fredag 23. november 2012

Å lese, leve

Det er en helt særegen følelse når ei bok går mot slutten. Særlig når det er ei tjukk, tung, omstendelig fagbok på godt over tusen sider, hvis ende har vært sett fram til sia andre kapittel. Og nå er jeg snart der, helt på slutten, både i historie, filosofi, etikk og litteratur. Jeg gleder meg. Ser fram til veien videre, konklusjonene, sistesetningene, punktumene.

Men det er også vemodig. Disse bøkene har fulgt meg hele høsten, har eselører og pennemerker, notater i margene, stjerner og understrekninger, en og annen sirkel der papiret er litt krøllete etter dråper fra vannglasset, en kan til og med finne brødsmuler, sjokoladekliss, nøtterester og fettflekker. Bøkene blei fort en del av hverdagen, uansett om jeg ville det eller ikke, og etterhvert har de også blitt en del av meg. Ofte er det en god ting, det både ser og kjenner jeg etterpå. Men det føles ikke alltid slik underveis. Når jeg nå snart skal legge vekk bøkene, finne plass til dem i bokhyllene, har jeg tatt eksamen. Enda et halvår er gått, jula nærmer seg, det nye året er plutselig her og nye bøker vil ligge klare til å bli lest.

Når jeg leser, merker jeg ikke at tida går. Den står nesten stille, mens jeg går ved sida av Platon i Akademiet, mens jeg betrakter Descartes foran ilden, der han observerer voksstykkets transformasjon, mens jeg leser et utdrag fra Codex Regius på norrønt og stopper for å slå opp på ukjente ord i ordboka, mens jeg drømmer meg bort på svenske herregårder eller ser det Veslemøy ser i det dunkle jærlandskapet en høstnatt, mens jeg ferdes i det britiske parlamentet og er vitne til debatter om kolonisering, mandatområder og oppløsninger, deltar i fredsforhandlinger, deler troa på framtida og framskrittene.

Men brått blir tida relevant lell. Som når jeg forsøker å forstå verdenskrigene, meninga i alle drapene, i volden og torturen. Jeg klarer ikke, jeg klarer ikke være der, er bare glad for at jeg ikke er, for at jeg er her, trygg. Å kikke på kalenderen, klokka, blir betryggende. Eller når jeg forsøker å oppdage en hittil ukjent, men mulig løsning på konflikten i Israel - Palestina og nåtida kommer susende med hvinende raketter, maktmisbruk, for alltid uforsonlige mennesker og alt for lite nødhjelp. Eller når jeg forsøker å lese Immanuel Kant i dansk oversettelse - da kjenner jeg at hår og negler gror og at rynkene kommer i et forrykende tempo. Og når mitt eget endelikt kjennes nærmere enn tekstens, er det som regel på tide med ei pause.

Men ikke for lenge, eller for mange. Det er innspurt nå. Snart eksamen. Snart advent.

onsdag 21. november 2012

Høytleseren

Allerede i 1995 ga tyske Bernhard Schlink (f. 1944) ut Der Vorleser, en roman som regnes som hans internasjonale gjennombrudd. Den, og han, blei enda et hakk mer kjente da boka i 2008 blei filmatisert med Kate Winslet i hovedrollen. Winslet mottok året etter en Oscarstatuett for sin rolle i The Reader. Jeg hadde ikke hørt om forfatteren eller romanen før dette, men blei naturligvis nysgjerrig da både bok og film fikk gode omtaler i tida som fulgte. Jeg ønska meg Høytleseren og fikk den til bursdagen min i 2010. Jeg fikk også filmen, men den har jeg ennå ikke sett.

Bokas handling kan oppsummeres kort og greit: Vi befinner oss i Tyskland en stund etter andre verdenskrig. Synsvinkelen og fortellerstemmen ligger hos femtenårige Michael Berg. På vei hjem fra skolen blir han sjuk, og får hjelp av ei fremmed kvinne. Etter flere måneders sjukdom blir han bra, og går, på foreldrenes kommando, for å takke kvinna som hjalp han. Hanna er 36 år, direkte, usjenert, streng, av og til kald. Hun behandler Michael som en voksen. Han fascineres av henne, av måten hun ter seg på, av sjøltilliten hennes, av alt hun ikke sier, av alt han ikke veit. De utvikler et seksuelt forhold som varer et halvt års tid. Hanna flytter plutselig og Michael klandrer seg sjøl. Flere år seinere møtes de helt uventa igjen. Da befinner de seg i en rettssal, og den ene parten sitter på tiltalebenken. Rettssaken preger dem begge, og når den er over, er ingenting som før. Michael, som fortsatt forteller, stiller spørsmål ved alt og utvikler en slags apati, en følelse av tomhet og maktesløshet. Han kommer stadig tilbake til halvåret han var sammen med Hanna og til rettssaken. Hva får mennesker til å handle slik de gjør? Kjenner vi egentlig de menneskene vi omgir oss med?

Rammene for boka er enkle, spørsmålene er interessante. Men verken fortellerstemmen, vinklinga inn mot stoffet eller den tekniske måten historia er fortalt på, er til bokas, eller spørsmålenes, beste. Forfatteren legger an kimen til en storstilt episk fortelling, men Michael er såpass sjølopptatt og uinteressant som litterær figur at han knapt klarer å bære det lille han faktisk beretter. I tillegg er han svært omstendelig om det mest uvesentlige og både detaljert og upresis på en gang - nesten et mesterstykke, spør du meg. For eksempel kan hovedpersonen gi oss følgende informasjon på side 27: "...under den femarmede lysekronen av messing med fem lysestaker...". Det er en totalt intetsigende og ekstremt unødvendig del av en setning. Og slike er det  dessverre mange av. Den tyske, baktunge setningsstrukturen hjelper ikke.

Michael og Hannas kjærlighetshistorie er på mange måter helt ordinær hvis en ser bort ifra aldersforskjellen, som jo er uvanlig (den veien). De fleste forstår kanskje ikke hva to så ulike mennesker ser i hverandre, og i dette tilfellet er det nærmest umulig å få taket på. Hva i alle dager skal Hanna med en sånn svampete sak som Michael, som skildrer sitt livs kjærlighet som en klam gutteromsdrøm? Altså, hva skal hun med han, bortsett fra at hun ligger med han? Hennes motivasjon for det hele, om det kan være noe annet enn litt ensomhet, kjedsommelighet eller et snev av angst for å være aleine (som jeg leser inn i teksten), er hemmelig. Hvorfor er Hanna så dårlig skildra? Og skal jeg liksom tro på at hun er så stiv og sint, hele tida? Relasjonen deres preges etterhvert av et mønster: de krangler, hun avviser, han blir redd for at hun skal gjøre det slutt, derfor ber og trygler han, og hun tar han tilbake. Dette er noe som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Men her blir det lagt fram på en forutsigbar, repeterende og overfladisk måte, ispedd dårlige bilder, ukjent rytme, unødige småord og en ubevisst (?) ironisk distanse.

Språklig er boka veldig tysk - baktung og prega av småord. Rytmen er uvant, jeg reagerer på mye, men etterhvert nøkker det mindre. Likevel er det enkelte ting som får meg til å stoppe helt opp. På side 83 ytrer den høyst subjektive Michael at han "observerer med indre distanse". Makan til poserende utsagn skal du leite lenge etter! For meg er denslags bare jåleri og unødvendig, i alle fall i en seriøs roman. Det blir mest en understreking av at Michael (liksom) kun registrerer, ikke føler. Og det funker ikke, og er heller ikke sant. At han ikke gjør noe annet enn å føle ligger i tjukke lag over hele teksten. Problemene ligger vel heller i å forstå det en føler, eller å kunne erkjenne følelsene for seg sjøl og legitimere følelsene overfor andre. Ja, for hvordan kunne Michael elske nettopp Hanna? En annen innvending må være at å bruke ordet "blottstillelse" ti ganger på ei side mildt sagt er helt hårreisende og i beste fall kjipt gjort. Som leser blir jeg i alle fall utrolig lite imponert over vokabularet og forfatterens behov for å male ikoner med gatekost.

