mandag 31. desember 2012

Driftige damer

Driftige damer heter ei bok jeg plukka med meg fra årets mammutsalg tilbake i mars. Det er Elisabeth Aasen (f. 1935) som er forfatteren, og gjennom mange korte biografier og skildrende, poengterte riss av tid og samfunn, kultur og tro, lover og normer, gir hun verdifulle innblikk i den europeiske kvinnas liv, fra middelalderen og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Hvem var disse kvinnene? Hva gjorde de, og hvorfor? Hva måtte til for at nettopp de kunne gjøre det de gjorde?

Jeg oppfatter at en del av bakgrunnen for prosjektet er at Aasen etterspør flere kvinner (eller kvinner i det hele tatt) i de tradisjonelle historiske framstillingene. Hvor blir det av dem? Hvorfor kan en hoppe ubemerka fra Augustin til Aquinas og dernest videre til Galilei og framover, hvorfor kan en ha lange linjer av mannlige tenkere, herskere, forskere, forfattere, uten å engang reflektere over at halvparten av befolkninga utelates? Kun i kraft av sitt kjønn? Er det virkelig slik at ingen av disse kvinnene har noe å komme med?

Med det historiske verket Driftige damer (Pax Forlag 1993, ny utgave 2009) viser Aasen at kvinna, den sterke og sjølstendige kvinna, alltid har vært her. Aasen har funnet nye, spennende og underkommuniserte kilder som presenterer disse driftige damene, som er dronninger og prinsesser, rådgivere og krigere, priorinner, abbedisser, nonner og falne, det er intelligente adelsdamer som gir råd, skriver og debatterer, det er politisk engasjerte borgerinner, det er handelsdamer som driver for seg sjøl, kroeiere som med største selvfølgelighet tar over etter faren eller mannens død, kunstnere på utsida av det gode selskap, tøffe bondejenter, kloke koner og moderne kontordamer. Det er kvinner som nekter å gifte seg, som blir familiens intellektuelle tante, det er kvinner som ofrer seg for det de tror på, være seg religion, kunst, egne sanser, legemidler (her tenker jeg også på heksebrenninga). Kvinnene ordner opp og er sjølstendige, skaper seg et liv, skaffer seg inntekt. Aasen viser at de finnes i alle land, til alle tider og i alle samfunnslag. I mange tilfeller gjør de akkurat det samme som menn, i flere tilfeller gjør de mer: de har det tyngste arbeidet på gården, i hjemmet og i familiebedriften. I tillegg har de ansvaret for barna og barneoppdragelsen. Blant kvinner i høyere sosiale lag er mange svært godt utdanna, snakker flere språk, fungerer som oversettere og politiske rådgivere. Ei dame som i sin tid vakte furore, var Sigbrit Willums, rådgiver for kong Christian II.

Aasens bok viser oss hvem noen av disse kvinnene, som det finnes kilder etter, var. Hun beskriver hva de gjorde, og hvorfor. Mange har et religiøst kall, de har drømmer, syner, visjoner. Eksempler her er Den hellige Birgitta av Vadstena og Jeanne d'Arc. Andre ser at samfunnet de lever i er urettferdig organsiert, og forsøker å endre på det. Andre igjen taler kvinnas sak og arbeider for stemmerett, som de berykta sufragettene, eller pleier og hjelper fattige og sjuke, eller demonstrerer for andre folkegrupper og minoriteter. Også er det tilfeller som Florence Nightingale, som revolusjonerer mulighetene for kvinner i sin egen tid, gjennom å opprette sjukepleierutdanning.

Felles for kvinnene som Aasen lar komme til orde, er at de finner sin vei, utenom eller midt i mellom mennene. Klostrene var lenge forbeholdt menn, høyere utdanning har i et historisk perspektiv nesten nettopp blitt tillatt for kvinner (i de greske akademiene var det ofte kun menn). Borgerrettigheter og stemmerett tilkom i flere europeiske land ikke alle kvinner før etter andre verdenskrig. Og fremdeles er det vel slik at vi kan snakke om grader av likestilling. Aasen viser hvordan kvinnas kår svinger gjennom tidene, og at mulighetene kvinner har innskrenkes og utvides i takt med religion, lovverk og sosiale normer. For eksempel var det å gå i kloster et svært godt alternativ til ekteskap fra høymiddelalderen og framover. Her kunne kvinna utdannes innen språk og litteratur, musikk og komposisjon, teologi og filosofi, botanikk og så videre. Et eksempel her er Hildegard von Bingen. Men så kommer reformasjonen, og i Norden blir klostrene etterhvert stengt. Kvinnene mister rett og slett muligheten til å utdanne seg, og det tar svært lang tid før vi igjen får muligheten.

Boka til Aasen er utrolig viktig av flere grunner, her nevner jeg bare et par. For det første er dette viktig folkeopplysning, kvinna er ikke "bare" kvinne, men også alt dette andre. Aasen trekker linjer fra Platon (som mener at menn og kvinner stiller likt, fordi han ikke finner ulikheter i sjelene våre, og at den fysiske ulikheten ikke har noe å si) og framover, og viser hvordan menns oppfatning til enhver tid har begrensa og utfordra kvinna og hennes posisjon. Dette er det viktig å være bevisst på. For det andre gir Aasen oss et verdifullt perspektiv, nemlig det kvinnelige. Det mannlige er kulturelt dominerende, vi omgir oss med det hver eneste dag, og vi tenker nok ikke over det. Det kan være mannlig blikk, mannlig vurdering, mannlig oppfatning. Hvor ofte er det ikke menn som gir sin vurdering av kvinnelige artister, forfattere, kunstnere, menn som uttaler seg om abort og voldtekt, om kvinners permisjonsrettigheter, om hvordan det er å føde eller å amme? Skiller denne oppfatninga seg nødvendigvis fra den kvinnelige? Jeg tror at den ofte gjør det, kanskje ubevisst, fordi menn og kvinner er ulike og har forskjellige måter å være i verden på. Det kvinnelige perspektivet er annerledes, og i mange tilfeller må det oppsøkes aktivt for at vi skal kunne ta del i det. Med Driftige damer har Elisabeth Aasen gjort størstedelen av arbeidet. Du behøver bare å lese.

fredag 28. desember 2012

Bokjula 2012

Etter mange lange og hektiske juleforberedelsesdager, sjølve julaften og påfølgende selskaper, er vi endelig hjemme igjen i vårt eget hus her på Østlandet. Med et lass av nye ting! Det måtte til tolv bæreposer, en koffert, to bagger, tre pappesker og tre digre papirposer av typen Ikea (og fire turer att og fram mellom bil og hus) før vi kunne lukke døra mot kulda og beundre alt dette nye, som umiddelbart skapte rot og uorden i hele etasjen. Vi kunne ikke gå fra stue til kjøkken uten å skumpe borti en haug med klær eller bøker, på tur mot do var det kasser og kofferter, og inne på mitt eget arbeidsrom var det helt kaos.

Det er ikke det at jeg egentlig fikk spesielt mange bøker i år. Arbeidsrommet bærer mest av alt preg av juleforberedelsene, og mellom pakkebånd, papirflak og -ruller, etiketter og tape kan jeg fortsatt skimte konturene av tastatur, pensumbøker og eksamenspapirer. Den nye stabelen, som inntil videre blei plassert på stolen, inneholdt bøker av bl.a. Elisabeth Aasen, Hilary Mantel, P.D. James og Antoine de Saint-Exupéry. Jeg er veldig fornøyd med fangsten, fordi jeg fikk det jeg ønska meg og mer til. Elisabeth Aasen er ei dame jeg har fått stor sans for, prosjektet hennes er kjempespennende, og jeg ser fram til å sette meg enda bedre inn i middelalderen, renessansen og barokken - denne gangen med et nytt perspektiv. Hilary Mantel er fortsatt ulest, men jeg gleder meg veldig til å lese verkene til den doble Bookerprisvinneren. P.D. James hører med, i alle fall om en er så smått anglofil og mer enn middels opptatt av Jane Austen. Saint-Exupérys klassiker er denne gangen på engelsk, rett fra Shakespeare and Company i Paris - stor stas for en bokelsker!

Også de andre blei fornøyde. Jeg gir alltid bort mange bøker til jul, i år intet unntak. Under trærne hos familie og venner kunne en finne bøker av blant annet Dickens, Balzac, Sir Arthur Conan Doyle, Levi Henriksen, Trygve Gulbranssen, George R.R. Martin, Ken Follett, Frode Øverli, Vera Gjersøe, Thorbjørn Egner, Kari Grossmann, Eric Hill og mange flere. Under treet vårt lå dessuten Håvard Syvertsen, Hulda Garborg, Joyce Carol Oates, Virginia Woolf, Tove Jansson, Kari Stai og Sven Nordquist pluss mange andre. Men noe rekordår blei det ikke - for det var da fire familiemedlemmer utveksla femtiseks bøker seg i mellom.

Fortsatt god jul, alle sammen!

fredag 21. desember 2012

Dronningsagaen

Året er 1060, stedet er de svenske skoger. Kefse er trell. Han lager sko til alle på storgården og har alltid nok å gjøre. Han er gudfryktig og nesten i overkant from. Men mest av alt er han stille. Han snakker ikke med mange, og verken huskarene eller andre treller veit noe særlig om Kefse. Han er ikke helt en av dem, sjøl om han spiser samme mat, sover samme sted og går kledd på samme vis. De andre er født i trelldom. De har akseptert sin underordna posisjon i samfunnet. Men Kefse fører seg så verdig, er så rank og stolt. Han tåler alle straffer han får, sjøl om de er uriktige. Kefse tåler, for Kefse soner. For Gud, for seg sjøl, men kanskje mest for noen andre?

Den sonende Kefse oppfører seg litt som en munk. Men han er som en munk på andre områder og. Han kan nemlig lese og skrive. Ingen andre treller kan det, knapt noen andre på storgården kan. Men fordi Kefse kan skrive, blir han nyttig for dronning Gunnhild, som styrer Huseby. Hun trenger en skriver, en lojal skriver, som kan ta notater mens hun beretter. Slik blir det til at de jevnlig møtes i målstua, trellen Kefse og dronning Gunnhild. Hun gjenforteller dronning Astrids historie, som nå er gammel og sjuk og som ønsker å gi sin versjon av samlivet med den hellige kong Olav Haraldsson (død i slaget på Stiklestad, 1030). Gjennom dronning Astrids beretning og stadig hyppigere samtaler med dronning Gunnhild, våkner Kefse. Hvem er han egentlig, og hvem var han før? Han har vært trell i ti år, skriver han. Hvordan blei han trell? Hvorfor vil han glemme den han egentlig er?

Mye av det jeg har fortalt ovenfor, handler om Kefse. Men Dronningsagaen (1979) er ei bok om så mye mer, og da tenker jeg ikke bare på dronning Gunnhild, dronning Astrid og kong Olav, som også får fortelle sine historier. Det viktigste er temaene som behandles, som Henriksen lar gjelde for alle; dronninger og treller, kvinner og menn, gamle og unge. Alle søker og trenger nærhet og kjærlighet, sjøl om vi ikke alltid er fri til å velge partner sjøl. Mange er kanskje avstumpa på noe vis, klarer ikke å si det de føler, veit kanskje ikke helt hva de føler, bærer nag og vil hevne, forsøker å ikke føle i det hele tatt. Forfatter Vera Henriksen (f. 1927) peker på hvor vanskelig det kan være å imøtekomme kravet om å elske hverandre i et arrangert ekteskap, hvor lang tid det kan ta å skape nærhet, hvor bitre mennesker blir når de ikke blir sett, hvor mye det betyr å endelig bli sett av det riktige mennesket. Forfatteren reiser viktige spørsmål, som hva er kjærlighet, hva er rettferdig, hva er likestilling, hva er etisk riktig? Dette er spørsmål som er relevante også i dag, og Henriksen får leseren til å tenke.

Det er imponerende hvor handlingsmetta Dronningsagaen faktisk er, helt uten at det føles sånn underveis. Litt av årsaken er hopp i tid og de mange diktene og skaldekvadene som Henriksen benytter for å bryte opp teksten. Her er det flotte poetiske formuleringer og særegne bilder, alt henta fra litterære kilder i romanens aktuelle samtid eller før. Jeg bruker lang tid på disse tekstene, og opplever at de speiler både ei fjern men ikke helt ukjent tid, hovedpersonene og meg sjøl. Det er i det hele tatt veldig berikende, og passer godt i en slik roman. I tillegg blir det poetiske og følsomme en sterk og viktig kontrast til bokas bakgrunnsbilde: et politisk usikkert (og farlig) klima med barnekonger, maktsjuke hertuger og stormannsgale biskoper. Mange manipulerer i Guds navn, mange vil ha makt. Hvem skal en spille på lag med, hvilke maktkamper skal en ta? Boka gir eksempler på både gode og dårlige valg. Men først og fremst opplever jeg at Henriksen spør: hva er kvinnas rolle i dette? Hva er dronningenes skjebne, når kongene dør i en alder av 22 eller 35? Har de et langt liv igjen? Kan de gifte seg på nytt? Får de beholde verdier, stand, barn? Gjennom Dronningsagaen får vi flere mulige svar. Ved å fortelle hva dronning Astrid og dronning Gunnhild opplever, belyser Henriksen kjønnsrollemønster, sosiale holdninger, religion og politikk - før og nå. Uten å benytte velkjente klisjeer klarer hun å si noe om både middelaldermennesket og nåtidsmennesket, er vi egentlig så ulike, når vi tenker oss om?

Vera Henriksen har skrevet en spennende middelalderroman som vever det helt lille, som ubetydelige trellers liv, maten på bordet og behovet for sko, sammen med det store, som politikken på tinget, den veldige trosendringa og tanker om menneskeverd og likestilling. Hun blander den fromme Kefse med hedenske svensker, hun blander irsk-keltisk kultur med den norrøne, hun blander prest og trell, skald og skriver, hærkar og hærtatt, nåtid og jagende fortid, fysikk og psyke, mann og kvinne. Resultatet er en mangefasettert roman med historiske linjer både bakover og framover, med interessant og viktig tematikk, flotte overganger mellom før og nå, elegante replikkvekslinger, tydelige skildringer, solid komposisjon - alt i kort, stram sagastil. I Dronningsagaen er det utrolig mye å hente, både av lærdom, spennende detaljer og interessante observasjoner, og sjøl om Kefse ikke er en historisk person, har Henriksen nok av dem med. Hun i scenesetter deres liv, handlinger og tanker på en troverdig måte, gir fine innblikk, skaper nye perspektiver og åpner for et større handlingsrom for kvinner, som tradisjonelt vies liten plass både i sagalitteraturen og i historia. Jeg klarer ikke å la være å tenke: hva hvis Henriksen har rett, hva hvis denne versjonen er mer sann? Det får jeg nok aldri vite, men tanken er spennende likevel. Og jeg legger raskt til Henriksen på ønskelista.

søndag 16. desember 2012

J.R.R. Tolkien: verk og prosjekt

Som utruleg mange ikkje kan ha unngått å få med seg, er det premiere på Peter Jacksons nyaste film i desse tider. Også denne gongen er forteljinga henta frå den unike, litterære verda til J.R.R.Tolkien (1892-1973): eg tenkjer sjølvsagt på Hobbiten. Og eg har, til mi store glede, hatt boka, og mannen, som pensum denne hausten.

Hobbiten. Eller Ditut og attende kom ut for fyrste gong i 1937, som ei barnebok. Då hadde Tolkien arbeidd med prosjektet over lengre tid, medan verket han er aller mest kjend for, Ringenes herre (1954-55), ikkje ein gong var påtenkt. Men, som det seinare skulle vise seg, til både Tolkien og lesaranes forbausing, hengjer desse to bøkene nært saman, det er nesten så ein kan prate om at Ringenes herre er ein slags oppfølgjar til Hobbiten. I alle fall kan ein seie det slik at det eventyret Bilbo er med på i Hobbiten, ikkje eigentleg er omme på siste side i boka. Nokre element veks seg sterkare innan Ringenes herre kjem ut, her tenkjer eg sjølvklårt på ringen. I Ringenes herre er det Frodo, nevøen til Bilbo, som åtti år etter reisa til Bilbo må fare på sitt eige eventyr. Men frå 1937 til 1954 har alt mørkna, blitt meir dystert, farleg, vanskeleg. Ein kan ikkje lenger seie at Tolkien skriv for barn; Sauron og Sarumann kan mest berre samanliknast med dei gale diktatorane i mellomkrigstidas Europa, sjølv om Tolkien eksplisitt sa at boka ikkje skulle lesast som ein allegori. (Og ja, eg kallar Ringens herre ei bok, ikkje ein trilogi, for det er slik Tolkien tenkte det. Boka vart oppdelt i tre av lesarvennlege omsyn.)

Attende til Hobbiten. Men, kan du då spørje, kvifor i alle dager er dette innlegget på nynorsk? Av di eg har lese Eilev Groven Myhren si heilt utrulege omsetjing, vel. Eg fikk boka på verdas bokdag tidlegare i år, og for meg, som er særs glad i nynorsk, var det ei rein fryd. Det var mest ei fryd å lese ho óg! Språket er vedunderleg, ordtilfanget spanande og stort og like gammalt som Gandalv, rytmen framifrå, humoren lun, alt er bortimot perfekt. Groven Myhren si omsetjing er faktisk så bra at eg undrar på om eg skal lese Ringdrotten med. Eg las Ringenes Herre for omtrent ti år sidan, og den var ikkje det heilt store for meg. Men for eit språk Groven Myhren har! For ei glede å berre vere i språket! Og av di Groven Myhren medveten, nett som Tolkien, nyttar alle desse gamle orda og slik gjer historia meir fargerik, kjem eg nærare både personane og forteljinga. Med eit godt språk kan ein måla i flotte, klåre fargar, men med ein penn som hjå Groven Myhren kjem alle nyansane fram. Eg kosa meg verkeleg med Hobbiten, som er eit eventyr for alle.

Men Hobbiten er ikkje den einaste Tolkien-boka eg har lese denne hausten. Eg har og lese Herr Lykke, ei biletbok frå 1982 (Tolkien skreiv ho for sine eigne ungar, men ho vert ikkje utgitt før mange år etter). Herr Lykke er frå eit heilt anna univers, eit univers som minnar meir om vår notidige verd, sjølv om bjørnane kan prate og ein kan få plass til ein drøss menneske i ein liten bil med meir. Men etter Hobbiten var ho ikkje spanande og ikkje imponerande - eg la lista alt for høgt. For meg kunne manuset blitt hjå dei etterlatte papira hans Tolkien, sjølv om eg kan sjå kvifor mange finn det sjarmerande. Boka, som er meint for ungar, har mykje vaksen humor og avanserte konfliktar - kaniraffen er eit hederleg unntak. På mange vis er det ei biletbok for vaksne, med vaksen logikk (eller mangel på slikt) og eit vakse, økonomisk oppgjer. Det eg likte best, var illustrasjonene. Dei har Tolkien laga sjølv.

Forutan desse bøkene har eg óg lese ei fagbok, ein litterær biografi om John Ronald Reuen Tolkien, betre kjend som Ronald. Boka heiter Mytenes mann. J.R.R. Tolkien og hans forfatterskap (2003) og er skrive av Nils Ivar Agøy. Eg kosa meg mykje med denne boka óg. Agøy skriv godt, og han vevar saman biografi og litterær produksjon til ein stor heilskap. Slik kan ein følgje utviklinga i forfattarskapen og sjå han i samanheng med kva som hender med Tolkien sjølv. For meg var det til dømes oppklarande å lese at Tolkien var ein ivrig filolog, som freista å byggje bro mellom fagområda lingvistikk og litteratur. Mykje av hans eige arbeid kan ein sjå i lys av nett det: samanhengen mellom t.d. gamle norrøne ord (som finst i moderne engelsk) og norrøn litteratur. Og kva element Tolkien har "stole" frå eldre verk, som Edda, var det spanande å lese om. Agøy greier også godt ut om symbolikk, motiv og livvsyn i dei ulike verka. Mykje visste eg ikkje frå før. Mest sjarmerande er det at Tolkien kallar verka sine (særleg Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion) for sitt "legendarium". Dei er alle ein del av same tre, og treet er livsverket hans Tolkien. Agøy argumenterar solid for kvifor ein óg kan sjå andre delar av forfattar-skapen som greiner på same tre. Det overordna målet hans Tolkien, å atterreise ein gløymt, britisk mytologi, er stort, og famner mest alt han nokon sinne arbeidde med. Unntak vert Herr Lykke o.l.

I desse kinodagar får Hobbiten og Tolkien endå ein ny renessanse. Eg vonar de ikkje berre strenar avgårde inn i kinomørkret, men at de og tek dykk tid til å sjå på det som ligg bak filmen - boka, legendariet og mannen. Dei er verdt tida, alle tre.

God førjulstid!

søndag 9. desember 2012

Vente, tenke

Nå er tre av fire eksamener i mål, og det begynner å lette med tanke på det meste: stress, press, mas og kjas. Samtlige skal jages ut av ytterdøra innen tirsdag; da er jeg ferdig med alt. Alle de tjukke pensumbøkene har jeg allerede lukka (ikke for siste gang, tror jeg, men for ei stund, med unntak av litt smugrepetisjon nå i helga), og jeg ser fram til å lese det jeg vil, når jeg vil! Hvis lystlesing overhodet er mulig å kombinere med julestria, da (som jeg bare skal kose meg med i år, men som jeg frykter blir hektisk lell), og alt som hører med av familieforpliktelser og daglige gjøremål.

Det nærmer seg også tida for å gjøre opp status over lesinga i 2012. Blei det som planlagt, eller ikke? Fikk jeg lest de klassikerne jeg lovte meg sjøl at jeg skulle komme igjennom? Har pensumlitteraturen, og mannfolka, dominert totalt? Har jeg klart å holde oppe både kvinnekvoter og nynorskkvoter? Eller er det hele bare et surr uten like? Og hva med det totale antallet bøker i hyllene, har det steget drastisk? Er lesetempoet såpass høyt at jeg holder følge, eller hoper det seg opp? (Jeg mistenker det siste, da omtrent tretti titler fra Bokklubbens verdensbibliotek ankom i oktober. Har ikke rørt en eneste en bortsett fra ved en nærmest seremoniell utpakking.) Jeg innser at de ukene som er igjen av året fort glir vekk i alt mulig annet, og sjøl om jeg gjerne vil lese ei bok, eller flere, om dagen, blir nok realiteten heller ei bok i uka. Derfor tror jeg ikke at årets desembermåned lager så store utslag i en eventuell statistikk. Men en skal aldri si aldri, så jeg holder igjen litt til, og gjør opp status når nyttårsaften er dager, og ikke uker, unna.

Jeg har også begynt å tenke på leseåret 2013 og om jeg skal ha en eller flere overordna målsettinger, eller bare la det gå sin gang. I 2011 prøvde jeg meg på noen lesemål, men det gikk ikke helt etter planen, særlig ikke fra sommerstid og utover. I 2012 har alt bare humpa og gått sin skeive gang, og jeg aner ikke hvilken motivasjon jeg har hatt for å lese hvilke bøker, noe som tyder på at det har vært i hytt og vær. Kanskje mest pliktfølelse, når jeg tenker meg om. Det ønsker jeg å avskaffe i 2013. Det jeg derimot må gjøre noe med, er alle de gamle bøkene jeg har. Ny politikk tror jeg blir at for hver nye bok jeg leser (ny = anskaffa fra 2010 og framover), må jeg like etter lese en gammel (før 2010). Altså annenhver. Ikkeno slurv. Kjenner jeg meg sjøl rett, blir det en utfordring.

Antallet mer "tilfeldig tilegna" bøker i hyllene vil jeg også gjøre noe med. For eksempel de jeg har lånt. De skal leses og gis tilbake, eventuelt bare gis tilbake. Jeg har nemlig mer enn nok med å komme igjennom mine egne bøker, jeg kan ikke begynne å blande meg i andres boksamlinger også. Og sjøl om mange av låna er godt ment (overbevisende insistering fra utlåners side), så er jeg virkelig ikke så interessert i Jonas Gahr Støre. Enda. Og sjøl om jeg faktisk har veldig lyst til å lese Kjære Voltaire, så har den bare blitt liggende, nå på tredje året. Jeg kan også styre meg for de glossa seriebøkene som blir utdelt gratis med ujamne mellomrom. Tre ganger har jeg gått rett i fella, og sliter derfor med å bli kvitt tre slafsete pocketutgaver av Passelig Historisk Korrekte Tragedier Om Kvinneskjebner Og Intens Kjærlighet osv. osv. Er løsninga å kaste? Eller finnes det noen som virkelig vil ha, og lese, sånt? Og til slutt, meget aktuelt akkurat i disse tider: jeg må for all del slutte å ønske meg "bøker" til jul. Da kan en, gud bevare meg vel, få utrolig mye rart. Som ikke nødvendigvis kan byttes...

Men samtidig vil jeg gjerne være åpen for spennende boktips og for å stifte bekjentskap med nye forfattere. Plutselig er det noe som treffer, og det er jo ekstra moro når det er helt uventa! Jeg klarer aldri å glemme mitt første møte med Ian McEwan, som var på engelsk en stille torsdag ettermiddag i februar, eller Margaret Atwood, da jeg blei liggende å lese utover nettene en kald vinter. Det sitter i hele meg, lukter og lyder og stemninga fra akkurat de tekstene. Jeg vil ha flere slike opplevelser! Det er bare så leit at et stort flertall ikke treffer. Er det mulig å finne på et system, en slags metode, der det (nesten) går an å bedømme boka uten å ha lest? Som ikke er anmeldelser, altså? Og at det kan skje uten at forlaget begår en brøler på baksideteksten, det saboterer nemlig noe helt utrolig om en først får lyst til å lese. Nei, det er vel umulig. Jeg tror at jeg, for å få lese de virkelig gode bøkene, må stole mer på magefølelsen og på et knippe spesielt utvalgte venner, anmeldere og bokbloggere med samme smak som meg. Resten får begrunne sine meninger heftig, muligens for døve ører. Men det er i 2013, altså. Inntil videre er det fortsatt den litt slappe eksamenspisken som gjelder. Deretter et lykkelig anarki.

onsdag 5. desember 2012

Stillstand

Det er fleire veker, faktisk snart to månader sidan eg las Stillstand av Agnes Ravatn (f. 1983). Boka er frå 2009 og er hennar fyrste essaysamling. Tidlegare har eg lese og skrive om Veke 53, debutromanen hennar frå 2007. Stillstand er mykje av det same: her er artige observasjonar, gode poeng, komikk og litt alvor. Ravatn har ei evne til å gjere det utruleg kjedelege til lett underhaldning, og peikar på nett det sære som gjer menneska ho skriv om sprell levande. Forskjellen ligg her mest berre i kva sjanger forfattaren nyttar.

I Stillstand, som eigentleg byrja som ein underhaldande og heilt annleis artikkelserie i vekeavisa Dag og Tid (Noregs beste avis!), er forfattarens prosjekt å oppsøke stader der det, ytre sett, ikkje skjer noko i det heile. Ho er med anna i kloster, på kafé i Ålesund, på to forelesningar i examen philosophicum ved Universitetet i Oslo, i tingretten og på talarstolen på 17. mai. Men sjølvsagt hender det noko på desse plassane óg. I klosteret skal katten ha kattungar, i tingretten utspelar det seg eit fyrsteklasses drama midt på dagen og i Ålesund oppdagar Ravatn verdas skeivaste bart. Ravatn er med Stillstand både forfattar og litterær person, og det fungerer veldig bra. Med mange irrasjonelle oppheng, fantasirike assosiasjonar og kvast blikk vert ho eit fornøyeleg selskap.

Men særs essayistisk er det vel ikkje, i alle fall ikkje i den tradisjonen eg kjenner best, som er det filosofiske essayet representert ved Garborg, Hellesnes og Skjervheim. Dette er morosamt, men ikkje opplysande eller tankevekkjande. Essaya er heller ikkje spanande, særleg elegante i språket eller forfina i stilen - kvardagsleg er eit omgrep som passar både på form og innhald. Difor er essaya fort gløymde att, om ein då ikkje, som eg, skriv ned noko undervegs. Men til forfattarens forsvar har boka faktisk ein undertittel som lyder slik: "Sivilisasjonskritikk på lågt nivå". Då kan ein strengt tatt ikkje forvente noko filosofiske problem eller kompliserte utgreiingar. Og som underhaldning er dette heilt greitt, og mykje betre enn ukeblad og femti gråsonar av litt og kvart.

Men eg forventar likevel. For eg synest Ravatn berre gjer det same, heile vegen, og eg veit ho kan betre! Ho kjem med særs lite nytt, og eg kan ikkje heilt forstå kvifor. Ho har god moglegheit til å bringe inn nye element. Det er jo ho som sit på desse plassane, som observerer, som tenkjer, og som kan la tankane fare til noko heilt anna. Eg les det jo berre. Hadde ho litt oftare lagt inn noko anna, ein kontrast, noko personleg, sannheiter, løysingar, eit faktisk alvor over meir enn tre ord, så hadde eg likt samlinga betre, tenkt meir, kanskje ledd meir. Men slik det er no, vert det heile til ein graut, med litt eimen smak, klumpete konsistens, med kanel, ørlite sukker og verdas minste smørauge. 

Fyrste essay i samlinga sit som eit skot. Det er utruleg bra, menneska er på kornet, ho overdriver passe mykje, situasjonane er latterlege og truverdige på same tid. Har ikkje alle sett eller høyrt noko slik? Nokre damer som er nett så poserande, nokre menn som brummar? Eg klukka fleire stader, særleg av Ålesunds nye turistattraksjon: barten. Men fallhøgden frå eit stramt, morosamt, velkomponert, godt uttenkt og fornøyeleg skrive essay er stor. Og når ho Agnes er på talarstolen på 17. mai, synest eg at ho lullar seg vekk i noko forferdelege greier, det er ikkje morosamt og ikkje bra. Kvifor må Ravatn nokre gongar insistere på å vere plump og i opposisjon mot gjengs oppfatning? Meiner ho verkeleg desse tinga, eller ynskjer ho å provosere? Eller freistar ho nytte ironi? Eg veit ikkje, eg veit berre at eg ikkje likar at ho er flåsete og teit. Og ikkje for å vere kritisk, men det er jo nett på 17. mai det skjer noko på talarstolen. Hadde ho vitja same stol t.d. 4. februar, måtte essayet vore annleis.

Men det er vanskeleg å balansere i eit essay, særleg i eit humoristisk eit, kor lesarane reknar med humor, men kor ein ikkje kan treffe alle lesarar kvar gong. Då må eg berre minne meg sjølv på klosteressayet også, kor Agnes forsnakkar seg og seier om katta: is she expecting mittens (ikkje kittens). Her er ho, med feil, med sjølvinnsikt og humor, og ho liknar på eg som les. Og det er fornøyeleg - det er når ho skriv om seg sjølv nett slik at ho er best.

mandag 3. desember 2012

Favorittforfattere: H

Dette innlegget skulle egentlig kommet i november, men på grunn av eksamen henger jeg etter med alt som ikke er eksamensrelatert arbeid. Men nå har jeg endelig kommet fram til bokstaven H i kåringa av mine favorittforfattere. H var en vanskelig bokstav fordi det var altfor mange, veldig gode kandidater. Jeg vil gjerne trekke fram en mann og ei kvinne hver gang, men i dette tilfellet var det spesielt utfordrende. Mannfolka var sterkere representert, og kvalitetsmessig ligger vel alle de fire mannlige "finalistene" over kvinna i nivå. Men kvinna, som jeg til slutt kom fram til måtte være med, står i en særstilling for meg. Derfor blei det igjen en kamp mellom menn, gullkorn mot gullkorn, epikk mot dramatikk, lyrikk mot roman, att og fram, i den grad de døde kan slåss. Heldigvis fikk jeg avvikla kampen før den blei for blodig. Og utfallet denne gangen blei to norske forfattere, en mann og ei kvinne, en død og en levende, en staut dramatiker som utga dikt i 1871 og en realistisk romanforfatter som debuterte med dikt mer enn hundre år etter, i 1976. De lever i hvert sitt hundreår, og i ulike sfærer: den ene var mye i Europa, den andre holder seg mest hjemme. Både tida og geografien preger dem, på hver sin måte. I verkene finnes spor av samtid og fortid, og viktige emner er politikk, språk, kultur. Finnes det flere likheter, mon tro?

Henrik Ibsen (1828-1906)
Henrik Johan Ibsen er en av Norges mest kjente forfattere både i utlandet og i hjemlandet. Han regnes som en av "de fire store" (Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie) og er kanskje egentlig den største - sjøl om det var Bjørnson som mottok Nobelprisen i litteratur (1903) og det var Kielland som blei drøyest rundt vomma. Ibsen er framfor alt kjent som dramatiker, og stykkene hans er blitt spilt over hele verden, fra de først kom ut og til i dag. De lærde strides om det er Ibsen eller Fosse som er den mest berømte norske dramatikeren i dag - for meg er det likegyldig, de er fantastiske begge to, på hver sin måte. Men at den ene er påvirka av den andre, kommer en så absolutt ikke utenom. Ibsen er en av få som står i en særstilling der, sammen med bl.a. Shakespeare. Alle dramatikere etter han, har et forhold til Ibsen, uansett om de liker det eller ikke. Det sier noe om hans posisjon og slagkraft som forfatter.

Ibsen er en av dem som virkelig tar Georg Brandes (1842-1927) på alvor når han snakker om at litteraturen skal sette problemer under debatt, og etter en lang historisk periode, behandler Ibsen samtida, problemer og psykologi i dramaer som Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881), Vildanden (1884), Fruen fra havet (1888) og Hedda Gabler (1890). Titteskapsteateret, hvor en ser inn i borgerskapets stue, var nytt og spennende, innholdet som antydes er i beste fall sjokkerende (vi kjenner vel alle til historiene om at Ibsen måtte skrive om slutten på Et dukkehjem for at stykket skulle passe bedre til det tyske teater-publikummet, og at Gengangere blei forbudt i samme land), og måten dramaene spilles ut på, ga kraftig skyts til alt i fra kvinnebevegelsen, arbeiderklassen og ulike yrkesgrupper. Ibsen blander sofistikert dialog, humor og realisme med press fra fortida, press fra nåtida og virkningsfull symbolikk, og utfordrer samtidas noe tvilsomme standarder for etikk og moral, sedelighet, diskresjon og hemmeligheter. Og jammen er det spennende også! Ibsens dramatikk fungerer ypperlig både på scenen, der en kan nyte den fullendte komposisjonen i rein aristotelisk betydning, og som lesedrama, hvor symbolikk og effektive og gode persontegninger kommer enda bedre fram. Jeg har hatt den glede av å studere Ibsens dramatikk ved flere anledninger, og ser absolutt fram til å gjøre det igjen. Hans påvirkningskraft i samtida og ettertida kan vanskelig overvurderes. Les og lær!


Herbjørg Wassmo (f. 1942)
Herbjørg Margretha Wassmo er ikke mest kjent for sin dramatikk, men har skrevet det også. Hun debuterte i 1976 og fikk sitt gjennombrudd med romanen Huset med den blinde glassveranda i 1981. Og det er nettopp på grunn av trilogien om Tora at jeg måtte ha med Wassmo her. Fortellinga om Tora er så forferdelig sår at den tidvis gjør vondt å lese. Og bøkene er minst like sterke og viktige i dag som da de kom ut, de er viktige så lenge overgrep finnes. Vi som lesere formes med Tora, lever med henne, kjemper for henne og holder pusten når farligheten kommer. Wassmo klarer med Torabøkene det mange andre ikke klarer: hun berører, uten å spille på klisjeer og forventninger, hun skaper sympati, hun viser oss det som skjer, med et ujålete hverdagsspråk, med tilgjengelig symbolikk. Wassmo formidler med stor kraft og har en imponerende soliditet bak stoffet. Det er imponerende at hun tør, og klarer, å behandle tematikken så godt.

Wassmo er på mange måter en bærer av tradisjonen etter Ibsen. Hun setter i aller høyeste grad problemer under debatt, det er både Tora-bøkene, Dina-bøkene og bl.a. Et glass melk takk fra 2006 eksempler på. Men der mange lanserer problemer og effektive løsninger, kan det også her, som hos Ibsen, ende tragisk. Det mener jeg er veldig viktig, det går jo slettes ikke alltid bra i virkeligheten. Vi må tørre å kjenne på det som er vondt, i alle fall av og til. Det bringer perspektiv og er bevisstgjørende. Wassmo tar seg også god tid til å diskutere det etiske. Personene hennes er svært ulike, og får lov til å være det. Og hun skriver så godt at vi forstår sjøl Henrik. Men satt opp mot hverandre kan det være vanskelig å navigere i det komplekse, etiske landskapet. Hva er rett å gjøre? Tante Rakel lyser her av kraft og modighet og har en verdighet en sjelden ser eller opplever. Og hennes offer er naturligvis forferdelig trist.

I det mannsdominerte forfatter-Norge er det ikke enkelt å komme til, og derfor er jeg ekstra glad for at forfattere som nettopp Herbjørg Wassmo får plass. Hun er nylig blitt hedra i Bokprogrammet i forbindelse med 70-årsdagen den 6. desember. Jeg synes hun kunne fått en hel reportasjeserie. Herbjørg Wassmo er en spennende og viktig forfatter, hun er oversatt til 26 språk, hun skriver skjegget av Knausgård og er representant for et fortsatt viktig kvinneperspektiv - være seg på verden, livet, mennesket, moral. Det henger jo forresten godt i hop. Og det veit Wassmo.

Hvem er dine favorittforfattere på H?
Det var som sagt vanskelig denne gangen også, men Herbjørg Wassmo måtte med.
På herresida var det ivrig ordveksling for og i mot kamphanene Henrik Ibsen, Henrik Wergeland (1808-1845), Honoré de Balzac (1799-1850) og eldgamle Homer (800-tallet før vår tid). Kanskje nettopp noen av disse er dine favoritter? Da lurer jeg veldig på hvorfor ikke Ibsen vant hos deg også, sjøl om det sjølsagt er spennende med disse verseføttene, den overengasjerte Wergeland og det utrolige prosjektet til Balzac. Eller kanskje du liker aller best noen helt andre, som Hans Herbjørnsrud, Hilde Hagerup, Hanne Ørstavik eller Herta Müller. Jeg vil gjerne vite!

God leseuke!

fredag 23. november 2012

Å lese, leve

Det er en helt særegen følelse når ei bok går mot slutten. Særlig når det er ei tjukk, tung, omstendelig fagbok på godt over tusen sider, hvis ende har vært sett fram til sia andre kapittel. Og nå er jeg snart der, helt på slutten, både i historie, filosofi, etikk og litteratur. Jeg gleder meg. Ser fram til veien videre, konklusjonene, sistesetningene, punktumene.

Men det er også vemodig. Disse bøkene har fulgt meg hele høsten, har eselører og pennemerker, notater i margene, stjerner og understrekninger, en og annen sirkel der papiret er litt krøllete etter dråper fra vannglasset, en kan til og med finne brødsmuler, sjokoladekliss, nøtterester og fettflekker. Bøkene blei fort en del av hverdagen, uansett om jeg ville det eller ikke, og etterhvert har de også blitt en del av meg. Ofte er det en god ting, det både ser og kjenner jeg etterpå. Men det føles ikke alltid slik underveis. Når jeg nå snart skal legge vekk bøkene, finne plass til dem i bokhyllene, har jeg tatt eksamen. Enda et halvår er gått, jula nærmer seg, det nye året er plutselig her og nye bøker vil ligge klare til å bli lest.

Når jeg leser, merker jeg ikke at tida går. Den står nesten stille, mens jeg går ved sida av Platon i Akademiet, mens jeg betrakter Descartes foran ilden, der han observerer voksstykkets transformasjon, mens jeg leser et utdrag fra Codex Regius på norrønt og stopper for å slå opp på ukjente ord i ordboka, mens jeg drømmer meg bort på svenske herregårder eller ser det Veslemøy ser i det dunkle jærlandskapet en høstnatt, mens jeg ferdes i det britiske parlamentet og er vitne til debatter om kolonisering, mandatområder og oppløsninger, deltar i fredsforhandlinger, deler troa på framtida og framskrittene.

Men brått blir tida relevant lell. Som når jeg forsøker å forstå verdenskrigene, meninga i alle drapene, i volden og torturen. Jeg klarer ikke, jeg klarer ikke være der, er bare glad for at jeg ikke er, for at jeg er her, trygg. Å kikke på kalenderen, klokka, blir betryggende. Eller når jeg forsøker å oppdage en hittil ukjent, men mulig løsning på konflikten i Israel - Palestina og nåtida kommer susende med hvinende raketter, maktmisbruk, for alltid uforsonlige mennesker og alt for lite nødhjelp. Eller når jeg forsøker å lese Immanuel Kant i dansk oversettelse - da kjenner jeg at hår og negler gror og at rynkene kommer i et forrykende tempo. Og når mitt eget endelikt kjennes nærmere enn tekstens, er det som regel på tide med ei pause.

Men ikke for lenge, eller for mange. Det er innspurt nå. Snart eksamen. Snart advent.

onsdag 21. november 2012

Høytleseren

Allerede i 1995 ga tyske Bernhard Schlink (f. 1944) ut Der Vorleser, en roman som regnes som hans internasjonale gjennombrudd. Den, og han, blei enda et hakk mer kjente da boka i 2008 blei filmatisert med Kate Winslet i hovedrollen. Winslet mottok året etter en Oscarstatuett for sin rolle i The Reader. Jeg hadde ikke hørt om forfatteren eller romanen før dette, men blei naturligvis nysgjerrig da både bok og film fikk gode omtaler i tida som fulgte. Jeg ønska meg Høytleseren og fikk den til bursdagen min i 2010. Jeg fikk også filmen, men den har jeg ennå ikke sett.

Bokas handling kan oppsummeres kort og greit: Vi befinner oss i Tyskland en stund etter andre verdenskrig. Synsvinkelen og fortellerstemmen ligger hos femtenårige Michael Berg. På vei hjem fra skolen blir han sjuk, og får hjelp av ei fremmed kvinne. Etter flere måneders sjukdom blir han bra, og går, på foreldrenes kommando, for å takke kvinna som hjalp han. Hanna er 36 år, direkte, usjenert, streng, av og til kald. Hun behandler Michael som en voksen. Han fascineres av henne, av måten hun ter seg på, av sjøltilliten hennes, av alt hun ikke sier, av alt han ikke veit. De utvikler et seksuelt forhold som varer et halvt års tid. Hanna flytter plutselig og Michael klandrer seg sjøl. Flere år seinere møtes de helt uventa igjen. Da befinner de seg i en rettssal, og den ene parten sitter på tiltalebenken. Rettssaken preger dem begge, og når den er over, er ingenting som før. Michael, som fortsatt forteller, stiller spørsmål ved alt og utvikler en slags apati, en følelse av tomhet og maktesløshet. Han kommer stadig tilbake til halvåret han var sammen med Hanna og til rettssaken. Hva får mennesker til å handle slik de gjør? Kjenner vi egentlig de menneskene vi omgir oss med?

Rammene for boka er enkle, spørsmålene er interessante. Men verken fortellerstemmen, vinklinga inn mot stoffet eller den tekniske måten historia er fortalt på, er til bokas, eller spørsmålenes, beste. Forfatteren legger an kimen til en storstilt episk fortelling, men Michael er såpass sjølopptatt og uinteressant som litterær figur at han knapt klarer å bære det lille han faktisk beretter. I tillegg er han svært omstendelig om det mest uvesentlige og både detaljert og upresis på en gang - nesten et mesterstykke, spør du meg. For eksempel kan hovedpersonen gi oss følgende informasjon på side 27: "...under den femarmede lysekronen av messing med fem lysestaker...". Det er en totalt intetsigende og ekstremt unødvendig del av en setning. Og slike er det  dessverre mange av. Den tyske, baktunge setningsstrukturen hjelper ikke.

Michael og Hannas kjærlighetshistorie er på mange måter helt ordinær hvis en ser bort ifra aldersforskjellen, som jo er uvanlig (den veien). De fleste forstår kanskje ikke hva to så ulike mennesker ser i hverandre, og i dette tilfellet er det nærmest umulig å få taket på. Hva i alle dager skal Hanna med en sånn svampete sak som Michael, som skildrer sitt livs kjærlighet som en klam gutteromsdrøm? Altså, hva skal hun med han, bortsett fra at hun ligger med han? Hennes motivasjon for det hele, om det kan være noe annet enn litt ensomhet, kjedsommelighet eller et snev av angst for å være aleine (som jeg leser inn i teksten), er hemmelig. Hvorfor er Hanna så dårlig skildra? Og skal jeg liksom tro på at hun er så stiv og sint, hele tida? Relasjonen deres preges etterhvert av et mønster: de krangler, hun avviser, han blir redd for at hun skal gjøre det slutt, derfor ber og trygler han, og hun tar han tilbake. Dette er noe som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Men her blir det lagt fram på en forutsigbar, repeterende og overfladisk måte, ispedd dårlige bilder, ukjent rytme, unødige småord og en ubevisst (?) ironisk distanse.

Språklig er boka veldig tysk - baktung og prega av småord. Rytmen er uvant, jeg reagerer på mye, men etterhvert nøkker det mindre. Likevel er det enkelte ting som får meg til å stoppe helt opp. På side 83 ytrer den høyst subjektive Michael at han "observerer med indre distanse". Makan til poserende utsagn skal du leite lenge etter! For meg er denslags bare jåleri og unødvendig, i alle fall i en seriøs roman. Det blir mest en understreking av at Michael (liksom) kun registrerer, ikke føler. Og det funker ikke, og er heller ikke sant. At han ikke gjør noe annet enn å føle ligger i tjukke lag over hele teksten. Problemene ligger vel heller i å forstå det en føler, eller å kunne erkjenne følelsene for seg sjøl og legitimere følelsene overfor andre. Ja, for hvordan kunne Michael elske nettopp Hanna? En annen innvending må være at å bruke ordet "blottstillelse" ti ganger på ei side mildt sagt er helt hårreisende og i beste fall kjipt gjort. Som leser blir jeg i alle fall utrolig lite imponert over vokabularet og forfatterens behov for å male ikoner med gatekost.

I tillegg til dette henger jeg meg opp i at forfatteren velger å holde alle minner og tanker om krigen totalt borte fra romanen inntil et visst punkt. Michael Berg, som vokser opp i etterkrigstida, har liksom ingen tanker om det som skjedde i det hele tatt. Han virker nesten litt tilbakestående på den måten, og derfor er han heller ikke troverdig. Min innvending er at sjøl ekstremt sjølopptatte tenåringer registrerer ting i samfunnet rundt seg og engasjerer seg, om ikke annet så gir de i alle fall tydelig uttrykk for sitt ståsted. Michael gjør ingenting. De historiske referansene er begrensa til Weimarrepublikken, altså tida før Nazi-Tyskland, da Michael, så vidt jeg forstår, ikke er født. Etterpå er det bare et hull, så kommer samtida. Men det holder ikke for meg. Og når historia seinere tar den veien den gjør, hvor krigen og krigsforbrytelsene, etikk og oppgjør så absolutt er relevant, blir det bare enda mer merkelig. Om det er et forsøk på å lure leseren til å tro at dette er en rein kjærlighetshistorie som ikke har noe med krigen å gjøre, er det et dårlig forsøk. Samtidig demonstrerer forfatteren at en i en periode kunne forholde seg til menneskene rundt seg uten at krigen spilte noen rolle - tilsynelatende. Men det er vel egentlig å gjøre seg sjøl en bjørnetjeneste. Og da nytter det ikke å lese høyt.

lørdag 10. november 2012

Maries Lais

Det er ei rar lita bok, Fortellinger av Marie de France. Samlinga er bedre kjent som Les Lais, blei skrevet i løpet av siste tredjedel av 1100-tallet og blei gjendikta til norrønt under regjeringstida til kong Håkon Håkonsson, med den flotte, nærmest visuelle tittelen Strengleikar. Jeg har lest en mer moderne prosaoversettelse av verket, kreert av Helge Nordahl, som har valgt å ikke være tro mot den opprinnelige versefoten og det lyriske oppsettet til de France, men er (forhåpentligvis) svært nær originalen innholdsmessig. Hovedtematikken er hvordan kjærligheten arter seg mellom forskjellige mennesker, som regel en høvisk og oppriktig, edel kjærlighet mellom mann og kvinne, men det er også eksempler på kjærlighet mellom foreldre og barn, konge og vasall, mellom mennene i hirden, dronninga og ei terne og mellom mennesket og Gud. Den forbudte kjærligheten er også viktig, særlig hvis den på noen måte kan bli anerkjent som legal eller hvis noen av partene utsettes for urimelige prøvelser. Egenkjærlighet opptrår også, men den faller sjelden i god jord. Viktigere er det da å være nesten sjølutslettende i sin kjærlighet til noen andre, og gjerne i forhold til sin tro.

