tirsdag 14. juli 2009

Simsaladin

Bildekilde: Oktober
Det er noen bøker en ikke helt forstår seg på. Som en ikke blir klok på, eller ikke skjønner forfatterens intensjon med (om det var noen intensjon i det hele tatt). Noen ganger kan også boka være veldig dobbel: enkel og vanskelig, god og dårlig, knapp og utbroderende, frustrerende og underholdende. For meg er Kamelskyer (2004) av Thorvald Steen (f. 1954) ei sånn bok. Og årsaken til det er mest av alt komposisjonen.

Fra før har jeg lest den historiske romanen Den lille hesten fra 2002 av samme forfatter, ei bok jeg likte (med få unntak). Og jeg forventa kanskje at Kamelskyer bar noe av det samme i seg, i og med at mange kritikere og litteraturvitere mener en må se de nå fem middelalderbøkene til Steen under ett, som verker i dialog med både hverandre og den skrevne historia. Men boka innfridde sånn sett ikke, for den hadde svært lite til felles med romanen om Snorre Sturlason (1178/79-1241).

Da jeg begynte å lese, hadde jeg innstilt meg på å få ei fortelling om den muslimske hærføreren Saladin (1137/38-1193), sultan av Egypt og Syria og en framifrå politiker og strateg. Men han som dukka opp mellom boksidene, var den norske forfatteren Erik Lindholm, som beveger seg bort fra kone og barn og Norge, til Lisboa, en vakker britisk journalist, til Damaskus og, til slutt, hjem igjen. Innimellom hans høyst private privatliv og nokså uinteressante og dårlig formulerte setninger om seg sjøl og sin egen situasjon, kommer historia om Saladin. Hvorfor Thorvald Steen har valgt å kombinere nettopp disse to, vites ikke. En genistrek er det i alle fall ikke.

Erik Lindholm er en gørrkjedelig, langt under middelmådig forfatter som er mer opptatt av sitt eget ego enn konas helse. Han får et stipend fra Forfatterforeninga som gjør at han reiser til Lisboa for å forsøke å begynne å skrive igjen. Der treffer han en ung og vakker kvinne, som av en eller annen merkelig grunn, som sjølsagt ikke blir forklart, vil ha noe å gjøre med den kvapsete, bleike mannen fra Norge. I tillegg til at hennes motivasjon ikke vises, er Eriks tynne historie ikke anna enn ett oppkok. Rett og slett dårlig. Språket er rett fram, banalt, uten undertekst. Erik er en utroverdig, usammenhengende karakter, Cecilia enda verre (en begynner jo å lure på om Steen kan noe om kvinner -). Skildringene er pinlige, særlig sexscenene, som oser av en manns private fantasier. Midt oppi en nøytral og jevnt dårlig skildring er det også innimellom lagt inn noen svulstige ord, bare for å gjøre det enda verre. Og forfatterens "grep" - å mistenkeliggjøre Eriks kone Anne for utroskap for å skape en minste form for spenning i den ellers anemiske teksten, er direkte billig.

Midt inne i denne tragiske suppa kommer den malplasserte historia om Saladin. Ei historie som er spennende, fascinerende og alt anna enn gnålet om Lindholm. Her er språket frodigere, det er fargenyanser og konkrete beskrivelser, det er Saladin og hans tanker, følelser (som nesten er fraværende hos nåtidsstuten), det er ekte konflikter med ekte innhold, og ikke minst - det er et historisk sus over det hele (og det må påpekes at det historiske suset kommer nesten uavhengig av hvem som er forfatteren). Disse kapitlene fungerer. Her kommer bokas ekte innhold fram; tro og tvil, styrke og svakhet, ro og uro, kjærlighet og hat, fortvilelse, ødeleggelse, desperasjon, ønsker. Og jeg ser alle parallellene som Steen forsøker å vise, jeg forstår hva han vil vise fram. Det er bare ikke godt nok, og jeg lurer på: Hvor har forlaget vært? Hvorfor har ingen tatt Steen i nakkeskinnet og bedt han om å gjøre det bedre? Hvorfor har han ikke klart å samle dette, forene mannen før med mannen nå? Begge fortellinger er for tynne til å bære ei bok aleine, men det betyr ikke at det er en god idé å samle dem.

