torsdag 12. august 2010

Honoré og hans hær

Etter at jeg nylig leste min første bok av Balzac, Eugénie Grandet, har jeg lest så mye om forfatteren som overhodet mulig. Jeg er rett og slett imponert og veldig fascinert, og synes han i stor grad er blitt forbigått - i alle fall her i Norge. Derfor vil jeg dele litt av det jeg har lest om Balzac.

Honoré de Balzac blei født i Tours i Frankrike, 20. mai 1799. Han bestemte seg tidlig (1819) for at han ville bli forfatter, og levde mange år i Paris mens han forsøkte å få utgitt det han skreiv under forskjellige pseudonym. Til en viss grad lyktes han - men han blei totalt ignorert av kritikerne. Fordi suksessen lot vente på seg, begynte han å kombinere skrivinga med andre sysler: han jobba som skribent for en romanfabrikk, han starta et forlag og kjøpte etterhvert et trykkeri, prøvde seg som kritiker, politiker og trehandler. Tilslutt kjøpte han også et skriftstøperi. I 1828 gikk han konkurs og satt ikke igjen med noe annet enn gjeld (til og med 50 000 francs til sin egen mor) og ufullstendige manuskripter. Likevel tillot han seg å leve luksuriøst - tankene mine går til Pip i Charles Dickens-romanen Store forventninger.

Året etter reiste han til Bretagne, hvor han fikk tid til å skrive Les Chousans, som ga han oppmerksomhet i pressa. I 1832, etter ytterligere fem utgivelser, fikk han ideen som kom til å dominere hele hans forfatterskap: han ville skrive ei bokserie som skulle portrettere alle sidene av det franske samfunnet. Planen var at serien skulle romme 140 bøker. Og tittelen? Ingen ringere enn La Comédie Humaine, som åpenbart spiller på Dantes Den guddommelige komedie. Bøkene skulle deles inn i tre kategorier; "Samfunnsstudier", "Filosofiske studier" og "Analytiske studier".

Balzac jobba ofte atten timer i døgnet. Han stod opp rundt midnatt og skreiv helt til han ikke klarte mer eller gikk tom for svart, sterk kaffe. Store deler av arbeidet var nylesinger og korrektur, redigeringer og forbedringer av tidligere romaner. Han blei aldri ferdig, det var alltid noe som kunne føyes til, strykes, gjøres bedre.

På begynnelsen av 1830-tallet (med Eugénie Grandet) var suksessen et faktum, men sjøl om Balzac endelig tjente godt, var han konstant i gjeld. De økonomiske problemene plaga han hele livet og gjorde at han følte seg ufri. Kritikerne var nådeløse; etter at han først var blitt populær og fått et godt rykte, blei han beskyldt for å skrive for mye, for å skrive for penger. Dermed sank han i anseelse og fikk merkelappen "industrilitteratur" festa til seg.

I løpet av en tjueårsperiode skreiv Balzac nærmere hundre romaner og noveller. Helsa blei stadig dårligere, men han ga ikke opp. Han gifta seg i mars 1850, og fram mot august hadde han, på tross av sitt dårlige hjerte, skrevet to romaner om ekteskapet, i tillegg til alt arbeidet med La Comédie Humaine. Men den blei aldri ferdig. 18. august 1850 dør Honoré de Balzac, helt utslitt. Om arbeidsøktene sine skriver han: Alt settes i bevegelse. Ideene kommer stormende til slagmarken som bataljonene i Napoleons hær, og slaget begynner.

2 kommentarer:

  1. Endelig en forfatter som har det sånn som meg!! Jeg visste det var noe, at det ikke var noe galt, jeg visste bare ikke hva. Men nå vet jeg det: Balzac og jeg blir invadert av ideer. Godt at en av oss fortsatt lever. Godt at en av oss klarte å skrive så vanvittig bra.
    Trudelutt

    SvarSlett
  2. Jeg tenkte på det, jeg også, da jeg leste sitatet, at sånn er det flere som har det! Han skulle bare visst.

    SvarSlett