Gjenlesing, del II

Det er rart hva tida gjør med erindringa. For eksempel erindringa om ei bok. En leik. Ei fortelling. En hendelse. Det virker klart, minnene har til og med farger, lukter, lyder. Du husker hvor du satt. Hvem du var med. Hva du tenkte. Om du lo. Men så går det lang tid. Flere år. Kanskje ti-tolv år. Eller enda lenger. Du husker alt, klart og tydelig. Men når du åpner boka og leser den på nytt, når du spør broren din om han husker det samme, når du kikker i albumet etter fotodokumentasjonen, så skjønner du at noe er endra. Kjolen var ikke grønn, sånn som du huska. Og det var ikke nabojenta du satt ved sida av, men tante. Og det var ikke 11-årsdagen din, men lillebrors 8-årsdag.

Jeg hadde helt klare minner. Jeg så jo alt inni huet. Jeg var sikker på at det var sånn det var. Også begynte jeg å lese. Først Drømmen om Narnia. Den var ganske annerledes enn jeg forventa. Jeg forventa nemlig noe som passa med mine egne indre bilder. Men de bildene er gamle og tydeligvis utdaterte. Men, tenkte jeg, Løven og heksa og klesskapet blir som jeg husker. Jeg kan jo ikke huske feil. Jeg har lest den, sett den. Mange ganger!

Men hvis jeg skal være ærlig: den var annerledes, den også. Mine bilder har blanda seg med bildene fra BBCs filmatisering fra 1988, som igjen er rørt sammen med elementer fra den nyeste spillefilmen (2005). I det hele tatt var det ei stund litt forvirrende. Men bøkene er heldigvis såpass solide at de står støtt, aleine, uten erindringer om tidligere leseropplevelser og universer. Og de er like fine. Nesten. Det lille drysset av magi som var så fantastisk da jeg var lita, er ikke lenger der. Eller kanskje det er som med landet Narnia, at voksne ikke kan komme inn gjennom klesskapet.

Likevel skulle jeg ønske at bare ett indre bilde stemte helt overens med boka. For bildet er så flott, så detaljert, så intenst. Jeg må jo ha fått det fra et sted?