Sjøl om ikke Gud og religion blir direkte tematisert, er det en vesentlig del av bokas bakteppe: fortellingene, som Marie de France stort sett ikke fant på, men hørte eller var vitne til framsyninger av og deretter skreiv ned, oppstod i et kristent Europa, med mange referanser til samtidig britisk og fransk kultur, hvor religion var et viktig premiss. Klostre, kirker, nonner, munker o.l. dukker ofte opp i kulissene og presenterer den moralske rettesnora menneskene bør eller må rette seg etter. Marie de France sjøl var, mest sannsynlig, ei fransk adelsdame, muligens med britiske, royale gener, som i lengre perioder var en del av eller svært nær det britiske hoffet. Hva hun egentlig heter, vites ikke, vi kjenner kun til fornavnet Marie, etternavnet er hun blitt gitt i seinere tid. Som en del av den britiske adelen så og hørte hun mange flotte samtidige sanger og fortellinger (en tanke går til syngefabelen Aucassin og Nicolette, som et stilmessig forbilde, sjøl om denne er nedskrevet etter de Frances levetid), og heldigvis skreiv hun ned et lite knippe. Tolv lais er det i originalen, og Nordahls gjengivelse er den første på norsk sia Håkon Håkonssons tid (regj. 1217-1263) som framlegger alle tolv.

Laisene er av varierende lengde, originalitet og kvalitet, om jeg kan være så frekk å si det. Tekstene, hvor enkelte motiver er svært gamle, kan sammenlignes litt med våre moderne noveller, men med helt andre krav til stil og innhold - bl.a. går laisene originalt på vers. Datidas litteratur var først og fremst underholdning for eliten, en liten, skolert og svært bevisst elite, men den skulle også være oppbyggelig. Her kan en parallell være de mange legendene som florerte i middelalderen - og noen av de Frances tekster kan minne litt om dem, men uten en bestemt helgen i spissen (forøvrig tilskrives legenden om St.Patrik Marie de France). Hun skriver bl.a. om de elskende som dør på toppen av et fjell, og hvordan dette gravstedet i ettertid er blitt viktig innafor religiøse og kulturelle riter. Spenning, handlingstopper og snertne avslutninger er ikke de Frances styrke: her er det veien som er viktig, fordi den fører menneskene fram til sjølinnsikt, erkjennelser og handlinger som er vesentlige for deres skjebne, og derfor også deres elskedes skjebner. Vil de elskende få hverandre til slutt? Eller gir de opp, distraheres? Her får alle så hatten passer - som i et eventyr. Marie de France benytter seg også av andre eventyringredienser som menneskers overtro, tilfeldigheter og magi, skumle fiender og harde prøvelser.

Da jeg ikke er ekspert på middelalderlitteratur tør jeg ikke å uttale meg mer generelt om bokas kvaliteter eller mangel på sådan, som rein litteratur. Men det er heller ikke slik laisene er viktige for meg. Marie de France forteller så mye om sin egen kultursfære gjennom verket, altså om elitens tro, oppførsel og handlinger, hvordan det arter seg og hva det er hjemla i. Hver for seg gir fortellingene unike innblikk i middelalderens England, dens symbolikk og referanser. Menneskene er humoristiske, høviske, lidenskapelige, modige, fromme og simple - og til sammen er det all grunn til å anta at historiene er representative for datidas faktiske levesett: hva forholdt de seg til, av myter, religion og lovverk? Hvordan levde de, hva tenkte de på, hvilke midler hadde de for å oppnå det de ønska? Det er fascinerende, sjøl om den ytre spenninga stort sett ikke eksisterer.

På et annet plan er det interessant å se at Marie de France skriver om mye av det samme som forfattere skriver om i dag: menneskets rastløshet og søken etter et innholdsrikt liv, fylt med kjærlighet, vennskap, lykke, ønsket om å oppnå ære, respekt og suksess (eller kan noen fortelle meg at Knausgård handler om noe annet...?). Det får meg til å tenke at den kloke Sigrid Undset kom med en korrekt observasjon da hun oversatte Fortellinger om kong Artur og ridderne av Det runde bord: "Sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager." Og tida viser at Marie de France, uansett om hun hadde en klart formulert slik tanke eller ikke, har blitt en representant for nettopp dette. Det er vel derfor en kan kjenne seg så godt igjen i Les Lais.

mandag 5. november 2012

Herr Arnes penningar

Selma Lagerlöf (1858-1940) er en av mine store svenske favoritter, og derfor blei jeg glad da jeg så navnet hennes på høstens pensumliste. Å lese Lagerlöf er jo bare kos! Samtidig er det litt skummelt å studere en favoritt: når verket blir plukka fra hverandre og analysert, risikerer en at det som er litt magisk, det usagte og kanskje til og med udefinerbare, som er med på å skape leseropplevelsen, blir borte. Når verket faller sammen, blir teknisk og ytre i steden for magisk og indre, kan en miste både favorittforfattere og gode leseminner.

Men heldigvis gjelder ikke det for Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf. Hun er knallgod, uansett (virker det som), og verket som står på pensumlista var ett av de hun sjøl satte høyest, fordi det komposisjonsmessig var uten feil: den lille romanen, lange novella eller fortellinga Herr Arnes penningar fra 1904. Da forlaget har skrevet vesentlige deler av handlinga bakpå min svenske pocketutgave, blei ikke den ytre, handlingsmessige spenninga så stor som den kunne blitt (jeg må med andre ord slutte å lese bakpå bøker). Men det stilsikre svenske språket er så vidunderlig flott og presist, så rikt, så eventyrlig å være i at det betød svært lite underveis. Som vanlig har Lagerlöf både sjarmerende og komplekse mennesker i hovedrollene, som på hver sin måte kommer til ordet i teksten. Hun skildrer med varme, djup innsikt og stor forståelse for menneskesinnet, sjøl ovenfor dem som har begått onde handlinger. At hun ikke dømmer menneskene, kun handlingene, synes jeg er imponerende. Hun lar heller andre stå for gjenopprettelsen av rettferdighet.

Noe som kanskje er litt ulikt Lagerlöf, i alle fall med bakgrunn i det jeg tidligere har lest (Gösta Berlings saga, Kejsarn av Portugallien, Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige, utdrag og korte tekster) er at denne romanen lenge tar form som et mysterium, en slags kriminalfortelling. En stor og fryktelig urett blir begått, og vi følger både ei ung jente og hovedgjerningsmannen på deres ferd mot rettferdighet. Begge strir med indre kvaler, hun fordi hun overlevde, han fordi han tok liv. I møte med det overnaturlige blir de begge hjulpet fram: hun mot erkjennelsen av hvem drapsmannen virkelig er, han mot erkjennelse av de onde handlingene, anger og frykt for straffen. Det hele ender dystert, men samtidig godt, slik Lagerlöf er kjent for. Og akkurat denne kombinasjonen, av noe som både er godt og vondt, trist og fint, tror jeg er noe alle mennesker kan relatere seg til. Det gjør at Lagerlöf, ved sida av å ha skrevet en spennende roman, får stor emosjonell (og dermed indre) gjennomslagskraft hos sine lesere.

Etter endt lesing fant jeg ut at Sveriges første Nobelprisvinner i litteratur (også første kvinne som mottok prisen, i 1909) baserte sin fortelling på en historisk hendelse. Å lese hvordan andre har forsøkt å nøste opp hvilke kilder Lagerlöf har støtta seg på, var veldig interessant, og ga et helt nytt perspektiv på teksten jeg nettopp hadde lest. Men sjøl om de originale ugjerningene er aldri så gamle og Herr Arnes penningar, som mange kaller en spøkelsesfortelling, er lagt tilbake i tid for å oppnå autensitet, var ikke tid noe jeg tenkte på underveis. Lagerlöf har lagt fortellinga til en del av sitt allerede etablerte vinterunivers mellom norske skoger og svensk kyst, med snøtunge trær, tjukk is på vannet, hest og slede, kister med gull, pelskåper og øl på fat - det er nesten så jeg forventer å treffe på Gösta Berling langs veien. At teksten er så herlig tidløs er et mesterstykke.

Selma Lagerlöf har rett når hun sier at teksten komposisjonsmessig er uten feil. I det hele tatt er det svært lite å sette fingeren på. Romanen er kort og intens, til spøkelseshistorie å være er den annerledes, som krim er den spesiell med sine overnaturlige, nesten gotiske innslag. Løsninga er original, menneskene er levende, miljøet til å se og kulda til å kjenne på kroppen. Og i tillegg er forbrytelsen og omstendighetene rundt den, grusomme. Ypperlig lesestoff en kjølig vinterkveld.  Det eneste er at det kunne så gjerne vært mer...

tirsdag 30. oktober 2012

Fagbokoppdatering

Det er blitt noen fagbøker på meg denne høsten gjennom emnene jeg tar. Jeg har aldri vært flink til å lese faglitteratur på eget initiativ og lider vel av en mild angst: jeg tror at alt er så forferdelig tungt, utilgjengelig, prega av forvirrende fagterminologi og med et høyt krav til bakgrunnskunnskaper. Men slik er det jo virkelig ikke. Det meste jeg har vært borti de siste åra, med få unntak, er godt og oversiktlig presentert, med ordlister, registre og tidslinjer, kart, tabeller og grafer, og ofte mange bilder attåt. Språket har som regel vært den største utfordringa, da noen forfattere skriver utrolig gammelmodig og klumpete eller direkte urytmisk. Men det får så være, etter noen sider kommer en inn i det òg.

Norsk litteratur i tusen år er en av bøkene som er pensum i høst. Det er ei flott bok! Jeg blei imponert over at fagbokforfatterne faktisk går så grundig til verks, at de har fått tid og mulighet til det, særlig i kapittelet om den fellesnordiske litteraturen. Det var spennende lesning, med mange viktige innspill. I og med at jeg har studert litteratur ei stund, forventa jeg kanskje ikke å lære så mye nytt. Men det gjorde jeg, og det var veldig fint. Særlig flott var det å lese Edda samtidig, for der får en jo konkrete eksempler på verseføttene som Fidjestøl skriver om. Jeg må innrømme at jeg træla litt med å finne rett versefot av og til... Norsk litteratur i tusen år ga meg nye perspektiver på den gamle litteraturen, og supplerte det jeg allerede visste med å gå djupere inn i stoffet og tida.

Ei anna bok jeg har lest, er mesterverket til historikeren Eugene Rogan: Araberne - historien om det arabiske folk. Bare noen få kapitler var pensum, men jeg endte opp med å lese hele greia. Framstillinga begynner når ottomanerne tar over styringa i et svært utvida Midtøsten, og følger området tett fram til våre dager. Med i verket finner en både de nord-afrikanske landene, den arabiske halvøya, Tyrkia, Irak og Iran, altså størstedelen av den arabiske verden. Rogan skriver så lett og flytende at kapitlene, som ofte er på mer enn femti sider, glir unna. Han er i tillegg poengtert og humoristisk, har gode eksempler og drar leseren med inn i de historiske situasjonene ved hjelp av mer skjønnlitterære virkemidler. Dessuten trekker han tematiske linjer både framover og bakover i tid, slik at en hele tida kan følge med på et overordna nivå og lage sine egne "huskelapper" eller knagger. Han har også en viss forståelse for at enkelte skikkelser i araberverdenen kan være vanskelige å holde fra hverandre på grunn av navnelikhet, og han skiller dem enkelt fra hverandre. Araberne er kanskje ei mer populærvitenskapelig framstilling av arabernes historie, men den fungerer godt. Jeg blei i alle fall veldig fascinert, av tida (særlig før ca 1850), menneskene, herskerne, kulturen og krigene, og jeg opplever at jeg nå har mye mer kunnskap og bedre oversikt.

