onsdag 26. september 2012

Egil Skallagrimssons saga

Egil Skallagrimssons saga, også kjent som bl.a. Egilssoga, er en av de eldste islandske ættesagaene, med handling som foregår fra ca. år 850 til ca. 990, og som geografisk spenner fra Norge til Island, de mange øyene i vest (seinere de norske skattlandene), Danmark, Sverige og De britiske øyer. Persongalleriet er stort og rommer opp mot fire hundre mennesker (men må se seg slått av Njålssoga og dens fem hundre personer). Hovedhandlinga er konsentrert rundt Egil Skallagrimsson (ca. 910 - 990), som lever et langt og motsetningsfullt liv: han er både kriger og skald.

Som med mye middelalderlitteratur er forfatteren også her ukjent, men en mener at sagaen blei nedskrevet i løpet av 1200-tallet. Mange tror det er Snorre Sturlason (1178/79 - 1241) som står bak, men det er enda ikke blitt bevist. Årsakene til å skrive ned sagaen har nok vært mange. Foruten at Egil lever et spennende liv som i seg sjøl er verdt å fortelle, er han også opphavsmannen til flere fantastiske kvad som middelaldermenneskene i stor grad kjente til. Å sette dem inn i en konkret sammenheng, å få kronologi på de mange historiene om Egil, må ha vært et flott oppdrag for en lærd, uansett hvor mye ukristelig adferd som skildres. Men likevel er noe av det viktigste i sagaen flere familiers misnøye med den norske kongen Harald Hårfagre og hans styre, som dermed danner det politiske bakteppet for norsk bosetting på Island. Forfedrene til Egil Skallagrimsson, med Grim Kveldulvsson (nokså tidlig bedre kjent som Skallagrim) i spissen, er blant dem som forlater Norge. Egil Skallagrimssons saga er derfor ikke bare en skjønnlitterær saga og en biografisk beretning, av og til med reine fiksjonselementer, det er også en viktig historisk kilde til hvordan landnåmet foregikk, og hvordan samfunnet på Island etableres og organiseres.

Egil Skallagrimssons saga består av mange flotte og spennende historier, ofte med krig, drap eller hevn som hovedhandling. Egil er en stor mann og en staut og modig kriger. Han kjemper både for seg sjøl og sin ætt, for andre, mer tilfeldige mennesker, og ligger ofte i viking om somrene sammen med bestekompisen Arinbjørn. Men sagaen handler ikke bare om berserkergang, våpen og holmgang, sjøl om det utgjør mye av det overfladiske materialet. Grim drar til Island fordi Harald Hårfagre har drept broren hans, Torolv. På øya er det mulighet til å starte på nytt, med norsk tingordning og norsk lovverk i bunnen, men uten konger som tar seg til rette og lar seg manipulere, som dreper både frender og motstandere og som driver inn harde skatter. Her er det mulig å leve slik en vil, slik en "alltid" har gjort. Nettopp dette gjør sagaen til en kulturhistorisk gullgruve for oss i dag.

Etter å ha lest Njålssoga (som jeg egentlig burde lest etter Egil Skallagrimssons saga for å få riktig historisk kronologi) trodde jeg at jeg hadde blitt litt immun mot "litterær vold". Men Egil Skallagrimssons saga var overraskende brutal og direkte i sine skildringer av lemlestinger og drap. Og det som kanskje sjokkerer mest, men også fascinerer, er Egil sjøl. Det skildres blant annet at han dreper et annet barn allerede som sjuåring. Hvorvidt det er sant eller ikke, vites ikke, men poenget er tydelig: Egil er voldelig og territorial, han forsvarer sin ære som om den var laga av gull, han dreper over ord, og, paradoksalt nok, redder sjøl livet ved hjelp av ord. Egil Skallagrimsson er et komplekst menneske, i følge mange også det første moderne mennesket. Han tilhører et samfunn og en æreskodeks som vi har vanskeligheter med å forstå, han utøver brutal fysisk vold der det for oss ville vært siste utvei, han gjør seg i flere tilfeller til herre over liv og død, noe som strider med vår mer pasifiserte og kristne tankegang. Likevel lager han de nydeligste dikt, hvor han lar jeg-et, som er han sjøl, sette ord på sorg og smerte. Dette er mjuke emosjoner som det ikke er rom for i et maskulint maktmiljø. Men Egil ytrer dem likevel, og er i ett med seg sjøl og alle sterke følelser, gode og dårlige. Hans skaldskapsgave er kommet fra gudene, og han ærer dem ved å bruke den.

