tirsdag 30. oktober 2012

Fagbokoppdatering

Det er blitt noen fagbøker på meg denne høsten gjennom emnene jeg tar. Jeg har aldri vært flink til å lese faglitteratur på eget initiativ og lider vel av en mild angst: jeg tror at alt er så forferdelig tungt, utilgjengelig, prega av forvirrende fagterminologi og med et høyt krav til bakgrunnskunnskaper. Men slik er det jo virkelig ikke. Det meste jeg har vært borti de siste åra, med få unntak, er godt og oversiktlig presentert, med ordlister, registre og tidslinjer, kart, tabeller og grafer, og ofte mange bilder attåt. Språket har som regel vært den største utfordringa, da noen forfattere skriver utrolig gammelmodig og klumpete eller direkte urytmisk. Men det får så være, etter noen sider kommer en inn i det òg.

Norsk litteratur i tusen år er en av bøkene som er pensum i høst. Det er ei flott bok! Jeg blei imponert over at fagbokforfatterne faktisk går så grundig til verks, at de har fått tid og mulighet til det, særlig i kapittelet om den fellesnordiske litteraturen. Det var spennende lesning, med mange viktige innspill. I og med at jeg har studert litteratur ei stund, forventa jeg kanskje ikke å lære så mye nytt. Men det gjorde jeg, og det var veldig fint. Særlig flott var det å lese Edda samtidig, for der får en jo konkrete eksempler på verseføttene som Fidjestøl skriver om. Jeg må innrømme at jeg træla litt med å finne rett versefot av og til... Norsk litteratur i tusen år ga meg nye perspektiver på den gamle litteraturen, og supplerte det jeg allerede visste med å gå djupere inn i stoffet og tida.

Ei anna bok jeg har lest, er mesterverket til historikeren Eugene Rogan: Araberne - historien om det arabiske folk. Bare noen få kapitler var pensum, men jeg endte opp med å lese hele greia. Framstillinga begynner når ottomanerne tar over styringa i et svært utvida Midtøsten, og følger området tett fram til våre dager. Med i verket finner en både de nord-afrikanske landene, den arabiske halvøya, Tyrkia, Irak og Iran, altså størstedelen av den arabiske verden. Rogan skriver så lett og flytende at kapitlene, som ofte er på mer enn femti sider, glir unna. Han er i tillegg poengtert og humoristisk, har gode eksempler og drar leseren med inn i de historiske situasjonene ved hjelp av mer skjønnlitterære virkemidler. Dessuten trekker han tematiske linjer både framover og bakover i tid, slik at en hele tida kan følge med på et overordna nivå og lage sine egne "huskelapper" eller knagger. Han har også en viss forståelse for at enkelte skikkelser i araberverdenen kan være vanskelige å holde fra hverandre på grunn av navnelikhet, og han skiller dem enkelt fra hverandre. Araberne er kanskje ei mer populærvitenskapelig framstilling av arabernes historie, men den fungerer godt. Jeg blei i alle fall veldig fascinert, av tida (særlig før ca 1850), menneskene, herskerne, kulturen og krigene, og jeg opplever at jeg nå har mye mer kunnskap og bedre oversikt.

Israelis and Palestinians. Why do they fight? Can they stop? heter fagboka til Bernard Wasserstein fra 2003. Det er vel relativt tydelig hva den handler om. Igjen hadde jeg fordomsfulle briller på, og trodde dette kom til å bli ei utgreiing om blodige aksjoner fra den ene og andre sida, ispedd øyenvitneskildringer og tårevåte sitater om hvor synd det er på oss, her i det palestinske området. Og det synes jeg er forferdelig traurig lesing, fordi det er subjektivt og uvitenskapelig. Men slik var det (heldigvis) ikke! Wasserstein er fullstendig vitenskapelig og går detaljert til verks. Her er det lite som minner om sipping og sutring, Wasserstein kommer heller med vannproblematikk, byråkratiske utfordringer i to-sektor-staten, påvirkninger utenfra, bosettingspraksis, ulike strategier og kulturelle forskjeller. I tillegg er han tydelig når han skriver om konfliktene i Palestina - isteden for å peke ut grupperinger eller enkeltmennesker som skyldige, forklarer han hva som leder fram til de ulike avgjørelsene. Min oppfatning om problematikken i Israel-Palestina blei mer prega av nyanser og faktakunnskaper etter å ha lest boka. Så nå sier jeg ikke lenger "Kan de ikke bare...", men: Tida har vist at jøder og palestinere må tvinges fram til et samarbeid, ikke av hensyn til den andre parten, men av hensyn til seg sjøl og sitt folk.
Å ødelegge vannrør, å drepe helsepersonell eller å ødelegge unge menneskers sjanse til høyere utdanning ved bombing el.l, er å sabotere for seg sjøl. Skite i eget reir, altså. Og det gjør man bare ikke.

I tillegg til den ovennevnte faglitteraturen, leser jeg fortsatt i fire andre tjukke fagbøker, hovedpensumet. Litt om dem kommer nok rundt juletider, når eksamen er over og jeg forhåpentligvis har kommet igjennom. Jeg har også en rekke kompendier jeg leser i, som består av utdrag fra Ursula Le Guin, Freud, Platon, Aristoteles, Galilei, Descartes, Kant og så videre. Mye er spennende, noe er knusktørt, noe er vanskelig, mye er nytt. Og alt er vanskelig å skrive godt om.

lørdag 27. oktober 2012

Favorittforfattere: G

Det er klart for neste runde av hvem som er mine favorittforfattere, og nå er turen kommet til bokstaven G. Det er fortsatt fornavna jeg forsøker å gå etter, sjøl om jeg har unnveket fra regelen allerede to ganger. Men denne gangen gikk det veldig greit å finne kandidat nummer en. Den andre var det verre med, og valgene var mange. Jeg står igjen med to forfattere som på hvert sitt samfunnskritiske vis går i dialog med hverandre, som forteller og finner på og er ærlige med det de ser, som harselerer og gjør narr, men som ikke lar det djupe alvoret fortrenges av humoren. Ellers er hverandres rake motsetninger: en er død, en er levende, en er mann, en er kvinne, en er engelsk, en er norsk, en skriver på vers, en skriver romaner, en er mest kjent for et ufullført verk, den andre for satire. Hun har allerede overlevd han, og utgitt langt mer. Begge krever sin velfortjente plass i litteraturhistoriene. Og ja, mellom dem ligger det omtrent 600 år. Vi snakker altså om disse to:

Geoffrey Chaucer (1343 - 1400)
Geoffrey Chaucer er en av mine store litterære helter fra middelalderen, lærd og språkmektig som han var. I løpet av livet hadde han mange forskjellige jobber, og var i lange perioder knytta til det britiske hoffet. Den engelske litteraturens far, som han ofte blir kalt, skreiv angivelig mange verker i løpet av sitt liv. Flest var det av de episke fortellingene på vers, også kalt fortellende dikt, men det blei også noe "rein" lyrikk og prosa (for eksempel noen partier mot slutten i Canterbury-fortellingene). Han oversatte en hel del, fra bl.a. latin og fransk. Noen av verkene er dessverre gått tapt, og de færreste eksisterer i norsk oversettelse. Foruten det mest kjente, som jo er Canterbury-fortellingene (fra ca. 1380 og framover), som du kan lese mer om her, har jeg også skaffa meg Troilus og Criseyde (blei skrevet mellom 1374-1386), som jeg ser fram til å lese. For å si noe om hvor viktig Chaucer er i britisk litteraturhistorie, kan jeg nevne at sistenevnte verk er Shakespeares inspirasjonskilde til sitt historiske skuespill med samme navn, og at Chaucers versemål var det dominerende til godt inn på 1800-tallet. Å kunne sin Chaucer er noe litterater på holmen bare må, for i den seinere litteraturen er referansene mange.

