mandag 27. september 2010

Over og ut for Knut (for denne gang)

Det tok sin tid, men: nå er jeg endelig ferdig med Sult, og kunne med glede levere den tilbake til utlåneren for noen dager sia. Jeg har egentlig ikke lyst til å skrive så mye om boka, rett og slett fordi den fortsatt sitter i, jeg er, på mange måter, fortsatt i boka og i leseropplevelsen. Jeg synes også det er vanskelig å si noe mer om boka, mer enn det som allerede er sagt og skrevet, både av meg og av andre. Boka taler så veldig godt for seg sjøl, og det veit du, hvis du har lest den.

Nå som jeg har fått boka litt på avstand (det vil si utafor synsvidde og ikke lenger helt framme i hjernen), er det ikke så ille som da jeg leste den. Det blei så rått, så nakent og så veldig aleine for den navnløse jeg-personen (som jeg i all hemmelighet kaller Knut). Og uansett hva som skjedde, kjente jeg hvert eneste av hans nederlag i meg sjøl. Nå, som jeg veit at han på sett og vis klarte seg, og jeg kjenner at jeg sitter trygg og varm på sofaen, kan jeg tenke og analysere i fred. Jeg skal seinere også ha forelesninger om Sult, Fra det ubevidste Sjæleliv og Knut Hamsun, noe jeg gleder meg til. Det blir spennende å se hva slags elementer foreleseren velger å trekke fram og om vi har tenkt noe av det samme. Jeg regner med at mye kommer til å handle om Sult som den første modernistiske roman (ikke bare i Norge, men i hele Europa!).

Knut Hamsun er uansett en forfatter som jeg har fått lyst til å lese mer av i framtida. Jeg er ikke lenger så engstelig for at det ikke skal passe for meg, for at det skal være for vanskelig eller utilgjengelig eller så til de grader fra ei anna tid at jeg ikke klarer å dekode normsystemet. Jeg må jo bare ta sjansen! Om jeg skal ta forfatterskapet i kronologisk rekkefølge blir neste roman Mysterier. Vi får se...

lørdag 25. september 2010

Opplevelser og kritikk

Midt oppi obligatoriske oppgaver, frivillige oppgaver, øvingsoppgaver, tekstoppgaver, eksempeloppgaver, eksamensoppgaver, prøveeksamen, refleksjonsnotater, tankekart, tidslinjer, innleveringsfrister, innleveringslister, pensumlister, semesterplaner, forelesningsplaner, fagboknotater og fagbøkene, tar jeg ei pause. (Jeg må det, hvis jeg ikke skal bli helt sprø.)

Det er fint vær ute, det kan jeg se hver gang jeg gløtter opp fra bøker og skjerm, men akkurat nå er det ikke det som interesserer meg. Jeg ser til sida isteden, mot bokhyllene mine. Den ene består av leste bøker, den andre har flest uleste. Akkurat nå er det hylla med uleste bøker jeg er mest opptatt av. Jeg gleder meg sånn til å lese dem, alle sammen! Jeg ser ryggene, leser titler og forfatternavn, husker ei gyllen forside, en kjølig blå, en knall gul, husker baksidetekster og forfatterens forrige bok, som står i hylla ved sida av. Og jeg husker den boka, som jeg leste for snart ti måneder sida, husker at jeg likte den så godt, og helst vil jeg ta den nye boka ut av ulesthylla og begynne å lese med en gang.

Bøker er personlig. Leseropplevelser er personlig. Og jeg er kanskje ikke aleine om å like bøkene mine, like å ha dem i hyller, om å huske dem, glede meg til å lese? Jeg tror det er derfor mange blir sure når andre kritiserer bøkene de leser. Egentlig går det jo bare på smak, og ingen kjefter fordi du ikke liker pølser. Med litteratur er det helt annerledes. Når noen rakker ned på andres lesing, på en forfatter eller en bestemt sjanger, da er det ingen vei tilbake. Jeg tror mange blir såra fordi de ikke evner å skille mellom sine egne minner, følelser og tanker som er knytta til boka, sin egen leseropplevelse, rett og slett, og det boka står for og faktisk er, reint teknisk. Enda verre blir det om forfatterens intensjon også skal tas med i regnestykket. Da tror jeg at det ofte blir store sprik.

Jeg ser på bøkene i bokhyllene mine igjen. Jeg blir ikke lei meg eller såra om noen kritiserer de bøkene jeg har stående, eller andre titler jeg har lest. For jeg evner å forsvare dem og forklare dem, hver eneste en, og jeg kan love at jeg skal unngå ord som "kjedelig" og "spennende". Men hvis kritikeren min ikke er på samme nivå blir det forferdelig vanskelig. For, som en jeg kjenner veldig godt har sagt og skrevet; hvordan fortelle noen som ikke veit, at de ikke veit?

Samme menneske sier også at god smak må læres. Den som spiser pølsemat og leser kiosklitteratur hele dagen, blir så dårlig og så lat og tilslutt evner ikke vedkommende å tenke sjøl i det hele tatt. Underholdningsbehovet tar styringa. Finnes det en verre skjebne?

onsdag 22. september 2010

Saman er ein faktisk mindre aleine

Noen ganger er jeg i skikkelig lesemodus. Andre ganger i filmmodus. Og ofte, når jeg har lyst til å se film, velger jeg filmer som er laga på bakgrunn av ei novelle, ei historie, et eventyr eller en roman. Adaptasjonen i seg sjøl er noe som fascinerer meg, og jeg synes det er spennende å se hvordan identiske problemstillinger blir løst på ulikt vis.