Det mest imponerende ved sagaen, er diktinga som tilskrives Egil Skallagrimsson. Her er det mange gullkorn å hente! Stilistisk sett er dråpa Egil lager til kong Eirik Blodøks, kalt "Hodeløsningen", fordi kvadet er så godt at det redder livet til skalden, svært fornøyelig og en imponerende oppvisning i rimkunst. Kvadet til Arinbjørn er også flott, og oser av respekt, vennskap, kjærlighet og humor. Men sårest, tristest og best er nok minnekvadet Egil lager over yndlingssønnen Bodvar, som drukner i en tragisk ulykke. Egil har lagt seg til sengs og vil dø, men narres godmodig av datteren Torgerd til å yrke et aller siste kvad. Konsekvensen er at Egil finner en måte å leve med sorgen på.

Min utgave er godt oversatt av Hallvard Lie. Min eneste innvending er at sagaer ikke kler riksmålet så godt (eller omvendt), det blir fort litt klønete og formelt, omstendelig og tungt. Jeg skulle gjerne lest en versjon på nynorsk, da det er mye nærmere det norrøne originalspråket. Boka er stemningsfullt illustrert med naturmotiver fra Island, tegna av Johannes Larsen. De tilfører teksten et værbitt, litt ensomt og fast uttrykk. Jeg leser også inn stor respekt for det skiftende, uforutsigbare været, de voldsomme naturkreftene, spesielt havet med blikkstille eller kraftige bølger, evig i horisonten. Det kan være en parallell til Egil Skallagrimsson - som er litt som en naturkraft, som forener det brutale med det lyriske, det fysiske med det psykiske, maskuline emosjoner med mjukere, i vår tid mer tradisjonelt kvinnelige emosjoner. I han møtes alt dette, og det stormer både i og utafor Egil. Jeg tror at å yrke kvad blei et fristed, både fra krevende omgivelser og et krevende, levende indre.

Strofene nedafor er henta fra det vakre og ufattelig triste minnekvadet "Sønnetapet". Mer er å finne i Egil Skallagrimssons saga.

Tungt det er
på tungens vekt
å veie
Valfaders skatt,
mistrøstig
nå jeg maner
Vidurs ran
fra tankens vrå.

Krøkt av sorg
jeg evner knapt
å løfte
i lyset frem
mjøden dyr,
som Friggs mann bar
i urold
fra Jotunheim.

Ti min ætt
er enden nær,
lik morken
lønn i skogen;
motløs går
den mann som bær'
sin sønns lik
til siste sted.

søndag 23. september 2012

Favorittforfattere: F

Etter å ha lova å aldri mer bryte mine egne spilleregler for å kåre favorittforfattere, etter å ha stagnert på fornavn allerede på bokstaven D, må jeg bite i det sure eplet. Igjen. Ja, for jeg kan ikke finne forfattere med fornavn på F som jeg synes holder mål, eller som jeg har lest nok av til å kunne uttale meg, sammenligne og vurdere. En evig, dårlig runddans som ikke endres før jeg tar meg sjøl i nakkeskinnet. Men det er jo nå jeg kårer! Dermed må de uleste nobelprisvinnerne Frédéric Mistral, Frans Eemil Sillanpää og Francois Mauriac forbli uleste, og jeg kan skamme meg i all offentlighet fordi jeg ikke har lest nok av verken Fjodor Dostojevskij eller Franz Kafka, og jeg kan, en gang for alle, si høyt og tydelig at Frid Ingulstad er det motsatte av min favoritt. Som om det var noen tvil. Så, herved går jeg bort ifra at fornavnet skal begynne på F og det gruelig snevre utvalget det skaper, og setter etternavn på F som kriterium. Og da kommer de strømmende, forfatterne, og kjemper om den gjeve prisen. Til min overraskelse er de begge levende, ganske jevne i alder, og norske!

Jon Fosse (f. 1959)
Ja, akkurat her var det aldri noen tvil, og det burde det ikke være for deg heller, grotteboer som han er. Jon Fosse er og blir en av de aller viktigste forfatterne i Norge, og den viktigste nålevende norske forfatteren internasjonalt, primært på grunn av den dramatiske delen av forfatterskapet. At stykkene til Fosse er satt opp over 700 ganger over hele verden og at han er oversatt til mer enn 40 språk, burde være nok for å overbevise en eventuell siste rest av etternølere. Om ikke, så har han også skrevet i de fleste andre sjangre; essays, kortprosa, romaner, billedbøker og lyrikk. Mine favoritter så langt er den nydelige og symboltunge romanen Morgon og kveld, det tragiske teaterstykket Nokon kjem til å komme og den intenst spennende romanen Naustet.

Jon Fosse er en av de forfatterne jeg setter mest pris på; han er intens og imponerende, spennende, nyskapende, interessant, poetisk, har stor språklig slagkraft og tyngde, samtidig som han besitter eleganse og letthet. Språkføringa hans er unik, hvert ord virker nøye utvalgt, verkene hans er messende og påståelige, og ved førstegangs lesing kan han framstå som en kompromissløs og umedgjørlig forfatter med snodige oppheng. Men det kunne ikke vært mer feil. For sjøl om det kan ta tid å komme inn i stilen og i universene han framsetter, sjøl om det krever konsentrasjon og lavt lesetempo, gir det også uendelig mye tilbake. Det gir vakre bilder, nydelige stemninger, triste, men viktige skildringer, portretter av vanlige mennesker med moderne problemer, og leseropplevelser for livet ut. Det siste er nok fordi Fosse, i alle fall i de bøkene jeg har lest så langt, tangerer de eksistensielle spørsmåla som alle mennesker en eller annen gang kjenner på, sjøl om vi ikke klarer å formulere dem til klare setninger. Fosse formulerer det ikke alltid klart, han heller, men han viser de små og store endringene i personenes sinnsstemninger gjennom repetisjoner, ørsmå endringer og en langsom og forsiktig betydningsforskyvelse i det de sier.

Jon Fosse er for meg en forfatter en må lese når en er i et bestemt humør. Han er så tett på livet at det er en påkjenning å ta innover seg alle sansningene hans, og han skriver så godt at jeg føler hvert ord, og enda verre, alt det som ikke står. De forknytte menneskene, de uløste konfliktene, spenninga som lader ord, pauser og bevegelser. Alle blir levende, og de forflytter seg rundt på arbeidsrommet mitt, uhørlige, men gestikulerende, og mens jeg leser, kan jeg nesten sverge på at jeg ser leppene deres bevege seg og at jeg hører en lav hvisking. Melankoli er en stemning som ofte er tilstede i verkene til Jon Fosse, samt en fornemmelse av å stå på utsida av både et samfunnsmessig og familiært fellesskap. Usikkerhet og angst formidles i mange varianter. Likevel er menneskene han skildrer sterke og i høy grad tro mot seg sjøl. Deres evne til kommunikasjon og samarbeid er det derimot verre med. På tampen må jeg også nevne billedbruk og symbolikk - Fosse velger tradisjonelt, spiller på assosiasjoner og det usagte, samtidig som han lader med eget innhold. Helheten er vellykka, men samtidig sår og trist; liv og død er som oftest de viktigste kontrastene. Men som Fosse viser i Morgon og kveld, er det mange nyanser i mellom ytterpunktene.

Nå som jeg har brukt tre avsnitt på forfatterskapet til Jon Fosse, føler jeg at jeg bare såvidt har kommet i gang - jeg kunne skrevet så ufattelig mye mer. Men jeg synes ikke jeg klarer å skildre Fosse godt nok, jeg klarer ikke finne de helt riktige orda for å fange det magiske i verkene hans. Det får derfor bli med dette: Jon Fosse er fantastisk. Les!


Marita Fossum (f. 1965)
Her var jeg mer usikker på hvem jeg skulle velge, men valget falt til slutt på Marita Fossum, som en av få Oktoberforfattere jeg setter pris på. Jeg har ikke lest så mye av forfatterskapet hennes hittil, men jeg gleder meg over hver bok. Hvis en sammenligner med Jon Fosse er forfatterskapet hennes, som rommer seks romaner, lite. Men han debuterte allerede i 1983, hun i 2002. Han beveger seg over mange sjangre, hun holder seg til romanene. Hun har erfaring fra psykiatrien, mens Fosse er litteraturviter. Begge bruker erfaringene sine i det de skriver. I likhet med Fosse krever også Fossum sin leser, hun er tett på personene sine og byr på emosjonelle berg-og-dalbaner, som likevel ikke er sentimentale og klisjéfylte. Det synes jeg er en bragd.

Å drepe en drage er den Fossum-boka jeg liker best. Jeg synes hun skriver godt om det å være på kant med seg sjøl, om å være voksen og tilregnelig og ansvarsfull, og samtidig ikke klare å ta vare på seg sjøl. Else mister sønnen sin, og sorgen har en ekstremt sterk kraft, den passiviserer henne totalt, og etterlater bare et skall eller en ham der det en gang var et menneske. Else er fortsatt seg sjøl, og hun er fortsatt her, men samtidig ikke. Sorgen, hvis det er det det er, er først tanker, inntrykk, sansninger, situasjoner hun husker, trodde hun hadde glemt, vil glemme. Og boka handler nesten like mye om sønnen som om henne sjøl. Hun befinner seg plutselig i et slags limbo, på utsida av alt, og hun er aleine. Kombinasjonen av ensomhet og maktesløshet, sorg og fortvilelse lammer og skremmer. Fossum klarer å få meg til å kjenne det som Else kjenner, se det hun ser, tenke det samme. Og ofte synes jeg det kretser like mye om usikkerhet som sorg, savn som smerte.

