tirsdag 28. juni 2011

Innbudte og ubudne gjester

Mitt første møte med forfatteren Merethe Lindstrøm (f. 1963) kom helt på tampen av juni, med novellesamlinga Gjestene fra 2007. Og det er jeg faktisk litt flau over. Lindstrøm debuterte for snart 30 år sida, i 1983, og har siden da jevnlig utgitt både romaner og novellesamlinger. Min utgave av Gjestene er fra det fjerde opplaget av boka, noe som både er utypisk for novelle-samlinger generelt og for en kvinnelig ikke-kommersiell forfatter som Merethe Lindstrøm. Det er kanskje derfor det tok meg såpass tid å "oppdage" henne? (Her er det vel på sin plass å nevne at Lindstrøm med Gjestene var nominert til Kritikerprisen i 2007 for beste voksenbok og innstilt til Nordisk Råds litteraturpris i 2008.) Etter å ha lest ut boka skulle jeg ønske at jeg hadde vært litt raskere ute med å "finne" Lindstrøm, og jeg har allerede bestemt meg for å låne med meg noen av hennes tidligere utgivelser ved neste bibliotekbesøk.

Gjestene er som sagt ei novellesamling. Boka består av sju noveller fordelt på 188 sider; lange, ville noen kanskje tenke. Men egentlig ikke. I fortellingene er det mye luft, både visuelt og i teksten. Det gir hver novelle pusterom, og tekstene er befriende tomme for anmasende og jagende spenningstopper. Bruken av pauser, luft, blankelinjer og avsnitt gir også leseren en mulighet til å sette ned lesetempoet og til å kjenne etter, til å være med i teksten. Når det er sagt, så må det absolutt ikke misforstås: novellene til Lindstrøm er på ingen måte uspennende. Hver tekst har trykk og intensitet, tilstedeværelse, kraft og undertekst, og er prega av kontraster som ro-uro, sagt-usagt, før-nå, nærhet-distanse.

Novellene har mye til felles, men står også sterke hver for seg. Jeg ønsker ikke å avsløre handling for fremtidige lesere, derfor vil jeg skrive mer generelt om samlinga framfor å gå inn på hver enkelt fortelling. Mange av novellene formidler en slags stillstand, sjøl om det absolutt er bevegelse i tekstene, både på et mentalt og et fysisk plan. I en av tekstene formuleres det som å være under vann, en annen variant er å være i et vakuum. Jeg fikk nemlig en vakuumlignende følelse underveis, en følelse av trykk, kraft og stillhet. Og ikke nødvendigvis en behagelig stillhet, men en stillhet prega av det usagte, det hemmelige, det fordekte.

Novellene veksler elegant mellom et nåtidsplan og et fortidsplan; noe erindres, gjenfortelles, gjenoppleves. Det dreier seg om noe en plutselig kommer på, noe som er sårt eller opprørende, eller hendelser det er vanskelig å jobbe igjennom på egenhånd. Det involverer mennesker som står hovedpersonene svært nært, mennesker en trodde en kjente og mennesker en absolutt ikke kjenner. De tidligere hendelsene er med på å belyse novellas hovedperson eller jeg-personens (det veksler fra tekst til tekst) liv på nåtidsplanet, samtidig som de reflekterer noe av hvem hovedpersonene har vært og er. Det er håndverksmessig veldig solid og godt.

Jeg opplever at de litterære skikkelsene er ulike, men likevel like: alle novellene i boka er fortalt lavmælt og intenst og menneskene har sånn sett samme utsigelsespunkt uansett om de er kvinner eller menn, unge eller gamle, med eller uten navn. Betrakteren, eller fortelleren, har alltid en sterk tilstedeværelse. Det som sies er på flere måter tilsynelatende uviktig, men har likevel et svært avgjørende innhold. Personene snakker ikke med samme stemme, men de er tydelig etablerte innafor samme univers, som er et troverdig og gjenkjennelig univers. Likheten novellene i mellom, for eksempel over temaet utroskap (og at det er mange ulike former for utroskap), gir tekstene en rød tråd. Det gjør at novellesamlinga blir slutta om en helhet, men er egentlig unødvendig. Hver novelle er solid nok aleine.

Tematikken spenner vidt, foruten utroskap opplever jeg at det i stor grad handler om relasjoner og kommunikasjon. Det er den vanskelige balansen mellom avvisning og bekreftelse, det handler om grunnleggende behov, om sorg og om savn. Og det er ikke alltid denne følelsen er artikulert hos hovedpersonen, den ligger isteden under i teksten og presser. Jeg har stor sans for hvordan Lindstrøm får fram følelsen hos meg som leser uten at orda står på trykk. Tidligere har jeg nevnt at novellene er prega av kontraster. Det gjelder også på det tekniske planet, for eksempel i nettopp dette forholdet mellom overflate og undertekst. Det er spennende å se hvordan novellene bølger opp og ned i takt med personene.

Av enkelttekster ønsker jeg å framheve "Under", som for meg nærmest var et realistisk mareritt. Novella er angstskapende, vemmelig og forferdelig virkelig. Det er kanskje også den teksten hvor den ytre spenninga dirrer sterkest, og er en kontrast til hovedpersonens indre. "Vederlag" likte jeg veldig godt, den er sår, inderlig og forståelig. Lindstrøm viser så godt hvordan fortida, det usagte og det problematiske kan ligge midt i, være seg et rom eller et parforhold, og være helt umulig å ta tak i. Og ikke minst hvordan tilfeldighetene så lett kan avgjøre hvordan framtida blir.

Innvendingene mine er få denne gangen, faktisk er det bare én: jeg liker ikke så godt måten novellene blir avslutta på. Det er som om forfatteren (eller forlaget?) føler behov for å "knyte igjen sekken", gi en konklusjon, en forklaring, eller på en eller annen måte oppsummere teksten, følelsene, tankene og hovedpersonen. Og det er det absolutt ikke er behov for. Jeg hadde lett godtatt om novellene hadde slutta mer åpent, mer hengende.

- Vi er bare gjester her, sies det i boka. Både den setninga og bokas tittel fikk meg til å tenke lenge på hva det vil si å være gjester i noen andres liv. Vi er det jo hele tida, alle sammen. Enten som knapt synlige statister langt unna, eller som helt nære, kanskje pågående og skremmende bifigurer. Vi besøker til stadighet andres virkeligheter, andres liv, og spiller roller. Ofte tar vi rollene, andre ganger får vi dem tildelt. Konteksten gir oss en pekepinn om hva og hvordan vi bør agere. Noen ganger setter vi sterke spor. Andre ganger er vi som pust. Og noen ganger, helt magisk, begge deler på samme tid. Men det såreste og vanskeligste av alt er å være gjest i eget liv. Alle disse menneskene skildrer Lindstrøm, helt nært og sant. Og veldig gjenkjennelig.

lørdag 25. juni 2011

Inn i mørkets hjerte, og ut igjen

Fra Raymond Chandlers spradebasse Philip Marlowe til Charles Marlow er det reint visuelt ikke store avstanden når det gjelder etternavnet, det er jo kun en enkelt e som mangler. Uten fornavnet er det kanskje nok til at noen spør seg om det kan være en skrivefeil, mens andre knapt legger merke til det. Men hvis jeg kan avsløre at Charles Marlow blant annet dukker opp i en tredelt roman fra 1899 (utgitt som bok i 1902,) skrevet av en polsk-engelsk forfatter som egentlig het Józef Teodor Konrad Korzeniowski (1857-1924), begynner det vel å demre for mange hvilken tittel, og hvilken Marlow, det er snakk om. Og da er det kanskje unødvendig å påpeke at avstanden mellom Marlowene er stor.