Israelis and Palestinians. Why do they fight? Can they stop? heter fagboka til Bernard Wasserstein fra 2003. Det er vel relativt tydelig hva den handler om. Igjen hadde jeg fordomsfulle briller på, og trodde dette kom til å bli ei utgreiing om blodige aksjoner fra den ene og andre sida, ispedd øyenvitneskildringer og tårevåte sitater om hvor synd det er på oss, her i det palestinske området. Og det synes jeg er forferdelig traurig lesing, fordi det er subjektivt og uvitenskapelig. Men slik var det (heldigvis) ikke! Wasserstein er fullstendig vitenskapelig og går detaljert til verks. Her er det lite som minner om sipping og sutring, Wasserstein kommer heller med vannproblematikk, byråkratiske utfordringer i to-sektor-staten, påvirkninger utenfra, bosettingspraksis, ulike strategier og kulturelle forskjeller. I tillegg er han tydelig når han skriver om konfliktene i Palestina - isteden for å peke ut grupperinger eller enkeltmennesker som skyldige, forklarer han hva som leder fram til de ulike avgjørelsene. Min oppfatning om problematikken i Israel-Palestina blei mer prega av nyanser og faktakunnskaper etter å ha lest boka. Så nå sier jeg ikke lenger "Kan de ikke bare...", men: Tida har vist at jøder og palestinere må tvinges fram til et samarbeid, ikke av hensyn til den andre parten, men av hensyn til seg sjøl og sitt folk.
Å ødelegge vannrør, å drepe helsepersonell eller å ødelegge unge menneskers sjanse til høyere utdanning ved bombing el.l, er å sabotere for seg sjøl. Skite i eget reir, altså. Og det gjør man bare ikke.

I tillegg til den ovennevnte faglitteraturen, leser jeg fortsatt i fire andre tjukke fagbøker, hovedpensumet. Litt om dem kommer nok rundt juletider, når eksamen er over og jeg forhåpentligvis har kommet igjennom. Jeg har også en rekke kompendier jeg leser i, som består av utdrag fra Ursula Le Guin, Freud, Platon, Aristoteles, Galilei, Descartes, Kant og så videre. Mye er spennende, noe er knusktørt, noe er vanskelig, mye er nytt. Og alt er vanskelig å skrive godt om.

lørdag 27. oktober 2012

Favorittforfattere: G

Det er klart for neste runde av hvem som er mine favorittforfattere, og nå er turen kommet til bokstaven G. Det er fortsatt fornavna jeg forsøker å gå etter, sjøl om jeg har unnveket fra regelen allerede to ganger. Men denne gangen gikk det veldig greit å finne kandidat nummer en. Den andre var det verre med, og valgene var mange. Jeg står igjen med to forfattere som på hvert sitt samfunnskritiske vis går i dialog med hverandre, som forteller og finner på og er ærlige med det de ser, som harselerer og gjør narr, men som ikke lar det djupe alvoret fortrenges av humoren. Ellers er hverandres rake motsetninger: en er død, en er levende, en er mann, en er kvinne, en er engelsk, en er norsk, en skriver på vers, en skriver romaner, en er mest kjent for et ufullført verk, den andre for satire. Hun har allerede overlevd han, og utgitt langt mer. Begge krever sin velfortjente plass i litteraturhistoriene. Og ja, mellom dem ligger det omtrent 600 år. Vi snakker altså om disse to:

Geoffrey Chaucer (1343 - 1400)
Geoffrey Chaucer er en av mine store litterære helter fra middelalderen, lærd og språkmektig som han var. I løpet av livet hadde han mange forskjellige jobber, og var i lange perioder knytta til det britiske hoffet. Den engelske litteraturens far, som han ofte blir kalt, skreiv angivelig mange verker i løpet av sitt liv. Flest var det av de episke fortellingene på vers, også kalt fortellende dikt, men det blei også noe "rein" lyrikk og prosa (for eksempel noen partier mot slutten i Canterbury-fortellingene). Han oversatte en hel del, fra bl.a. latin og fransk. Noen av verkene er dessverre gått tapt, og de færreste eksisterer i norsk oversettelse. Foruten det mest kjente, som jo er Canterbury-fortellingene (fra ca. 1380 og framover), som du kan lese mer om her, har jeg også skaffa meg Troilus og Criseyde (blei skrevet mellom 1374-1386), som jeg ser fram til å lese. For å si noe om hvor viktig Chaucer er i britisk litteraturhistorie, kan jeg nevne at sistenevnte verk er Shakespeares inspirasjonskilde til sitt historiske skuespill med samme navn, og at Chaucers versemål var det dominerende til godt inn på 1800-tallet. Å kunne sin Chaucer er noe litterater på holmen bare må, for i den seinere litteraturen er referansene mange.

Jeg synes både forfatteren og verkene hans er interessante. Det var svært spennende, og overraskende underholdende, å lese Canterbury-fortellingene, som jeg lenge hadde hatt i hylla. Men jeg blei enda mer fascinert etterpå. Hvem var egentlig denne mannen som hadde planlagt dette storslåtte episke verket? Hvor kom inspirasjonen fra - Boccaccio, som gjorde noe lignende med sin Decamerone fra 1348-53? Hvorfor blei han ikke ferdig med skrivinga? Hvilke historier mangler, og hvorfor? Ramma rundt fortellingene er ei pilegrimsreise til katedralen i Canterbury, hvor bl.a. Thomas Becket ligger gravlagt. Historiene som fortelles kommer fra de mange pilegrimene som møtes på et vertshus og slår følge. Årsaken er praktisk: de ønsker å forkorte reisetida. Men virkninga er sjølsagt en helt annen. Dessverre blei Chaucer aldri ferdig med verket, og konklusjonen mangler. Hva skjer med disse menneskene, når de får innsikt i hverandres liv? Og ikke minst, hvem vinner konkurransen?

Gjennom de mange historiene får vi et unikt innblikk i Englands middelalderbefolkning. Historiene er djupt tragiske, underholdende, spennende, romantiske og folkelige. Det er flust av bilder og metaforer, og spark til religion, kongehus, sosiale klasser m.m. er det mye av. Sjøl Chaucer får gjennomgå! Hva tenkte han, da han skreiv dette? Hva kan vi i dag hente ut? Hvor bevisst var han på iscenesettelsen av et litterært jeg? (Her må vi huske på Dante, som jo gjorde det samme i sin komedie fra 1308-1321.) Og hva ønska Chaucer egentlig å formidle? Spørsmålene er mange, men det må en ikke la seg affisere av. Boka er lesverdig og viktig, også i dag, på grunn av unik portrettering, karakterisering og innsikt i menneskenes indre liv. Etikk, moral, tro og holdninger er essensielt. Både som skrivende og som menneske kan en lære.


Gerd Brantenberg (f. 1941)
Så over til en helt annen forfatterstemme, nemlig norske Gerd Brantenberg. Der Chaucer representerer det klassiske i form og innhold, er hun det moderne. Han skriver om pilegrimer på vandring, hun om blant annet homofili og kvinneundertrykkelse. Og det er det siste som har gjort henne mest kjent, og som er grunnen til at valget mitt til slutt falt på henne: den satiriske romanen Egalias døtre fra 1977. Det er en roman som tok strømningene i sin samtid på kornet og som ga kvinnebevegelsen og feministene både i Norge og i utlandet kuler og krutt til demonstrasjoner, opprop og velformulerte krav. En vil kanskje tro at ei slik bok, med sterke krav til kontekst, ikke er lesverdig i dag, men det er den så absolutt. Den bør leses. Den fortjener å leses. Ikke bare på grunn av sitt innhold, men mest på grunn av hva den gjør med leseren. Gjennom språklige endringer og fiffige språkpåfunn viser Brantenberg hvordan kvinneundertrykkinga er systematisk og bevisst, gjennom å snu opp-ned på kjønnsrollene harselerer hun med rådende oppfatninger og normer. Resultatet er en utradisjonell roman som gir oss nye løsninger på arbeidsliv, permisjonsordninger, familieliv og oppdragelse.

I dag er det mange som ikke tør å innrømme at de er feminister, som ikke vil være feminister, eller som ikke helt veit hva som legges i begrepet. Fnisende sitter disse jentene og kvinnene og tvinner nyfarga hårlokker og blunker ivrig til nærmeste mann med oversminka øyevipper. For hvem? Og hvorfor? Nå skriver ikke Brantenberg direkte så mye om skjønnhets- og kroppsidealene (eller -tyranniet), men gjennom sin tematisering av kjønnsrollene er det veldig tydelig hvordan matriarkene i Egalia kunne tenke seg at mennene så ut og oppførte seg, og hvordan et grepa kvinnfolk som dem sjøl burde være. Ja, hvordan bør vi være? Det er rett og slett pinlig at ikke flere reflekterer over det og setter sin egen norm, at ikke flere kvinner tar et oppgjør med seg sjøl. Er du ikke feminist? Nei, da synes du vel det er greit at menn, med like mye eller mindre utdannelse enn deg sjøl, tjener mer enn deg, bare fordi de er menn? Og at stemmerett til kvinner er teit, for politikk er vel for gubber? Og at sjølbestemt abort, altså retten til å bestemme over egen kropp, bare er tull? Det var Märta Tikkanen som i et intervju i Dag og Tid sa at unge kvinner som synes det er pinlig å være feminister, er historieløse.

Brantenberg er ikke historieløs. Hun er viktig fordi hun bevisstgjør og engasjerer, og gir et innblikk i kampene som før har vært kjempa. Også nå, i 2012, er det viktig å kjempe. Mot overgrep og voldtekt, mot sexpress og utskjelling på gata, mot fundamentalister, mot undertrykkelse. For like rettigheter, for lik lønn for likt arbeid, for retten til å gå kledd som en vil, for frihet, for retten til å først og fremst være menneske, eller kvinneske, med Brantenbergs ord, dernest kvinne. Og om du ikke vil kjempe for din egen del, så tenk på ungene dine, eller de du en gang kommer til å få. Tenk på hvordan du sjøl hadde det som jente i barndommen og ungdomstida. Kjemp for forandring. Inspirasjon finnes i Egalias døtre.

Hvem er dine favorittforfattere på G?
Geoffrey Chaucer og Gerd Brantenberg er kanskje ikke de du først tenker på.
Hvorfor ikke? Og hva er grunnen til at du velger akkurat dine favoritter? Uansett om det er Günter Grass, Gertrude Stein, George Orwell, Gunnhild Øyehaug eller noen helt andre, vil jeg gjerne vite det.

God lesehelg!

fredag 19. oktober 2012

Ragnhild og Rikka

Jeg har akkurat lest ut Rikka Gan. Det er seint på kveld, varmen fra peisen begynner å avta, gatelyset utafor har gått, det blåser. Regnet tapper mot vinduene og månen er en skeiv skalk på himmelen. Jeg er aleine. Akkurat som Rikka Torsen fra Gan, som kjemper gjennom hele historia, men ikke når hun burde kjempe hardest, som går med på det umulige, som gjør det umenneskelige. Hvordan kan jeg noensinne forstå ei som henne? Og forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908) sjøl, som hadde flere lignende erfaringer og som valgte å avslutte sitt eget liv? Disse kvinnene er så langt fra meg som de kan komme, og det er noe utrolig fascinerende ved dem. Dette mørke og destruktive, det ukuelige og arrogante, det intense, nesten maniske. Jeg har kun lest en roman, og har ikke noe problem med å forstå hvorfor Jens Bjørneboe (1920-1976) blei så hekta at han måtte skrive om Jølsen (Drømmen og hjulet, 1964). Hun fester seg i sinnet og kan ikke jages bort.

