mandag 28. mars 2011

Bøker fra Oktober

Jeg leser ei Oktoberbok nå, det går lengre og lengre mellom hver gang jeg leser ei sånn ei, for det er så sjelden jeg har gode leseropplevelser med ei Oktoberbok. Verken forfattere, historier eller språk treffer meg, jeg synes ikke det er fantastisk eller rørende eller vakkert, stort sett er jeg uenig med kritikerne og har en heller anemisk leseropplevelse. Jeg synes mange av historiene er uviktige og banale, de reflekterer en hverdag og noen hverdagsmennesker, men ikke noe mer. De stikker seg ikke ut, det er ikke noe underfundig å more seg over, det er ingen spenning i tekst eller innhold, og ikke en gang språket er særskilt. Det er bare overflate. Det virker som om både forlag og forfattere tar romanene sine veldig alvorlig, men lukker øya for at mange av utgivelsene nesten er uten innhold (med noen få unntak). Jeg synes det er rart og fascinerende på samme tid, og det er vel derfor jeg med jevne mellomrom gir ei ny Oktoberbok sjansen.

Det er ei pocketbok jeg leser, og bakerst i boka er ei liste over alle titlene som er utgitt i "serien" Oktober pocket. Jeg pleier å kaste meg over sånne liste med stor iver og med pennen klar, det er alltid mange titler jeg vil lese, forfattere jeg er nysgjerrig på, bøker jeg ikke visste var å få tak i. Som regel ender det med en tur på biblioteket eller i bokhandelen, hvor jeg sikrer meg de jeg har mest lyst til å lese med en gang. Men ikke med denne lista. Jeg går igjennom først én gang, så igjen. Etter tredje gjennomlesing har jeg fortsatt ikke mer enn to titler på min egen liste, som jeg en eller annen gang kanskje kunne tenke meg å bla igjennom, men ikke kjøpe eller ile til biblioteket for å skaffe meg. Det er ganske kleint.

Ja, men hva vitner det om? Er det jeg som er sær, motvillig, sta, er det jeg som ikke leser så bredt som jeg tror? Eller er Oktober forlag et smalt forlag, som utgir forfattere og historier som holder seg innafor visse gitte rammer? Har forfattere og forlag et litteratursyn jeg ikke forstår? Råder konformiteten? Eller er det en helt annen årsak her? Jeg vipper att og fram, enkelte dager tror jeg uten tvil at det er meg, andre dager forlaget. Men jeg slutter ikke å forsøke av den grunn. Ny forfatter, ny historie, samme forlag. Kanskje mønsteret en gang endrer seg? Eller lurer jeg meg sjøl?
Jeg tenker at det uansett er verdt å gi mer eller mindre tilfeldig valgte forfattere en sjanse innimellom, om ikke annet.

fredag 25. mars 2011

En students pausefisk

Fra deleksamen til obligatoriske oppgaver og videre til prøveeksamen: det går slag i slag nå, april banker på døra, jeg er over halvveis i studiehalvåret og begynner å se enden på det hele. Kanskje det er litt i det tidligste laget - men jeg gleder meg til å komme i mål! Jeg gleder meg til å ikke lese pensum, til å få vitnemål, til å se fram mot en ny høst med studier. Til å ha ferie. Men før det er det mye som gjenstår.

Jeg har fortsatt en solid bunke med uleste pensumbøker i en stabel på gulvet på arbeidsrommet. Den har riktignok krympa, men kanskje ikke så mye som jeg skulle ønske. Prosjektoppgava, som henger litt på skakke akkurat nå, ligger på en stol. Bøkene til prøveeksamen tårner seg opp i stua, av mangel på et bedre sted for øyeblikket. Og notatene fyller skrivebordet, side på side med hvite, linjerte ark, fulle av bokstaver skrevet med blå og svart penn og av og til blyant. Noen ganger blir det så mye å passe på at jeg blir nødt til å skrive ei liste over hva som skal gjøres. Da går det mye lettere med en gang - også er det tilfredsstillende å stryke ut gjøremåla ett etter ett.

Jeg må innrømme at jeg er litt spent på eksamenskarakteren. Men det kan gå flere uker før jeg får vite noe, og inntil videre er det nok av ting å ta tak i. Fortsatt er det mye informasjon fra studiestedene som jeg ikke får tilgang på, mange e-poster som forblir ubesvarte og mange spørsmål som henger i løse lufta, men jeg begynner med det jeg veit: at Tom Stoppard er en spennende dramatiker. At Cecilie Løveid ga meg en mye større leseropplevelse enn det jeg først trodde. At Caryl Churchill, som jeg trodde var nokså sær, ikke var det likevel. Og at jeg, som alltid, ser fram til å lese Jon Fosse (men at jeg må vente enda litt til). Dessuten er det fint vær ute, klart og varmt vårvær. Så da er det bare å snøre på seg skoa og gå en tur, mens jeg grubler meg fram til hvordan neste oppgave skal begynne.

tirsdag 22. mars 2011

Å sette andre fri

I filmen Freedom Writers fra 2007 møter vi Hilary Swank som den unge og nyutdanna læreren Erin Gruwell, som gjennom sine første år ved en typisk tøff, amerikansk high school møter mange flere utfordringer enn forventa. Klassen hun har i engelsk er prega av rasekrig og hat, elevene vil verken snakke med eller se på hverandre, langt mindre høre etter hva læreren har å si. De fleste elevene er der fordi de må, alternativet er anstalter eller fengsler. Flere av dem bærer våpen, er med i gjenger og har banka opp andre ungdommer kun på grunn av etnisitet. Nesten alle har mista en venn eller flere i det de kaller "krigen".

Erin har pågangsmot og tæl, og ser verdien av å holde elevene på skolen, framfor at de skal forsvinne ut av systemet i løpet av et år eller to. Hun vil gjerne lykkes med undervisninga, og for henne betyr det at elevene må våkne opp og se, både seg sjøl og hverandre. De må forstå verdien av utdanning, de må forstå at de kan mestre noe, og de må få mestringserfaring. Men elevene er motvillige og hånlige, og ikke åpne for forslag, krav eller oppgaver. Erin motarbeides også av lærerkollegiet og av styret ved skolen, og får ikke tilgang på de ressursene hun trenger for å undervise. Uten å helt vite hva hun gjør, setter hun i gang med et arbeid som endrer livet drastisk for både elevene og seg sjøl.

For det første reagerer jeg på rollebesetninga i filmen; en kan si mye om Hilary Swank, men hun er ikke ung. Ektemannen hennes, spilt av Patrick Dempsey, er enda eldre, og begge virker halvgamle, småborgerlige og malplasserte. Kjemien dem i mellom er i tillegg omtrent like spennende som en gulrot. Når det er sagt, synes jeg at verken Swank eller Dempsey har fått noe å spille på her, han enda mindre enn henne. Han blir en matt kopi av tv-legen han pleier å spille, og hun er nokså endimensjonal med sine toppen fire ansiktsuttrykk. Men det virker i det minste som om hun tror på det hun formidler.