Grunnen til at jeg nevner dette er sjølsagt fordi jeg for kort tid sida leste om nettopp Philip Marlowe, Chandlers spreke og tøffe privatdetektiv. Og nokså tilfeldig er jeg nå altså akkurat kommet levende vekk ifra Charles Marlows selskap, noe som er mer enn en kan si om mange andre som opptrer, mer eller mindre som statister, i den intense og knappe Mørkets hjerte. Sprek og tøff kan kanskje til nød passe som en del av en mer fyldig karakteristikk av Charles Marlow, men jeg ville nok primært valgt andre ord. For eksempel skremt og desillusjonert. Og på randen av galskap og død når han endelig kommer seg vekk fra den mystiske Kurtz.

Romanen er som sagt ganske kort, min utgave er på like over 130 sider. Den er delt inn i tre lange kapitler, hvor det siste er enda litt stuttere enn de to foregående. Romanen fortelles i førsteperson av Marlow, men refereres til oss lesere via en navnløs jeg-person som lytter til Marlows fortelling ombord på ei seilskute som ligger midt i Themsen, mens han, Marlow og noen andre sjøfolk venter på at tidevannet skal snu. Marlow snakker nesten uten avbrytelser om sine opplevelser noen år tilbake i tid, om da han hadde et oppdrag i Kongo og seilte oppover Kongoelva, hvilket er løselig basert på Conrads egne erfaringer både som sjømann og fra det grusomme belgisk Kongo.

Og kort oppsummert er det også det som er bokas handling: Marlow seiler opp, og etterpå ned. Men det er et ganske annet menneske som seiler ut av mørkets hjerte enn det som seilte inn. Et menneske som er sterkt prega av det han har sett og hørt. Og ikke minst er han prega av Kurtz, som har styrt en egen stasjon i Kongos midte alt for lenge. Sjøl om Marlow ikke reflekterer så mye over det han hører og ser, og sjøl om forfatteren i liten grad feller noen dom over de litterære skikkelsene og deres handlinger, er kritikken av kolonialisme, makt og slaveri tydelig.

Hvem er så hovedpersonen i denne romanen? Det er lett å svare at det er Marlow, det er jo han som har opplevd, og det er han som forteller. Men store deler av boka dreier seg om Kurtz, eller om Marlows forventninger til Kurtz, en mann Marlow ved fortellingas begynnelse ikke har møtt, bare hører om fra fjern og nær, som et sus gjennom de mørke, klamme skogene i Kongo. Derfor er det kanskje mer korrekt å si at boka har to hovedpersoner. Kurtz er sagnomsust, han er misunt, han er en trussel, han er enestående. Og i sin jakt på elfenben skyr han ingen midler. Men hvem han egentlig er, og hva han egentlig gjør eller har gjort, får en aldri riktig tak på. Skildringene av hva Marlow ser og opplever peker i retning av manipulasjon, hersketeknikker og voldsom brutalitet, men vi får svært få fakta. Derfor foregår dette grusomme, dette som er mørkets hjerte, primært i leserens hode. Boka viser "bare" hvordan en blir av å leve så på kant med alt som er danna og sivilisert, og hva som skjer når en slutter å behandle mennesker som mennesker.

Jeg blei overraska over hvordan boka er skrevet. På overflata er det tilsynelatende ingenting som hender, men ei uro ligger hele tida under og presser. Enkelte partier er skrevet med en veldig kraft, og en føler at det bygger seg opp mot noe. Derfor blir jeg skuffa når dette "noe" gjentatte ganger ikke kommer, og når det som faktisk står verken er sjokkerende eller særlig overraskende, sett med moderne lesebriller. Boka har beklageligvis flere antiklimaks, sjøl om den er særegen og intens. Jeg blei også skuffa over at leserne får et så snevert innblikk i situasjonen ved den øverste stasjonen, og i hvem Kurtz er. Det hadde vært interessant, og spennende, å få vite mer.

Jeg ser hvorfor dette var oppsiktsvekkende i 1899, da historia blei trykt i Blackwood's Magazine, og i 1902 da den kom ut som en roman. Men i dag er vi så herda av brutalitet og grusomhet fra vi er nokså små, vi får det rett i fleisen med aviser, nyheter, serier og film, det blir "dagligdags" og mange av oss tenker ikke over det. Det er ikke mulig å gjemme seg unna, ikke mulig å ignorere at det til stadighet finnes bilder av lik, skildringer av overgrep og snutter av brutal gatevold på internett. I Conrads samtid levde folk mye mer beskytta, og særlig det britiske aristokratiet eksisterte i sin egen boble. Mange av dem mente helt alvorlig at de var mye bedre mennesker, mer menneskelige og viktigere enn alle andre, særlig viktigere og bedre enn alle de "primitive svartingene fra Afrika". Der britene har brukt mye tid på å legitimere sine egne handlinger, som for eksempel å måle hodeskaller, river Conrad raskt ned. Og det er klart det gjør inntrykk. Men dessverre et mye svakere inntrykk enn forventa.

Romanen glir mellom fortellertidspunktet og fortid på en nesten umerkelig måte, akkurat som Kurtz glir fram og tilbake mellom virkeligheten og sin konstruerte virkelighet. Det er teknisk godt gjort, og det er solid. Marlow er mer eller mindre en slags deltakende tilskuer, han observerer mest, men unngår å protestere på det som vekker ubehag, og konfronterer ingen underveis. På den måten får forfatteren fram hvordan umenneskelige forhold kan forekomme, og hvordan katastrofer kan skje. Tankene mine går til Hitler, talene og massesuggesjonen i mellomkrigstidas Tyskland. Conrad verken legitimerer eller unnskylder, men han forklarer en del av mekanismene som kan ligge bak ved å bruke Marlow som et levende eksempel. Han glir nesten ubevisst inn i rolla som Den hvite mann, som en hersker.

Sjøl om kolonitida er over, og belgisk Kongo ikke lenger er et faktum, mener jeg at Mørkets hjerte fortsatt er relevant for oss som lever i dag. Vi må bare se forbi det at boka, for oss, mangler sin samtidige slagkraft, og gå inn i teksten, se på hva det faktisk står, hva forfatteren faktisk skildrer. Det kan være med på å gi oss perspektiv og bevissthet rundt hva det vil si å utnytte andre land og andre mennesker, noe som dessverre fortsatt forekommer, både langt unna og helt nærme.

torsdag 23. juni 2011

En lettlest taxitur

Det er julaften og B.A. Beckström blir 92 år. Det er langt mer enn gjennomsnittet! Gjennomsnitt er nemlig noe B.A. Beckström veit alt om, etter er lang og altoppslukende karriere i Statistisk Sentralbyrå. Og B.A. Beckström er unormalt opptatt av kurver og grafer, særlig de som viser den norske sosialdemokratiske velferdsstatens ustoppelige vekst gjennom hele det forrige århundret. Men det er 22 år sida B.A. Beckström blei pensjonert. Og hjemme i leiligheten finnes bare han og et gammelt furugolv som begynner å bli slitt. Hvordan kunne det skje?

Midt i juleforberedelsene, på sjølveste julaften, ringer telefonen. Det er et halvt år sia sist. B.A. Beckström lurer på hva naboen vil tenke, si, sånn som det kimer inne hos han! Men kanskje han ikke hører det, der han står og pisser? Tilslutt tar B.A. Beckström av røret og svarer. Tante Åsta er innlagt på et sjukehus i H i Sverige. Tante Åsta, som i alle år har vært sjefen i familiekonsernet Beckström, et stort selskap som driver med trevirke et sted djupt inni de svenske skogene. De hogger og høvler, foredler og lakker, lager møbler, panel og golv. Furugolv. Og B.A. Beckström er arvinga, den ufrivillige arvinga, til det hele. Han må reise til Sverige, sjøl om ribba, tynnribba på tre kilo, allerede ligger til tining. Han får ta den med seg. B.A. Beckström ringer etter taxi.

Romanen Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu av Edmund Austigard kan på flere måter beskrives som en slags litterær roadmovie. Det er få personer med. Reisa er lang og foregår både på det fysiske og det psykiske planet. Underveis oppstår konflikter og komiske situasjoner, noen nesten-kriser og noen åpenbaringer. Veien, sjølve reisa, er en del av målet, men det skjønner ikke de reisende før de er på god tur over svenskegrensa. Det er kort mellom B.A. Beckströms mange erindringer og i perioder et godt stykke mellom det jeg vil kalle virkelig, viktig nåtid. Og akkurat det er for meg ett av bokas hovedproblemer: ingenting virker egentlig viktig. Det er såpass mye fjas at det blir overfladisk, og såpass lite gjenkjennelig at det blir fjernt.

B.A. Beckström og taxisjåfør Ali suser avgårde på snødekte veier uten særlig mål og mening bortsett fra å nå sjukehuset i H i Sverige før tante Åsta dør. Men retninga endres flere ganger underveis, slik at mannfolka "tilfeldigvis" slumper borti noen kvinnfolk på en bensinstasjon. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i denne boka - noe statistiker B.A. Beckström burde reagere på, men ikke gjør. Romanen er veldig forutsigbar i hovedlinjene (f.eks. med tanke på hvordan Torgny og B.A. Beckström har noe med hverandre å gjøre), men mer overraskende når det kommer til enkeltkapitler og flere ulike scener. Det er også der en finner det fornøyelige. Men B.A. Beckström er ikke så opptatt av hva som er morsomt og ikke, han er mest opptatt av å erindre og å fantasere. Og å fortelle om kunsten å danse på furu, en kunst han lærte av onkel Oscar.

B.A. Beckström streber på alle måter etter å være et helt vanlig gjennomsnittsmenneske. Derfor bekymrer det han at han er blitt 92, det er til og med nesten utafor standardavvika! Men han er ikke et gjennomsnittsmenneske. Og her mener jeg at forfatteren gjør en av bokas største feil: isteden for å la B.A. Beckström være litt ordinær, litt vanlig, litt gjenkjennelig, lar han hovedpersonen være steike snål på alle områder. Han er for eksempel unormalt opptatt av det som til enhver tid er det gjennomsnittlige (dette kan også forklares ved at B.A. Beckström er en skikkelig fagidiot). Men han er også veldig opptatt av hva alle andre vil tro, tenke, si og mene om han dersom han gjør sånn eller slik. Han er opptatt av hvordan folk reagerer, når han, en enslig mann på 92 år, kjøper med seg ei trekilos tynnribbe hjem på julaften, og føler at han må forklare seg for kassadama.

Men mest av alt er han opptatt av furugolvet hjemme. Av hvordan han lenge bodde på flisene i gangen for å ikke slite unødig på furua. Han innførte regler - strenge regler - som han måtte følge for å unngå golvslitasje. Han har byksa opp på, og falt ned fra, ymse møbler for å skåne golvet. Han har til og med bygd ei provisorisk stige i gangen så han skal slippe å tråkke på golvet. Alt dette, og mer til, gjør B.A. Beckström til en høyst underlig - og unormal - skrue. Det hele blir fortalt på en nokså underholdende måte, men hele veien på samme måte (i tredjeperson, tett på B.A. Beckström, men likevel med stor distanse). Derfor blir det monotont, tamt og tomt. For B.A. Beckströms liv er tomt. Og kontrasten blir for stor når forfatteren kliner på med heisaturen til Sverige og alle furugolvopphenga til både onkel Oscar og B.A. Beckström. Veien til tragedie er kort. Og på mange måter er det nettopp det denne boka er: B.A. Beckströms tragedie.

Nynorsken til Edmund Austigard ligger svært tett opp til bokmålet og er lett å lese. I grunn er det ikke motstand på noe plan i denne boka, det glir friksjonsfritt fra kapittel til kapittel, som om Edmund Austigard bevisst har strømlinjeforma stoffet og høvla medtres hele veien. Det gjør at det blir tamt. Og å konsekvent omtale B.A. Beckström som B.A. Beckström skaper en unødvendig distanse som fører til at jeg som leser aldri er med i taxien. Det gjør at det blir tomt. Jeg skulle ønske at det var noe her, noe å fundere på, stille spørsmål ved, men det hele går som en leik, som en dans, over furugolvet. Er det fordi forfatteren prøver for hardt?

Jeg må innrømme at jeg gikk til innkjøp av boka etter et møte med forfatteren, hvor han på en veldig sympatisk og morsom måte fortalte om den første boka si, B.A. Beckström, furugolvet og skriveprosessen. Austigard er svært god til å lese, fortelle og reklamere for seg sjøl. Men dessverre var mine forventninger for høye, og jeg har dermed endt opp med å bli skuffa over denne skrøna. Ja, for det er det det er, ei skikkelig skrøne, som Austigard beklageligvis ikke klarer å gjøre interessant nok, eller sann nok.

onsdag 22. juni 2011

Studiesommer

En skulle tro at studentlivet var så å si ikke-eksisterende i sommerferien. Og til en viss grad stemmer det jo, det er verken pensum må leses, oppgaver som må leveres eller prøver som må tas, i alle fall ikke for oss som ikke benytter oss av muligheten til å gå på sommerskole. Men sjøl om eksamen er avlagt og en i teorien er både ferdig og "fri", er det likevel en del som må gjøres. For de som ikke søkte om opptak til høyere utdanning i mars eller april, er det mange frister som går ut i juni, juli og august. Lån og stipend må søkes av de fleste (så tidlig som mulig, i følge Lånekassen), og eventuelt må en også søke om studentbolig, hvis en skal flytte på seg. Omslagsark og vitnemål og annen informasjon skal sendes inn. Studieplaner skal bekreftes eller avkreftes. Og så skal jo eksamens-resultatene komme.

Jeg er mest opptatt av det siste. Begge mine studiesteder har, for lenge sida og med brask og bram, erklært hvilke datoer de kommer til å ha resultatene klare. Det nærmer seg faretruende fort. Og jeg har ikke hørt et kvidder. Og faktisk så ligger heller ikke de famøse datoene ute på intranettene lenger, er det et tegn på at det ikke går på skinner, denne gangen heller? Til det "beste" studiestedet mitt har jeg store forhåpninger om at alt er som det skal og at alle får svar, karakterer og begrunnelser på fredag. Sist gang var de nemlig over ei uke i forkant med eksamensresultatene. Men til det andre studiestedet har jeg svært liten tillit, og blir i det hele tatt veldig imponert dersom jeg får vite noe som helst før midten av juli. Forrige gang brukte de omtrent to måneder på å gi tilbakemelding.

