskelig. Jeg vil ikke at bøkene jeg leser skal være sånn. For all del, jeg kan gjerne grine, bli litt skremt, eller få vondt av noen. Jeg kan godt innblandes i vanskelige valg, jeg kan godt lese om grusomme ting, dersom de er relevante for personene eller teksten, dersom forfatteren vil noe konkret, dersom det finnes en mening med det hele. Jeg kan altså lese mer av Breiteig, jeg aksepterer at også dette er en del av hans univers. Og jeg respekterer at han har skrevet "Nå løper du", som gjør meg både kvalm og lettere mistenksom mot både kjentfolk og fremmede.

Men jeg vil helst ikke lese mer av Jelinek. Jeg opplever at hun kun er ute etter å vekke avsky, ikke noe annet. Og hva skal hun med det? Hva skal jeg med det? Jeg tror det er farlig å si at en tekst er god bare fordi vi reagerer med avsky. Da kan jo forfatterne skrive akkurat hva søren de vil, så stygt de vil, så fælt de vil, om det verste som finnes, og her løper tankene både til nazistenes inhumane eksperimentering, hendelsene i India og Fritzl og Castros hemmelige kjellerprosjekter. Skal slikt bane seg vei inn i litteraturen, bli litteratur, passere som kvalitet, bare fordi det vekker et vell av negative følelser? Det er jo ikke vanskelig å velte seg i disse tinga, det står om det i alle aviser, hver dag. Å skrive om slikt er lett. Men avsky er ikke en form for berøring, det er en form for avvisning. Det må aldri forveksles med litterær kvalitet.

fredag 10. mai 2013

Sommerlesing

Etter at vårens eksamener endelig er over, er det tid for en ekstremt etterlengta sommerferie her hos meg. Vi skal ingen steder i år, og ambisjonene er å rydde i boden, ordne litt i hagen og huske å bestille ved før høstregnet er et faktum. Det tror jeg at vi skal klare på de drøye tre månedene før høstsemesteret tar til. Jeg planlegger dessuten å lese vanvittig mye i sommer, som vanlig. Alle bøker i hyllene som er kjøpt før 2010, og litt ekstra, skal helst være ferdigleste til september! Jeg legger terskelen høyt, men regner med en middels god gjennomføring, særlig om været er bra. Da skal jeg virkelig benytte meg av solskinnet, og boka blir nok som regel liggende igjen inne. Kiellands samlede verker må derfor kanskje stå ei stund til, i likhet med tre-fire forfatterbiografier. Og det er greit. Men mye skal leses, og jeg gleder meg til hver bok. For dette blir koselesing!

Nytt i sommer er at jeg og Labben fra bokbloggen Migrating Coconuts har bestemt oss for å lese litt sammen. Vi har laga en aldri så liten leseplan, basert på hva vi ønsker å komme igjennom. Vi prioriterer romaner i sommermånedene, og veksler mellom tjukke og tynne bøker, som vi henholdsvis regner med å bruke tre uker og ei uke på. Det er fordi vi også skal ha tid til å lese andre bøker samtidig. Datoene som nevnes er de dagene vi forventer å blogge om bøkene. Lesestart er lagt til 25. mai, etter at vi er i mål med eksamenene våre. Vi har valgt bøker som er tilgjengelige på både norsk og engelsk, slik at jeg får lese på norsk, som jeg liker, og Labben får lese på engelsk, som hun liker. Og hvis du også har lyst til å være med, er det bare å slenge seg på!

Her er en foreløpig oversikt:
02.06.  Doris Lessing: Det synger i gresset
23.06.  Louis de Bernières: Fugler uten vinger
30.06.  P.G. Wodehouse: La Psmith greie det!
21.07.  Hilary Mantel: Ulvetid

I tillegg skal vi antageligvis lese ei bok av Salman Rushdie og mest sannsynlig ei bok av Selma Lagerlöf før det blir høst. Og etter at samlesinga av Tolstojs imponerende epos Krig og fred, i regi av Lines bibliotek, er gjennomført, skal vi kaste oss over en annen murstein: Middlemarch av George Eliot. Pretensiøst? Kanskje. Verdt et forsøk? Ja! Dersom alt fungerer godt, fortsetter vi nok utover høsten og vinteren også.

Men nå er det tilbake til eksamenslesinga for min del. Riktig god helg, alle sammen!

onsdag 8. mai 2013

Folkelesnad

Etter mange dagar på bygda, med fleire kjende forfattarar og ein aldri så liten litteraturfestival, er eg endeleg heime. Det er utruleg herleg å vere ferdig med to eksamenar, rive i sund røde lappar, setje pensumbøkene i hylla og sove i mi eiga seng! No har eg nokre dagar med lesing og arbeid før eg atter må ut på bygda og avleggje dei siste. Men før eg byrjar med krig og union att, vil eg skrive litt om essaysamlinga Folkelesnad av Agnes Ravatn, som eg las i påska.

Den morosame dama frå Ølen er fødd i 1983, og er kjend for mange gjennom Noregs beste avis, Dag og Tid, kvar ho er tilsett som journalist. Der har eg lese fleire av essaya hennar tidlegare. Fyrst ut i bokform var Stillstand frå 2009, som du kan lese meir om her. Der oppsøkjer Ravatn stader der det ikkje hender noko som helst, og rapporterer ivrig om dei små tinga som råkar ho. Prosjektet då vart kalla "sivilisasjonskritikk på lågt nivå", ein tittel ho på mange måter kan ta med seg vidare inn i Folkelesnad, som kom i 2011.

Prosjektet hennar er særs enkelt. I Folkelesnad har Ravatn teke på seg å lese samtlege populære blad frå Narvesen. Ho les verkeleg alt, frå pornoblad og friluftsblad til babyblad og matblad. Ho svingjer også innom blant anna treningsblad, pengeblad og dei alternative blada. I boka er det samla 14 essays, og kvart essay omhandlar ein kategori med blad. Ravatn har valt ut tre-fem av dei mest kjende blada, sett dei opp mot kvarandre og korrigerer med eige perspektiv. Samtlege får kraftige skot for baugen, og ein kan sitje att med ein av to hovudkonklusjonar: viss du ikkje les blad og er samd med Ravatn, tenkjer du at det verkeleg er mykje dårlege blad i Noreg. Og så ler du godt, og leggjer boka frå deg. Viss du les Allers og slikt kvar veke, tenkjer du kanskje at Ravatn er den mest surmaga personen som finst, som ikkje maktar å sjå noko godt i nokre blad.

Og det er mykje rett i båe konklusjonar. Men dei misser det viktigaste: nemleg at dette er kritikk. Han er humoristisk formulert, men inneheld likevel mange gode observasjonar og viktige poeng, som bør gje alle lesarar noko å tenkje på. Ravatn tek tak i noko så enkelt og kvardagsleg som blad, vrir dei mot oss, og spør mellom linene (og nokre gongar rett ut): kvifor les vi slike blad? Kva er det som appellerer til oss, og kvifor? Kan me ikkje sjå at alle interiørblada speglar ei heimeverd som ikkje kan kombinerast med små barn og foreldre i fullt arbeid? Kvifor arbeidar me som galne for å få det slik då? Og kva med kvinneblada - det biletet dei skapar av kva ei moderne kvinne skal vere og gjere, det veit me vel ikkje er mogleg? Vil me verkeleg vere ein del av eit samfunn der ein heile tida skal jage etter noko anna, betre, større, finare, nyare, dyrare, i staden for å vere nøgde?

Mange vil nok det. Og mange trengjer nok blada, der dei byggjer opp kring livslygna. Blada er underhaldning og tidtrøyte, ei flukt, ei pause. Men ein må ikkje gløyme at dei samstundes støtter alt som er urealistisk og overfladisk. Dei kan få deg til å kjøpe nye produkt, klede, møbel eller fleire blad, eller verkeleg få deg til å kjenne at du trengjer te og aromamassasje og duftlys, sjølv om du nett har drukke te, sitjer i ein massasjestol og har tent duftlysa du kjøpte forrige veke. Blada kjem ikkje med nye tankar eller perspektiv, men køyrer i hundreogtjue på sitt eige med ein ekstrem intensitet: trening, slanking, sunt kosthald, pledd, dukar og serviettar, sesongens kaker, strikkaplagg, babyklede, sex, våpen og kjendisar. Og det er greitt, om ein les med ei klype salt. Eller med vidd og avstand, som Ravatn.

Ravatn skriv godt og lett, finn morosame detaljar der andre berre kan sjå tekst eller bilete, karakteriserer blada effektivt og råkande, kjem tilmed med forslag til kva dei kan gjere for å bli betre. Ho er personleg og profesjonell, konkret og kul. Som lesar kan ein ikkje unngå å sjå at ho les med eit glimt i auget, og at ho slett ikkje er surmaga. Med mindre ein sjølv er utruleg surmaga, då. Men då synest ein kanskje at det berre er møkkablad i Noreg uansett, bortsett frå nett dei ein sjølv les.