Ungdommene i filmen er mange, og de forteller bruddstykker av fæle oppveksthistorier, skumle slåsskamper og opphold i fengsler. Erin forstår fort at de bærer på mye vondt, og at de ikke har fått mulighet til å bearbeide det. Sorgen blir en inngangsport, og skrivinga blir medisinen. Jeg synes historiene blir for mange til at en av dem peker seg ut som "bedre" eller mer spennende; når alt er så fælt og så ille blir veien til komikk kort, samtidig som at jeg får problemer med å tro på det som fortelles. Det vises på en skjerm, noen gråter og lirer av seg noen stakkarslige replikker, men det angår ikke meg - det engasjerer meg ikke. Regissøren har likevel forsøkt å løfte fram historia til ei jente, Eva, med å inkludere hennes synsvinkel i filmen og stemmen hennes som en heller sporadisk voiceover. Det fungerer absolutt ikke, og burde vært kutta.

Gatekamper, rivalisering og gjenger basert på etnisitet er noe vi har sett flere ganger før. Denne filmen, som er "fra virkeligheten", som de sier, klarer ikke å vise noe nytt. Filmen skildrer et utrolig hardt samfunn, hvor mange opplever at de ikke passer inn, ikke har noen plass. Overklassen - de hvite - lager systemene og bestemmer reglene. Og de gidder ikke å sette seg inn i andres situasjon. De underviser for døve ører og veit det, men bryr seg ikke. Framstillinga av både samfunnet og skolesamfunnet er statisk og overdrevet. Et element som filmen får vist godt fram er hvordan Erin møter rasisme og undertrykking i veldig mange ulike varianter og på forskjellige nivåer. Kampen for det som er rett, og for frihet, blir dermed en utvida kamp.

Sjøl om manuset er direkte dårlig, ungdommenes skjebner er så mange at de klasker hverandre ihjel og Hilary Swank er stiv og pertentlig, sjøl om det mates på med sentimentale pauser og dårlig klipte "erindringsscener", kan en likevel lære noe: verdien av å se utafor seg sjøl. Verdien av å se andre og hva som er riktig. Viktigheten av å ikke gi seg, sjøl om det betyr at en får noen uvenner. Å slåss for det en tror på. Å forstå verdien av kunnskap og utdanning og la andre ta del i den ferden det er å lese, å oppdage, å forstå. Men når jeg tenker meg om, har vi vel sett det før også, i ymse innpakninger. Her kommer bare en usminka variant, hvis eneste budskap kan reduseres til at den innsatsen du gjør for andre, betyr noe. Men husk: Det koster.

søndag 20. mars 2011

Bjørgvin, i ei anna tid?

Jon Fosse er en forfatter jeg både liker og respekterer. Og sjøl om det han skildrer, enten det er dramatikk, lyrikk eller prosa, ofte er dystert og melankolsk, setter jeg pris på å få være med inn i historiene hans. Derfor har jeg lenge gleda meg til å lese den vesle boka Andvake, som kom ut på Samlaget i 2007, og som jeg har hatt stående i hylla i to år (tida går fort!).

Forteljing, har forlaget skrevet på forsida. Og det er jeg helt enig i. Teksten faller midt i mellom de vanligste skjønnlitterære betegnelsene; roman og novelle, og er verken eller med sine 75 sider, to kapitler og nesten konsekvente mangel på punktum. Men en fortelling kan det absolutt passere som. En fortelling, som gjennom de manglende punktumene skaper en egen, intens form for rytme, som gjør at boka nesten umulig kan leses annet enn i ett strekk.

Som vanlig hos Jon Fosse er det, for meg, språket som er det bærende. Hvordan han repeterer de samme elementene flere ganger, hvordan han vrir dem litt fra gang til gang, hvordan historier stiger fram fra små glipper hvor det ligger mye informasjon i få ord - jeg synes det er spennende og fascinerende.
I Andvake opplever jeg at den språklige rytmen er enda vanskeligere å komme inn i enn tidligere, for Fosse bryter stadig opp sin "vanlige" syntaks og rytme. Det gjør at jeg må lese enda saktere og enda mer nøyaktig for å få med meg variasjonene. Og ofte synes jeg at det er noe som butter. Er jeg litt bortskjemt kanskje, og litt for godt vant til hans "standard"?

Når det nøkker språklig på den måten der i en tekst, blir innholdet, det som forfatteren skriver fram og det som hovedpersonene sier, enda mer viktig. Jeg opplever at Fosse, ved å snu om på den forutsigbare syntaksen, og ved å endre rytmen, legger inn en fartsdump. Leseren setter ned tempoet og ser etter den viktige informasjonen, enten den kommer i form av en skildring, en replikk, en erindring eller noe annet. Noen ganger er det slik det fungerer i Andvake. Og andre ganger ikke. Da føler jeg at jeg som leser søker etter noe som ikke er der, og blir litt skuffa.

Det er Asle og Alida som er hovedpersonene i Andvake. De er unge og har ingen andre enn hverandre, Alida er høygravid og de har nettopp kommet til den store byen Bjørgvin (et sted står det Bjørvin, slurve-Samlaget), hvor de en dag, en kveld og ei natt må søke etter et sted å bo, etter husly. De banker på mange dører, små og store hus, men ingen har plass til dem. Høres det kjent ut? Ja, fortellinga har så absolutt sterke bibelske undertoner. Men likevel synes jeg parallellen til vår moderne tid er enda sterkere. Når to mennesker kommer gående, med alt de eier på seg og i poser, når de er helt aleine og fremmede på et nytt sted og verken forstår regler eller normer, er det alt for lett å tenke på den konstante strømmen av flyktninger som til enhver tid finnes i verden.

Og jeg kan ikke unngå å bli provosert. Asle og Alida bor i begynnelsen av boka på den vesle plassen Dylgja, men får ikke lenger bo i naustet fordi han som eier naustet vil bo der sjøl. De ryker uklar med de eneste gjenlevende slektningene de har, stjeler penger, mat og en båt for å komme seg avgårde, og reiser frivillig til Bjørgvin. Der tar de det for gitt, sida det er så mange hus der, at noen må ha husly til dem. Og de gir seg til å banke på dørene med den største selvfølgelighet, og blir både frustrerte og fortvila når ingen takker ja til to ubudne, fremmede gjester. Jeg lurer på hvorfor de tror de bare kan komme til Bjørgvin på den måten, hvorfor de tror at alle har plass til akkurat dem?

For meg blir Andvake fort noe annet, noe mer, enn den kjærlighetshistoria, den teksten som intertekstuelt kommuniserer med historia om Maria, Josef og Jesusbarnet. Andvake kan ikke reduseres til ett element: det er både en "innføring" i å finne seg et sted å bo, ei skildring av et ungt par på reise, en tekst som bærer med seg mange etiske problemstillinger (men som ikke diskuterer dem), et portrett av mennesker i en håpløs situasjon, ei historie om ensomhet. Men først og fremst er Andvake for meg en tvetydig tekst med mange tolkningsmuligheter - særlig politisk.

