mandag 26. oktober 2009

Men størst av alt er kjærligheten

Jeg hadde tenkt på det lenge, før jeg skreiv det. Og jeg var vel vitende om at jeg ikke hadde lest min siste Oktober-bok (det har jeg forsåvidt enda ikke gjort). Likevel la jeg ut en tekst her på bloggen der jeg lurte på hva det er med Oktoberforfatterne. Hvilken trend, om vi kan kalle den det, representerer de? Og denne overfladiske, tørre og nakne måten å skrive på - hvorfor gjør de det? Hvorfor reduserer de litteraturen, stripper den ned, skraper helt inn til beinet, til og med til det ikke er noe mer igjen enn tørre beinresteflak?

Vel. Mange Oktoberforfattere, ja. Men det er tid for moderasjon: for det gjelder absolutt ikke alle. Jeg har akkurat lest ei bok hvor min Oktoberkritikk ikke er tilfelle. Jeg har lest ei bok som er følelseslada, forsiktig og forståelig. Den er varm, inderlig, ekte. Forfatteren behandler vanskelig tematikk på en enkel og ukomplisert måte, hun skriver lett, godt, og såpass at vi forstår historien, til at vi forstår livet til hovedpersonen, til at vi forstår sorgen.

Sjølsagt er det visse ting en kan påpeke her også. Jeg har for eksempel aldri vært innmari glad i riksmålsekstremister, særlig ikke når gjennomføringa er prega av inkonsekvens (men det kan like gjerne være forlagets skyld). Jeg liker heller ikke for mange gjentakelser, med mindre forfatteren heter Jon Fosse, for jeg liker ikke å bli sett på som en dum leser som må ha det inn med teskje. Jeg tar (som regel, altså, unntaket er hvis jeg er ukonsentrert, blir forstyrra, er litt trøtt eller leser litt for fort) hintet første gangen.

Jeg er også alltid skeptisk til jeg-fortellinger fordi fallhøyden er så stor om det ikke er godt nok gjennomført. Hvis jeg som leser opplever at jeg, forfatter og hovedperson ikke egentlig har noe til felles, ikke en gang en felles referanse, eller hvis forfatteren ikke har gitt meg noe å kjenne meg igjen i hos hovedpersonen, kan det bli en utfordring å lese. Men i denne boka er det godt gjort. Det fusker bare litt i jeg-personens troverdighet i noen få avsnitt gjennom hele boka.

En annen detalj: jeg veit at forfattere er veldig forskjellige når det kommer til titler. Noen lager tittelen først og skriver boka etterpå, andre skriver boka først og lager så en tittel, noen kommer på tittelen halvveis igjennom, noen må ha hjelp til å finne en passende tittel. Og alt i mellom. Enkelte, for eksempel Dag Solstad, er gørrkjedelig i tittelvalga. Men nok om det: denne bokas tittel virker konstruert. Og grunnen til at jeg reagerer er at forklaringa på tittelen kommer for tidlig i historia. Jeg skulle ønske forfatteren ville holdt igjen akkurat dette til nesten sist i boka, i alle fall til siste tredjedel, for da ville det vært mer spenning for meg som leser. Jeg ville lurt på hvorfor boka heter Å drepe en drage. Og når jeg endelig fikk vite det, ville det få mye kraftigere effekt, symbolsk effekt. Titler er viktige! (Og du, Lars Amund Vaage - dine novelletitler er skikkelig dårlige, bare sånn apropos).

Likevel er helhetsinntrykket så godt og fast, jeg får medfølelse med og jeg tror på Else Hammer, som hovedpersonen heter, jeg tror på fortellingene hennes og jeg ser at hun ligger der, i senga, og stirrer mot veggen, og jeg ser at hun sloss mot seg sjøl. Hun er i førtiåra, hun har nylig mista sin eneste sønn og er for tida innlagt på en psykiatrisk klinikk. Hun lever mest i drømmene, i minnene og i synene hun har i søvne, i halvsøvne og i våken tilstand. Litt etter litt vekkes hun fra sjokktilstanden og dras tilbake mot virkeligheten og sitt eget liv, eller det lille som er igjen av det.