Folkelesnad er eit prosjekt der kvar tekst er danna over same lest. Det kan gje ei kjensle av oppatt-taking, men Ravatn ryskjer deg raskt vekk frå kva du enn trur. Konklusjonane er ofte dei same, men det er særs underhaldande å vere med på vegen. Eg lo så eg grein fleire gongar, særleg av essayet om pornoblad, som eg sikkert las fire gongar på rad og har delt med heile familien. Eg har aldri lese eit pornoblad sjølv, så eg trur jo på alt Ravatn kjem med, og det er kanskje eitt premiss for å kose seg maksimalt med essaya hennar. Og her gjorde eg det, sjølv om konklusjonen hennar er "Pressestøtte til pornoblada". Kvifor ho skriv nett det, kan du lese sjølv, men eg oppmodar deg til å ta med boka heim frå biblioteket. Det er lett å verte hekta!

søndag 5. mai 2013

Forfattertreff på bygda, del IV

Etter stilla følger stormen. Jeg var stille, og Kjell Askildsen var stille. Det var tross alt kveld, klokka var halv åtte og snart leggetid. I alle fall så det sånn ut på Kjell. Tilbake på rommet bestemte jeg meg for å ta ei siste kveldsøkt, sånn helt i ro og mak. Men resten av befolkninga, både den lokale (om det var dem med eller uten kondomdress vites ikke) og den som for tida okkuperer internathotellet, hadde tydeligvis bestemt at lørdagskvelden og særlig lørdagsnatta, var tida for hallaballoi. Som tidligere antyda; det er russetid, også på bygda, og sjøl om russen på akkurat denne plassen kanskje ikke fyller mer enn tre russeminibusser og en russebil, type sliten volvo, så kan de jammen meg bråke. Det veit alle som har feira 17. mai. I tillegg er det også andre som slenger seg på festlighetene: her i gokk fins det rånere, som frivillig sprenger trommehinna tredjehver tirsdag til Jenny Jenssens kauking (kan du få det mer maskulint?). Og dessuten er det ikkeno som er så stilig som å burne hardt på barnehagens parkeringsplass, halv to på natta, helt i mørket, helt aleine. Men nylig bokbada forfattere med en kartong vin innabords, bråker jaggu mer enn russ og rånere til sammen. Her er noen av lydene jeg hørte mellom midnatt og klokka to:

- lett jogging i gangene, med og uten høye hæler
- snubling, som følge av lett jogging i gangene med og uten høye hæler
- høylydt banning som følge av snublinga
- ekstrem latter, antageligvis som følge av snubling og påfølgende banning
- dører som slår og tramping i trappene
- russebilens gjentatte parringsrop, den karakteristiske tuttelutt
- aksept fra en rånebil, ørti ganger, vrrroom
- dusjing med sang, type sur
- tissing og tannpuss
- folk som gjorde mer enn å tisse
- dynelyder og tilhørende fnising

Og der tror jeg grensa går for hva en kan skildre av auditive nattlige inntrykk. For å si det sånn: det er lytt her på internathotellet. Lyden setter seg i betongen. Ergo: ikke len deg til betongveggen og rop, med mindre du vil bli hørt. Etter ei stund blei det rolig, og jeg fikk i alle fall slappe av. Plutselig var det morgen og tid for å innta frokost. Skal si han tjukke fra Billy hadde det travelt i dag! I spisesalen var det nemlig mange allerede da jeg kom, og da jeg gikk, satt det folk på hvert bord. Jeg kan nevne i fleng: Ole Robert Sunde, som må gå til innkjøp av papiljotter om han i det hele tatt skal kunne få terningkast på sin versjon av Solstadsveisen. Det var virkelig ikke noe liv i det flate, grå håret, bare en antydning til opprør bak, typiske sovetuster, og det er jo ikke det samme som elegante, grå krøller. Også til stede var en fyr jeg våger å tro er Espen Stueland, men det var jammen ikke greit å se bak alt håret og de store, mørke brillene. I alle fall var håret krøllete, men helt feil farge, og alt for langt. Anne Oterholm, som både virka fornøyd og opplagt, hadde også krøller. Det hadde ikke Kjell Askildsen. Men også han grisa med egget, så da er i alle fall det greit. Kanskje han kan låne papiljottene etter Ole Robert. I en krok stod det noe som kunne minne om Arne Borg eller en helt annen, mens noen tynne damer forsynte seg godt med kaffe. Kristina Leganger Iversen var nok den ene, men med brunfarga tynt hår og klistrebukser synes jeg alle disse damene i tjueåra er like. Rune Christiansen dukka også opp, han har fått dreisen på Solstadsveisen, mens Mona Høvring fortsatt gjemmer herligheten i badehetta. En hel drøss andre vaka også rundt i rommet, det blei nesten litt trangt, så jeg tok med meg Holberg og gikk.

