søndag 30. oktober 2011

En redusert klassiker

Lesesirkel 1001 bøkers sjette lesesirkelbok er klassikeren Greven av Monte Cristo skrevet mellom 1844 - 1845 av fransk-mannen Alexandre Dumas (1802 - 1870). Før jeg for alvor gyver løs på innlegget, ønsker jeg å presisere at den utgava jeg har lest (se bildet) er en veldig forkorta, forenkla og bearbeida oversettelse utgitt av Aschehoug. Sjelden har vel en klassiker kommet utfor så lusne omskrivinger! Det sier seg vel sjøl at dette preger lesinga mi ganske kraftig, men jeg skal forsøke å ikke la det dominere helt.

Først noen linjer til om utgivelsen: min variant av Greven av Monte Cristo er ei bok markedsført mot ungdom. Det er i og for seg greit nok, sjøl om den nok primært er tenkt som underholdning for voksne. Hvorfor forlaget har valgt å redusere klassikeren på den måten de har gjort er usikkert, men for meg er det ganske tydelig at de undervurderer publikummet kraftig. Ungdom er faktisk ikke ei ensarta gruppe som kun er ute etter enkle konfliktlinjer, kjappe hendelser, overflate og underholdning. Ved å kappe vilt i ei god bok for å lage et heseblesende sammendrag, lurer forlager leserne til å tro at de har lest en klassiker når de egentlig ikke har gjort det. Hvem vinner egentlig på det, i det lange løp? Om bare utgivelsen hadde vært god! Men det er den altså ikke. Den er skikkelig klein.
Og derfor er den, dessverre, absolutt ikke å anbefale. Om jeg skulle lest boka på nytt, ville jeg valgt en langt eldre, lengre og tyngre versjon.

Alexandre Dumas er en av Frankrikes mest kjente attenhundre-tallsforfattere ved siden av navn som Victor Hugo, George Sand og Honoré de Balzac (bedre selskap skal en leite lenge etter). Fra før har jeg lest "eventyret" De tre musketerer, og forventa at denne boka skulle være fra samme univers. Svaret er både positivt og negativt; stilen er uten tvil ganske lik. Boka er handlingsdrevet, effektiv og humoristisk. Men den norske utgava er såpass avkorta at det også er hakkete, uelegant og følelsesløs, i tillegg til at den har en rekke synsvinkelproblemer, mye inkonsekvens og lite elegante avbrudd. Dette er elementer som De tre musketerer sjølsagt mangler, heldigvis.

Er det noen som ikke kjenner bokas rammer? Gjennom ymse populærkulturelle framstillinger har vel de aller fleste et slags forhold til Edmond Dantès (noen av oss har for eksempel stifta bekjentskap med Gérard Depardieus variant av denne rike hevneren). Kort fortalt er Dantès ung, glad, forelska og lovende, kanskje litt for ung, glad, forelska og lovende for sitt eget beste. Han blir offer for et komplott og havner i fengsel etter falske anklager. Der sitter han, ensom og aleine, helt til han hører krafsing i veggen, i fjorten år. På finurlig vis kommer han seg endelig ut, og hans nye liv, med ny identitet, begynner.

Det er ei spennende bok. Arbeidet er solid og det er ei godt uttenkt historie. Jeg ser tydelig hva som er forfatterens intensjon og hovedpoeng. Intrigene og forviklingene er elegante og det er nesten ingen ende på hvordan alt henger sammen. Det er godt tråkla i hop. Stilen kan noen steder bli litt vel pompøs, og enkelte karakterer er endimesjonale, men det kan skyldes bearbeidinga i min versjon av boka. Det er lite plass til refleksjoner og ettertanke, både for lesere og hovedpersoner. Jeg mener at noen få pauser hadde gjort seg, det hadde gjort boka enda mer levende. Har jeg egentlig noen problemer med boka? Nei. Problemet, i den grad det er et, er at det hele er så motstandsløst, litt som gelé.

