søndag 28. februar 2010

Ut på tur, alltid blakk

Forvilla meg inn i bokhandelen igjen, snodig nok akkurat i disse Mammutsalgtider, og kom såvidt ut igjen i live, nedtynga av bæreposer med blant annet
J. R. R. Tolkien
Salman Rushdie
Siri Hustvedt
Arto Paasilinna
Oscar Wilde
Doris Lessing
Emil Boyson
Aldous Huxley
Draumkvedet

I tillegg til disse forfatterne kjøpte jeg en hel haug med gaver, som det kanskje er litt uklokt å avsløre her...

mandag 22. februar 2010

Klam mann, sutrende kvinne

Jeg så en film i går og klarer ikke helt å få den ut av huet. Det er ikke fordi den var spesielt god eller eksepsjonelt dårlig, veldig morsom eller utrolig spennende, og det er heller ikke på grunn av de ikke særlig minneverdige skuespillerprestasjonene. Det er rett og slett fordi, tror jeg, at den ikke hang helt sammen. Hele filmen ga inntrykk av å være uferdig, forhasta og lite gjennomtenkt.

Filmen het The Wedding Date og er en såkalt romantisk komedie, sjølsagt amerikansk. Den er basert på ei bok som visstok var en bestselger. Kat (Debra Messing) er et deprimert, sjenert nervevrak som ser seg nødt til å bestille seg en mann, gigoloen Nick (Dermot Mulroney) til søsteras bryllup som skal finne sted i London. Hun blei forlatt av sin tidligere kjæreste to år tidligere, om ikke ved alteret så ikke så innmari langt unna, og nettopp denne ekskjæresten, hennes livs kjærlighet, kommer til å dukke opp i bryllupet som forlover. Kat vil at Nick skal spille hennes nye kjæreste. Og dermed burde det være duka for komikk og romantikk, men det ender opp med så og si ingenting.

Jeg synes ikke det er særlig attraktivt med en mannlig hore, og særlig ikke en som mer enn gjerne kler av seg, snakker om sex og er åpen med sine erfaringer (og priser). Mulig jeg er prippen, men jeg synes ikke det å kun spille på sex er noe i nærheten av nok når en skal snakke om en "rolleprestasjon". Det blir overfladisk, utroverdig og anstrengt - men stakkars Mulroney har ikke noe mer å spille på her. Det er heller ikke troverdig at Kat skal forelske seg i Nick, hun som egentlig lengter etter eksen sin. På få minutter og kun ved hjelp av hans utseende og det han sier, slipper hun seg løs, glemmer sorgene sine og kliner plutselig med Nick i søsteras utdrikningslag. Og da blir han liksom forelska...? Han, som har det som jobb å kline? Det er et rot uten like, og det hjelper ikke med en dum, full og litt høyrøsta brudgom, ei søster som er lett på tråden, en litt nærgående ekskjæreste, store mengder alkohol og forviklinger som vi alle har sett før.

Hele historien minner dessuten litt for mye om Pretty Woman, bortsett fra at dette er en motsatt, tydelig resirkulert og mindre heldig variant. Det positive med filmen er at den er godt klipt og at det er mange naturskjønne omgivelser i London og omegn. Og Amy Adams, som spiller bruden, er helt klart den beste. Hennes karakter er tydelig, også i sin ambivalens.

tirsdag 16. februar 2010

Lett, livlig og langsomt

De siste dagene har jeg sitti med nesa i et utvalg av stripene til Frode Øverli. Jeg har vært med Pondus på jobben, med Påsan og Kjakan på skolen, vært flua på veggen hos Pondus og Beate, sett Sneipen vel avgårde til barnehagen, vært litt for mye hjemme hos Jokke, Else og Günter, enda mer på puben til Turid-Laila og fått se underlige tannstillinger, bulende øyne, neser med ekstremt varierende estetikk, vorter både med og uten hår og ikke minst; hår på de underligste steder. Jeg har vært en snartur innom Frode Øverlis univers (og psyke?).

Det virker som om Øverli har relativt grei oversikt over det behagelige livet til Pondus, og det bedagelige livet til hans makker Jokke. Og dette mannlige, humoristiske og homofobe miljøet skildres med en god strek og som regel godt valgte ord attåt. Men noen ganger blir det for mye av det samme: Jokkes sjukehusbesøk, stygge damer, underlige busspassasjerer, like snåle bussjåførkollegaer, hjemmekosen til Else og Günther og antall øl og dertil antall diskusjoner om harry søttitallsmusikk. Hvor er progresjonen, utviklinga? Eller er det meninga at det skal være så statisk så lenge?