Nå har jeg sett Saman er ein mindre aleine, basert på boka med samme navn. Den er skrevet av den franske forfatteren Anna Gavalda og blei hennes store europeiske gjennombrudd. Boka kom både på fransk og norsk i 2005. Jeg leste den i 2007 og likte den ganske godt, det er en god, sammensatt, trist og morsom underholdningsroman. Filmen, som jeg av en eller annen grunn trodde skulle være på engelsk, var sjølsagt på fransk. Og det er jeg veldig glad for! Det var befriende herlig å se en film som ikke filmer i et anonymt studiolandskap, som har hyra skuespillere som har noe annet å formidle enn botox og rhinoplastikk, på et vis som ligger litt utafor de godt opptråkka løypene.

Saman er ein mindre aleine (Ensemble c'est tout) er en kort film som holder seg nokså tett opptil bokas handling. Sjølsagt er mange elementer utelatt, en del konflikter fjerna og så videre, men jeg opplever at det er mye av det samme. I hovedrolla som Camille finner vi Audrey Tautou, ei lita og vever kvinne med digre øyne og et litt monotont uttrykk. Hun er søt og tilstede, men jeg synes hele opptredenen hennes bærer preg av noe umotivert, noe tafatt og likegyldig. Om det er Camille som skal være sånn, så har jeg lest boka på en annen måte, og om det er Tautou som tolker sånn, så synes jeg ikke at det er en god tolkning.

De mannlige hovedrollene deles mellom Laurent Stocker (Philibert), som er fornøyelig, og Guillaume Canet (Franck), som er en skikkelig kjekkas. De er forsåvidt helt greie begge to, men jeg synes Franck er overtydelig og litt klisjéaktig i sin livskrise (det var han i boka også, om jeg husker rett). Han redder seg utelukkende på god utstråling, nærvær, nydelige øyne og det at det faktisk er en smule troverdig. Philibert er eksentrisk og stammende, men i mine øyne er det han som har størst utvikling i løpet av filmen. Han tar sjanser og får bukt med stammeproblemet, og etterhvert tør han også å bli kjæreste med ei jente.

Etter endt filmtitting er konklusjonen den at Saman er ein mindre aleine er litt umotivert, men veldig søt. Den er absolutt ikke spennende, faktisk på grensa til det stillestående, men stemningsfull. I all sin tamhet er den også litt romantisk. Men viktig, det er den ikke.

mandag 20. september 2010

Gjenlesing, del V

I bok fem i serien om Narnia, Reisen til det ytterste hav, møter vi igjen Lucy og Edmund, de to yngste av Pevensie-barna (de to eldste, Peter og Susan, deltar ikke aktivt i denne boka, de nevnes kun innimellom). De kommer, sammen med førstereisgutt fetter Eustace, til Narnia på nytt, denne gangen gjennom et maleri.

Maleriet framstiller et klassisk motiv; hav som glitrer i sola, høye bølger med skumtopper, lyseblå himmel, et skip med blafrende seil. De tre barna trekkes mot bildet og brått befinner de seg i vannet. Over dem seiler skipet, og når de blir redda, ser de at det er prins Caspian som er ute på ekspedisjon. Han skal sjekke tilstanden hos samtlige øyer som delvis er under Narnias kontroll, samt at han forsøker å spore opp noen av hans far, kong Caspian, sine venner. Lever de fremdeles? Og hvor? Og kan de fortelle noe om kongen? Gjensynet mellom de tre kongelige er muntert, Eustace surmuler og vil stadig bli ført til et britisk konsulat.

Denne boka kan jeg faktisk ikke huske å ha lest i det hele tatt. Har jeg gjort det? Jeg tror ikke det. Jeg veit at jeg har sett denne boka filmatisert, men jeg har mine egne bilder også, som må komme fra ei høytlesning langt tilbake i tid. Uansett var det veldig koselig å lese boka, gjenskape bilder og minner og ikke minst; fylle ut glemselens svarte hull.

Likevel har jeg en del innvendinger til historia. Denne boka opplever jeg nemlig som mye mer handlingsdrevet enn de tidligere. Det skjer noe hele tida, og muligheten for refleksjon og ettertanke, særlig hos hovedpersonene, er minimal. Dette litt hektiske smitter naturligvis også over på leseren. Før har konfliktene vært mer konsentrerte og fokuserte rundt ett eller flere elementer som naturlig nok henger sammen (eksempler er evig vinter i Narnia, heksa Hvit, spådommen om Adam og Evas barn på trona eller onkel Miraz som kupper trona, Caspian som må vinne trona, landet og innbyggernes tillit). Her er det mye mer spredt; Eustace, som blir drage, har sin reise, Lucy får sin utfordring hos trollmannen, Ripipip seiler til verdens ende, Caspian oppsporer de fortapte grevene og så videre. Utfordringer må overkommes og negative egenskaper må bevisstgjøres og endres. I det hele tatt minner dette veldig om en slags Odyssevs, Gullivers eller Niels Klims reise.