Hvem er dine favorittforfattere på F?
Både Fosse og Fossum har til felles det at de klarer å berøre leseren gjennom språket, være seg et poetisk eller mer et nøkternt språk, framfor å fortelle oss lesere rett ut hva hovedpersonene føler og tenker. Det mener jeg er en styrke. Jeg liker å ikke bli fortalt alt, jeg liker at noe er "hemmelig"; jeg liker å kjenne etter sjøl. Men du liker kanskje noe helt annet, og velger derfor helt andre favoritter?
Jeg har atter en gang vært ulydig, men veit at det finnes mange gode forfattere med fornavn på F. For meg er de enten ikke bra nok, eller så har ikke jeg lest nok. Dessverre. Men det siste er det enkelt å gjøre noe med, heldigvis. Og på G er det igjen fornavna som gjelder!

God leseuke!

lørdag 15. september 2012

Bestselger-oppskrift

Etter å ha lest svært mye god middelalderlitteratur de siste ukene, er det forskrekkelig langt ned og svært langt vekk til Kate tretten-på-dusinet Morton (f. 1976). Men den litterære nedturen skyldes en helsemessig nedtur: med feber, ru og sår hals og noe som kjennes som en litt for trang ullsokk dratt nedover huet, har jeg virkelig ikke vært i form til å lese pensum eller noe anna som krever hjernevirksomhet. Faktisk, de første dagene var jeg så klein at det var uaktuelt å lese i det hele tatt. Men etterhvert kvikna jeg til, hadde behov for noe lett og enkelt, og tydde til Kate Morton.

Hun er australsk, forfatteren, men alle bøkene hennes foregår primært i England. Og her er ingen ingredienser ukjente for den røynde leser: gamle slott, mørke skoger, høye murer, langt lyst hår, smijernsporter, bortgjemte kroker, en voldsom patriark, landsbysladder, isolerte mennesker, forfattermyten, hemmeligheter og triste, men skjebnesvangre misforståelser, tragisk kjærlighet, en mørk og stormfull natt..., hjerteskjærende konflikter, ofring (av typen å ofre seg for noen andre, ikke den mer bestialske menneskeofringa), soning, bot og anger og sjokkerende tilståelser i siste sekund. Inspirasjonskildene er mange og gjenkjennelige: Rebecca, Jane Eyre, Stormfulle høyder, Jane Austen, Charles Dickens og så videre, uten at Morton på noen måte lever opp til knehasene på noen av disse. For dette er rein kiosklitteratur. Altså; hjerte-smerte i en tradisjonell, om enn litt ordrik, innpakning. For En svunnen tid, forøvrig en dårlig tittel, er på hele 624 sider. Det er om lag 300 sider for mye, også når en er sjuk og finner seg i mer vissvass enn til vanlig.

Det er tre søstre som er til gjenstand for historia denne gangen, et par eldgamle tvillinger på godt over 80 ved navn Persephone og Seraphina Blythe, og deres yngre bare gamle søster Juniper på omtrent 70 (snålt navn, ja, det er ei plante). De bor på et gammelt, muggent slott, har muselort på kjøkkenet og dårlig elektrisk anlegg. Deres glansdager er over for lenge sida (derav tittelen), men er for all del ikke glemt. Å, nei! Og jeg som hadde en halv tanke om å sette "ute av syne, ute av sinn" som innleggstittel - det er akkurat det motsatte av hva disse gamle kjerringene lever og ånder for. Her er det om å gjøre å knuge på minnene, gode som dårlige, ekte som falske, så lenge som overhodet mulig. Så skal de fortelles med millimeterpresisjon til bokas leser. For å klargjøre: store deler av boka overleveres til leseren via skildringer (fra 1930-tallet), uten en styrende instans (Percy synes ditt, Saffy føler datt, og Juniper er på taket osv.), mens resten av boka fortelles via en jeg-person som lever i 1992. Dette er to helt motstridende fortellerteknikker, og kombinasjonen av dem er uheldig i denne boka. Hadde det fungert bra, skulle jeg latt det fare, sjøl om det er uvant, men her er det så ufattelig mye å gripe fatt i...

