søndag 30. januar 2011

Et intenst univers

Enda ei pensumbok er nå lest (jeg leser så mye jeg kan nå, før innleveringsoppgaver, semesteroppgaver, prøveeksamener og faktiske eksamener tar til på nytt), denne gangen med mye mer utbytte enn de forrige. Romanen er fra 1989, heter Naustet og er skrevet av Jon Fosse (f. 1959). Jon Fosse er vel på mange måter en forfatter for de spesielt interesserte, kanskje særlig på grunn av hans særegne skrivemåte. Jeg forstår at de suggererende, messende gjentakelsene ikke er noe alle kan evne å sette pris på, men jeg liker det veldig godt. Også her i Naustet, sjøl om det enkelte steder kan bli litt mye, også for meg.

Eller for å si det på en annen måte: det blir litt tydeligere at en så dyktig og bevisst forfatter som Jon Fosse også har øvd seg og utvikla seg. Naustet er ikke så stram og velkomponert som for eksempel Morgon og kveld (2000). Jeg opplever at boka spriker mer, sjøl om også denne er konsentrert rundt få mennesker og få hendelser. Og i noen av assosiasjonsrekkene nøkker det litt, for eksempel når jeg-et brått går fra å tenke på og skrive om Knut'en, til mora si, for å så hoppe videre til uroa si, uten å utdype noe som har med mora å gjøre. Er det et sant tankemønster? Ikke for meg, men jeg aksepterer at hovedpersonen er sånn.

Romanen er inndelt i tre hoveddeler, som igjen er inndelt i flere kapitler av ujevn lengde. De samme elementene gjentas om igjen og om igjen, om jeg-et, som har slutta å gå ut fordi "(...) ei uro er kommen over meg (...)", om Knut'en og kona som brått dukka opp i bygda, at Knut'en er gift nå og har to jenter, og at Knut'en og jeg-et ikke har sett hverandre på sikkert ti år. Gjennom repetisjoner som stadig endres litt og seinere utdypes, skrives flere historier fram, men først og fremst er dette historia om ei oppvekst og to venner som glir fra hverandre.

Det er spennende å lese. Ikke fordi en som leser blir så ivrig på slutten, men fordi Fosse lader hvert enkelt ord og hver eneste hendelse, alt virker så viktig, nesten avgjørende. Som leser blir en våken og bevisst, en ser etter endringer og variasjoner i gjentakelsene, etter nye elementer som kan kaste lys over hva som har skjedd eller hva som kommer til å skje. For at det kommer til å ende med noe fælt, det skjønner en allerede etter noen sider. Men hva, når og hvem er usikkert helt til det siste.

Naustet er solid, det er svært lite å ta forfatteren på. Fosse er stilsikker og overbevisende, og skriver fram en realistisk verden med realistiske mennesker. Teksten er vel ikke akkurat inviterende, men ikke avvisende heller, jeg følte meg nærmest som en kikker når jeg leste om gutta som sneik seg inn i det mørke naustet og holdt pusten når de hørte fotskritt på utsida. Noen steder er det også så stramt og godt at jeg ikke bare kikker, men er med.

Jeg er veldig glad for at Jon Fosse fra debuten har holdt på sitt og videreutvikla det som er hans helt egne stil og stemme. Det gir meg intense, dystre leseropplevelser, mulighet til å studere håndverket og teknikkene hans, og minner meg på at ei historie kan formidles på svært ulike måter. Det er også spennende å se at andre forfattere helt tydelig er påvirka av Jon Fosses mennesker og univers, for eksempel Carl Frode Tiller og Bjarte Breiteig.

torsdag 27. januar 2011

Vold og motorsykler

Ein motorsykkel i natta er tittelen på den Brageprisvinnende ungdomsboka til Ragnar Hovland fra 1992. Også den har jeg som pensum i vår, og etter endt lesing kan jeg ikke si at jeg forstår helt hvorfor når det kommer til denne tittelen heller. For hva er det denne boka egentlig formidler? Et surrealistisk drømmelandskap, ei fjern eller nær framtid, en parallell verden - eller er det hele bare en drøm?

Gjennom korte, lettleste kapitler blir leseren kjent med jeg-personen, en gutt som bor sammen med en forfylla onkel, og som ikke helt husker fortida si, familien sin eller seg sjøl. Han surrer rundt, mest i sitt eget, men dukker av og til opp på skolen. Hvilken klasse han går i, nevnes ikke. I begynnelsen kan det være forvirrende å ikke ha noe omtrentlig alder på gutten, for her er det veldig lite som er virkelighetsnært og gjenkjennelig. Men etterhvert kommer det fram at han muligens er midt i tenåra. Han og onkelen bor i ei rønne nede ved elva, utafor drabantbyen. En dag ser han ei jente i en sofa som driver forbi på elva. Kort kontakt oppstår, men hun blir fort borte. Gutten gjør et tafatt forsøk på å flykte fra det deprimerende landskapet han bor i, også via elva, men det går skeis. Nærmiljøet er prega av vold og dominerende gjenger. Og så dukker broren, Raymond, opp.

Jeg er veldig usikker på hva jeg synes om boka, fordi jeg er så usikker på hvordan jeg skal tolke den. Teksten er verken veldig levende, spennende, spesielt godt skildrende eller særlig fantasifull, den er lavmælt og oppdelt i noe som kan virke som tilfeldige bruddstykker. Gutten er ikke troverdig der han famler seg fram mellom den bakfulle onkelen, snakk om Elvis Presley og utferdsdrømmer. Har han ingen andre tanker? Er isolasjonen så total at han også er isolert i huet? Eller er forfatteren så inspirert av film og det filmatiske at han ikke gir plass til mer enn akkurat den ene konfliktlinja?

Boka er på sett og vis satt i et gjenkjennelig univers. Det nevnes en drabantby, skole og klassekamerater. Biler og motorsykler har sin naturlige plass, akkurat som penger og jenter. Men bortsett fra det, blir det fort surrealistisk. Eller har han bare drømt jenta i sofaen? Det kunne vært en naturlig mulighet. Boka falt helt sammen for meg da storebror Raymond forsøker å forklare hvorfor foreldrene dro fra dem. Når vites ikke, men det var ei stund sida, tydeligvis lenge nok til at jeg-et har glemt eller fortrengt det. Som leser får en aldri helt taket på hvorfor, og en nokså uengasjerende kaosfølelse er kanskje det nærmeste jeg kommer i å si noe om hvordan det var å lese de siste kapitlene.

Slutten er åpen, helt åpen, og jeg veit ikke hvordan jeg skal tolke den heller. Hele romanen bikker igrunn langsomt over, fra å kanskje kunne være virkelig til å absolutt ikke være det. Et eksempel er de rare tinga som skjer, Mamba-gjengen og biloppgjøret, et annet er at det ikke finnes noe særlig utvikling, verken i historia eller i personene (handlinga går over flere måneder). Det eneste som bedrer seg litt er forholdet mellom jeg-et og onkelen, og at jeg-et får mer sjøltillit når broren, som ikke har reint mel i posen, er hjemme. Når så mye ikke gir mening blir det fristende å bruke ord som absurd for å beskrive boka nå i ettertid. Er det virkelig noen som kan kjenne seg igjen i dette? For det kan ikke jeg. Men jeg kan forstå at andre ser noe, kjenner noe, blir truffet av noe. Men kultbok? Bragepris? Pensum?

mandag 24. januar 2011

Fantastiske fakta og full forvirring

Så var det disse faktabøkene for barn og ungdom igjen, da. Jeg har endelig fått lest de to siste på pensumlista, Den store faktaboka om språk av Helene Uri (1998) og Liv i universet av Eirik Newth (2003).

Min favoritt så langt har vært boka om Ole Høiland (hvor forfatter Anne B. Bull-Gundersen forøvrig har rappa tittelen fra en biografi om Gjest Baardsens liv og virke, respektløst!), men nå er denne vippa vekk i fra førsteplassen. Helene Uri dundrer inn og gruser sine motstandere. For Den store faktaboka om språk er gjennomarbeida, den er presis og ryddig, forfatteren redegjør tydelig for hva hvert kapittel skal handle om, hun oppsummerer, definerer vanskelige ord og begreper og oppfordrer leseren til å tenke og reflektere rundt språk og egne språkvaner stadig vekk. Hun tar leseren på alvor og har tilpassa stoffet for elever på ungdomstrinnet (men også andre, både eldre og yngre, kan lese denne boka og lære mye nytt).

Et digert og nokså uoversiktlig stoff er i denne boka blitt gjort logisk, forståelig og interessant. Forfatteren forklarer, bruker eksempler og viser til enkeltord, uttrykk, andre språk, språkhistoria - alt etter som hva som passer. Det er kun to elementer ved boka som trekker ned for meg: de usannsynlig grelle og forstyrrende illustrasjonene, som verken tydeliggjør forfatterens budskap eller sender et eget. Stort sett er de bare i veien. Noe som også kan bli irriterende etterhvert, er forfatterens overivrige bruk av utropstegn (!!!), prikker (...) og spørsmålstegn (??). Det er helt greit at hun synes språk er forferdelig spennende, men en litt mer tilbakeholden stil hadde vært å foretrekke. Det er nemlig fagstoffet som skal fram, ikke forfatterens personlige meninger.

Alt dette som Uri i Den store faktaboka om språk gjør rett, klarer Eirik Newth å spolere i Liv i universet. Og det er søren meg helt utrolig at det går an! Her har forfatteren et fantastisk spennende stoff som han har jobba med hele livet, og oppdraget er å skrive ei faktabok for barn og ungdom. Også klarer han ikke å ta ett skritt tilbake og spørre seg sjøl: hva er det med universet som er spennende? Hvorfor blei jeg interessert i dette? Hvordan kan jeg presentere dette på en ryddig og ordentlig måte? Hva er det som kan få barna interesserte?

Boka er skikkelig tørr, og verdensrommet virker som det kjedeligste som finnes. Forfatteren har ikke tilpassa stoffet for barn og ungdom, her finnes det flust av voksne formuleringer og uttrykk, ingenting blir forklart eller definert, og det forutsettes at leseren har bakgrunnskunnskaper om verdensrommet, vårt eget univers, solsystemet, sola og jorda. I tillegg er stoffet lagt fram på en så svak måte at leseren sjøl må omdanne det som faktisk står i boka til egen kunnskap og sette det inn i et eget system. Newth gir ikke leseren "knagger" å henge kunnskapen på, og korrigerer heller ikke eventuelle misforståelser. Det kan rett og slett virke som om forfatteren egentlig ville skrive ei fagbok for voksne, men da det ikke gikk, blei det ei faktabok for barn og ungdom isteden. Men for at det skal bli ei god faktabok, kreves det faktisk at forfatteren tar leserne på alvor!

Boka handler stort sett om det samme hele veien, og Newth gjentar seg sjøl både tre og fire og fem ganger. Leseren oppfordres ikke til å tenke sjøl, til å spekulere seg fram til hva som kan ha skjedd da jorda blei til og framover til vår tid, til å se for seg molekyler, bakterier og de første skapningene. Det står heller ikke i boka at med "liv" i universet menes molekyler og bakterier, altså partikler vi ikke kan se. Her kolliderer også de mindre gode illustrasjonene og bokas innhold: boka er gjennomillustrert med fantasifigurer, det stereotypiske amerikanske romvesenet, og tenkte landskap på fremmede planeter. Kun få bilder er satelittfoto eller lignende. Barn er konkrete og trenger konkret framstilling. Viser illustrasjonen en typisk grønn marsboer, vil barna tro det er sånt forskerne leiter etter.

Å skrive om universet er en stor oppgave. Å skrive ei faktabok for barn og ungdom er en stor oppgave. Det kreves at en er ryddig i huet, at en kan det en skal skrive om, at en har gode primærkilder, at en er nøye med budskapet en som avsender skal gi til en mottaker. Og stoffet må naturlig nok tilpasses! Eirik Newth skriver ikke spesielt godt. Boka er ikke ryddig, og har heller ingen naturlig progresjon. Isteden for å oppfordre til tenking, leik eller egne undersøkelser, skriver han det samme på nytt og på nytt, og essensen er omtrent: Dette vet vi ikke, men vi forsker.

Jeg, som voksen leser, blei ikke opplyst, engasjert eller nysgjerrig av denne boka. Jeg blei derimot litt forvirra. Og hovedbudskapet, sånn jeg oppfatter det, er at forskere verden over fra ulike nasjoner bruker masse ressurser på å sende signaler ut i verdens-rommet for å se om vi en eller annen gang får svar. Foreløpig har vi ikke fått noe svar eller sett tegn til at det er noen andre som lever et sted. Men vi fortsetter likevel. Et oppvakt barn vil kanskje spørre sine foreldre om hvorfor det er sånn, hvorfor vi bruker masse penger på å sende noe ut i rommet når bestefar må ligge på gangen på sjukehuset? Og det spør jammen jeg om også. For i følge denne boka er alt i universet kjedelig, usikkert, enten ekstremt digert eller usynlig og stort sett utafor rekkevidde i løpet av både din, min og våre tipp-tipp-oldebarns levetid. Jeg vil også nevne at på grunn av måten forfatteren har valgt å disponere stoffet på i denne boka fra 2003, er den allerede nå (sikkert for flere år sida også) utdatert. Helene Uris er ikke.

lørdag 22. januar 2011

Du og jeg, Solstad

Dag Solstad er en forfatter jeg har unngått med vilje helt fram til nå. Det har veldig mange forskjellige årsaker, men den viktigste er uten tvil at jeg har hørt flere heller tvilsomme historier om mannen med bomullhåret. Den som gjorde sterkest inntrykk, var da en nyansatt redaktør i et stort forlags barne- og ungdomsbok-redaksjon vedkjente seg nettopp denne jobben, hvorpå forfatteren kom med ei remse om hvor annenrangs barne- og ungdomslitteratur er, hvor teit vedkommende er som vil jobbe med det, og deretter vendte ryggen til. Hyggelig fyr, altså. Med stor respekt for sine kolleger. Eller?