Andre ganger er det veldig tydelig av Øverli ikke har god oversikt, han har faktisk ingen oversikt, og de orda som funker godt mellom Pondus og Jokke får overhodet ikke samme virkning i andre sammenhenger: både Beate, Turid-Laila og seinere Camilla blir ikke godt skildra, det er mange personlighetstrekk, kunnskaper og egenskaper som enten ikke er der, som ikke er tilstrekkelig vist eller som bare dukker opp når det passer og så forsvinner igjen. Sjøl om disse damene er tilstede i rutene foran meg veit jeg ikke helt hvem de er. Pondus og Jokke har fotball, øl, musikk og damer, og de snakker lett om så og si det meste. Beate har...? Mellom Påsan og Kjakan er det litt bedre, men de får ikke mer å rutte med enn fotball, kviser og jenter, samt en fortvilelse over skolen som de deler med Pondus. Det er tydelig at det er lenge sida Øverli var tenåring, og at hans egne unger enda ikke er det. Apropos unger; hvor lenge har egentlig Sneipen vært liten? Og hvor stor aldersforskjell er det egentlig mellom Sneipen og Påsan?

De logiske bristene i en tegneserie kan det være vanskelig å forklare. Noen serietegnere er opptatte av å videreformidle en tradisjon, et miljø, en humor eller en stemning som allerede er i serien, som i alt ifra Donald til Fantomet. Og da Øverli først begynte å tegne Pondus og Jokke, skjønner jeg at det var vanskelig å forestille seg den enorme suksessen som serien skulle ha. Og da fungerte det godt nok å la alt være akkurat som det var, la serien handle om Pondus og Jokke som henger på puben og snakker, la dem være ironiske og sarkastiske, homofobe, enkle, nesten litt enfoldige, la dem være folkelige og utrusta med god tro på seg sjøl. Etter å ha lest to bøker på rappen synes jeg at det ikke er bra nok, men heldigvis veit jeg at progresjonen kommer. Den er bare veldig langsom. Og i mellomtida har jeg humra mye.

torsdag 11. februar 2010

Drama for mannfolk

Tv-serien Lost tok den vestlige verden med storm da den første episoden kom på amerikanske tv-skjermer i september i 2004. Og jeg husker hvordan det var da den kom på norsk tv et halvt år seinere: en kollega hadde latt guttungen på 12 år sitte oppe og se på sammen med henne, og de var begge vettskremte da episoden var over. Jeg husker at jeg tenkte: hvorfor lar hun ungen se på hvis hun synes det er skummelt? Men så lot jeg det fare, og omtrent en gang i uka hørte jeg på usammenhengende innholdsreferater av noe som, tilsynelatende, både var ekstremt spennende, skummelt, farlig og annerledes enn alt annet.

Så går det fem år. Jeg har nettopp lest Fluenes herre. I dvd-hylla til kjæresten står den første sesongen av Lost. Han er stadig borte og peller på den, lurer på om jeg vil se. Jeg rynker på nesa. Sier: jeg har hørt at det er så skummelt, og det liker ikke jeg. I alle fall ikke nå som jeg skal så tidlig opp og dra på jobb. Tenk om jeg ikke får sove! - Men en dag er det likevel litt fristende.

Fellestrekkene mellom Lost og Fluenes herre er, hittil, nokså mange, og garantert bevisste fra skaperne, manusforfatterne og produsentenes side. Begge handler om en gruppe mennesker som overlever en flystyrt, og som på ei øde øy må bygge sitt eget samfunn. I boka er det bare unggutter, i serien både kvinner og menn i alle aldre - uten at de oppfører seg noe særlig mer voksent av den grunn (unntaket er kanskje legen). I både bok og serie jakter de på villsvin. De lager sine egne regler, og har en slags leder. De krangler, sloss og oppdager sin egen brutalitet. Til og med navnet Jack deles. Og for at det ikke skal virke for dumt, for uvitende, så refereres det til Fluenes herre flere ganger i løpet av den første sesongen av serien.

For meg overskygger dette etiske spørsmålet sjølve serien. For er det virkelig greit å kopiere noe annet, noen annen, på den måten? Og ikke hvem og hva som helst heller, men Nobelprisvinner William Goldings debutroman, som er pensum i skolen over store deler av den vestlige verden? Som er et så sterkt symbol, en så kraftig kritikk? Jeg synes ikke det. Mine tanker går til nåtidas mediestorm omkring en viss Karl Ove og hans tydelige tittelreferanse til en annen kamphane; symbolikk, historie, tolkning - det er relevant!

Men det er et veldig godt konsept; å tumle sammen en tilfeldig gruppe mennesker på et fly, la flyet styrte på en øde øy og så skildre det som skjer. Universet blir herlig avgrensa, det er jo en grunn til at det er populært med det lukkede roms mysterium; samtidig som det gir fritt spillerom til hvordan karakterene kan formes og dannes som et produkt av eller på tross av sine omgivelser. I Fluenes herre klarer ungguttene på sett og vis å få oversikt over den øde øya, de sanker frukt, jakter på villsvin, holder stort sett signalbålet brennende, bygger hytter. Så blir det kaos og til slutt en mer grotesk kamp for å overleve.

I Lost kartlegger de ikke øya. De overlevende blir skremt allerede første kvelden av lyder uti jungelen. Og ikke så lenge etterpå skyter antihelten Sawyer ned en nokså malplassert isbjørn. Men de holder på med fruktsanking, villsvinjakting og bålbrenning, de også. Og de bygger både hytter og bor i huler. Men kampen for å overleve er ikke så presserende som i Fluenes herre, bortsett fra når enda en isbjørn raver rundt i skogen, "monsteret" dukker opp, eller når "de andre" tråkker litt for nær.

Der Fluenes herre er konkret, nedpå og på mange måter realistisk, i det ene øyeblikket enkel og i det andre vond og sår, der jeg opplever at jeg er et vitne i et sosiologisk studie, for så godt skildra er det, er Lost bare vill fantasi. Og det er underholdende det. Men det er bare litt spennende, ikke noe særlig skummelt og veldig sjeldent ekkelt. Likevel sitter kjæresten og glor. Funderer over tilfeldighetene, lurer på hva som skjer, synes det er godt laga (og det er det), diskuterer med gutta på jobben, venter spent på neste episode, sesong. Men jeg humrer litt. Det er jo alt for tullete til at det blir ordentlig spennende, dette, og ikke minst: det er bare en tv-serie.

mandag 8. februar 2010

Melankolsk og morsom

Peter Pan, sier jeg. Og de fleste tenker på en grønnkledt, tynn guttunge med godt humør. Han har brunt hår, brune øyne, en grønn hatt med ei rød fjær i, og en liten kniv i det brune beltet. De aller fleste ser for seg Disneys Peter Pan, ikke Barries Peter Pan. Ikke den originale Peter Pan.

Før Peter Pan blei Disneyfilm, var det aller først en fortelling (1902), så et skuespill (1904) og tilslutt en roman (Peter Pan and Wendy, 1911), som den moderne framstillinga av Peter Pan bygger på. Men Disneys lette og sorgfrie versjon av Peter Pan er ikke den sanne. Det er så mye mer i fortellinga om Peter Pan, Tingeling, Wendy, John, Michael, de forsvunne guttene, Kaptein Krok og Aldriland. Og dette mer kommer ikke fram i Disneys glansbildefortelling.

Peter Pan dro fra mora si da han bare var noen dager gammel. Han fløy rett ut av soveromsvinduet og forsvant oppe på stjernehimmelen et sted. Da han lenge etter fløy tilbake, var vinduet lukket og en annen gutt lå i senga hans. På grunn av dette bærer Peter Pan på et hat mot mødre, og han vil helst ikke høre om dem. Det er fordi han ikke lenger kan huske noe om sin egen mor, ikke annet enn at vinduet hans var lukket.

Kaptein Krok bærer på noe av det samme, sjøl det aldri står at det dreier seg om hans egen mor, så er Krok og mennene hans på jakt etter Wendy, sånn at hun kan være mamma for dem. Krok er en ensom mann, som gjemmer seg bak ondskap og hevnlyst (Peter Pan kappa en gang av den ene handa hans). Men enkelte steder skinner det igjennom at han egentlig ikke er så fæl. Han har for eksempel et vakkert ansikt og store øyne, blå som forglemmegei. Han bli skildra som dannet og melankolsk. Men likevel er han skummel, for han har ei stor, svart jernklo festa på den ene armen.

I store deler av boka trer forfatterens stemme og tanker tydelig fram. En ensom og trist voksen mann, som kanskje mest av alt savner noen å være sammen med? Barries tungsinn avtegner seg både i Peter Pan og i Kaptein Krok, humoren hans vises godt i de forsvunne guttene og i hvordan alt på øya henger sammen i et nøyaktig og balansert system (indianerne, sjørøverne, guttene, de ville dyra), og ikke minst i Tingeling, den lett korpulente feen, godheten vises i Wendy, som utvikler et livslangt forhold til Peter Pan og Aldriland. Men det er mest fordi hun synes synd på han, og det gjør i grunn jeg også.

Peter Pan er en nær og på mange måter troverdig fortelling om barns sinn, leikenhet og virkelighetsforståelse. Barrie tegner rørende portretter, gjør skillet mellom rett og galt ujevnt og vanskelig, og savnet etter foreldre, etter noen å være glad i, desperat og sårt.

lørdag 6. februar 2010

En irsk dagdrøm

PS: Jeg elsker deg! er irske Cecelia Aherns debutroman fra 2004, ei bok som glei rett inn på samtlige bestselgerlister og ga Ahern stjernestatus som en såkalt chick-lit-forfatter. Men er den egentlig så fin som alle vil ha den til?

I PS:Jeg elsker deg! møter vi 29-åringen Holly, som nettopp har mista ektemannen sin, Gerry. Halvannen måned etter hans død dukker det opp en konvolutt som inneholder brev til henne, ett for hver måned for resten av året, noe som i grunnen er en fiffig idé (alle brevene slutter med "PS: Jeg elsker deg...", derav tittelen, sjøl om jeg ikke skjønner hvordan Bazar forlag kan forveksle tre prikker med et utropstegn). Boka går over åtte måneder og via omstendelige klisjeer og forlengst oppbrukte floskler, konfronterer og aksepterer Holly sin egen sorg, sånn at hun, når boka er slutt, har en egen plattform, en ny start, å bygge videre på. Og det er forsåvidt fint, det. Deler av nettopp denne sorgprosessen tror jeg er nokså realistisk og sann. Men der slutter også likhetene mellom romanens Holly Kennedy og virkelighetens Holly Kennedyer.

Holly og venninnene Sharon og Denise, som alle er rundt tretti, oppfører seg konstant som om de fortsatt var fjorten. De sutrer og syter og klager, og har helt typiske fjortisoppfatninger, både av seg sjøl og andre. Her møter vi virkelige verdensmestere. Bokas morsomste hendelse er når venninnene er ute på byen og kommer hjem uten å huske noe, og Hollys bror, Declan, har laga en dokumentarfilm om det hele som de seinere får se på tv. Sjølsagt helt urealistisk og nokså teit, men likevel underholdende. Resten av boka slurrer i vei, nærmest i ventemodus, kun avbrutt av flere urealistiske hendelser (som for eksempel av de tre jentene blir kjendiser etter dokumentarfilmen, at Holly får en jobb hun ikke er kvalifisert til, at ingen skjønner at Sharon er gravid og så videre).

Holly som person er arbeidssky og lat, overfladisk, ekstremt sjølsentrert og nærmest glad for at sorgen over mannen Gerry i det minste førte til at hun gikk ned noen kilo. Hun er også inkonsekvent, usikker og fraværende, særlig i forhold til sine egne brødre, noe som bare virker kunstig. Men hun innrømmer gladelig at hele hennes eksistens har handla om Gerry. Hvor er så den kritiske tanken, stemmen? Om ikke Holly kan være kritisk sjøl, så kan vel i det minste forfatteren være det? Neida.

