torsdag 20. oktober 2011

Grev Klumpenese

Akkurat nå leser jeg Greven av Monte Cristo av den franske forfatteren Alexandre Dumas (1802 - 1970) til lesesirkel 1001 bøker (ti dager og hundre sider igjen til bloggsøndagen). Og i den forbindelse klarer jeg ikke å la være å tenke på mitt aller første møte med Edmond Dantès. Det er riktignok ikke bokas helt det gjelder i denne omgangen, men en filmatisert versjon av Dantès fra 1998.

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg fransk som valgfag (et valg jeg seinere angra på, men det er en helt annen historie). Læreren var begredelig og vi tilbragte ofte timene foran tv-skjermen, som regel med "Helene og gutta" som selskap (tirsdager på tv2). Det var, mildt sagt, dritkjedelig. Og i tillegg hadde serien norsk tekst, så graden av læring var heller lav. Derfor blei jeg og resten av klassen (bortsett fra Eivind, som var veldig begeistra for en av venninnene til Helene eller Helene sjøl, jeg husker ikke helt) ganske oppstemte da vi fikk vite at vi skulle se på noe annet.

Inn i klasserommet trilles den digre, gamle skole-tv-en på omtrent ti kilo og med en flimrende skjerm på kanskje snaue tretti tommer, og den medfølgende, obligatoriske bestevennen som nærmest er som en antikvitet å regne i dag: videospilleren. Inn stappes en støvete videokassett, for dette er nemlig tatt opp hjemme hos fransklæreren, må vite (det er sikkert fransk porno, hviskeroper Martin til Peer eller omvendt og noen av gutta ler som bare sjenerte gutter i stemmeskiftet kan).

Læreren hadde tydeligvis ikke fulgt helt med i tv-oversikta bakerst i lokalavisa, for hun introduserte oss for episode to. Og for at vi skulle forstå sammenhengen, fortalte hun litt. Om Edmond Dantès som blei slengt i fengsel og svømte i land og vant masse penger og endra utseende ved hjelp av operasjoner. Og nå skulle han finne de gamle vennene sine. Jaha, tenkte jeg (æsj, da er det sikkert klein homseporno, roper Peer til Martin eller omvendt).

Vi begynner å se på. Episode to av "Greven av Monte Cristo". Det skurrer på kassetten. Lyden er lav. Bildet flimrer. Og det er stort sett bare mørkt. Noen brøler lenge på fransk. Og den nynorske underteksten henger etter eller er litt i forkant, vi veit ikke. Svært lite gir mening. Så dukker det opp et ansikt, et sint ansikt. Og så ringer det ut.

Merk at dette ansiktet som dukker opp - det er mitt første møte med Gérard Depardieu. Jeg konkluderer derfor med at den nevnte operasjonen, den plastiske operasjonen, tydeligvis, må være nesa (venninna mi er enig). Den er nemlig veldig stor og stygg og skeiv, og når vi går hjem fra skolen lurer vi på om det er plastilina eller voks eller om den er limt på eller om han faktisk har gjort det på ordentlig, for den så ganske ekte ut. Læreren viser episode tre ved en seinere anledning (vi gjentar diskusjonen). Og enda en episode noen uker etter det (nå er denne nesa gammelt nytt). Jeg skjønner ikke bæret og synes at franske tv-serier er dritdårlige - med en fjortenårings intense alvor.

Hele poenget med denne historia er faktisk ikke at jeg blei positivt overraska over boka (skulle utrolig lite til), men at jeg og venninna mi fikk et voldsomt sjokk da vi i en seinere fransktime møtte Gérard Depardieu på nytt, denne gangen som Obelix. Hva i alle dager, sa vi (jævlig kult med Obelix og Asterix og sånn, roper Peer ironisk. Kanskje det blir noe knullings, de er jo definitivt homo, akkurat som deg, roper Martin (kanskje unødvendig å legge til at Peer og Martin har krangla)). Har han beholdt nesa, sier jeg. Har han ikke operert seg tilbake, spør venninna mi. Var det ikke plastilina eller voks likevel? Hvem er det egentlig som gidder å operere seg for å få ei så stygg nese? Klumpenese! Også for ei rolle? Kanskje han gjorde det fordi han trengte stor nese til rolla som Obelix også, sier venninna mi. Ja, kanskje det? To roller, da, altså.

Vår forferdelse og indignasjon var stor, såpass stor at jeg ikke husker noe av Asterix-filmen. Vår medfølelse var omtrent ikke-eksisterende, og vår forståelse var, om mulig, enda mindre. Og det tok flere år før vi fant ut at Gérard Depardieu faktisk ser sånn ut i virkeligheten og at han ikke er operert. Såvidt vi veit.

2 kommentarer:

  1. Hjelp! Stor humor! Stor forvirring i fjortisalderen, jeg kjenner meg igjen. Alle disse tilfeldige opplysningene som skulle passes inn, enten som pensum eller ikke-pensum, sladder, info, og hvor er jeg, og hvor er du og greven av Monte Cristo og hvem snakker fransk og svensk og var vi ikke ganske små da? Klumpenese var dessuten uhyrlig, den var sannsynligvis kolossal, akkurat som kvisene på haka og nesa, de sto jo ut som blødenefyrtårn, hele kroppen var usynlig for bare kviser, eller glatt hår, når det skulle være krøller, noe så grusomt! Glatt som vann, strykefritt, rett ned, ydmykende var det. Så hvordan Klumpenesa i det hele tatt orka å leve var vel det egentlige spørsmål. Sånn jeg husker tidene, den gang da.
    Trudelutt

    SvarSlett
  2. Ja, særlig den hvor er jeg og hvor er du...;) Nesa var enorm den, gigantisk, faktisk. Og grusomt klumpete. Mye verre enn alle kviser, for den forsvinner jo aldri! Med mindre det er plastilina, da. Å, heldig er den som ikke har ei klumpenese!

    Skulle forresten tro du har vært eller har hatt eller har kjent en fjortis eller to en gang. Men det må ha vært skrekkelig lenge sida.

    SvarSlett