onsdag 25. april 2012

Livet, havet og døden

Markus er fisker. Han er rolig, tilfreds og takknemlig for livet, været og naturen. Han er full av fagkunnskap; om for eksempel hummerteiner og de ulike fiskeslaga, og et arbeidsjern uten like. Men likevel er han aleine. De andre på stedet sier at han er enkel, og de gjør narr av han. Men Markus hever seg over det. Han er skyteskive de gangene det trengs. Han forunder seg over andres behov for å hevde seg, men pønsker ikke ut hevn. Han lar seg ikke vippe av pinnen og går videre som om ingenting er hendt, sjøl om de andre ler. For Markus har alltid noe å gjøre. Er det ikke fisket, så er det hummerteinene. Eller garnet. Eller veden. Eller hagen som han holder på å lage oppe i steinura si, som alle sier er galskap. Markus gjør det likevel og drømmer om varme somre, duftende blomster og en frodig kjøkkenhage med urter han kan koke te på. Og kanskje ei kvinne.

I Gabriel Scotts (1874 - 1958) lille roman Kilden eller Brevet om fiskeren Markus fra 1918 er det for meg den intense livsfølelsen som gir sterkest inntrykk. Den er så drastisk forskjellig fra slik vi har det i dag, og fra hva som må ha vært mange menneskers oppfatning av samtida: da boka blei utgitt var første verdenskrig nettopp over. Hvis det skal være i Markus sin levetid, er han i så fall helt uaffisert. Derfor tenker jeg at boka er lagt noen tiår tilbake i tid. Langs Sørlandskysten er det været og båtene og fiskelykka som er viktig, og Markus, som kanskje var en gammeldags type allerede i sin samtid, vektlegger å være nøysom, flittig, ydmyk, from og lojal, være seg til Gud, til yrket, til prosjektene sine eller til plassen der han bor. Teksten består stort sett av skildringer av alt hva Markus gjør i løpet av et år, og sjøl om han alltid har noe som skulle vært gjort dagen før, er aldri stemninga i boka hektisk eller stressa. For Markus er ikke tida viktig. Og Gabriel Scott formidler dette, denne døsende, susende arbeidskrevende virkeligheten hvor sansningene står i høysetet og godhet er den ypperste egenskapen. Det er fantastisk å få ta del i en slik verden, sjøl om den føles fjern.

Romanen er sjelden og spesiell på den måten at den verken er særlig spennende eller byr på særlig utvikling hos hovedpersonen. Det er heller ikke spenning i språket, men det er variert, forsiktig og snilt. Romanen står faktisk ganske stille, men det gjør vel kanskje også en fiskers liv? En er riktignok avhengig av været og havet, men arbeidet med å ro ut og inn, trekke garn og slippe ut teiner er monotont. I tillegg er ikke Markus opptatt av hvor stor fangst han får, så lenge han har til sin egen middag. Fraværet av konkurranse-elementet, av prestering og prestisje er en herlig og sterk kontrast til vår hverdag nesten hundre år etter.

Markus drømmer om en hage, og han begynner arbeidet med å realisere drømmen ganske tidlig i boka. Det er hardt, men han gir seg ikke. Han får ingenting gratis av de andre på plassen, jord og stein må han finne sjøl på steder langt unna, ro hjem og bære opp i ura. Viljestyrken hans er imponerende, arbeidsevnen ekstrem i forhold til vi som klager etter en kjedelig og lang dag idet klokka passerer fire. Men Markus mukker ikke. Han ser det gode og vakre i alt, og følger drømmen sin. På den måten er han et ideal, også for oss i dag. Den sterke religiøse troa, de mange bibelske referansene og Guds tilsynelatende sjølsagte tilstedeværelse i hele universet er elegant vevd inn i stoffet, og er verken demonstrerende eller dominerende. Det er bare naturlig og fint.

Mens jeg leste boka, kunne jeg ikke la være å tenke på ei rekke andre bøker jeg også har lest, som hver på sitt hvis står i en slags forbindelse med fortellinga om Markus. Jeg vil trekke fram tre andre titler her. Den første er Den gamle mannen og havet (1952) av Ernest Hemingway. Stilistisk og språklig sett er det verdenshav mellom bøkene, men de har mye til felles i tematikk. Det er livet og havet og arbeidet, det er livskampen - mer eksplisitt og direkte hos Hemingway, implisitt og uuttrykt hos Scott. Hovedpersonene er fåmælte og seige. Begge har livsviktige prosjekter gående, som gjør at de holder ut og klarer seg.