I tillegg til dette henger jeg meg opp i at forfatteren velger å holde alle minner og tanker om krigen totalt borte fra romanen inntil et visst punkt. Michael Berg, som vokser opp i etterkrigstida, har liksom ingen tanker om det som skjedde i det hele tatt. Han virker nesten litt tilbakestående på den måten, og derfor er han heller ikke troverdig. Min innvending er at sjøl ekstremt sjølopptatte tenåringer registrerer ting i samfunnet rundt seg og engasjerer seg, om ikke annet så gir de i alle fall tydelig uttrykk for sitt ståsted. Michael gjør ingenting. De historiske referansene er begrensa til Weimarrepublikken, altså tida før Nazi-Tyskland, da Michael, så vidt jeg forstår, ikke er født. Etterpå er det bare et hull, så kommer samtida. Men det holder ikke for meg. Og når historia seinere tar den veien den gjør, hvor krigen og krigsforbrytelsene, etikk og oppgjør så absolutt er relevant, blir det bare enda mer merkelig. Om det er et forsøk på å lure leseren til å tro at dette er en rein kjærlighetshistorie som ikke har noe med krigen å gjøre, er det et dårlig forsøk. Samtidig demonstrerer forfatteren at en i en periode kunne forholde seg til menneskene rundt seg uten at krigen spilte noen rolle - tilsynelatende. Men det er vel egentlig å gjøre seg sjøl en bjørnetjeneste. Og da nytter det ikke å lese høyt.

lørdag 10. november 2012

Maries Lais

Det er ei rar lita bok, Fortellinger av Marie de France. Samlinga er bedre kjent som Les Lais, blei skrevet i løpet av siste tredjedel av 1100-tallet og blei gjendikta til norrønt under regjeringstida til kong Håkon Håkonsson, med den flotte, nærmest visuelle tittelen Strengleikar. Jeg har lest en mer moderne prosaoversettelse av verket, kreert av Helge Nordahl, som har valgt å ikke være tro mot den opprinnelige versefoten og det lyriske oppsettet til de France, men er (forhåpentligvis) svært nær originalen innholdsmessig. Hovedtematikken er hvordan kjærligheten arter seg mellom forskjellige mennesker, som regel en høvisk og oppriktig, edel kjærlighet mellom mann og kvinne, men det er også eksempler på kjærlighet mellom foreldre og barn, konge og vasall, mellom mennene i hirden, dronninga og ei terne og mellom mennesket og Gud. Den forbudte kjærligheten er også viktig, særlig hvis den på noen måte kan bli anerkjent som legal eller hvis noen av partene utsettes for urimelige prøvelser. Egenkjærlighet opptrår også, men den faller sjelden i god jord. Viktigere er det da å være nesten sjølutslettende i sin kjærlighet til noen andre, og gjerne i forhold til sin tro.

Sjøl om ikke Gud og religion blir direkte tematisert, er det en vesentlig del av bokas bakteppe: fortellingene, som Marie de France stort sett ikke fant på, men hørte eller var vitne til framsyninger av og deretter skreiv ned, oppstod i et kristent Europa, med mange referanser til samtidig britisk og fransk kultur, hvor religion var et viktig premiss. Klostre, kirker, nonner, munker o.l. dukker ofte opp i kulissene og presenterer den moralske rettesnora menneskene bør eller må rette seg etter. Marie de France sjøl var, mest sannsynlig, ei fransk adelsdame, muligens med britiske, royale gener, som i lengre perioder var en del av eller svært nær det britiske hoffet. Hva hun egentlig heter, vites ikke, vi kjenner kun til fornavnet Marie, etternavnet er hun blitt gitt i seinere tid. Som en del av den britiske adelen så og hørte hun mange flotte samtidige sanger og fortellinger (en tanke går til syngefabelen Aucassin og Nicolette, som et stilmessig forbilde, sjøl om denne er nedskrevet etter de Frances levetid), og heldigvis skreiv hun ned et lite knippe. Tolv lais er det i originalen, og Nordahls gjengivelse er den første på norsk sia Håkon Håkonssons tid (regj. 1217-1263) som framlegger alle tolv.