Jeg har sjøl også hatt mulighet til å hilse på Solstad, men valgte isteden å smuglytte til konversasjonen rundt Mia Berner. Solstad skulte jeg på, der han arrogant fløyt rundt og lot være å ta folk i handa, svare på henvendelser og så videre. Men. Sånne ting bør vel egentlig ikke avgjøre om hvorvidt Dag Solstad er en god forfatter eller ikke. Derfor blei jeg faktisk litt glad da jeg fant ut at han stod på vårens pensumliste. For da må jeg jo lese! Boka som er valgt ut er 17. roman fra 2009, jeg fant den på det lokale biblioteket (med brødsmuler inni, sjokolade på baksida, flere eselører, ei buse på kolofonsida, noe som kunne minne om snørr noen sider lenger ut, og et utall kaffeflekker) og lånte den med hjem.

Noen timer seinere var jobben gjort. For, som jeg skulle finne ut av, det er jo ikke noe vanskelig å lese Dag Solstad. Teksten ligger der bare, og det virker som om den var like lett å skrive som å lese. Uanstrengt. Uengasjert. Nokså uinteressant.

Men likevel er det ikke kjedelig. Solstad skriver fram ei historie om en mann, Bjørn Hansen, som er litt på kant med det meste - ikke minst med seg sjøl. Å lese om Bjørn Hansen er absolutt ikke spennende. Det er som å gå på butikken og utveksle tørre høflighetsfraser med hun sure i kassa. Her er det ikke undertekst eller noe å undres over, og det at Solstad konsekvent omtaler Bjørn Hansen som Bjørn Hansen, gir stor distanse i både tid og rom. Muligheten for ironisering er absolutt til stede, men Solstad skriver omtrent så uhumoristisk som det går an. Alt omtales nøye og pertentlig, med mange innskutte bisetninger, setningene kan faktisk drøye over ei halvside og handle om ingenting.

Men han er god på disse setningene, Solstad. Språket er variert og særegent. Noen ganger er det nesten som han er inne i en liten bevissthetsstøm (stream of consciousness), men det går fort over. Reint teknisk er det mange gode overganger (men også noen dårlige). Det kan virke som om stilen er det absolutt viktigste, og at alt annet, innhold, tematikk, skildringer og så videre, kommer nedover på lista. Det er fint å lese noe som er annerledes, hvor forfatteren har fokusert på det som er viktig for nettopp han. Som leser kommer en inn i en monoton strøm hvor ingenting uroer, dominerer eller skremmer, det er bare hverdagsliv som gjenfortelles, av Bjørn Hansen, en mann som ikke angrer på noe fordi han ikke er i stand til å angre.

Etter endt lesing konkluderer jeg med følgende: jeg blei ikke akkurat berika av denne leseropplevelsen. Det var tomt. Og av en eller annen grunn har denne tomheten gitt Solstad seksere på terningen, jublende anmeldere og en heller oppskrytt tilværelse som en av landets beste forfattere. Jeg skal gi han en ny sjanse, jeg, når anledninga byr seg. For sjøl om det er tomt, så er det også litt interessant. Hva er det som gjør at Solstad er så populær? Treffer han noe et sted hos gamle mannfolk? Råker han ei treig tidsånd som mange gjenkjenner fra tida før internett (les: søttitallet)? Er det mange som lever som Bjørn Hansen, nærmest i dvale, og som endelig føler seg sett? Består fanskaren kun av gamle raddiser, altså av de som har makta i kultureliten i dag, og som fortsatt kjører sin gamle kamerat opp og fram? Eller ser Solstad så streng ut bak brilleglassa at terningen skvetter opp på seksern rett som det er?

fredag 21. januar 2011

Hjertevarmer og oppfordring

Jeg er forelska i Maria Parr. Vel, kanskje ikke akkurat i sjølve Maria Parr, da, men i alle fall i bøkene hennes! De utrolige, fantastiske, særegne og flotte bøkene hennes! Jeg har akkurat lest ut Vaffelhjarte, ei herlig, nydelig og sjarmerende barnebok som jeg slukte på noen timer. At det går an, sier jeg bare, å skrive så varmt, morsomt og innsiktsfullt om barn, vennskap og sorg. At det går an! Det er imponerende.

Jeg skulle ønske at forlagene i Norge blei mer bevisste på at det finnes utrolig mange forskjellige typer barn. Det bør også reflekteres i den litteraturen som utgis. Sånn det er nå, opplever jeg at det barnelitterære feltet blir smalere og smalere. Det er de kommersielle underholdningsbøkene med actionprega innhold, eventuelt skikkelig pinlig hjerte-smerte-innhold, eller begge deler, som dominerer. Den gode norske barneboka, hvor er den? Samlaget har i alle fall sett Maria Parr og hennes historier, hvilket jeg er veldig glad for. Men det trengs mer. Ikke flere akkurat som henne, men flere varianter av barndom, oppvekst og viktige opplevelser. Det trengs forfattere som tar barn på alvor. Og som synes at den gode, norske barneboka har en viktig og enestående funksjon i det norske samfunnet.

For Maria Parr skriver utrolig godt. Og det er fornøyelig, stort sett, å lese om Lena og Trille-farr. Boka lar leseren kjenne på de ekte følelsene, det å være hoppende glad og forferdelig lei seg. Det er viktig. Men, som en klok venn sa, og som jeg er helt enig i, boka sitter ikke i etterpå. Permen lukkes og det er fint ei stund, men så forsvinner det. For Maria Parr skriver utifra en virkelighetsfjern idyll, hvor alt går bra, hvor verken leseren eller hovedpersonene ikke har noen spørsmål, og hvor skikkelsene tegnes overfladisk og raskt, ikke djupt og grundig. Leserne blir ikke virkelig kjent med Lena og Trille likevel. Men det var gøy så lenge det varte! Med andre ord: dette er kvalitetsunderholdning med ordentlig innhold. Hundre reiser bedre enn stort sett alt som er oversatt og et godt steg i riktig retning for den norske barneboka.