For de som kjenner Mortons univers kan jeg bare si at denne er klin lik den forrige. For uinnvidde er dette ei skikkelig jentebok, følelsesbok, sutrebok - med et par krigskulisser og et vell av tradisjonelle problemer. Du veit, hun og han og alt som hører hjertet til. Også forviklingene, da, med mennesker og dyr, dårlig kommunikasjon (det hele begynner med at et femti år gammelt brev endelig kommer fram), tilfeldigheter, uvær og en haug andre klisjeer. Det er kvinnene og kvinnelivet som står i fokus; hva vi ønsker, begjærer, elsker, savner, hater. Morton spiller på tradisjonelle kjønnsrollemønstre og -forventninger, men helt uten kritikk, humor eller originalitet (jamfør her med forrige innlegg om Aucassin og Nicolette fra 1200-tallet, som faktisk hadde noe nytt å by på!).

Jeg har mange innvendinger til boka, men for de av dere som dyrker Morton, prøv å husk at jeg forsøker å være objektiv og ser primært på det fortellertekniske. Og sjøl om mange har glede av boka, som tidtrøyte eller underholdning, vil ikke det si at det er solid og godt håndverk. Det er utrolig lærerrikt å lese ei bok for å dissekere den etterpå, og det er mye lettere med svake bøker, hvor bristene er tydelige, enn med gode. Jeg må også klargjøre at grunnen til at jeg har lest boka, foruten at jeg fikk den i gave og var sjuk, er at jeg er en trofast følger av mange ulike forfatterskap, fra debuten og framover, deriblant Morton. Men dette er nok spikern i kista for henne.

Over til En svunnen tid: Min første innvending er at den er for lang. Skravlekjerringa Morton skulle ha blitt heftig begrensa i manusvasken. All den indre dialogen er mest pjatt som verken driver handlinga framover eller lar oss bli kjent med personene. Det har en distanserende, overfladisk funksjon. Ved å bla igjennom en hovedpersons utrolig varierte følelsesregister, spiller Morton på gjenkjennelseseffekten. Før eller seinere er hun i nærheten av hvordan akkurat du som leser reagerer i en gitt situasjon, og da føler vi med hovedpersonen. Hun, både forfatteren og hovedpersonen, oppnår sympati. Og vi leser videre. Smart triks. Men dialogene og de indre dialogene er fortsatt verken nyskapende, spennende eller feiende flotte. De er helt ordinære. Og ei skravlebok uten innhold har lett for å bli ei tidtrøyte som mange legger fra seg. Men Morton blir jo lest! Hvorfor kommer jeg tilbake til under. Og for å eksemplifisere hva jeg mener bør kuttes, synes jeg hele del V er en god kandidat. Boka kan fint slutte uten at alle tråder gjenfinnes og nøstes opp; ved å så tvil kan leseropplevelsen bli sterkere og boka kan vare lenger i fantasien. Ved å prate ut alt, dreper Morton leserens fantasi.

For det andre: Det skjer for lite. Jeg er vanligvis ikke særlig opptatt av handlinga, men når 624 sider brukes på å fortelle om én kveld og en hendelse, som er nokså forutsigbar, begynner jeg å bli litt småsprø. Jeg føler meg rett og slett lurt fordi boka ikke har mer å komme med, fordi fortellinga, trass i bokas omfang, er så tynn. Bokas hovedhendelse kan oppsummeres ved hjelp av få ord, men det er helt greit å bruke tid på historia om veien dit er interessant eller sjarmerende eller spennende eller intens eller uforutsigbar eller språklig imponerende eller bare noe. Men det er den ikke. Derav følelsen av å bli lurt. Jeg er utilfredsstilt! Akkurat som søstrene Blythe... Til Mortons forsvar er det utrolig vanskelig å holde et jamnt høyt nivå og et stødig fokus i en roman på over 600 sider. Derfor mener jeg at boka burde vært kutta, stramma opp, for da ville ikke historia virka så tynn. Noe annet som burde strammes opp er korrekturlesinga til Schibsted forlag. Fysj!

Så til punkt tre, som i alle fall delvis besvarer spørsmålet ovafor: Boka er merkelig innholdstom og flat. Hvorfor, tenkte jeg, hva er det som mangler? Jo, her er det ingen tidskoloritt, ingen viktige karakteriseringer. Niks og nada. Det som gjør en historisk roman til en historisk roman, altså, er ikke her. Dette er ikke per definisjon en historisk roman, men forfatteren hopper i tid. For å klargjøre: boka følger en jeg-person i 1992 og tre søstre, primært i tidsrommet 1939 - 1941, men også i 1992. Men ingenting hos forfatteren eller den sansende instansen er ulikt i de forskjellige kapitlene, sjøl om det ligger mer enn femti år i mellom, og menneskene burde være nokså annerledes. Det er ingen skildringer av klær, møbler eller stiler, kunst og design, tapeter, veggtepper eller parkett, nyanskaffelser, oppfinnelser, verktøy, utstyr, kjøkkenartikler, biler, fasader eller lignende. Ingenting. Altså ingen tidskoloritt. Altså ei bok for alle. Her er ingen for dumme til å ikke forstå hva det er snakk om, her er verken håndmalt tapet, fora gardiner, gobelin eller kniplinger, eller sofistikerte eller intellektuelle henvisninger til trettitallets samtid og dens viktigste kunstnere og politikere. Det er i grunn ganske rart, da alle personene i boka har sterke litterære interesser, med unntak av Percy, som tar igjen på andre områder. Og når det kommer til karakteriseringer: de er naturligvis ikke inkludert fordi alle leserne skal ha mulighet til å leve seg inn i personene som agerer i boka, f.eks. Edith. Hvordan ser hun ut? Når ingenting er karakterisert, er heller ingenting utelatt. Alle føler seg med.