Nok en gang vender jeg tilbake til min utgave av boka (litt oftere enn jeg tenkte, må jeg innrømme). Aschehoug har kutta rundt halvparten av historia, i alle fall er den engelske utgava og tidligere norske utgaver omtrent dobbelt så lange. I tillegg kan en legge til mye luft mellom linjene, stor skriftstørrelse, hyppige kapittelinndelinger og illustrasjoner. Altså knapt mer enn et sammendrag. Det gjør at boka stort sett bare er overfladisk og usammenhengende. Det er sikkert greit nok for utrente lesere som ikke veit bedre fordi de tidligere bare har lest Grøsserserien og Marg og Beinmarg eller hva søren det heter, innbiller jeg meg at folk i forlaget har tenkt. Men det er helt feil. Det er ikke greit å gi barn og unge, uansett om de er svake eller sterke lesere, dårlig litteratur. Og det er ikke greit å kamuflere dårlig litteratur som god litteratur!

Og denne versjonen av Greven av Monte Cristo er et mareritt for en sterk leser. Hvis du faktisk forventer noe, en sammenheng, ei historie, mening, ettertanke, tvil og tro, overraskelser, moral - så er dette feil bok. Her er det sammenraska og hurtig, og det er helt tydelig at det både mellom setninger, avsnitt og hele kapitler, mangler essensielle deler av historia. For eksempel mangler så å si alle transportetapper. Og med så mye å spille på som en har her, er det forferdelig rart at det klarer å bli forutsigbart. Men altså, Aschehoug, når et kapittel heter "Selvmordet", hva tror dere at leseren tenker kommer til å skje da? At Gustav får en ballong? Det er i alle fall ikke et kapittel om gulrotdyrking. Snakk om å ta livet av all spenning! (Og her er løsninga forbausende enkel: hva med kapitteltall i steden for avslørende overskrifter...?)

I tillegg er det i denne boka et trettitalls franske navn med tilhørende stive personer, og fordi en aldri får lese mer om disse personene, så a) forblir de stive og følelsesløse, eller følelsene de gir seg ut for å ha blir påklistra og svulstige og komiske, eller b) de blir uinteressante og på grensa til kjedelige, fordi de mangler et menneskelig særpreg, og c) de blir ikke alltid helt greie å skille fra hverandre, nettopp fordi de mangler personlighet. Det er synd, for det ligger så mye i denne boka. Men bearbeidelsen har blitt dens bane.

Dette blir dessverre årets siste lesesirkelbok for meg, men de andre i lesesirkelen har enda to titler å lese og seinere blogge om i henholdsvis slutten av november og slutten av desember. Hvilke titler det er, kan du lese her. Du kan også lese om hvilke titler som er planlagt for Charles Dickens-året 2012. Jeg håper jeg får anledning til å være med en del til neste år også, men må nok melde pass allerede på første bok. Den har jeg nemlig lest. Men det kan hende det dukker opp et innlegg likevel.

torsdag 20. oktober 2011

Grev Klumpenese

Akkurat nå leser jeg Greven av Monte Cristo av den franske forfatteren Alexandre Dumas (1802 - 1970) til lesesirkel 1001 bøker (ti dager og hundre sider igjen til bloggsøndagen). Og i den forbindelse klarer jeg ikke å la være å tenke på mitt aller første møte med Edmond Dantès. Det er riktignok ikke bokas helt det gjelder i denne omgangen, men en filmatisert versjon av Dantès fra 1998.

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg fransk som valgfag (et valg jeg seinere angra på, men det er en helt annen historie). Læreren var begredelig og vi tilbragte ofte timene foran tv-skjermen, som regel med "Helene og gutta" som selskap (tirsdager på tv2). Det var, mildt sagt, dritkjedelig. Og i tillegg hadde serien norsk tekst, så graden av læring var heller lav. Derfor blei jeg og resten av klassen (bortsett fra Eivind, som var veldig begeistra for en av venninnene til Helene eller Helene sjøl, jeg husker ikke helt) ganske oppstemte da vi fikk vite at vi skulle se på noe annet.

Inn i klasserommet trilles den digre, gamle skole-tv-en på omtrent ti kilo og med en flimrende skjerm på kanskje snaue tretti tommer, og den medfølgende, obligatoriske bestevennen som nærmest er som en antikvitet å regne i dag: videospilleren. Inn stappes en støvete videokassett, for dette er nemlig tatt opp hjemme hos fransklæreren, må vite (det er sikkert fransk porno, hviskeroper Martin til Peer eller omvendt og noen av gutta ler som bare sjenerte gutter i stemmeskiftet kan).

Læreren hadde tydeligvis ikke fulgt helt med i tv-oversikta bakerst i lokalavisa, for hun introduserte oss for episode to. Og for at vi skulle forstå sammenhengen, fortalte hun litt. Om Edmond Dantès som blei slengt i fengsel og svømte i land og vant masse penger og endra utseende ved hjelp av operasjoner. Og nå skulle han finne de gamle vennene sine. Jaha, tenkte jeg (æsj, da er det sikkert klein homseporno, roper Peer til Martin eller omvendt).

Vi begynner å se på. Episode to av "Greven av Monte Cristo". Det skurrer på kassetten. Lyden er lav. Bildet flimrer. Og det er stort sett bare mørkt. Noen brøler lenge på fransk. Og den nynorske underteksten henger etter eller er litt i forkant, vi veit ikke. Svært lite gir mening. Så dukker det opp et ansikt, et sint ansikt. Og så ringer det ut.

Merk at dette ansiktet som dukker opp - det er mitt første møte med Gérard Depardieu. Jeg konkluderer derfor med at den nevnte operasjonen, den plastiske operasjonen, tydeligvis, må være nesa (venninna mi er enig). Den er nemlig veldig stor og stygg og skeiv, og når vi går hjem fra skolen lurer vi på om det er plastilina eller voks eller om den er limt på eller om han faktisk har gjort det på ordentlig, for den så ganske ekte ut. Læreren viser episode tre ved en seinere anledning (vi gjentar diskusjonen). Og enda en episode noen uker etter det (nå er denne nesa gammelt nytt). Jeg skjønner ikke bæret og synes at franske tv-serier er dritdårlige - med en fjortenårings intense alvor.

Hele poenget med denne historia er faktisk ikke at jeg blei positivt overraska over boka (skulle utrolig lite til), men at jeg og venninna mi fikk et voldsomt sjokk da vi i en seinere fransktime møtte Gérard Depardieu på nytt, denne gangen som Obelix. Hva i alle dager, sa vi (jævlig kult med Obelix og Asterix og sånn, roper Peer ironisk. Kanskje det blir noe knullings, de er jo definitivt homo, akkurat som deg, roper Martin (kanskje unødvendig å legge til at Peer og Martin har krangla)). Har han beholdt nesa, sier jeg. Har han ikke operert seg tilbake, spør venninna mi. Var det ikke plastilina eller voks likevel? Hvem er det egentlig som gidder å operere seg for å få ei så stygg nese? Klumpenese! Også for ei rolle? Kanskje han gjorde det fordi han trengte stor nese til rolla som Obelix også, sier venninna mi. Ja, kanskje det? To roller, da, altså.

Vår forferdelse og indignasjon var stor, såpass stor at jeg ikke husker noe av Asterix-filmen. Vår medfølelse var omtrent ikke-eksisterende, og vår forståelse var, om mulig, enda mindre. Og det tok flere år før vi fant ut at Gérard Depardieu faktisk ser sånn ut i virkeligheten og at han ikke er operert. Såvidt vi veit.

mandag 10. oktober 2011

Føling i akademia

Det er snart midten av oktober, hvilket betyr at jeg straks er halvveis i enda ett semester. Herlig! Men arbeidsbyrden er såpass stor at jeg ikke helt kan glede meg over det; det er noe med det å kunne se lyset i enden av tunnelen. Min tunnel er utrolig lang, svingete, stigende, synkende og kronglete, og helt uten lys, jeg kjører mest på måfå, er sikkert over den gule stripa mesteparten av tida, og bilen har noen riper i lakken etter ymse sammentreff med andre biler, autovern og betongvegger. Ja, det er i alle fall sånn det føles.

Jeg har fire oppgaver igjen før eksamen, to store, en middels og ei lita. Alle eksamensøvingsoppgavene må leveres og bestås hvis jeg skal kunne ta eksamen. Og noen av dem teller med i den endelige karakteren, også. Jeg opplever at jeg konstant blir vurdert, men av hvilken grunn og til hvilken pris? Alle oppgavene gjør at jeg ikke fokuserer på pensum, som er interessant, men komplisert. Jeg leser med mindre nærvær fordi jeg veit jeg blir drilla etterpå og kan slå opp i boka da. Det gjør at jeg ikke lærer ting ordentlig, sjøl om det er det motsatte som er intensjonen, altså at studentene gjennom oppgavene lærer stoffet enda bedre.