Men det trengs mer. Flere dyktige forfattere, flere solide fortellinger og romaner, noen med psykologisk innsikt, noen med en sterk nåtidig realisme, noen oppdragende, noen fabulerende, noen vanskelige og atter noen som utfordrer sjangre og sjangerforventninger. Det trengs kvalitet og variasjon. Så til alle utskvisja forfattere, alle som opplever at forlagene lar være å utgi manusene deres fordi de ikke er kommersielle nok: ikke gi opp. Fortsett. Skriv mer. Skriv dårlig. Skriv godt. Finpuss. Gjør det bedre. Send inn igjen. Ikke gi opp.

tirsdag 18. januar 2011

Ganske enkelt genialt

Det gikk jammen fort. På bare noen dager hadde jeg lånt bok nummer én, lest den ut, levert den på biblioteket, lånt bok nummer to og lest ut den også. Og nå sitter jeg her da, midlertidig med skjegget i postkassa, fordi alle eksemplarene av bok nummer tre er utlånt. Jeg er på venteliste. Men det hjelper jo ikke akkurat nå! Nå vil jeg gjerne bare vite hvordan det går med dem alle sammen. Eller, det er feil. Hvis jeg vil vite, kan jeg jo bare ta noen søk på internett. Jeg vil ikke egentlig vite, jeg vil lese. Jeg vil lese om Harry Potter.

Det er snålt det der, hvordan noe plutselig blir viktig. Enda det egentlig ikke er det. Men Rowling har virkelig fått det til. For det er spennende å være i hennes verden, det er magisk og morsomt og det hele går akkurat så langsomt og er akkurat så forutsigbart at det ikke blir kjedelig, forfatteren kommer stadig med ny informasjon og nye hint om hva som kan ha eller har skjedd, og det er jo det som først og fremst trekker leseren, eller meg, med videre. For hvorfor i alle dager er Voldemort ute etter en liten guttunge?

I Harry Potter og mysteriekammeret opplevde jeg at leser-opplevelsen blei litt mer min egen. Filmen, som jeg har sett for lenge sida, ligger tett opptil her også, men det var flere scener hvor jeg måtte bruke min egen fantasi for å se det for meg, og ikke det Warner Brothers allerede hadde laga. Det var veldig fint å få lov til å det, for da blir Harry Potter litt mer enn et fenomen og et allemannseie. Det blir litt mitt også, og det er akkurat det Rowling tjener penger på. Leseren føler seg inkludert. Leseren er oppdageren, det er leseren som vikler ut mysterium etter mysterium...

Også var det denne ventinga, da. Når det er noe en veldig gjerne vil, enten se, ha, spise, lese eller oppleve, eller noe anna, så er i alle fall jeg sånn at jeg tenker på det, jeg tenker mye mer på det enn dersom jeg hadde hatt gjenstanden tilgjengelig. Da hadde det jo ikke vært noe press eller stress. Nå bygges det opp en forventning. Og jeg blir utålmodig... Så en serie om Harry Potter er genialt (og veldig enkel psykologi). Rowling har leserne i sin hule hånd, som det så pent uttrykkes, noe som igjen resulterer i at pengene ruller inn. Og jeg, utålmodig som jeg er, vil bare kaste meg over den neste boka. Og i den iveren, fyker all kritikk ut. Det blir vanskelig å sette fingeren på "feil" når lesehastigheten skrus opp. Men kan forfatteren egentlig ha gjort noen feil når jeg, og en halv verden med meg, har store og gode leseropplevelser? Ja, hun kan det. Men det får jeg forsøke å se etter i neste bok...

søndag 16. januar 2011

Voksne versus barn

To skjønnlitterære barnebøker som står på pensumlista mi i vår, er Verdas mest forelska par (2001) og Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet (2006). Begge bøkene er skrevet av mannlige forfattere (Rune Belsvik og Endre Lund Eriksen), har fått en del omtale, positive anmeldelser og har solgt bra. De framstår som kvalitetsbøker, men (og det er et stort men): disse bøkene er ikke gode!

I Verdas mest forelska par presenteres et lite kystsamfunn, Bløygen. Alle menneskene er voksne, de har voksne relasjoner til hverandre, jobber, snakker og oppfører seg voksent (kanskje med unntak av Bjørn Disel). Hovedpersonene Bidger og Esmiluni er så forelska i hverandre at de noen ganger ikke gidder å gå på jobben. Isteden sitter de inne og glaner på hverandre helt til de blir tissatrengte. Så lager de pannekaker eller småkrangler og blir venner igjen. En dag er det ei annonse i avisa; det skal være en stor konkurranse. Verdens mest forelska par skal kåres, og Bidger og Esmiluni blir, etter mye att og fram, Bløygens deltakere.

Boka, som i følge forlaget passer for barn fra seks år og oppover, møter overhodet ikke barna på deres premisser. Her er det de voksne som gjelder hele veien, med store og små problemer. Hendelsene er ikke akkurat mange, og kapitlene er seige, treige og prega av lite variasjon. Voksne menneskers hverdag er sånn sett tatt på kornet, men jeg tror det er svært få som for det første driver julebutikk hele året og for det andre kan bli hjemme akkurat når de vil (altså: hvor kommer inntekta fra? Barn er logiske og konkrete, her er det både en logisk brist og uoppklarte problemer). Teksten og de harde svart-hvitt illustrasjonene kommuniserer greit med hverandre og til leseren, men bortsett fra den tamme overflata, finnes det ikke noe mer. Fortelleren er allvitende og vekslende, men har større innsikt i de tre viktigste personene enn de andre. Med andre ord: dette er ei voksenbok. Hvorfor kamuflere den som barnebok?

Noen av de samme problemene dukker opp i Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet. Det virker ikke som om forfatteren har bestemt seg helt om Jim og Terje er åtte eller femten - de er forferdelig barnslige, utrolig opptatte av jenter, glupere enn foreldra og har sosiale ferdigheter på nivå med en voksen. Det er alt for sprikende til at det er troverdig. I tillegg møter guttene i denne boka en del situasjoner som minner mer om en amerikansk komiserie på tv enn en sosialrealistisk barneroman fra Norge. Forfatteren har overhodet ikke utvist moralsk skjønn, ignorerer etiske dilemmaer, ingenting blir problematisert, og når guttene rømmer hjemmefra, stjeler, nasker og utnytter barnevernet for å få penger, får det ingen konsekvenser.

Boka faller stadig midt i mellom; Jim og Terje er 13 år og midt mellom barndom og å være barnslige (barneroman), ungdomstid og å være kule (ungdomsroman). Den grenser både opp mot tv-serien som resirkulerer halvslappe vitser og den hurtigklipte, uferdige og kjedelige spenningsfilmen. Voksne meninger, ytringer, observasjoner, væremåter og reaksjoner blir tillagt Jim av forfatteren, og gjennom Jim skildres de andre fiktive personene på samme måte. Ingenting virker ektefølt. Der Belsvik kun har ei konfliktlinje finnes det i denne boka i alle fall to (Jim og Terje mot barnevernet og Jim og Terje og jentene), men begge er overdrevne, urealistiske og usanne. Dessuten er det bare overflate hele veien her også, ingen undertekst, skjulte budskap, koder å bryne seg på eller situasjoner å spekulere seg fram til. Absolutt alt står skrevet.