Hvilket bringer meg til punkt fire: Denne lange teksten er helt uten motstand. Alt flyter bare, det er ikke farlig om en leser fort, skummer eller tar seg en dupp. Her er det lite som er viktig, men forferdelig mye som sies. Av alle detaljene er det få som faktisk trenger å være der, og de kan en enkelt skille ut ved hjelp av repetisjon: de viktigste elementene repeteres ofte. En kan derfor lese uten særlig stort nærvær, eller i mitt tilfelle, med både feber og fantasier. Bokas univers er motstandsløst, repeterende, glatt, aldri tilstede her og nå, tangerer aldri mitt liv eller mine problemer. Alt foregår i samme strøm mellom de to permene. Når boka lukkes, er ikke fortellinga viktig, når den er utlest, blir den glemt. Om Morton hadde gitt leseren litt mindre prat og litt flere utfordringer, om ikke alt hadde vært innlysende, åpent og løst, hadde nok boka blitt mer interessant, stimulert fantasien og kanskje også blitt værende.

Og for å få en ende på mitt eget ordgyteri, så er dette ironisk nok et utrolig langt innlegg om ei utrolig lang bok. What goes around, comes around, er det noen som sier.

torsdag 13. september 2012

Aucassin og Nicolette

På min ferd gjennom middelalderlitteraturen er turen nå kommet til ei snål lita bok. Den er angivelig fransk, og dateres som oftest til tidlig på 1200-tallet. Sjangerbestemmelse er derimot verre og er hyppig oppe til diskusjon blant de lærde. Den kaller seg sjøl for en syngefabel, hittil den eneste i sitt slag. Årsaken er rett og slett at annethvert kapittel synges og fortelles - derav navnet. Den ligner virkelig ikke noe anna jeg har lest før, sjøl om både motiver og vendinger kan kjennes igjen. I Aucassin og Nicolette har de tradisjonelle middelalderfortellingene fått en ny og spennende vri.

Jeg synes komposisjonen er genial, av flere årsaker. Som tilskuer eller tilhører mister en ikke interessa når fortellinga brytes opp med sang. De små versene som synges fungerer på mange måter, som repetisjon, som pause, de introduserer nye temaer, de transporterer heltene, de karakteriserer personene, de sier noe om samfunnet og tida og så videre. De kan på mange måter sammenlignes med en allvitende fortellers fugleperspektiv i vår moderne prosa. I prosastykkene, som fortelles, utbroderes historia, det er dialog og indre monolog, skildringer. Her kommer vi tett på personene det fortelles om. Fortellinga blir på denne måten lett å se for seg, menneskene blir levende, og får meg til å tenke at en slik organisk framstilling av ei historie er forferdelig gammel. Uten at jeg på noen måte er kvalifisert til å stille spørsmålet, lurer jeg derfor på om ikke syngefabelen er enda eldre?

Å være den eneste i sin sjanger må jo være ganske stas! Den minner likevel om mye annet, så det er tydelig at forfatteren har latt seg inspirere. Det er nærliggende å tro at den kan være en parodi på samtidas ridderdiktning, en type opprør mot fastlåste litterære helteskikkelser (som jo projiseres på virkelige folk). Forfatteren sparker godt mot høy og lav, konge og geistlig, fattig og rik, gjeter og soldat, mot menn, men ikke kvinner. Det har fått flere til å lure på om forfatteren kan være ei kvinne. Hun, eller han, kan ha latt seg inspirere av romansene, og skrevet en satirisk variant. Eller så kan det være en veldig tidlig variant av commedia dell'arte, som kanskje har lengre tradisjoner enn vi tror? Uansett hva som er det bakenforliggende er det to ting som er tydelige: forfatteren er ikke redd for å gjøre narr, henge ut, provosere, diskutere, og denne fortellinga er laga for muntlig framføring, kanskje av en gjøgler eller en liten skuespillertrupp. Slike omreisende kunstnere har det vært i Europa i forferdelig lange tider - vi veit jo at f.eks. Karl den store trakk til seg smått og stort av intellektuelle, håndverkere og kunstnere til Aachen på 800-tallet. Er det så utenkelig at også underholdere kom dit?