Gjennom boka er det en hel del detaljer som irriterer meg: forfatterens trang til å skrive fram hver eneste håndbevegelse og hvert eneste lille sukk eller stønn, de utrolig dårlige transportetappene (inn i bilen, det tar en halvtime, ut av bilen), det endimensjonale og uoppfinnsomme språket (Holly går, Holly ser, Holly går, Holly tenker, Holly ser), det ineffektive i hver eneste dialog og monolog, den nesten totale uteblivelsen av skildringer som ikke dreier seg om Holly og snørra og tårene hennes, det fantastisk spennende at alt er forutsigbart, sammenligningene med et barn eller hint til barndommen eller at Holly føler seg som et barn (omtrent en på hver side), henvisninger til film og popmusikk, og det at "gøy" og "å gjøre noe" er synonymt med en tur på byen, pluss at hver eneste karakter er så ekstremt egosentrisk, gledesløs og dum.

Hele boka bygger opp til en lykkelig slutt, som ikke blir en lykkelig slutt. Jeg veit ikke hva som er verst; at jeg nettopp har lest denne boka, eller at jeg har blitt snytt for hele opplevelsen av at alt skal gå bra til slutt? Hvis dette er chick-lit, kan bøkene bare trone på toppen av bestselgerlistene i ensom majestet. Jeg veit nemlig sannheten. PS: Jeg er ikke imponert.

tirsdag 2. februar 2010

Hu hei, her kommer Tonje Glimmerdal!

Tonje Glimmerdal er Glimmerdalens eneste barn. Og Tonje Glimmerdal er Glimmerdalens aller tøffeste. Hun er rett og slett Glimmerdalens vesle dunder. Og nettopp denne vinteren, som det fortelles om i boka Tonje Glimmerdal, er en av de sjeldne, til og med i Glimmerdalen. For da kommer det nemlig, for første gang på lenge, andre barn til Glimmerdalen. Og bestevennen til Tonje, Gunnvald på 74 år, havner på sjukehuset. Og etterhvert viser det seg at Gunnvald har en skikkelig diger hemmelighet også, som ikke kan løses med å hoppe på ski, ake på rattkjelke, sloss eller kaste snøballer. Ikke en gang Måse-Geir eller Gladiator kan hjelpe! Tonje Glimmerdal må finne andre måter å løse problemene på. Heldigvis har hun vokst opp med mottoet "fart og sjølvtillit"!

Maria Parrs suksess er velfortjent og absolutt ikke overraskende etter at boka er lest. Dette er morsomt, saftig og friskt, det er trøkk og driv i språket, og Tonje holder et høyt tempo gjennom hele boka. Noen ganger skjer det nesten for mye, men akkurat da kommer pappa og snakker litt så det hele roer seg. I Tonje Glimmerdal er alle bygdeoriginalene samla på ett sted, uten at det virker oppstylta. Og det er herlig mye plass til verdens beste bestevenner, Tonje og Gunnvald.

Men det er tre elementer som ikke fungerer bra nok: det første er fortellerperspektivet, som noen ganger ikke er helt der det skal. Det er med andre ord nokså tydelig hvilke avsnitt som burde vært kutta. Men forfatteren tok nok et vanskelig (og riktig) valg, for denne boka hadde ikke vært så susende og frisk hvis Parr hadde gått nærmere på Tonje.

Det andre elementet som ikke fungerer bra nok er referansene til ei anna barnebokheltinne, nemlig Johanna Spyris Heidi. Her støtter Parr seg alt for mye på Spyri, og det er ikke bra nok, særlig ikke når det virker som om det går leikende lett å skrive om Tonje Glimmerdal. Med andre ord: referansen kan være der, men ikke så framtredende, og med færre likheter.

Det tredje elementet som ikke fungerer er illustrasjonene. Irgens har rett og slett gjort en dårlig jobb. Kartet over Glimmerdalen, for eksempel, er ikke sånn som Parr skildrer det. Avstandene er helt feil, og for eksempel skogen er ikke der den skal være (det står i boka at Tonje suser gjennom Eventyrskogen når hun aker fra Gunnvald og helt ned på kaia). Og hvorfor har den rødhåra og helnorske Tonje Glimmerdal skeive mangaøyne og fyrstikker til bein? Her hadde det vært mye bedre med en helt annen strek.

Barn og foreldre fra 2000-tallet har virkelig mye å lære av denne boka, både med tanke på oppdragelse og det å finne andre interesser for barna enn tv og data. Tonje Glimmerdal lar seg i tillegg ikke stoppe av noen, ikke den ekle innehaveren av Hagen Helsecamping, og ikke av troll-lignende skapninger ved navn Heidi. Tonje Glimmerdal er den kuleste barnebokheltinna sida Pippi Langstrømpe.