Jeg synes både forfatteren og verkene hans er interessante. Det var svært spennende, og overraskende underholdende, å lese Canterbury-fortellingene, som jeg lenge hadde hatt i hylla. Men jeg blei enda mer fascinert etterpå. Hvem var egentlig denne mannen som hadde planlagt dette storslåtte episke verket? Hvor kom inspirasjonen fra - Boccaccio, som gjorde noe lignende med sin Decamerone fra 1348-53? Hvorfor blei han ikke ferdig med skrivinga? Hvilke historier mangler, og hvorfor? Ramma rundt fortellingene er ei pilegrimsreise til katedralen i Canterbury, hvor bl.a. Thomas Becket ligger gravlagt. Historiene som fortelles kommer fra de mange pilegrimene som møtes på et vertshus og slår følge. Årsaken er praktisk: de ønsker å forkorte reisetida. Men virkninga er sjølsagt en helt annen. Dessverre blei Chaucer aldri ferdig med verket, og konklusjonen mangler. Hva skjer med disse menneskene, når de får innsikt i hverandres liv? Og ikke minst, hvem vinner konkurransen?

Gjennom de mange historiene får vi et unikt innblikk i Englands middelalderbefolkning. Historiene er djupt tragiske, underholdende, spennende, romantiske og folkelige. Det er flust av bilder og metaforer, og spark til religion, kongehus, sosiale klasser m.m. er det mye av. Sjøl Chaucer får gjennomgå! Hva tenkte han, da han skreiv dette? Hva kan vi i dag hente ut? Hvor bevisst var han på iscenesettelsen av et litterært jeg? (Her må vi huske på Dante, som jo gjorde det samme i sin komedie fra 1308-1321.) Og hva ønska Chaucer egentlig å formidle? Spørsmålene er mange, men det må en ikke la seg affisere av. Boka er lesverdig og viktig, også i dag, på grunn av unik portrettering, karakterisering og innsikt i menneskenes indre liv. Etikk, moral, tro og holdninger er essensielt. Både som skrivende og som menneske kan en lære.


Gerd Brantenberg (f. 1941)
Så over til en helt annen forfatterstemme, nemlig norske Gerd Brantenberg. Der Chaucer representerer det klassiske i form og innhold, er hun det moderne. Han skriver om pilegrimer på vandring, hun om blant annet homofili og kvinneundertrykkelse. Og det er det siste som har gjort henne mest kjent, og som er grunnen til at valget mitt til slutt falt på henne: den satiriske romanen Egalias døtre fra 1977. Det er en roman som tok strømningene i sin samtid på kornet og som ga kvinnebevegelsen og feministene både i Norge og i utlandet kuler og krutt til demonstrasjoner, opprop og velformulerte krav. En vil kanskje tro at ei slik bok, med sterke krav til kontekst, ikke er lesverdig i dag, men det er den så absolutt. Den bør leses. Den fortjener å leses. Ikke bare på grunn av sitt innhold, men mest på grunn av hva den gjør med leseren. Gjennom språklige endringer og fiffige språkpåfunn viser Brantenberg hvordan kvinneundertrykkinga er systematisk og bevisst, gjennom å snu opp-ned på kjønnsrollene harselerer hun med rådende oppfatninger og normer. Resultatet er en utradisjonell roman som gir oss nye løsninger på arbeidsliv, permisjonsordninger, familieliv og oppdragelse.

I dag er det mange som ikke tør å innrømme at de er feminister, som ikke vil være feminister, eller som ikke helt veit hva som legges i begrepet. Fnisende sitter disse jentene og kvinnene og tvinner nyfarga hårlokker og blunker ivrig til nærmeste mann med oversminka øyevipper. For hvem? Og hvorfor? Nå skriver ikke Brantenberg direkte så mye om skjønnhets- og kroppsidealene (eller -tyranniet), men gjennom sin tematisering av kjønnsrollene er det veldig tydelig hvordan matriarkene i Egalia kunne tenke seg at mennene så ut og oppførte seg, og hvordan et grepa kvinnfolk som dem sjøl burde være. Ja, hvordan bør vi være? Det er rett og slett pinlig at ikke flere reflekterer over det og setter sin egen norm, at ikke flere kvinner tar et oppgjør med seg sjøl. Er du ikke feminist? Nei, da synes du vel det er greit at menn, med like mye eller mindre utdannelse enn deg sjøl, tjener mer enn deg, bare fordi de er menn? Og at stemmerett til kvinner er teit, for politikk er vel for gubber? Og at sjølbestemt abort, altså retten til å bestemme over egen kropp, bare er tull? Det var Märta Tikkanen som i et intervju i Dag og Tid sa at unge kvinner som synes det er pinlig å være feminister, er historieløse.