Jeg har ofte klare forventninger når jeg begynner å lese ei bok. Utifra omslag, kunnskap om forfatteren og omtale er det jo mulig å danne seg et bilde av hva dette er og hva det skal omhandle. Jeg trodde jeg hadde rimelig god peiling når det kom til Reisen til det ytterste hav, men blei altså overraska over hvor lite samla boka er. Hvert kapittel kan nesten leses som en avsluttende fortelling for seg, og hvis tittelen hadde vært Anekdoter fra Narnia eller lignende hadde det ikke vært et problem. Men dette skal jo egentlig være ei barnebok, en roman.

Narnia er eventyr. Og særlig Reisen til det ytterste hav, som virkelig har sin del av medhjelpere og motstandere, magi og monstre, og ikke minst snåle figurer (som for eksempel enfotingene/trampeføttene). Det er virkelig et utrolig univers å søke tilflukt i eller komme på besøk til for barn i alle aldre. Men jeg hadde likt dette mye bedre dersom C. S. Lewis hadde holdt igjen litt handling og gitt meg tid til å kose meg med hver hendelse, dersom han hadde kosta på seg noen flere skildringer og vendt fokuset litt mer mot barna, ikke mot hva som skal skje. Når ei bok blir hektisk er det så mye som mistes; humor, varme, tanker, følelser og, aller viktigst for meg, leserens mulighet til å bygge en varig relasjon med personene i boka.

fredag 17. september 2010

Dagens leseliste

Det er september og overhodet ingen tvil om at studiene er i full sving (ingen vei tilbake nå). I løpet av en dag er det et par bøker jeg må lese, relativt mange bøker jeg bør lese, enda flere jeg har lyst til å lese, noen jeg faktisk leser og en del jeg leser utdrag fra eller skummer i. Totalt blir det uansett mye lesing! Dette er noe av det som opptar meg nå om dagen både i studiesammenheng og privat, som enten er lest, blir lest, blir forelest om eller brukes i oppgaver:

Narratologi. En innføring i anvendt fortelleteori.
Jeppe paa Bierget
Sult
Å lese litteratur
Reisen til det ytterste hav
Bondestudentar
Sjur Gabriel
"Landskap med gravemaskiner"

torsdag 16. september 2010

Prinsen av Danmark


Hamlet (skrevet ca. 1600, utgitt 1604) er en av William Shakespeares (1564 - 1616) mest kjente tragedier. Som mange veit er den både blitt spilt på teatre verden rundt nesten kontinuerlig fra 1600-tallet og fram til idag, blitt analysert i alle tenkelige og utenkelige retninger og blitt filmatisert stort sett hvert tiår fra 1900.

Hovedelementene i legenden eller historia om Hamlet går igjen såpass ofte i forskjellige land og kulturer at mange mener kilden må være et felles indoeuropeisk sagn og derfor at det en gang fantes en slags ur-Hamlet. For eksempel har både middelalderens Skandinavia, Bysants, Italia og Arabia sine versjoner med mange felles likhetstrekk. Den norrøne sagaen Rolf Krakes saga, datert til slutten av 400-tallet, er den første mulige ur-Hamleten vi kjenner. Sjøl om ikke handlinga forløper akkurat på samme vis i sagaen og tragedien, er det flere motiver som går igjen; løgn, svik, brodermord, hevn, blodskam.

I Shakespeares levetid fantes det også mange versjoner av en Hamlet, blant anna i en oversatt utgave av Vita Amlethi ("Amleds liv") fra 1200-tallet. Men det er ingen garanti for at Shakespeare leste den. Jeg tenker at det uansett er relativt stor sjanse for at han hadde hørt mytene og sånn sett kjente vagt til innholdet, og at han seinere baserte sin Hamlet på noen av elementene derfra. Men noen mener faktisk at Hamlet ikke er Shakespeares stykke, de tror at han kjøpte eller rappa det fra den samtidige dramatikeren Thomas Kyd (1558 - 1594) og at han seinere omarbeida det til "sitt eget". Da det ikke finnes noe bevis synes jeg det er det vanskelig å tro på teorien, men det er en spennende mulighet.

Hamlet, slik vi kjenner stykket idag, er faktisk ikke akkurat det. Ett stykke, altså. Det foreligger tre utgaver, som alle sies å være Shakespeares "egne", hvor hver utgave har dialoger, monologer og scener som de andre utgavene ikke har. I tillegg er det store individuelle forskjeller på replikkene som er i utgavene, sjøl om innholdet er omtrent det samme. Disse kalles Q1 (1603), Q2 (1604) og F1 (1623). Q1 er mye kortere enn de andre versjonene, og en teori er at det er et slags sammendrag, laga for turneer. At det eksisterer tre såpass forskjellige utgaver har ført til svært mange ulike oppsetninger av Hamlet, både i Shakespeares samtid og fram til idag.

Aktinndelingene, slik vi kjenner dem, var heller ikke å finne i Shakespeares utgaver av Hamlet. Denne inndelinga kom først i 1676 og har knapt blitt rørt siden, sjøl om flere mener at aktinndelinga ikke tjener til stykkets beste. Det er rart hvordan noe bare "blir sånn". Hamlet blei mest sannsynlig skrevet for Richard Burbage (1568 - 1619), som var datidas store tragedieskuespiller. Han spilte også tittelrolla i flere andre Shakespeareverk; Richard III, King Lear og Othello.