Laisene er av varierende lengde, originalitet og kvalitet, om jeg kan være så frekk å si det. Tekstene, hvor enkelte motiver er svært gamle, kan sammenlignes litt med våre moderne noveller, men med helt andre krav til stil og innhold - bl.a. går laisene originalt på vers. Datidas litteratur var først og fremst underholdning for eliten, en liten, skolert og svært bevisst elite, men den skulle også være oppbyggelig. Her kan en parallell være de mange legendene som florerte i middelalderen - og noen av de Frances tekster kan minne litt om dem, men uten en bestemt helgen i spissen (forøvrig tilskrives legenden om St.Patrik Marie de France). Hun skriver bl.a. om de elskende som dør på toppen av et fjell, og hvordan dette gravstedet i ettertid er blitt viktig innafor religiøse og kulturelle riter. Spenning, handlingstopper og snertne avslutninger er ikke de Frances styrke: her er det veien som er viktig, fordi den fører menneskene fram til sjølinnsikt, erkjennelser og handlinger som er vesentlige for deres skjebne, og derfor også deres elskedes skjebner. Vil de elskende få hverandre til slutt? Eller gir de opp, distraheres? Her får alle så hatten passer - som i et eventyr. Marie de France benytter seg også av andre eventyringredienser som menneskers overtro, tilfeldigheter og magi, skumle fiender og harde prøvelser.

Da jeg ikke er ekspert på middelalderlitteratur tør jeg ikke å uttale meg mer generelt om bokas kvaliteter eller mangel på sådan, som rein litteratur. Men det er heller ikke slik laisene er viktige for meg. Marie de France forteller så mye om sin egen kultursfære gjennom verket, altså om elitens tro, oppførsel og handlinger, hvordan det arter seg og hva det er hjemla i. Hver for seg gir fortellingene unike innblikk i middelalderens England, dens symbolikk og referanser. Menneskene er humoristiske, høviske, lidenskapelige, modige, fromme og simple - og til sammen er det all grunn til å anta at historiene er representative for datidas faktiske levesett: hva forholdt de seg til, av myter, religion og lovverk? Hvordan levde de, hva tenkte de på, hvilke midler hadde de for å oppnå det de ønska? Det er fascinerende, sjøl om den ytre spenninga stort sett ikke eksisterer.

På et annet plan er det interessant å se at Marie de France skriver om mye av det samme som forfattere skriver om i dag: menneskets rastløshet og søken etter et innholdsrikt liv, fylt med kjærlighet, vennskap, lykke, ønsket om å oppnå ære, respekt og suksess (eller kan noen fortelle meg at Knausgård handler om noe annet...?). Det får meg til å tenke at den kloke Sigrid Undset kom med en korrekt observasjon da hun oversatte Fortellinger om kong Artur og ridderne av Det runde bord: "Sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager." Og tida viser at Marie de France, uansett om hun hadde en klart formulert slik tanke eller ikke, har blitt en representant for nettopp dette. Det er vel derfor en kan kjenne seg så godt igjen i Les Lais.

mandag 5. november 2012

Herr Arnes penningar

Selma Lagerlöf (1858-1940) er en av mine store svenske favoritter, og derfor blei jeg glad da jeg så navnet hennes på høstens pensumliste. Å lese Lagerlöf er jo bare kos! Samtidig er det litt skummelt å studere en favoritt: når verket blir plukka fra hverandre og analysert, risikerer en at det som er litt magisk, det usagte og kanskje til og med udefinerbare, som er med på å skape leseropplevelsen, blir borte. Når verket faller sammen, blir teknisk og ytre i steden for magisk og indre, kan en miste både favorittforfattere og gode leseminner.