Brantenberg er ikke historieløs. Hun er viktig fordi hun bevisstgjør og engasjerer, og gir et innblikk i kampene som før har vært kjempa. Også nå, i 2012, er det viktig å kjempe. Mot overgrep og voldtekt, mot sexpress og utskjelling på gata, mot fundamentalister, mot undertrykkelse. For like rettigheter, for lik lønn for likt arbeid, for retten til å gå kledd som en vil, for frihet, for retten til å først og fremst være menneske, eller kvinneske, med Brantenbergs ord, dernest kvinne. Og om du ikke vil kjempe for din egen del, så tenk på ungene dine, eller de du en gang kommer til å få. Tenk på hvordan du sjøl hadde det som jente i barndommen og ungdomstida. Kjemp for forandring. Inspirasjon finnes i Egalias døtre.

Hvem er dine favorittforfattere på G?
Geoffrey Chaucer og Gerd Brantenberg er kanskje ikke de du først tenker på.
Hvorfor ikke? Og hva er grunnen til at du velger akkurat dine favoritter? Uansett om det er Günter Grass, Gertrude Stein, George Orwell, Gunnhild Øyehaug eller noen helt andre, vil jeg gjerne vite det.

God lesehelg!

fredag 19. oktober 2012

Ragnhild og Rikka

Jeg har akkurat lest ut Rikka Gan. Det er seint på kveld, varmen fra peisen begynner å avta, gatelyset utafor har gått, det blåser. Regnet tapper mot vinduene og månen er en skeiv skalk på himmelen. Jeg er aleine. Akkurat som Rikka Torsen fra Gan, som kjemper gjennom hele historia, men ikke når hun burde kjempe hardest, som går med på det umulige, som gjør det umenneskelige. Hvordan kan jeg noensinne forstå ei som henne? Og forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908) sjøl, som hadde flere lignende erfaringer og som valgte å avslutte sitt eget liv? Disse kvinnene er så langt fra meg som de kan komme, og det er noe utrolig fascinerende ved dem. Dette mørke og destruktive, det ukuelige og arrogante, det intense, nesten maniske. Jeg har kun lest en roman, og har ikke noe problem med å forstå hvorfor Jens Bjørneboe (1920-1976) blei så hekta at han måtte skrive om Jølsen (Drømmen og hjulet, 1964). Hun fester seg i sinnet og kan ikke jages bort.

Rikka Gan, både personen og romanen, bærer med seg en kraft, noe som jeg ikke helt kan sette fingeren på, men som gjør leseropplevelsen inderlig, ektefølt og intens. Det dystre i boka, i Rikka og i det deterministiske, avtegnes i meg, situasjonene er ikke unike, men det føles sånn. Det er med andre ord ei besettende bok. Den er velkomponert og godt skrevet. Innholdet er sterkt, men absolutt, og dessverre, nødvendig. Og fordi det er forfatterens andre roman (hun debuterer i 1903, Rikka Gan kommer i 1904), i ei mannsdominert samtid, er den også imponerende. Det er imponerende at hun tør å skrive om temaer som dette, og at hun framstiller dem nettopp slik. Jølsen er uredd og kompromissløs i sin skriving, det stråler ut gjennom verket og gjennom Rikka.

Jeg vil ikke skrive så mye om handlinga i Rikka Gan, da alt henger sammen og forståelsen av hva som skjer i boka er essensiell for leseropplevelsen. Men som en allmenn uttalelse tror jeg at jeg kan si at de fleste vil oppfatte handlinga som intens, interessant og at den engasjerer emosjonelt. Romanen vekker viktige spørsmål i leseren, kanskje særlig hos kvinner, som kan relatere seg til de fysiske og psykiske påkjenningene Rikka slites igjennom. Så foregår også romanen i et kvinnemiljø, men skildringene er påfallende maskuline og befridd fra samtidige litterære normer - akkurat som Rikka hever seg over sin samtids normer. Det er kanskje derfor boka, og Jølsen, ikke blei tatt opp i det gode selskap?