Jeg opplever denne boka som en kompleks kjærlighetshistorie, med to sterke tematikker; kjærlighet og sorg, som ofte er nært beslekta. Men grunnen til at dette er så bra, er at forfatteren ikke lar det bli en undergangsroman, en rein roman om sorg, en deprimerende fortelling. Hun lar kjærligheten få plass - Elses skjøre kjærligheten til moren, den uselviske kjærligheten til faren og den vanskelige, konfliktfylte, såre og altoppofrende kjærligheten til sønnen. Hun lar Else være aleine, knust og ute av stand til å ta vare på seg sjøl. Hun lar henne sørge. Og til slutt lar hun det tennes et håp. Jeg har definitivt lyst til å lese mer av Marita Fossum.

onsdag 21. oktober 2009

Store, innfridde forventninger

Nå er jeg lykkelig, ordentlig lykkelig! For første gang på lenge, lenge, lenge har jeg lest ei bok jeg har kosa meg med. Bare kosa meg med! Ingen aggresjon eller frustrasjon mot dårlig språk, manglende skildringer eller et forvirrende persongalleri, og slettes ingen oppgitthet over mangel på tematikk, replikker eller intriger. Jeg har lest Store forventninger. Jeg har lest Charles Dickens.

Store forventninger er mitt første møte med den britiske forfatteren Charles Dickens (1812-1870), og det blir så absolutt ikke det siste. Jeg har allerede vært på biblioteket og kikka på Oliver Twist, David Copperfield og Pickwick-klubben, men ikke lånt med meg noen av dem hjem. Jeg har bestemt meg for å ønske meg Charles Dickens til jul, så kan noen andre avgjøre hvilken tittel det blir. For jeg gleder meg uansett!

Store forventninger byr på en hel verden, ført i pennen av Philip Pirrip, bedre kjent som Pip, som er bokas hovedperson. Han begynner fortellinga en kald dag på en kirkegård i et ellers myrlendt og forblåst landskap. En liten gutt, på kanskje sju-åtte år, står foran gravsteinen til sine foreldres grav. Han staver seg gjennom navna deres, og navna på de fem brødrene hans, som også har havna samme sted. Og han tenker på seg sjøl, og den voksne søstera si, som er de eneste igjen av Pirrip-familien. Og mens han står der i egne tanker, dukker det brått opp en mann fra tåka. En skremmende mann, uten sko, med ei gammal fille om hodet og ei jernlenke rundt den ene foten. En straffange. En rømt straffange. Og sjøl om Pip veit at det er feil, veit at han kommer til å få juling, må han hjelpe mannen. Han skal stjele mat og ei fil hjemmefra.

Boka er full av fortellerglede, språkglede, humor, ironi, følelser og vennskap, håp og drømmer. Vi lever med Pip gjennom nesten fem hundre sider, og så lenge vi husker at boka er skrevet på 1860-tallet, og dermed tar høyde for det som vi i dag kanskje vil kalle klisjeer, muligens dukker opp, og også passer på å huske at det var originalt og nyskapende da, er det hele svært fornøyelig, spennende og engasjerende. Det er rett og slett fantastisk å lese ei bok hvor absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene, alt er bare solid håndverk!

I Store forventninger finner vi den skrekkelig sære Miss Havisham, som sjølsagt har en grunn til å være så sær, den usle Pumblechook, vakre Estella, den arbeidsnarkomane Mr. Jaggers, originalen Wemmick, jordnære Biddy, trofaste Herbert, den strenge Mrs. Gargery og, viktigst av alle, den gode, sympatiske, rørende og, for meg, nesten virkelige, Joe. Forholdet mellom Joe, som er Mr. Gargery, og Pip, er så inderlig, sant og forståelig, og Joe, som egentlig bare er en smed, og som sjøl sier at han er "så forferdelig treig i toppen, skjønner du", synes jeg er den fineste karakteren i hele boka. "Hva heter sånne ville dyr som har klumper på ryggen, Pip?" spør Joe. "Kameler?"

John Irving kaller i sitt etterord Charles Dickens for "romanens konge". Det er jeg helt enig i.

tirsdag 13. oktober 2009

Overlevelsestaktikk

Nå sitter jeg her da, og ser på den dumme lille pocketboka med bokstavene K Y R på forsida. Og jeg har ikke lyst til å lese. Vil ikke. Vil ikke en gang ha boka i hylla mi. Og det er bare tretti sider igjen. Hva skal jeg gjøre? Jeg får nemlig så dårlig samvittighet når jeg ikke leser ut boka. Da kan jeg jo ikke si at jeg har lest den. Og jeg kan ikke uttale meg om eventuelle sammenhenger som kan dukke opp når boka er utlest. Hva hvis alt da får en mening, en større mening? Som gjør det verdt det, alt slitet gjennom kyr og avføring? Hva skal jeg gjøre?

Dette ville mamma gjort: oppgitt lagt den fra seg ganske tidlig, skumma litt hvis pliktfølelsen meldte seg, lest de siste sidene. Lagt den i trappa i på-vei-opp-bunken eller stappa den inn i den usorterte bokhylla i loftsstua, sagt; livet er for kort til å lese dårlige bøker. Og så ville hun lagra den dårlige boka baki lillehjernen, tatt en kopp te og underholdt seg sjøl med gamle grekere, pensjonsklare germanere, råtne persere og utdødde fønikere.

Dette ville brodern gjort: regna ut den statistiske sjansen for at de siste sidene faktisk bringer noe bedre på bane enn det de tidligere sidene har gjort, og fordypa seg i regnestykket og prinsippene for sannsynlighetsregning den neste timen. Så ville han konkludert, og oppildna forklart sitt regnestykke til den som ville høre på, og, i iveren tatt tre kopper kaffe, to sigaretter og en dotur, og etterpå løpt opp for å sjekke aksjene sine.

I begge tilfeller blir boka glemt. Men her ligger den og gliser. Og jeg veit fortsatt ikke hva jeg skal gjøre.

tirsdag 6. oktober 2009

Vampyrfeber

Vampyrer er brått innmari populære igjen etter flere tiår som heller dødt materiale. Uten tvil har dette mye med Twilight-forfatter Stephenie Meyer å gjøre, som virkeliggjør vampyrene på en heller ussel måte i bøkene sine. Og andre kjapper seg å smi mens jernet er varmt. Men vil de kommersielle aktørene merke når markedet er metta?

Akkurat nå er det to vampyrtv-serier som herjer med stor suksess over dammen; True Blood og Vampire Diaries. Sistenevnte har jeg ikke sett og vil derfor ikke uttale meg om, mens den første har jeg snappa opp på NRK3 (True Blood, kan i tillegg til vampyrer, friste med drap, bisarr sex og en heller veslevoksen hovedperson). En kan si at disse seriene er arvtakerne etter kultserier som Buffy og Angel som hadde sin storhetstid på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. Men i mellomtida har det, så vidt jeg veit, vært helt stopp. Helt til Meyer en natt drømte om kjærlighet mellom dødelig og udødelig, og bestemte seg for å lage tenåringskliss ut av det hele.

Av filmer innafor sjangeren er det også en gedigen oppsving nå om dagen, og både zombier, demoner og varulver seiler på vampyrbølgen. I nær framtid kan vi ikke bare glede oss til det neste kapittelet i Twilight-sagaen, men også filmer som Zombieland, Jennifer's body, The Wolfman og Skrekkens sirkus: Vampyrens assistent. Og nylig har for eksempel Wolverine og hans kompanjonger gleda kinogjengere verden over. Generelt sett kan en si at fantasyfilmene stadig blir flere. Kanskje har de til og med kommet for å bli? I såfall må vi tilbake til Harry Potter, Narnia og Ringenes Herre for å finne et tidspunkt da folk knapt snakka om annet og sjangeren begynte å bli tatt på alvor. Og, mistenkelig nok, kom disse på kino med kun få års mellomrom, som om det var veloverveid og planlagt. Men det er en annen sak.