Oversetter Kirsten Marianne Bessesen poengterer at denne syngefabelen kun er gjengitt i en eneste skriftlig kilde. Hun lurer på om det kan tyde på liten utbredelse. Ja, for hvis syngefabelen var populær, ville den vel vært i andre håndskrifter også? Jeg skjønner tankegangen hennes, men jeg må likevel protestere: syngefabelen har kanskje ikke vært utbredt i skrift, men den må ha hatt stor muntlig levedyktighet. Mest sannsynlig var denne typen muntlige sangfortellinger svært vanlige, det er i alle fall mye som tyder på det, og det er da med andre ord noe som folk kjenner til og kan. Hvorfor skal folket i Europa, som forresten ikke kan skrive, skrive ned noe de kan? Forfatteren er, som du skjønner, ukjent, men flere litteraturhistorikere har mer eller mindre gode teorier. Jeg tror det er sannsynlig at en geistlig eller en annen skriftkyndig overvar forestillinga og skreiv den ned i etterkant, kanskje med hjelp fra truppen? Paradokset er naturligvis at vi kun kjenner til Aucassin og Nicolette fra en skriftlig kilde, ikke via muntlig overlevering.

Men uavhengig av hva som er historia til syngefabelen, så er det ei historie som det er verdt å lese. Her er det mye språklig humor; framhevinger og overdrivelser, gjentakelser og ordspill, ironi, vidd, rim og rytme. Forfatteren spiller på samtidas litterære (og de reelle, særlig ved et hoff el.l.) kjønnsroller, på konvensjoner og forventninger, på fysikk og følelser, på lov og sedvane, tro og utro. Det får meg til å tenke at den som skreiv eller skapte syngefabelen må ha vært klok. Men fordi verket er såpass enhetlig tror jeg ikke det er flere forfattere som har skrevet det ned, og fordi handlinga er såpass konsentrert over et begrensa tid og rom, tror jeg heller ikke at boka er blitt til over særlig lang tid. Spekulasjoner til side - like fullt forblir forfatteren like ukjent.

Jeg har egentlig ikke mer å si enn: les Aucassin og Nicolette! Det tar en times tid, den gir mye underholdning, stiller en rekke spennende spørsmål og reiser interessante litterære problemstillinger. Som litteratur er boka ikke på noe vis vanskelig å lese eller suverent god, og den krever heller ikke djup innsikt i middelaldersymbolikk eller religion. Men den er helt unik, snål, morsom, overraskende og spennende - hvis du lar den slippe til. Og jeg må jo nevne at jeg synes det trengs flere som Nicolette. Jeg vil ikke garantere at du heller får svar på spørsmåla du sitter igjen med etterpå, men i det minste er vi da to som lurer på hva som egentlig ligger bak Aucassin og Nicolette. Et spørsmål om å bli betatt eller besatt, altså.

Forøvrig har oversetter Kirsten Marianne Bessesen skrevet et flott forord, og har mange interessante noter underveis. Teksten har god flyt og er lett å lese. Boka kan kjøpes fra Aschehougs hjemmesider - og er til og med på tilbud!

onsdag 5. september 2012

Canterbury-fortellingene

Endelig har jeg fått surra meg til å lese Canterbury-fortellingene i utdrag, påbegynt rundt 1380 av Geoffrey Chaucer (ca. 1340 - 1400), gjendikta til norsk av Arthur O. Sandved. Jeg har hatt boka stående i mer enn åtte år, - den er uten tvil den eldste, uleste boka jeg eier. Årsak? Har egentlig ingen aning. Jeg hadde en periode for langt tilbake hvor jeg var veldig interessert i det som var gammelt og britisk, men innen jeg fikk boka, hadde interessen lagt seg. Det irske tok nemlig over, og deretter gikk det slag i slag fram mot vår tid. Nå er jeg derimot veldig opptatt av det gamle igjen, og blei kjempeglad da jeg fant boka i hylla, ulest og like fin som for åtte år sida.