Utover dagen hadde jeg den glede av å observere mange av de tidligere nevnte rundt i bygda. Men da de fant ut at nesten alt var stengt og at det tross alt var søndag for oss vanlige, det er ikke så greit å holde styr på tida for dem i de frie yrker, så dro mange av dem hjem. Og tilbake på hotellet blei det herlig stille, til tre konfirmasjonsselskaper satte i gang med pinlige, nødrimsbaserte sanger, hjemmelaga bordpynt og klin like bunader, og erobra gangene med småguttløping og tenåringsjentefnising. Ikke ulikt i natt, altså.

Så fikk jeg da litt tid til å lese til eksamen likevel. Fokus har vært så som så, men nå er jeg i alle fall godt forberedt på både arbeiderklassens kulturstrev, målkamp og folkedikting.
Et og annet ord kan jeg også klemme ut om embetsstanden, det tidlige skolesystemet og året 1884. I løpet av helga har jeg funnet ut at det egentlig er ganske mange paralleller mellom nåtida og 1800-tallet, kanskje særlig hvis vi snakker om hårmoter. Men jeg tror ikke jeg skal diskutere det på eksamen.

lørdag 4. mai 2013

Forfattertreff på bygda, del III

Det har vært en nokså stille dag her i gokk, og jeg levde fortsatt sånn halvveis på gårsdagen da jeg sto opp. Edvard Hoem gjorde litt av et inntrykk i går kveld, makan til staut mann skal en leite lenge etter! Fordi kjøkkenet stengte tidlig og det er få muligheter til å skaffe mat på visse tider av døgnet her på internathotellet, hadde jeg vært sulten som en skrubb i akkurat tretten og en halv time da jeg ankom spisesalen. Der var det ytterst stille. Kun ei mager jente satt og gjemte seg i en krok før hun forsvant. Mens jeg gikk min seiersgang rundt bordene og inspiserte maten, de hadde både smør og ost og leverpostei og syltetøy i dag, blei jeg brått var en bevegelse til høyre. Jeg snudde meg, og stivna nesten øyeblikkelig. Det var så jeg knapt torde å puste. Mannen i rommet brydde seg tydeligvis ikke nevneverdig om meg, et kort nikk var alt jeg fikk, men jeg kunne ikke la være å glane. Er det ikke...? Er det virkelig...? Seriøst? Nå? Når jeg har morrahår og loete ullsokker og fuglene veit hva? Han forsynte seg med tynne hender, fant seg et bord og satte seg ned. Jeg grafsa til meg noe tilfeldig, blant annet tre druer og en minikaviartube, og satte meg et annet sted. Taust. Han tjukke fra Billy slo opp døra fra kjøkkenet med et brak, satte brødfatet på bordet mitt med et smell og tråkka tilbake inn i spylelydene. Deretter blei det igjen helt stille.

Etter å ha kjempa forgjeves med et litt vel bløtkokt egg, som rant utover hele eggeglasset og duken og alt, tørka jeg fingra, reiste meg, og vima bort mot Den andre. Jeg hadde nesten ikke tenkt tanken ferdig før jeg hørte at jeg allerede var godt i gang med setninga:
- Unnskyld, men er du Sigmund Løvåsen?
- Ja, sa Norges kjekkeste mann, og reiste seg. Også både så han på meg og prata med meg og hilste ordentlig på meg, med et varmt håndtrykk. Jeg kjente meg som en overivrig fjortenåring da jeg fortalte han hvor glad jeg er i bøkene hans, hvor godt jeg synes han skriver, og hvor viktig det er at nettopp han fortsetter å skrive, sjøl om det er vanskelig. For som jeg tidligere har skrevet her på bloggen, det er mange som kan lede (Løvåsen er leder av Den norske Forfatterforening), men få som kan skrive som han. Og bare så det er sagt, Sigmund Løvåsen er råkjekk, og har en helt utrolig utstråling.