Men hvorfor skal alle studenter gjennom oppgaver hele tida, hvorfor er det ikke som før, med kun én eksamen? Min teori er at det er alt for mange som stryker, og at studiestedene da mister statsstøtte, som jo gis per uteksaminerte hode. Å tape penger egner seg dårlig når en driver butikk, og det er jo som kjent det de fleste studiestedene her i landet primært driver med. Da er det bedre å drille studentene i eksamensrelaterte oppgaver i hele studieperioden, sånn at flest mulig får ståkarakter. Men er det ikke egentlig å lure seg sjøl? Når studentene kun prøves i oppgaver i eksamensform, altså konstruerte oppgaver, isteden for å få mulighet til å sette det de leser og lærer ut i praksis og hente eksempler fra det virkelige liv, blir jo kunnskapen kun sittende (hvis den blir sittende) i eksamensform. Ikke alle klarer å overføre dette til det virkelige liv. Og da er vi like langt (eller kort). Hvem vil vel ansette folk som har flotte cv-er, massevis av studiepoeng og hauger av eksamener, men som egentlig ikke KAN noe? Dessverre kan det virke som om det er ganske mange.

I tillegg til disse eksamensoppgavene, kommer den nitidige evalueringa. Vi som studenter blir konstant evaluert og vurdert, både som gruppe og som enkeltindivider. Faglig progresjon blir målt. Arbeidsinnsats og evne til problemløsing like så. Og sjølsagt får vi karakter på oppgaver og eksamener, og skriftlig vurdering når semesteret er slutt. Men vi skal jammen meg også evaluere.
Vi, som er studenter, som egentlig ikke kan det vi skal lære, vi skal evaluere studiestedet, foreleserne, fagplanen, pensum, studiets oppbygging, oppgavene, hvordan det hele sitter sammen. Vi blir bedt om å rangere, gi karakter, terningkast, skrive kommentarer. Vi skal ta med smitt og smule, hva vi synes, hvordan vi reagerer, hvordan vi føler.

Hva jeg føler? Jeg er student, jeg skal ha respekt for foreleserne mine og for studiestedet. Jeg skal gjennom det løpet en kompetent førsteamanuensis, professor eller doktorgradsstipendiat legger opp for meg. Jeg skal stole på at de, som fagpersoner, som godt utdanna, profesjonelle og voksne mennesker, veit best. Hva jeg føler kommer så himla langt ned på lista. Jeg skal ikke føle. Det skal ikke være rom for føleri-følera i akademia. I alle fall trodde ikke jeg at det var tid til sånt. Det er nemlig det faglige som skal være i fokus, ikke enkeltmenneskers reaksjoner, misforståelser og eventuelt tullball på usaklig grunnlag. Hvis lista skal legges helt ned, helt ned til der hvor vi driver og føler, da kan jo alle studere, ta høyere utdanning. For alle føler. Og alle kan føle at ei oppgave er vanskelig eller dum. Og hvis flertallet føler det, da er det best å fjerne oppgava. Ellers er det jo alt for mange som stryker. Men vent! Det er jo sånn det er.

Hvem er det som har bestemt at høyere utdanning er for alle? Hvem er det som har bestemt at lista skal legges så langt ned at til og med onkel Kåre på over førti år, som knapt klarte å fullføre ungdomsskolen og som har jobba svart hele livet, kan ta emner ved universitetet? Hvem er det som raserer det norske, tidligere velfungerende, utdanningssystemet? Og hvor er alle de som skal reagere, si at de ikke finner seg i det, hvor er professoren på 68 år som ikke tolererer å bli vurdert av jyplinger på 22, det er jo hun som kan stoffet, hvor er læreren på 45 som slutter i protest? Jeg aner ikke. Slike historier ties ned, fortrenges. Det kan nemlig såre noens følelser.