Bak på pocketboka mi står det at forfatter Steen har en "suveren sans for dramaturgi og kontraster". Kontraster: ja, så absolutt, dramaturgi: nei. De platte kapitlene om Lindholm var mest en lidelse å komme igjennom. De er spenningsløse, forutsigbare og fullstendig tamme. Og kapitlene om Saladin, en historisk person som det forresten finnes utrolig mye dokumentasjon om, blir i forhold til tekstblokkene om Erik Lindholm til velfungerende og gode kapitler. Men sett i en større sammenheng, hele boka under ett, er dette en langt under middelmådig utgivelse. Dessverre.

tirsdag 7. juli 2009

Med livet mellom permene

P. O. Enquist
Det var forsatt vinter da jeg leste Livlegens besøk (Livläkarens besök 1999, norsk utgave 2001) av en av mine store litterære helter, svensken Per Olov Enquist (f. 1934). I tillegg til den fine, utrolig fine, romanen Livlegens besøk, oversatt til norsk av Bodil Engen (f. 1950), har han perler som den styggvakre Styrtet engel (1985) og den fascinerende romanen Boken om Blanche og Marie (2004) på samvittigheta - samt mange, mange flere. Nå er det for lengst sommer, men boka har ikke forlatt meg. Er ikke det ett av kjennetegna på ei virkelig god bok? At alt fortsatt er i deg, lenge etterpå, er tydelige kolorerte bilder, nesten fotografier, så klare som om de var av deg, ditt eget liv?

Jeg kan sitte her på arbeidsrommet mitt og se ut av vinduet i tredje etasje og brått huske noen setninger, et avsnitt; det er fra begynnelsen av boka - vi er i teateret, livlegen Johann Friedrich Struensee (1737-1772) er død og kongen er gal, sprø som en kjeks, splitter pine, det er Guldbergs tid nå. Ove Høegh-Guldberg (1731-1808), med det skarpe, spisse blikket, Guldberg som aldri blunker, som ser absolutt alt. Og videre, hvordan historien rulles opp, tilbake til da kongen, Christian den sjuende (1749-1808), var ung, hvordan han blei prylt og slått av sin lærer, hvordan han helt oppriktig trodde at kongerolla var ei rolle, akkurat som i et teater, hvordan han pugga setninger og fraser han skulle si, hvordan han mista fotfestet, forsvant inn i sin egen verden og virkelig tok skrittet inn i historiebøkene. En forsvarsmekanisme? Det eneste mulige for et skjørt barn? Eller var galskapen der, helt fra begynnelsen? 

Og den kommende dronninga Caroline Mathildes (1751-1775) ankomst, fra det suverene England til det perifere Danmark-Norge, fra trygge, kjente, vante omgivelser til en ny del av verden. En grå verden. Et fremmed språk, et fremmed folk. Ingen vennlige ansikter og en rabiat, gal konge som ikke veit hvem han er, hva han skal, hvorfor han skal det - han leiker bare med negerpasjen sin og oppsøker sitt livs kjærlighet, den prostituerte Støvlett-Cathrine (1745-1805). Det er så utrolig bra, alt sammen. Det er det gode språket, det er den elegante tilnærminga til stoffet, måten avsnitta er lenka sammen på, sjøl om det kan være tre eller hundre sider i mellom. Det er komposisjonen - hvordan de nærmer seg hverandre, Christian og Caroline Mathilde, forsiktig. Og glir fra hverandre -. Hvordan Johann Friedrich Struensee kommer til slottet, inn i hoffet, inn i sirkelen rundt kongen, dronninga. Og hvordan hans arbeid påvirker kongen, dronninga, hoffet, hele landet og Guldberg, som ser det fra avstand, med vidåpne øyne som aldri blunker, Guldberg som ser sin mulighet, og tar den -.

Når en begynner å lese Livlegens besøk, ligger hele historia der. Vi veit hva som skal skje, eller vi kan lese oss til det i historiebøkene. Spenninga ligger ikke nødvendigvis der, på det ytre planet, men språket, i detaljene, i samtalene mellom Caroline Mathilde og Struensee og de følsomme observasjonene til kong Christian VII. I tilfeldighetenes gang. I det nøye uttenkte hendelsesforløpet som Per Olov Enquist skriver fram, i de scenene han velger, i rekonstruksjonene han skaper, skildrer, blåser liv i. Som i et teaterstykke, et drama. Alle veit hva et drama ender med, men det er veien dit som er interessant. Det er veien dit som får oss til å forstå, som berører oss, som atter en gang peker på at vi alle er menneskelige.

Kong Christian den sjuende var bare et menneske, et følsomt menneske som blei tvunget eller var nødt til å flykte inn i seg sjøl. Makta, ansvaret, pliktene, fasaden - det blei alt for mye. Dronninga var mye sterkere, modigere, fastere i sin person, men uten reell makt. Kongens godhet og deres gjensidige vennlighet og forståelse gjør at hun likevel kan velge sitt liv. Fatale valg, skal det vise seg. Hun dør, kun 24 år gammel. Da har hun blitt fratatt sine egne barn og er utstøtt av hele det danske samfunnet. Struensee hadde tvil og angst hele veien, men gjennomføringskraft. Når makta hans øker, øker også gjøremåla. Han blendes av dronninga og blindes for sine fiender. Brått er de der, han tas og alt er over. Den svenske mesteren Per Olov Enquist har blikket, det bestemte, stødige blikket, og de varsomme, vemodige orda som viser at han også er litt Christian, litt Caroline Mathilde og litt Struensee. Akkurat som jeg.