tirsdag 24. november 2009

Litteraturstress, lesepress

Nå hoper det seg opp. Med bøker, altså. Med bøker jeg ønsker, må, skal, bør og vil lese. For eksempel Tonje Glimmerdal. De tre musketerer. Kilden. Kjære Voltaire. Kristin Lavransdatter. Idioten. Et annet liv. Og så videre.

Men jeg holder fremdeles på med Anna Karenina. Faktisk har jeg ikke kommet mer enn halvveis. Jeg leser langsomt, både for å forstå, for å henge med i svingene, vendingene, skildringene, detaljene, navna, samtalene, tankene, reisene, stedene, menneskene, og fordi jeg koser meg.

Og nå nærmer det seg jul. Plutselig er det desember. Plutselig er det hektisk, slitsomt, oppkava, plutselig faller alle bitene på plass, freden senker seg, plutselig er det jul. Jeg skal jobbe mye framover, og veit ikke hvor mye lesetid jeg får. Kanskje Anna Karenina blir årets siste bok? Jeg har noen ledige timer nå.

tirsdag 17. november 2009

Mellom syndfloden og Noahs ark

Det er stadig en eller annen film som det blir snakka ekstremt mye om og som noen mener at alle bør se. Som regel går de meg hus forbi, andre ganger, dessverre eller heldigvis, det kommer an på, ikke. 2012 er en av de filmene som ikke har gått meg hus forbi.

Jeg hadde ikke så forferdelig lyst til å se filmen, men blei med noen venner likevel. Det kunne jo bli hyggelig! Og det var det og, da vi satt på en kafé og skravla. Men jeg var skeptisk, jeg må innrømme det. Til katastrofefilmen som sjanger (guttegreie!), til regissøren Roland Emmerich (guttegutt!) og til den heller matte hovedrolleinnehaveren John Cusack (er det noen som har sett han i noe bra noensinne?).

Med vilje leste jeg ingen omtaler på forhånd (og bra var det). Og nå som jeg skal skrive min egen, synes jeg at det er innmari vanskelig. For uansett hvor mye som mangla i denne filmen, så var det likevel noe som gjorde at det blei en god kinoopplevelse. Og dette noe aner ikke jeg hva er, men jeg veit hva det ikke er: en solid historie eller et bra plott, troverdige karakterer, humor, sjarme, sannsynlighet, godt skuespill, presis klipping, overraskende kameravinkler eller gode lydeffekter og fengende musikk. Nei. Og hva sitter jeg så igjen med? Rulleteksten?

Kort oppsummert: jorda går under i 2012. En forsker i India finner de første tegna. Hans amerikanske venn finner de neste. Og alle forskerstasjoner verden over melder om de samme resultatene: jordas indre koker, temperaturene stiger og jordskorpa begynner å flytte på seg. Jorda skal gå under, akkurat som mayaene har spådd. Det er bare å gjøre seg klar.
Tafatte John Cusack er en skilt forfatter, med deltidsansvar for sine to barn. Han tar med seg ungene på telttur i Yellowstone Nasjonalpark, bare for å finne ut at der er ingenting som før. Nysgjerrig som han er, snoker han rundt og finner etterhvert ut av at jorda kommer til å gå under (dette samtidig med at hans ekskone og hennes nye mann hjemme i California såvidt overlever et jordskjelv) - han tror bare ikke på det. Men når han sjøl nesten stryker med, endrer han mening, gitt. Og resten av filmen er en slitsom guide i dagens spesialeffekter.

Jeg har lest flere omtaler i ettertid. Anmeldere sier at karakterene er pappfigurer, kaller filmen bælteit, oversentimental og hysterisk. Men likevel bikker "alle" mot at det likevel er en god film. Hvorfor? På grunn av effektene. Det være seg digre båter, styrtende fly, slæddende limousiner, stigende vann, flodbølger, vulkanutbrudd, land som synker i havet eller kræsjing med Mount Everest. Har det noe å si at de fleste anmelderne er menn?

Så hva gjorde filmen god? Svært lite, den var for det meste forutsigbar og klisjéfylt, men også litt spennende, innimellom. Og hva gjorde den severdig? Ingenting. Men hva var bra? Jo, en bitteliten del av tematikken, som hadde følgende budskap: en leder skal sloss for sitt folk. En skal sloss for det en tror på. En skal aldri gi opp. Ingen har rett til å velge ut et menneske over et annet. Og hva er vi, hvis vi mister vår medmenneskelighet?

Men: nettopp disse tinga finner en i alle filmene til Roland Emmerich. En finner det egentlig i alle amerikanske filmer, det er bare innpakninga som varierer. Og dette var billig papir fra IKEA.

fredag 13. november 2009

Hyllepåfyll

En snartur i bokhandelen og jeg kommer hjem med
litteraturvitenskapelig leksikon
Carl Frode Tiller
Karen Blixen
Jon Fosse
Sigrid Undset
Ian McEwan
Herbjørg Wassmo
Arto Paasilinna
Alexandre Dumas
Aasne Linnestå
Gabriel Scott
Heidi Marie Kriznik
Edmund Austigard

I høst kan det regne så mye det vil for min del.

tirsdag 3. november 2009

Død over fordommene

Russisk litteratur, sier du. Dostojevskij, svarer jeg, og legger til i tankene: dystert, mørkt, med deprimerende tematikk og tung symbolikk, eventuelt full av utdaterte politiske sleivspark og diskusjoner om kommunismens (og partiets, og i smug; religionens) avgjørende rolle i historia (og for enkeltmennesket). Og det kunne ikke vært mer feil (rett skal være rett - politikken spiller en rolle, og religionen, men resten er foreløpig oppspinn, eventuelt oppgulp fra ikke helt heldige norsktimer på videregående, eller var det læreren det var noe galt med?). Jeg leser nemlig ikke Dostojevskij nå (og kan heller ikke uttale meg særlig godt om hans omfattende forfatterskap, enda). Jeg leser Tolstoj.

Og det er endelig! Jeg har ønska å lese boka i mange år og fikk den endelig av brodern til bursdagen min i sommer. Og den er helt annerledes enn det jeg hadde forventa. Jeg hadde, som du sikkert skjønner, forventa noe av det ovennevnte, ispedd et par tragiske menneskeskjebner (omtrent samme antall som det finnes drap i vår norrøne litteraturarv, jamfør Njåls saga), som sutrende kvinnemennesker og alkoholiserte mannfolk, snørrete unger, hendelser som drap i smug og tjuverier på åpen gate, samt generell tiltaksløshet, psykiske problemer, angst og depresjon, og en heller traurig slutt. Men (oppvakte lesere har kanskje tatt poenget allerede) jeg fikk ikke det jeg forventa. Jeg fikk Anna Karenina. Og nå skal jeg lese de resterende sekshundreogfemti sidene. Ja.