Tilbake til egget og minikaviartuben, som begge blei kassert. Jeg hadde knapt rukket å flytte det vekk ifra tallerkna mi, ta ei brødskive og vurdere hva jeg skulle ha på, før det begynte å puste og pese noe veldig rundt meg. Først tenkte jeg at det var han tjukke fra Billy. Men så kom en fyr vraltende inn i matsalen med et veldig besvær. Skjeggete var han òg, og Solstadsveisen var godt anlagt, dog hadde den ikke helt nådd sitt potensiale ennå. Han må nok la det gro til jul, neste år, så blir det bra. Fyren ordna seg noe mat mens jeg grubla på hvem han kunne være. En annen kar vima forbi og forsvant like etter ut. Da jeg gikk ut av matsalen stod han fortsatt utafor, med bustehår, viker og skjelvende bein i en antageligvis nokså kald dongeribukse. Oppe på rommet falt brikkene på plass: førstemann var Ole Robert Sunde. Andremann var Geir Se-min-kjole Gulliksen, for anledninga i bukser.

Ellers har jeg i dag observert følgende
- måker, igjen
- en bil med ordet "poesi" på
- Marita Fossum med lilla treningsbag
- to traktorer som fylte bensin
- landets minste korps, som besto av tre barn i forskjellige ullgensere

Viktig er det også at flere i lokalbefolkninga, for det meste dem uten kondomdress, har anlagt Solstadsveisen. Til og med flere damer, som i dag viste seg på torget. Jeg har begynt å lure på om det faktisk er en frisør som driver med akkurat den frisyra, som har Solstadsveisen som sitt signaturmerke, og det har slått meg at den frisøren kanskje er lokalisert her, i alle fall akkurat nå. Litt sånn som at Jan Thomas styler Nobelvertinnene, så styler denne frisøren både kjente og ukjente i forkant av litteraturfestivaler landet rundt. Da må jeg bare understreke at det er tidenes markedsføringsbommert å ikke stå fram og ta æra for det. Jeg venter forøvrig på full tilståelse og et herlig portrettintervju i Allers: "Jeg har stelt Dags hår - i seksti år!"

Ellers blei det mye eksamenslesing i dag, og lite litteraturfestivalfarting. Og til middag hadde jeg den ære av å observere Kjell Askildsen, denne gangen helt uten kollegaer. Han spiste sakte, drakk sin vin sakte, og så lenge ut av vinduet. Jeg holdt på å sette maten i vrangstrupen da han heiste armene og laga "kikkert" med hendene. Som om du ser bedre når fingrene er i veien! Jeg tenkte at en kanskje blir litt snål av å være forfatter et helt liv. Men aldri har jeg sett en mann skride så forsiktig og stille over dørterskelen. Etterpå var det som om han aldri hadde vært her.

fredag 3. mai 2013

Forfattertreff på bygda, del II

Vel, det er dag to på bygda, og jeg har så absolutt fått valuta for penga om en skal regne forfatterkjendiser og slikt som en faktor. Og det skulle en egentlig ikke tro, for dagen begynte ganske dårlig. Til frokost hadde jeg den glede av å observere følgende:

- tre svevende måker - ute, naturligvis, men likevel litt underlig, for her fins ikke kyst eller søppelfylling
- en gaffeltruck, også ute
- den penere lillesøstra til Erna Solberg, som spiste bl.a. tre egg på rappen, noe som slår meg som litt snålt
- han tjukke fra tegneserien Billy, med gråbrunt såtehår, som tydeligvis er kokk på hotellet
- en meget gammel bror av Thorbjørn Jagland som jeg tror gikk seg vill i spisesalen, han kom i alle fall ikke ut igjen på den tida jeg satt der
- den lubne lillebroren til Rune Øygard, men med måne, kledd i noe som dessverre så ut som en one-piece

Kleint, altså. Men det kan hende observatøren må bære deler av årsaken her. Mellom brødskivene repeterte jeg ustemte og stemte plosiver, nasale lukkelyder, frikativer og approksimanter, etterfulgt av bakre og fremre vokaler. Kanskje jeg egentlig var mest opptatt av det. Det blei uansett fort eksamenstid, og jeg måtte forlate åstedet (hvordan det gikk med den gamle broren til Thorbjørn Jagland får jeg dermed altså aldri vite). Og vips, var første eksamen unnagjort og skrivekrampa hadde heldigvis ikke meldt seg. Jeg rusla en tur, og kan ut ifra mine observasjoner da konkludere med at:

De menneskene som bor her, kan deles inn i to hovedkategorier
- de med kondomdress
- de uten kondomdress
Jeg tilhører, i tilfelle det noensinne var noen tvil, den siste gruppa. Jeg veit ikke helt om vi er i mindretall, men av og til kan det se sånn ut, og det er litt skummelt. Jeg er redd for at noen usedvanlig misjonerende friluftsentusiaster vil gjøre et forsøk på å klemme meg inn i en kondomdress, med vindjakke og sekk og det hele. Noe annet som er litt skummelt, er å bli nesten overfalt av en busslast med studenter fra Nederland eller et annet harkeland som utelukkende bestiller risengrynsgrøt. Hvor sært er da ikke det? Og hvis du synes det høres greit ut så langt, så kan jeg presisere at de a) tok med grøten ombord i bussen, som skulle kjøre videre, og b) ikke tok med skje.

Mat må også jeg ha. Da jeg kom ned i spisesalen til middag var jeg heldig, for der satt fetteren til Nils Ole Oftebro og hadde symøte med en kamerat. De blei snart avløst av noen som var mye mer spennende å følge med på. Mens jeg venta på maten min, kom det en bitteliten mann med tynt, grått, fett hår vimende inn i rommet. Først trodde jeg det var den meget gamle broren til Thorbjørn Jagland som endelig hadde funnet veien ut fra under langbordet, men denne fyren var ved andre øyekast helt annerledes. Først tenkte jeg ikke så mye over det, men noe var liksom så kjent, så jeg måtte se på han enda en gang. Da han satte seg ned og nærmest krøp sammen ved bordet og vendte meg sin profil, så jeg med en gang hvem det var: Kjell Askildsen. Og min første tanke var, herlighet, han er jo lavere enn meg!

Det kan jeg ikke si om nestemann som entra rommet: Edvard Hoem. For en brumlebasse! Stor og kraftig, med herlig myndig utstråling og med håret til alle kanter (jeg merker at hår blir et gjennomgangstema her, snart skal jeg avsløre hvorfor). Like etter han kom en blid Rune Christiansen med Marita Fossum, som så veldig hyggelig ut, på slep. Og ei stund etter kom Mona Høvring, iført badehette. Og da lurer jeg på, hvis det er noen som er observante her: er det et forlag som kan sies å være overrepresentert? Mitt stalltips er at den litterære sammenkomsten egentlig burde hete Oktoberfestivalen. Bare synd det navnet allerede er tatt.

Mens jeg spiste, og halvveis venta på Geir Se-min-kjole Gulliksen, som ikke kom, men som forventes å komme, lytta jeg også litt på hva disse fasjonable folka prata om. Eller, volumet på samtalene deres var såpass at jeg ikke kunne unngå å høre hva de sa. Unntaket var kanskje Kjell Askildsen, som bare hviska. Uansett kan jeg berolige alle andre med at forfatterne prata om helt vanlige ting. Her gikk det verken i Adorno, nye eller gamle nobelprisvinnere, i avanserte skriveteknikker eller nylig oppdaga intertekstualitet dem i mellom, men i temaer som været, internathotellet, karbonadene, kveldens program og husets rosévin (som først ankom bordet etter at stedets resepsjonist hadde ringt til kelneren og spurt om de hadde slikt og hvor den var). De tok også drøssevis av bilder av hverandre og sammenligna smarttelefonene sine. Av og til anspora det til mer spennende temaer som "alkoholen er for meg frigjørende", håret til Hoem (etter at han hadde gått, sjølsagt) og flass.

Etter å ha spist, sett på forfatterne og lest litt, ser jeg plutselig at det er en faktor som er veldig tydelig. Og det gjelder sjølsagt håret. Askildsen hadde for lite hår, så han kan jeg ikke regne med her, men både Christiansen og Hoem hadde ivrige, grå krøller. Og hvor har jeg sett det før, tro? Jo, hos Dag Solstad, samme tid, samme sted, i fjor. Er det en hyllest? Gjør de narr? Er det en hemmelig allianse, Hårbrødrene? I såfall er de avslørt nå. Denne svært populære forfatterhårstilen vil jeg døpe Solstadsveisen. Den er herlig naturlig, fri og leken, kanskje til og med litt sprelsk. Lettstelt. Passer fint på vindfulle dager. Ikke så kul i regn, for da er det ikke langt til en gråhvit afro. Også damer kan forsøke seg på Solstadsveisen, i en litt mer trimma form, slik som tidligere nevnte Hanne Ørstavik. Og med det fikk jeg en sterk fornemmelse for hva Høvring skjuler i badehetta.

Resten av kvelden får forfatterne glitre i fred og ro for meg. Jeg har fått dosa mi for i dag, og blir inne, følger fornuften og leser til eksamen. Men i morra!

torsdag 2. mai 2013

Forfattertreff på bygda, del I

Og når jeg tar toget til langt inni huttiheita for å avlegge mine eksamener, skjer det sjølsagt samtidig med at den pittelille plassen avvikler sin årlige, nokså nystarta litteraturfestival. Jadda. Jeg skal bo på dette internatlignende hotellet i flere dager, og hadde håpa på ro og lesefred i russetida, en sjølmotsigelse, men nå blir det jammen enda verre: det er ingen som er så skravlete og høyrøsta som berusa forfattere som nettopp har blitt bokbada.
Og jo, det veit jeg, for jeg har hatt den glede av å dele hotell med disse kreaturene tidligere også. I fjor, for eksempel. Da jeg intenst forsøkte å sove, stod Dag Solstad nedpå plassen her og slang med leppa i den grad den kan slenge. Hårtustene vaia i vinden og det var ikke måte på hvor fin i farta han var. Han var også rimelig sjaber til frokosten dagen etter, lakengrå i fjeset og med skeiv gange. Men det er kanskje alderen. Andre som befant seg her i fjor var den alltid rødmussa Rune Christiansen, kona (?) Mona Høvring, den tynne og gråhåra Hanne Østavik (altså, når du er ei voksen dame i førtiåra, ser jeg virkelig ingen hensikt med å farge og strigle håret slik at du ligner mest mulig på, ja, Dag Solstad), blide Anne Oterholm, Bjørn Esben Almås, hvis rykte ikke skal gjengis, og krampekule Agnes Ravatn. Pluss en bøling til. Samtlige blei observert herfra mens de danderte litt på hår og bart. Og bare så det er sagt: forfattere har like stor andel av fylleangst og tømmermenn som alle oss andre, i alle fall hvis en skal dømme utifra antall kaffekopper, skjelvende hender og medbrakte medikamenter.

Vel, nok om i fjor. Også i år skal jeg beæres med disse skrivende, skravlende folka. Og misforstå meg rett: jeg har virkelig ikke noe i mot forfattere, bok- og litteraturelsker som jeg er! Jeg synes ofte de er utrolig spennende mennesker som det er hyggelig å prate med. Jeg har stort sett relativt stor beundring for det de får til mellom to permer, og for at de mer eller mindre klarer å leve av produksjonen sin. Og rett skal være rett: ikke alle norske forfattere kan plasseres i de båsene jeg har streka opp. Flere gamle forfattere jeg både har sett og hørt om, kan faktisk gå rett fremdeles, sjøl om de er over 70 år. Noen må bruke rullator. Svært mange bruker briller, noen glemmer dem på hodet. Og det er helt greit.
Å leite etter brillene er ofte en stille aktivitet, med mindre forfatteren er svært nærsynt. Jeg kan derimot virkelig spare meg for den høylydte rødvinsfylla deres, spesielt når jeg skal ha eksamen dagen etter.

Ellers opplever jeg jo at jeg, fra og med jeg erverva denne nye informasjonen, blir skrekkelig delt. En del av meg kjører hardt på pliktfølelsen og det absolutt nødvendige: lese til eksamen. Det vil si at jeg må sitte inne på internatrommet mitt og sture mens alle andre er ute i godværet og har det gøy med åndskjendisene her til lands. Den andre delen av meg, bokelskeren, har utrolig lyst til å løpe fra arrangement til arrangement, være skikkelig svamp, være med, se folka, høre hva de har å si (noe klokt? morsomt? teit?) prate med dem, få signert mine eksemplarer av de mange bøkene jeg eier (men jeg har jo ikke tatt med hele boksamlinga mi på tur, så der ryker det siste). Det vil da si at jeg så absolutt rævkjører eksamen. Delikat valg, altså. Men jeg har en tredje del i meg også. Den er både en slags mellomløsning og litt primitiv: jeg vil forte meg ut på ett arrangement for å se, kanskje prate med og muligens smyge meg til å ta på Sigmund Løvåsen. For han er så kjekk! Pluss at han skriver utrolig bra. Jeg tror jeg må sove på saken.

Da dette var svært spennende omstendigheter for en stundent som skal avlegge to eksamener på rappen, vil jeg snart være tilbake med mer fra verdens navle. Følg med!

onsdag 1. mai 2013

Eksamenskaos

Det er uke 18, og eksamenskaoset er i gang for alvor. Jeg forventer blodskutte øyne, krampe i skrivearmen, støl rygg, fett hår og dundrende hodepine hver eneste dag til jeg er ferdig mot slutten av mai. Det er mye jeg skal igjennom, og mange fagbøker burde vært lest en gang til, eller to, sånn for sikkerhets skyld. Begrepene spenner fra rekursivitet til motkonjunkturpolitikk, fra sonoritet til provisorisk anordning, og jeg føler at jeg har best oversikt over det morsomme, som funksjonsanalysene, og minst oversikt over det kjipe, som apikal-alveolar. Men nå skal det pugges, apikal-alveolar skal på plass det også, og så får det virkelig briste eller bære med demografi og vokalsystem. Mot slutten av mai kommer jubelen til å stå høyt i taket - rett og slett av rein lettelse over å ha gjennomført dette semesteret også. Men dit er det enda noen uker.

Før den tid må jeg nok gjennom enda flere døgn hvor jeg har syntaktiske diskusjoner med meg sjøl før jeg sovner, drømmer intenst om foreleserne, hvor det første jeg gjør om morran er å gå igjennom artikulasjonssted og artikulasjonsmåter, mens jeg til frokost drøfter oppløpet til, gjennomføringa og konsekvensene av 1814. Så følger dagens første leseøkt, hvor en hurtig gjennomgang av diakron lingvistikk er å foretrekke. Til lunsj diskurerer jeg dødsstraffen i etterkrigsoppgjøret, og mellom slaga pugger jeg de nye reglene for stavinger og anvender dem på lange ord i avisa. Så er det tid for dagens andre leseøkt, hvor embetsmannskulturen og begreper som paternalisme, stillstand, avstand og husstand skal på plass. Dernest kommer en rask oppramsing av metodisk kildegransking. Til middag forsøker jeg å la praten gå rundt mer vanlige temaer, som årsakene til den voldsomme befolkningsveksten på 1800-tallet. Etterpå gjør jeg noen stille oppgaver i sosiolingvistikk, har en privat, men oppheta diskusjon om det politiske landskapet i Norge fra 1884 til 1940, og prøver å hamre termene brudd og kontinuitet inn i alle problemstillinger. Som en avslutning på dagen tar jeg leseøkt nummer tre, om målreisinga og målrørsla, før jeg oppsummerer med sentrale tall og temaer fra 1868 til i dag. Til tannpussen leser jeg om den norske innsamlinga av eventyr og sagn, og før jeg slår av lyset på soverommet, ramser jeg opp nasjonalistiske motiver i Norge fra 1814 til 1905, og avslutter med ulike typer for omlyder.

Og dette var bare én dag. Jeg skjønner jo at dette går over stokk og stein allerede når jeg drømmer om foreleserne. Det er jammen rart hva som biter seg fast - en rar hårsveis til, og det hadde blitt mest et mareritt. En ting som er sikkert, er at jeg ser vanvittig fram til å få vekk all pensumlitteraturen fra skrivebordet. Notater, skjemaer, oppgaver, tidligere eksamener og støtteark skal stues langt unna; kompendier, tjukke og tynne lærebøker skal finne sin endelige plass i bokhyllene. Det blir fint å endelig få se skrivebordsplata igjen, og det blir svært godt for skuldrene å slippe å hvile albuene på henholdsvis en bunke med lingvistikkoppgaver og ei historiebok når jeg leser og skriver. Dessuten tror jeg også at familien min vil sette pris på at jeg med tid og stunder fjerner alle de røde lappene rundt i huset, som er klistra på vinduer, speil, skap og dører, vegger, bord og alle andre ledige overflater, fulle av stikkord, årstall, begreper og definisjoner. Kreeringa av lappene har også hatt den konsekvensen at det må bli svært lenge til jeg skal røre en sprittusj igjen.

Men bortsett fra det, går det greit. Med lesing og blogging kommer jeg sterkere tilbake i juni. Og til alle andre studenter: Lykke til med vårens eksamener! Vi prates på den andre sida.