søndag 27. mai 2012

Njålssoga

Det skulle berre nokre sider til. Så var eg ikkje her lenger, men heilt inne i den verda boka opna for meg: Island mot midten av 900-talet og framover mot midten av 1000-talet. Eg sit i lag med Gunnar frå Lidarende og Njål frå Bergtorskvål, eg rid til tings og eg gjer forlik med Hrut og Hoskuld, den stri Flose eller dei sleske Sigfus-sønene. Verda mi er lita. Lova er sterk. Ætta tyder alt, og eg må gje gods, mykje bra gods, for å halde på makt og vener. Men mykje gods, makt og vener gjer at nokre folk ikkje likar meg. Sjølv om eg er ein framifrå kar, som kan slåst og springe og slenge øksa snøggt, sjølv om eg er ein lovkunnig mann. Fiendane mine gjer åtak og drep huskarar, søner, vener, fosterson min. Kona eggjar og kjem med dei blodige kleda. Hemnen må gjerast, eg kan ikkje la ein god mann ligge ubøtt. Då har eg ikkje ære.

Vel, det hender ikkje nett slik i Njålssoga. Men det er ikkje så langt unna. Det viktigaste er omgrepa hemn og ære, og kva dei tydde i praksis. Etter å ha lese Njålssoga får ein god kunnskap om nett det. Det førkristne islandske samfunnet som skildrast er eit samfunn nokså langt i frå vårt eige, men det er verdt å freiste å leve seg inn i det. Sjølv om det er mykje av det same - oppramsing av namn og ætt, åtak, skade og drap, hemn og tingmøter - i den nesten 250 sider lange soga, vert ho aldri trå å lese. Ho er skrive lett, rytmisk og med intensitet. Forfattaren spring over rolege vintrar og stille sumrar og konsentrerer seg om dei store hendingane og dei mange korte, tydingsberande dialogane. Dei over 600 personane som nemnest i soga er det heilt umogleg å halde styr på, så det vert til at ein har kjennskap til nokre og tjue, resten fell frå relativt fort (og ikkje av naturlege årsaker).

Det er vanskeleg å velje ein hovudperson, av di dei fleste kreperer fort. Soga heiter Njålssoga av di mykje av handlinga foregår kring den kloke lovseiemannen Njål, kona Bergtora og sønene deira. Kva som hender når desse fell frå, og korleis dei døyr, er særs relevant for korleis heile soga ender. Men eg vil likevel ikkje seie at Njål åleine er hovudperson. Eg kjem nærare Gunnar frå Lidarende gjennom dialog og monolog, og den munnrappe Skarphedin som all stads gjer mykje ut av seg, brave Kåre med dei kreative kvada og den mannevonde Hallgjerd som er medskuldig i at Gunnar døyr. Mange av menneska nemnest berre med namn, og er ikkje meir heller. Mellom anna kan eg nemne sju som heiter Torgeir, Bjørn, Grim eller Tord, åtte som heiter Sigurd, ti som heiter Kjetil eller Tore, tretten som heiter Torstein, femten som heiter Torkjell. Forstavinga "Hal" var tydelegvis populær i namn både for kvinner og menn: Hall, Hallbera, Hallbjørn, Halldor, Halle, Hallgjerd, Hallgrim, Hallkatla, Hallkjell, Hallstein, Hallvard, Halv... Det seier seg sjølv at ikkje alle desse menneska er viktige i soga. Men dei nemnest likevel, og eg likar det, for med oppramsinga av ætta kjem eg inn i ei anna verd, kor ætta er dei ein skyver framom seg, ætta er æra.

Andre menneske, som speler ei viktigare rolle, har anten så like namn som ein annan (sjå døme over) eller vert ikkje utdelt nokre særskilte eigenskapar. Då kan det vere vanskeleg å skilje dei frå kvarandre, sjølv om nokre har tilnamn som den vikværske, den sterke, den spake, den kloke, den kvinnekjære, den magre, den rike, den skjeløyde, Jarnsida, Kistesmør, Loddenkinn, halvtroll, Taskerygg, Tungegode, Orm-i-auga, Bundenfot, Torskabit, Breimage, Jernsaksa m.fl. Nokre av tilnamna er biletskapande og morosame. Det er eit døme på at det harde islandske samfunnet ikkje berre var hardt, men også fylt med lått. Desse fryktlause gutane vert likevel mest ein og den same der dei rir og slåst og gjer forlik, men boka er ei skattkiste for dei som likar gamle namn og som kunne tenkje seg noko meir kraftfullt enn Noah eller Jonas til poden. Det er mange kvinner i soga, men dei er ikkje handlande på same vis som mannfolka. Dei eggjer, dei vrir kjeft, dei kved - dei er mykje meir munnlege enn dei fysiske mennene. Dei hevder seg ved å vere konsekvente og absolutte når det kjem til å vere med mannen, slik som Bergtora, eller ved å vere vrange, slik som Hallgjerd. Det seier mykje om samfunnet då kontra no, og eg synest det er spanande å tenkje på slike kontrastar. Ein finn det jo att i samfunnet vårt i dag, og sikkert endå tydelegare på Island.