Rikka Gan, både personen og romanen, bærer med seg en kraft, noe som jeg ikke helt kan sette fingeren på, men som gjør leseropplevelsen inderlig, ektefølt og intens. Det dystre i boka, i Rikka og i det deterministiske, avtegnes i meg, situasjonene er ikke unike, men det føles sånn. Det er med andre ord ei besettende bok. Den er velkomponert og godt skrevet. Innholdet er sterkt, men absolutt, og dessverre, nødvendig. Og fordi det er forfatterens andre roman (hun debuterer i 1903, Rikka Gan kommer i 1904), i ei mannsdominert samtid, er den også imponerende. Det er imponerende at hun tør å skrive om temaer som dette, og at hun framstiller dem nettopp slik. Jølsen er uredd og kompromissløs i sin skriving, det stråler ut gjennom verket og gjennom Rikka.

Jeg vil ikke skrive så mye om handlinga i Rikka Gan, da alt henger sammen og forståelsen av hva som skjer i boka er essensiell for leseropplevelsen. Men som en allmenn uttalelse tror jeg at jeg kan si at de fleste vil oppfatte handlinga som intens, interessant og at den engasjerer emosjonelt. Romanen vekker viktige spørsmål i leseren, kanskje særlig hos kvinner, som kan relatere seg til de fysiske og psykiske påkjenningene Rikka slites igjennom. Så foregår også romanen i et kvinnemiljø, men skildringene er påfallende maskuline og befridd fra samtidige litterære normer - akkurat som Rikka hever seg over sin samtids normer. Det er kanskje derfor boka, og Jølsen, ikke blei tatt opp i det gode selskap?

Jølsen byr på spennende symbol- og billedbruk med mange assosiasjonsmuligheter, et nesten messende og tidvis lyrisk språk. Stil og innhold går godt overens, det er stramt, presist, uten overflødigheter og uten forfatterkommentarer. Hun psykologiserer godt gjennom naturopplevelser og -skildringer, og overgangene mellom fantasi og virkelighet er elegante. Måten myter, drømmerier og det overnaturlige er en del av boka på, er fint gjort. Det er velbalansert, verken for mye eller for lite, men passe mystisk. De mange tvetydighetene og hinta gjør lesinga spennende - dette er ei bok som kan leses mange ganger med fornya og utvida utbytte. Jeg synes det er herlig at Jølsen ikke sier det rett ut, men at alt er dobbelt, eller mer. Jølsen klarer også å tematisere moral, tro, rett og galt uten å dømme.

Jølsen skildrer dobbeltheten hos Rikka forferdelig godt. Hennes følelser, holdninger, handlinger, tvil og oppfatninger er sterke, rå. Men i sin usikkerhet er hun også liten og spørrende. Det er bare så leit at hun ikke har noen å spørre til råds, at de rundt henne kun tenker på seg sjøl og sine egne. Rikka er aleine. Når Jølsen skildrer dette så godt, tenker jeg at mange av hennes egne erfaringer, som utagerende bohem i storbyen, borte fra alle kjente og kjære, kanskje er underliggende. Hun har sjøl sagt at Rikka Gan er den romanen hun setter høyest. Og nå setter jammen jeg den høyt, jeg også! Rikka Gan er en trist, deprimerende og deterministisk roman i gotisk tradisjon. Men den er også vakker, sterk og levende.

lørdag 13. oktober 2012

Pausefisk

Og plutselig blei det litt dødt her på bloggen. Det er fordi det absolutt ikke er dødt ellers.
I en hektisk hverdag med mat og stell og leik og legging og alt som skal til av husarbeid og handling av parkdress og mat og duploklosser, og ny jobb, er det nå også eksamenstid. Det er full rulle i alle fire fag, og i løpet av omtrent to uker skal fire eksamener inn til bebrilla sensorer. Det er lange og fascinerende oppgaver i litteratur, interessante i historie og utfordrende i ex.phil. Men med en fritid som er begrensa til kveld og helg, sier det seg sjøl at da blir det lite koselesing og blogging - og søvn.

Og midt oppi alt dette er det plutselig salg i Bokklubben, på alle mulige serier som vi her i heimen mot bedre vitende har begynt å samle på, så da var det bare å bestille en solid bunke og si at de gode forsettene om å ikke kjøpe så mye før jul gjelder fra neste mandag av. Så som midteksamensbelønning for meg sjøl, venter jeg meg en diger pappeske fra Forlagssentralen, bestående utelukkende av kjente og kjære (og tjukke) klassikere fra Verdensbiblioteket. Det blir flott å pakke opp!

Det er dessuten en kontrast til den kinesiske forfatteren Mo Yan, som var totalt ukjent for meg, i alle fall fram til utpå torsdagen en gang. Spennende og overraskende at han mottok Nobelprisen i litteratur, men skuffende at det enda en gang ikke var en av mine eminente kandidater. Neste år, da, Atwood! Jeg er i første omgang ikke så veldig interessert i bøker med titler som Store bryster og brede hofter, men det kan jo hende jeg må revurdere. Noen som har lest Mo Yan som kan komme med innspill?

Nå må jeg tilbake til imperialisme, gotikk og Descartes. Innlegg om Ragnhild Jølsen, Selma Lagerlöf og Marie de France kommer. Det er damene sine, det!

mandag 1. oktober 2012

Edda

Eg vart ferdig med å lese Edda (Snorre-Edda) seint i sommar, men det har drøya særs lengje med eit blogginnlegg om boka. Kvifor veit eg eigentleg ikkje. Edda er fantastisk. Ho inneheld så mykje, og ho opna eit stort rom i meg, kor berre fantasien kan setje grenser for kva som kan hende. Det gjer at eg veit mest ikkje kva eg skal skrive. Å skrive om Edda er på ein måte litt for personleg og litt som å fortelje ein løyndom. Personleg av di eg trur forskjellige menneske får særs ulike element, bilete og kjensler ut frå tekstane - som skapar heilt ulike lesaropplevingar. Det kjem an på kor mykje me veit om menneska før oss og deira tru, kor opne me er for den verda og dei bileta Snorre skildrar, kor mykje klangrom ein let tekstane få, både i seg sjølv og utover seg sjølve - her meiner eg både tekst og lesar.

Edda er som ein løyndom av di det er så mykje hemmelegheitar i tekstane. Ein del skriv Snorre aldri rett ut. Mykje må ein tenkje eller fantasere seg til sjølve, mykje er berre små dropar til det indre med ord, menneske, stemningar, skildringar. Ei heil verd ligg i Edda, eller meir enn ei, her er forteljingane om korleis verda blir til og korleis ho forsvinn att, gudeverda, underverda, menneskeverda, her er drakar og gullskattar, onde skapningar, brør som drep kvarandre, visdom og kjærleik, alle dei menneskelege gudane, humor og sorg og mykje tvitydig. Det er lyrikk og prosa, myte og mystikk, tru og verd. Språket er drivande godt, særleg i kvada. Og alle tekstane er ein del av det eg tidlegare har skrive om, det felleseuropeiske tekstkorpuset. Her kan ein kjenne att motiv og situasjonar, namn og stader, symbol og bilete frå andre verk. Eit døme er forteljingane om Sigurd Fåvnesbane. Nokre trur at kjerna i nett den forteljinga har røter attende til tida kring år null og ein kong Arminius, av di me kan finne ulike variantar i mest heile Europa, og samtidige historiske kjelder som høver.

Edda er ei viktig, om ikkje den aller viktigaste, kjelda me har til norrøn litteratur og kultur. Det er arva vår! Her greier skaldane ut for livssynet, kaoskreftene, hierarkiet, skjebnane, for tankar, skikk og sed. Men i nett Edda er det vanskeleg å skilje. Kva er tru, og kva er forteljing og myte? Kva er verdsoppfatningar som ein ordnar livet etter? Kva er heilag, kva er kvardags? Alt glir over i kvarandre, lett, fint, som ei perfekt syntese.
Då Snorre Sturlason (1178/79 - 1241) skreiv, var det innarbeidd kristen tro, kultur og kriste ritual både på Island og i Noreg. Heidendomen var noko gamalt, men ikkje gløymt. I mange soger, i balladar og kvad, vart det heidne motiv, tema og løysingar som rådde. Åsatrua vart aldri heilt borte. Og det er åsatrua ein får eit mykje tydelegare bilete av gjennom Edda. Kva trudde dei på, desse menneska? Korleis kunne dei nytte gudeverda i si eige verd? Ein kan få mange svar i Edda, men og i dei mange balladane, som framleis finst.

Som mange veit, er Edda eigentleg to verk: Den eldre Edda og Den yngre Edda. Båe vert skrivne ned på 1200-talet. Men me veit berre kven som skreiv Den yngre Edda; Snorre. Forfattaren av Den eldre Edda veit me ikkje noko om, men me trur at dei fantastiske dikta, som Voluspå og Håvamål, har eksistert i mange hundre år før dei vert skrivne ned. Nett kor gamle dikta er, får me nok aldri vite. Men kan det vere sanning i forteljinga om Sigurd Fåvnesbane, kan det vel vere sanning i mykje anna og? Og kan dei forteljingane halde seg, kan vel fleire? No har eg berre lese Den yngre Edda. Ho er også kalla ei innføring i skaldskap og norrøn mytologi, men det blir for meg ei nedvurdering. Ho er så mykje meir! Jan Kjærstad skriv i forordet til boka at ein gjerne kan lese Snorre-Edda fyrst, dinest Den eldre Edda, av di Snorre skriv om mange av skaldekvada til prosa i si bok. Og med det vert sogene, og kvada, lettare å gripe tak i for oss i dag. Eller dei vert mattare, tappa for mystikk og myte og magi. Ja, for her kan ein omskape seg, flyge, gi eit auge for visdom, slest med ormar og jotnar og verdas eklaste ulv, Fenris, ete epla til Idunn og døy av ein misteltein. Eg veit ikkje med deg, men eg skal lese Den eldre Edda. No.

Biletet er henta frå Wikipedia.

onsdag 26. september 2012

Egil Skallagrimssons saga

Egil Skallagrimssons saga, også kjent som bl.a. Egilssoga, er en av de eldste islandske ættesagaene, med handling som foregår fra ca. år 850 til ca. 990, og som geografisk spenner fra Norge til Island, de mange øyene i vest (seinere de norske skattlandene), Danmark, Sverige og De britiske øyer. Persongalleriet er stort og rommer opp mot fire hundre mennesker (men må se seg slått av Njålssoga og dens fem hundre personer). Hovedhandlinga er konsentrert rundt Egil Skallagrimsson (ca. 910 - 990), som lever et langt og motsetningsfullt liv: han er både kriger og skald.

Som med mye middelalderlitteratur er forfatteren også her ukjent, men en mener at sagaen blei nedskrevet i løpet av 1200-tallet. Mange tror det er Snorre Sturlason (1178/79 - 1241) som står bak, men det er enda ikke blitt bevist. Årsakene til å skrive ned sagaen har nok vært mange. Foruten at Egil lever et spennende liv som i seg sjøl er verdt å fortelle, er han også opphavsmannen til flere fantastiske kvad som middelaldermenneskene i stor grad kjente til. Å sette dem inn i en konkret sammenheng, å få kronologi på de mange historiene om Egil, må ha vært et flott oppdrag for en lærd, uansett hvor mye ukristelig adferd som skildres. Men likevel er noe av det viktigste i sagaen flere familiers misnøye med den norske kongen Harald Hårfagre og hans styre, som dermed danner det politiske bakteppet for norsk bosetting på Island. Forfedrene til Egil Skallagrimsson, med Grim Kveldulvsson (nokså tidlig bedre kjent som Skallagrim) i spissen, er blant dem som forlater Norge. Egil Skallagrimssons saga er derfor ikke bare en skjønnlitterær saga og en biografisk beretning, av og til med reine fiksjonselementer, det er også en viktig historisk kilde til hvordan landnåmet foregikk, og hvordan samfunnet på Island etableres og organiseres.

Egil Skallagrimssons saga består av mange flotte og spennende historier, ofte med krig, drap eller hevn som hovedhandling. Egil er en stor mann og en staut og modig kriger. Han kjemper både for seg sjøl og sin ætt, for andre, mer tilfeldige mennesker, og ligger ofte i viking om somrene sammen med bestekompisen Arinbjørn. Men sagaen handler ikke bare om berserkergang, våpen og holmgang, sjøl om det utgjør mye av det overfladiske materialet. Grim drar til Island fordi Harald Hårfagre har drept broren hans, Torolv. På øya er det mulighet til å starte på nytt, med norsk tingordning og norsk lovverk i bunnen, men uten konger som tar seg til rette og lar seg manipulere, som dreper både frender og motstandere og som driver inn harde skatter. Her er det mulig å leve slik en vil, slik en "alltid" har gjort. Nettopp dette gjør sagaen til en kulturhistorisk gullgruve for oss i dag.