Hva er poenget med disse bøkene, bortsett fra at enkelte forfattere får pleid sitt ego, at voksne mennesker får anledning til å se ned på, drite ut og gjøre narr av barn og at de faktisk lesende barna oppdras og utdannes til overfladiske og dårlige lesere som stadig konsumerer mer og mer underholdning? Noen som veit? Jeg bare spør.

fredag 14. januar 2011

Funkar, funkar inte, funkar, funkar inte...

På pensumlista mi for våren 2011 står det forferdelig mye rart. Henvisninger til nettsider og lenker, fagbøker, artikler, skriv fra departementet, barnebøker, ungdomsbøker, romaner, billedbøker og faktabøker. Det meste er helt uproblematisk å lese, det er bare hvorfor det nettopp er de bøkene jeg ikke forstår. Hvem har valgt dem ut? Og hvorfor? Det gir seg nemlig ikke sjøl, verken av forelesninger, leksjoner, informasjon eller gjennom bøkene. Ingen rød tråd. Ingen samlende tanke?

Jeg leste noen faktabøker for barn da jeg var lita, men det begynner naturlig nok å bli ei stund sida. Her om dagen var jeg på biblioteket og lånte med meg en hel haug for å bla, kikke og lese. Jeg vil vite hva det er jeg studerer, og synes at mangfold og variasjon er viktig. Hva er forskjellene og likhetene mellom de ulike faktabøkene? Finnes det mange gode måter å presentere et stoff på, eller bare en? Hva fungerer best for niåringene? Og er det noe annet som fungerer best for tolvåringene? Hvordan skal faktabøkene vurderes? Hvilke kriterier skal vektlegges mest?

Jeg skal ikke svare på disse spørsmåla i denne omgangen, bare kommentere litt om det jeg har lest så langt: av de bøkene for barn og ungdom som jeg lånte med meg hjem fra biblioteket, har ikke ei eneste bok oppfylt de krava jeg i utgangspunktet har til ei faktabok. Noen er sjølsagt bedre enn andre, men mye er rett og slett svakt og dårlig. Det er dårlig språk, lusen framstilling, uryddig oppsett, stygge illustrasjoner, meningsløse setninger, poengløse opplysninger. Barn og ungdom fortjener bedre!

I Raudt, blått og litt gult (1993) av Bjørn Sortland og Lars Elling (som er en hybrid mellom en billedbok og en slags fakta/fagbok) er Oda med onkelen sin på jobb på kunstmuseet. Hun må tisse, og på leit etter en do fyker hun gjennom mange ulike malerier og møter noen kunstnere (som sjølsagt er døde for lenge sida). Historia er syltynn, språket er flatt og livløst. Verken illustrasjoner eller tekst inviterer leseren til å reflektere over kunst. Boka krever forkunnskaper som barn under tolv år ikke har, men som voksne godter seg med å vite. Skal bøker for barn være sånn, at de voksne ser ned på barna som er i en kontinuerlig læreprosess? Boka var utrolig skuffende, og jeg kan ikke begripe at den er utgitt. Hva er det i den boka som er av verdi for et barn? I beste fall kan barna synes det er fint å se på bildene, men da anbefaler jeg heller en tur på Blaafarveværket! Men: om det egentlig er ment som ei bok for voksne, bør den utgis som det.

I Med blod på tann (1998) av Espen Farstad og Anders F. Kaardahl får leseren en grei oversikt over hvilke dyr i Norge som spiser andre dyr. Men det blir med oversikta. Teksten er verken informativ eller spennende, og med både skjønnlitterære og mer faglitterære innslag blir det en utydelig hybrid. Faktabokser mangler totalt (kun "visste du at" med tilfeldig informasjon), men hadde gitt boka et skikkelig løft. Forfatteren virker ufokusert og noen steder som om han bare forsøker å fylle sidene med noe: helt ukritisk gjenforteller han ei vandrehistorie om ei jente som blei tatt av en havørn, et anna sted oppfordres leseren til å følge blodspor i snøen på jakt etter gaupas bytte, til å stoppe ut en død fugl, til å krafse med neglene på en trestamme akkurat som en mår og så videre. Fotografier og illustrasjoner om hverandre gir et rotete inntrykk. Tenkt målgruppe er uvisst.

Barnas forfatterleksikon (2003), ved redaktør Morten Haugen, er en nærmest endeløs rekke av titler, årstall, nettsteder og priser. Teksten, som i hvert oppslag er på under 500 ord, er overfladisk og uinteressant. Det står mer om titlene og hva som skjer i de enkelte bøkene, enn om forfatterens liv, erfaringer og meninger. Ingenting går i dybden, og der det er sitater fra forfatterne, er det lite vettugt som kommer fram. Gjennom denne boka virker det som om det er kjedelig å være forfatter, og enda kjedeligere å skrive om dem. Noen av "artiklene" er så dårlig skrevet og fulle av skrivefeil at jeg lurer på om manusvasken kanskje blei skippa. Noe vesentlig som også mangler er en forklaring på hvorfor nettopp disse forfatterne er med i boka. Hva har redaksjonen vurdert ut ifra?

Høydepunktet så langt blir derfor biografien om Ole Høiland (Ole Høiland. Mestertyv og utbryterkonge, 2009, skrevet av Anne B. Bull-Gundersen), sjøl om den er svært ensidig og repeterende. Hvor mange ganger skal det skrives at Høiland var flott å se på, at han likte damer og at de likte han? Boka gir i det minste et godt innblikk i ei anna tid og et annet liv. Men hvorfor står det så lite om hva Ole Høiland gjør når han ikke sitter inne? Finnes det ikke kilder eller har ikke forfatteren tatt seg bryet med å finne ut av det? Har han for eksempel barn? Lever etterkommerne hans i dag? Det står det ingenting om, men hvis han var fryktelig glad i damene, så... Illustrasjonene er varierte, det er fotografier, samtidige malerier, skisser, interiør og eksteriør, klær, landskap, byer og kart, kopier og sitater fra aviser og fengselsprotokoller. Det er med på å gi et gjennomarbeida inntrykk, sjøl om teksten ikke alltid er veldig god. I teksten finnes det også mange muligheter som ikke er utnytta, forfatteren kunne for eksempel henvendt seg mer til leseren, problematisert kildemateriale mer (for det er viktig å være bevisst og å bevisstgjøre!) og så videre.

Jeg kan ikke si jeg gleder meg til de neste faktabøkene jeg skal lese. Men jeg skal gjøre mitt beste, lese nøye og konsentrert, vurdere ordentlig og tenke etter. Og kanskje blir jeg positivt overraska.

onsdag 12. januar 2011

Fra plattform ni og tre kvart

Den første boka J. K. Rowling skreiv om Harry Potter, Harry Potter og de vises stein, er ei bok som mange har lest. For lengst! Den kom på engelsk i 1997 og i norsk oversettelse (Torstein Bugge Høverstad) i 1999. Etter det gikk det ikke mange åra før Harry Potter blei en farsott, et litteratur- og mediefenomen, også her hjemme i lille Norge. "Alle" skulle lese Harry Potter, se filmene, kjøpe effektene og ha et eller annet forhold til den vesle trollmannspira og kompanjongene hans. Men jeg, utrendy som jeg er, har ikke lest boka før nå.

Fra før har jeg sett filmen flere ganger, en film jeg forøvrig liker godt. Og jeg merka raskt at det absolutt ikke var en fordel. Filmen ligger såpass tett oppi boka og forholder seg så godt til teksten at jeg ikke fikk noen egne bilder i det hele tatt. Hvem kan vel se for seg en annen Harry og en annen Gygrid? Ikke jeg. Derfor blei leseropplevelsen min nokså redusert. Isteden for min egen fantasi, fikk jeg prefabrikkerte bilder fra Warner Brothers med vindmaskiner midt i mot og animert bakgrunn. Og isteden for å lure på hvordan det kom til å gå med Harry og vennene, venta jeg nesten utålmodig på slutten, på nettopp det øyeblikket hvor Voldemort titter ut av en viss turban og Harry må stå i mot med alle krefter.

Men likevel, sjøl om leseropplevelsen blei amputert og spenninga omtrent var fraværende, koste jeg meg. Jeg liker miljøet. Jeg liker at vår vanlige verden og den magiske verdenen er så nær hverandre, men uten stor kjennskap til hverandre. Jeg liker at Rowling skriver om magien på en naturlig måte, det er så sjølsagt for henne, for Hermine og Ronny og alle de andre som hører til på Galtvort. Leseren kommer inn i det magiske via Harry, som ofte er enda mer forvirra og forbløffa enn leseren sjøl. Det er virkelig en verden hvor alt kan skje. Teksten er lett, replikk- og handlingsdrevet, og gir ikke motstand. Men Rowling legger stadig ut tilsynelatende løse tråder, så det er mye å lure på. Hva skjedde egentlig mellom Harry Potter og Voldemort? Hvor mye veit Humlesnurr? Og hva med Slur, hva veit han og hva vil han? Her er det svært lite som er opp til tilfeldighetene. Det er et gjennomtenkt og gjennomarbeida manus.

Sjøl om boka er lett å lese og sikter seg inn på et underholdningsdominert massemarked, får en likevel mer ut av Harry Potter og de vises stein enn for eksempel Twilight-bøkene. Den første boka om Harry Potter er kompleks i all sin enkelhet, det er flere lag og flere konfliktlinjer. Det er både noe for en relativt utrent leser og en god leser. I tillegg må det nevnes at Rowling skriver med humor og humør, mens det hos Meyer stort sett er dystert, smertefullt, lengtende eller farlig. Der Bella stadig trenger beskyttelse og ikke aner åssen hun har klart å rote seg oppi enda en skummel situasjon, ordner Harry, Hermine og Ronny opp.

Men det må jo sies, det er ikke spesielt høy kvalitet over det skrivetekniske i Harry Potter og de vises stein. En god venn sa til meg at Rowling er en mester i å hale ut, og det er jeg helt enig i. Ting tar virkelig tid i en magisk verden! Men mens hun haler ut tida, legger hun også ut andre spor og hint, nye problemer og utfordringer, samtidig som hun bevisst holder tilbake akkurat så mye informasjon at en knapt kan la være å lese videre. Boka ligger sånn sett både nær kriminalromanen og spenningsfilmen som andre sjangre. Det blir spennende å se om den neste boka er likedan.

tirsdag 11. januar 2011

Takk, og farvel

Men årets første leste roman blei Hakkepølsa av Torgny Lindgren. Den hadde liggi øverst i stabelen på stuebordet så fryktelig lenge nå, et støvlag hadde til og med danna seg over det glatte omslaget, og jeg var etterhvert blitt ganske lei av å se på den grønne forsida. En kveld strakk jeg ut handa og tok tak i boka, og like etter leste jeg om en 107 år gammel notisskriver på gamlehjem, som etter mange, mange år med skriveforbud finner fram blyanten igjen. Anledning: redaktøren, som utstedte skriveforbudet i 1947, er død. Nå kan endelig den gamle mannen vende tilbake til førtitallet og særlig 1948, den svenske landsbygda, alle de små gårdene og menneskene og skrive om hva som egentlig hendte den sommeren da Lars Högstöm og Robert Maser kjørte rundt på jakt etter den beste hakkepølsa, endelig kan han fullføre notisen som han satt midt i da det skjebnesvangre brevet fra redaktøren kom.

Hakkepølsa er en lett tekst som byr på få utfordringer for leseren. Persongalleriet er variert og snålt, og en blir kjent med mange forskjellige, til tider nokså lunefulle skikkelser, som alle har noe å si for den helhetlige historia når en er ved veis ende. Det kan virke som om det hele er skrevet i nærmest en strøm (og det går fint å lese boka på en kveld også), en strøm som er full av energi, fortellerglede og livskraft. Men bortsett fra den umiddelbare underholdningsverdien, de underfundige historiene og de uvanlige løsningene er ikke dette ei bok som blir sittende lenge i hodet (da jeg var ferdig, var jeg ferdig). For min del var det nok på grunn av at jeg ved endt lesing ikke satt igjen med noen spørsmål til teksten. Alt løste seg, alle fikk sitt, og notisskriveren hadde endelig fullført sin oppgave. Det var ikke noe tilbake, noe uløst eller noe uforklarlig. Hvis jeg skal dra linjer mellom denne boka og Humlehonning, som jeg leste i høst, virker det som om det å forsones for å kunne dø i fred er noe sentralt, i likhet med det å fullføre sin livsoppgave, hva nå enn det måtte være.

Torgny Lindgren er som kjent en av "De aderton" som hvert år deler ut Nobelprisen i litteratur. At han har en fast stol der er kanskje like greit, for da er det i alle fall ingen overhengende fare for at han sjøl mottar prisen. Det hadde jeg nemlig, etter å ha lest to bøker av forfatteren, vært svært uenig i, sjøl om mange mener at han, sammen med Per Olov Enquist og Kerstin Ekman, er Sveriges viktigste kandidater. Hvordan kan ei bok som ikke setter avtrykk, gir meg noe, motta en så gjev pris? Hvordan kan en forfatter, som skriver lette og bisarre folkelivsskildringer i en svært humoristisk og forenkla tradisjon etter Selma Lagerlöf, bli anerkjent, kritikerrost og prisbehengt? Men nå er det heldigvis ikke et alternativ -.

Etter to romaner, som antageligvis og forhåpentligvis er representative for Torgny Lindgrens forfatterskap, vil jeg nå helst ikke lese noe mer fra hans penn de nærmeste åra. Jeg vil lese det som er virkelig godt, det som setter spor, det som er noe. Har jeg behov for litterære lettvektere skal jeg klare å finne fram til det sjøl. Så, til dere terningtrillere i landets dagspresse, som opphøyer og bejubler og i etterkant siteres på ymse bøkers omslag: nei, dette er ikke "en bragd av en bok" (Yngar Ustvedt, VG). Dette er ei helt ordinær bok, med et litt uvanlig innhold og et helt vanlig utfall, skrevet av en litt over middels fantasifull forfatter med god kontroll på tastaturet. Er det ikke greit å kalle en spade for en spade?

Det må også nevnes at Torgny Lindgren i denne boka fra 2002, også skriver inn seg sjøl. Riktignok er han bare en guttunge som en sommerdag får besøk av to mannfolk som gjerne vil smake litt av gårdens hakkepølse. Gutten er aleine hjemme, småsjuk av tæring, tynn og bleik, men klatrer likevel ned i kjelleren for å hente spesialiteten. Som takk synger mannfolka for han. Det hevdes at nettopp denne episoden er sann. Om den er det eller ikke, betyr forsåvidt ingenting for meg, men: måtte han skrive inn seg sjøl? Er det nødvendig å bygge bro mellom fiksjon og virkelighet på den måten? Kan ikke boka få stå aleine? Jeg bare spør.

fredag 7. januar 2011

Kryss i taket!

I dag, av alle dager, fikk jeg endelig tilbakemelding på innleveringsoppgava som jeg leverte i midten av september. I dag! Det er nesten, men ikke helt, fire måneder etter at jeg sendte inn oppgava mi på e-post. Raskt?

Jeg synes sjølsagt det var fint å endelig få den vesle tilbakemeldinga på tre linjer som inneholdt null konstruktiv kritikk, ingen forslag til forbedring og stort sett bare "godkjent" pakka inn i andre ord, men jeg kan jo ikke la være å lure på hvorfor i alle dager det har tatt så utrolig lang tid. Vanskelig å skrive? Dårlig internettilkobling? Vondt for å tenke? Og så et annet spørsmål: skal vi studenter virkelig finne oss i å bli behandla på denne måten?

Jeg merker jo at jeg raskt blir litt vennligere innstilt mot studiestedet mitt. Men samtidig løper jeg ikke lykkelig rundt her i leiligheten, for det er svært mye annet som fortsatt kan gå helt på skrå, og jeg er skeptisk etter ei sånn flause som det her. Når får jeg for eksempel svar på oppgave fire, som jeg allerede har levert? Og hva med oppgave fem, der jeg akkurat har fått beskjed om at faglærer er langtidssjukmeldt og ikke en gang kan svare på spørsmål i forhold til leksjonen? Og for å ikke snakke om eksamen, som jeg etter planen skal ha i månedsskiftet februar-mars? Nei, nå orker jeg ikke tenke mer på det. Fram med bøkene! Jeg vil lese noe fint.

onsdag 5. januar 2011

God underholdning med tydelig moral

Andre juledag er den store åpningsdagen når det kommer til kinofilmer. De filmene som spås stor suksess, høye besøkstall, gode kritikker og mange begeistra tilhengere, har premiere da. Disse filmene kalles storfilmer, eller blockbustere, som de sier over dammen. De står for massiv inntjening til hele filmindustrien og kan komme opp i svimlende mange millioner i løpet av bare noen dager.

Jeg gidder sjelden å gå på kino andre juledag. Da er jeg full av gaver og papir, saus og kaker, mennesker og snakk, jeg føler meg nesten litt forgifta, noen ganger, og har bare behov for å være hjemme i mitt eget tempo; rydde, lese, kanskje dusje, gå en tur. Sette hjernen tilbake på et hverdagsnivå etter mange intense og folkerike dager, hvor alle samtaler stort sett avsluttes med å brøle "god jul" til hverandre, noe som i lengden er mindre godt for øra. Jeg trenger å ha lite lyd og lite aktivitet rundt meg. Film er uaktuelt, og særlig på kino. Men etter ei stund, altså i løpet av romjula, men i år ikke før første nyttårsdag, vekkes nysgjerrigheten på årets storfilmer. Og som regel får jeg lurt med meg hele eller deler av familien ut på kino.

Narnia! Jeg kan jo ikke la være å se den nyeste Narnia-filmen; på norsk Reisen til det ytterste hav, på engelsk The Voyage of the Dawn Treader. Boka, som egentlig er flere større og mindre eventyr som foregår innafor Narnias grenser samla i ett bind, med ei rammehistorie som nok en gang involverer Pevensie-ungene (riktignok er det bare to av dem som blir med over denne gangen), prins Caspian og ei lang sjøreise, hadde nemlig i mine øyne et stort potensiale for å mislykkes på kinolerretet. Hvordan i alle dager skal de sy sammen alle historiene? Og sjøl om vi er kommet svært langt når det gjelder digitalisering, animering og effekter, så er det ingenting som slår god, gammeldags fantasi. I bare mitt hode ser enfotingene ut akkurat sånn! Får de til noe som aksepteres både av bokas og filmens tilhengere? Og ikke minst, hva med oss som fortsatt husker BBCs filmatisering svært godt?

Men jeg koste meg! Enkelte steder blei det riktignok litt for stor avstand mellom filmens og bokas handling (f.eks. er ikke Eustace drage særlig lenge i boka, mens i filmen fløy han stadig rundt med Ripipip på hodet, og den vesle jenta som brått er ombord på båten finnes ikke i boka), men jeg lot ikke det irritere meg noe særlig. Ikke var jeg så opptatt av kleint skuespill heller, noe som forekommer flere ganger (men skuespillerne er unge og har lite erfaring, så det skjer jo). Og for å ikke snakke om at Ben Barnes, som spiller den litt mer voksne prins Caspian, nesten hadde lagt av seg den snåle aksenten fra forrige film, helt uten grunn. Jeg forstår hvorfor filmen har fått lunkne anmeldelser i dagspressa. Likevel: dette er en eventyrfilm. Alt er lov. Alt kan skje. Og filmen er en herlig blanding av spenning, eventyr, humor og litt romantikk - både fra jenters og gutters synspunkt. Den passer perfekt for ti-elleve-åringer og oppover.

Sjøl om det finnes feil, upresisheter og plattheter, og sjøl om regissør, manusforfattere og skuespillere helt tydelig har tatt seg friheter, har de likevel skapt et univers som står i stil med de to forrige filmene, og som formidler noe eget. I tillegg til den felles sjøreisa har alle hovedpersonene sin egen, indre reise, hvor de overkommer angster, konfronteres med drømmer, møter seg sjøl. Og det gjør dem til sterkere og bedre mennesker. Men nesten det viktigste, synes jeg, er at det gjennom store deler av filmen formidles en stolthet, en glede og en varme: dette er mennesker som har kost seg på jobben, de liker det de holder på med og de har respekt for hverandre. Og nettopp det med respekt er også viktig i bokserien.

Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt C. S. Lewis hadde likt eller ikke likt denne filmen, for det er skrekkelig langt mellom film og bok. Det er to helt forskjellige kunstneriske uttrykk, og to helt forskjellige kunst- og underholdningsopplevelser (ja, for filmen er jo mest underholdning). Men hvis han hadde levd, burde han ha satt pris på at hans univers får leve videre og stadig oppdages av nye barn og voksne, og at filmen åpner for fantasi og hverdags-magi, samtidig som den peker på hva det er viktig at et menneske er: tro mot seg sjøl, ekte, ærlig, rettferdig og god. Det er idealer alle bør strebe mot, og det er stikkord en godt kan skrive seg bak øret nå som vi nettopp har gått inn i ett nytt år.

mandag 3. januar 2011

Et bokhandelbesøk

Før jul var jeg på ett av mine mange bokhandelbesøk her i distriktet. Og denne gangen var det broren min som ga meg hodebry, jeg ville finne ei flott bok til han, av en død forfatter, gjerne skrevet på 1700- eller 1800-tallet, sjøl om eldre litteratur også er ok. Altså en skikkelig klassiker, et verk en knapt kan komme utenom. Fra før visste jeg at han hadde lest en del av Hamsun og mye av Ibsen, og at han hadde kosa seg lenge med Shakespeare og Kafka. Mitt mål var å fylle ut et hull i mellom Shakespeare og Ibsen (eller kanskje noe eldre), med en roman, noveller eller andre viktige tekster.

En bokhandelmedhjelper kommer bort til meg når jeg står og kikker i hyllene for pocketbøker og billiginnbundne bøker (å få tak i klassikere som er ordentlig innbundet er en vanskelig affære, hadde jeg spekulert meg fram til på forhånd). Hun spør om hun kan hjelpe, og jeg sier at jeg er ute etter en klassiker, gjerne norsk, ikke Hamsun eller Ibsen, men kanskje de har noe av Kielland eller Skram? Eller kanskje noe litt eldre? En klassiker, sier hun, sånn som Hamsun? Ja, svarer jeg, men ikke Hamsun, det har han lest. Jeg vil ha noe annet, gjerne noe som er skrevet på 1800-tallet. Hva har du? Hun legger pekefingeren mot haka i et forsøk på å se tenkende ut, tror jeg, jeg skummer hyllene i pausen hennes, ser Falkberget, men temmelig lite annet. Hva med denne, sier den intellektuelle og drar fram ei diger bok av Ken Follett. Den er fra middelalderen, legger hun til og blar litt på måfå. Den er kjempespennende.

Jeg lar være å si at Ken Follett faktisk er i live. Jeg lar også være å si at hun har bomma grovt på alle måter, 1800-tallet er ikke middelalderen og vel er Follett populær, men de nye romanene hans har ikke oppnådd klassikerstatus ennå. Ikke er han norsk heller. Hun ser dumt på meg, som ei anna høne, når jeg sier at Follett ikke var det jeg var ute etter og at jeg heller kan prøve i en annen butikk. Når jeg skal til å gå drar hun fram en Bazar-tittel med glorete omslag og norrøn tittel. Jeg kjenner igjen serien fra da jeg jobba i bokhandel sjøl, og kan huske at de så å si aldri blei solgt, oversatte som de er. Denne, da, sier høna, og jeg bare rister på huet.

Hva skjedde egentlig med å lytte til kunden? HØRE ETTER? Og forsøke å finne det kunden ønsker? Og hva med å ansette kvalifiserte bokhandelmedhjelpere, ikke tilfeldige høner med null peiling? Hva med folk som faktisk har oversikt, og som kan skille mellom århundrer, språk og forfatterskap? Og som kan sin norske litteraturhistorie? Vel hjemme endte jeg opp på nettet. Der fant jeg boka jeg leita etter omtrent med en gang. Hun skal ha det, da, høna, at hun i det minste ga meg en idé: til jul fikk brodern ei skikkelig gammal bok, skrevet av en som virkelig er død. I tillegg er den viktig å ha med, i alle fall hvis en drømmer om et velfylt bibliotek. Og den er, sjøl om det kan diskuteres, norsk. Egil Skallagrimssons saga.

lørdag 1. januar 2011

Harry Potter og damene

Og nå! er det nye året i gang. Hittil er det ikke så annerledes enn 2010, egentlig (...), bortsett fra at jeg har en konkret leseplan med leseforsettene mine. Og årets første kvinne ut har jeg grubla mye på, men jeg tror rett og slett det blir J. K. Rowling. Jeg har nemlig ikke lest Harry Potter-serien enda, og det er det flere grunner til. Da den første boka kom hadde jeg akkurat vippa inn i tenåra, og var ikke noe særlig interessert i å lese fantasylitteratur, særlig ikke med en liten, bebrilla elleveåring som hovedperson. Jeg hadde lest ekstremt mye i mange år, men ungdomsskoleåra ga meg ei lita pause så jeg fikk gjøre andre ting, før jeg atter en gang vendte tilbake til bøkene (og denne gangen for godt). Broren min, derimot, var elleve han også, og heiv seg på. Så hjemme hos oss blei det han og mamma som tok seg av Potter-basillen, mens vi andre lot det gå upåakta hen. (Jeg skal innrømme at jeg ved en anledning leste første kapittel av første bok etter intense oppfordringer, men jeg likte det ikke særlig godt.)

Noen år seinere, når Harry Potter-bølgen virkelig hadde fått fotfeste med både bøker og film, også her i Norge, jobba jeg i en bokhandel. Til jul gikk det ekstreme mengder, og var det noen bøker jeg blei lei av å pakke inn, var det disse. Alt snakket om hvor fantastisk det var gjorde det også mindre tiltrekkende for meg, jeg liker nemlig å ha min egen leseropplevelse, ikke dele den med millioner av andre i et unisont, ukritisk jubelrop. Dessuten: å jobbe i bokhandel og å mislike Harry Potter er vel ikke en innmari god kombinasjon, særlig ikke når en har lett for å fortelle sannheten til kunder som spør og ikke spør? Med andre ord, jeg leste ikke, uttalte meg ikke, men solgte, pakka inn og oppmuntra både barn, ungdommer og voksne. Det må jo være en grunn til at det treffer, tenkte jeg. Og en dag skal jeg finne ut hva, hvorfor og hvordan.

2011 blir året. Jeg skal lese mer av kvinnelige forfattere innafor alle sjangre, og jeg skal lese mer barne- og ungdomslitteratur generelt, helt ifra pekebøkene for de aller minste barna, til fagbøker for den nysgjerrige tolvåringen, til bøker som er i grenseland mellom ungdom og voksen. Hittil har jeg granska hylla mi for uleste bøker nokså grundig, og her er noen kvinner som jeg ønsker å lese i løpet av 2011, enten mer av eller for første gang:

Torborg Nedreaas
Herbjørg Wassmo
Margaret Atwood
Merethe Lindstrøm
Sigrid Undset
Karen Blixen
Doris Lessing
Anna Gavalda
Jane Austen
Heidi Marie Kriznik
Siri Hustvedt
Mirjam Kristensen
Daphne du Maurier
Agnes Ravatn

Og forhåpentligvis blir det mange, mange flere!