Disse gamle klassikerne, som Homer, Dante, Petrarca, Chaucer, Boccaccio og sjølsagt også Shakespeare, har jeg alltid nærma meg med begeistring, ærefrykt og lett angst for et forvirrende versemål og klumsete norske gjendiktninger som verken bevarer rim eller rytme. I Shakespeares tilfelle har vi fått mange glimrende oversettelser av blant anna André Bjerke og Erik Bystad. I Chaucers tilfelle var jeg ikke så sikker på hvor det ville ta veien - verken for oversetteren eller for min egen del. Men den var slettes ikke så tunglest eller utfordrende som jeg trodde. Med få unntak går Canterbury-fortellingene på vers, hos Chaucer var det bl.a. med enderim, noe Sandved har droppa rett og slett fordi det blir bortimot umulig å imøtekomme krav til både rim, versefot og meningsbærende innhold på norsk. Men det fungerer helt greit uten rim. Han har forsøkt å beholde versefoten istedet, noe han i mine øyne har klart, og det er rytmisk og lett å lese. Jeg måtte riktignok bryte ut av min egen indre poesi-rytme i dette tilfellet, og heller lese det hele som prosa.

Geoffrey Chaucer er en forfatter som har fascinert meg svært lenge - med forsterka interesse etter Paul Bettanys heller avkledte rolletolkning i filmen A Knight's Tale (Brian Helgeland, 2001), der han blant anna ofte snakker på vers: "Chaucer 's the name, writing 's the game". Men Chaucer var ikke bare forfatter. Han hadde spredte interesser og store ferdigheter innafor flere av dem, som i sin tur fulgte til utdannelse og mange ulike yrker: politikk, diplomati og embetsverk (han var bl.a. kontrollør og parlamentsmedlem), jus og lovgiving, filosofi, vitenskap, språk, metrikk - i en periode var han også soldat, og lenge nært knytta til hoffet i mange ulike stillinger, blant anna som en slags hoffpoet. Dette gjenspeiles godt i boka, hvor han gir et tverrsnitt av den samtidige britiske befolkninga, med mange spennende, underholdende og oppbyggelige fortellinger, viktig sakkunnskap, en mengde morsomme replikker, genialt god karakterisering og mye britisk humor. Chaucer viser ikke bare sin interesse for samfunnet og menneskene, han peker på konkrete problemer, kommer med forslag til forbedring og gjør sjølsagt narr av de aller fleste, også seg sjøl (litt som at Dante er hovedpersonen i La Divina Commedia, er også Chaucer hovedperson her - og alt filtreres dermed gjennom den litterære figuren Chaucer).

Og som om ikke dette er nok, er boka også proppfull av referanser til andre verk - være seg bibelske, historiske, reint litterære eller teologiske skrifter, kjente myter og sagn, og også faktiske historiske hendelser, andre forfattere, personer som konger eller keisere og så videre. Og i originalen hadde jeg sjølsagt fått se ordrikdommen hans også, og den ofte roste veltalenheten. Han hadde visstnok et imponerende ordreservoar på mellomengelsk, der mange skandinaviske ord lett kan gjenkjennes, kunne mye latin, litt gresk, fransk, italiensk, kanskje tysk og muligens enda mer. Chaucer oversatte verker fra både latin og italiensk til engelsk. En danna mann, altså. Velutdanna! Og jeg må også nevne at Chaucer er den første britiske forfatteren som faktisk skriver på engelsk (men også på andre språk). Hans versemål var også det mest brukte til langt inn på 1800-tallet, og han er derfor regna som den engelske litteraturens far. Ikke verst.

Å lese Canterbury-fortellingene er både en del av mitt prosjekt om å lese mer av det felleseuropeiske tekstkorpuset - hvor myter og motiver ikles forskjellig bunad - og en del av min interesse for middelalderlitteratur, som har blitt sterkere det siste året. Flere bevis på at også Chaucer inngår i tekstkorpuset finner en i Canterbury-fortellingene, hvor jeg bl.a. gjenkjente en fortelling som jeg også har lest i samlinga av legender om kong Artur. Den mest kjente utgaven av Artur-legender, er forfatta av Thomas Malory (død i 1471). Chaucer er med andre ord først! En kan bare lure på hvor lenge fortellinga har vært i omløp - hundre år, fem hundre år, tusen?

Jeg er nå på jakt etter en fyldigere utgave av Canterbury-fortellingene, for dette var noe som virkelig falt i smak, og jeg vil gjerne lese mer om alle pilegrimene som er på vei til Canterbury og som fordriver reiseveien og tida med å fortelle hverandre historier. Jeg har lest fortellingene fra bl.a. ridderen, mølleren og konen fra Bath, men de andre skal gjerne få mulighet til å utbrodere bildet ytterligere. I tillegg har jeg gått til innkjøp av et annet Chaucer-verk, Troilus og Criseyde, som Shakespeare seinere brukte som inspirasjon til sitt eget stykke med samme navn. Det viser seg altså at alle bygger på hverandre, noe tidligere, noe felles. Igjen koker det ned til de gamle myter og motiver. Det er med andre ord bare å lese.