Men heldigvis gjelder ikke det for Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf. Hun er knallgod, uansett (virker det som), og verket som står på pensumlista var ett av de hun sjøl satte høyest, fordi det komposisjonsmessig var uten feil: den lille romanen, lange novella eller fortellinga Herr Arnes penningar fra 1904. Da forlaget har skrevet vesentlige deler av handlinga bakpå min svenske pocketutgave, blei ikke den ytre, handlingsmessige spenninga så stor som den kunne blitt (jeg må med andre ord slutte å lese bakpå bøker). Men det stilsikre svenske språket er så vidunderlig flott og presist, så rikt, så eventyrlig å være i at det betød svært lite underveis. Som vanlig har Lagerlöf både sjarmerende og komplekse mennesker i hovedrollene, som på hver sin måte kommer til ordet i teksten. Hun skildrer med varme, djup innsikt og stor forståelse for menneskesinnet, sjøl ovenfor dem som har begått onde handlinger. At hun ikke dømmer menneskene, kun handlingene, synes jeg er imponerende. Hun lar heller andre stå for gjenopprettelsen av rettferdighet.

Noe som kanskje er litt ulikt Lagerlöf, i alle fall med bakgrunn i det jeg tidligere har lest (Gösta Berlings saga, Kejsarn av Portugallien, Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige, utdrag og korte tekster) er at denne romanen lenge tar form som et mysterium, en slags kriminalfortelling. En stor og fryktelig urett blir begått, og vi følger både ei ung jente og hovedgjerningsmannen på deres ferd mot rettferdighet. Begge strir med indre kvaler, hun fordi hun overlevde, han fordi han tok liv. I møte med det overnaturlige blir de begge hjulpet fram: hun mot erkjennelsen av hvem drapsmannen virkelig er, han mot erkjennelse av de onde handlingene, anger og frykt for straffen. Det hele ender dystert, men samtidig godt, slik Lagerlöf er kjent for. Og akkurat denne kombinasjonen, av noe som både er godt og vondt, trist og fint, tror jeg er noe alle mennesker kan relatere seg til. Det gjør at Lagerlöf, ved sida av å ha skrevet en spennende roman, får stor emosjonell (og dermed indre) gjennomslagskraft hos sine lesere.

Etter endt lesing fant jeg ut at Sveriges første Nobelprisvinner i litteratur (også første kvinne som mottok prisen, i 1909) baserte sin fortelling på en historisk hendelse. Å lese hvordan andre har forsøkt å nøste opp hvilke kilder Lagerlöf har støtta seg på, var veldig interessant, og ga et helt nytt perspektiv på teksten jeg nettopp hadde lest. Men sjøl om de originale ugjerningene er aldri så gamle og Herr Arnes penningar, som mange kaller en spøkelsesfortelling, er lagt tilbake i tid for å oppnå autensitet, var ikke tid noe jeg tenkte på underveis. Lagerlöf har lagt fortellinga til en del av sitt allerede etablerte vinterunivers mellom norske skoger og svensk kyst, med snøtunge trær, tjukk is på vannet, hest og slede, kister med gull, pelskåper og øl på fat - det er nesten så jeg forventer å treffe på Gösta Berling langs veien. At teksten er så herlig tidløs er et mesterstykke.

Selma Lagerlöf har rett når hun sier at teksten komposisjonsmessig er uten feil. I det hele tatt er det svært lite å sette fingeren på. Romanen er kort og intens, til spøkelseshistorie å være er den annerledes, som krim er den spesiell med sine overnaturlige, nesten gotiske innslag. Løsninga er original, menneskene er levende, miljøet til å se og kulda til å kjenne på kroppen. Og i tillegg er forbrytelsen og omstendighetene rundt den, grusomme. Ypperlig lesestoff en kjølig vinterkveld.  Det eneste er at det kunne så gjerne vært mer...