Forfattaren veljer å følgje somme menneske når dei fer ut av landet, til dømes til Noreg og Orknøyane. Kva som hender heime i desse åra, vert anten fortalt når gutane vender heim att, eller når dei døyr, og forfattaren vender fokuset attende til Island. Det kan vere frustrerande at ein ikkje følgjer eit menneske heile vegen, men samstundes gjev det meining å hoppe frå lagnad til lagnad. Enkeltmenneska er ikkje viktige i eit slikt æressamfunn. Det er ætta som er viktig. Og det kollektive, heile samfunnet, som skal fungere, med lover og reglar, sedar og skikkar. Menneska er innordna i ein hierarkisk ideologi kor heilskapen er øvst. Dette kan ein tydeleg sjå av di ikkje noko av tyding endrar seg etter at islendingane tek til trua på Alltinget i år 1000. Samfunnet, og dei kollektive ordningane, er dei same.

Fleire av hendingane i soga er brutale og triste. Menneske vert drepne, og dei etterlatne har ikkje mykje val om dei ynskjer å halde på makt og vener. Dei drepne må hemnest. Det er trist, for ein veit at soga ikkje kan ende før mest alle gutar i kvar ætt er vekk. Korleis kan ein då kome seg vidare? Og kva samfunn ynskjer å ha det slik? Mykje av poenget med soga, slik eg ser det, er at ein ikkje skal setje seg sjølv som enkeltindivid framom dei kollektive avgjerdane på tinget. Då kan det gå deg dårleg, slik det gjer med Gunnar frå Lidarende. Han skal fare utanlands, men vel å vere heime. Han vel å slest for sitt eige liv og sin eigen rett, sjølv om tinget har dømd han til utanlandsferd. Han vel å døy heime. Og nett dette som Gunnar vel, får store konsekvensar for mange menneske. Til det kan reise eit spørsmål om Gunnar har rett til å setje seg over lova.

Og nett dette med Gunnar, var det eg las før eg verkeleg starta på boka. Han skal fare, men maktar ikkje. Han vil vere nær heimen sin, han vil døy heime. Eg undrast på om Njålssoga kunne vere ein type heimstaddikting og. No veit eg jo at det er særs lite ved soga som er rein heimstaddikting, men samstundes vert det formidla ein sterk kjensle av tilhøyrsle, av kjærleik, av lovlydnad. Det er nett desse kjenslene som gjer at Gunnar vert heime, som gjer at Njål held seg heime, som gjer at Bergtora ikkje går ut, sjølv om ho vert lova grid. Samstundes er det desse kjenslene som gjer at Kåre hemner Njål. Ein kan spørje seg om æra er den einaste drivkrafta i eit ættesamfunn. Kjærleiken står sterkt, han og.

Vi får ikkje lese mykje om gardsbruk, fiske eller liknande, for soga handlar tydeleg om dei fremste mennene på Island. Dei har makt og kan lova, dei er plika å møte på tinget, dei eiger gardar, er godt gifte, har huskarar og trælar. Dei fer utanlands, i viking, eller på vitjing til kongar og jarlar i Noreg. Dei vert tekne opp i hirda, har skarlakskåper, gullringar og eigne namn på våpna sine. Dei kan kvede, fort og godt, dei er ikkje redde, og slåst både lengje og hardt. Undervegs i soga kjem kristendomen, men det endrar ikkje adferda til islendingane. Dei er som dei er, og forfattaran setjer dei i bås som høviske eller ikkje-høviske. Då vert det særs tydeleg kva seder som var viktige då soga vert skrive ned på 1200-talet, og korleis dei er i kontrast med dei mange heidne skikkane.

Njålssoga er ei utruleg rik kjelde til mykje av kulturhistorisk verdi: namn og personar, gardar og stader, hendingar både på Island og i andre land, som Noreg, dei små øyane og Irland. Ho gjev eit godt bilete av korleis makt, politikk og venskap går hand i hand, og korleis makt og ære er dei overgripande omgrepa - heile tida. I dei mange skildringane frå Alltinget, får ein god innsikt i korleis rettssystemet er. Ekteskapet er ei tydeleg allianse mellom ætter eller, nokre gongar, fiendar, ikkje eit band bunde av kjærleik. Av dei som drog til Island i landnåmstida, var det mange som ikkje likte styret i Noreg under Harald Hårfagre. Dei ynskja noko anna, dei ville styre sjølv. Det gjer dei på Island. Dei styrer sterkt, men slik dei vil. Og kjærleiken til nett det, til fridomen, til Island, er tydeleg gjennom heile soga.

tirsdag 22. mai 2012

Besøk nr. 10 000!

I løpet av de siste dagene har antall besøkende steget og forbigått den magiske milepælen: 10 000 ganger har bokbloggsida nå blitt vist for et bredt spekter av mennesker fra Norge (omtrent 90%), Sverige, Danmark, Tyskland, England, Frankrike, Russland, USA, Canada og Tsjekkia. Sjøl om det er lite i forhold til mange mer rutinerte bloggere og hyppigere oppdaterte blogger, er det likevel et viktig tall å runde. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme hit, men nå som jeg faktisk er her, er det innmari moro å ha hatt så mye som 10 000 besøk!

Så: tusen takk til alle dere som jevnlig leser og kommenterer, det er veldig hyggelig. Og til deg som bare har vært innom en gang eller to: det er jammen trivelig det og. Det er meningsfullt å skrive om litteratur, og det gir noe ekstra å bli lest. Diskusjoner er ofte givende eller åpnende, og jeg setter pris på å få innspill av ulik art, så kom med dem!

Jeg begynte å blogge i 2009, men var lenge usikker på hva jeg skulle konsentrere meg om. Det er jo så mye som er interessant! Derfor var bloggen springende i tematikk og nivå det første året. De kleineste innlegga har jeg i etterkant fjerna. I løpet av 2010 blei det en rein bokblogg, med få innslag av film og kulturpolitikk, og da fjerna jeg resten av de mer uinteressante innlegga. Ja, også har bloggen bytta både navn og nettadresse flerfoldige ganger.
I løpet av bloggåra mine er det 2010 som hittil står sterkest. Jeg leste mye og blogga en god del, og begynte etterhvert å finne fram til andre gode blogger om litteratur og leseropplevelser. Første halvdel av 2011 var også solid, jeg kosa meg med å leite fram bøker jeg hadde hatt i både fem og seks år, og endelig lese og skrive om dem.

Det siste året har vært utrolig travelt og krevende, og det har i stor grad gått utover bloggen. Men nå som jeg atter en gang er midt i eksamenstida, har jeg snart tre herlige måneder å se fram til hvor jeg bare skal lese og blogge. Ja, også flytte, da.

Takk igjen til dere som jevnt og trutt er innom. Nå håper jeg på nye 10 000 besøk!

torsdag 17. mai 2012

Harpe og dolk

I vår har eg lese mykje forskjellig, med anna har dei to Vesaasane vore pensum. Eg likte romanen Fuglane særs godt, og har nett no lese Harpe og dolk, som er debutboka til Halldis Moren Vesaas (1907 - 1995), frå då ho berre heitte Halldis Moren og var 22 år. Harpe og dolk er ei diktsamling frå 1929, og ein skulle kanskje tru at desse dikta ikkje har heldt seg i over åtti år. Men det har dei. Her frå det fyrste i samlinga, "Min unge sang".

Du tonar igjennom svevnen,
du vekkjer meg glad kvart gry,
du følgjer meg trutt all dagen
og kling frå kvar soleglads-sky.
Og du er den gud eg dyrkar,
min venn og min hjartanskjær,
og elskhugs- og lidingsbarnet
eg under mitt hjarte ber.