Jeg opplever at forfatterens egentlige mening ikke er tydelig i Andvake. Han skriver fram disse menneskene og fortellinga deres, og er lite styrende med tanke på hvordan leseren skal ta seg fram i teksten. Hendelser som er svært viktige for hvordan historia skal tolkes, unnlater han å skildre. Det blir opp til hver enkelt å tenke seg fram til hva som kan ha skjedd mens vi var i et annet rom eller et annet sted. At det er så åpent skaper spenning for meg, men det er en hårfin balansegang mellom en lada tekst og en flat tekst i dette tilfellet. Jeg opplever at Fosse hele tida er på rett side, og at han stadig sier akkurat så lite at jeg blir nysgjerrig.

Tittelen liker jeg godt. Omslaget og slutten av fortellinga er jeg er minst fornøyd med. Kanskje fordi jeg ikke får lese om konsekvensene av hovedpersonenes handlinger? Kanskje fordi historia ender plutselig og jeg står igjen litt aleine uten å få vite hvordan det går? Kanskje fordi slutten verken gir løfter eller håp, og sånn sett er ganske realistisk? For vi veit jo aldri hva som kommer til å skje.

torsdag 17. mars 2011

Endring og utvikling


Det er en annerledes Herdis som åpner Ved neste nymåne (1971). Den vesle jenta som var på sommerfest på slutten av Musikk fra en blå brønn (1960) ser en kun spor av. Hun leiter ikke lenger etter musikken inni seg, hun spiller piano sjøl. Sansningene hennes, følsomheten og sårheten, er her fortsatt, men i mindre grad enn før. Det er som om deler av henne er blitt slipt vekk, eller sperra inne.

Herdis blir stadig mer sjølstendig og er plutselig ingen småpike mer. Bevisstheten og verden utvides, kroppen endrer seg og bringer med seg damelukt, Herdis driver gatelangs aleine og veit ikke helt hvor hun skal, hun krangler med mora, som hun har flytta inn sammen med, og ser nesten aldri faren mer. Hun kjenner på mange intense følelser; hun er sint og fortvila, hun gjør seg sine første tapserfaringer, trosser og angrer. Og hun er lei. Både lei av å forsøke å skrive brev, lei av å bli mast på og lei av å ikke bli sett.

Seinere i boka blir hun eldre. Komposisjonsmessig er ikke denne boka så stram som den forrige. Kapitlene i Musikk fra en blå brønn glei nærmest over i hverandre, kunne leses hver for seg og som en helhet. Herdis var en fast og konkret jentunge, problemene hennes var reelle og familiesituasjonen, i likhet med den politiske situasjonen i Europa, blei mer og mer fortvila. Det var en naturlig progresjon i relasjonene.

I Ved neste nymåne er det mer enkeltstående episoder som blir skildra. Mellom hver episode kan det gå noen dager eller flere år. Herdis vakler, søker og leiter, hun forsøker å finne sin egen vei mellom andres krav og forventninger. Krigen er fortsatt et bakteppe som stadig treffer Herdis hardere. Hun forsøker å gjøre det rette, men noen ganger er det fryktelig vanskelig. Og ofte blir hun, og de rundt henne, skuffa. Persongalleriet i bøkene er omtrent like store, men om en ikke har lest Musikk fra en blå brønn går en garantert glipp av noen viktige sammenhenger som forfatteren ikke bruker plass på i Ved neste nymåne.

Herdis blir voksen i ei tid hvor alt er i endring og hvor ingenting lenger kan bli som før på grunn av det som har hendt i Europa. Nedreaas får fram hvordan krigen påvirker både de små og de store ting, særlig i dialog og samspill med mora, onkel Elias og den fraværende faren. Herdis er i opposisjon til alle og ingen på samme tid. Det er mange konflikter i familien, og de tyske familiemedlemmene på morssida får gjennomgå på ulike måter. Herdis ser det hele fra avstand og vipper mellom å forstå og å ikke forstå. Noe kommer ubehagelig nært likevel, og da er det fryktelig å være helt aleine.

Herdis er i stor grad en som iakttar og tenker i denne boka, isteden for en som handler og snakker. Hun gjør seg erfaringer og minnes dem, såre som gode, hun har håp og lengsler. Hun er veldig menneskelig og veldig nær, men likevel opplever jeg at jeg som leser er lenger unna denne Herdis-en enn den forrige. Er det fordi hun er mer skiftende, annerledes? Er det fordi forfatteren springer fra episode til episode for å vise fram Herdis, og ikke gir meg mulighet til å komme så tett på? Eller er det fordi tida hun lever i ikke gir gjenklang i min samtid?

Sjangermessig er dette en roman, men jeg synes boka faller litt midt i mellom sine egne premisser og temaer. For dette er både en oppvekstroman, en erindringsroman og en slags dannelsesroman, den er et psykologisk portrett og en samtidsskildring, den er en krass skildring av politikk og ideologi, av familieforhold og av klassesamfunnet. Noen steder kommer en såpass tett på Herdis at den også kan leses som en erkjennelsestekst, sjøl om den ikke er skrevet i førsteperson.

Det er en styrke at boka favner så mange temaer og åpner for så mange lesemåter. Det gjør at mange ulike lesere kan finne et rom i boka som de opplever treffer akkurat dem. Men det kan også oppleves som springende og kaotisk, og jeg tenker at romanen kanskje ville vært tjent med å være litt strammere. Jeg mener ikke at noe burde vært kutta, den kunne gjerne vært lenger! Torborg Nedreaas har nemlig etablert et veldig troverdig og spennende univers, og mot slutten er det mye som forblir ubesvart. Kanskje er det jeg etterlyser en mer styrende fortellerstemme, som viser vei? Eller en mer samla Herdis? Men da mister boka noe av tenåringstroverdigheten som er så fint skildra.

Av Nedreaas sine utvalgte verker har jeg nå igjen novellene. Det er ei tjukk bok med både korte og lange tekster, med utdrag fra alle hennes novellesamlinger. Jeg ser for meg at det kommer til å ta tid før jeg får lest hele. I de siste åra har jeg verken vært så glad i å lese noveller eller tatt meg tid til å lese så mange - ofte har jeg blitt skuffa over innholdet i dagens norske noveller og blitt imponert over de gode gamle tekstene av for eksempel Bjørnson, Kielland, Skram og Undset. Også i novellene skal Herdis dukke opp. Jeg gleder meg til å lese tekstene, kanskje de på en eller annen måte kaster lys over den Herdis-en jeg har lest om nå?

tirsdag 15. mars 2011

Jeg feirer meg!

Jeg har fått min første bloggpris! Tusen takk til Line, som sendte en tanke til meg oppi vrimmelen av fryktelig mange andre, gode bokblogger og bokbloggere! Det er helt utrolig mange av oss her på nettet, og på grunn av det stadig økende antallet synes jeg at det stadig blir mer vanskelig å finne fram til de virkelig meningsfulle, spennende og interessante bloggene. Det kan ikke sammenlignes med annet enn godt, gammeldags detektivarbeid, og av og til føler jeg meg som en liten Poirot her jeg sitter. Blogg er støy, er det noen som sier. Ja, kanskje det? Men noen blogger er viktige og ordentlige. Line sin, for eksempel, som du kan sjekke ut her.

Med prisen følger noen (heller tilfeldige?) spørsmål, som jeg skal forsøke å svare på, så godt jeg kan.

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?
BIRDBOOT: What's he like?
MOON: Bitter.
Fra Tom Stoppard: The Real Inspector Hound (1968)

2. Hva er det siste du så på TV?
Noen minutter av 21-nyhetene på TV2, hvor nyhetsankeren klarte å si "Velkommen alle saman" før han hoppa rett til atomkraftverkene som løper løpsk i katastrofelandet Japan.

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?
Mot min vilje hører jeg på en særdeles overivrig Byggmester Bob og hele Bøtteballetten han kommer drassende med. Ja, altså: naboen pusser opp. Skulle ikke forundre meg om de faktisk har en sementblander stående på full guffe i stua. En annen, tynn lyd som av og til sniker seg inn, er fuglesang. Hurra, vår!

4. Når var du sist ute og hva gjorde du da?
I går, mellom ett og to, da gikk jeg tur, som jeg ofte gjør. Men føret er ikke helt tipp topp her hos meg, det er is, slaps og digre sølepytter om hverandre. Neste gang tar jeg på meg gummistøvler.

5. Hva har du på deg nå?
Klær.

6. Hva var den siste filmen du så?
25 minutter av "Grabben i graven brevid" som jeg tok opp fra svensk tv. Men fordi oppussingsnaboen bråka blei det liksom ikke helt den store "kinoopplevelsen".

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?
Ikke egentlig. Er alt for hjemmekjær.

søndag 13. mars 2011

Er Kjetil Rolness en krakk?

Som overskrifta kanskje kan tilsi, er ikke dette innlegget noe som egentlig hører hjemme her på en litteraturblogg med små, sporadiske innslag av kulturpolitikk og film. Men samtidig så er virkelig ikke Kjetil Rolness, i alle fall ikke sist jeg sjekka, en kostholdsguru heller (bare tynn) - med mindre han i all hemmelighet er sønnen til Grete Roede eller noe i den dur. Og det tror jeg ikke.

Derfor, videre til poenget: i gårsdagens kulturbilag i Aftenposten kunne jeg lese en kronikk av tidligere nevnte Rolness, som for en gang skyld fikk meg til å le (vanligvis blir jeg jo bare oppgitt). Og jeg vil gjerne anbefale alle å ta en titt på kronikken "Nøkkelhull i hodet", enten de er kostholdsinteresserte, litteraturinteresserte, nysgjerrige eller noe helt anna, for her har du faktisk muligheten til å avgjøre sjøl om Kjetil Rolness er en krakk - eller ikke. La ikke muligheten gå fra deg! Dessuten kan det hende du får deg en god latter, du også, eller kanskje du blir informert om noe du ikke visste eller hadde tenkt på? For de av dere som ikke har Aftenposten hjemme, ta en titt her. God fornøyelse!

(Og bare for å raskt legitimere mitt eget innlegg: denne kronikken er et godt eksempel for alle skoleelever som skal skrive et kåseri eller lignende - her demonstrerer den matvarehysteriske Rolness sine retoriske ferdigheter, benytter seg av kjente virkemidler som overdrivelser, ironi, utdriting, sammenligninger med og uten som, mer eller mindre upoetiske bilder og er nesten hundre prosent gjennomført i sin harselerende stil, samtidig som budskapet kommer klart og tydelig igjennom.)

torsdag 10. mars 2011

Store og truende?

Den digre, blå Harry Potter-boka er nærmest en plage der den ligger ulest på sjenken i stua. Jeg har lånt den for lenge sida, uker har det til og med blitt nå, og i all min iver hadde jeg planlagt å lese den med en gang. Men så kom det plutselig en toukers eksamen. Og deretter var det noen oppgaver som måtte løses og sendes inn, forelesninger som måtte følges og et stort utvalg pensumlitteratur som måtte prioriteres. Så Harry Potter har bare blitt liggende. Med husnisser og nye fiender lurkende rundt Galtvort, med tiltagende kjæresterier og stadig mer alvorlige konflikter og hendelser. Ja, tror jeg, da. Jeg har jo ikke lest boka enda.

Noen gyver løs på tjukke bøker med liv og lyst, mens andre skyr dem som pesten. Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat er redd de store bøkene, men jeg tar dem heller ikke først, hvis jeg kan velge. Hyllemeterne med leste bøker viser likevel et nokså representativt utvalg, helt ned i de smale Jon Fosse-utgivelsene til Tolstojs Anna Karenina. Men det aller meste ligger et sted midt i mellom, komfortabelt og overkommelig i størrelse (det er jo også slike romaner det utgis flest av, må jeg si til mitt forsvar).

I hylla for de uleste bøkene, derimot, hoper det seg opp med tjukke slekssagaer, trilogier og det som verre er, digre enkeltstående, nesten monumentale verk, som nærmer seg drapsvåpen i både tyngde og størrelse. Eksempler er Fuglesang, Idioten og bøkene om Kristin Lavransdatter - i ett bind. Av en eller annen grunn kvier jeg meg aldri så lite for å ta fatt på en av disse. Grunnen? Et sted inni meg er det visst satt et likhetstegn mellom bøkenes størrelse og deres tilgjengelighet. Altså: jo tjukkere bøker, jo djupere innhold. Men jeg veit jo av erfaring at det ikke stemmer! Hvorfor blir det hengende ved da?

Harry Potter skal jeg lese. Kristin Lavransdatter også. Men det er stadig noe som kommer i veien! Nå skal jeg først fokusere på britiske (og franske) teaterstykker, som for eksempel The Birthday Party og The Real Inspector Hound (sistenevnte er med sine førtiåtte sider mange ganger mer omfattende enn Becketts Eh Joe, Film og Cascando). Videre skal jeg stifte bekjentskap med Sarah Kane, noe jeg ikke akkurat gleder meg til, mens Caryl Churchill er på vei i posten. Marguerite Duras har nylig ankommet biblioteket og venter på å bli henta. Innimellom litt teori og ymse fagbøker om lesing og leseopplæring, håper jeg altså å få begynt på - og fullført - noen av kolossene. Jeg ser for meg at det kommer til å ta tid...

tirsdag 8. mars 2011

Kvinnedagslektyre

Hipp hurra, alle damer! I dag er virkelig dagen for å lese ei god, gammal ei (eller ei ung eller ei død, det er i grunn ikke så farlig, så lenge det er ei kvinne). Her er noen forslag til hva du kan fordype deg i akkurat i dag (og gjerne i ukene framover også):

Amalie Skram, Sigrid Undset, Camilla Collett, Liv Køltzow, Gerd Brantenberg, Jane Austen, Virginia Woolf, Sylvia Plath, Margaret Atwood, Alice Munroe, Selma Lagerlöf, Sofi Oksanen, Märta Tikkanen, Sigrid Combüchen, Monika Fagerholm, Kerstin Ekman, Karen Blixen, Tove Ditlevsen, Suzanne Brøgger.
Eller ei helt anna ei!