Alle disse historiene kommer fra et sted, og i mange tilfeller har filmen først vært ei bok. Og dette har i lang tid plaga meg: før, og da mener jeg før Harry Potter begynte å ta seg opp her i Norge, før år 2000, altså når fantasy var et litt ullent begrep og som regel noe jeg forbandt med langhåra, kvisete tenåringsgutter, svarte gensere med drager på og Robert Jordan, Haikerens guide til galaksen og ei lefsete utgave av To tårn. Før var fantasy nemlig en underkategori i barne- og ungdomslitteraturen, liksom litt for de sære (eller for de voksne som aldri blei voksne). Som regel stod disse bøkene sammen med de andre bøkene i bokhylla, men noen ganger var nederste hylle på reolen avsatt til nettopp dem, de lå som regel litt på skrå og det var ikke helt nøye med verken alfabetisering eller nummerering og forklaring av eventuelle rekkefølger.

Nå i dag tar fantasybøkene større plass enn de realistiske barne- og ungdomsbøkene i bokhandelen. De ligger i stabler på bord og benker, de frontes, har lapp på seg ved kassa, reklameplakater i vinduet og tilleggseffekter både på leiketøysbutikken og musikkbutikken i form av filmplakater, puslespill, kortstokker og cd-er. Og forlagsfolk og bokhandelbransjen snakker overlegent om fantasylitteraturen, som om det nå plutselig er greit, som om bøkene nå ikke lenger er utskjelte eller bortgjemte, som om det nå plutselig er virkelig litteratur det er snakk om, og ikke underholdning. Også er det bare underholdning likevel.

De gamle klassikerne er tross alt klassikere. Og da snakker jeg om Narnia og Ringenes Herre, bøker som blei skrevet på 1950-tallet. Det er en grunn til at de har blitt stående, som det fremste. Og det er fordi de har noe helt unikt å tilby leserne sine, nemlig et eget univers. Tolkien har til og med laga egne språk! Den eneste av nåtidas fantasybøker som kan yppe med disse hjørnesteinene, er historien om Harry Potter, som tar utgangspunkt i vår verden og derfra glir over til noe helt eget. Resten er bare bleik samlebåndslitteratur med såpass store og generelle mangler at det begynner å bli pinlig at utgivelsene bare fortsetter. Grådigheten til enkelte forleggere er det tydeligvis ingen som setter fingeren på, men jeg er overbevist om at det henger sammen med kunnskap (eller mangelen på sådan).

I tillegg er det voldsomme sprik innafor vampyrenes verden. I Twilight er de overmenneskelige, overnaturlige og glitrer i solskinnet. I True Blood tåler de ikke sølv, og hjørnetennene "skytes" kun ut ved behov. I Historikeren tåler Dracula fortsatt ikke sollys og lurker stort sett rundt i grotter.
Og forbrukerne kjøper det. Gang på gang, legende etter legende. Det er vel derfor bøkene ligger der, i stabler, og filmene blir laga og tv-seriene ruller i reprise etter reprise. Men nå er det på høy tid at folk begynner å bli friske, at de kommer til seg sjøl og ikke lar seg avspise med billig blod lenger, men at de begynner å ønske noe mer.

torsdag 1. oktober 2009

Seksuelt og bittersøtt

I den sjølbiografiske ungdomsromanen Stup viser Kjersti Scheen fram 1960-tallets Oslo, sett gjennom den 17-årige Fies øyne. I en verden der hustakene tårner, svaier og vipper, fortauene bølger og veggene er harde og tette, i en verden der kvalmen ligger tett oppi brystet, pusten er rask, tung, og det plutselig kan svartne, er det tryggeste av alt å løpe hjem til mamma og ta ei lita pille. Problemet er bare at det er for lettvint.

Angst, står det i boka at Fie har, sterk angst. Nå er ikke jeg psykolog eller lege, men jeg veit litt om emnet likevel. Og tankekorset er følgende: mennesker med angst, som jeg kjenner, har ofte problemer med å reise, dra fra alt som er trygt og til ett nytt sted, og synes det er skremmende å møte nye mennesker, særlig når det er mange av dem på samme tid. Og de mestrer dette på forskjellige måter, alle sammen. Noen kan ikke gjøre faste avtaler fordi det kommer så an på dagsformen. Noen må ha med seg alt de trenger i en sekk eller i ei veske, sånn for sikkerhetsskyld, for at de skal føle seg trygge. Noen sjekker reiseruta, billettene, togtidene, fjorten ganger, skriver opp, sjekker igjen, ringer og forsikrer seg. Noen orker ikke dra i det hele tatt.

Fie drar. Hun pynter seg, setter seg på trikken eller bussen eller banen og drar. Hun er på kafé, hun er på skolen, hun går på kino. Hun drikker øl og cola og spiller musikk på jukeboxen, hun snakker med folk, med mange, hun har venner, hun skravler og flørter og møter nye mennesker, hun har kjærester og hun skriver i dagboka si at hun elsker dem, hun har besøk av dem og drar på besøk, hun ligger med dem. Så tetner det, svartner. Hun blir kvalm. Og må hjem.

Boka er skrevet med en kjølig distanse og er lett å lese. Vi er aldri med Fie og Helge eller Fie og Asle, vi er ikke veldig langt unna heller, vi er der, mellom trærne og buskene, kanskje. Omgivelsene er godt skildra, vi veit fargene, hvordan det lukter, hvilke blomster som slipper kronbladene sine, om regnet pisker eller sildrer. Men om senga er hard eller mjuk, vites ikke, og om huden er varm eller kald, veit vi heller ikke. Og om Fie opplever en handling annerledes enn andre, veit vi ikke det heller. For hun tenker ikke så mye rundt det. Faktisk tenker hun nesten bare på seg sjøl. Og at hun er kvalm, at hun må hjem og at hun blir trøtt av pillene, men ikke så redd.

Det er som regel bare når hun er sammen med en gutt at disse problemene dukker opp. Jeg tenker at kvalmen er et uttrykk for hennes egen, undertrykte vilje. Hun vil ikke være med på fest og dra hjem til guttene, men hun gjør det likevel. Hun vil ikke ligge med disse kjærestene sine, men hun gjør det likevel. Og hun vil det ikke, så hardt at hun klapper sammen. Det er ikke angst. Det er mangel på sjølinnsikt, sjølrespekt. Det er dumt og naivt. Det er noe mange gjør, og etterhvert forsoner seg med. Sier: jeg var ung og dum. Men nå veit jeg bedre.
Og det er i alle fall ikke snakk om å ta ei pille!
Romanen beviser seinere det jeg skriver: når Fie endelig finner en gutt som hun kan være sammen med i sitt eget tempo, løser det seg.

Kjersti Scheens bok er på mange måter fin. Den gir håp og viser at det finnes en vei ut fra det som er vanskelig. Men den er også litt for overfladisk til å virkelig gjøre inntrykk, og Fies sjølmotsigende oppførsel er underlig. Jeg opplever også at mange av avsnittene er tyngre å lese, det er som om stoffet er tvunget fram. Det kan jo ha sammenheng med de sjølbiografiske elementene. Tidskoloritten gir boka liv, er underholdende og godt utporsjonert. Men hovedproblemet er for meg likevel alt for gjeldende: å sjukeliggjøre unge jenter i en sårbar og følsom fase, å gi dem rett til å ta piller og legge seg nedpå, gi dem rett til å gjemme seg fra livet, det er feil. Hvor er foreldrene og vennene som ser strengt på Fie, som sier: ta deg sammen! Som sier: det går over. Som sier: du er ikke aleine.