lørdag 20. mars 2010

Ei reise tilbake, og fram igjen

Jeg leser norrønt. Eller; jeg prøver å lære meg klassisk norrønt, sånn at jeg kan lese norrøne tekster så godt som mulig uten ordbok. Jeg kan ikke så mye, enda, men jeg klarer å forstå hva en tekst dreier seg om, hva som er hovedtrekket i historien, hva som gjøres og sies. Jeg forstår også såpass at jeg skjønner at det jeg lærte på skolen overhodet ikke er sant.

Da jeg gikk på ungdomsskolen skulle vi lese ei nynorsk utgave av Gunnlaug Ormstunge, se på runealfabetet i norskboka, høre norsklæreren lese to sider fra Njåls saga og ei linje klassisk norrønt, som jeg ikke husker hvor var fra. Uansett: det norrøne var uforståelig, Gunnlaug Ormstunge handla om en fyr som dikta fælt (skreiv skaldekvad) og i Njåls saga blei den ene spidda og den andre kvesta og den tredje kvalt. Futharken var litt morsom å se på. Men det var liksom det. Kjennetegna på sagalitteraturen var en refererende, upersonlig, ufølsom og knapp stil (vi lærte at det het "sagastilen"), med mange drap og hogg og banesår, og ellers noe styr med konger og sånt, av og til ei båtferd eller noe greier til hest. Noen ganger kvad disse skaldene litt også, og Snorre dikta kronglete i Heimskringla, men det behøvde ikke vi å lære noe om.

I førsteklasse på videregående fikk vi slengt i fanget et analyseskjema allerede første uka, tydelig tilpassa norsk samtidslitteratur. Inn i disse rammene skulle vi skvisje Voluspå. I tillegg var det denne dagen noe feil i det vanlige klasserommet vårt, og vi fikk undervisninga via powerpoint på ei grønn tavle i det smaleste datarommet. Vi blei bedt om å høre på rytmen i diktet, men da ingen leste diktet høyt og læreren måtte gå, blei det ikke så mye rytme å høre på. Og da skjemaet var sånn passelig utfylt, fikk vi gå. Voluspå var behørig gjennomgått.

Nå, som jeg kan lese en del sjøl, skjer det noe som jeg ikke trodde skulle skje. Denne voldelige litteraturarven fra gærningene på øya blir så mye mer. Det er som om jeg trer inn i en ny bevissthet. Det er så utrolig godt skrevet. Det er solid, konkret, fast. Ja, det er refererende, men i alle replikker og kvad er det nåtid. Kontrasten mellom før og nå blir et virkemiddel i teksten. Det er absolutt ikke upersonlig, det er bare presentert på en annen måte enn det vi i dag er vant til. Gjennom replikker, handlinger og skildringer blir jeg godt kjent med menneskene det skrives om. Det er heller ikke ufølsomt; det ligger en sårhet i mange av tekstene, et vemod. Menneskene dør, men de dør med stolthet. Det er også stemninger i tekstene som gir uro, ro, usikkerhet, lettelse, glede, sorg. Ofte en from ydmykhet! Og spenninga bygges opp til siste replikk kommer eller til jartegnet er gjort.

Jeg får en ny respekt og en helt ny beundring for disse tekstene, for sagalitteraturen som helhet. Her finnes kunnskap, historie, teknikker, redskaper, her er mellommenneskelige forhold, politikk, strategi, jordbruk, religion, økonomi, fellesskap. Et helt samfunn, en hel verden. Alt kan sees gjennom disse tekstene, som i sin samtid var en felles plattform for menneskene, fortalt fra generasjon til generasjon før det blei skrevet ned. Dette var vissheten, bevisstheten. Dette var verden.

Så hvorfor fokuseres det på det groteske? På drap og vikingtokter, på treller og banesår, holmgang og ættefeider? Det finnes jo så mye mer! Hvorfor gjemmes denne litteraturen vekk? Her har vi mye å lære. Om språket, om samfunnet, om tida, om menneskene og om verdensforståelsen.

2 kommentarer:

  1. Oj, oj - her ligger en skatt, som blir behandla som et bikkjekadaver i undervisninga. Fint at du melder fra! At du sier høyt og klart: dette er flott. Dette er vårt!
    Mam

    SvarSlett