tirsdag 24. januar 2012

Norges historie fram til 1319

Som nyfrelst historiestudent gikk jeg løs på vårens pensumliste med liv og lyst allerede i romjula. Noen av bøkene har jeg enda ikke kommet meg igjennom, andre gikk unna som en drøm. En av disse var ei fagbok av professor Claus Krag, Norges historie fram til 1319. Før jeg gir meg i kast med dette innlegget for alvor, vil jeg bare presisere at jeg fortsatt er fersk innafor faget, og at jeg derfor ikke ser meg kvalifisert nok til å vurdere det faglige innholdet i boka i særlig stor grad. Jeg kan nemlig ikke gå forfatteren i sømmene og påpeke feil eller uriktigheter. Men når det kommer til å lese, og å vurdere tekst, har jeg lang erfaring.

Det første jeg vil nevne, er at dette er ei veldig god innføringsbok i historie. Den er enkel og lettfattelig uten å være banal, den er diskuterende uten å være forvirrende, den er konkret og tydelig, men ikke bastant eller overtydelig. Den er rett og slett tilgjengelig, informativ og godt komponert (og det hjelper sjølsagt om en som student og leser også er over gjennomsnittet interessert, sånn som meg). Boka bærer preg av å være gjennomarbeida - så er også mye av stoffet henta fra Aschehougs Norgeshistorie fra 1995, hvor Claus Krag skreiv bind 2 om nettopp samme periode. Det at han har gått igjennom og revidert stoffet mange ganger gjør boka solid. Progresjonen mellom avsnitt og kapitler er logisk og aldri for brå, han gjentar viktige poenger, men aldri i det kjedsommelige. Norges historie er i det hele tatt profesjonelt håndtert.

Noe av det fineste for meg, var at forfatteren har tatt seg tid til å diskutere smått og stort. Han er kritisk til kilder og begrunner hvorfor, henviser til andre historikere, arkeologiske utgravninger, sagaene, teorier og metoder. Han viser at det er mye vi veit med sikkerhet, men at det er mange måter å tolke på. Og det får sjølsagt utslag i hvordan vi ser på fortida. Hvert hovedkapittel har egne diskusjonskapitler bak i boka hvor han problematiserer og peker på hvorfor historikere før og nå er eller har vært uenige. Dette kan, og bør, leses parallellt. Det hadde i alle fall jeg stort utbytte av å gjøre. Gjennom nettopp diskusjon tror jeg forfatteren oppnår noe av det viktigste ved historiefaget: han oppfordrer og oppmuntrer til egen refleksjon og setter i gang en empirisk tankegang. I tillegg er boka utstyrt med kart og figurer, kongerekka og slektstavler, tidslinje, kildeliste og et godt register med oppslag både på navn, forfatter og sak. Veldig ryddig og systematisk. Og i tillegg synes jeg forsida er flott!

Boka har en naturlig og kronologisk oppbygning. Krag samler trådene etter den siste istida, og går raskt igjennom steinalder, bronsealder og jernalder før han konsentrerer seg om vikingtid og rikssamling. Det er ikke til å unngå at det blir litt kongerot når de bruker de samme navna om igjen og om igjen, men stort sett går det greit å holde styring på dem. Krag er flink til å bruke kongenes tilnavn og regjeringsår eller lignende. I tillegg opplever jeg at forfatteren ikke ligger langt framme hele tida og kommenterer begivenhetenes gang, han er tilbaketrukket, nærmest nøytral, sjøl om det av og til skinner igjennom hva som er forfatterens mening og hva som er den gjengse oppfatning.

Krag er verken arrogant eller overlegen, og later heller ikke som om leseren er fryktelig dum. Han vedlikeholder en hårfin balanse gjennom hele boka. Stoffet er godt tenkt og godt skrevet, og det virker svært profesjonelt i utførelse og gjennomføring. Sjøl om jeg til enkelte tider blei såpass revet med at jeg kanskje glemte å se etter det, kunne jeg heller ikke finne særlig mange skrivefeil eller andre ortografiske eller visuelle bommerter. Så: hatten av for Claus Krag fordi han har skrevet ei god historiebok, og kudos til Universitetsforlaget som har vaska og korrekturlest bra nok - denne gangen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar