søndag 30. oktober 2011

En redusert klassiker

Lesesirkel 1001 bøkers sjette lesesirkelbok er klassikeren Greven av Monte Cristo skrevet mellom 1844 - 1845 av fransk-mannen Alexandre Dumas (1802 - 1870). Før jeg for alvor gyver løs på innlegget, ønsker jeg å presisere at den utgava jeg har lest (se bildet) er en veldig forkorta, forenkla og bearbeida oversettelse utgitt av Aschehoug. Sjelden har vel en klassiker kommet utfor så lusne omskrivinger! Det sier seg vel sjøl at dette preger lesinga mi ganske kraftig, men jeg skal forsøke å ikke la det dominere helt.

Først noen linjer til om utgivelsen: min variant av Greven av Monte Cristo er ei bok markedsført mot ungdom. Det er i og for seg greit nok, sjøl om den nok primært er tenkt som underholdning for voksne. Hvorfor forlaget har valgt å redusere klassikeren på den måten de har gjort er usikkert, men for meg er det ganske tydelig at de undervurderer publikummet kraftig. Ungdom er faktisk ikke ei ensarta gruppe som kun er ute etter enkle konfliktlinjer, kjappe hendelser, overflate og underholdning. Ved å kappe vilt i ei god bok for å lage et heseblesende sammendrag, lurer forlager leserne til å tro at de har lest en klassiker når de egentlig ikke har gjort det. Hvem vinner egentlig på det, i det lange løp? Om bare utgivelsen hadde vært god! Men det er den altså ikke. Den er skikkelig klein.
Og derfor er den, dessverre, absolutt ikke å anbefale. Om jeg skulle lest boka på nytt, ville jeg valgt en langt eldre, lengre og tyngre versjon.

Alexandre Dumas er en av Frankrikes mest kjente attenhundre-tallsforfattere ved siden av navn som Victor Hugo, George Sand og Honoré de Balzac (bedre selskap skal en leite lenge etter). Fra før har jeg lest "eventyret" De tre musketerer, og forventa at denne boka skulle være fra samme univers. Svaret er både positivt og negativt; stilen er uten tvil ganske lik. Boka er handlingsdrevet, effektiv og humoristisk. Men den norske utgava er såpass avkorta at det også er hakkete, uelegant og følelsesløs, i tillegg til at den har en rekke synsvinkelproblemer, mye inkonsekvens og lite elegante avbrudd. Dette er elementer som De tre musketerer sjølsagt mangler, heldigvis.

Er det noen som ikke kjenner bokas rammer? Gjennom ymse populærkulturelle framstillinger har vel de aller fleste et slags forhold til Edmond Dantès (noen av oss har for eksempel stifta bekjentskap med Gérard Depardieus variant av denne rike hevneren). Kort fortalt er Dantès ung, glad, forelska og lovende, kanskje litt for ung, glad, forelska og lovende for sitt eget beste. Han blir offer for et komplott og havner i fengsel etter falske anklager. Der sitter han, ensom og aleine, helt til han hører krafsing i veggen, i fjorten år. På finurlig vis kommer han seg endelig ut, og hans nye liv, med ny identitet, begynner.

Det er ei spennende bok. Arbeidet er solid og det er ei godt uttenkt historie. Jeg ser tydelig hva som er forfatterens intensjon og hovedpoeng. Intrigene og forviklingene er elegante og det er nesten ingen ende på hvordan alt henger sammen. Det er godt tråkla i hop. Stilen kan noen steder bli litt vel pompøs, og enkelte karakterer er endimesjonale, men det kan skyldes bearbeidinga i min versjon av boka. Det er lite plass til refleksjoner og ettertanke, både for lesere og hovedpersoner. Jeg mener at noen få pauser hadde gjort seg, det hadde gjort boka enda mer levende. Har jeg egentlig noen problemer med boka? Nei. Problemet, i den grad det er et, er at det hele er så motstandsløst, litt som gelé.

Nok en gang vender jeg tilbake til min utgave av boka (litt oftere enn jeg tenkte, må jeg innrømme). Aschehoug har kutta rundt halvparten av historia, i alle fall er den engelske utgava og tidligere norske utgaver omtrent dobbelt så lange. I tillegg kan en legge til mye luft mellom linjene, stor skriftstørrelse, hyppige kapittelinndelinger og illustrasjoner. Altså knapt mer enn et sammendrag. Det gjør at boka stort sett bare er overfladisk og usammenhengende. Det er sikkert greit nok for utrente lesere som ikke veit bedre fordi de tidligere bare har lest Grøsserserien og Marg og Beinmarg eller hva søren det heter, innbiller jeg meg at folk i forlaget har tenkt. Men det er helt feil. Det er ikke greit å gi barn og unge, uansett om de er svake eller sterke lesere, dårlig litteratur. Og det er ikke greit å kamuflere dårlig litteratur som god litteratur!

Og denne versjonen av Greven av Monte Cristo er et mareritt for en sterk leser. Hvis du faktisk forventer noe, en sammenheng, ei historie, mening, ettertanke, tvil og tro, overraskelser, moral - så er dette feil bok. Her er det sammenraska og hurtig, og det er helt tydelig at det både mellom setninger, avsnitt og hele kapitler, mangler essensielle deler av historia. For eksempel mangler så å si alle transportetapper. Og med så mye å spille på som en har her, er det forferdelig rart at det klarer å bli forutsigbart. Men altså, Aschehoug, når et kapittel heter "Selvmordet", hva tror dere at leseren tenker kommer til å skje da? At Gustav får en ballong? Det er i alle fall ikke et kapittel om gulrotdyrking. Snakk om å ta livet av all spenning! (Og her er løsninga forbausende enkel: hva med kapitteltall i steden for avslørende overskrifter...?)

I tillegg er det i denne boka et trettitalls franske navn med tilhørende stive personer, og fordi en aldri får lese mer om disse personene, så a) forblir de stive og følelsesløse, eller følelsene de gir seg ut for å ha blir påklistra og svulstige og komiske, eller b) de blir uinteressante og på grensa til kjedelige, fordi de mangler et menneskelig særpreg, og c) de blir ikke alltid helt greie å skille fra hverandre, nettopp fordi de mangler personlighet. Det er synd, for det ligger så mye i denne boka. Men bearbeidelsen har blitt dens bane.

Dette blir dessverre årets siste lesesirkelbok for meg, men de andre i lesesirkelen har enda to titler å lese og seinere blogge om i henholdsvis slutten av november og slutten av desember. Hvilke titler det er, kan du lese her. Du kan også lese om hvilke titler som er planlagt for Charles Dickens-året 2012. Jeg håper jeg får anledning til å være med en del til neste år også, men må nok melde pass allerede på første bok. Den har jeg nemlig lest. Men det kan hende det dukker opp et innlegg likevel.

2 kommentarer:

  1. Nei, nei, nei! Hvordan kan de ha gjort dette med en så herlig bok?! Nesten alt du nevner her må skyldes forkortelsen, for jeg kjenner ikke igjen noe. Handlingen i fullversjonen er godt motivert, overgangene gode, personene lette å få tak på. De er riktignok endimensjonale, men representerer karaktertrekk som likevel gjør dem interessante i en moralsk sammenheng. Man kjenner selvsagt moralen allerede, så det er intet nytt, men det funker likevel fordi handlingen er så gjennomført.

    I min versjon er sporene etter den opprinnelige serialiseringen tydelig. En bolk kapitler har en underhandling som er fokusert på et knippe karakterer. Deretter avløses den av neste bolk med andre karakterer. Men alt henger sammen, og man vet hele tiden hvor Dumas er på vei.

    En ting er å undervurdere publikum ved å kutte ut halve historien. En annen ting er å blankt overse den fenomenale spenningen Dumas bygger opp og opprettholder over nesten tusen sider. Hvis man først har fått sansen for historien, er det ikke slik at man legger den fra seg halvveis fordi den blir for lang. Tvert imot fryder man seg over fortsatt å ha så mye igjen å lese.

    Nei, dette var trist. Jeg håper du gir fullversjonen en sjanse senere en gang, for jeg tror ikke den er dårligere enn "De tre musketerer".

    SvarSlett
  2. Jeg angrer veldig på at jeg leste denne utgava, for etter kommentaren din og innlegget ditt å dømme, så har jeg virkelig gått glipp av noe! Skal forsøke å lese en fyldigere variant seinere, men det tar nok tid, irritasjonen og minnene må blekne litt...

    Jeg er helt enig i det du skriver, og jeg har også tro på at når en først er kommet inn i historia, så blir en der. Det er jo noe av det som kjennetegner ei god bok og en god forfatter, evnen til å holde på lesernes interesse over så mange sider. Jo lettere stoff, jo enklere jobb, såklart, men dette er ei skikkelig kompleks historie (det ser jeg sjøl om min variant er skrekkelig anorektisk). Og det er en grunn til at den holder seg, snart 170 år etter første utgivelse!

    SvarSlett