Gratulerer med dagen!

mandag 7. mars 2011

Less is more, Zafón!


For fem år sida, altså i 2006, nærmere bestemt i april, ga jeg endelig etter for presset og kjøpte meg mitt eget eksemplar av romanen Vindens skygge av spanjakken Carlos Ruiz Zafón. Da hadde jeg følt meg intenst plaga av boka i to år allerede, den var jo overalt, den lå i digre stabler over hele bokhandelen til stadig lavere pris (jeg tror jeg betalte åtti kroner). Det er virkelig ikke alltid like greit å være ansatt i en bokhandel! Det blir litt som å være på Ikea, når du kommer inn ser du verdens grelleste vase, men mens timene går blir du mer og mer vant til den vasen som er over alt, og når du kommer til kassa står den der, rein og blank, og den er blitt ganske fin, så du tar den med. Svært enkel psykologi. Og veldig forvirrende når du kommer hjem og pakker opp nettopp den grelle vasen, som du ikke har bruk for.

Vel, jeg blei lei av at alle skravla om Vindens skygge og at jeg ikke helt visste hva de hinta til. Og jeg blei veldig lei av at hver gang jeg sa jeg ikke hadde lest boka, blei jeg overfalt av tilfeldige handlingsreferat, sporadiske sitater og intense anbefalinger fra fjern og nær. De fikk boka til å framstå som Fantastisk, intet mindre, sjøl om mange ikke en gang kunne huske navnet på hovedpersonen, hva han gjorde eller åssen det hele egentlig hang sammen, men spennende, det var det - og du kommer til å få sånn lyst til å dra til Barcelona!

Jeg fikk ikke lyst til å dra til Barcelona. Jeg fikk ikke en gang lyst til å ta toget inn til Oslo. For å være ærlig blei jeg langsomt surere og surere. Boka, som er oversatt til en rekke språk og i følge baksida på min utgave har solgt i over 160.000 eksemplarer bare i Norge (nå over 200.000), går for å være en spennende underholdningsroman eller en underholdende spenningsroman. Men språket er forholdsvis tungt. Det er tettpakka og oversansende, det er tåkegrått og isblått, det er brennende rødt og piskende regn, det lukter vammelt og gammelt og heten strømmer opp fra gaten, det er askegrå himmel og dampende sol som strømmer som en girlander av flytende kobber. Jeg blei hele tida fortalt med store bokstaver hva jeg skulle sanse (mildt sagt en styrende fortellerstemme), at jeg ikke fikk tid eller mulighet til å lage meg mine egne bilder. I tillegg er ikke skildringene i denne boka særlig gode ("Jeg gikk nedover Calle Santa Ana", "Han kjøpte en filmstjernehatt"), så om jeg skulle lage mine egne bilder, ville jeg ikke visst hvor jeg skulle begynne.

Det er Daniel som er hovedpersonen, han er ti år når det hele setter i gang, i 1945, og er seint i tenåra når hovedtyngden av historia utspiller seg. På smussomslaget kan en lese at forfatteren tidligere har skrevet flere suksessrike ungdomsbøker, og etter endt lesing slår det meg at han er jammen ikke langt unna med denne boka heller. Sjøl om språket er tungt, omstendelig, detaljert og forklarende, mangler det undertekst, nerve, originale formuleringer, poetiske bilder, metaforer og så videre. Det er svært enkelt, og ført i ord og vendinger som ligger nærmere ungdomsboka enn voksenromanen. Vi som lesere sanser gjennom Daniel, som overhodet ikke kan beskyldes for å være nyansert, kritisk eller oppvakt, men svært styrt av sine følelser og lyster. Som fortelling hadde kanskje historia hatt best av en annen hovedperson, for Daniel tilfører ikke boka annet enn sitt eget tjas, mas og tilfeldige fantasier. Det tar tid, og er nokså kjedelig.

Daniel nøster opp ei historie, som noen steder er spennende, men ofte er klisjéaktig, sentimental, grusom, utroverdig og matt. Det som går igjen er hat og kjærlighet, brutale mannfolk som slår, drikker og dreper, kvinner som gråter, har blåmerker og dør. Det er ikke særlig lystig, og Daniel kjører på med alt han har. Han får også gjennomgå noen ganger, uten at det stopper han. Mysteriet, eller det historia spinner rundt, er forfatteren Julián Carax, som visstnok er død, og som det er umulig å få tak i noen bøker av (bortsett fra at Daniel naturlig nok har fått tak i et eksemplar av hans siste roman). Og her blir jeg helt oppgitt over forfatterens meget enkle grep, nemlig å introdusere en fremmed, en fare, tidlig i boka, for å skape spenning med hans nærvær/fravær gjennom resten av romanen. Er det virkelig ingen andre enn meg som forstår hvem denne mannen er? Dette, som skal bære store deler av boka, fungerte ikke for meg. Ergo faller hele korthuset ned.

Mysteriene baller på seg. Daniel har såvidt tatt tak i det ene før de to neste kommer farende. Det er mulig at mange synes dette er veldig spennende, men for meg blir det for mye. Hemmelighetene slår ihjel hverandre, ingen virker egentlig viktige, og det blir fort bare overfladisk. Daniel får ny informasjon fra de snåleste og mest utroverdige kilder. Mennesker som i begynnelsen av boka virker viktige, er det ikke, og omvendt. Jeg opplever likevel ikke dette kaoset som et kaos - forfatteren har hele tida et godt grep om fortellinga, han veit hva han skriver og hvor det skal. Det gir retning i vrimmelen, men ikke noe mer. Jeg tror historia hadde vært bedre om forfatteren hadde stramma inn og ikke forsøkt å fortelle livshistoria til absolutt alle bipersonene - særlig ikke de som faktisk ikke er viktige.

Store deler av boka er fortalt til oss gjennom Daniel. Mesteparten av informasjonen får han fortalt til seg fra andre som husker både ti og tjue og tretti og førti år tilbake i tid (med bemerkelsesverdig mange detaljer), mens noe sporer han opp sjøl. Enkelte samtaler, som han for eksempel bare lytter til, blir referert i kursiv. En vesentlig del av bokas "oppklaring" mot slutten kommer gjennom et utroverdig langt brev (eller et manuskript, som det kalles i boka). Jeg synes de ulike tekstbrokkene og kapitlene er plassert rotete, og at forfatteren burde tatt seg bryet med å veve samtaler, minner, viktig informasjon og så videre inn i teksten, kort sagt: levendegjort det, i stedet for at det skal komme plassert midt i. Da blir det upersonlig og overfladisk, og den avstanden som forfatteren konstant opprettholder med å omtale mange viktige bipersoner ved etternavn, blir enda større.

Foruten det treige språket, den langsomme progresjonen (boka er på 479 sider og kunne gjerne vært korta ned 150 sider), de mange intrigene og mangelen på dybde, er det enda ett element som irriterer meg. Og det er måten kvinnene er presentert på. Alle som en er blendende vakre og offer for den unge Daniels sikling. Men de er utrolig veike! De blir i voldelige ekteskap, finner seg i det utroligste, de knebles av fedre og brødre og sperres inne, klenger seg til ymse elskere og røyker sigaretter med overdreven ynde. Ikke ei eneste dame viser to og tæl. Hvorfor ikke? Hva ønsker forfatteren å oppnå med at alle damene er slappe, livløse og på desperat jakt etter et mannfolk, for eksempel en ung mann ved navn Daniel? Jo, hvis ikke de kan krype litt rundt, får nemlig ikke Daniel mulighet til å være en skikkelig helt.

Romanen er forsøksvis bygd opp etter idealet om en sirkelkomposisjon, men er ufullendt. I tillegg er det ikke særlig troverdig at alle disse handlingene, groteske og kjedelige, overdramatiserte og banale, skal gjenta seg. Det hadde vært bedre om boka endte på en litt annen måte, som ikke leder leseren inn i det deprimerende universet igjen, men som peker utover seg sjøl og inn i noe annet.

"Stort om litteratur og kjærlighet" er sitatet etter Morten Abrahamsen på forsida. Jeg er absolutt ikke enig. At Daniel skal være en bokelsker, kommer kun fram i hans desperate jakt etter informasjon om Carax. Og da tar ganske fort personen Carax over for litteraturen. Daniels litterære fascinasjon reduseres side for side til den er så godt som ikke-eksisterende. Etter noen kapitler handler alt om Carax og hemmelighetene, ikke om noe annet. Hva tenker Daniel når han ikke tenker på Carax eller Nuria eller Bea? Det vites ikke. Likevel ligger bøkene bak i kulissene, i farens bokhandel og på De glemte bøkers kirkegård. Alt stoffet som finnes der blir ikke utnytta. Det er med andre ord tydelig at forfatteren har en forkjærlighet for litteratur, men han klarer ikke å formidle det på en god måte. Det blir stivt og statisk når han forsøker å ikle Daniel sine egne meninger og oppfatninger.

Og at det er stort om kjærlighet? Nei. Det er ganske dårlig om kjærlighet. Av de mange relasjonene som det skrives om, er det svært få jeg tror på. Av alle kvinnene som skildres, er det ingen jeg identifiserer meg med. Av alle mannfolka som sprader rundt, er det ingen jeg finner interessante. Og Daniel? Daniel blir for meg mer en forteller, en som med lav stemme helt uten entusiasme forteller meg denne soga. Riktignok opplever han mye, og vi sanser gjennom han, men likevel er han ikke viktig (det er ganske godt gjort...). Så kjærlighet må da bli på et annet plan, ikke mellom romanfigurene, og slettes ikke mellom leser og bok, men igjen mellom forfatter Ruiz Zafón og litteraturen. Og for å vise det, lesser han bare på med ord, mer eller mindre uheldige vendinger, personer, intriger, hemmeligheter og sitater. Det hele blir en diger gryterett hvor få ingredienser har beholdt sin egentlige form og smak.

lørdag 5. mars 2011

De voksne billedbøkene

Etter å ha lest flere bøker av Gro Dahle og Svein Nyhus (både av dem sammen og aleine), og mange utdrag, føler jeg meg nødt til å spørre: er virkelig det alt? Er det sånn billedbøker for barn skal være, basert på en voksen idé og utforming, med et univers som verken leiker eller tar barna på alvor? Med illustrasjoner som sjelden kommuniserer noe eget (men som forsåvidt er fine å se på) og tekst som ikke rimer, leiker, er spennende, bevisstgjørende eller innbyr til dialog? Og det poetiske språket, som så mange skryter av, kan ikke jeg se. Er "poetisk språk" noe anna for barn enn for voksne?

Det er kanskje særlig de to siste jeg har lest, Snill (2002) og Håret til mamma (2007), som jeg opplever som nokså innholdstomme. I Snill er det Lussi som er hovedperson, og hun er så snill og flink, stille og rein, høflig og blid, at hun til slutt forsvinner inn i veggen. De andre leiter etter henne, men det hjelper ikke; hun er borte, frosset i et smil og uten mulighet til å lage lyd. Men hun kjemper seg ut, og sammen med henne dukker det opp flere jenter som også har forsvunnet inn i veggen. Budskapet er enkelt og endimensjonalt. Historia er lett og liten, den er fortalt rett fram, uengasjerende og uten noen forvirrende mellomledd. Bildene er tydelige og gir meg ikke egentlig noen utvida leseropplevelse. Framgangen begrenses til at Lussi har utvikla seg minimalt, de andre nevnes ikke. Lussis opprør understrekes av at forfatteren lar det være uvisst om alt går bra til slutt, sjøl om Lussi kommer fram igjen.

Rampejentemoralen og -oppfordringa til Gro Dahle er tydelig. Hun som voksen forfatter har en plan med teksten, et budskap hun ønsker å få fram. Men målgruppa for boka, som jeg oppfatter hovedsaklig er førskolebarn, er for små til å forstå hva Dahle vil fram til. Skal de liksom ikke være snille...? Hvorfor kan ikke Lussi bare gå ut av veggen, da? Er de slemme hvis de slår seg ut av veggen når de sitter fast? Eller? Jeg opplever at boka sender tvetydige signaler som kan gjøre barna usikre på universets avgrensing. Blir det da formidlerens rolle å hjelpe barna fram til en komfortabel, "sensurert" versjon?

Billedboka gir mer til de voksne enn til de små, fordi den formidler et voksent problem og et voksent perspektiv, riktignok gjennom et barn, men uten barnlig innlevelse og alvor. Å forsvinne inn i veggen kan lett assosieres med "å være veggpryd", noe mange flinke jenter og damer veit hva er, og noe mange voksne bruker som begrep, men som for barna er fremmed. Og å bryte seg ut blir for voksne da også en symbolsk handling, mens det for barna blir banalt. Barn har evne til å fantasere, men de er også svært konkrete. Denne boka er på kollisjonskurs med målgruppa.