Etter å ha lest Njålssoga (som jeg egentlig burde lest etter Egil Skallagrimssons saga for å få riktig historisk kronologi) trodde jeg at jeg hadde blitt litt immun mot "litterær vold". Men Egil Skallagrimssons saga var overraskende brutal og direkte i sine skildringer av lemlestinger og drap. Og det som kanskje sjokkerer mest, men også fascinerer, er Egil sjøl. Det skildres blant annet at han dreper et annet barn allerede som sjuåring. Hvorvidt det er sant eller ikke, vites ikke, men poenget er tydelig: Egil er voldelig og territorial, han forsvarer sin ære som om den var laga av gull, han dreper over ord, og, paradoksalt nok, redder sjøl livet ved hjelp av ord. Egil Skallagrimsson er et komplekst menneske, i følge mange også det første moderne mennesket. Han tilhører et samfunn og en æreskodeks som vi har vanskeligheter med å forstå, han utøver brutal fysisk vold der det for oss ville vært siste utvei, han gjør seg i flere tilfeller til herre over liv og død, noe som strider med vår mer pasifiserte og kristne tankegang. Likevel lager han de nydeligste dikt, hvor han lar jeg-et, som er han sjøl, sette ord på sorg og smerte. Dette er mjuke emosjoner som det ikke er rom for i et maskulint maktmiljø. Men Egil ytrer dem likevel, og er i ett med seg sjøl og alle sterke følelser, gode og dårlige. Hans skaldskapsgave er kommet fra gudene, og han ærer dem ved å bruke den.

Det mest imponerende ved sagaen, er diktinga som tilskrives Egil Skallagrimsson. Her er det mange gullkorn å hente! Stilistisk sett er dråpa Egil lager til kong Eirik Blodøks, kalt "Hodeløsningen", fordi kvadet er så godt at det redder livet til skalden, svært fornøyelig og en imponerende oppvisning i rimkunst. Kvadet til Arinbjørn er også flott, og oser av respekt, vennskap, kjærlighet og humor. Men sårest, tristest og best er nok minnekvadet Egil lager over yndlingssønnen Bodvar, som drukner i en tragisk ulykke. Egil har lagt seg til sengs og vil dø, men narres godmodig av datteren Torgerd til å yrke et aller siste kvad. Konsekvensen er at Egil finner en måte å leve med sorgen på.

Min utgave er godt oversatt av Hallvard Lie. Min eneste innvending er at sagaer ikke kler riksmålet så godt (eller omvendt), det blir fort litt klønete og formelt, omstendelig og tungt. Jeg skulle gjerne lest en versjon på nynorsk, da det er mye nærmere det norrøne originalspråket. Boka er stemningsfullt illustrert med naturmotiver fra Island, tegna av Johannes Larsen. De tilfører teksten et værbitt, litt ensomt og fast uttrykk. Jeg leser også inn stor respekt for det skiftende, uforutsigbare været, de voldsomme naturkreftene, spesielt havet med blikkstille eller kraftige bølger, evig i horisonten. Det kan være en parallell til Egil Skallagrimsson - som er litt som en naturkraft, som forener det brutale med det lyriske, det fysiske med det psykiske, maskuline emosjoner med mjukere, i vår tid mer tradisjonelt kvinnelige emosjoner. I han møtes alt dette, og det stormer både i og utafor Egil. Jeg tror at å yrke kvad blei et fristed, både fra krevende omgivelser og et krevende, levende indre.

Strofene nedafor er henta fra det vakre og ufattelig triste minnekvadet "Sønnetapet". Mer er å finne i Egil Skallagrimssons saga.

Tungt det er
på tungens vekt
å veie
Valfaders skatt,
mistrøstig
nå jeg maner
Vidurs ran
fra tankens vrå.

Krøkt av sorg
jeg evner knapt
å løfte
i lyset frem
mjøden dyr,
som Friggs mann bar
i urold
fra Jotunheim.

Ti min ætt
er enden nær,
lik morken
lønn i skogen;
motløs går
den mann som bær'
sin sønns lik
til siste sted.

søndag 23. september 2012

Favorittforfattere: F

Etter å ha lova å aldri mer bryte mine egne spilleregler for å kåre favorittforfattere, etter å ha stagnert på fornavn allerede på bokstaven D, må jeg bite i det sure eplet. Igjen. Ja, for jeg kan ikke finne forfattere med fornavn på F som jeg synes holder mål, eller som jeg har lest nok av til å kunne uttale meg, sammenligne og vurdere. En evig, dårlig runddans som ikke endres før jeg tar meg sjøl i nakkeskinnet. Men det er jo nå jeg kårer! Dermed må de uleste nobelprisvinnerne Frédéric Mistral, Frans Eemil Sillanpää og Francois Mauriac forbli uleste, og jeg kan skamme meg i all offentlighet fordi jeg ikke har lest nok av verken Fjodor Dostojevskij eller Franz Kafka, og jeg kan, en gang for alle, si høyt og tydelig at Frid Ingulstad er det motsatte av min favoritt. Som om det var noen tvil. Så, herved går jeg bort ifra at fornavnet skal begynne på F og det gruelig snevre utvalget det skaper, og setter etternavn på F som kriterium. Og da kommer de strømmende, forfatterne, og kjemper om den gjeve prisen. Til min overraskelse er de begge levende, ganske jevne i alder, og norske!

Jon Fosse (f. 1959)
Ja, akkurat her var det aldri noen tvil, og det burde det ikke være for deg heller, grotteboer som han er. Jon Fosse er og blir en av de aller viktigste forfatterne i Norge, og den viktigste nålevende norske forfatteren internasjonalt, primært på grunn av den dramatiske delen av forfatterskapet. At stykkene til Fosse er satt opp over 700 ganger over hele verden og at han er oversatt til mer enn 40 språk, burde være nok for å overbevise en eventuell siste rest av etternølere. Om ikke, så har han også skrevet i de fleste andre sjangre; essays, kortprosa, romaner, billedbøker og lyrikk. Mine favoritter så langt er den nydelige og symboltunge romanen Morgon og kveld, det tragiske teaterstykket Nokon kjem til å komme og den intenst spennende romanen Naustet.

Jon Fosse er en av de forfatterne jeg setter mest pris på; han er intens og imponerende, spennende, nyskapende, interessant, poetisk, har stor språklig slagkraft og tyngde, samtidig som han besitter eleganse og letthet. Språkføringa hans er unik, hvert ord virker nøye utvalgt, verkene hans er messende og påståelige, og ved førstegangs lesing kan han framstå som en kompromissløs og umedgjørlig forfatter med snodige oppheng. Men det kunne ikke vært mer feil. For sjøl om det kan ta tid å komme inn i stilen og i universene han framsetter, sjøl om det krever konsentrasjon og lavt lesetempo, gir det også uendelig mye tilbake. Det gir vakre bilder, nydelige stemninger, triste, men viktige skildringer, portretter av vanlige mennesker med moderne problemer, og leseropplevelser for livet ut. Det siste er nok fordi Fosse, i alle fall i de bøkene jeg har lest så langt, tangerer de eksistensielle spørsmåla som alle mennesker en eller annen gang kjenner på, sjøl om vi ikke klarer å formulere dem til klare setninger. Fosse formulerer det ikke alltid klart, han heller, men han viser de små og store endringene i personenes sinnsstemninger gjennom repetisjoner, ørsmå endringer og en langsom og forsiktig betydningsforskyvelse i det de sier.

Jon Fosse er for meg en forfatter en må lese når en er i et bestemt humør. Han er så tett på livet at det er en påkjenning å ta innover seg alle sansningene hans, og han skriver så godt at jeg føler hvert ord, og enda verre, alt det som ikke står. De forknytte menneskene, de uløste konfliktene, spenninga som lader ord, pauser og bevegelser. Alle blir levende, og de forflytter seg rundt på arbeidsrommet mitt, uhørlige, men gestikulerende, og mens jeg leser, kan jeg nesten sverge på at jeg ser leppene deres bevege seg og at jeg hører en lav hvisking. Melankoli er en stemning som ofte er tilstede i verkene til Jon Fosse, samt en fornemmelse av å stå på utsida av både et samfunnsmessig og familiært fellesskap. Usikkerhet og angst formidles i mange varianter. Likevel er menneskene han skildrer sterke og i høy grad tro mot seg sjøl. Deres evne til kommunikasjon og samarbeid er det derimot verre med. På tampen må jeg også nevne billedbruk og symbolikk - Fosse velger tradisjonelt, spiller på assosiasjoner og det usagte, samtidig som han lader med eget innhold. Helheten er vellykka, men samtidig sår og trist; liv og død er som oftest de viktigste kontrastene. Men som Fosse viser i Morgon og kveld, er det mange nyanser i mellom ytterpunktene.

Nå som jeg har brukt tre avsnitt på forfatterskapet til Jon Fosse, føler jeg at jeg bare såvidt har kommet i gang - jeg kunne skrevet så ufattelig mye mer. Men jeg synes ikke jeg klarer å skildre Fosse godt nok, jeg klarer ikke finne de helt riktige orda for å fange det magiske i verkene hans. Det får derfor bli med dette: Jon Fosse er fantastisk. Les!


Marita Fossum (f. 1965)
Her var jeg mer usikker på hvem jeg skulle velge, men valget falt til slutt på Marita Fossum, som en av få Oktoberforfattere jeg setter pris på. Jeg har ikke lest så mye av forfatterskapet hennes hittil, men jeg gleder meg over hver bok. Hvis en sammenligner med Jon Fosse er forfatterskapet hennes, som rommer seks romaner, lite. Men han debuterte allerede i 1983, hun i 2002. Han beveger seg over mange sjangre, hun holder seg til romanene. Hun har erfaring fra psykiatrien, mens Fosse er litteraturviter. Begge bruker erfaringene sine i det de skriver. I likhet med Fosse krever også Fossum sin leser, hun er tett på personene sine og byr på emosjonelle berg-og-dalbaner, som likevel ikke er sentimentale og klisjéfylte. Det synes jeg er en bragd.

Å drepe en drage er den Fossum-boka jeg liker best. Jeg synes hun skriver godt om det å være på kant med seg sjøl, om å være voksen og tilregnelig og ansvarsfull, og samtidig ikke klare å ta vare på seg sjøl. Else mister sønnen sin, og sorgen har en ekstremt sterk kraft, den passiviserer henne totalt, og etterlater bare et skall eller en ham der det en gang var et menneske. Else er fortsatt seg sjøl, og hun er fortsatt her, men samtidig ikke. Sorgen, hvis det er det det er, er først tanker, inntrykk, sansninger, situasjoner hun husker, trodde hun hadde glemt, vil glemme. Og boka handler nesten like mye om sønnen som om henne sjøl. Hun befinner seg plutselig i et slags limbo, på utsida av alt, og hun er aleine. Kombinasjonen av ensomhet og maktesløshet, sorg og fortvilelse lammer og skremmer. Fossum klarer å få meg til å kjenne det som Else kjenner, se det hun ser, tenke det samme. Og ofte synes jeg det kretser like mye om usikkerhet som sorg, savn som smerte.

Hvem er dine favorittforfattere på F?
Både Fosse og Fossum har til felles det at de klarer å berøre leseren gjennom språket, være seg et poetisk eller mer et nøkternt språk, framfor å fortelle oss lesere rett ut hva hovedpersonene føler og tenker. Det mener jeg er en styrke. Jeg liker å ikke bli fortalt alt, jeg liker at noe er "hemmelig"; jeg liker å kjenne etter sjøl. Men du liker kanskje noe helt annet, og velger derfor helt andre favoritter?
Jeg har atter en gang vært ulydig, men veit at det finnes mange gode forfattere med fornavn på F. For meg er de enten ikke bra nok, eller så har ikke jeg lest nok. Dessverre. Men det siste er det enkelt å gjøre noe med, heldigvis. Og på G er det igjen fornavna som gjelder!

God leseuke!