tirsdag 19. april 2011

Suzannah og Maria

Hvem var egentlig Henrik Ibsen (1828 - 1906)? Det er et spørsmål jeg opplever som sentralt i Jon Fosses dramastykke Suzannah fra 2004. Men likevel forblir ikke spørsmålet på noen måte dominerende eller krevende. Gjennom å portrettere Ibsens kone Suzannah (1836 - 1914) på tre ulike stadier i livet (som ung, middelaldrende og gammel), viser Fosse fram forskjellige sider av det ikke helt enkle ekteskapet og av forholdet mellom kunstnerkongen og kona. Særlig er det mangel på fellesskap og samvær som blir løfta fram, der Suzannah går og venter på en som kanskje aldri kommer? Eller som noen ganger kommer hjem full og ulykkelig. Taus. Det var et ensomt liv, for dem begge to. Suzannah sier det til og med i dramastykket, "Han er så einsam". Replikken kunne like gjerne gjelde henne.

Eller den kunne gjelde Maria Quisling (1900 - 1980), kona til Vidkun Quisling (1887 - 1945), som portretteres i Cecilie Løveids drama Maria Q (1994). Begge disse kvinnene lever i skyggen av sin mann. De venter. De støtter. De oppmuntrer. De representerer. De legger alt til rette. De finner seg i å nærmest utslette seg sjøl for at han skal få gjøre det han drømmer om, alt han drømmer om. De har et pauseliv. Er det egentlig et liv?

Det er bare ett barn. Han heter Sigurd Ibsen og er deres eneste. Suzannah vil ikke ha flere, hun vil ikke gå i den fella. Vil ikke være en utslitt rugemaskin med konstant dårlig råd og med unger hengende etter seg i ei lang rekke. Vil ikke risikere å dø i barsel, som hennes egen mor gjorde da hun bare var fire år. Det er vanskelig nok som det er. Hun må holde husholdninga gående, noe som i perioder er svært utfordrende, hun må oppdra både Sigurd og Henrik, må jage han inn på arbeidsrommet, må holde han unna flaska og andre kvinner, må passe på at han skriver hver dag. Suzannah må styre alt. Det er jeg som er Henrik Ibsen, sier hun.

Maria får også et barn. Men det er dødt når det kommer. Hun sørger hele livet over dette barnet, og over sitt uektefødte barn hjemme i Ukraina, som hun har forlatt for å kunne være sammen med den norske vikingen. Hvordan går det med henne, med familien? Det veit hun lite om, hun får nesten aldri se dem. I det minste var barnet hun fødte uten feil, uten lyter! For det var noe av det som var viktig, for dem, for Vidkun og nazismen og universismen. En stakkarslig trøst. Maria sier aldri at det er hun som er Vidkun Quisling. Og det er hun heller ikke. Hun er en skygge.

Hvorfor er ikke Suzannah en skygge, der hun går og venter på at Ibsen skal komme hjem? Gjennom dramaet er det kun hun som er på scenen, det er bare hun som snakker. Hun snakker om sitt liv. Om hvem hun var, hvem hun er, hva hun har gjort, hva hun gjør. Om Ibsen. Suzannah er et helt menneske. Men hun er på mange måter forlatt. Det må være sånn, hun veit det, det er prisen. Hun ville ha Ibsen. Han trengte henne. Men de kan aldri ha hverandre likevel. Og så dør han. Og det blir enda mer ensomt, enda mer stille. I åtte år lever hun aleine, isolert på grunn av reumatismeplagene. Det er bare henne nå. Og skyggen etter Ibsen, denne mannen som hun aldri egentlig visste hvem var.

Maria isolerer seg også. Hun kan ikke gå ut. De har tatt mannen hennes, drept han, hun fikk ikke en gang si farvel. Og ingen vil se henne, høre på henne, kjenne henne, det er ikke tida for det. De har arrestert henne også, en gang. Alle veit hvem hun er. Hun må leve under pseudonym. Rundt henne er det noen få mennesker som hjelper henne med det mest nødvendige. Hun er helt aleine der hun vokter på Vidkuns papirer om universismen, hun vokter på portrettet hans, asken hans. I trettifem år er hun aleine. Så dør hun.

Ulevd liv, kvinneliv. Ensomhet og isolasjon. Hva er prisen på et liv? Hva er et liv? Jeg opplever at både Jon Fosse og Cecilie Løveid forsøker å stille disse vanskelige, eksistensielle spørsmåla gjennom dramatikken. Vi får egentlig ikke noe svar, men vi får et innblikk i hva svaret kan være. Og i en lengsel etter hva svaret burde ha vært.