Det samme opplever jeg med Håret til mamma, som også er ment for førskolebarn. Her er hovedpersonen Emma. Når alt er fint, koser mamma og Emma, og mamma har sol og smil i håret. Men mamma kan også bli forferdelig lei seg, og da er det tåke og regn i stua, og Emma må klare seg sjøl. Dumme mamma, slemme mamma, tenker Emma, og får dårlig samvittighet. Det store håret til mamma ligger utover sofaen, bustete og flokete. Emma begynner å gre. Hun forsvinner inn i håret, møter en vaktmester som grer håret med ei rake, og kommer seg ut igjen. Til slutt er alt fint og mamma er ikke lei seg mer, uten at leserne eller Emma får noen ytterligere forklaring.

Det er vanskelig å operere med utvikling av hovedpersonen når en har få sider å bevege seg over, og når det virker som om kravet til hva som skal skje er stramt og kompromissløst. Emma er den samme etter eventyret i håret, forskjellen er innsikt: hun veit at det er en vaktmester i håret til mamma. Hun reflekterer ikke over det (og det gjør heller ikke teksten), for hun er kun opptatt av seg sjøl og sitt: at mamma skal bli glad igjen så de kan kose og ha det fint sammen. Her er Dahle svært presis når det kommer til barns behov, og den sjølopptatte voksne blir godt plassert, men jeg opplever likevel at det skrangler. På de første oppslaga i billedboka virker nemlig ikke mamman til Emma "dum" eller "slem", men vanlig. Men når hun så bli lei seg, virker det på Emma som om det har skjedd mange ganger før. Hun er vant til å bli overlatt til seg sjøl av og til, når mamma har problemer. Hvis Dahle forsøker å gi et bilde av depresjon eller omsorgssvikt, blir det svært tynt streka opp, og det reflekterer heller ingen av barnets mest sannsynlige handlinger.

Å ha floker i håret er konkret for barn, og de veit at vi bruker børster eller kammer til å gre oss med. Etterpå blir vi fine. Men at det skal hjelpe å børste håret når en er lei seg (som jo er det som skjer i boka) er verken logisk eller sant. Her er Dahle igjen ikke på nett med barna, men med de voksne, som forstår at floker også gjelder som et utvida begrep. Er det meninga at den voksne her skal gå inn og forklare barna det abstrakte ved å ha problemer inni seg? Jeg opplever at boka er tom - for et barn. Den leiker ikke, den viser ingen utvikling, og sammenhengen mellom årsak-virkning er usann. Igjen et voksent problem, men til forskjell fra Snill er det her et barnlig perspektiv, en barnlig løsning, men med voksent innhold. Kombinasjonen blir for meg ulogisk og helt feil.

Et tilleggsproblem, for meg, er at de tynne historiene som formidles ikke støttes av noe annet. Her er det bare ei linje hele veien, det er forutsigbart og lavmælt, og det virker som om forfatteren bevisst unngår stemningsskapende eller førende ord. Historien blir skrapa ned til nesten ingenting. Barna blir i mine øyne snytt for et helt univers, de får bare en liten bit og må nøye seg med det.

Når det kommer til illustrasjonene, føler jeg meg egentlig ikke kompetent nok til å uttale meg veldig, men jeg skal si litt likevel: Svein Nyhus tegner fint. Mange av oppslagene er behagelige å se på, det er duse farger som harmonerer, det er få detaljer, åpne flater. Jeg liker at han ikke har satt bildene i rammer, men at han beveger seg utover hele billedbokoppslaget. Da omslutter bildene teksten på en annen måte, og det kan virke som om bildene er det viktigste. Hvis det er tilfelle, og meninga, har jeg enda høyere krav til billedbokteksten. Og dessverre så opplever jeg ikke at Dahle forteller en god historie.

Men Nyhus skisser bare opp typer. Det er ingenting ved de menneskene han tegner som gjør at akkurat det er Emma eller Lussi, og det synes jeg er leit. Tegningene får et upersonlig, statisk preg, sjøl om det også åpner for alternative tolkninger, føler jeg ikke at det får plass i disse bøkene. I tillegg legger han inn detaljer som det ikke står noe om i teksten. Flere steder fungerer det fint med bestikk på golvet og en løs ledning, men elementer som for eksempel klokkene i Håret til mamma, blir for meg bare dumt. Mamman til Emma bruker nemlig ikke klokke når hun er lei seg, da ligger den og slenger. Men når alt er fint, er den på. Det blir for simpelt, og er dessuten også et voksent uttrykk for en standard konformitet. I Snill er det en gjenstand på nesten alle oppslagene som varierer i størrelse. Den er blåsvart, kan minne om lavastein og har ingen egentlig funksjon, bortsett fra at den for eksempel kan tolkes som et uttrykk for Lussis indre kraft. Jeg synes "steinen" er ganske malplassert.

Hvorfor kamufleres disse "voksenbøkene"? Hvem er det som har interesse av at dette blir utgitt for barn, når det ikke er barna selv? Og hvem er det som med handa på hjertet kan hevde at dette er god litteratur for barna? Barn trenger å bli tatt på alvor, de trenger å bli leika med, de trenger å oppleve, å snakke, å få vite. De trenger bøker som ser dem, sånn de er, ikke som små voksne, ikke som barnslige ungdommer, ikke som gjenstander, men som barn. Mange barn føler seg usette, som Lussi i Snill, men de veit kanskje ikke helt hvordan de skal formulere det. Å lese Snill hjelper i alle fall ikke. Mange barn føler også stor skyld, sorg og smerte når foreldrene på ulikt vis er fraværende, psykisk eller fysisk. Men de blir ikke klokere av å lese Håret til mamma. Hva er det Dahle forsøker å oppnå?

torsdag 3. mars 2011

Velbrukte kulturkronasjer?

Les for meg, pappa!/Les mann! heter ei ganske anonym pocketbok som jeg rett før jul fant på biblioteket. Det er en antologi med utdrag fra henholdsvis barnelitteratur og bøker som skal/kan passe for mannfolk, utgitt av Foreningen !les. Det er også Foreningen !les som har stått for antologiens utvalg, men i sine to forord nevner ikke Ketil Kolstad et eneste premiss som ligger til grunn for hvorfor nettopp disse tekstene er valgt ut.

"Barnedelen" av pocketboka består av utdrag fra ni barnebøker; seks av dem er billedbøker, to er illustrerte høytlesningsbøker, ei ligger i grenseland mellom barn og ungdom og er helt uten illustrasjoner. I forordet vektlegges viktigheten av høytlesing, at barna selv sier at far er en viktigere rollemodell enn mor når det kommer til lesing (barns sjølrapportering kan en som kjent lite på), og at tekstene i pocketboka er av høy internasjonal kvalitet (i følge hvem? Heller uvisst). Hvorfor synes jeg da at dette er kjedelig, matt, teit, tamt og tomt?

Å trykke opp utdrag fra billedbøker på f.eks. fem eller sju sider, røske ungen opp på fanget og pløye seg igjennom noen tekstbrokker uten noen sammenheng (for hvordan kan den voksne vite konteksten når kun utdraget presenteres?), virker på meg ikke akkurat som et veldig gjennomtenkt lesestimulerende arbeid. Og det blir i tillegg enda dummere når bøkene som er valgt ut ikke har fått noen begrunnelse, når det som er valgt ut fra den enkelte boka ikke har noen begrunnelse, og når ungen, som sitter på fanget og myser på de snåle illustrasjonene, ikke får noe svar fra den voksne på sine spørsmål (fordi pappa veit ikke).