tirsdag 4. oktober 2011

Ti bøker alle andre enn meg har lest

Vi har vel alle noen titler hengende over oss, som vi ikke vil ta i med ildtang av ymse årsaker. Tar vi feil? Er vi fordomsfulle og sta? Skjuler det seg virkelig en poetisk perle bak det glossa omslaget? Er krimboka mer enn teit underholdning? Er mursteinen virkelig så tørr og uengasjerende som den ser ut til? Skulle jeg ha lest den? Eller er det alle andre som har dårlig lesesmak? Jeg er fullstendig klar over at jeg kan ta feil og at bøkene egentlig er lesverdige. Overbevis meg om du kan! Ei morsom lita liste, synes jeg, rappa fra Line. Her er mine ti bøker, som alle andre enn meg har lest - både på godt og vondt.

1. Ligge med grønne berlinerkrepser
Den observante vil se at dette egentlig ikke er en boktittel, snarere tre: Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger, alle fra Anne B. Ragdes herlige griserøkterunivers. Eller? Hva veit jeg, jeg har ikke lest ei side. Jeg har derimot lest Jeg vinket ikke, jeg druknet, og den likte jeg virkelig ikke. Og om Neshov-trilogien er noe i nærheten av den, vil jeg absolutt ikke bruke mine få og verdifulle lesetimer på sånt ræl. Mulige årsaker: jeg har, av en eller annen grunn, en innebygd motvilje til all populærlitteratur, særlig akkurat når det er populært. Jeg får helt nok og blir rett og slett irritert når enda en begynner å mase. Det har også sammenheng med mine mange år i bokhandelbransjen, hvor jeg pakka ut, stabla, solgte og pakka inn bok etter bok etter bok. Når dagen endelig var over, trengte jeg å ikke se de samme omslagene og ryggene og forsidene hjemme.

2. Da Vinci-kjøpe-koden
Og sammen med denne kan jeg føye til alle andre titler av Dan Brown. Har ikke lest, og vil ikke lese. I mitt fordomsfulle hode er han en spekulativ kvasihistoriker som gjennom dårlig språk formidler kleine fantasihistorier om kristendommen. Er det feil? Ja, jeg har sett filmen, riktignok lenge etter at den kom, og det var jaggu ingen høydare. Da jeg jobba i bokhandel var dette ei bok som stadig blei etterspurt. Sammen med "Har dere Brown-boka" kom ofte også spørsmålet om jeg hadde lest den. Hver gang jeg svarte nei blei folk svært overraska. Mange ville også vite hvorfor, noe som et par ganger resulterte i at folk ikke ville kjøpe boka likevel. Men jeg kunne jo ikke stå der, midt i julekaoset, og si, rett foran sjefen min, alle kollegaene og alle kundene, at jeg ikke setter pris på dårlig underholdningslitteratur og at jeg synes det virker som om Robert Langdon er ei blære (jeg leste baksideteksten). Derfor begynte jeg å juge. Standardfrasen blei "Den er skikkelig spennende, asså. Skal den pakkes inn?". Jeg fikk fred, sjefen var fornøyd og bøkene solgte som bare det.

3. Min sosialpornografiske kamp
Fra ei fiktiv blære til ei virkelig blære: Karl Ove Knausgård. Bøkene om hans forferdelig smertefulle ferd gjennom livet, der han drikker og banner, røyker, griner, småkrangler, har seg med både smårips og gamle kjerringer, er utro, skribler og tror han er kul der han lirer av seg Adorno og andre jålebukker, blir pappa og er på grusomme trilleturer og stadig er under trusselen av Hverdagslivet, Middagslaginga og Bleieskiftet, appellerer absolutt ikke. Makan til kleinere dagboknotater skal en leite lenge etter. Men, igjen, jeg har ikke lest, så dette kan være feil (og svært respektløst).

4. A. S. Byatt
Ikke ei bok, men en forfatter: eg har på følelsen at alle, ALLE, bortsett fra meg, har oppdaga og lest og kosa seg med denne gamle dama og de mange fantastiske bøkene hennes, særlig gjennombruddsboka Besettelse og seinest Barnas bok fra i sommer. Jeg vil og! Her har jeg faktisk ingen god unnskyldning for hvorfor jeg ikke har lest, de to beste blir: a) jeg har ikke hatt tid og b) jeg eier ingen bøker av henne. Men jeg kan jo gjøre noe med det siste. Det er snart jul, sier jeg bare.