Hamlet er Shakespeares desidert lengste skuespill. Det består av 4042 linjer, nesten 30 000 ord og tar i overkant av fire timer å spille ut (det er derfor Kenneth Branaghs filmversjon av Hamlet fra 1996 er så lang - han har nemlig ikke strøket et eneste ord!). Det er i tillegg et av de mest siterte engelskspråklige verkene gjennom tidene, og et av verdens aller mest populære skuespill.

Å være eller ikke være, sier Hamlet. Han står midt oppe i sin egen tragedie, i det som skal bli hans død. Men han har helt rett. Å være eller ikke være. Det er det som er spørsmålet, det er det som er det viktigste. Alt annet kan bare vente.

onsdag 15. september 2010

Kristiania, rundt 1890

Den navnløse hovedpersonen har brukt opp alle pengene sine (igjen), han har ikke spist på flere dager, og på stedet der han bor, et loft, både regner og snør det rett inn. Han prøver å pantsette sengeteppet, knappene på frakken, brillene, men pantelåneren vil ikke ha noe av det. Han setter stoltheten til side og tigger penger i tilfeldige butikker, men ingen vil gi han noe. Etterpå føler han seg enda mer skitten og stakkarslig mens sulten raser i kroppen uten stopp. Han driver rundt i Kristiania, setter seg på en benk og blir fortvila når han ikke har noe å gi ei lita tiggerjente, han vil gi henne vesten sin, men den har han jo pantsatt for flere uker sia. Om kveldene, når han driver gatelangs, vil ikke en gang gatejentene holde han med selskap, han ser gammel ut, han er sjuk, og han glir lenger og lenger inn i galskapen. Jeg-personen kjenner at det stikker i brystet, det gjør vondt ved venstre ribbein, og han må gå stadig mer foroverlent for å i det hele tatt komme seg framover. Det er høst, og regnet gjør han gjennomvåt.

Jeg har nå lest "Andet stykke" av Sult. Og jeg klarer ikke mer i dag. Det er så grusomt, alt sammen, jeg ser hvordan feberriene feier over han, hvordan sulten gjør han overfølsom, likegyldig, lett, like etter rasende og seinere helt knust. Kinnbeina står ut, øya ligger i djupe groper, skuldrene er bare knokler og hud. Han erkjenner at han skal dø, han vil forberede seg, skrive brev og vaske seg. Men tørsten og sulten driver han stadig videre.

Vi er så utrolig overprivilegerte! Over hele verden er det til enhver tid mennesker som sulter, en rå og umenneskelig sult som hver dag tar liv. Og vi sitter her, trygge, varme og mette i Norge og klager fordi vi synes bensinprisene er høye, fordi vi synes maten koster for mye og fordi det er for dyrt å gå på kino. Vi klager ustanselig, blir aldri enige og synes alt til enhver tid kan gjøres bedre, bli billigere, organiseres mer effektivt. Også er vi så heldige.

Sult er et imponerende portrett av en ung mann, av ei samtid og av en kunstners knallharde kår. Språket glir, det er lett å lese, men langt ifra behagelig. Romanen gir meg dårlig samvittighet, gir meg en påminnelse om at jeg er heldig og at det er noe jeg må verdsette, hver dag. Sult vekker avsky. Det som skjer virker så forferdelig levende! Hvis jeg bare kunne minne meg sjøl på at dette er fiksjon... Men det er det ikke. Knut Hamsun levde slik. Millioner av mennesker har levd, og lever, slik. Jeg klarer ikke stenge det ute. Sult gir meg vondt i hjertet.

tirsdag 14. september 2010

Ibsen og Fosse

Gratulerer så mye til Jon Fosse som 10. september mottok Ibsenprisen for 2010! Hurra! Det er velfortjent og så absolutt på tide at Fosse får en slik utmerkelse (ikke at han ikke har fått noen utmerkelser fra før, men Ibsenprisen går jo for å være den fremste drama/teaterprisen - det neste nå blir vel Nobelprisen i litteratur?). Det er bra at juryen har mot nok til å gi prisen til en norsk dramatiker og forfatter og anerkjenne hans verdensomspennende suksess. I følge en artikkel fra NRK er Fosse oversatt til over 40 språk, og stykkene hans er satt opp på mer enn 900 teaterscener over hele verden. Det er utrolig! I forbindelse med dette (og, for å være ærlig, i forbindelse med pensum...) skal jeg i løpet av høsten lese Nokon kjem til å komme (1996).

Nå håper jeg bare at den velkjente svenske Nobelprisjuryen har mot nok til å gjøre det samme, og at de har lært av sine tidligere feil (fy skam! Å ikke gi til Astrid Lindgren! FY!): Per Olov Enquist blir nemlig ikke akkurat yngre.

mandag 13. september 2010

Spørsmål fra en student

Kjære lærebok- og fagbokforfattere,
det er flott at dere tar dere bryet med å skrive de bøkene som jeg og mange andre studenter bruker, nettopp for å lære mer om det emnet dere har skrevet om. Men her er noen få spørsmål som dere kanskje kan tenke litt over neste gang dere skal skrive ei fagbok, enten aleine eller sammen med noen andre professorer: hvorfor er det så få av dere som rydder i kunnskapen? Som systematiserer eller skjematiserer, som bruker diagrammer eller faktabokser? Hvorfor skal det å lære noe nytt være en vanskelig prosess, når det egentlig er så enkelt? Hvorfor kan ikke begreper og fagterminologi defineres med en gang, isteden for at det skal være hemmelig? Og hvorfor i all verden har norske lærebøker, skrevet av norske forfattere, som omhandler litteratur og litterære tradisjoner i Norge, fokus på USA, rap og slampoesi?

Kjære faglærere, lektorer og stipendiater,
det er også flott at dere tar dere bryet med å forsøke å lære meg og mange andre studenter noe nytt. Og her er noen spørsmål til dere også, som dere muligens kan tenke over neste gang dere skal sette sammen ei forelesningsrekke: hvorfor må dere velge fagbøker med et anna fokus enn det dere forsøker å lære oss? Hvorfor velger dere engelske fagbøker når det finnes like gode, om ikke bedre, fagbøker (om akkurat det samme) på norsk? Hvorfor velger dere å fokusere på noe som ikke er viktig for litteraturen i Norge, men som kun dere synes er interessant? Det er vel kunnskap som skal formidles, ikke subjektive meninger?

torsdag 9. september 2010

Smertelig dilemma

Jeg har begynt å lese Sult (1890). Det er en av romanene jeg skal igjennom i løpet av høsten i forbindelse med studiene. Jeg gleda meg til å begynne med lesinga generelt, og særlig til denne. Knut Hamsun går for å være en av de aller største norske forfatterne gjennom tidene, for mange den største. Og det må jeg jo bare bøye meg for. Men nå, etter å ha lest "Første stykke", er jeg usikker på det aller meste.

Tidligere har jeg ikke vært så mye borti Knut Hamsun - kun noen kortere prosatekster og et par dikt, essayet Fra det ubevidste Sjæleliv (1890) har jeg lest tre ganger, alle i studiesammenheng, og, fortsatt friskt i minne sitter enda tvangsgjennomgangen av Victoria (1898) fra da jeg gikk på ungdomsskolen. Med andre ord; egentlig ikke et representativt utvalg av Knut Hamsuns forfatterskap, særlig ikke om en tenker på den store skjønnlitterære produksjonen hans.

Uansett; jeg satte meg ned med Sult. Åpninga har jeg lest flere ganger før, også i forbindelse med studiene, men jeg har aldri fått meg til å lese resten av boka. Mest av ærefrykt, tror jeg. Jeg har lyst til å gi ei bok den oppmerksomheten den fortjener. Og Sult har vel stadig havna litt langt ned i den prioriterte bunken, både fordi jeg har tenkt at jeg må være forberedt på å lese den, og fordi jeg har tenkt at jeg kommer til å lese før eller seinere uansett. Det hører liksom med. Men boka har ikke stått på noen pensumliste før nå.

Som sagt har jeg bare lest "Første stykke". Og nå sitter jeg her, litt usikker på om jeg vil fortsette. Det er slettes ikke fordi jeg synes det er dårlig eller noe i den retning - jeg synes helt ærlig at det er veldig stramt, utrolig bevisst komponert, rytmisk og veldig nærværende. Men det er så grusomt. Livet henger stadig vekk i en tynn tråd for hovedpersonen, og det er hjerteskjærende hver gang han gir vekk sine sårt tiltrengte penger eller noen av sine få eiendeler, eller i rein arroganse og av spandabelhet (han vil at alle skal tro at han er en fin mann av høyere klasse) lover noen penger.

Men det er ikke bare det. Hovedpersonen sloss hele tida mot fattigdommen, sulten og galskapen og er sin egen verste fiende. Han tar ukloke valg, dagdrømmer, virrer og surrer, men er likevel nærværende og følsom, ofte overfølsom. Han får sine kunstneriske raptuser og lever dem, veldig begrensa, men likevel, han lever dem ut, og ruser seg på tanken om suksess. Avslagene gjør det stadig vanskeligere å leve, men han har et ekstremt sterkt overlevelsesinstinkt. Og det er så godt skrevet at det ikke er som om jeg leser. Det er som om jeg er der. Som om det er jeg som sitter på en benk i Slottsparken og fryser. Og det gjør vondt. Så jeg veit ikke om jeg vil lese mer.

onsdag 8. september 2010

Gjenlesing, del IV

De har drevet seg sjøl inn i ei felle. I jordhulene er det kaldt. Soldatene blir færre og færre. Og snart er det ikke mer mat igjen. Det ene, store angrepet slår helt feil (det er kjempen Vinkelvankels skyld), telmarinene blir stadig mer overlegne og truende. Hva skal de gjøre? Nikabrik begynner så smått å snakke om å påkalle mørkere krefter. Han mener at det ikke finnes en annen utvei. Men Cornelius har et annet forslag. Prins Caspian, den rettmessige arvingen til trona, den virkelige kongen, må blåse i dronning Susans horn, som sies å kunne påkalle hjelp. Timene går og Caspian sloss for livet. Vil hjelpen komme?

Som du kanskje skjønner; jeg har lest Narnia igjen. Prins Caspian, bok nummer to i utgivelsesrekkefølge (1951), bok nummer fire i forfatterens anbefalte leserekkefølge, foregår flere hundre år etter at Pevensie-søsknene sist var i Narnia (narniatid er som kjent annerledes enn vår tid). De har vært ett år hjemme i England og sitter på en jernbanestasjon når de kjenner at noe begynner å trekke i dem. Hva kan det være? Kan det...? Er det virkelig...? Men når de kommer fram er de litt usikre på hvor de egentlig har havna. Er det Narnia? Men hvor er de? Og hvem bodde egentlig i slottet ved kysten, der det bare er ruiner igjen? De finner ut at det ikke kan ha vært andre enn dem sjøl, de store kongene og dronningene av Narnia. Og slottet er Cair Paravel.

Å være tilbake i Narnia sammen med Pevensie-søsknene er alltid like fint. Det er en egen stemning i bøkene som helhet og i Narnia spesielt. Kan det være forfatterens behov om at det et sted, om ikke i vår egen verden, må finnes harmoni, ro og godhet? Denne gangen kommer de fire barna den unge prins Caspian til unnsetning og hjelper han med å sloss mot onkel Miraz, som har tatt tronen. Men som vanlig er de ikke helt aleine, med seg på laget har de en hel rekke av morsomme og spesielle dyr, blant de tøffeste er musa Ripipip og hans hær. Aslan lurer også i kulissene og vekker opp blant annet dryader, najader og trær.

Det jeg huska fra denne boka var mye mindre tydelig enn den forrige; minnene mine er malt opp med filmbildene (og jeg så filmen sist i sommer, se innlegg fra søndag 18. juli). Likevel er noe av det viktigste herfra erindringa om det Lucy ser, og at hun igjen ikke får tillit av de andre. Jeg skjønte aldri det da jeg var lita, hvorfor de ikke trodde på henne, samtidig som jeg forstod at de ikke så det hun så. Resultatet var mye kaving i skogen og at Lucy hadde rett, likevel. I Prins Caspian er dette med tro og tillit enda tydeligere enn i de foregående bøkene, likeså med den religiøse parallellen.

Og så, for første gang, en kritikk retta mot forfatteren C. S. Lewis (1898 - 1963): i begynnelsen, når barna kommer fram til eplehagen og ruinene etter Cair Paravel, går det veldig lang tid før de skjønner at dette en gang var deres slott. Er det virkelig sannsynlig at det ville tatt så lang tid? Jeg bare lurer. Ungene husker nemlig alt annet veldig godt, burde de ikke da også gjenkjenne slottet etter ett kapittel istedet for tre? Det meste annet i bøkene er effektivt og komprimert, kapitlene i begynnelsen av Prins Caspian blir ventekapitler som ikke har noen særlig annen funksjon enn at tida skal gå. For det er nemlig avgjørende for prinsen og hans hær.

Akkurat denne boka, Prins Caspian, synes jeg er mer elegant løst på film, og jeg tenker da særlig på langfilmen fra 2008. I boka er det nemlig flere kapitler som fortelles fra dvergen Trumpkin til de fire barna. Sjøl om kapitlene er lette å lese, er de litt seigere enn de andre. I filmen har de løst det hele uten gjenfortelling, det kryssklippes isteden mellom prins Caspians leir og de fire barna og Trumpkins ferd gjennom landet. Det er noe C. S. Lewis ikke kunne oppnå med sin fortellerstil i denne sammenhengen. En ekstra dimensjon tilføres også filmen ved å la heksa Hvit opptre (i boka er hun død). Det at det er Caspian og Peter som trekkes mot hennes tilbud skaper en utjevning mellom de tre kongene, og Edmund kan endelig virkelig tilgis for sitt svik fra første bok. Et utrolig fint vennskap oppstår mellom Lucy og Trumpkin, som er nydelig både i bok og på film.

tirsdag 7. september 2010

En kjærlighetshistorie fra Mummidalen

Tove Jansson (1914-2001) er en unik forfatter, som med sine fortellinger fra Mummidalen når ut til både barn og voksne over hele verden, hittil på mer enn tretti forskjellige språk. Jeg veit at billedboka Hvem skal trøste Knøttet? (1960) står i særstilling for mange, og etter å ha lest den på nytt nå for bare noen dager sida, blei jeg mint på hvor fin og hvor viktig den faktisk er (og gjendiktinga til André Bjerke fra samme år er, som alltid, veldig god). Så; uten å skrive så mye mer, vil jeg bare minne om at denne boka finnes, og at den bør leses, om igjen og om igjen til den er fillete og det er på tide å kjøpe en ny. Alle barn (og voksne) må nemlig vite at det et sted der ute finnes et Nurk.

lørdag 4. september 2010

Fortsatt aktuell

En dag i 1722 setter den da 38 år gamle Ludvig Holberg seg ned og gir etter for det han sjøl kaller sin "poetiske raptus", som han så mange ganger har gitt etter for i det siste. Danmarks første offentlige teater er åpna i København, og Holberg er teaterets husdikter. I løpet av året skriver han fem komedier, som alle blir oppført. Året etter følger ti til, samtidig som førsteutgaven av komedien Jeppe paa Bierget eller den forvandlede bonde blir utgitt.

I Jeppe paa Bierget møter vi bonden Jeppe, som bor på Bierget sammen med kona Nille, tre sønner og ei datter. Jeppe er litt for glad i brennevin og vanskelig å få opp av senga, vanskelig å få ut i arbeid. Nille nøler ikke med å bruke pisken. I dag vil hun ha Jeppe avgårde for å kjøpe såpe. Det er bare det at pengene brenner i lomma. Og på veien til byen ligger det ei kro. Jeppe synes det er urettferdig at han skal gå fire kilometer uten en øl, så han stopper innom. Jeppe drikker seg snydens og sovner i ei grøft, der han blir funnet av baronen og hans følge. De bestemmer seg for å ha det litt moro med Jeppe, så de tar han med tilbake til slottet og kler han ut som baronen sjøl.

Komedien om Jeppe er inspirert av deler av handlinga fra Jacob Bidermans tekst- og motivsamling Utopia fra 1604, hvor en lignende skikkelse også får gjennomgå fordi de rike og fornemme vil underholdes. I begge tilfeller ender det med at den falske baronen blir lagt tilbake igjen i grøfta, hvorpå han, etter noe som ser ut til å være tidenes fyllekule, forsøker å innbille seg at har vært i himmelen. Seinere blir fyllefanten stevna fordi det har vært "innbrudd" på slottet, og i rettssaken som følger blir han dømt til døden ved gift (men som kun er en dvaledrikk). Forskjellen mellom Utopia og Jeppe paa Bierget er blant anna Holbergs epilog, som forklarer og grunngir hvorfor fattige, uskolerte mennesker ikke kan få penger og makt uten videre. Det vil da bli "en Nero i hver Dorp (...)", mener Holberg. Holberg benytter også muligheten til å si litt av hvert om samfunnsforholda på 1720-tallet, som han helt klart så ikke var ideelle.

Skuespillet er kort og konsentrert og tidsrommet er begrensa til to døgn. Stykket er inndelt i fem akter, som hver består av opptil åtte nokså korte scener. Språket i den utgaven jeg har lest er gammelmodig norsk-dansk, i spedd en del tysk, fransk og latin. Derfor tar det tid å lese stykket, sjøl om det ikke er særlig lenger enn 40 sider. Sceneanvisningene er få, og jeg opplever at både skuespillere og regissører vil kunne ta seg stor frihet med dette stykket, sjøl om det tradisjonelt sett er vanlig å for eksempel bruke få rekvisitter og ha en skuespiller i flere roller.

Det som skiller Jeppe fra flere andre komediefigurer, er at han ikke er fullt ut karikert. Jeppe har tanker og meninger som er sanne og viktige, han er ikke bare latterlig. Holberg har med andre ord brakt deler av tragedien inn i komedien, noe som gjør at lesere og tilskuere får medlidenhet med Jeppe når han, etter å ha gått helt opp i rolla som baron, havner tilbake i grøfta, og når han, helt uforstående og uriktig, blir dømt til døden. I det tidspunktet hvor han finner ut at han skal dø er det en vending i Jeppe; fra å kun bli portrettert som en fyllefant og en gal baron, snakker Jeppe varmt om kona, ungene og dyra på gården. Konklusjonen blir at Jeppe er menneskelig, og at vi kan lære noe av Jeppes opplevelser. Også vi som lever idag, nå som forskjellene mellom fattig og rik er enda større, og alkoholen alltid er rede til å forføre oss alle.

fredag 3. september 2010

Gjenlesing, del III

Jeg husker at jeg har hørt dette før. Jeg har hørt om en gutt og en hest, en lang ridetur gjennom ørken og mørke, jeg husker løver, en vrimlende by, lukta av varme, gravplassens konturer mot nattehimmelen. Hvis jeg tenker godt etter kan jeg også huske en annen hest og ei jente, ei flukt og et angrep. Våpen, tåke, svarte skygger. Men mye husker jeg ikke så presist. Det ligger skjult under andre minner, er gjemt bak andre fortellinger. Men av og til stiger det opp; forvirrende, intenst og helt stumt. Bilder fra ei anna verden, ei anna tid, fra Hesten og hans gutt.

Da jeg begynte å lese Hesten og hans gutt blei jeg likevel usikker. Var dette noe jeg hadde lest? Jeg kunne ikke huske fortellerstemmen, det var ikke sånn den var. Jeg gjenkjente ikke ordvalga. Det eneste jeg hadde var stemninga. Nei. Jeg har ikke lest dette før. Bare hørt. Sett noen få illustrasjoner, hatt resten i huet. Lukka øya og lytta til fortellinga, musestille, mellom orda kan jeg bare høre pusten til bror svakt ved siden av. Mamma leser. Om Shasta som treffer hesten Bri, som mot all formodning svarer når Shasta snakker til den. Bri er en stolt hest fra Narnia. Han lengter hjem. Shasta står i fare for å bli solgt som slave. Sammen flykter de fra Calormen, mot nord, mot Narnia.

Hesten og hans gutt virker veldig inspirert av vestliges forestillinger om den arabiske verden, og er på mange måter litt beslekta med fortellinger som er å finne i Tusen og én natt. Den er lett å lese, som alle bøkene i serien om Narnia, og jeg som voksen leser oppdager at den på sett og vis er lettere å akseptere enn de foregående titlene. I de bøkene med mer forankring i vår tid skinner det igjennom at dette er bøker skrevet av en mann for flere tiår sida, og at forventningene og beskrivelsene av jenter og gutter og deres ferdigheter er knytta mest opp til kjønn og ikke så mye de faktiske egenskapene. Bøkene er med andre ord på mange måter konservative og umoderne. I Hesten og hans gutt, som er ei veldig fokusert og stram fortelling, har jeg, fordi den foregår i en annen kultur, forventninger om at kjønnsrollene tradisjonelle.

Hesten og hans gutt er et klassisk eventyr, med en helt, med skurker, med hjelpere, med konger og dronninger, rikdom og rettferdighet til de gode og straffer og lærepenger for de onde. Og det fungerer jo, sjøl om det sikkert for mange yngre lesere kan virke gammelmodig. Effektiviteten er likevel på plass, og med bøker på like over hundre sider stykket går det unna. Men handlinga går likevel ikke på bekostning av innholdet: her er det plass og tid til ettertanke, til hvilepunkter, harmoni og ro.

Etter å ha lest tre titler nå, ønsker jeg likevel å komme med litt kritikk: Gyldendal, som har utgitt flere forskjellige utgaver av Narnia-bøkene over mange år, må skjerpe seg! Her er det flere steder at setningene slutter i løse lufta, altså manglende punktum eller annen tegnsetting, det er flere steder hvor det mangler hele eller deler av et ord for at det skal være en meningsbærende setning, og hyppige, helt uforklarlige linjeskift; midt på linja er det brått kutta, noe som gjentar seg mange ganger i løpet av bøkene. Dette er slurv, og det bør gjøres mye bedre.

onsdag 1. september 2010

Ei halvhjerta reise

Pensumlitteratur, altså bøker som en må eller bør lese på grunn av studier, er, som sikkert de fleste en eller annen gang erfarer, ikke alltid et gode. Å tvinge seg gjennom bøker andre har valgt utifra kriterier du ikke veit noe om har ofte vært utfordrende for meg. Det kan sjølsagt slå begge veier: boka ser kjip ut, har en teit tittel, du har aldri hørt om forfatteren, men så viser det seg at fortellinga er veldig fin. Eller: forfatteren er kjent, omslaget er nydelig, tittelen god, forhåpningene høye. Men så er boka rett og slett et makkverk.

Vel, så ille var det ikke denne gangen for meg. Det var en mellomting: forfatteren er godt kjent, omslaget er stygt, tittelen ikke fin (men passende), forhåpningene nokså lave. Likevel klarer jeg å bli skuffa. Det er ikke fordi boka er dårlig, for det er den egentlig ikke, men den er ikke god heller. Jeg sitter nemlig trygt hjemme i sofaen hele tida mens forfatteren Jonny Halberg turer rundt i Romania i All verdens ulykker. Måten han skriver og forteller på, iscenesetter seg sjøl, skaper tvil om hva som er sant og ikke, konsekvent bruker fornavn og etternavn i omtalen av de aller fleste bifigurene, alt det er med på å skape en veldig stor avstand. Jeg tror ikke på det som skjer. Jeg tror ikke på Halberg, verken forfatteren Halberg eller hovedpersonen Halberg.

Altså: Jonny Halberg reiser til Romania for å være med på lanseringa av oversettelsen av romanen Flommen (på norsk i 2000), i Romania Potopul (2005). Han virrer rundt i gatene, drikker for mye, blir betatt av ei ti år eldre dame, joiker, møter en kjent skuespiller, blir holdt for narr av en redaktør, bruker alle pengene til kona (som seinere ringer og er sint), blir banka opp, er med på å sette fyr på en gård, har magasjau, slår i hjæl en hund, holder pinlige foredrag og får en del anmeldelser.

Innimellom alt dette og mer, tenker han store tanker om seg sjøl, sin person og sine bøker, tanker det er lett å le av fordi de er så pompøse og patetiske (det hadde vært interessant å vite om det er ment sånn). Men bortsett fra disse tankene og noen interessante tanker knytta til litteratur og forfatterrolla, synes jeg Halberg reflekterer svært lite om sin egen situasjon (og da tenker jeg mest på det som er hjemme; ei kone og en sønn). Egoet tar for stor plass og forfatterambisjonene og -drømmene overgår alt annet. Hvis det er humoristisk ment har jeg fortsatt problemer med å akseptere og forstå.

Et element som jeg synes er litt fascinerende er at boka, som jeg velger å lese som en roman, men som mange mener er en slags reiseskildring eller lignende med en del sjølbiografiske trekk; boka er utrolig handlingsmetta, det skjer noe hele tida, men den er handlingsmetta uten å være spennende. I tillegg er mange av handlingene nokså forutsigbare, og de som ikke er det, overrasker eller underholder meg likevel ikke. Jeg skjønner ikke helt hvorfor Halberg har valgt å gjøre det på den måten.

Språket i boka er variert, fra det sakprosalignende til noen få svulstigheter her og der; men det er likevel platt. Det er absolutt ingen undertekst, ingen spenning i språket, for det meste bare tomme observasjoner. Følelsene som denne Halberg angivelig har, blir for meg bare jåleri og påståtte fraser. Jeg klarte ikke å lese boka i ett fordi det blei for overfladisk.

All verdens ulykker er likevel en studie verdt når det kommer til å gi eksempler på og å problematisere hvorfor det ikke går helt greit å skrive sjølbiografisk, hva som kan komme i klem når en iscenesetter seg sjøl og når en går over grensa ved utlevering av andre. Sjangeren, eller hybriden, mellom roman og sjølbiografi, er utrolig problemfylt og blir sjelden løst på en god måte. Likevel er det stadig flere og flere forfattere som prøver seg fram i dette landskapet - som om det etiske ikke har noe å si.