Den andre boka jeg ikke kunne la være å tenke på, er den vakre romanen Fuglane (1957) av Tarjei Vesaas, som jeg leste for kort tid sida. Hovedpersonen Mattis blir som Markus også sett på som enkel av de rundt han. Men det at andre mennesker dømmer Mattis og Markus, hindrer dem verken i å tenke, å drømme eller å gjøre det de ønsker. De finner begge stor glede i naturen og særlig havet. Mens Vesaas' roman er mer symbolsk og trist, er Scotts mer en beretning om et liv, et fullverdig liv, et meningsfullt liv, som likevel forsvinner og glemmes etterpå. Uten at jeg veit noe sikkert, regner jeg nesten med at den beleste Vesaas også kjente til Gabriel Scott, og kanskje forsøkte å gi sin "versjon" av fortellinga om en landsbyidiot (men det er stygt sagt, både til Mattis og Markus) gjennom Fuglane. Eller kanskje ikke. Romanene er nemlig så ulike at det er svært vanskelig å sammenligne dem.

En tredje roman jeg tenkte mye på, var Jon Fosses Morgon og kveld (2000). Her mangler helt elementet med at hovedpersonen er enkel, men andre kvaliteter, som å være nøysom, from og flittig, verdsettes her også, akkurat som hos Scott. Johannes er som Markus fisker, og som hos Scott er dette også en beretning om et liv. Men fordi Johannes har en familie, har romanen om han flere sidehistorier og viktige bipersoner som mangler helt hos Scott. Det gjør Morgon og kveld til en fyldigere og mer spennende roman - for meg. Komposisjonen er også med på å skape en dynamikk som mangler i Kilden. Det religiøse har en viktig plass også hos Fosse, og sånn sett er Fosse og Scott klare kontraster til Hemingway og Vesaas.

Noe bøkene har til felles, bortsett fra havet og livet, er en spesiell kombinasjon av ydmykhet og utholdenhet. Hovedpersonene (og kanskje også forfatterne) har respekt for skaperverket, for det som finnes, for horisonten og sola som sakte stiger opp. Personene tåler de påkjenningene livet gir, og de holder ut ulike utfordringer. For Santiago går det på helsa løs i kampen med den største fisken, Mattis ror og ror, Markus bærer jord og stein og trekker fisk, Johannes skal klare ferden over til det neste etter et langt, hardt, men godt liv. Det at disse menneskene lever så intenst og er så nærværende, det at de må takle havet og været, og kjenne på de grunnleggende, harde eksistensvilkåra, gjør dem til helter i mine øyne.

Døden er et tydelig element i alle bøkene. De møter den på hver sin måte, og de kjemper i mot med det de har av ytre og indre krefter. Sjøl om Santiago klarer å stå løpet ut, valgte jeg å lese boka som at han går under til slutt, han også, når han har kommet hjem og kampen er over. Markus sitt sengeleie mot slutten av livet minte meg mest om Wergelands der han kikker ut på hagen sin, den vakre hagen, som han endelig får se i full blomst. Johannes sine siste timer er prega av at han glir inn og ut av virkeligheten, mesterlig skildra av Jon Fosse. Og Mattis? Stakkars Mattis, han trår igjennom og tror han reddes. Havet gir og havet tar, er det blitt sagt. Andre påpeker at vi alle skal fraktes over Styx uansett. Vi kommer altså ikke utenom vannet helt til slutt heller. Disse bøkene kan leses som ulike perspektiver på samme ferd.

søndag 22. april 2012

Favorittforfattere: B

På bokstav nummer to i alfabetet har jeg etter mye om og men kommet fram til to nye favorittforfattere. Det er ei kvinne og en mann, også denne gangen er begge norske, sjøl om det ikke egentlig er et mål i seg sjøl (seinere ut i alfabetet veit jeg at det blir svært vanskelig å i det hele tatt finne gode norske kandidater). Men til forskjell fra sist gang, hvor det var Amalie Skram og Arne Garborg som "vant", er dagens favoritter høyst levende, og de har, forhåpentligvis, mange gode forfatterår igjen. Jeg ser i alle fall fram til å lese de kommende bøkene.

Brit Bildøen (f. 1962)
For meg er det særlig romanene til Brit Bildøen som er viktige, sjøl om hun også har utgitt barnebøker, gjendiktinger og essay (jeg har fortsatt ikke lest Litterær salong, fy skam!). Den første boka jeg leste, var Alt som er fra 2004. Boka er godt komponert, tematikken er viktig og sår, og det hele ender romantisk og fint på en ikke-klissete måte. Seinere leste jeg tre romaner til, deriblant Mitt milde vesen fra 2006. Bildøens tekster kretser mye om det å være kvinne, om kvinneliv og kvinnekropp, og om dagens kvinnerolle som kanskje ofte er på kollisjonskurs med noe eller noen, være seg menn, gamle mødre, barn eller familiemedlemmer som er søkk borte. Hun tangerer mye av det som beveger seg i samtida og treffer meg, helt uten å trekke inn vulgær eller erotisk tematikk, uten ytre spenning, sosialpornografisk grafsing i delikate temaer eller klaustrofobisk sjølbiografi. Bøkene er prega av indre intensitet, nærvær, detaljrikdom, sanselige skildringer, følsomhet, pust og tid. Språket er poetisk og godt, og hun mestrer å gjøre historiene og personene sine sanne, nære og virkelige. Jeg gleder meg til neste roman.

Bjarte Breiteig (f. 1974)
Bjarte Breiteig debuterte allerede i 1998 med Fantomsmerter, og har hittil utgitt tre novellesamlinger. Jeg har lest dem, alle tre, flere ganger. Og nesten alltid sitter jeg igjen med samme følelse: at det er noe der, i tekstene, som jeg føler og kjenner, men ikke ser, som jeg veit om, men ikke kan sette ord på, som jeg sanser med hele meg, men som likevel glir forbi, stille og liksom litt glinsende. Tekstene er konkrete og abstrakte på samme tid, det er mennesker i både spesielle og hverdagslige situasjoner, det er lange tankestrømmer og få replikker, universet er enhetlig og nesten som vårt. Men midt i novellesamlinga kan han bryte opp, vri det hele og overraske. Det er spesielt en tekst jeg tenker på, som gjorde meg fysisk dårlig i lang tid etterpå, og som jeg fortsatt hopper over hver gang jeg blar i Folk har begynt å banke på fra 2006. Teksten er veldig fæl å lese, jeg blir provosert og sint, men reaksjonene mine er bare såpass sterke fordi novella er så godt skrevet. Den er så troverdig at den er skummel. Og det er godt gjort. Det går langt mellom utgivelsene til Breiteig, men han er verdt å vente på.

Hvem er dine favorittforfattere på B?
Jeg hadde en del kandidater denne gangen, men er fornøyd med valget. Neste bokstav blir derimot enda verre, etterhvert som kontinentale forfattere også kommer på banen... Har du noen forslag, gi meg gjerne et tips!

Fortsatt god søndag!

onsdag 11. april 2012

Dagens leseliste

Etter at "påskeferien" (les: mange dager med intenst arbeid med hjemmeeksamen) er over, er det klart for ei ny arbeidsuke, nye oppgaver og ei ny leseliste. De mange skoleeksamenene i mai nærmer seg, og derfor blir det mye faglig repetisjon i måneden som kommer, men også en del nye artikler og utdrag fra stort og smått, kjent og ukjent. Men om litt mer enn en måned braker det løs! Og noen uker etter er det over for denne gang. Men inntil da; pisk og gulrot. Ja, og litt nytt og litt kos må jo jeg også forsøke å få med meg. Derfor blir det sånn:

Norsk historie 1625 - 1814
Målet er å få lest resten av denne boka så fort som mulig. Frykter kapitlene om 1814, der er det sikkert mange navn, personer, grupperinger, framgang og tilbakegang, eksakte datoer, små og store hendelser å holde styr på! Og sjøl om forfatteren er relativt ryddig, har han ikke ordna stoffet på en måte som er logisk for akkurat meg. Derfor bruker jeg en del tid på å notere og å se sammenhengene på kryss og tvers av boka. Gleder meg til de siste kapitlene, hvor oppsummering og lange linjer får større fokus. Da blir det spennende å se om jeg henger med.

Isslottet
Vesaas er pensum, med romanen er ikke. Nynorsk er pensum, bokmål er ikke. Derfor tar jeg den med, og er veldig spent, særlig fordi jeg likte og fikk så mye ut av Fuglane. Også må jeg lese en haug kortere tekster som skulle vært lest i februar en gang, blant anna "Det rare" som jeg leste på ungdomsskolen og da syntes var, vel, kjemperar. Hm, det minner meg på at jeg egentlig ikke har lest det jeg skal av Moren Vesaas sine dikt, heller. Jeg må med andre ord ta en skikkelig Vesaassjau.

Kjartan Fløgstad
I vår skal jeg lese masse av Fløgstad. Det går i essay, taler, artikler, noveller og kortprosa. En variert mann med mange spennende utgivelser bak seg, ofte av kulturpolitisk art. Fra før har jeg lest både noveller og den intelligente, elegante og svært krasse pamfletten Brennbart, og ser fram til å lese litt til. Men etter det tror jeg at jeg må ha pause. Lenge.

Ny rettskriving for 2000-talet
Noe er tørt, annet er ikke. Dette er litt tørt. Det er bare å ta puggebrillene på og håpe at de ikke spør etter eksakte regler på eksamen. Ja, også må jeg notere som en ojoj.

Eventyr
Et solid utvalg norske folkeeventyr, sagn og ballader står også på leseplanen. Jeg er klar for å lese alt både tre og fire ganger for å bli virkelig kjent med sjangrene, talemåtene, oppbygginga og det underforståtte, samt den mangfoldige teorien rundt folkediktinga og de forskjellige analysemetodene. Det går i psykoanalytisk, strukturalistisk, kulturhistorisk, historisk, formalistisk, tematisk... Ja, også må jeg øve meg på å sammenligne, da, både eventyr fra ulike undergrupper og på kryss og tvers av sjangrene.

Kilden eller Brevet om fiskeren Markus
Dette er lystleseboka, jeg har nemlig funnet ut at jeg må få med meg noe ved siden av alt pensumet, noe som er helt annerledes. Hva er da bedre enn en gladkristen og rolig sørlending med sans for natur og godt vær? Det er i alle fall det jeg har hørt om både Gabriel Scott og boka, om det stemmer er en helt annen sak...

God leseuke!

mandag 9. april 2012

Den store sorgen

Boka jeg greip fra hylla og leste nesten på ett eneste langt utpust, var Dagene er gjennomsiktige fra 2000 av Mirjam Kristensen. Den har stått i hylla i flere år, men plutselig var det den jeg tok tak i, uten egentlig å ha planlagt det. Boka er kort, og min utgave er i pocket, det var kanskje det som var avgjørende denne gangen. Jeg ville ha noe som jeg lett kunne ta med meg. Men så satt jeg pal og leste på arbeidsrommet, og brått var jeg ferdig.

Jeg hadde både hørt og lest om boka fra før, men fordi jeg leste den så plutselig så fikk jeg ikke helt tid til å tenke etter hva alle andre egentlig hadde sagt og ment. Det var kanskje like greit. For sjøl om boka er kort, er det vanskelig å formulere seg kort om den. Den sommerdagen Kristensen skriver om, er den dagen da Jonas drukner i en gammel brønn. Jonas er lillebroren til Sofie, og det er Sofie som er hovedpersonen i boka. Hun har lenge vanskelig for å takle at Jonas er borte. Han er hos henne og de snakker sammen, hun ser han i bilen, ved kjøkkenbordet, i skogen, i armene til bestefar. Det er bestefar som synker sammen på verandaen på hytta når Sofie ankommer sammen med mamma og pappa. Det er bestefar som holder den døde barnekroppen.

Etter at Jonas er borte, blir ingenting som før. Sofie skriker og roper, men mamma og pappa ser nesten ikke på henne. Pappa er stille og går ut i bilen. Mamma er rotete på håret og har solbrillene på. Bestemor steiker sin egen hånd i vaffeljernet. Bestefar er bare blå, i øya og i klærne, og han ser ikke på Sofie lenger. Tante Mie gråter og onkel Jon dulter, særlig i pappa. For et barn er det mye av dette som er utrolig vanskelig å begripe. Og jeg reagerer på at det ikke egentlig er noen som tar Sofie til side, som snakker ordentlig, rolig og alvorlig med henne, på en måte som hun kan forstå. Jeg reagerer fordi de voksne unisont reagerer med stillhet, mens en ofte faktisk har behov for det motsatte: å snakke om den døde, å snakke om sorgen. Men det er det ingen som gjør.

Boka handler like mye om sorg, sorgprosess og sorgmestring som om kjærlighet. For er det noe som preger de 139 luftige sidene, så er det Sofies minner om Jonas, hvordan Jonas var og hva de gjorde sammen, og Sofies tanker og handlinger knytta til den vanskelige dagen. Boka handler faktisk nesten ikke om noe annet. Det er som om alt stopper opp når Jonas dør. Og sjøl om det er en enkel måte å forklare den ubegripelige, desperate sorgen det må være å miste et barn, veit jo alle at det faktisk ikke er slik det er. Alt fortsetter. De voksne går på jobb, barna på skolen. Kosedyr og klistremerker er fortsatt viktige, akkurat som å fylle bensin og å lage middag. At forfatteren utelater alt dette hverdagslige i så stor grad og konsentrerer seg om drukningsulykka, begravelsen og alle tårene, gjør boka ensidig, ukomplisert og stillestående.

De korte kapitlene er nesten egne korttekster, og det virker litt som om det er sånn boka er skrevet også, uten at jeg veit noe om prosessen. Det er fint at kapitlene er avslutta, og at hvert nytt kapittel er en "ny start", men det fører også til at boka bærer preg av å være lite gjennomarbeida. Overgangene er nemlig ikke alltid like elegante, spesielt er dette noe som gjelder andre del av boka.
Tekstene er ikke skravlende, men messende, noe som øker det overtydelige og stillestående inntrykket. Jeg synes absolutt ikke språket er med på å bygge opp spenning. Teksten er flat og helt uten undertekst, situasjonene er flate, menneskene er matte og Sofie veksler, og det bare i bokas første del, veldig mellom å være et barnslig barn, et kommenterende og veslevoksent barn og nesten voksen. Det er ikke troverdig. Formuleringer som "Vekk fra sorgen som er limt like godt til huset som det blomstrete tapetet." støtter dette, og er for meg helt utenkelig som et eksempel på et barns perspektiv. Det er også veldig overtydelig.

Nettopp dette med perspektivet hadde jeg hørt mye godt om på forhånd. Men jeg synes dessverre ikke håndverket er solid nok. Sofie er et barn, men mange av bildene er for avanserte og for abstrakte for et barn, særlig for barn under 12 år som ofte er svært konkrete i tankegangen. Noen av bildene er også såpass forvridde at jeg ikke kan se det for meg. Boka preges av voksenbetraktninger, voksenspråk, voksenbekymringer. Og der det ikke er voksent, er det unødvendige understrekninger av de forsøksvis barnlige betraktningene, noe som gir et endimensjonalt inntrykk med gjentakelser av farger, lyder og ord.

Sorg er vanskelig, og vi takler det på forskjellige måter. Det er nesten stygt å si noe om andres sorgprosess, for det vitner om lite respekt for akkurat det individet. Men her må det til: i denne boka er sorgen desperat og intens, men den er også kvernende, helt fastlåst og litt utroverdig. Særlig mot slutten, når både mor og bestefar finner fred på samme måte, såpass lenge etter at Jonas er død, og at Sofie så totalt avhenger av moras bearbeiding. Denne stagnasjonen er det sikkert mange sørgende som kjenner på, men av alle de jeg kjenner som har mista noen i nær familie, er det heller framgangen som er dominerende. Hvorfor skal nettopp denne familien stoppe helt opp? Alle sammen? Det gir liten mening med en slik kollektiv oppgitthet.

Kristensen er ofte blitt rost for språket sitt, men jeg har dessverre ikke særlig stort utbytte av det heller. Litt er sagt ovenfor, men mangelen på undertekst er det viktigste for meg. Det gjør teksten tam og tom. I begynnelsen er hun flink til å gi Sofie barnlige vendinger, som "bøtter og spann", "langt inni skogen den grønne", men dette avtar etterhvert, helt uten grunn. Komposisjonen har flere gode trekk, for eksempel hvordan Kristensen går igjennom dødsdagen mange ganger og trekker fram litt nytt fra gang til gang. Familiehistoria blir også avdekka på en fin måte. Nokså platt og spenningsløst, men likevel fint. Og hele boka er befriende fri for teknologi!

Men alle øynene og all grininga og all døden gjør dette til ei bok med for mye av det samme og det sørgelige for meg. Det er mye som kjennes som unødvendig. I tillegg synes jeg formuleringer som "glassøyne" er en velbrukt klisjé som forfatteren burde styre unna. Andre del har dessuten vesentlig flere problemer enn den første. Det er fortsatt Sofie som er hovedpersonen, men i løpet av åra som har gått har hun tydeligvis utvikla superkrefter, så hun veit hva pappa og bestefar tenker. Ved slike synsvinkelproblemer bør forlaget gripe inn. Med få endringer kunne det nemlig fungert uten å lugge. Boka finner likevel en viss klangbunn, også i meg. Det tror jeg kommer av at den handler om det eksistensielle; livet, døden og kjærligheten.

torsdag 5. april 2012

Flyttemelding

Det gikk nesten like raskt som et bokkjøp, huskjøpet. Og plutselig hadde vi gjort det. Vært på visning. Finlest prospektet. Fylt ut papirene. Starta budrunden. Og gått av med seieren. Hus! Det blir så herlig med mer plass, med mer rom, med to etasjer, med flere muligheter. Jeg får et arbeidsrom, akkurat som her. Om det er så mye større, veit jeg ikke, og det er egentlig ikke så farlig. Men det er en god anledning til å endelig få kjøpt de etterlengta bokhyllene, til å få alle bøker ut av kasser og opp fra golvet.

Men et skår i gleden er det jo alltid, og det kom da samboeren min bikka på hodet og så på meg og sa: Vi bør kanskje rydde ut alt vi ikke bruker så fort som mulig. Med tanke på at vi skal ha visning og selge vi også. Jo, jeg var enig i det. Men at det først og fremst var bøkene mine han sikta til, var litt overraskende. Bøkene mine! Som jeg har så god oversikt over, som jeg kjenner så godt, som står på sin plass i hyllene etter bestemte kriterier. Nå ligger de i digre pappesker, bøkene. Leksikon og oppslagsverk, fagbøker og romaner, dikt og skuespill, barnebøker og ungdomsbøker. Det er sikkert en salig blanding, det ligger sikkert litt her og litt der, og eskene er ikke særlig godt merka. Hyllene mine er så tomme.

Men jeg har allerede begynt å glede meg til å pakke ut. Spenninga ved å se hva som finnes akkurat i den eska. Gjensynsgleden! De gode, gamle bøkene i helt nye, nyvaska hyller. På det nye arbeids-rommet, i den nye stua. Endelig skal alle oppslagsverkene komme opp og fram fra bokkista mi. Endelig skal leksikonet stå framme og ikke inni sjenken. Endelig skal kokebøkene få en egen hylle, og ikke bare ligge på kjøkkenbenken og flyte sammen med flaxlodd og bananer, skruer, penner, handlelista, brødbakemaskina og alt mulig annet rot. Og de uleste bøkene skal få sin nye plass. Hylleplass! Kanskje jeg feirer med å kjøpe noen nye bøker også, når jeg ser hvor mye god plass det er i hyllene?

Men det er lenge til. Ja, det går fort noen måneder før alt er i orden både her og der. Når alle andre kan ligge på stranda i steikende sol, må jeg stå inne i kulda og alfabetisere, når alle andre griller må vi skru sammen møbler og finne ut hvor mye lagringsplass det egentlig er på loftet, når alle andre spiller badminton en vindstille ettermiddag og drikker iskald saft i skyggen fra parasollen, har vi blåmerker og malingsflekker på klær og kropp, kutt fra tapetkniven på fingertuppene og en vaskemaskin som fortsatt ikke vil fungere. Og bøkene? De ligger sikkert fortsatt i pappeskene, det er tryggest der, til malingsspanna er lukka igjen og tapetkniven er lagt bort. Men egentlig har jeg jo ingenting å klage på. Vi har kjøpt hus! Og jeg fikk beholde et titalls bøker her inne, sånn for kosens skyld. Men i rein trass studiestreika jeg resten av dagen, og lystleste ei hel bok. Det var utrolig herlig.