5. Rosens navn
Denne boka har jeg hatt lyst til å lese utrolig lenge, og jeg har vært nære ved å kjøpe den flere ganger. Årsak til at den ikke blei med hjem i handleposen: de gangene jeg har kommet over den, har den vært i pocket. Jeg forestiller meg at ei så stor, tjukk og god bok blir fryktelig stygg i pocket. Jeg vil ha en ordentlig utgave. Og så havna det hele litt ute i periferien. Årsak til det: filmen med samme navn med en viss stiv herremann (Connery) og naken unggutt (Slater) og de mange, mange, mange rare og stygge munkesveisene. Enklete scener og frisyrer fra filmen sitter som støpt på netthinna, og jeg er redd det kommer til å plage meg underveis i lesinga. Derfor er jeg kanskje tjent med å vente litt til. Eller er Umberto Eco så god at sjøl stygt hår blir fortrengt?

6. Tyggisdamene Samartin og Hislop og Kinsella
Igjen ikke ei bok, men hele tre forfattere. Og disse har i alle fall nesten alle andre enn meg lest! Men jeg har ikke den minste lyst til å lese noen av dem. Jeg forestiller meg at dette er svake forfattere som luller i vei med såkalt storslått dramatikk og en haug med skandaler og avsløringer og halvkomiske-halvromantiske episoder, som ikke akkurat er med på å motbevise at kvinner, som gruppe i sin helhet, er kjøpegærne, elskovssugne, underlegne, uansvarlige, forvirra og desperate etter bekreftelse fra et konstant nærværende mannlig dominerende petimeterblikk. Eller på godt norsk: husmorporno. Sikkert helt på viddene.

7. Don Quijote
Men denne boka vil jeg lese! Alle andre har jo lest den for utrolig lenge sida. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke har gjort det. Den virker spennende og interessant! Jeg begynte sånn halvveis for ei stund tilbake, men på grunn av eksamenskjør blei den ikke prioritert. Og det er ei bok en må prioritere, opplever jeg. Dens tid kommer nok. Inntil da kan jeg gjerne motta argumenter på hvorfor den bør rykke opp i lesekøen.

8. Gubbehaugen Aksel, Agnar og André
Ja, med etternavn Sandemose, Mykle og Bjerke. Unntatt et utdrag, ei klein novelle og noen barnerim, har jeg fortsatt til gode å lese romanene som er skrevet av disse modne karfolka. Jeg veit at jeg burde. Alle andre har jo. Men jeg har ikke egentlig så lyst... De er liksom litt utgått på dato.

9. Kristin Lavransdatter
Det er rett og slett kleint at jeg ikke har lest ut trilogien enda. Jeg begynte i sommer, og jeg hadde en god leseropplevelse med Kransen. Men så har jeg ikke surra meg til å lese mer, og jeg både bør og vil. Her er det tidsunnskyldninga som står sterkest, sammen med det at boka er blitt fast inventar på skrivebordet mitt. Ser ikke tittelen for bare bøker eller noe. Uansett, fy og skam, skjerpings, skal leses før nyttår så jeg endelig kan være med å diskutere den, jeg også.

10. Delt sisteplass: lyst og ulyst
Lyst: her kan jeg egentlig bare ramse opp alle godbøkene og godforfatterne som absolutt alle andre enn meg har lest, og som jeg er litt snurt over at alle andre enn meg har lest. Som for eksempel Doris Lessing, Muriel Barbery, Vera Henriksen, Tove Janson, Tove Ditlevsen... Men jeg har dem i hylla, så de er ikke glemt.

Ulyst: Paulo Coelho og Kahil Gibran og Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel og Himmelske samtaler og sånne greier som det der. Klarer ikke å interessere meg sjøl om alle andre leser og er begeistra og misjonerer ivrig og liksomdiskuterer og kjøper og gir bort over en lav sko. Går jeg glipp av noe? Eller er ikke gresset så eviggrønt på den andre sida likevel? For å si det sånn; jeg leser heller Tor Åge Bringsværds Samtaler med svart hund.