Med eit par unntak, er dette tradisjonelle dikt. Dei har fast rytme, innrim og enderim og mykje assonans. Korkje symbol og tema byr på noko uventa. Situasjonane er tydelege, kjenslene sterke, bileta gode. Eitt dikt var utan rim, og det var overraskande. Men diktet skilde seg ikkje ut på anna vis. Då eg hadde lese fleire av dikta, kjente eg veldig på at dei berre var i sin eigen sfære, og at lyrikaren ikkje tok eit skritt bort for å sjå noko anna eller endre perspektivet. Eg vil ikkje seie at dei var kjedelege, for det var dei ikkje, men dei sa mykje av det same oppatt: om den fyrste kjærleiken og den fyrste sorga, om dei store kjenslene, både gode og vonde. Om å vere ei ung jente og vakne opp kvinne. Om å vere fri, lett, leiken og ung. Livskjensla og dikta var eitt, språket baud meg ikkje noko utfordringar, og heilskapen var nett det, heil, utan brot, utan opning.

Og når dikta ikkje har noko opning, er det vanskeleg å få dei til å råke deg, sjølv om dei er fine. Eg byrja å sakne eit nytt tema, ei ny rytme. Men med diktet "Pan og munkane" snur lyrikaren heilt. Opninga kjem. Livskjensla vert ein heilt annan. Diktet er mest ei episodisk forteljing, som rommar både eit hedensk og eit kriste perspektiv, og særs elegant vev lyrikaren inn mykje av det mest grunnleggjande for eit menneske: spørsmålet om tru og kva tru, sterke kjensler som glede og redsle, det å søkje mot noko som er trygt, om liv, kraft og død. Frå det personlege og kvinnelege er det eit stort sprang hit, og det er imponerande godt gjort. "Pan og munkane" er sterkt og krevjande, dundrande, dunkande, tempoet går fortare for kvar strofe, det er eggjande, fengande, det kvervlar kring den som les og vert ein vill dans, fylt med kontrastar og kraft. Og då vert brått opningsdiktet og dei andre, kjenslevare og sanselege dikta, annleis. Krafta som driv dei er den same. Det er livet.

Og kven kan vel dikta betre om livskrafta enn ei som er ung? Ei som har det heile framom seg, ei som sansar med heile kroppen, sansar for fyrste gong!, som kan sjå alle nyansane, kjenne att angar langvegsfrå, høyre stille tonar og usagte ord, skildre med godt utvalde omgrep og kraftfulle liner, med sterke og visuelle bilete, som kan veksle mellom mandig kraft og kvinnas findelte kjensleliv, og vekse - som lyrikar, kvinne, menneske - frå start til slutt!

Dikta i Harpe og dolk er vakre og nære. Og dei veks frå å vere barnlege og sanselege til å verte vaksne og kraftfulle, ja, fulle av trass! Kontrastane er tydelege, som lys og mørker, mann og kvinne, ung og vaksen. Symbola er kjende, som ein båt, to roser, fødselen, våren. Referansane går mest til religion og mytologi. Språket er kompromisslaust og syngande, fullt av bokstavrim og vokalsamklang, som gjev dikta ein messande undertone, ein jamn takt. Sjølv om eg sakna den modne kvinnestemma, som lyrikaren vart mest kjend for seinare, er dette ei sterk, tankefull og modig samling. Eg forstår godt kvifor Tarjei Vesaas vart forelska i denne unge, flotte lyrikaren, som på sitt beste er heilt fantastisk og utan like.

Ved deg er eg evig usæl,
fredlaus, fortapt, fordømd.
Ved deg er eg drott på jorda,
og gud i den blåe rømd.
Min helhest, min himmelstige,
og meininga med min gang,
eg andar og lever i deg,
eg er deg, min unge sang.

tirsdag 15. mai 2012

De fantastiske balladene


















Da var første eksamen unnagjort! Med folkedikting og folkekultur som hovedtema, og oppgaver innafor litterære sjangre som ballader, sagn og folkeeventyr, var det mest moro, både å lese pensum, løse oppgaver og ta eksamen. Det er sjeldent jeg har hatt den følelsen, desto mer hyggelig nå; i en særs hektisk vårmåned med mer enn full studiebelastning og mange eksamener, pågående flytting og salg av leilighet, oppdrag som taler og lang reisevei til høgskolen.