2 kommentarer:

  1. Jeg lærte mye av Løveids "Maria Q", et poetisk prosjekt med djupe røtter i folkeopplysningsideen. Se hva dette livet, sier Løveid og teksten hennes er full av russisk/ukrainske referanser mht til musikk, folkeeventyr, myter og billedkunst(særlig ikoner) - og jeg griper meg selv i å gjenkjenne det meste. Er dette vår klisje om russisk kultur blir mitt neste spørsmål? Brygger Løveid et kulturbrygg av kjente ingredienser som hun så plasserer den vakre lykkejegeren Maria i? For selv om dramaet er vakkert og poetisk på en måte som jeg faller for, så diskuterer det ikke valget Maria gjorde. Smerten blir bare manet fram. Ja, hvordan kunne hun reise fra sitt eget barn? Sult, svarer Løveid. Mon det? Og det i Marias sinn, hennes lykkejegermotor blir ikke løftet fram, men ligger der mer som et premiss, som om kvinner er skjbnebestemt til å selge seg til en fast eller flere kunder. Og det er provoserende. For hennes barnlige, troskyldige dyrking av Vidkun Quisling er ikke troverdig, er kanskje ikke ment å være troverdig, er et jaget sinns forsvar. Ja, jeg tenker mye omkring dette stykket, enda mer om sirkelen rundt Maria utvides til det samfunnsmessige, nazismen, Norge osv., men svært kort oppsummert spør jeg meg: Er dramaet riktig form for dette stoffet? Ja, det tror jeg, fordi dramaet kan tale konsekvent med to stemmer der en roman vil forskreve seg i en tostemthet som et romanlesende publikum ikke har for vane å tolke - men jeg tror ikke denne intense formen med så og si alt fokus på Maria Q er det beste grepet i så måte. Flerstemmigheten som Løveid maner fram kommer fra kultur-referansene, kulisser, sanger, rekvisitter, men det er den samme sangen som blir sunget. Jeg savner de andre sangene, de andre perspektivene på hvem og hvordan Maria Q var. De kyniske, moralske, latterliggjørende, borgerlige perspektivene. Ikke bare det djupt fatalistiske (russiske), det poetiske, det sanselige, selvrettferdige perspektivet. Men det er mulig at det er storforlangende? Det er også mulig at dramaet er så storslått at det egger leseren til å kreve mer, tenke mer - og det er jo noe av hensikten i det norske, poetiske folkeopplysningskunstsynet, som jeg i stor grad sympatiserer sterkt med. Norsk som jeg er. Trudelutt

    SvarSlett
  2. Jeg synes det er fint at dramaet ikke diskuterer og ikke prøver å vise fram Maria fra alle mulige vinkler, men kun gir et lite utsnitt av livet hennes. Det er så lite vi veit her, om hennes historie, og om for eksempel hvordan hun opplevde å isoleres totalt, ikke bare fra sitt eget hjemland, men seinere også i Norge. Skulle Løveid bevege seg for mye over i fiksjonen er jeg redd historia ville blitt helt annerledes. Jeg synes det er spennende med det vi ikke veit også. De aller fleste mennesker er vel mangefasetterte? Og bak mange enkle hendelser ligger det ofte noe mer komplekst? Nei, Løveid problematiserer ikke det å reise fra sitt eget barn. Men trenger hun det? Trenger vi å få utmalt den smerten? Ja, hun gifter seg med Vidkun Quisling, som er langt eldre enn henne, og det er uklart hva slags ekteskap det er. Trenger vi å vite hvilke motiver hun har for å gå inn i ekteskapet? Kan vi ikke bare se det for oss?

    Jeg synes det er bra at Løveid lar det være med disse utsnittene. Da blir det mye mer opp til en sjøl å se for seg, tenke og fundere på hva som kan ha skjedd. Hva er virkelig, hva er drøm? Hva foregår i Maria, i Vidkun? Hva er sannhet, er også noe en kan spørre seg etter å ha lest stykket. Marias sannheter og Vidkuns sannheter er ikke forenelige. De har røtter i to forskjellige virkeligheter, kulturer, livssyn. Barnet de mister kan tolkes symbolsk også. Men gjennom dramaet, og det vi veit, ser vi at hun krympes mens han blir nærmest stormannsgal. Men kanskje hun var ganske kynisk, hun også? Hun ofrer jo mye for å komme opp og fram, og hun utkonkurrerer den første kona til Vidkun. Kom hun opp og fram? Hun blei i alle fall en del av historia.

    SvarSlett