Det er også tydelig at mange av tekstene som er valgt ut er silt gjennom voksen konformitet og humor, ikke gjennom hva barna kan like, fundere på og være med inn i. Er dette en gjennomtenkt utgivelse, en gjennomtenkt satsing? Hva forsøker Foreningen !les å oppnå med dette, bortsett fra å signalisere til mannfolk at de bør lese? Tror de virkelig ei matt, hvit pocketbok med svake blyanttegninger appellerer og synes i vrimmelen av informasjon, reklame og andre budskap? For den som er interessert, vil jeg også nevne at fem av ni forfattere her er menn, og at to av åtte illustratører er kvinner.

"Voksendelen" av boka består av 11 utdrag fra heller tilfeldige forfattere og deres bøker, som i større eller mindre grad reflekterer en maskulin standard og væremåte. Tekstene er fra ei til ti sider og er, som barnebøkene, nokså løsrevne fra sin opprinnelige kontekst. Her har imidlertid redaksjonen spandert på hvert utdrag noen linjer som skal forklare litt av situasjonen den voksne leseren møter i teksten (men dette trenger ikke ungene, der er det kun noen utdrag som har ei linje eller to). Noe som er påfallende er at utdragene som er retta mot de voksne, nesten konsekvent er satt med større skrift enn de utdragene som er retta mot barna. Hvor er logikken der?

I forordet skriver Ketil Kolstad, henvendt til mannen som har forvilla seg inn på biblioteket mot sin vilje med ei bunke uleste bøker som skal leveres, klokka er fem på to, det er lørdag og bibliotekarene er allerede i sving med å skru av datamaskinene etter asylsøkerne og brette sammen avisene etter pensjonistene: "Ser barna dine at du leser, vil de lese også." Ja, som kjent er det så enkelt her i verden. Vil virkelig denne mannen i det hele tatt se på pocketboka? Vil mannen ta med pocketboka hjem? Eller vil han bare snøfte, levere bøkene, og gå...?

Tekstene for disse mannfolka er som regel romanutdrag, men leseren får også eksempel på korttekster, et dikt, ei fortelling og et utdrag fra et skuespill med fyldige forfatterkommentarer. Og en enkel opptelling her viser at åtte av elleve forfattere er menn. Er dette noe Foreningen !les brukte mange kalorier på å vurdere? Det som er påfallende her, er hvordan alt (da mener jeg alle tekstutdrag) er så uttalte. Her er alt opp i dagen, rett inn i rampelyset. Ingenting er hemmelig eller skjult, og gud forby at en tekst skal være litt kompleks! Nivået er med andre ord ikke særlig høyt. Men det er vel kanskje det som er ideen? Å sende ut enkle tekster som bekrefter en enkel, maskulin verdensanskuelse?

"Smakebitene" er nokså uheldige i flere tilfeller, både for antologien, leseren, bok og forfatter. Mange utdrag er såpass løsrevne at de aleine knapt gir mening. De er i tillegg avslutta på ikke akkurat spenningsskapende steder (gjelder både tekstene for barn og voksne). Ville ikke det vært litt av poenget, da, å gi leseren lyst til å lese videre...? Isteden avsluttes utdraget rolig og stille, når de litterære trådene henger halvveis på greip og leseren har ro i sjela. Ja, nå kan vi med god samvittighet hive fra oss den lefsete pocketboka og sette på fotballkampen. Vi har nemlig lest litt i dag! Og vi skjønte hva det stod! Det har vært en god dag.

onsdag 2. mars 2011

Bokvalgets kvaler

Akkurat nå er jeg midt i mellom bøker. Det vil si at jeg for første gang på utrolig lenge ikke leser noe. Ingenting! Ikke ei side, ikke et avsnitt, ikke noen korte linjer i ei billedbok eller et par grafer i ei fagbok, ikke så lite som en kapitteloverskrift! Jeg titter faktisk ikke en gang bort i bokhyllene for å se på de mange ryggene som står der, med titler og logoer og fristende forfatternavn. Vel, nesten. Å kikke gjør jeg. For jeg skal velge meg ei bok nå. Og det er virkelig ikke alltid like lett. Enten fordi alt for mye virker lokkende, eller fordi jeg ikke klarer å avgjøre hvilke lesehumør jeg er i.

Har du opplevd å bomme på ei bok? Det har så absolutt jeg. Bøker som det egentlig ikke er noe galt med, som er godt skrevet, gjennomarbeida og velformulerte, blir brått bare irriterende, overfladiske og teite. Og hvis det er en såkalt klassiker, ei bok med mer tyngde enn det meste av moderne norsk litteratur, kan boka plutselig oppleves som langsom, utilgjengelig og lukka. Og den moderne norske litteraturen kan på sin side framstå som utrolig flat og tom. Ingen av delene er å foretrekke, så det lønner seg å treffe.

Nå vipper jeg fælt. I posen fra biblioteket ligger neste bok i Harry Potter-serien. Men jeg var ikke akkurat overbegeistra for den forrige, Harry Potter og ildbegeret, og vurderer å la Harry Potter og føniksordenen vente litt, bare sånn for å ikke få den i vrang-strupen. Jeg har også litt lyst til å lese videre om både Herdis og Tora, samtidig som jeg ønsker å vente. For at jeg skal kunne se hver bok som et sjølstendig verk må det gå litt tid mellom hver bok. Ellers er det fort gjort at det vikler seg inn i hverandre. Men jeg vil også kunne se helheten, se hver trilogi samla, så derfor må det heller ikke gå for lang tid.

I og med at 2011 er mitt litterære kvinneår, frister det også å begynne å lese noe nytt, naturlig nok av ei dame. Jeg har bøker i hopetall, det er bare valget som må tas (vanskelig...). Av plikt føler jeg meg også dratt mot Karen Blixen. Jeg har ei bok av henne, en samling fortellinger, som jeg opplever som langdryg. Jeg har lest et par av dem, og begynt på flere, men kommer liksom aldri ordentlig inn i universene hun skisser opp. Det er uvant. Og så, bare for å sette krona på verket, har jeg en stabel "gamle" bøker som alltid maser; bøker som jeg har fått eller kjøpt for både tre og fem og sju år sida, og som jeg fortsatt ikke har lest. De gnager av og til litt på samvittigheten. Det er rart med det.

Og hva har jeg lyst til å lese, da? Agnes Ravatn, kanskje. Eller Salaman Rushdie. Bare for å nevne noe som er til de grader fjernt fra hverandre og alt annet, men som likevel står og gliser i hylla mi med overlegne permer og glinsende bokstaver. Hva blir det? Den som lever, får lese.