Etter å ha jobba mye med eksamensrelevant stoff til forrige skoleeksamen, som jeg avla i går, har jeg fått fornya interesse og respekt for de mange middelalderballadene som er samla i det skandinaviske området, som for eksempel Draumkvedet. Og noe av det mest spennende er kanskje det at balladene er så utrolig gamle; forskerne er sjeldent enige om hvor gamle, men enkelte ballader kan uten problem tidfestes til tida før Håkon Håkonsson og den høviske kulturen på 1200-tallet. At hedenske riter og oppfatninger er en viktig bestanddel i mange ballader, peker mot at de faktisk er enda eldre enn vi vil våge å tro.

Men, hele veien er det jo snakk om muntlig overleverte tekster, som har blitt omforma av forsangere og fortellere og tilpassa skiftende styresett, religion og ideologi. Dessuten har vel tidas tann også gjort sitt. Det vi sitter igjen med i dag, som har blitt nedskrevet fra 1500-tallet (i f.eks. Danmark) og flere hundreår framover, er nok ganske fjernt fra en eventuell balladesk urform. Men at noe henger igjen fra tidlige tider, er tydelig på flere måter. Blant annet er det mange balladeformler som en kun finner igjen i utvalgte skaldekvad og i Edda. Det vitner om gamle, nærmest forsteina, uttrykksmåter, som kanskje har endra meningsinnhold flere ganger underveis. Eller kanskje ikke? Uansett er det vanskelig for oss i dag å få helt tak på de intrikate skaldestrofene. Da er det lettere med balladene, som tross alt forklarer litt mer, sjøl om svært mye av handlinga foregår utafor de nøye utvalgte strofene.

Ballader spesielt og folkedikting generelt er utrolig spennende, kanskje først og fremst fordi de kan fortelle oss så mye om ei tidligere tid, ei tid vi kjenner til, men ikke kan delta i, ei tid vi hører om, men ikke har erfart noe fra. Balladene setter ord på tida, på de universelle følelsene, på de vanskelige situasjonene som kan fore-komme i en kultur som krever mye av enkeltindividet for å få til det kollektive. Ære er viktig. Makt er viktig. Akkurat som i mange av dagens levende kulturer. Men det mest fantastiske av alt, er at balladene appellerer til noe i meg, rører noe i meg, som verken musikk eller litteratur har klart før. Det er en helt særegen og ekstremt sterk følelse, og brått er jeg liksom en del av dette noe, av dette forgangne, men fortsatt høyst levende. Det er rett og slett unikt, og jeg håper at jeg ved en seinere anledning får mulighet til å lese, studere og fordype meg enda mer.

onsdag 9. mai 2012

Rett bok til rett tid



April har kommet og gått, susende fort, med strålende soldager og piskende regnvær, og omsider, etter ei dyster inneuke, er det brått sommerstemning her hos meg. Ikke at været egentlig spiller noen rolle. Mai er synonymt med eksamener også denne våren, og etter å ha levert de siste hjemmeeksamenene, fylt ut sjølmeldinga og kava rundt med alle dens herligheter av bilag og skjemaer, rydda, vaska, fått taksert og fotografert leiligheten, er det bare å lese og forberede seg til studiesamlinger og skoleeksamener, de siste forelesningene og nettmøtene, mer rydding, vasking, visning og etterhvert bæring av tunge esker og enda tyngre møbler og såkalte fridager,- ja, de er for alle andre i år. Her inne er det pensum som gjelder, med åpent vindu, hull i tøflene og tomme yoghurtbegre på skrivebordet.

Men det er ikke alltid så lett å holde på konsentrasjonen når sola skinner, lufta nesten står stille og bøkene i bokhylla frister med at jeg skal lese dem istedenfor pensum, som jeg jo har lest tidligere. Særlig ei bok stikker seg fram, nemlig den islandske sagasamlinga som i etterkant er blitt kjent som Njålssoga. Ikke bare har jeg hatt lyst til å lese den i mange år, men den er også relevant både i historieemnet (som kilde til skildringer av et Island i brytning med tradisjonelle, hedenske seder, kristning og de nye, europeiske høviske idealene som kommer), litteraturemnet (med sitt innhold av sagaer, frittstående historier og anekdoter, skaldekvad og de mange litterære virkemidlene) og språkemnet (ja, det er jo på nynorsk!) mitt denne våren. Om ikke det kvalifiserer til lesing, så veit ikke jeg. Derfor tar jeg boka ut av hylla og legger den foran meg på skrivebordet, oppå pensum og notatblokka.

Fager er lia, aldri har ho synest meg så fager som no. Bleike åkrar og slegne vollar. Eg vil ri heim att og ingenstad fara.

