onsdag 12. januar 2011

Fra plattform ni og tre kvart

Den første boka J. K. Rowling skreiv om Harry Potter, Harry Potter og de vises stein, er ei bok som mange har lest. For lengst! Den kom på engelsk i 1997 og i norsk oversettelse (Torstein Bugge Høverstad) i 1999. Etter det gikk det ikke mange åra før Harry Potter blei en farsott, et litteratur- og mediefenomen, også her hjemme i lille Norge. "Alle" skulle lese Harry Potter, se filmene, kjøpe effektene og ha et eller annet forhold til den vesle trollmannspira og kompanjongene hans. Men jeg, utrendy som jeg er, har ikke lest boka før nå.

Fra før har jeg sett filmen flere ganger, en film jeg forøvrig liker godt. Og jeg merka raskt at det absolutt ikke var en fordel. Filmen ligger såpass tett oppi boka og forholder seg så godt til teksten at jeg ikke fikk noen egne bilder i det hele tatt. Hvem kan vel se for seg en annen Harry og en annen Gygrid? Ikke jeg. Derfor blei leseropplevelsen min nokså redusert. Isteden for min egen fantasi, fikk jeg prefabrikkerte bilder fra Warner Brothers med vindmaskiner midt i mot og animert bakgrunn. Og isteden for å lure på hvordan det kom til å gå med Harry og vennene, venta jeg nesten utålmodig på slutten, på nettopp det øyeblikket hvor Voldemort titter ut av en viss turban og Harry må stå i mot med alle krefter.

Men likevel, sjøl om leseropplevelsen blei amputert og spenninga omtrent var fraværende, koste jeg meg. Jeg liker miljøet. Jeg liker at vår vanlige verden og den magiske verdenen er så nær hverandre, men uten stor kjennskap til hverandre. Jeg liker at Rowling skriver om magien på en naturlig måte, det er så sjølsagt for henne, for Hermine og Ronny og alle de andre som hører til på Galtvort. Leseren kommer inn i det magiske via Harry, som ofte er enda mer forvirra og forbløffa enn leseren sjøl. Det er virkelig en verden hvor alt kan skje. Teksten er lett, replikk- og handlingsdrevet, og gir ikke motstand. Men Rowling legger stadig ut tilsynelatende løse tråder, så det er mye å lure på. Hva skjedde egentlig mellom Harry Potter og Voldemort? Hvor mye veit Humlesnurr? Og hva med Slur, hva veit han og hva vil han? Her er det svært lite som er opp til tilfeldighetene. Det er et gjennomtenkt og gjennomarbeida manus.

Sjøl om boka er lett å lese og sikter seg inn på et underholdningsdominert massemarked, får en likevel mer ut av Harry Potter og de vises stein enn for eksempel Twilight-bøkene. Den første boka om Harry Potter er kompleks i all sin enkelhet, det er flere lag og flere konfliktlinjer. Det er både noe for en relativt utrent leser og en god leser. I tillegg må det nevnes at Rowling skriver med humor og humør, mens det hos Meyer stort sett er dystert, smertefullt, lengtende eller farlig. Der Bella stadig trenger beskyttelse og ikke aner åssen hun har klart å rote seg oppi enda en skummel situasjon, ordner Harry, Hermine og Ronny opp.

Men det må jo sies, det er ikke spesielt høy kvalitet over det skrivetekniske i Harry Potter og de vises stein. En god venn sa til meg at Rowling er en mester i å hale ut, og det er jeg helt enig i. Ting tar virkelig tid i en magisk verden! Men mens hun haler ut tida, legger hun også ut andre spor og hint, nye problemer og utfordringer, samtidig som hun bevisst holder tilbake akkurat så mye informasjon at en knapt kan la være å lese videre. Boka ligger sånn sett både nær kriminalromanen og spenningsfilmen som andre sjangre. Det blir spennende å se om den neste boka er likedan.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar