søndag 28. november 2010

Et mannfolkår

Årets siste måned banker straks på døra. Her hvor jeg bor, har snøen lagt seg for lenge sida og kulda gjør det vanskelig å være ute særlig lenge av gangen. Vi har fyrt jevnt med ved sia september og godstolen foran peisen er veldig ettertrakta når jeg på lange, mørke kvelder skal lese.

I tida framover veit jeg av erfaring at det blir lite tid til lesing. Jeg er ikke helt ferdig med eksamen enda, og julemaset er godt i gang. I snart to måneder har enkelte butikker mast med plakater, tilbud, vindusutstillinger, dekor og ymse skranglete julevarer fra Kina. Sjøl om jeg som regel alltid begynner tidlig, er det ofte enkelte gaver som gjenstår sjøl om kalenderen viser både første og tjueførste desember. Og når en kan legge til kakebaking, husvask, julekort, pynting, pakking, besøk og treff, sier det seg sjøl at fritida krymper, også for en som stort sett bare skal feriere i desember. Med andre ord tar jeg sjansen på å starte med mine oppsummeringer av leseåret 2010 allerede nå.

Et mannfolk år, ja. De bøkene jeg har lest hittil i år er stort sett skrevet av menn: av sekstifem titler er førtisju skrevet av menn, atten av kvinner. Er det bevisst? Nei, det er egentlig ikke det. Men jeg har tenkt på det ei stund, for jeg merka det allerede i sommer. Og så forsvant det igjen, mellom Per Petterson og Ian McEwan. Mange av titlene, som fagbøkene og det skjønnlitterære pensumet til studiene, er det jo ikke jeg som har valgt - og der dominerer mannfolka i stor grad. Ellers har jeg i år forsøkt å lese en del av de "gamle" bøkene jeg har hatt liggende, altså bøker som er kjøpt helt tilbake i 2004 og som har forsvunnet nedover og nedover i bunken for de uleste bøkene. Noen av dem har faktisk blitt helt borte... Og mesteparten er altså skrevet av menn.

Men er det greit, da? Med en sånn skeivfordeling altså. Egentlig ikke, synes jeg. Jeg vil jo helst at det skal være jevnt, jeg prøver å lese gammelt og nytt, kjent og ukjent, stort og smått, kvinner og menn, kritikerrost og utskjelt. Jeg synes det er viktig med variasjon i bredde og dybde. Men i år har jeg ikke klart det. Det har blitt mye ny og gammel litteratur om hverandre - men stort sett av menn. Eksempler er Det er greit for meg og Sult. Kjent og ukjent har det også blitt, som for eksempel Peer Gynt og Brakk. Til og med stort og smått er på plass, med Havets stjerne og Jeppe paa Bierget. En kritikerrost roman er Skråninga, mens Gengangere fikk gjennomgå da den kom.

Dersom en ikke liker serieromaner og ikke setter pris på lettbeint underholdning mellom stive permer heller, så er det faktisk mange færre kvinnelige forfattere å ta av. Og også i år er tendensen at det utgis flere bøker skrevet av mannlige forfattere enn kvinnelige. Jeg behøver vel ikke en gang komme innpå den berømte kanoniseringa; om ikke den tradisjonelt sett er skrevet av menn, valgt av menn og ment på menn, så veit ikke jeg. Virginia Woolf er en av få en ikke kan komme utenom i engelskspråklig sammenheng, her hjemme er det heldigvis litt flere: Camilla Collett, Amalie Skram og Sigrid Undset. Men deretter blir det stille.

For å bevisst lese kvinnelige forfattere må en bevisst oppsøke bøkene. En må huske på forfatterne fra år til år, for de aller fleste har jo ikke bok fire ganger i året som Knausgård. Har en først fått seg noen favoritter er det kanskje like greit å skrive ned navna. For kvinnene blir fort borte i den maskuline jungelen som dominerer både under kulturnyhetene, på anmelderplass, på nettsidene, i bokklubbene, på lister over kritikerroste og prisbelønte titler, i hyllene og på de digre butikktorga nå før jul. Husk på kvinnene og jevn ut hylla! Det trengs.

6 kommentarer:

  1. Da kan jeg anbefale svenske, gode forfattere:
    Første the grand old lady: Kerstin Ekman, så følger de litt yngre Agneta Pleijel og Monika Fagerholm, og de ganske unge Sara Stridsberg og Sofia Oksanen, de fleste i denne buketten har også fått Nordisk Råds litteraturpris.
    Mine favoritter hos naboen i sør, er grand old lady: Susanne Brøgger, samt Pia Taftrup, Dorrit Willumsen og Kirsten Thorup. Viktige forfatterskap i tillegg til de to døde Karen Blixen og Tove Ditlevsen.
    Du har selv trukket fram Maragret Atwood i det engelskspråklige, men Alice Munroe fins og det gjør også A.S. Byatt! Mange, store forfatterskap med andre ord. Og så er det den vanskelige striden som gjenstår: å få gehør for at dette er betydelige verk, av litteraturhistorisk betydning! Og ikke bare de samme historiene om sønnens opprør mot far, hans ville vei gjennom ungdommen med piker, vin og sang til hans nirøykende heltestatus av opphøyd forfatterikon i en alder av 48 år og oppover.
    Trudelutt

    SvarSlett
  2. Takk! Her er det mye godt, ser jeg, og mange av dem er på lista, noen er til og med allerede innkjøpt. Men det var denne tida, da, som skal strekke til... Jeg får nok lest dem alle, etterhvert.

    SvarSlett
  3. Du får nok lest det meste etter hvert, håper jeg. Og hvis trendsnuserne har rett, kommer vi nå til å svinge mot mer inderlig litteratur, hvor mange kvinnelige forfattere har sin styrke. Problemet er selvfølgelig at smaken vulgariseres fra følelsesfylde til tåreperser, fra melankoli og filosofi til sentimentalitet og snusfornuft, fra vakre symboltunge skildringer med mange tolkningslag til gjenkjennelige skildrerier (det vi kaller klisjeer og floskler) - og da blir det de melodramatiske bestselgerne som tar plassen i solen igjen. Noe som uvergelig vil føre til en harsk og ironisk reaksjon - fra sinte, unge menn som ikke vil dulles inn i rosa fløyel med eim av attenhundretallsstorhet tilsatt feministiske nagletrykk. Nei, nå ble jeg pessimistisk, unnskyld, det skal man ikke være når det snart er jul og alle hjerter gleder seg. Med håp om mer enkel inderlighet!
    Trudelutt

    SvarSlett
  4. Pendelen må så gjerne svinge, og i hvilken retning den vil, jeg har planer om å ignorere glossa forsider, overvurderte tåreperser og hyperkommersielle bestselgere i mange årtier framover!

    Og disse sinte unge menn, som alltid finner noe å brøle for, kan bare bli sittende på kontorene sine og være viktigpropper, nærmer de seg meg skal jeg jammen surre dem inn i rosa gavepapir og knyte et glitrende gavebånd rundt livet på dem. Holder ikke det, får jeg ta fram territorialkjøkkenkniven min.

    SvarSlett
  5. Herved vedstår jeg meg nyttårsforsett: La 2011 bli en Dameår! Et Dameår udi litteraturen! Kors på halsen. Men ikke tre kniver i hjertet, noen karer skriver så busta fyker og skjegget blir usynlig, så dypt menneskelig er det.
    Trudeleutt

    SvarSlett
  6. Det synes jeg var et veldig godt forslag! Et litterært dameår trengs. Sjøl om noen mannfolk virkelig ikke er til å unngå, skal jeg legge meg i selen, jeg også. Målet får vel bli at minimum halvparten av alle leste bøker i 2011 skal være skrevet av kvinner, helst mer!

    SvarSlett