Jølsen byr på spennende symbol- og billedbruk med mange assosiasjonsmuligheter, et nesten messende og tidvis lyrisk språk. Stil og innhold går godt overens, det er stramt, presist, uten overflødigheter og uten forfatterkommentarer. Hun psykologiserer godt gjennom naturopplevelser og -skildringer, og overgangene mellom fantasi og virkelighet er elegante. Måten myter, drømmerier og det overnaturlige er en del av boka på, er fint gjort. Det er velbalansert, verken for mye eller for lite, men passe mystisk. De mange tvetydighetene og hinta gjør lesinga spennende - dette er ei bok som kan leses mange ganger med fornya og utvida utbytte. Jeg synes det er herlig at Jølsen ikke sier det rett ut, men at alt er dobbelt, eller mer. Jølsen klarer også å tematisere moral, tro, rett og galt uten å dømme.

Jølsen skildrer dobbeltheten hos Rikka forferdelig godt. Hennes følelser, holdninger, handlinger, tvil og oppfatninger er sterke, rå. Men i sin usikkerhet er hun også liten og spørrende. Det er bare så leit at hun ikke har noen å spørre til råds, at de rundt henne kun tenker på seg sjøl og sine egne. Rikka er aleine. Når Jølsen skildrer dette så godt, tenker jeg at mange av hennes egne erfaringer, som utagerende bohem i storbyen, borte fra alle kjente og kjære, kanskje er underliggende. Hun har sjøl sagt at Rikka Gan er den romanen hun setter høyest. Og nå setter jammen jeg den høyt, jeg også! Rikka Gan er en trist, deprimerende og deterministisk roman i gotisk tradisjon. Men den er også vakker, sterk og levende.

lørdag 13. oktober 2012

Pausefisk

Og plutselig blei det litt dødt her på bloggen. Det er fordi det absolutt ikke er dødt ellers.
I en hektisk hverdag med mat og stell og leik og legging og alt som skal til av husarbeid og handling av parkdress og mat og duploklosser, og ny jobb, er det nå også eksamenstid. Det er full rulle i alle fire fag, og i løpet av omtrent to uker skal fire eksamener inn til bebrilla sensorer. Det er lange og fascinerende oppgaver i litteratur, interessante i historie og utfordrende i ex.phil. Men med en fritid som er begrensa til kveld og helg, sier det seg sjøl at da blir det lite koselesing og blogging - og søvn.

Og midt oppi alt dette er det plutselig salg i Bokklubben, på alle mulige serier som vi her i heimen mot bedre vitende har begynt å samle på, så da var det bare å bestille en solid bunke og si at de gode forsettene om å ikke kjøpe så mye før jul gjelder fra neste mandag av. Så som midteksamensbelønning for meg sjøl, venter jeg meg en diger pappeske fra Forlagssentralen, bestående utelukkende av kjente og kjære (og tjukke) klassikere fra Verdensbiblioteket. Det blir flott å pakke opp!

Det er dessuten en kontrast til den kinesiske forfatteren Mo Yan, som var totalt ukjent for meg, i alle fall fram til utpå torsdagen en gang. Spennende og overraskende at han mottok Nobelprisen i litteratur, men skuffende at det enda en gang ikke var en av mine eminente kandidater. Neste år, da, Atwood! Jeg er i første omgang ikke så veldig interessert i bøker med titler som Store bryster og brede hofter, men det kan jo hende jeg må revurdere. Noen som har lest Mo Yan som kan komme med innspill?

Nå må jeg tilbake til imperialisme, gotikk og Descartes. Innlegg om Ragnhild Jølsen, Selma Lagerlöf og Marie de France kommer. Det er damene sine, det!

mandag 1. oktober 2012

Edda

Eg vart ferdig med å lese Edda (Snorre-Edda) seint i sommar, men det har drøya særs lengje med eit blogginnlegg om boka. Kvifor veit eg eigentleg ikkje. Edda er fantastisk. Ho inneheld så mykje, og ho opna eit stort rom i meg, kor berre fantasien kan setje grenser for kva som kan hende. Det gjer at eg veit mest ikkje kva eg skal skrive. Å skrive om Edda er på ein måte litt for personleg og litt som å fortelje ein løyndom. Personleg av di eg trur forskjellige menneske får særs ulike element, bilete og kjensler ut frå tekstane - som skapar heilt ulike lesaropplevingar. Det kjem an på kor mykje me veit om menneska før oss og deira tru, kor opne me er for den verda og dei bileta Snorre skildrar, kor mykje klangrom ein let tekstane få, både i seg sjølv og utover seg sjølve - her meiner eg både tekst og lesar.

Edda er som ein løyndom av di det er så mykje hemmelegheitar i tekstane. Ein del skriv Snorre aldri rett ut. Mykje må ein tenkje eller fantasere seg til sjølve, mykje er berre små dropar til det indre med ord, menneske, stemningar, skildringar. Ei heil verd ligg i Edda, eller meir enn ei, her er forteljingane om korleis verda blir til og korleis ho forsvinn att, gudeverda, underverda, menneskeverda, her er drakar og gullskattar, onde skapningar, brør som drep kvarandre, visdom og kjærleik, alle dei menneskelege gudane, humor og sorg og mykje tvitydig. Det er lyrikk og prosa, myte og mystikk, tru og verd. Språket er drivande godt, særleg i kvada. Og alle tekstane er ein del av det eg tidlegare har skrive om, det felleseuropeiske tekstkorpuset. Her kan ein kjenne att motiv og situasjonar, namn og stader, symbol og bilete frå andre verk. Eit døme er forteljingane om Sigurd Fåvnesbane. Nokre trur at kjerna i nett den forteljinga har røter attende til tida kring år null og ein kong Arminius, av di me kan finne ulike variantar i mest heile Europa, og samtidige historiske kjelder som høver.

Edda er ei viktig, om ikkje den aller viktigaste, kjelda me har til norrøn litteratur og kultur. Det er arva vår! Her greier skaldane ut for livssynet, kaoskreftene, hierarkiet, skjebnane, for tankar, skikk og sed. Men i nett Edda er det vanskeleg å skilje. Kva er tru, og kva er forteljing og myte? Kva er verdsoppfatningar som ein ordnar livet etter? Kva er heilag, kva er kvardags? Alt glir over i kvarandre, lett, fint, som ei perfekt syntese.
Då Snorre Sturlason (1178/79 - 1241) skreiv, var det innarbeidd kristen tro, kultur og kriste ritual både på Island og i Noreg. Heidendomen var noko gamalt, men ikkje gløymt. I mange soger, i balladar og kvad, vart det heidne motiv, tema og løysingar som rådde. Åsatrua vart aldri heilt borte. Og det er åsatrua ein får eit mykje tydelegare bilete av gjennom Edda. Kva trudde dei på, desse menneska? Korleis kunne dei nytte gudeverda i si eige verd? Ein kan få mange svar i Edda, men og i dei mange balladane, som framleis finst.

Som mange veit, er Edda eigentleg to verk: Den eldre Edda og Den yngre Edda. Båe vert skrivne ned på 1200-talet. Men me veit berre kven som skreiv Den yngre Edda; Snorre. Forfattaren av Den eldre Edda veit me ikkje noko om, men me trur at dei fantastiske dikta, som Voluspå og Håvamål, har eksistert i mange hundre år før dei vert skrivne ned. Nett kor gamle dikta er, får me nok aldri vite. Men kan det vere sanning i forteljinga om Sigurd Fåvnesbane, kan det vel vere sanning i mykje anna og? Og kan dei forteljingane halde seg, kan vel fleire? No har eg berre lese Den yngre Edda. Ho er også kalla ei innføring i skaldskap og norrøn mytologi, men det blir for meg ei nedvurdering. Ho er så mykje meir! Jan Kjærstad skriv i forordet til boka at ein gjerne kan lese Snorre-Edda fyrst, dinest Den eldre Edda, av di Snorre skriv om mange av skaldekvada til prosa i si bok. Og med det vert sogene, og kvada, lettare å gripe tak i for oss i dag. Eller dei vert mattare, tappa for mystikk og myte og magi. Ja, for her kan ein omskape seg, flyge, gi eit auge for visdom, slest med ormar og jotnar og verdas eklaste ulv, Fenris, ete epla til Idunn og døy av ein misteltein. Eg veit ikkje med deg, men eg skal lese Den eldre Edda. No.

Biletet er henta frå Wikipedia.