Å studere ved to ulike universiteter er, som jeg tidligere har skrevet, både en fordel og en ulempe. Det verste er at det er så stor forskjell på studiestedene, og at jeg som student må operere med to høyst ulike sett med standarder, regler og normer. Jeg må akseptere at ting blir gjort svært ulikt, dessverre ofte i hver sin ende av skalaen hva som er effektivt og ineffektivt, godt og dårlig. Og forskjellene gjelder alt. Fra hva kursene koster, semesteravgift og pensum, til kvaliteten på undervisinga, type undervisning, veiledere, oppgaver, krav til oppgaver, eksamen og så videre. Et, for meg, talende eksempel er veiledertjenesten: ved universitet nummer én sendte jeg inn ei oppgave til gjennomsyn på torsdag, og fikk svar på fredag. Ved universitet nummer to sendte jeg inn noen formelle spørsmål angående ei oppgave på fredag, og fikk svar på torsdag - hele tretten dager etter at jeg sendte e-posten min.

Derfor er det ekstra godt med ferie nå, særlig fra universitetet hvor det er litt hipp som happ hva som blir gjort og ikke, og en som student virkelig må stå på for å i det hele tatt få kontakt, være seg på e-post eller telefon. Men sjøl om jeg ikke er så veldig fornøyd, kommer jeg til å fortsette til høsten. Det er noe med det å fullføre det en har begynt på. Og jeg har dessuten alltid et håp om at det blir bedre, en eller annen gang...

søndag 19. juni 2011

Hardkokt fra Hollywood

Philip Marlowe er en barsk, brysk og særdeles mandig privat-detektiv med base i Los Angeles. Han har nylig mottatt en henvendelse fra den gamle, nokså sjuke og veldig rike general Sherwood. Marlowe nøler verken med å påta seg oppdraget eller å besøke generalen, sjøl om døtrene hans, Vivian og Carmen, begge har frynsete rykter. Og det er også dem oppdraget i første omgang ser ut til å gjelde. Generalen blir forsøkt pressa for penger på grunn av yngstejenta Carmen. Men Marlowe finner fort ut at det ligger mye mer bak det simple og nokså vage pengeutpressingsforsøket enn det en først skulle tro.

Lesesirkel 1001 bøkers andre bok, Den lange søvnen, skrevet av amerikaneren Raymond Chandler (1888 – 1959) i 1939, oversatt til norsk i 1954 av Olav Angell, er en mørk og tøff kriminalroman som tar leseren med rundt blant Hollywoods mer lugubre klientell på 1930-tallet. Her er det kort mellom hver gang noen blir knerta, må bla opp noen ståler eller dukker unna et slag eller et skudd, og historia endrer stadig retning. Ja, for hvem er hvem? Og hvem har egentlig gjort hva? Og er folk den de gir seg ut for å være?

Det blir aldri så kaotisk at en som leser mister oversikta, sjøl om det går både fort og brutalt for seg i denne hardkokte historia. Å si at boka er uforutsigbar er ikke riktig, for med sjangerkravene i bakhodet er det lett å se hvor, når og hvilken vei det går, og det blir klart temmelig tidlig at Marlowe er en handlingens mann. Men å si at boka er forutsigbar er heller ikke riktig; i motsetning til mye krim av nyere dato synes jeg denne fortellinga vris flere ganger på elegante måter, samtidig som Chandler aldri slipper opp det stramme grepet om sin helt Marlowe.

Boka er skrevet som en førstepersonsfortelling. Den er handlingsdrevet og nokså overfladisk. Språket er litt som privatdetektiv Marlowe, tøft og effektivt. Det er konkret og presist, med fokus på de rette detaljene, og overlater svært få hull til leseren å fylle inn. Chandler forteller akkurat det han mener er relevant, alt anna blir holdt utafor. Sånn sett er det ikke en rik og bredt anlagt fortelling med mye innhold, men det skal det heller ikke være. Språket er også humoristisk – jeg lo i alle fall godt flere ganger. Stilen, og ønsket om å underholde, er svært gjennomført.

Men troverdig? Nei. Marlowe er så hardkokt som bare en ekte amerikansk privatdetektiv mellom boksidene kan være. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hva han kan, vil og skal påta seg, utsette seg for og komme helskinna fra. Alt for klientene! Marlowe brøyter, skræver, skryter og snakker seg vei gjennom det meste – ja, når han ikke bruker nevene, tilfeldig erverva pistoler eller tyr til sine informanter hos politiet. Og det fungerer. Den dystre, mørke stilen, det faste og effektive språket, og Marlowe som den storkjefta, kvinnebedårende (men ensomme og avvisende) helten. Han er stilsikker i klær og språk, prinsippfast og upåvirkelig (i alle fall nesten), lett alkoholisert og med en heller ironisk distanse til det meste. Han slentrer i vei gjennom livet, og det er ganske morsomt å sitte på sidelinja og se på.

Min største innvending til boka er skildringene av kvinnene, og da særlig av søstrene Carmen og Vivian. Er det meninga at en skal tro på disse skildringene, ta kvinnene seriøst med all sin snerring og snøfting og sutting på tomler og blotting av skarpe hjørnetenner? Jeg synes overhodet ikke de var naturlige, gjenkjennelige eller særlig kvinnelige (bortsett fra kroppene og klærne, som behørig blir omtalt) – de er snarere fantasiskikkelser projisert av en mannlig forfatter som ønsker å skvisje dem inn i et bestemt univers, samfunnslag og med en viss intelligens, eller mangel på sådan, samt å gjøre narr. Eksempelet Carmen, som fråder, har vondt for å oppføre seg normalt, totter og som virker nokså tilbakestående, er godt. Er det virkelig «sant» at hun er så omsverma? Og er hun virkelig så dum som hun blir framstilt som, eller så sjuk? I mine øyne er det en tvilsom og litt hemmelig diagnose hun har fått. Uansett hva som er forklaringa, synes jeg det er en svak persontegning. Og søstra er ikke så mye bedre.

At dette er krim er ingen tvil, og at det er en underholdningsroman er heller ingen tvil. Og det er tydelig at mange seinere forfattere, inkludert flere norske, holder Chandler høyt som stilist og plotmaker. Og det er ikke så rart; fortellinga er gjennomført og solid. Utfordringa for en moderne leser er altså igjen å skrelle vekk klisjeene – som da var nyskapninger – og forsøke å se boka og historia sånn den er bak den ufølsomme, drikkfeldige helten, under den lettbeinte og sammensatte kriminalgåten, bak det presise språket og uten alle drapene. Men da sitter en jo egentlig ikke igjen med så mye, unntatt et par lystige timer i Hollywood.

torsdag 16. juni 2011

Tyngden av skam og sorg

Å, stakkars lille Tora. Som egentlig ikke er så lita lenger, og som fortsetter å vokse gjennom hele den siste boka i trilogien om tyskerungen Tora av Herbjørg Wassmo. Fra å være ei skremt jentunge med en intens farlighet hengende over seg som en permanent trussel i Huset med den blinde glassveranda (1981), til å måtte komme seg igjennom noe umenneskelig og fælt som tenåring i Det stumme rommet (1983), blir Tora i Hudløs himmel (1986) ei tøff og moden jente, ei voksen dame, som tar igjen. Som tør og våger og som legger det vonde bak seg for både sin egen og andres skyld. Hun makter det utrolige; nemlig å vri det fæle hun har vært utsatt for, og alle tankene og angsten som følger med, til noe sterkt, til en del av henne, til Tora. Og hun retter ryggen og hever hodet.

Sjøl om en ved bokas begynnelse skulle tro at Tora har gått igjennom nok, har hun enda flere sterke og vonde opplevelser til gode. På et punkt underveis tenkte jeg at det blei for mye, for trist; skal forfatteren aldri la ungjenta komme seg? Hvordan skal Tora kunne bygge en identitet, et liv, hvis hun hele tida trekkes ned i noe mørkt og dystert? I starten kan det også se ut til at Tora fanges i sitt eget sinn, som en rein overlevelsesmekanisme. Veien til galskapen er kort, og hun balanserer ei stund på en egg av hva som er virkelig og ikke. Hun blir veldig opptatt av fugler, fugler hun gjerne vil mate. Og hun drømmer om fuglene, om morfuglen, og om sin egen lille vinge. Men heldigvis løsner det. Og det er sjølsagt tante Rakel, igjen, som blir den bærende, gode krafta, som gir Tora livet tilbake.

En kan på flere måter si at Rakel ofrer seg, sjøl om det ikke er en direkte sammenheng mellom hennes og Toras skjebne. "Æ tar de på mæ", sier hun til Tora. Og Rakel tar på seg alt, lidelse og smerte, angst og vonde tanker, opplevelsene som jager Tora opp om natta. Rakel tar sannheten, hvor vond den enn måtte være. Hun viser ansvar og hun vil gjøre rett. Hun gjør sitt ytterste, og hun tvinger Henrik inn i et hjørne. Hun får han til å love noe han ikke kan bryte. Og så lar hun seg synke ned. Det er, for meg, en av bokas sterkeste skildringer. Av hva Rakel gjør, offeret hennes, årsakene, av hvordan Henrik og Simon og Tora reagerer. Det er så jeg også lukter det salte havet, kjenner fuktigheten mot kinnet der jeg stirrer ned i de mørke, skummende bølgene mens jeg holder meg fast til den glatte tofta i den vesle trebåten.

Rakel har en sjelden måte å se verden på, hun tenker at vi alle kanskje er del av et stort menneske isteden for mange små. Dette tar Tora til seg. Hun blir ett med seg sjøl, ett med Rakel. Og etterhvert ett med Simon, Simon med de sterke, brune armene og den flotte overkroppen. Simon som lukter godt, av hesjing og svette. Til og med om høsten, lenge etter at den lange, gode sommeren på Bekkejordet er over. Hun blir ett med Henrik også. For Rakel sier at det er greit å forakte en del av seg sjøl. Det er greit å ha flere motstridende meninger og følelser. Jeg synes det er flott hvordan Wassmo lar Rakel være bæreren av disse orda, orda som på sett og vis redder Tora. Og samtidig viser forfatteren hvor dobbel Rakel er, hvor tvetydig offeret hennes kan tolkes og hvilke fæle følger det får.

Men så begynner det å rakne for Tora. Hun smuldrer opp. Er ikke Tora mer. Hun velger seg en identitet, velger å være en annen enn seg sjøl. Velger å ikke kjenne på alt det som gjør så fryktelig vondt. Hun distanserer seg fra Ingrid og alle hjemme på Øya, gjemmer dem inne i de høye brøytekantene langs veien. Hun distanserer seg fra Jon, fra skolen, fra klassekamerater, bygninger og ting. Den eneste hun slipper inn på seg, er Simon. Og han er ikke på Breiland, men hjemme på Bekkejordet. Tora lengter uten ord, snakker uten å mene, lever uten seg sjøl. Og når hun endelig kommer hjem til jul, går alt så fryktelig galt. Etterpå har hun ikke så mange valg. Hun trekker seg inn i seg sjøl, i sitt eget. Hun må finne Rakel.

Etter å ha lest alle tre bøkene om Tora er jeg veldig imponert over Herbjørg Wassmo. Hun skriver om et svært vanskelig og traumatiserende stoff, uten å stigmatisere, henge ut, gjøre narr av. Og uten å velte seg i klisjeer og følelser og gråt. Det blir aldri pågående eller påklistra. Det er mange flotte avsnitt, følsomme skildringer av fuglene, kraftfulle setninger om været, innsiktsfulle betraktninger om Tora. Det er levende og nært både i replikker og handling. Tora er, gjennom angst og mestring, sinne og fortvilelse, begeistring og glede, så sann.

Men noe av det sterkeste er likevel det at Wassmo lar slemmingen i romanserien være menneskelig. Det er så lett å skildre et enkelt, endimensjonalt menneske, det er så lett å gjøre noen ond og ussel. Men Wassmo går ikke i den fella. Hun lar han være til, med feil og mangler og med gode sider. Hun lar han støye og gråte. Hun lar han, den store, sterke mannen, også være liten og redd. For meg fører det til at bøkene framstår som realistiske og virkelige i mye høyere grad. De er også en kraftig påminnelse om hva som er faren ved å generalisere, fremmedgjøre, umenneskeliggjøre.

Tora kjemper. Gjennom alle bøkene kjemper hun, i seg sjøl, med seg sjøl, med Ingrid, Henrik, Simon og Rakel. Med skam og sorg. Hun kjemper i språket, i sinnet, i handlinger. Det er kanskje for mye forlangt at hun skal klare alle kampene. Men det betyr ikke at jeg slutter å håpe. Jeg vil alltid heie på Tora! Heie på rettferdigheten og sannheten. Heie på at hun skal seire. Når slutten kommer er det veldig trist. Jeg får ikke vite mer. Og ikke kan jeg kjempe for henne, heller.

mandag 13. juni 2011

På tilbudstur - til hvilken pris?

Jeg er, som så mange andre bokelskere, veldig glad i å gå i bokhandelen (og på biblioteket, for den saks skyld, men det er en annen sak). Og særlig nå, for alle bokbutikkene her jeg bor skal kvitte seg med under ett år gamle utgivelser, bomkjøp, julas salgssuksesser og det de ellers måtte ha på lager av smått og stort, for å gjøre plass til høstens nyheter. Derfor er det massevis av bøker på tilbud. Faktisk koster det helt ned i 25 kroner for ei bok! Det synes jeg er utrolig billig, og sjølsagt veldig fristende...

Men det er store forskjeller på butikkene. Den ene butikken har tilbudsbøkene sine pent samla på et langt bord. De ligger med ryggen opp etter sjanger og det er forholdsvis enkelt å ta et overblikk, se titlene, kikke og bla i bøkene, og rydde dem på plass igjen etter seg. Er det mange kunder rundt bordet, er heller ikke det noe problem, en beveger seg naturlig fra venstre mot høyre, og går over til bordets andre side ved enden. I den andre butikken er bøkene stua sammen i en krok med ryggen inn mot veggen, uten mulighet til å manøvrere rundt verken bøker eller bord. Titlene ligger i høye tårn, det er uklart hvilke bøker som koster hva da området er pepra med salgsplakater med ymse informasjon og priser, og hvis en kunde er litt for klåfingra, raser gjerne hele stabelen (eller flere stabler) ned. Hvilket ikke er så stilig, i grunn.

I tillegg er det forskjell på hvor i butikklokalet tilbudsbøkene er plassert. I bokhandel nummer én er de omtrent midt i rommet, og det er lett å finne fram sjøl om det ikke skriker fra plakater og skilt fra alle bauger og kanter. I bokhandel nummer to er salgsbøkene stabla helt innerst og bakerst i butikken, der hvor det sjelden er noen kunder som gidder å kikke, som om personalet forsøker å gjemme dem bort. Jeg lurer på om kjedeledelsen er klar over, eventuelt om de har godkjent, denne tvilsomme salgsteknikken?

Når det kommer til personalet er det også store ulikheter: i den første bokhandelen leiter faktisk ekspeditøren sammen med deg dersom du spør etter ei bok. I bokhandel nummer to erklærer de bare at boka kanskje ligger et sted borti salgskroken eller et anna sted, men de veit ikke hvor. "Du må nesten se, altså." Hadde min ekspeditør vært plagsomt opptatt med andre kunder (det var totalt tre stykker i butikken, de to andre langt unna kassaområdet) eller aleine på jobb (jeg telte hele fire mennesker i kjedens nokså ukledelige t-skjorter) hadde dette svaret vært greit, særlig hvis det blei sagt litt unnskyldende. Men vedkommende var for øyeblikket faktisk "arbeidsledig" (noe som også gjaldt to andre ansatte), hvis jeg ser bort ifra den passive tyggegummitygginga hun bedreiv bak disken. Å behandle potensielle kunder på den måten slår meg som mindre klokt.

Likevel fikk jeg sjølsagt kjøpt noe i løpet av byturen. Det blei både tilbudsbøker og bøker som ikke var på tilbud, noen gaver, noen småting og litt skrivemateriell. Til meg sjøl blei for eksempel Bølgene av Virginia Woolf, Dagdrivergjengen av John Steinbeck, Stillstand av Agnes Ravatn og Trollvinter av Tove Jansson fine tilskudd til boksamlinga. Men det tar nok litt tid før jeg leser dem, det er mye som står i kø denne sommeren!

fredag 10. juni 2011

En småbyidyll

Ja, for det er det som er undertittelen på romanen Cranford fra 1851 av Elizabeth Gaskell (1810 - 1865, her malt i 1832). Og det er virkelig en småbyidyll. For i Cranford er det ingen som vil andre noe vondt. Hele boka er prega av et totalt fravær av ondsinnahet, sluhet, slemminger, vonde opplevelser, grøss og gru (og er sånn sett en sterk kontrast til alle bøkene i serien om Harry Potter, som jeg nylig har lest). I Cranford er det bare kos og ro og ingen masete ytre spenning med krav om kurver og topper og vendepunkt. Tekstene handler om hverdagsmennesker i hverdagssituasjoner, og om kvinneliv og samhold på tvers av blodsbånd, alder, årlig inntekt og en eventuell ektemann. Det eneste som kan få damene i Cranford til å rynke på nesa, er det som til enhver tid anses som vulgært. For eksempel å snakke høyt om fattigdom eller om hvor mye en tjener. Eller å drive butikk. Eller hvis noen, som bør vite bedre, forsøker å skvisje seg inn i det gode selskap.

Cranford består av 16 nokså korte, episodiske kapitler som i begynnelsen ikke henger helt sammen. Det er det samme tydelige, veletablerte universet og mange av de samme menneskene som opptrer i hvert kapittel, men tekstene bærer preg av å være skrevet som fortellinger for Charles Dickens' ukentlige publikasjon "Household Words" (1850 - 1859). Hvert kapittel er avslutta, og det neste fortsetter ikke nødvendigvis der det forrige slapp, men det er likevel helhetlig. Etterhvert virker det som om forfatteren blir klar over at tekstene kan bli noe mer enn løsrevne historier. Føljetongen blei utgitt som en roman i 1853.

Det er et stort persongalleri, hovedsaklig bestående av kvinner, som skildres av jeg-personen Mary Smith. Hun bor egentlig ikke i Cranford, men brevveksler med mange og pleier jevnlig ulike bekjentskaper i byen. Hun ser det hele utenfra, med en behagelig distanse, som åpner for mange humoristiske bemerkninger om Cranforddamenes gjøren og laden. Mary har et sympatisk blikk, og hun er like lun som dem hun omgir seg med. Hun verken gjør narr av, driter ut, overdriver eller setter seg over sine venninner. Hun benytter seg heller ikke av muligheten til å være en slags dommer, være seg moralsk, religiøst, politisk eller på en annen måte.

I Cranford er folk snille med hverandre hele tida, og de strekker seg langt for å få godheten til å vare, sjøl om det er i hemmelighet. De er nemlig ikke ute etter makt eller ære, og ingen av dem ønsker å posere med gjort eller ugjort (sjøl om enkelte er mer opptatte av fasade enn andre). De er til og med snille med hverandre når de kanskje ikke burde - og derfor blir de fleste av og til utsatt for en bjørnetjeneste. Men de veit at det er i beste mening, alltid, det er så godt som en kjøreregel i Cranfords lille sosietet. Damene stoler blindt på hverandre, og enkelte, som for eksempel Matty, er svært godtroende og naive. Men like fullt er damene mer enn noe annet bestemte vanedyr, som holder fast på visittider, skikk og bruk, antrekk og bærestoler.

De gode damene styrer Cranford etter beste evne, og har laga seg et system med lover og regler, en forutsigbar hverdag, en trygg virkelighet. Men jeg tror at de som er utafor den eksklusive dame-gjengen egentlig ikke bryr seg - men de kommer ikke til ordet i denne boka. Forfatteren har nesten utelukkende konsentrert seg om ett samfunnslag, sjøl om også de som er privilegerte og fattige er med. Her er det skildringer av damenes små intriger og små løsninger, og noen større gester som blir gjort i smug, alt på en armlengdes avstand. Det er humoristisk, lunt, noen ganger ganske rørende, men stadig på et overflatenivå. Vi blir ikke kjent med disse menneskene, men vi iakttar dem sammen med Mary Smith.

Gaskell og Cranford mangler den dybden, både i historiene og i karakterene, som jeg finner hos for eksempel søstrene Brontë. Psykologiseringa, utviklinga, skildringene og de mange nivåene som jeg ser både i Stormfulle høyder og Jane Eyre, er valgt bort, tror jeg, til fordel for lettbeinte anekdoter med brei appell. Jeg synes også at Cranford mangler Dickens' svært elegant uttenkte plot, gode språkføring og sans for detaljer. Like fullt koste jeg meg med boka, og med å være i et så uanstrengt og uproblematisk univers, kun bestående av snille mennesker. Det er jo aldri sånn, verken i litteraturen eller i virkeligheten. Så om jeg skal ta med meg noe fra Cranforddamene, fra 1850-tallets populærlitteratur og Mrs. Gaskell, må det bli at jeg skal gjøre mot andre som jeg vil at andre skal gjøre mot meg. Og det er da både velkjent og klokt.

mandag 6. juni 2011

Den langsomme historien

Den hemmelige historien, utgitt i 1992, er debutromanen til amerikanske Donna Tartt. Det har lenge vært ei bok jeg har ønska å lese fordi jeg har hørt så mye godt om den, i tillegg til at jeg nylig oppdaga at den står på den berømte 1001-lista. Nå som jeg endelig har lest den ut, angrer jeg litt på alle timene jeg har tilbragt sammen med rusa, hysteriske, fulle, bakfulle og forvirra studenter fra Vermont. For makan til surr skal en leite lenge etter.

Tiden Norsk Forlag er ansvarlig for utgivelsen her til lands, og boka kom på norsk i 1994 etter noe jeg antar var et langvarig opphold hos oversetter IdaLou Larsen. I likhet med flere andre forlag klarer også Tiden å avsløre hele handlinga på baksida av boka (hvorfor?!). Det gjorde at leseropplevelsen min blei kraftig redusert. Men det hadde nok ikke vært en utrolig enestående leseropplevelse uten avsløringene heller, til det er boka, i mine øyne, alt for langtekkelig, seig og treig.

Det er studenten Richard Papen på nitten-tjue år som fører ordet. Romanen er skrevet som en førstepersonsfortelling hvor størstedelen av handling og dialog blir referert til leseren i preteritum. Kronologien er, med få unntak, upåklagelig, i likhet med detalj-sikkerheten og erindringa til forteller Richard; her er det virkelig ingenting han har glemt, mange år etterpå, sjøl om han er veldig full, rusa, i bakrus eller i søvne i store deler av boka. Hvis det skulle vært litt mer troverdig, hadde jeg nok latt Richard være mer slepphendt med detaljene og heller gått over hendelsene i grovere trekk, med ekstra fokus på det viktigste. Når alt og alle vektlegges så intens og nøyaktig som her, virker det til slutt som om ingenting er viktig. Forfatteren har kanskje ikke klart å velge? Boka hadde uansett vært tjent med et par runder til med omarbeiding og manusvask, av nesten 600 sider er det mye som er overflødig, kanskje så mye som en tredjedel.

Forfatteren (og fortelleren) åpner med å avsløre bokas hovedhandling og hovedkonflikt. For denne historia er det ikke et vellykka grep. Donna Tartt evner ikke å skape spenning i enkeltstående avsnitt, i dialoger eller monologer, i skildringer, i språk, mellom eller i personer, sånn som for eksempel den svenske mesteren Per Olov Enquist så elegant gjør det. Også han forklarer hva som har skjedd i starten av boka, men han har alt Tartt ikke har, og mer til. Den hemmelige historien er veldig tam og totalt uengasjerende. Når leseren veit hva som kommer til å skje og mellomspillet ikke fungerer og transport-etappene henger på halv tolv, blir store deler av boka bare tidtrøyte og fyll - i begge betydninger denne gangen. Boka er rett og slett ikke spennende i det hele tatt.

Men det jeg hang meg mest opp i underveis, er forfatterens upresise og slappe grep om den valgte fortellerstemmen. Det mannlige perspektivet er svært dårlig gjennomført, og Richard Papen observerer og kommenterer alt ifra hår, klær, kropper og mote, til blomster, natur, vær, lys og lyd. Han kan navn på planter, forskjellige typer roser, busker, matretter, viner, dop, klesmerker og biler med stor selvfølgelighet, nesten som om forfatteren har forsøkt å bake inn en allvitende forteller (les: forfatteren sjøl) i den høyst subjektive Richard. Det er ikke en gang glidende overganger mellom Richards sansninger og forfatterens kommentarer, noe som gjør at mange partier er hakkete å lese. Jeg "glemte" flere ganger underveis at Richard er en mann, fordi sansningene hans i stor grad er så kvinnelige. Jeg "glemte" også at det faktisk var han som var hovedpersonen, og ikke forfatteren, fordi mange tydelige forfatterkommentarer ikke er luka ut. Dessuten er det flere steder nærmest umulige synsvinkelbrudd, som så absolutt burde vært fjerna. Hvor har redaktør og forlag vært i denne prosessen?

Richard skal, liksom, være en greskstudent som blant anna har ett år med medisinstudier bak seg. Hvorfor tenker han da ikke mer fag? Hvor blir det f.eks. av de viktige filosofiske grunntankene fra antikken? Eller legeuttrykkene han har lært seg? Hvordan er hans følelse av å lese de store klassikerne på originalspråket? Det holder ikke at forfatteren lirer av seg noen linjer på gresk hist og her, nevner litt gammel mytologi og politikk og bedriver "namedropping" av ymse døde folk - jeg krever faktisk at det skal være et innhold også. Men Richard tar ikke til seg noe av det som blir sagt, han reflekterer ikke. Dessuten blir svært lite faglig diskutert, være seg mellom studentene eller i boka. Er ikke det egentlig litt rart? Når det kommer til "medisinkunnskapene" til Richard, hvordan skal jeg kunne tro på dem når de kun dukker opp når han har bruk for dem, og aldri ellers? Det blir bare overfladisk. Richard er også innmari passiv - han lar seg lede og villede i alle retninger som en viljeløs hund. Hvorfor stopper han ikke opp og kjenner etter, tenker etter?

Den hemmelige historien er tunglest uten å være spesielt avansert. Den er krøkkete og omstendelig, full av detaljer og meningsløse digresjoner hvis mål er å si noe om Richard, de sære vennene hans, den eksentriske greskprofessoren Julian og studentenes situasjon ved Hampden college over ett ekstraordinært skoleår. Men det fungerer ikke. Det blir for mye, av alt, for mange detaljer, samtaler, konflikter, gåing over plenen, sjukdom, kjøring, viming og drikking. Greskstudentene er alle noen snåle avvikere (men ingen av dem er troverdige eller spennende), og i sine særheter er de ikke en gang særprega. Jeg har ikke noe problem med å skille de seks studentene fra hverandre, men jeg har problemer med å tro på dem, det de sier og det som skjer. Boka er fylt med klisjeer, såpeserieintriger og fordommer fra ende til annen.

Bokas hovedhandling er forsåvidt grei nok, bortsett fra at den blir avslørt med en gang, og at forfatteren ikke har så mye anna å by på. Innvendinga mi er at boka er endimensjonal og at det går for langsomt, det siste ene og aleine fordi forfatteren dessverre ikke klarer å gjøre teksten interessant underveis. Jeg gikk i alle fall fort lei det destruktive og negative som jeg oppfatter som nokså dominant gjennom hele fortellinga; festing og forskjellige typer rus, skildringer av andres alkoholmisbruk, kjøp og salg av ymse stoffer, utnytting, pengeutpressing, narsissisme, ondsinna replikker, rein plaging, incestuøse tilstander og ikke minst alt som blir sagt og gjort under påvirkning av herlige narkotikum. Besto studiedagene deres virkelig ikke av noe annet?

Etter nesten 600 sider, prolog og epilog og åtte kapitler (forøvrig helt poengløst - alle kapitlene er så lange at den oppstykkinga kunne forfatteren spart seg) inndelt i "Bok I" og "Bok II", er jeg grundig lei alt som kan minne meg om Vermont, Hampden, Richard Papen og hans elleville studentliv. Og sjøl om det er Richard som har fortalt meg hele historia har forfatteren likevel gjort den blemma å skyve han unna, å "glemme" han. For hvem er han egentlig? Det kommer ikke fram, reint bortsett fra at han er en uinteressert student med tvilsomme moralske standarder og skrantende etiske prinsipper, som synes alt glimter som sølv eller blir sølvfarga i månelyset, som han jo stadig ser.

Tilslutt vil jeg nevne at Den hemmelige historien minte meg veldig om Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl, som kom på norsk i 2008 (eller egentlig er det vel omvendt, men jeg leste altså Pessls bok først). Det blei i alle fall veldig tydelig hvilke inspirasjonskilder sistenevnte forfatter har eller har hatt. Jeg synes Pessl har tatt med seg essensen til Tartt inn i sin egen historie og gitt det hele en mye bedre, og mye mer interessant, vri. Les heller den! Men jeg lurer på om det er egen amerikansk litterær tradisjon å legge romaner til high school-, college- og universitetsmiljøer (det hender jo ikke så ofte her hjemme i Norge)? Og hva er liksom poenget med det? Om noen veit noe mer, kan de gjerne opplyse meg!

lørdag 4. juni 2011

Sommerlesing

I min iver etter å kunne krysse av flere leste bøker på lista/i oppslagsverket 1001 bøker du må lese før du dør, har jeg vært på det lokale biblioteket og raska med meg en hel haug mer eller mindre tilfeldige titler. (Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å kjøpe en del av bøkene etterhvert, men det er greit å ha et sted å begynne.) Og det har vist seg å være like greit; her jeg bor har det nemlig regna nesten hver eneste dag i hittil omtrent tre uker, og utsiktene for å få et skikkelig sommervær ser ikke umiddelbart bra ut. Da er det like greit å få dagene til å gå med god litteratur, synes jeg. Særlig nå som jeg faktisk har sommerferie.

Første bok ut - og det var kanskje et dumt valg, for jammen er den lang, treig og seig - er Den hemmelige historien av Donna Tartt. Boka kom ut i USA i 1992, og blei oversatt til norsk to år seinere. Jeg har holdt på med boka i mange dager nå, uten at den har engasjert meg noe særlig, og jeg lurer på om jeg kommer i mål i det hele tatt. Videre ligger både Bildet av Dorian Gray, Mørkets hjerte og Et rom med utsikt klare, sammen med blant anna Alberte og Jakob, Kristin Lavransdatter og Rebecca. Og, som alltid når det gjelder biblioteket, er det mer der det kommer fra. Heldigvis!

Lesepausa mi, som jeg skreiv om i et tidligere innlegg, er etter et par dager offisielt over. Nå er det bare sommer og bøker på meg, med tilhørende blogginnlegg, helt fram til månedsskiftet august - september. Da braker det løs med studiene igjen, i alle fall hvis alt går etter planen. Så: god boksommer!

torsdag 2. juni 2011

Siste del av soga

Det nærmer seg dagen for Harry Potters 17-årsdag. Det er dagen han ifølge den magiske verdenen blir myndig, dagen han endelig kan bestemme over seg sjøl, dagen han lovlig kan immivere og eksivere (så fremt han har bestått den vanskelige transportprøva), dagen han lovlig kan bedrive magi utafor Galtvort! Dagen han endelig kan flytte fra de hersens Dumlingene i Hekkveien 4, huset med utelukkende dårlige minner. Det er også den dagen Lilly Potters beskyttelse opphører. Dagen Harry Potter blir fritt vilt for desperanter og dødsetere. Og Voldemort.

Ingenting er som det var. Ingenting er som det skulle vært. Harry Potter er enda mer aleine enn noen gang, og han har ingen han kan spørre om råd. Det er bare han, nå. Og bruddstykker av alt han er blitt lært og fortalt, om magi og svartekunster, om Voldemort og malacruxer. Heldigvis viser både Hermine og Ronny seg atter en gang som de aller beste vennene i hele verden. Men er det egentlig en trøst, at Harry risikerer deres liv også, mens han forsøker å finne svar, om både seg sjøl, Humlesnurr og Voldemort, samtidig som han må holde seg skjult for sistenevnte? Og det kompliserer virkelig alt sammen at skolen, Galtvort, ikke lenger er et trygt sted å være. Der hersker Slur, Misfallene og smygardingene, og Humlesnurrlegionen må gjennomgå mange store kamper. Men til hvilken pris? Og er det verdt det?

I den siste boka om Harry Potter, Harry Potter og dødstalismanene, er ingenting overlatt til tilfeldighetene, og det er kort mellom de mange spenningstoppene. Rowling driver boka framover mot den siste avgjørende kampen og sparer ikke på noe, verken når det kommer til forviklinger eller utfordringer. Her er magi og roping, mange avledningsmanøvre, flere nesten-katastrofer, vanskelige og så godt som umulige oppgaver og triste dødsfall. Likevel er det også mange rolige, nesten kjedelige partier, hvor handlinga blir stående og slurre i bakgrunnen mens Harry, Ronny og Hermine krangler og blir venner igjen, øver seg på ymse formler, surrer rundt i skauen og får hjelp fra svært uventa hold.

Dramatikken tenåringene i mellom er tona ned i denne boka i forhold til den forrige, hvilket er en fordel. Alle hvis-om-at-ene er bare en overfladisk, kompliserende byrde som ikke sier noe om personene. Og det blir ytterligere en klamp om foten når det er så lite ektefølt og troverdig som for eksempel Harrys forelskelse eller hans mystiske mentale forbindelse med du-veit-hvem. Likevel går det framover, også på det relasjonelle og emosjonelle stadium, midt oppi alt anna som skjer. Men for alle som har lest de seks foregående bøkene om Harry Potter er det ingenting som er særlig overraskende.

Når det kommer til forvirring og forviklinger, dramatikk og komplikasjoner, finnes det brått ingen grense for hvor langt Voldemorts innflytelse plutselig er det dominerende. Det blir veldig vanskelig å være Harry, Hermine og Ronny, men ved bruk av både gamle og nye triks og gamle og nye venner, overvinner og overlever de den ene utfordringa etter den andre. Magisamfunnet aner knapt hva som har truffet dem før ungdommene har eksivert langt vekk og gått løs på neste del av planen, fulgt av mengder av prikker, spørsmålstegn og utropstegn.

Uansett hvilken side du heier på (for meg finnes det egentlig ikke mer enn én side...), opprettholder Rowling en stadig tvil om hvordan det kommer til å gå (eller kanskje ikke hvordan, men heller på hvilken måte det hele skal avgjøres), som gjør at boka i rykk og napp er ganske spennende å lese. Forfatteren tilføyer hele tida nye, viktige opplysninger som er relevante for utfallet av kampen mellom godt og ondt. Harry spør stadig seg sjøl om det er nok med kjærlighet, som Humlesnurr mente var det aller viktigste i kampen mot Voldemort og tilhengerskaren hans. Men når han helt mot slutten av boka får innsikt i enda flere hemmeligheter, er han ikke lenger i stand til å nøle.

Harry Potter og dødstalismanene er den eneste boka jeg ikke har sett filmatisert. Det var herlig å endelig kunne lage egne bilder, sjøl om jeg aldri helt kommer vekk fra verken Hermine, Fred og Frank eller Gygrid (men derimot, enn så lenge, kan fantasere i vei når det kommer til Krynkel, det store bryllupet, Xenofilius Lunekjær og Skjellhuset). Det var også herlig å kjenne at leseropplevelsen var min egen! Rowling har skutt blink med Harry Potter på så mange ulike nivåer. Hun treffer både unge og uerfarne og voksne og godt trente lesere. Hun underholder, skaper undring og spenning, samtidig som det er forutsigbart og trygt. Det er mye humor, en del kjærlighet, massevis med trylling og rivalisering, rumpeldunk, husnisser og gode politiske parodier. Bøkene om Harry Potter er rein fantasi og skikkelig oppskriftsbasert underholdningslitteratur, men det er god underholdningslitteratur. Jeg har stort sett kost meg underveis, og er glad for at jeg endelig har lest alle sju bøkene. Men nå er det nok. Jeg håper forfatteren ikke gir etter for fristelsen og kommer med enda mer fra samme univers. Noen hemmeligheter må hun ha, hun også.