Er det heimstaddikting også, dette, tenker jeg, og vil lese, og ingenting anna.

fredag 4. mai 2012

Den viktige innlevelsen

Det er veldig mye spennende å lese i for eksempel historie, og i vår har jeg lest eldre norgeshistorie. Mye er kjent stoff fra tidligere, men det tilfredsstiller nysgjerrigheten å kunne gå i dybden av flere emner, samtidig som akkurat det motsatte fortsatt gjør meg frustrert. Og når jeg opplever at et element jeg kan en del om ikke vektes i det hele tatt, begynner jeg jo å lure på hvorfor jeg kan det jeg kan og hva som er årsaken til nettopp det. Hvilke historiske hendelser, kriger, oppfinnelser, personer, årstall og så videre, som velges ut, hva som vektes, hva som virkelig blir historie og ikke, det er en spennende og ofte også en urettferdig prosess. Men, som en smarting en gang observerte og sa, det er de som overlever som skriver historia. Så jeg må vel bare innfinne meg med det.

En stor del av vårens pensum har vært de tre første bøkene i Samlagets historieserie. I tillegg har jeg lest den flotte boka til Claus Krag, og den utrolig spennende og interessante middelalder-mentalitetshistoria til Sverre Bagge, som begge tidligere er omtalt på bloggen. Samlagets bøker er pene å se på, behagelig satt, flott illustrert og enkelt formidla. For min del kunne bøkene gjerne vært mer omfangsrike, romma flere detaljer, enkeltskjebner, mer faglig diskusjon, gått litt utafor de satte rammene. Det hadde heller ikke gjort noe om det språklige nivået var høyere, at det var rom for flere digresjoner, sammenligninger og trekking av tråder fra norrøn tid til våre dager. Jeg tror at slike konkretiseringer i mange tilfeller gjør den faktiske historia enklere å forstå. Men til de fire forfatternes forsvar - det er begrensa hva en får til på 250 - 300 sider. Stoffet må komprimeres, mye må kuttes. Det er ikke til å komme bort ifra at enkeltheter må utelates og de fleste kun nevnes kort og overfladisk. Mer er det ikke plass til.

Men får en da virkelig et grep om historia? Forstår en menneskene og handlingene deres? Tankene? Kan en se for seg samfunnet, leve seg inn i hvordan det var å være hirdmann under kong Sverre eller en prest som var enig med Olav Engelbrektsson, men som ikke torde å gi han sin fulle støtte, å oppleve å miste råderetten over egen skog som bøndene gjør på 1600-tallet, å se det ustabile utenriks handelsnettverket svikte når hungersnøden er stor, å ikke ha lov til å uttale seg offentlig? Kan en kjenne på kroppen hvordan det er når alt avhenger av dagens fiskelykke - som slår feil?

Jeg tror ikke det. Jeg tror at en, for å forstå historia, må få muligheten til å gå i dybden. Og ikke bare på ett element eller i en manns liv, og heller ikke bare innafor en type historie, som for eksempel krigshistorie. Å vite hvem som kriger mot hvem betyr ingenting, så lenge en ikke forstår hvorfor. Jeg tror at et mangfold er viktig. For akkurat som at vi lærer å lese eller skrive på ulike måter, knekker koden på forskjellig tidspunkt, tror jeg også dette med empati og innlevelse arter seg litt ulikt. Hvordan vi skjønner det som har hendt før, hvilke knagger vi henger det på, hvordan vi relaterer det til oss sjøl - det er en prosess som foregår innad den enkelte. Og til det synes jeg at Samlagets historieserie på mange måter er fin for eksempel gjennom de flotte illustrasjonene, tabellene og statistikken som forfatterne presenterer. Men det kunne så gjerne vært mer. Av alt.

Derfor er det flott at fagbøkene blir supplert av andre kilder. Av høvisk litteratur fra høy- og seinmiddelalderen. Av lovbøker, diplomer og brev. Av ballader og folkeviser, av eventyr og sagn, av utdrag fra Johan Falkberget og Per Olov Enquist. Disse litterære kildene er med på å levendegjøre stoffet på en måte som lærebok-forfatterne ikke har klart eller ikke har hatt mulighet til å gjøre innafor de snevre rammene. Helheten trer tydeligere fram. Menneskene blir mer enn statistikk. Historia blir virkelig.